Messen og den moderne tid: Aktiv deltakelse i messen

Katolsk /

På slutten av boka “The Mass and Modernity”, skriver P. Jonathan Robinson også ganske tydelig om hva «aktiv deltakelse» i messen betyr. Det betyr ikke at man skal gjøre noe spesielt – bortsett fra å svare presten når
liturgien sier at man skal det, og gjerne delta i lovsangen i messens ordinarium og hymner – men det betyr at man skal følge messens hellige handling med et oppmerksomt sinn. Slik skriver han (om feilene Vatikankonsilet måtte rette opp):

… If we are going to understand how the phrase was used by those who developed its usage, we should understand that it was not something new introduced by the Council; in fact, it was used by Pope Pius X in a motu proprio entitled Tra le Sollicitudine (1903). The document is about sacred music and in it the saint asked for an «active participation in the mysteries and in the public and solemn prayer of the Church». Pius X himself, however, was drawing on an earlier Lradition. Dom Alcuin cites Dom Lambert Beaudoin, one of the pioneers of the Liturgical Movement, who stated in the early years of the twentieth century that one of the principal aims of the movement was «The active participation of the Christian people in the holy Sacrifice of the Mass by means of understanding and following the liturgical rites and texts».

We could have no clearer statement of the meaning of active participation at the outset of the Liturgical Movement. Active participation is essentially contemplative, and in no sense is it primarily concerned with our doing things in or to the Liturgy. Active participation is a state of being contemplatively connected to the profound actions of the Sacred Liturgy, and from that privileged encounter we receive grace.

Since the Council the phrase has been used by many as though it were the most important reform the Council introduced, and it has been used to judge every liturgical practice. It would seem that this use of active participation as the ultimate standard for liturgical life is wrong; but if the Council was not teaching that everyone at Mass should be, at least ideally, saying and doing everything that everyone else says, sings, or does, then what was it asking for? It would seem to be the ease that in insisting that there should be active participation, the Council was making the theological point that the liturgy is essentially an action done by the whole community and that it involves both God and am. …. The sort of thing the Council did want to put an end to, for example, was the practice, still very much alive before the Council, of the laity saying the rosary together out loud during the celebration of Mass in October. The mysteries of the rosary thus became the object of devotion put in front of the laity and really were a barrier to any full, conscious, and active participation in the mysteries of the Eucharist. Participating in the Mass, that is, was almost impossible, even with a Latin-English missal. We tend today to take it so much for granted that the focus of the worshipper’s attention must be the Mass itself, and that other devotions and interests must play a subsidiary role, that it is easy to forget that this was not always the ease. The Council’s insistence on active participation must be understood as a much-needed reform. …

Messen og den moderne tid: Messen et møte med Gud

Liturgi /

Jeg nevnte nylig boka “The Mass and Modernity” av P. Jonathan Robinson. Der innleder han et oppsummerende kapittel slik:

I will now spell out some of the consequences of my contention that the celebration of the Novus Ordo must be developed to include characteristics of the Old Rite. The most important of these characteristics is the capacity of the Old Rite to teach the transcendence of God and at the same time to inculcate a sense of Christ’s salvific work in the Mass through the operation of the Holy Spirit. The Old Rite does this in a variety of ways that lead the worshipper beyond the immediate ceremonies of the Rite itself to a contemplative encounter with «the nameless God of many names».

By contemplative here I mean an experience that is a largely wordless, serene, and attentive prayer to the presence of God. There is nothing extraordinary about this, and it is common to most people who pray and participate in the sacraments; the development of their prayer follows the traditional map of progress in prayer that is to move from the complex to the more simple. At the beginning, prayer consists in petition, meditation, and thanksgiving; but as it develops, it becomes less and less a matter of words, acts of the imagination, and motions of the will and develops into a loving attention to God ….

… This sort of prayer is not a substitute for liturgical prayer, but liturgical prayer should lead to it, and there ought to be enough silence and serenity in liturgical celebrations to allow it to develop. The liturgy is not supposed to lead to a mindless submersion of the individual in a communal experience; it should, on the contrary, leave the individual with a heightened sense of his own self and lead him deeper into the mystery of the God who revealed himself in Jesus Christ and who shares himself with us in the sacraments.

It is not solely the verbal aspects of the Mass that should help to develop this contemplative attitude. In the Eucharist the reality of the presence of the Paschal Mystery is impressed on the worshipper by the structure of the rite itself, by the position of the priest for the Eucharistic Prayer, by the choice of the readings from Scripture, by the use of a formal archaic language (Latin), as well as by the controlled movements and gestures of the officiants; and all these characteristics of the Eucharist help to develop the contemplative attitude. It is from this perspective on liturgy that von Balthasar speaks of the liturgical attitude as one «silent, recollected adoration».

A supporter of a more community-oriented liturgy ought to be quite willing to admit that the Old Rite did in fact encourage a liturgical attitude of «silent, recollected adoration» and that this is precisely what was wrong with it. …

Den moderne verden – og messen

Apologetikk, Katolsk, Liturgi /

Jeg har kjøpt meg en Kindle, og oppdaget at denne lille maskinen kan lese en (engelsk) tekst såpass greit at man kan lytte til en bok når man kjører bil el.l.. I går kjørte jeg til messer på Nesodden og Holmlia, og hørte da gjennom nesten halvparten av en ny bok.

