Hva kristne politikere og embedsmenn må legge vekt på

Generelt /

I dag leste (i First Things) et nytt og ganske kort dokument fra den amerikanske, økumeniske organisasjonen Evangelicals and Catholics Together, som nok kommer nå pga. presidentvalget om to måneder. De skriver

Evangelicals and Catholics Together (ECT) is a bilateral ecumenical initiative dedicated to discussing theological and cultural topics. We are Christian believers who hold diverse views on many issues. At the same time, we speak with one voice on matters of grave significance for contemporary society. We know that “righteousness exalts a nation” (Proverbs 14:34). We think, therefore, that our public life should be ordered by the great moral truths found in the Scriptures, in the traditions of our civilization and of our nation, as well as in reasonable thought.

To foster the proper ordering of life in the public square, Evangelicals and Catholics Together has issued statements on the crucial moral issues of our day. We continue to profess the truths found in these statements, truths which are more important than ever given the political and cultural confusion which exists in North America.

In our statement “That They May Have Life,” we call upon political leaders—and especially those who claim to be Christian—to overturn the abortion regime and to stand in defense of human life at every stage of development. We wrote at the time—and we reaffirm today: “As Christians, we are informed, inspired, and sustained by our faith in a commitment to a culture of life, which includes the protection and care of the unborn, the severely disabled, the dependent elderly, and the dying.” This is simply to acknowledge our responsibility to uphold the sanctity of human life, including life at its most vulnerable.

In our statement “In Defense of Religious Freedom,” we insist that the “free exercise” of religion enshrined in the Constitution of the United States cannot be abridged. We called on public officials then—and we reaffirm today: In every area of life, whether it is a matter of health care, employment, or any other aspect of our common life, public officials—especially those who claim to be Christian—must work vigilantly to ensure that freedom of conscience and belief are protected in speech and in the workplace.

In our statement “The Two Shall Become One Flesh,” we call upon public officials—and especially those who claim to be Christian—to resist the political and social coercion that seeks to erase the difference between men and women. We supported then, as we do today, the institution of marriage as a lifelong conjugal and covenantal union of one man and one woman for the flourishing of children and family life.

We entreat our nation’s public officials to respect the moral law both in their private lives and in their public offices. We entreat them to recognize that religiously informed moral convictions have every right to be heard in the public square. We entreat them to protect life in all its forms, including the elderly and the unborn. We entreat them to defend religious liberty, at a time when religious practice and belief are increasingly under attack. We entreat them to uphold the truth about marriage and human sexuality. And we entreat them to hold ever in mind the words of Jesus Christ who asked, “What does it profit a man if he gains the whole world, yet loses his soul?”

Olavsantemensalet i St. Torfinn kirke på Hamar

Generelt, Katolsk /

Jeg feiret i går messe i St. Torfinn kirke på Hamar og skal i høst gjøre det to ganger hver måned. Menigheten har en fin kirke som ble innviet 3. september 1939, men menigheten var opprettet allerede i 1924, samme år som Sigrid Undset ble katolikk. Undset kjøpte også ganske tidlig flere viktige ting til menighetens kapell (senere flyttet til kirken), bl.a. en kirkeklokke og et antemensale til et alter. Om dette antemensalet leste jeg i går:

«(Undset) fikk fra danske myndigheter tillatelse til å få laget an kopi av det Olavsantemensalet som danskene hadde ført fra Trøndelag til Danmark og som da hang i Nationalmuseet i København. Denne flotte kopien er utført av den kjente danske kirkekunstner og restauratør Eigil Rothe. Antemensalet pryder nå det nye alteret fra 1966 i St. Torfinn kirke.»

Vi ser kopien av antemensalet i øverste bilde (jeg skal ta bedre bilder neste gang jeg er på Hamar), og under ser man et bedre fotografi av det originale antemensalet (klikk på det for å se en større utgave). Antemensalet ble gitt tilbake til Norge i 1930 – les hos SNL her.

Man må ikke tukle med dåpsformularet!

Katolsk, Teologi /

Vi hørte for noen år siden Vatikanets troskongregasjon erklærte at dåp som var foretatt med formuleringen «Jeg døper deg i Skaperens og Frelserens og Livgiverens navn» var ugyldig. Det var visst en menighet et sted i Australia som hadde døpt slik i flere år og nå måtte alle barna som var berørt av dette døpes på nytt.

Nå nettopp har det blitt kjent at en litt mer uskyldig forandring har fått samme dom: «Vi døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» – (dvs. man har byttet ut jeg med vi). Vatikanets nyhetstjeneste skriver: «The Sacrament of Baptism administered with an arbitrarily modified formula is not valid, and those for whom “baptism” was celebrated in this way must be baptized “in forma absoluta” — that is unconditionally — by repeating the rite according to the liturgical norms stipulated by the Church.»

Det konkrete spørsmålet og svaret kan man se under:

Ny bok om Sankt Hallvard

Generelt, Katolsk /

Ole Rikard Høisæther fikk tidligere i år utgitt på Orfeus forlag ei ny bok om St. Hallvard. Ei bok som noen steder beskrives slik:

Sankt Hallvard ble utpekt til Oslo bys skytshelgen i 1053 og med det også ledd i et maktspill hvor kong Harald Hardråde ønsket å styrke byen og egen posisjon mot dansk innflytelse. Samtidig markerer han egen kongemakt og Oslos økende betydning mot det maktsentrum som lå i Nidaros. De hadde sin Sankt Olav, nå hadde Oslo fått sin Sankt Hallvard. Dette er historien om en ung martyr som hjalp en kvinne i nød og om hvordan han ble til helgen og et symbol. Ole Rikard Høisæther har ført i pennen denne fantastiske fortellingen om et kjent helgenbilde.

