I går hadde jeg min siste skolegudstjeneste i Bergen. Bildet viser et ikon (laget av Solrunn Nes) som jeg fikk ved avslutningen av gudstjenesten. (Bildet er lånt fra St. Paul skoles hjemmesider.)

Teksten jeg snakket over var fra Lukas 2, da Jesus som 12-åring var i tempelet og foreldrene ikke kunne finne ham. Etter tre dager fant de ham i templet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hans forstand og over de svar han gav. Foreldrene ble meget forbauset da de fikk se ham, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»

Jeg forsøkte da å si litt om hva det er vi lærer både hjemme og på skolen og ellers i livet. Det er både praktiske og akademiske ting, ting som har med moral og oppførsel å gjøre osv. Men det som vi ikke må glemme, og i alle fall ikke på en katolsk skole; er å forberede oss ikke bare for dette livet, men også for det evige liv.

Å pakke alle sine saker i esker, bære alle store og små ting ut av leiligheten og inne i en stor varebil med henger, kjøre dette store lasset fra Bergen til Stavanger, for til slutt å bære alt sammen opp i ny leilighet, er ikke noe spesielt morsomt, men nå er det i alle fall gjort. Jeg reiste opp til Bergen torsdag og kom tilbake fredag, og nå gjenstår det (bare) å montere bokhyller, får bøker og kjøkkenutstyr og diverse annet på plass.

Kontoret mitt er også blitt pusset opp siste uken, så nå skal jeg (endelig) få litt mer orden både på papierer, datamaskiner, klær o.a..

Jeg må innrømme at jeg har blitt ganske engasjert i debatten rundt Jostein Gaarders innlegg i Aftenposten for noen dager siden, der han ser ut til å fradømme staten Israel enhver rett til å eksistere. De siste dagene har jeg derfor fulgt ekstra nøye med på den interessante bloggen dokument.no

Jeg har alltid har vurdert Israel som andre stater, dvs. rent politisk, men bl.a. siden jeg bodde i Jerusalem et halvt år i min ungdom, har jeg vel et litt nærmere forhold til landet enn mange andre. De siste årene har verdensopinionen (og enda mer opinionen i Norge) snudd kraftig i Israels disfavør, uten at jeg har gjort det samme. Jeg tror dessverre ikke at mange av palestinerne/araberne/muslimene ønsker å la Israel få leve, heller ikke innefor de opprinnelige grensene. Hvis ikke Israel klarer å forsvare seg, så blir landet utslettet, så alvorlig tror jeg det er. At Israel kan gjør enkelte feilvurderinger (genertelt, og spesielt nå i denne krigen) er opplagt, men at de kjemper desperat for å overleve som stat, kommer sjelden frem i norske medier.

Forøvrig er også den kristne avisen Dagen et meget sterkt unntak når det gjelder dekningen av Israel, ofte har de helt nye perspektiver på det som skjer der.

Christer Gulbrandsen skrev i går om » Religionenes perverse plass i samfunnet», jeg svarte ham her på min egen blogg, og i dag får jeg et svar fra ham – som kan leses her.

Jeg legger inn et svar på hans blogg, men publiserer det også her. Noe av det han nå skriver syns jeg er en forbedring, mens på andre omsråder har innlegget samme svakhet.

Som svar på min kritikk; .. han ingen steder føler behov for å forklare hvorfor de verdslige livssynene er sanne. Han tar dette for gitt, på sammen måte som han tar for gitt at religioner er overtro. skriver han f.eks. nå: Problemet mitt er nok heller det at jeg kanskje var uklar. Jeg vil ikke undertrykke religionene.

Det høres jo fint ut, men på den annen side hopper han helt bukk over det han skrev i første innlegg, i tredje avsnitt: Religionene kaster opp «falske og gagnløse guder», som erstatning for det menneskelige. For hva er den guddommelige kraft, annet enn en personifisering av summen av menneskers, dyrs og naturens handlinger eller hendelser? Hva er guddommene, annet enn en rasjonalisering av det tilfeldige? Det var slike uttalelser jeg vurderte (og fortsatt vurderer som helt useriøse), og som han forhåpentligtvis ikke mener (?).