Det er boka «The Mass and Modernity» av P. Jonathan Robinson, som er grunnleggeren av «the Oratory of St. Philip Neri» i Toronto, Canada. Han var tidligere filosofi-professor ved McGill Universitet i Montreal. Derfor er han «well-qualified to write a book on the relationship between the Catholic Mass and modern philosophy. His book is a history of modern philosophy from the point of view of its effects on theology and religious practice, a primer on the traditional theology of the Mass, a critique of much modern liturgical practice on the basis of that theology, and a set of recommendations for reform of the liturgy.»

Boka er utgitt av Ignatius Press i USA, og på deres nettsider beskrives boka slik:

Many in the Church have accepted modernity in their effort to speak to the modern world, and not nearly enough attention has been given to trying to disentangle the complex of ideas and half-formulated convictions that constitute this mind-set which is in fact contrary to Christianity.

The first aim of this book is to examine the origins and present day influence of modernity, and then to argue that there is nothing in the Christian’s concern for the modern world that requires accepting this damaging mind-set in connection with the highest form of worship, the Mass.

The second aim of the book is to show that that the sources of a genuine liturgical renewal are to be found in a heightened sense of the centrality of the Mass and a return to a theology compatible with the Catechism of the Catholic Church.

“Fr. Robinson’s book is a philosopher’s gift to the Catholic liturgy. He provides a thoroughly lucid account of the climate of ideas which handicaps the celebration of Catholic worship in the modern world. This is a diagnosis which shows just how far reaching must be the cure.” Fr. Aidan Nichols

Som vanlig er jeg aller mest interessert i liturgiske spørsmål, men her er det også mye å hente mht hvordan det moderne begynte å dominere Europa allerede på 1700-talet, bl.a. gjennom filosofene Hume, Kant og Hegel. Liturgisk er p. Robinson ikke tradisjonalist, han ønsker heller å reformere den nye messen i tradisjonell retning – men i praksis ønker han å ta opp igjen svært mye av den gamle tradisjonen. Jeg kommer med et par eksempler som viser dette om ikke lenge.

Omnipotens et misericors Deus, universa nobis adversantia propitiatus exclude

Liturgi /

Dagens tekster – 32. søndag i kirkeåret – handler om (1 – første lesning) å være vise, slik at vi vet hva som er viktig i livet, (2 – andre lesning) om det evige liv, hva som skjer når dette jordeliv er slutt, og (3) i evangeliet om de fem kloke og de fem tåpelige ternene/jomfruene. Jeg tar i prekenen i dag eksempelet fra dåpslyset, som tennes for oss når vi blir døpt, men så må vi gi det næring gjennom vårt liv ved Kirkens sakramenter, ved bønn, et godt liv etc. – slik at vi kan være klar til å møte Herren når han kommer igjen. Som evangelieverset uttrykker det: «Så våk da! For Menneskesønnen kan komme i den time dere minst venter det.» (De norske tekstene og bønnene kan leses her.)

Father Z. skriver også om denne søndagen, og legger stor vekt på de åndelige våpen vi må bruke i kampen mopt det onde. Han analyserer også kollektbønnen grundig – se denne på ulike språk og oversettelser nedenfor:

Latin:
Omnipotens et misericors Deus,
universa nobis adversantia propitiatus exclude,
ut, mente et corpore pariter expediti,
quae tua sunt liberis mentibus exsequamur.

Norsk:
Allmektige og miskunnsrike Gud,
hold nådig borte alt som kan skade oss,
så vi frigjort på legeme og sjel kan følge din vilje.

Literal English translation:
Almighty and merciful God,
having been appeased, keep away from us all things opposing us,
so that, having been unencumbered in mind and body equally,
we may accomplish your things with free minds.

English 1973:
God of power and mercy,
protect us from all harm.
Give us freedom of spirit
and health in mind and body
to do your work on earth.

English 2011:
Almighty and merciful God,
graciously keep from us all adversity,
so that, unhindered in mind and body alike,
we may pursue in freedom of heart
the things that are yours.

Hvordan oppfører man seg i den tradisjonelle messen?

Liturgi, TLM /

Når vi feirer den tradisjonelle latinske messen er det stadig noen som spør hvordan man ksla oppføre seg i messen – stå, sitte, korse seg etc. For å finne ut dette, er det vel mest fornuftig å se hvordan man gjorde dette da denne messen var i vanlig bruk. Jeg viser derfor til boka: KATOLSK PRAKSIS, aV D. J. BOERS O.F.M. – ST. OLAVS FORLAG OSLO 1945 . Der tar jeg med et sitat fra Kap. 08: Alterets hellige sakrament:

Hvilke seremonier skal du utføre under messen?

Når presten tar til med trinnbønnen, gjør du sammen med ham andektig korsets tegn. Ved begynnelsen av dagens evangelium står du opp, legger venstre hånd på brystet og gjør med den høyre hånds tommelfinger – idet du holder de andre fingre utstrakt – et lite kors på pannen, på munnen og på brystet. Samtidig kan du be Gud om nåde til å fatte Hans ord med din forstand, å bekjenne det med munnen og til trofast å bevare det i hjertet. Det samme bør du gjøre straks før presten leser evangeliet fra prekestolen.