Jeg leste selv nylig boka og fant den nyttig og interessant på mange måter; spesielt syntes jeg det rike billedmaterialet var interessant og også informasjon om kirker som var viet til St. Hallvard og bilder der han var avbildet. Den nye bruken av St. Hallvard i Oslo de siste ca. 150 år er også godt dokumentert. Bildet øverst i denne posten viser Kristianias (Oslos) byvåpen fra 1892, som i 1924 ble forandret til det byen har i dag. Bildene til høyre viser St. Hallvard i Ringsaker kirke og på vestfasaden til Nidarosdomen.

Her er starten av boka forord:

Hallvard Vebjørnsson ble født på gården Huseby i Lier utenfor Drammen i 1020. Han ble helgenkåret på grunn av undrene som fulgte etter hans død. Han ble drept på Lierstranda 23 år gammel av pilskudd under flukt med en gravid kvinne som han beskyttet mot forfølgere. Han etterfulgte Olav den Hellige og Sankta Sunniva som de første helgener i et Norge som ble kristnet på 1000-tallet. Alle var rangspersoner fra kongefamilier eller i nærmeste slekt. Sankt Hallvards helligkåring og tilknytning til Oslo hadde også en politisk motivering gjennom kong Haralds ønske om å styrke Oslo og Vikens selvstendighet i forhold til danskene.

Kildematerialet om Hallvards liv og helgendyrkelsen av ham gjennom fire hundre år før reformasjonen (og etter) er både billedlig og bokstavelig talt fragmentert. To av fire hovedkilder er skrevet på pergament som senere er blitt klippet opp til bokbind, såkalte permfyllinger. Det ene fragmentet befinner seg i det norske Riksarkivet, det andre i det svenske. I motsetning til Olav Haraldsson som ble helligkåret som den første i Norge, var det ingen skalder som fulgte i Hallvards følge og kunne levere beretninger for ettertiden. Snorre behandler Hallvard kun i kortversjon. På tross av dette kan man følge Hallvard gjennom hele middelalderen i spredte tekster og beskjedent, men viktig billedmateriale.

Sankt Hallvard ble etter århundrer i glemsel trukket frem igjen på 1800-tallet som symbol på det han hadde vært siden 1100-tallet, Oslos vernehelgen. De gamle, kjente versjoner av byens segl ble lagt til grunn for et nytt kjennemerke, eller byvåpen om man vil, for Norges nye hovedstad. På 1900-tallet ble Sankt Hallvard-navnet benyttet til en rekke nye formål som navn på tidsskrift, speidergrupper, skoler og virksomheter i Drammens-området og i religiøs sammenheng både i den katolske og ortodokse kirke.

Der hvor Sankt Hallvard i vår tid ikke er satt i direkte religiøs sammenheng som helgen, er det hans fromhet, barmhjertighet og rettferdighetssans som fremheves. Han er og blir den barmhjertige samaritan blant de norske helgenskikkelsene. …

Boka er på ca. 240 sider og har følgende kapitler:

I – NORGE BLIR NORGE – s 35
II – STORGÅRD I TUSEN ÅR – s 61
III HALLVARD VEBJØRNSSON – s 85
IV – LEGENDEN OG KILDENE – s 103
V – KORSET OG KORONEN – s 127
VI – HELGENFREMSTILLINGENE – s 159
VII – HELGEN SOM PROFANT SYMBOL – s 189

Bildene under viser St. Hallvard i Vang stavkirke, kummelokkene i Oslo (utformet av Thomas Thiss-Evensen i 2004) og teppet som henger bak ordføreren i bystyresalen i Oslo. (Klikk på bildene for å se større utgaver.)

Flere tusenårsjubileer for hendelser som var viktige i kristningen av Norge

Generelt, Katolsk /

Avisa Dagen skriver i dag på lederplass:

I dag er det olsok. Og denne 29. juli er det 990 år siden Olav Haraldson falt i slaget på Stiklestad. Stortinget har gitt tusenårsjubileet om ti år status som nasjonalt jubileum. En viktig årsak er at det etter dette slaget ikke lenger ble stilt spørsmål ved Norge som en enhetlig nasjon.

I årene fram mot 2030 er det også tusenårsjubileer for en rekke andre hendelser som var viktige i kristningen av Norge. I 2021 er det tusenårsmarkering for møtet mellom Olav Haraldsson og Gudbrand Dale og kristningen av Gudbrandsdalen. I 2022 markeres tusen år siden opprettelsen av Eidsivating. I 2024 er det 1000-årsjubileum for innføring av kristenretten på Moster og 750-årsjubileum for landsloven.

Den kristne tankesmien Skaperkraft har forbilledlig grepet fatt i anledningen dette gir til å belyse både nasjonens og kristendommens betydning. Både nasjon og kristendom er blitt omstridte begreper, ikke minst når de kombineres. Politiske ledere og grupperinger i land som Polen, Ungarn, Brasil og USA blir anklaget for å fremme en usunn nasjonalkonservatisme. Kritikere mener religiøse symboler og retorikk blir misbrukt til å styrke autoritære tendenser og sjåvinisme, samt undergrave demokratiske prosesser og nøre opp under motsetninger i samfunnet.

