Leonard Klein, sogneprest i Christ Lutheran Church, York, Pennsylvania, USA, ble katolikk for snart to år siden – jeg har lest hans begrunnelse på nytt i dag. I sitt brev til sin menighet skrev han i 2003:

bq. «I have come to believe that in the Reformers’ proper intention to fix genuine problems in the late medieval church, they made a number of serious mistakes that cannot now be corrected. We lost the ancient apostolic form of governance by bishops, a vibrant sense of a communion in prayer with the saints living and dead, and a full understanding of how God changes people through the Gospel and leads them to holiness. We lost continuity and we lost a clear understanding of the role of holy Tradition.»

«LES HELE HANS BEGRUNNELSE FOR Å BLI KATOLIKK»: http://aomoi.net//blog/fil/05mai_klein_convert.htm – et stykke ned på siden kan man også finne hans refleksjoner etter 1 1/2 år som katolikk.

Den episkopale presten Alvin Kimel i St. Mark’s Church i Johnston, Pennsylvania, USA, offentliggjorde for noen få dager siden at han vil gå ut av den episkopale kirke og bli katolikk, mest pga. den læremessige utglidningen.
«LES HANS BREV TIL MENIGHETEN HER»:http://pontifications.classicalanglican.net/?p=901 og «LITT MER AV BAKGRUNNEN HER»:http://pontifications.classicalanglican.net/?p=899

Jeg ble ganske skuffet da jeg leste Vårt Land i dag. Halvor Nordhaug forklarer at han i lengre tid har ment at homofile samboende har valgt den beste og mest stabile løsning, og derfor gjerne må motta nattverden. Om slike personer også kan ordineres til prestetjeneste overlater han til kirkemøtet å bestemme.
Det jeg syntes var mest urovekkende var likevel Nordhaugs argumentasjon: Utvilsomt er NT mot et aktivt seksualliv mellom homofile, men de kristne (også konservative) har allerede godtatt mange ting som Bibelen ikke åpner for, bl.a. gjengifte, derfor kan/må vi også godta homofil praksis. Når man argumenterer på denne måte, er det da noe som halst man ikke skal måtte godta?

Jeg har dristet meg til å skrive et par leserinnlegg til Vårt Land og Dagen. I Dagen er det en fortsettelse av mitt innlegg for et par uker siden (se min blog for 19. april) om de mest avgjørende skillelinjer blant kristne i vår tid. «LES MITT INNLEGG»: http://aomoi.net/odv/artikl/av0505dg.htm

I Vårt Land skrev jeg i går et innlegg som en kommentar til protesten fra protestanter når vi katolikker er forsiktige med å bruke ordet kirker om de protestantiske «kirkelige sammenslutninger». Jeg har ganske enkelt skrevet hva som er Kirkens offisielle syn på dette. «LES INNLEGGET HER»: http://aomoi.net/odv/artikl/av0505vl.htm

I L’Osservatore Romano fra 22/11, 29/11 og 6/12 2000 er det et langt intervju med kardinal Ratzinger som tar opp spesielt de protestantiske kirkesamfunns kritikk av dokumentet Dominus Iesus; at katolikker ikke vil kalle disse gruppene kirker i ordets fulle betydning.
«Intervjuet kan leses her»:http://www.ewtn.com/library/Theology/OBDOMIHS.HTM
Selve dokumentet Dominus Iesus KAN LESES HER.

I Vårt Land i går var det et spørsmål om hvordan de protestantiske kirkesamfunn og prostestantiske prester ble oppfattet av katolikker. Dette spørsmålet er ganske enkelt på papiret – de er akseptert et stykke på vei, men ikke fullt ut – det er ikke like enkelt å finne ut hva slags konsekvenser dette skal få i praksis i alle sammenhenger.
I Vatikanets dokument DOMINUS IESUS fra år 2000, står det bl.a. i artikkel 17: «… the ecclesial communities which have not preserved the valid Episcopate and the genuine and integral substance of the Eucharistic mystery, are not Churches in the proper sense.»

LES MER HER.

Mandag 25. april la pave Benedikt vekt på bl.a. andre kristnes deltakelse i både sorgen og gleden i den katolske kirke – og snakket fransk under denne delen av pressekonferansen.

«In greeting the delegates of the Orthodox Churches, the Eastern Orthodox Churches and the ecclesial communities of the West, he noted how «welcome» their presence was both yesterday in St. Peter’s and in the days of mourning for and the funeral of Pope John Paul II. He told them their tribute at that time «went well beyond a simple act of ecclesial courtesy. … Your participation in the mourning of the Catholic Church for his death showed how true and how great is the common passion for unity.»

«In greeting you, I would like to thank the Lord,» said the Pope, «Who has blessed us with His mercy and has infused in us a sincere disposition to make His prayer – ‘ut unum sint’ – our prayer.»

Speaking French, Benedict XVI called this morning’s meeting «significant as it permits the new bishop of Rome, pastor of the Catholic Church, to repeat to you, with simplicity, ‘Duc in altum’ (Put out into the deep).» He added that he wished to «reaffirm the irreversible commitment» undertaken at Vatican Council II, and since then, to stay «on the path towards full unity desired by Jesus for His disciples. … Your presence, dear brothers in Christ, beyond what divides us and throws shadows over our full and visible communion, is a sign of sharing and support for the bishop of Rome, who can count on your support to follow» this path.

Jeg har skrevet og fått antatt et leserinnlegg til avisen Dagen om forholdet mellom katolikker og protestanter, se min blog for 18/4. Her er innledningen:

Er ingenting forandret i forholdet mellom katolske og protestantiske kristne?

Avisen Dagen har hatt fire interessante lederartikler nylig i forb. med pave Johannes Paul II’s død. Spesielt de to første av disse var hyggelig lesning for en katolikk; Dagen skriver nå så positive ting om paven og Den katolske kirke at det i historisk lys er ganske ekstraordinært.

Men samtidig som Dagens lederartikler er svært positive til vår pave, syns jeg de er helt bombastiske på at reformasjonens hovedspørsmål er like fastlåste nå som den gang. Dette overrasker meg en hel del, siden reformasjonen i forholdsvis stor grad kom pga. misforståelser, som nå er blitt oppklart, misbruk i Den katolske kirke, som det for lenge siden er blitt ryddet opp i, personlige motsetninger, som vi nå ikke lenger har med oss, og flere læremessige forskjeller som gjennom økumeniske samtaler har vist seg å være litt mindre alvorlige enn man en gang mente.

F.eks. nevner Dagens leder … …

Les resten av innlegget mitt her.