Når Jesu hellige navn nevnes, og når «Gloria Patri» eller «Ære være Faderen» blir bedt eller sunget, bør du ærbødig bøye ditt hode. Under «Credo» eller trosbekjennelsen skal du stå – i alle fall, når den synges i høymessen.

Under forvandlingen skal du ærbødig bøye ditt hode, men du bør se opp når den hl. hostie og kalken løftes til tilbedelse. Be da sakte for deg selv, i ydmykhet og troens ånd: «Min Herre og min Gud».

Ved kommunionen, når ministranten ringer tre ganger til «Domine non sum dignus», slår du deg tre ganger for brystet idet du ber: «Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet.»

Når presten på slutten av messen velsigner de tilstedeværende, kneler du, bøyer ditt hode og gjør samtidig korsets tegn.

Ved messens siste evangelium står du opp og gjør et lite kors på pannen, munnen og brystet som ved det første evangelium. Hvis messens siste evangelium er begynnelsen av Johannesevangeliet, – og det er det som oftest – kneler du sammen med presten ved ordene: «Og Ordet er blitt kjøt», og reiser deg straks opp igjen. Det er derfor feilaktig å forbli knelende fra disse ord av.

Etter den stille messe blir det alltid bedt noen bønner på morsmålet. Du må be disse bønner sammen med de andre som er til stede. La denne bønn være mer enn en mumlen som ingen kan høre. Be ihvertfall så tydelig at du klart kan høre og forstå dine egne ord.

Ved den stille messe skal du, om mulig, helst knele hele tiden. Kun ved evangeliet står du opp. Skulle du ha vanskelig for å knele hele tiden, kan du sitte mellom evangeliet og sanctus samt etter kommunionen like til velsignelsen blir gitt.

Ved høymessen kneler du, når presten ber eller synger, og du sitter når presten sitter, samt under prekenen. Du kan også sette deg under offertorium inntil presten begynner prefasjonen, samt etter prestens kommunion til han meddeler velsignelsen.

Ved levittmessen. Når messen forrettes av en prest med to geistlige som assistenter – selebrant med diakon og subdiakon – kalles det en levittmesse. For denne gjelder de samme regler som for en alminnelig høymesse. Kun bør du ikke stå når den forrettende prest leser messens første evangelium, men vente til diakonen synger det.

Ved pontifikalmesse. Når biskopen selebrerer høytidelig, kalles det en pontifikalmesse. Her gjelder det samme som ved en levittmesse. Når biskopen går gjennom kirken i høytidelig prosesjon både før messens begynnelse og etter dens slutt, mottar en hans velsignelse knelende.

Hissig debatt om den engelske oversettelsen av messen – igjen

Liturgi /

“What can explain such a glaring howler? Why was it not spotted early on, rather than left to appear in a lavishly produced final text? Are priests expected to read the prayer as printed? . . . . « kan vi lese i the Tablet (s19-29), på PrayTell-bloggen (som stadig raser over den nye oversettelsen), og hos Father Z (som gir en god oversikt over hvordan teksten egentlig skal forstås).

Bønnen man slik diskuterer er postkommunionbønnen (jeg liker ikke begrepet «avslutningsbønn» i vår messebok, det er ikke presis) på første søndag i advent. Under viser jeg den latinske originalen (nykomponert i 1969, men fra to gamle kilder – se mer om det hos Father Z.), samt noen oversettelser på engelsk og norsk. Den engelsk oversettelsen fra 1973 er nesten latterlig forkortet (det er jo også grunnen til at de trengte en ny oversettelse), mens den norske oversettelsen har med det meste – men ikke alt, ikke «frequentata».

Latin:
Prosint nobis, quaesumus, Domine, frequentata mysteria,
quibus nos, inter praetereuntia ambulantes,
iam nunc instituis amare caelestia et inhaerere mansuris.

Svært bokstavelig oversettelse:
May they be profitable for us, we beg You, O Lord , these oft celebrated sacramental mysteries,
by which You instruct that we, walking amidst the things that are passing away,
would now in this very moment love heavenly things and cleave to the things that will endure.

I norsk messebok:
Herre, vi ber deg: La den hellige handling vi har feiret, bli oss til gavn.
Midt i en forgjengelig verden lærer du oss å elske det som hører himmelen til,
og bygge på det som varer evig.

Engelsk 1973:
Father, may our communion teach us to love heaven.
May its promise and hope guide our way on earth.

Engelsk 2011:
May these mysteries, O Lord, in which we have participated,
profit us, we pray, for even now, as we walk amid passing things,
you teach us by them to love the things of heaven and hold fast to what endures.

Uenigheten går på hvordan «them» i siste linje skal forstås; det refererer ikke til «passing things» i andre linje, men til «these mysteries» i første linje. Jeg er enig i at dette kan misforstås, og min erfaring er at slikt misforstås lettere på engelsk enn på norsk.

Men en videre debatt handler også om disse bønnene – som på latin ofte er ganske kompakte og kompliserte – egentlig bør forenkles så veldig. Kanskje man ikke skal forvente at de vil forstås umiddelbart når de høres sunget (eller sagt).