For mange moderne nordmenn fremstår kristningen som en brutal eller triviell affære – eller kanskje begge deler. Én type primitiv overtro ble erstattet av en annen. Vi gikk fra mørk vikingtid til en minst like mørk middelalder.

En slik historieoppfatning har nok mer rot i myter enn i faktiske forhold. «Kristningen startet en prosess der vi begynte vi å bevege oss bort fra det norrøne ættesamfunnet, fra en kollektiv æreskultur til individuelt ansvar. Vi fikk en skriftkultur takket være kirkens vekt på tekster, også fra antikken», skrev Skaperkrafts rådgiver Bjørn Are Davidsen i en kronikk i fjor. Den velinformerte og velformulerte Davidsen minner om at kirkens fokus på studier og kunnskap bidro på avgjørende måter til at universitetene ble etablert fra 1100-tallet.

«Nordmenn studerte teologi og juss. Europeisk statstenkning ble et ideal. Munkeordener spredde teknologi og lærdom», skriver Davidsen. Han understreker at alle historiske faser har mørke og lyse sider. …

Den hellige Johannes av Köln (~1500-1572)

Katolsk /

Jeg feirer nå en ukes tid messer hver dag på Lunden kloster, og dominikanerne minnes enkelte helgener som ikke feires i Kirken som helhet, bl.a. i dag hl Johannes av Köln som jeg aldri hadde hørt om før. Katolsk.no har en fyldig og interessant beskrivelse av ham (se her). Han er én av de 19 Gorkum-martyrene som alle ble hengt natten til 9. juli 1572.

Den hellige Johannes av Köln ble født rundt 1500 i Köln i den nåværende delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Hans foreldre var både fromme og velstående, men om hans bakgrunn er så lite kjent at ikke engang hans fødeår er sikkert. Han sluttet seg til dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i klosteret Heilig Kreuz i Köln. Hans overordnede sendte ham i trossplittelsens tid rundt 1550 til Nederland, hvor han i over tyve år tjente som sogneprest i landsbyen Hoornaar (Hoornaer) i den nåværende provinsen Zuid-Holland i Nederland, rundt seks kilometer nord for Gorkum (nå: Gorinchem).

I 1572 hadde Luther og Calvin allerede fravristet Kirken en stor del av Europa. Den ikonoklastiske (billedødeleggende) stormen hadde feid gjennom Nederlandene og ble fulgt av en kamp mellom lutheranismen og kalvinismen, som ble vunnet av sistnevnte. I 1571 hadde kalvinistene holdt sin første synode i Embden. Reformasjonen fikk fotfeste i Nederland i opposisjon til katolisismen til de spanske fyrstene i landet, ikke primært av religiøse, men snarere av politiske grunner. Dette var i de tidlige årene av den lange kampen for nederlandsk uavhengighet fra Spania.

Anti-spanske og kalvinistiske soldater slo seg sammen i lovløse røverhærer, og uten betaling og illusjoner samlet de seg i havnebyene og lette etter noe å plyndre. De anti-spanske styrkene ble kalt Watergeuzen, «sjøtiggere», eller Gueux, «lasaroner». Denne ekstremistiske gruppen av nederlandske kalvinister hadde fortsatt en krig mot Spania for uavhengighet etter å ha drevet med piratvirksomhet. Den 1. april 1572 erobret de byen Brielle (nå Den Briel) ved utløpet av elven Maas og senere Vlissingen og andre steder. I juni tok de Dordrecht sør for Rotterdam og deretter beleiret de den nærliggende byen Gorkum med tretten båter og 150 menn. Den 26. juni falt Gorkum etter noen dagers beleiring. På grunn av byens seige motstand bestemte erobrerne seg for å gjøre gjengjeld, så de bestemte seg for å arrestere byens prester, som hadde ledet motstanden mot beleiringen, og hevne seg på dem for sine egne klagemål mot den spanske kronen.

Da Johannes hørte at alle hans prestekolleger i Gorkum var arrestert og utsatt for store lidelser i hendene på en kalvinistisk mobb, forlot han sitt relativt trygge sogn og dro de seks kilometerne til Gorkum i forkledning for å yte all den assistanse han kunne. Han overtok de forefallende oppgavene som å døpe, høre skriftemål og forvalte de siste sakramentene for døende. Han dro gjentatte ganger i skytteltrafikk frem og tilbake mellom Gorkum og Hoornaar, og flere ganger dro han inn i byen for å gi sakramentene og trøst til prestene som ble grusomt torturert. Til slutt ble han selv fanget den 3. juli av en patrulje av sjøtiggere på vei til en dåp under en av disse turene. Han ble arrestert og ført til Gorkum, hvor han ble fengslet sammen med de andre og utsatt for tortur.

Klikk på de to lenkene øverst i innlegget for å lese mer om disse 19 martyrenes fryktelige død. (Se større bilder av hl Johannes av Köln og Gorkum-martyrene.)

Haakon & Maud – bind I til VIII

Generelt /

Det har tatt meg noe over en måned å lese alle åtte bindene av Tor Bomann-Larsens Haakon & Maud, og det har vært lærerikt og interessant. Jeg leste ferdig åttende bind i dag tidlig og siterer Turid Oline Hepsø, som omtaler alle bindene:

Etter 20 års sammenhengende innsats er biograf Tor Bomann-Larsen nå ute med åttende og siste bind i sitt monumentale kongebiografi-verk «Haakon og Maud».