Han gjentar også det som nok er hovedpoenget i hans innlegg: – jeg ønsker bare at de skal miste sin privilegerte plass i samfunnet. Jeg ser at han skriver dette, og forstår på en måte at han irriterer deg, og for 50 år siden hadde han nok hatt et poeng. Men i dag har vel kristendommen blitt så marginalisert i samfunnet, at jeg ikke kan se at den på noen måte har en priviligert plass. Statskirken (der jeg selv ikke er medlem) er et nok et punkt som kunne vært vanskelig, men den har mistet veldig mye av sin autoritet, og kirken selv har i flere år ønsket å løsrive seg fra staten, men noen politikere holder igjen (sannsynligvis fordi de da mener de kan kontrollere kirken bedre).

Til slutt om trosfriheten, der han skriver: Moi lurer på om jeg vil avskaffe trosfriheten. Svaret på det er et klart og tydelig «nei». Men jeg mener at de gangene det er konflikt mellom religiøse verdier og menneskerettighetene, må menneskerettighetene gå foran. Her syns jeg nok han slår deg selv på munnen, siden dette blir en begrenset trosfrihet. Og også menneskerettigheten selv sier at trosfriheten skal være absolutt.

1. august skal jeg flytte fra Bergen (og St. Paul menighet) og begynne å arbeide i Stavanger (i St. Svithun menighet).

På mange måter er det trist å flytte (og mye praktisk arbeid, som skal gjøres denne og neste uke), men på den annen side var det vel på tide å flytte fra Bergen etter såpass mange år – 11 år i byen og 6 1/2 år som kapellan i menigheten.

Går det å være nøytral i spørsmålet om tro og livsanskuelse? Guds eksistens kan man ikke bevise og heller ikke motbevise, det er et spørsmål om livsholdning. Også ateisme er en livsanskuelse som egentlig kan sidestilles med en tro. Innenfor vitenskapen snakker man ofte om en agnostisk holdning: Ettersom kunnskap om Guds eksistens ikke kan oppnås for vitenskapen, forholder vi oss nøytrale til utsagn om Gud. En tilsvarende livsholdning er å leve som om Gud ikke berører min eksistens og at det dermed er meg likegyldig om han finns eller ikke. Dette er også et eksistensielt livsvalg, akkurat som en religiøs tro er det. Hva er det som får noen til å si at det ene valget er mer rett eller mer «nøytralt» enn det andre?

Dette skriver Bengt Malmgren mye mer og grundig om på denne siden.

Christer Gulbrandsen skriver en blog der han med jevne mellomrom ser ut til å ta opp religiøse spørsmål, og der han vurderer både kristendommen og andre religioner med den største skepsis (og forakt). Han skrev i dag en artikkel som han kalte «Religionenes perverse plass i samfunnet».

Han skriver her litt om at religioner ofte har dekket menneskenes behov, men at de noen ganger har blitt misbrukt – synspunkter også jeg er enig i. Men så blir han etter hvert helt usaklig, og skriver bl.a.: «Religionene kaster opp «falske og gagnløse guder», som erstatning for det menneskelige. For hva er den guddommelige kraft, annet enn en personifisering av summen av menneskers, dyrs og naturens handlinger eller hendelser?»

Problemet hans er at han ingen steder føler behov for å forklare hvorfor de verdslige livssynene er sanne. Han tar dette for gitt, på sammen måte som han tar for gitt at religioner er overtro. Slik blir hans innlegg rett og slett for dumt, man bør kunne kreve litt seriøsitet, også på en blogg. Før han avslutter innlegget med noen konkrete punkter – som jeg skal kommentre – avslutter hans slik. «Den eneste måten å bekjempe overtroen på, er gjennom opplysning og ved å sørge for at andre mekanismer kan fylle de samme menneskelige behovene. Dessuten kan vi iverksette noen tiltak for å skyve noen ekstra priviligerte religioner ned fra sin pidestall.»

Så kommer hans punkter (som jeg grupperer litt annerledes enn han), med mine kommentarer:

1. Avskaff statskirke og grunnlovsvernet av kristendommen. Erstatt tekstene om kristendom og tro med tekster om menneskerettigheter og verdier.
3. Behandle alle trossamfunn på lik linje med politiske partier og frivillige organisasjoner i forhold til økonomisk støtte og krav om medlemskontingent.

Statskirken er selvsagt en anakronisme som bør avskaffes så snart som mulig, men det er jo ikke Den norske kirke som har motsatt seg en slik nyorganisering, det er politikerne, nå spesielt AP og SP. …

Usaklig angrep på kristendommenLes mer »