Hellige Karl Borromeus – be for oss!

Katolsk, Liturgi /

Slik lyder kollektbønnen i dag, minnedagen for den hellige Karl Borromeus, erkebiskop i Milano, som levde fra 1538-1584:

V. Dómine exáudi oratiónem meam.
R. Et clamor meus ad te véniat.
Orémus
Ecclesiam tuam Domine sancti Caroli Confessoris tui atque Pontificis continua protectione custodi: ut sicut illum pastoralis sollicitudo gloriosum reddidit; ita nos eius intercessio in tuo semper faciat amore ferventes. Per Dóminum nostrum Iesum Christum, Filium tuum: qui tecum vivit et regnat in unitáte Spíritus Sancti Deus, per ómnia sæcula sæculórum.
R. Amen.

Katolsk.no har også en grundig stykke om ham, der de bl.a. skriver:

Om kvelden den 3. november 1584 døde han fredelig, bare 46 år gammel, i armene på sin walisiske skriftefar Griffith Roberts. Hans siste ord var: «Se, Herre, jeg kommer. Skje din vilje».

Da kirkeklokkene i domkirken forkynte budskapet om overhyrdens død, brøt det ut en så stor forvirring som om en fiende hadde besatt byen. Overalt lød klageskrik og tårer. Særlig de fattige, som Karl hadde vært som en far for, var utrøstelige. Det var en så stor trengsel for å se den døde at man måtte slå i stykker veggene for å gi massene en utgang. Rekviemmessen ble feiret av kardinal Nicolò Sfondrato den 7. november. Selv hadde Karl angitt begravelsesstedet og en enkel gravskrift, og han ble bisatt om natten i krypten i domkirken i Milano. I kirken San Carlo i Arona er det et relikvar med en kopi av hans dødsmaske. Snart etter ble folket enige om å bygge et monument for ham, en 28 m høy statue på en 14 m høy sokkel. Statuen ble kalt «Carlone» eller «Store Karl».

Det oppsto straks en spontan kult, og på ettårsdagen for hans død feiret folket allerede dagen som en stor fest, og den helliges kult økte fra år til år, og oppsiktsvekkende undre skjedde på hans grav. Tilstrømningen til graven var så stor at steinen som dekket den, måtte omgis av et gjerde for å beskytte den fra den folkelige fromme entusiasmen. Det stoppet ikke folk fra å dekke den beskjedne gravsteinen med de mest dyrebare gaver. Ringer, halskjeder, perler, rubiner, diamanter, massive lamper av gull eller sølv var vanlige gaver. I 1610 var det 10.891 votivgaver i sølv og 9.618 dyrebare gaver ved Karls grav.

Etter at Karls saligkåringsprosess var godt i gang, ble to biskoper delegert av Roma sendt til Milano for å identifisere Karls legeme. I tyve år og fire måneder hadde han ligget i sin beskjedne grav under gulvet i domkirken i en kiste av bly og en annen av tre. Stedets naturlige fuktighet hadde korrodert overflatene på begge kistene, slik at fuktigheten hadde trengt helt inn til Karls legeme. Den 6. mars 1606 ble kisten åpnet i nærvær av de to biskopene, kardinal Federico, Msgr Bascape og to notarer for identifikasjonen. Disse bevitnet at Karls legeme fortsatt var intakt til tross for kistenes tilstand. Legemet ble flyttet midlertidig til det søndre sakristiet, hvor det ble i ett år, omhyggelig voktet. Gravsteinen ble erstattet av et jerngitter, og hvelvet ble gjort om til et lite oratorium hvor det ble lest messe. Den 7. mars 1607 ble Karls legeme, kledd i nye gevanter og lagt i nye kister av bly og tre, brakt tilbake til sitt opprinnelige hvilested.

Tidlig på 1600-tallet ble det beskjedne oratoriet omskapt av Richino til et praktfullt åttekantet kapell. Relikviene hviler nå på et sølvalter, som ble gitt i gave av kong Filip IV av Spania. Under undersøkelsen av relikviene i 1880 så man at Karls legeme var blitt balsamert på vanlig måte kort etter døden, men dette kunne ikke være direkte ansvarlig for bevaringen av legemet nesten 300 år etter den helliges død. Da kardinal Giovanni Battista Montini, den senere pave Paul VI (1953-78), var erkebiskop av Milano, ble Karls ansikt dekket av en sølvmaske på hans anmodning. Legemet, fortsatt bevart, er kledd i pontifikale gevanter utsmykket med edelsteiner. Hans hjerte oppbevares i kirken San Carlo al Corso i Roma. …

Bildet under er fra engelske Wikipedia og er fra Karl Borromeus’ krypt i domkirken i Milano.

Oversikt over hele den katolske verden på katolsk.no

Data/blogg, Katolsk /

Da jeg tidligere i dag skulle finne informasjon om bispedømmet Lausanne, Genève og Fribourg, gikk jeg katolsk.no’s kjente (for meg i alle fall) ressurs «Verdenskirken», og fant dem på 1-2-3.