Kongstanken utkom i 2002, og var tittelen på det første bindet om Kong Haakon VII og hans tid. Med det åttende bindet Kongen avslutter forfatteren oktetten.

Haakon ble valgt til konge i en folkeavstemning etter unionsoppløsningen i 1905.

– At han ble valgt er ikke så eksepsjonelt, men at han holder dette kongeriket gående, og beholder sin plass på tronen gjennom revolusjoner og verdenskriger, er en unik både menneskelig og politisk historie, har Tor Bomann-Larsen tidligere uttalt til NRK.

Helt siden første bind utkom, har bøkene høstet strålende anmeldelser. Om siste bind Kongen skriver Aftenpostens Gunnar Kagge bl.a. at det er «En verdig slutt på historien om prinsen som ikke ville bli konge. […] Tor Bomann-Larsens verk om Haakon og Maud er grundig, lettlest og til å bli klokere av. Det vil stå som målestokken for fremtidige kongebiografier.»

Kagge tilføyer: «At jeg ønsker meg mer, etter åtte bøker og 4000 sider, er et sikkert tegn på at Bomann-Larsen får det til. Han har levert et kjempeverk som ingen som vil forstå denne delen av norsk historie og monarkiets sterke stilling i Norge, kommer utenom.»

VGs Guri Hjeltnes hyller også sisteboka, og karakteriserer hele «Haakon og Maud»-verket som et «majestetisk maraton». Hun skriver bl.a.:

«For en eventyrlig reise Tor Bomann-Larsen har tatt leserne med på! Han har hatt et enestående kildemateriale og turnert det med en gudbenådet penn. Nå er 17 års majestetisk maraton omme. […] Ingen historiker har tidligere akslet seg på å skrive kongehistorie i denne dimensjon, og Bomann-Larsens bøker og mangeårige kildearbeid har stor verdi.»

Dagbladets John Olav Egeland er også svært positiv. Han gir terningkast 5 og skriver: «Tor Bomann-Larsens store fortjeneste er at han så tydelig gir oss hele kongens liv, ikke minst som politisk aktør. […] Effektivt og elegant veksler han mellom det tette portrett og det store politiske panorama. […] Tor Bomann-Larsen har levert norgeshistorie.»

…

LES MER HER.

Grundig biografi om pave Benedikt

Katolsk, Paven /

Danske Katolsk Orientering trykker en grundig anmeldelse av Benedikt XVI – Ein Leben (1184 sider). Boka kom ut på tysk i april i år og kommer visst på engelsk (i to bind) i november. Her er en hel del av anmeldelsen:

… Joseph Ratzingers barndom er en del af hele det tidsbillede, Peter Seewald ruller ud i den store nye biografi: Benedikt XVI. Ein Leben (Benedikt XVI Et liv). Og Seewald må siges at være den rette mand til opgaven. … Års researcharbejde, jagt i arkiverne og privat korrespondance med pave Benedikt ligger bag Seewalds nye biografi. Mere end 100 skolekammerater, venner fra præsteseminariet, naboer, familiemedlemmer og universitetskollegaer er blevet interviewet til den 1084 sider lange Benediktbiografi.

Den unge Joseph er temmelig indadvendt og flygter ind i bøgerne. Yndlingsbogen bliver Hermann Hesses Klassiker Steppeulven – senere hippiernes kultbog. Han skriver digte, og som seminarist er han igennem en langvarig forelskelse, før han beslutter sig for at blive præst. ”Ja, jeg er blevet berørt af kærligheden i dens forskellige dimensioner og former. At være elsket og give andre kærlighed tilbage har jeg mere og mere oplevet som helt grundlæggende”, siger pave Benedikt, og Seewald spørger ham direkte: ”Var De forelsket i en pige? Måske. Altså ja? Man kunne udlægge det sådan. Hvor længe varede så denne lidelsesfulde tid? Nogle uger? Et par måneder? Længere.”

En yderst samvittighedsfuld præst” ”En yderst samvittighedsfuld og meget duelig præst med teologiske kundskaber, der er overordentlig store for hans alder”. Sådan er skudsmålet fra sognepræsten i München-Bogenhausen om kapellan Ratzinger, der også beskrives som lidt for genert. Kometkarrieren starter med disputats om Sankt Bonaventura og ansættelse ved universitetet i Bonn. Tiltrædelsesforelæsningens tema er en ægte Ratzinger – troens Gud og filosoffernes Gud.

Meget tidligt opdager han kvaliteterne i la nouvelle theologie – en bevægelse, der ønskede en grundlæggende reform af katolsk teologi med en tilbagevenden til kilderne – kirkefædrene.

Ratzinger vækker opsigt, da han i oktober 1958 i tidsskriftet Hochland skriver om, at den moderne kirke er blevet en hedensk kirke – selv om facaden er i orden, og man kan fremvise de nydeligste religionsstatistikker. Og han taler i klartekst:

”Hedenskaben sidder i dag i Kirken selv og det kendetegner kirken i vore dage som også den nye hedenskab, at det drejer sig om hedenskab i kirken og om en kirke, i hvis hjerte hedenskaben lever”. Artiklen kommer i 1958 i tidsrummet mellem Pius XIIs død og valget af hans efterfølger. På en vis måde formulerer den Kirkens program for eftertiden. Den store fortælling, Kirken har præget verden med er ved at falme, og Kirken må til at indstille sig på at være en mindretalskirke. Det blev opfattet som stærkt provokerende, og Ratzinger bliver kaldt modernist. Men i Köln sidder kardinal Frings med de samme tanker.

…

Grundig biografi om pave BenediktLes mer »

Pave Benedikt er virkelig blitt gammel og skrøpelig

Generelt, Katolsk /


Bildet over viser pave emeritus Benedikt (som nå er 93 år gammel) i Regensburg for et par dager siden, da han kom dit for å besøke sin 96 år gamle bror. Catholic News Agency skriver om besøket bl.a. dette:

… Immediately upon his arrival in Regensburg around noon on Thursday, Benedict went to see his brother, the diocese reported. The brothers celebrated Mass together at the house in Regensburg and the pope emeritus then traveled to the diocesan seminary in the afternoon to rest. In the evening, he returned to see his brother.

On Friday, the two celebrated Mass together for the Solemnity of the Sacred Heart of Jesus, according to a statement.

The former pope visited on Saturday the residence where he lived as “Professor Ratzinger” from 1970 to 1977.

His last time seeing the home was during his 2006 pastoral trip to Bavaria. Pentling is just outside Regensburg.

The diocese said Benedict XVI then stopped at the Ziegetsdorf cemetery to spend time in prayer at the graves of his parents and sister. …

Konfirmasjon – 50 år siden

Generelt /

Bildet under er fra Jærbladet og viser de tre konfirmasjonsgudstjenestene i Time kommune i juni 1970. Dere ser meg i det midterste bildet for «bygdå» (Vestly, Hognestad, Eikeland og Frøyland) ble konfirmert i Time kirke 14. juni, Bryne-ungdommene søndagen før da også Undheim hadde konfirmasjon (der er det eget kapell).

Klikk på bildet for å se større utgave.

Adgang til arkiver med millioner av dokumenter fra pave Pius XIIs pontifikat

Generelt, Katolsk /

Enda en artikkel fra siste nummer av Katolsk Orientering – jeg tar med store deler av artikkelen. (Klikk på bildet for å se en mye større kopi.)

Jeg forsøger at være åben over for sandheden og vil altid gerne lade mig korrigere af kilderne, siger den tyske historiker Hubert Wolf, der forsker i Pius XII og holocaust.

Kirken har ingen grund til at frygte historien, sagde Vatikanets chefbibliotekar, kardinal José Tolentino Calaςa de Mendonςa, før Vatikanet den 2. marts i år åbnede for adgang til arkiver med millioner af dokumenter fra pave Pius XIIs pontifikat fra 1939 til 1958.

Langtfra alle vil være enige med ham, for siden Rolf Hochhuths skuespil Der Stellvertreter (Stedfortræderen 1963) har der været heftig strid om denne paves eftermæle. Der Stellvertreter fældede en knusende dom over Pius XII ved at anklage ham for fej tavshed og indirekte medskyld i millioner af jøders død. Den dom tog tyskerne til sig dengang i 1960’erne. Ja, i grunden brugte de den til at frikende sig selv med. Det skete, fordi tyskerne dengang var begyndt at bearbejde, hvad der egentlig skete under krigen. De tænkte: Ja, når ikke engang Kristi Stedfortræder protesterede højlydt, hvad i alverden skulle vi så kunne have gjort, siger Hubert Wolf, præst og professor i kirkehistorie i Münster i et interview den 22. april med avisen die Zeit.

I efterkrigstiden og ved sin død blev Pius XII omtalt særdeles positivt af jødiske ledere – blandt andet af Golda Meir. Man fremhævede hans valg af det stille diplomati, hvor der bag kulisserne blev arbejdet på at redde hundredtusinder af jøders liv. Et eksempel er Roms Schindler – den tyske pater Pankratius Pfeiffer, der efter direkte ordre fra paven hjalp forfulgte jøder og skjulte dem i Kirkens klostre og kirker.

Efter Hochhuth har der stået strid om Pius XII. Den britiske historiker John Cornwell gik så langt, at han i 1999 kaldte ham Hitler’s Pope i en bog med samme navn. Her argumenterer Cornwell for, at hele Pius XIIs karriere var dikteret af et ønske om at øge og centralisere pavestolens magt. Det var hans første prioritet, og kampen mod nazismen var underordnet dette mål. Cornwell hævdede også, at Pius XII var antisemit.

Da der blev åben adgang til Pius XIIs arkivalier, fik et tysk historikerhold under Wolfs ledelse 7 af 30 pladser på Vatikanarkivernes læsesal. De tyske historikeres store forskningsprojekt er finansieret af Kruppstiftelsen og Den tyske Bispekonference. Tyngdepunktet i undersøgelsen skulle ligge på, hvor meget Vatikanet vidste om Holocaust. For lettere at kunne overskue bjergene af arkivalier i Vatikanets arkiver fordelte det tyske historikerteam opgaverne indbyrdes og mødtes hver dag for at konferere om deres arkivfund.

Desværre blev det i denne omgang kun til fem dages studier, fordi coronapandemien satte en stopper for aktiviteterne. Det er planen, at forskerholdet fra Münster også skal se på, om Vatikanet hjalp førende krigsforbrydere til Sydamerika over den såkaldte Rattenlinie (rottelinjen). Ligeledes vil teamet granske i forholdet mellem Vatikanet og staten Israel. Israel blev som bekendt grundlagt i 1948, men blev først anerkendt af Vatikanet i 1993. Her håber man på at finde nyt arkivmateriale, der kan belyse, hvad der egentlig skete bag kulisserne.