For lenge siden (dvs. slutten av 90-tallet) vet jeg at disse ressurssidene var et av de få nettstedene med en komplett oversikt over alle katolske bispedømmer på nett. Jeg er sikker på at de fortsatt er oppdaterte, men jeg har ikke oversikt over hvor mye de blir brukt (og om de har brukere også fra mange andre land) i dag – men jeg er sikker på at Mats Tande kan fortelle oss.

Flere dominikanernyheter – P. Morerod O.P. ny biskop i Lausanne

Katolsk /

21. mars i år hadde jeg og ganske mange andre katolikker gleden av (her i Oslo) å høre flere foredrag av den kjente dominikanske teologen p. Charles Mororod. Han er nå blitt utnevnt til biskop i Lausanne, Genève og Friburg (stort velkomstbilde på bispedømmets nettsider) i Sveits. På nettsidene til Nettverk for katolsk teologi skrev man i vår:

P. Morerod O.P. er rektor ved St. Thomas av Aquino pavelige Universitet i Roma (Angelicum). Han er teolog og filosof, og har de senere årene skrevet om en rekke emner innenfor ekklesiologi og økumenisk teologi, thomistisk filosofi og trinitetsteologi. Siden 2009 har han vært generalsekretær for Den internasjonale teologkommisjonen som ble opprettet av pave Paul VI i 1969.

P. Augustine Thompson O.P., som jeg siterte ganske mye i går (og liturgiske spørsmål) skrev om dette i går kveld:

Fr. Charles, whom I count as a friend as well as a fellow friar, has been general editor of the French edition of Communio (in which he was kind enough to solicit a piece from me to help Europeans understand American attitudes about religion), among his other responsibilities. He is a true gentleman, a devout friars, a wit, and one of the most erudite priests I know. His departure is a great loss to the Angelicum, to which my province has currently given three very fine priests. His diocese is in good care. Let us pray for the Angelicum, which has lost him.

Dominikanerne søkte i april 1969 om å få bruke den romerske liturgien

Liturgi /

I siste del av «History of the Dominican Liturgy», som omhandler årene 1946-1969, skriver Fr. Augustine Thompson, O.P. først om hva som skjedde rett etter konsilet med tidebønnene – i 1965:

Another petition to the Congregation asked that individual houses be given the right to adopt the Roman Office in the vernacular, should they wish to do so. Finally, the Liturgical Commission, now under the presidency of Fr. Vincent de Couesnongle, was to draw up plans to reform liturgy so that it «match the actual experience of worship and spirituality.» …

During the next two years, the Order and the provinces struggled to enact reforms in discipline, life, and worship. The traditional lay brothers’ habit was abolished so that all friars, priest or lay, would dress the same.[93] New prefaces were provided for the Mass following Roman models. A supplement to the Breviary was published, including rubrical changes and new saints. But perhaps the most revolutionary changes in this period involved the general introduction of the vernacular and the Romanization of the Dominican chant. In the wake of the council, the Congregation of Rites was barraged with questions and petitions from religious orders with choral obligation asking if they could institute a wholly vernacular Office and drop the use of Gregorian chant. Citing the conciliar decree preserving the use of Latin and chant in just such cases, the Congregation generally said no, but hedged this prohibition with so many exceptions that it ceased to apply in most cases. ….

Litt senere – i 1969 – kom den endelige avskjeden med den dominikanske ritusen:

Acting on the recommendation of the Liturgical Commission of the Order under the presidency of Fr. Alfonso d’Amato of the Lombard Province, the chapter commissioned the Master General, Fr. Aniceto Fernandez, to request permission from what was now called the «Sacred Congregation for Divine Worship» to allow the Order to adopt the Roman Rite. He was also asked to create a new commission to examine the old liturgical and musical books of the Order to see what elements might be suitable for use with the new liturgy. Fr. Fernandez convened an extraordinary session of his Council on 3 April 1969. At it, Fr. Ansgar Dirks, as representative of the Liturgical Commission, gave a report explaining what changes the adoption of the new Roman Rite then in preparation would entail, and the council voted to accept the commission’s recommendation to adopt that Rite as that of the Order.

The Master forwarded a petition to that effect to the Congregation. On 2 June 1969, permission was formally granted, to come into effect on 18 November 1969. Fr. Fernandez communicated this news by letter to the provincials of the Order. For the Roman Masses celebrated in Gregorian chant, the chants of the old Dominican Gradual might still be used, «until some other accommodation can be found.» The new Roman Missal then in preparation might replace the old one when it came into effect on 30 November 1969, and its celebration in vernacular might begin as soon as bishops’ conferences approved vernacular translations. Until those developments the older Roman Mass, as currently reformed, was to be celebrated, whether in Latin or the vernacular. Fr. Fernandez did especially emphasize that, according to the terms of the rescript, permission to use the old Dominican liturgy might be given by provincials to priests of their provinces and by the Master to priests of the whole Order. But, for the Order as a whole, the Liturgy of Humbert was now a thing of the past.

Mange artikler om historien til den dominikanske kiturgien kan leses her.