Hubert Wolf har de sidste 30 år arbejdet med Vatikanets arkiver især angående Pius XII (Eugenio Pacelli). Under hans ledelse arbejdede et team fra Münster i 12 år med en kritisk online-udgave af Pacellis indberetninger til den romerske kurie i tiden som nuntius i Bayern og senere Berlin fra 1917 til 1929.

Wolf vil som historiker gerne stille åbne spørgsmål, men lægger ikke skjul på, at han er inde i lidt af et minefelt. ”Jeg forsøger at være åben over for sandheden og vil altid gerne lade mig korrigere af kilderne. Men hvad der virkelig har gjort både mig og mit team dybt bedrøvede, var de mange bønskrifter. Hver af os har bestemt læst fem, seks, syv skrivelser, der indtil nu har været ukendte, hvor jøder mellem 1940 og 1945 trygler paven om at redde deres liv. De beskriver deres udsigtsløse situation og beder indtrængende om hjælp”, siger Wolf, som fra 2007 til 2016 var særlig rådgiver for Den tyske Bispekonferences kommission for Den katolske Kirkes relationer til jødedommen. Han har planer om at etablere et samarbejde med det jødiske universitet i Heidelberg om en digitalisering af kilderne om Pius XII og holocaust.

Saligkåringsprocessen for Pius XII har stået på, siden Paul VI tog initiativ til den i 1965. I 1990 blev han erklæret for servus Dei (Guds tjener) og i 2009 for venerabilis (ærværdig). Hubert Wolf er blandt dem der mener, at saligkåringsprocessen må sættes i bero, indtil man har arbejdet sig gennem dokumenterne.

Respekten for Holocaustofrene, men også for Pius XII selv kræver grundigt forarbejde, før der kan konkluderes på noget, siger Wolf i et interview med Domradio.de.

……

……

Wolf er som sagt klar over, at han bevæger sig i et minefelt og regner med, at vi først kan vente seriøse resultater fra arkivarbejdet om tre til fem år.

Og der er dokumenter til mange års arbejde i arkiverne. Lige nu ligger den største opmærksomhed på Holocaust-tiden; men dokumenterne vil også indeholde værdifuld viden om atombomberne over Japan i 1945, den kolde krig, afviklingen af kolonierne og udviklingen i katolsk teologi – for eksempel omkring Mariadogmet i 1950 og Kirkens stilling til den historisk-kritiske bibelforskning.

Nødvendig med en kulturell revolusjon i presteutdannelsen

Katolsk /

I det danske Katolsk Orientering (SE HER) leste jeg nylig en artikkel om presteutdannelsen, der står det bl.a.:

Kardinal Ouellet, bispekongregationens præfekt, udtaler i ’Donne, Chiesa, mondo’ – et månedstillæg til Vatikanets dagblad L’Osservatore Romano, at kvinder bør spille en langt større rolle i uddannelsen af kommende præster, ude i sognene og i Kirkens daglige liv.

Kvinderne spiller ofte en meget stor rolle som præsternes daglige medarbejdere i det pastorale arbejde ude i sognene. I nr. 151 i Ratio fundamentalis fra 2016 om præsternes uddannelse står der, at kvinders indflydelse på præsteuddannelsen er vigtig – også af hensyn til den nødvendige komplementaritet, der skal være mellem mand og kvinde. Men for kardinal Marc Ouellet er der stadig meget, der skal gøres. Modellen i dag er for klerikal – og der skal en kulturel revolution til, mener kardinalen.

”Kvinder kan deltage på mange måder i præsteuddannelsen, fx i undervisningen i teologi, filosofi og spiritualitet. De kan være med i det team, der tager sig af de kommende præsters udvikling – specielt hvad angår deres kaldsskelnen. På dette område har vi brug for kvindernes mening, deres intuition og deres evne til at rumme kandidaternes menneskelige side, deres grad af følelsesmæssig eller psykologisk modenhed. Hvad angår den åndelige ledsagelse kan en kvinde selvfølgelig også være til hjælp; men her tror jeg, det er bedre, at det er en præst, der ledsager en kandidat på vejen til at blive præst. Men kvinder kan i stedet følge præstekandidatens menneskelige udvikling – et aspekt, der efter min mening ikke er tilstrækkeligt udviklet på seminarierne”, siger kardinal Ouellet, der også mener, at der skal være mere fokus på ”præstekandidaternes psykosociale og psykoseksuelle identitet”.

”Hvis man ikke begynder at arbejde med kandidaternes forhold til kvinder i løbet af uddannelsen, risikerer præsterne at stivne i en klerikal rolle”, mener kardinalen. Efter hans opfattelse er Ratio fundamentalis stadig for mangelfuld på dette punkt. Han ønsker sig en mentalitetsændring. Det drejer sig ikke bare om, at der skal flere kvinder ind i præsteuddannelsen – de skal først og fremmest ses som en helt naturlig og uundværlig del af præsteuddannelsen.

… …

I nr. 151 i Ratio fundamentalis kan vi lese:

151. The presence of women in the Seminary journey of formation has its own formative significance. They can be found as specialists, on the teaching staff, within the apostolate, within families, and in service to the community. Their presence also helps to instil a recognition of how men and women complement one another. Often, women are numerically greater among those whom the priest will serve, and with whom he will work in the pastoral ministry. They offer an edifying example of humility, generosity and selfless service.

1000 år siden St Hallvard ble født

Generelt, Katolsk /

oslo_byvap_sthallvard_m

Det er St Halllvards dag i dag – 15. mai – og i år er det 1000 år siden han ble født. Hans fødselsår er tradisjonelt regnet som 1020, og Wikipedia skriver bl.a. dette om ham:

Sankt Hallvard (født ca. 1020, død 1043) er en katolsk helgen …
Man vet lite sikkert om Sankt Hallvards liv, men ifølge de islandske annalene ble han drept i år 1043. Ifølge legenden ble gutten som skulle bli den hellige Hallvard født Hallvard Vebjørnsson i Lier. Han skal ha vært sønn av storbonden Vebjørn på Husaby og Thorny, som var søster eller søsterdatter til Åsta Gudbrandsdatter. Åsta var på sin side mor til de norske kongene Olav den hellige og Harald Hardråde. Hallvard skal ha vokst opp hos sine foreldre på gården Husaby i Ytre Lier, og var ifølge legenden med sin far på handelsreiser, blant annet til Gotland.

En maidag i 1043, da Hallvard skulle krysse Drammensfjorden, kom en gravid trell løpende opp til ham og ba om å få bli rodd over. Hun ble forfulgt av tre menn som beskyldte henne for å ha brutt seg inn i et hus og stjålet. ….

Kjell Arild Pollestad uttrykker godt våre følelser for denne unge martyren i sin sin salme fra 1992:

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i bekk og å,
da minnes vi Sankt Hallvard, den lyse yngling god,
som uredd ville verge en kvinne med sitt blod.

Sankt Hallvard stod i båten og talte rettferds sak.
mot dem som ville krenke en søster, redd og svak.
Et skjold var han for kvinnen da pilene ble skutt,
så led han martyrdøden, den tapre, unge gutt.

En møllesten om halsen fikk denne Kristi bror,
da drapsmennene senket hans legeme i fjord.
Men ingen kan vel gjemme en helt som falt i slag,
og ingen kan vel glemme en martyrs fødselsdag.

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i bekk og å,
da feirer vi Sankt Hallvard i hele Norges land,
og ber at Gud oss lærer å gi oss selv som han.

Bildene av St Hallvard under er fra Oslos byvåpen og fra Oslo rådhus.

8. mai 1945

Generelt /

Bildet over så jeg i Vårt Land i dag og det viser et folketog på Undheim kvelden 8. mai 1945. Mor mi er fra Undheim (i Time kommune, rett ved Knudaheiå) og mintes denne dagen ganske godt – hun var 14 år gammel. (Klikk på bildet for å se det i større format.)

Til lykke biskop Czeslaw Kozon!

Katolsk /

I dag er det 25. år siden Danmarks katolsk biskop ble bispeviet, og hans generalvikar skriver slik om ham:

Den 7. maj 1995 blev biskop Czeslaw viet til biskop af sin forgænger biskop Hans i Sankt Ansgars Kirke. 25-års jubilæet skulle have været fejret med en festgudstjeneste på dagen i Domkirken; men desværre er corona-krisen kommet imellem, så festlighederne har måttet udskydes.

Hvad var det for en biskop vi fik i 1995? Hvis man skulle betegne ham med nogle karakteristiske egenskaber, kunne man sige, at biskop Czeslaw er arbejdsom, pastoralt omsorgsfuld, en bredt favnende traditionalist, en sprogbegavelse med stort internationalt netværk, en bredt belæst person med en hukommelse som en elefant og en selskabelig natur med en udviklet imitiationsevne, som han gerne demonstrerer for sine gæster. Desuden er han en fredens mand, som man ikke kan være uvenner med i længere tid.

Om liturgien kan vi lese:

Ingen var i tvivl om, da biskop Czeslaw blev udnævnt, at her ville vi få en liturgisk meget traditionel biskop; men det viste sig jo, at han liturgisk kunne favne bredt, så han på den ene side med glæde deltager i Vandringens liturgi, som bestemt ikke er traditionel i almindelig forstand, samtidig med at han kan præsidere ved en ekstraordinær pontifikalmesse i Peterskirken, når 10-års jubilæet for tilladelsen til at fejre den tridentinske messe bliver fejret i Rom. Men i almindelighed fejrer han med glæde den ordinære liturgi.

Jeg slutter meg til gratulantene. Les hele artikkelen her.

Pave Frans: Elektroniske messer er en farlig nødløsning

Katolsk /

Sandro Magister skriver om pave Frans’ ambivalente forhold til elektroniske (streamede) messer, bl.a.:

On March 12, Pope Francis had all the churches of his diocese of Rome closed, on account of the coronavirus pandemic. But he immediately regretted it, and the day after he had them reopened. But the ban has stayed in place, in Rome and Italy, on celebrating Masses with the faithful present. …

… The pope’s Masses are broadcast electronically. Those of Francis with the highest viewership levels, never reached in the past. Each of his Masses at Santa Marta, at 7 in the morning, is seen by about 1.7 million viewers.

Even on this, however, serious fears have now arisen in Francis. The apparent success of these televised Masses conceals a danger that many Catholics have already denounced. It is the danger that the sacrament may decay from real to virtual, and therefore dissolve. The cry of alarm has come not only from the currents most attached to tradition, but also from prominent exponents of the progressive wing, in Italy from the founder of the monastery of Bose Enzo Bianchi, from Church historian Alberto Melloni, from the founder of the Community of Sant’Egidio Andrea Riccardi.