Den tradisjonelle dominikanske liturgi i dag

Liturgi, TLM /

Det har dukket opp spørsmål om den tradisjonelle dominikanske liturgi, om og hvor den brukes i vår tid. Jeg har hørt at noen (sannsynligvis ganske få) personer har bedt om at den kan brukes også i St Dominikus her i Oslo, men så langt har det ikke skjedd (så vidt jeg vet). Jeg vil her vise til en artikkel om dette skrevet av Fr. Augustine Thompson, O.P., professor ved the Dominican School of Philosophy and Theology i Berkley, California – les om ham her. Det virker som det er i USAa vestre (dominikanske) provins at interessen for denne ritusen har vært størst. Fr. Thompson skriver:

Readers often ask about where they can attend celebrations of the Dominican Rite Mass and what its canonical status is now. … in the Western Dominican Province, the traditional Dominican Rite has been celebrated publicly continuously since 1969. … from 1969 on the the rubrics to be followed were those of 1965 as revised to 1969. But after 1988, we of our province who celebrated the traditional Rite reverted to those of 1962, since the Order follows the discipline of the Roman Rite, as the «Mother Rite.» In that year Ecclesia Dei Afflicta provided that those celebrating the traditional Roman Rite were to follow the rubrics of 1962. I remember that change well since I had permission to celebrate the traditional Dominican Rite from the time of my ordination in 1985. I mention this only because it seems, from Fr. Pius’s summary, that some priests (of the Eastern Province?) who received permission to celebrate the traditional Dominican Rite in 1969 seem to be using the rubrics of that time. In any case, as the Master of the Order Carlos Azpiroz Costa explained in his «State of the Order Report» to the Dominican General Chapter of 2010, those using the Dominican Rite Missal are to follow the rubrics of 1962.

Since readers will no doubt ask which Western Dominican apostolates currently have regular or occasional public celebrations of the Dominican Rite. So here is a summary: Dominican School of Philosophy and Theology, Berkeley CA Anchorage AK, Portland OR, Seattle WA, St. Thomas Aquinas College, and Oakland CA. …

NLM-bloggen har en egen kategori for den dominikanske ritus, og det fins også en egen blogg for den tradisjonelle dominikanske ritus.

Requiem æternam dona eis Domine. – Et lux perpetua luceat eis.

Katolsk, Liturgi /

I den tradisjonelle liturgien er forskjellen mellom vanlige messer og tidebønner og messer/tidebønner for de avdøde mye større enn i den nye liturgien. I dag (alle sjelers dag) var f.eks. alle korstegn og innledningsord borte fra tidebønne, «Gloria patri …» var borte etter absolutt alle salmer, og alle bønnetidene (Matutin, Laudes etc) ble avsluttet slik:

V. Réquiem ætérnam * dona eis Dómine.
R. Et lux perpétua * lúceat eis.
V. Requiescant in pace.
R. Amen.

Også i messen er det mange forskjeller; bl.a. avsluttes hvert Amgnus Dei med «dona eis requiem» (og «miserere nobis» faller bort). Jeg må si det virker uheldig og unødvendig at disse tingene skulle tas bort.

Forøvrig inneholdt dagens Matuinbønn tre lesninger fra Jobs bok til 1., 2. og 3. lesning, 7., 8. og 9. lesning var fra oppstandelseskapittelet 1 Kor 15, og 4., 5. og 6. lesning var fra en preken av hl Augustin:

If this be true, doubtless also the providing for the interment of bodies a place at the Memorials of Saints, is a mark of a good human affection towards the remains of one’s friends. Yet it follows not that the bodies of the departed are to be despised and flung aside, and above all of just and faithful men, which bodies as organs and vessels to all good works their spirit has holily used. For if a father’s garment and ring, and whatever such like, is the more dear to those whom they leave behind, the greater their affection is towards their parents, in no wise are the bodies themselves to be spurned, which truly we wear in more familiar and close conjunction than any of our putting on. For these pertain not to ornament or aid which is applied from without, but to the very nature of man. Whence also the funerals of the just men of old were with dutiful piety cared for, and their obsequies celebrated, and sepulcure provided: and themselves while living did touching burial or even translation of their bodies give charge to their sons. …

Requiem æternam dona eis Domine. – Et lux perpetua luceat eis.Les mer »

Full oversikt over gregorianske ordinarier til messen

Liturgi /

(Jeg fikk i dag et spørsmål om denne informasjonen – fra november 2009. Jeg hadde selv glemt dette nettstedet og denne informasjonen, men syns det er nyttig og interessant, og poster det på nytt igjen.)

På bildet under ser man startsida for Saint Antoine Daniel Gregorian Chant Ordinaries, der man kan finne – og høre på – på alle (så langt jeg kan se) de gregorianske/latinske melodiene for messens faste ledd.

Her står det også at Vatikanet foreslår følgende messer for kirkeåret:

Søndager i advent: Missa XVII • Credo IV
Søndager i juletida: Missa IX • Credo IV
Søndager i fasten: Missa XVII • Credo IV
Søndager i påsketida: Missa I • Credo III
Søndager i det alminnelige kirkeåret: Missa XI • Credo I
Fester i det alminnelige kirkeåret: Missa VIII • Credo III
Fester for Den hellige Jomfru Maria: Missa IX • Credo IV
Fester for apostlene: Missa IV • Credo III

Jeg er nå (her i St Hallvard) blitt vant med å synge messe 11 på grønne søndaer. Det var nytt for meg for to år siden (og den er kanskje fortsatt ukjent for mange), men det er den foreslåtte messen for grønne søndager (og her kan man høre på den, og lære den bedre). Og i advent skal vi synge messe XVII, noe jeg tror en del menigheter i Norge gjør.

Besøk gjerne disse sidene.

En rolig søndag – og et museumsbesøk

Generelt /

I går hadde jeg en uvanlig rolig søndag, med bare to messer i vår egen kirke – oftest har jeg tre messer, og må også kjøre et stykke, til Nesodden og til Holmlia. (Jeg har derimot roligere hverdager ofte, så ingen trenger bekymre seg over meg – eller de fleste andre prester.)

I går syklet derfor min kone og jeg – kl 12.30, mellom mine to messer – opp til Emmanuel Vigelands mausoleum. Litt forbi Vindern – lett å finne på kartet, men en del høyere enn vi hadde tenkt. De to bildene over viser bygningen.

Det var interessant å være der, men selve museet var ganske spesielt. Over inngangsdøra stod det: Quicquid Deus creavit purum est. – Alt Gud har skapt er rent – sannsynligvis for å forsvare at rommet innehloder følgende (fra museets egne nettsider): » … Til utsmykningen av det høyloftede, mørke rommet hentet han inspirasjon fra antikkens gravkamre, spesielt etruskernes. Men også kristendommens dramatiske historier om Skapelsen og Syndefallet slik de var blitt fortalt i italienske renessansefresker bød på rike impulser. I tråd med disse sydlandske forbilder kalte han sitt fremtidige gravsted Tomba Emmanuelle (Emanuels grav). Freskene som nå dekker alle vegger og tak ga han navnet Vita (Livet). Vita handler om erotikk og menneskets driftsliv. Hundrevis av nakne kropper, kvinner og menn i heftig intimitet trer frem. Her elskes og avles til Guds ære på bakgrunn av et mørkt og bunnløst univers, sparsomt opplyst av den livgivende, guddommelige sol men også av helvetes luende flammer. …»

En amerikansk biskop snakker om liturgien – ad orientem

Liturgi /

I National Catholic Register leser jeg i dag et intervju med biskop Edward Slattery, i Tulsa, Oklahoma, der han har vært biskop siden 1994.

…(the bishop) is noted for his orthodoxy and piety and has publicly advocated a reform of the liturgy. …. You’ve made public statements about problems with the liturgy. What changes would you like to see?

I would like to see the liturgy become what Vatican II intended it to be. That’s not something that can happen overnight. The bishops who were the fathers of the council from the United States came home and made changes too quickly. They shouldn’t have viewed the old liturgy, what we call the Tridentine Mass or Missal of Pope John XXIII, as something that needed to be fixed. Nothing was broken. There was an attitude that we had to implement Vatican II in a way that radically affects the liturgy.

What we lost in a short period of time was continuity. The new liturgy should be clearly identifiable as the liturgy of the pre-Vatican II Church. Changes, like turning the altar around, were too sudden and too radical. There is nothing in the Vatican II documents that justifies such changes. We’ve always had Mass facing the people as well as Mass ad orientem [“to the east,” with priest and people facing the same direction]. However, Mass ad orientem was the norm. These changes did not come from Vatican II.

Also, it was not a wise decision to do away with Latin in the Mass. How that happened, I don’t know; but the fathers of the Council never intended us to drop Latin. They wanted us to hold on to it and, at the same time, to make room for the vernacular, primarily so that the people could understand the Scriptures.

You yourself have begun celebrating Mass ad orientem.
Yes, in our cathedral and a few parishes where the priests ask me to. Most of the time, I say Mass facing the people when I travel around the diocese or when I have a large number of priests concelebrating, because it works better that way.

A few priests have followed my example and celebrate ad orientem as well. I have not requested they change. I prefer to lead by example and let the priests think about it, pray about it, study it, and then look at their churches and see if it’s feasible to do.

And it’s positive when people are thinking about and talking about the liturgy.
When people make the liturgy part of their conversation, it is a good thing. As priests and laypeople discuss the liturgy, they’ll see how important it is and how it is a work of God and not our own.

But we must approach the liturgy on bended knee with tremendous humility, recognizing that it doesn’t belong to us. It belongs to God. It is a gift. We worship God not by creating our own liturgies, but by receiving the liturgy as it comes to us from the Church. The liturgy should be formed and shaped by the Church itself to help people pray better. And we all pray better when we are disposed to receive what God has offered, rather than creating something of our own. …

Lenger nede i intervjuet snakker han om den nye engelske oversettelsen av messen, om den tradisjonelle latinske messen (som han i fjor feiret i Washington DC), om kall og presteordinasjoner, og om ordenslivet i vår tid – les gjerne videre her.