Well then, in the homily for the Mass at Santa Marta on April 17, Friday of the octave of Easter, Francis didn’t hold back anymore and explained that a “viralized” Church is no longer the true Church, made up of people and sacraments. Woe – he warned – if when the pandemic ends there remains alive the “gnostic” idea of a Church electronic rather than real.

The pope’s homily is reproduced below. But first it may be useful to note that also in the past, when epidemics were raging, great pastors of the Catholic Church were aware of the need to keep the reality of the sacraments alive.

One can recall in this regard the great plague of Milan in 1576. Saint Charles Borromeo, the bishop, obtained from the Spanish governor of the city the obligation for all citizens to stay home for forty days. But he sent his priests to celebrate the Sunday Masses on the street corners, with the faithful looking on from doorways and windows.

Saint Charles also led processions, but with the foresight to arrange them in two single rows on the sides of the streets and with 3 meters of distance between each penitent. The chronicles of the time recall his continual visits to plague victims, but always with careful precautions. He changed very often and had his clothing boiled, purified everything he touched with fire and vinegar, kept his interlocutors at a distance with a wooden stick. It was calculated that in Milan there were 17,000 dead, compared with 70,000 in Venice. …

Her er et sitat fra pavens preken denne dagen, 17. april:

… This familiarity with the Lord, of Christians, is always communal. Yes, it is intimate, it is personal, but in community. A familiarity without community, a familiarity without the Bread, a familiarity without the Church, without the people, without the sacraments is dangerous. It can become a familiarity – let’s say – that is gnostic, a familiarity for me alone, detached from the people of God. The familiarity of the apostles with the Lord was always communal, was always at the table, a sign of community. It was always with the Sacrament, with the Bread.

I say this because someone made me reflect on the danger that we are living through at this time, this pandemic that has gotten all of us communicate, even religiously, through the media, through the channels of communication, even this Mass, we are all communicating, but not together, spiritually together. The people is small. There is a great people: we are together, but not together. Even the Sacrament: today you have it, the Eucharist, but the people who are connected with us, only spiritual communion. And this is not the Church: this is the Church of a difficult situation, which the Lord allows, but the ideal of the Church is always with the people and with the sacraments. Always. …

Jesus viser seg for sin mor etter oppstandelsen

Generelt, Katolsk /

Bildet over er av Rogier van der Weyden, Kristus viser seg for sin mor, ca. 1445

Jeg må innrømme at jeg ikke har vært klar over, eller ikke tenkt på, denne tradisjonen (eller husker å ha sett de aktuelle bildene) som vi kan lese om her, bl.a.:

… there is one other subject (concerning the resurrection), of which several interpretations exist, that has a non-Biblical derivation. This is the image of Christ Appearing to His Mother after the Resurrection.

To say that the image has a non-Biblical derivation is not to say that it in any way contradicts the Bible. Indeed, it does not. The Bible tells us, specifically, that there were many people to whom the Risen Jesus appeared. That one of these should be His mother is a logical conclusion. She was the means through which He entered the physical world (Luke 1:38); He performed his first miracle in response to her plea at the wedding in Cana (John 2:1-11); she was present at the Crucifixion (John 19:25-27). She had been a witness to the most important events in His life and mission. It is quite logical that she should be a witness to His resurrection, principal among those unnamed persons to whom the Bible says Christ appeared after His resurrection. Therefore, the idea of the Virgin Mary as a witness to the resurrection has a long history in Christianity.

It was already established by the time of St. Ambrose (340–397). In his treatise on virginity (Liber de Virginitate) he says “Vidit ergo Maria resurretionem Domini: et prima vidit, et credidit” …

Albrect Dürer har også et bilde med samme motiv – kilde her.

Ferietur til Peloponnes avlyst

Generelt /

I ettermiddag skulle vi ha sittet på flyet på vei til Aten, og deretter skulle vi kjøre bil til og rundt hele Peloponnes. Vi hadde planlagt en flott tur som naturlig nok måtte avlyses, siden fly til utlandet ikke går i disse dager etc.

Reiseruta var:
Aten – 3 netter der vi bl.a. skulle se det nye Akpropolis-museet
Nafplio – deretter skulle vi bo flere dager i Naflio der vi også skulle besøke Korint, Mykene, Epidauros
Sparta – en dag i Sparta, deretter en fjellvei over til
Kalamata – for oss er dette verdens olivenhovedstad
Kyparissia – et par rolige dager på vestkysten av Peloponnes
Olympia – et besøk til oplympiadenes opphavssted var planlagt
Kourouta (ved Amaliada) – enda noe rolige dager ved kysten
Delfi – et besøk til Delfi hører med
Aten – siste natt i Aten før returen til Oslo

Muligens kan turen gjennomføres våren 2021, slik at den grundige forberedelsen til årets tur ikke var helt forgjeves.

Intervju med kardinal Pell

Generelt, Katolsk /

Jeg hørte for et par dager siden intervjuet med kardinal Pell som ble laget av Andrew Bolt hos Sky News Australia. De skriver om det interessant intervjuet bl.a.:

After spending 405 days in prison following an initial ruling that found him guilty in 2018, Cardinal Pell’s conviction was quashed by the High Court last week.

In an exclusive interview with Sky News host Andrew Bolt, the Cardinal said he was «wounded» by the ordeal but turned to his faith to get him through. «If you can’t pray when you’re in trouble, your faith is very weak indeed,» he said.

When questioned by Andrew Bolt how he had survived through the ordeal, Cardinal Pell said, «because I knew I was innocent».

Se hele intervjuet under på youtube.

Skroll til toppen