En «ordentlig messe» – del 2

Katolsk, Liturgi /

Jeg skrev for noen dager siden om en bokomtale i St Olav tidsskrift, som omtaler en privat tradisjonell latinske messe jeg leste for ca 1 1/2 år siden. Den omtalte boka er «Kristen-Norge. En oppdagelsesreise», av Didrik Søderlind, som jeg nå har lest. Han vier ca 20 sider til Den katolske Kirke, men det er absolutt uheldig at han ikke har tatt seg tid til å besøke noen norsk (søndags) høymesse. Han deltar i en påskevigilie på tagalog (og forstår ingen ting), snakker med et teologiprofessoer om katolisismens historie i Norge, besøker kort et konvertittkurs, besøker et kloster (i Larvik) og deltar altså i en privat TLM (og forstår også her ingen ting). Han opplever ritualene også i flere protestantiske kirkesamfunn like opplevelsesmessig (siden han ikke har brukt krefter på å finne ut hva ritene skal bety, eller teologien bak dem), og det blir vel litt tynt – hvis ikke tanken bak boka er å beskrive det rent sosiologiske.

Jeg tar med litt av Søderlings omtale av den tradisjonelle latinske messen, og jeg vil igjen hevde at uttrykker «(messen ble) introdusert med hoven stolthet» ikke er dekkende. Vi som husker messen våren 2010, tror heller kommentaren ble sagt (på vei inn i kapellet) for å være litt morsom. Slik skriver Søderlind (NB jeg har tatt bort alle navn):

Den eldste messen -på ny

… Det er tomt på plassen foran kirken, hvor jeg treffer en venn som skal være med på messen. Vi står og småpludrer når en mann kommer bort til oss og spør om vi også skal på messe. Når vi svarer ja og lar det skinne igjennom at det er første gang vi er på latinsk messe, blir han engasjert. «Her blir det ordentlig messe», sier han. Sammen finner vi veien inn i kapellet, som ligger på siden av det vanlige kirkerommet.

… Den latinske messen handler om Gud, ikke hvermann, og presten henvender seg til Gud på menighetens vegne. I praksis betyr det at presten står med ryggen til oss nesten hele tiden de tre kvarterene messen varer, og siden det er en «stille messe» snakker han meget lavt. På latin. Når han da ikke leser inne i seg, og man ikke hører noen ting. Vi får utdelt hefter med teksten på latin og norsk, men det er håpløst å henge med. ….

Lokalet er, for å si det diplomatisk, muligens ikke det beste for å holde en tradisjonell messe. Denne kirken er en moderne bygning, med høye, bare murvegger. Og selv om noen vakre statuer og malerier bryter med den murte monotonien, sender kapellet tankene i retning av kraftsosialistisk drabantbybebyggelse snarere enn Peterskirken. Men selv om presten står med ryggen til oss og mumler, og det vi forstår av prekenteksten er omtrent like inspirerende som en telefonkatalog, og lokalet attpåtil har mer til felles med OBOS enn med Roma, er det ikke noe problem. Messen hever seg over alt dette.

Samme hva man måtte mene om katolisismens sannhetsgehalt, kommer man ikke utenom at den latinske messen er en av menneskehetens eldste kulturtradisjoner: …

En «ordentlig messe» – del 2Les mer »

Oppsummering av oppgave – 2

Liturgi /

Dette blir siste oppsummerende innlegg om tekster jeg tidligere har lest. Det er konklusjonen i Sara Brødsjøs mastergradsoppgave: LITURGISK VOKALMUSIKK I DEN KATOLSKE KIRKE I NORGE 1843-2011. Jeg presenterte innholdsfortegnelsen i oppgaven her, og oppgaven finner man i sin helhet her (i pdf-format).

KONKLUSJON

Analysen av den liturgiske vokalmusikk i Den katolske kirke i Norge har handlet om flere problemstillinger i tilknytning til det egentlige temaet. Slik som i innledningen blir det hensiktsmessig å redegjøre for hver av disse problemstillingene, for å vise sammenhengen mellom dem og betydningen av dette for analysens resultat.

I Den katolske kirke er den liturgiske musikken knyttet direkte til den katolske messeliturgien. Ut fra definisjonen av Den hellige messe har Kirken definert hva som kjennetegner egnet liturgisk musikk gjennom mange offisielle dokumenter og utsagn. Noen endring i kriteriene for liturgisk musikk har ikke blitt dokumentert siden 1903.

Den liturgiske musikk må i hovedsak kjennetegnes av disse egenskapene: den kan ikke inneholde sjangertrekk som er karakteristiske for verdslig musikk, den må oppleves sakral på tvers av ulike musikkulturer, og den må ha objektiv estetisk kvalitet (som man mener er mulig å definere til en tilstrekkelig grad). Som kirkemusikalsk ideal fremheves spesielt den gregorianske sang, og orgelet regnes for å være det best egnede liturgiske instrumentet – selv om andre sjangre og instrumenter ikke utelukkes så lenge de også oppfyller de overnevnte kriteriene. …

Oppsummering av oppgave – 2Les mer »

Den tradisjonelle dominikanske ritus

Liturgi, TLM /

Det ble skrevet i en kommentar på denne bloggen at den tradisjonelle dominikanske ritus ikke lenger ble feiret av vanlige dominikanere, bare av (tradisjonalistiske) grupper som har brutt ut av ordenen. Det er vel ikke helt korrekt, for denne gamle og særegne ritus har de siste fire år gradvis begynt å bli mer brukt.

Bildene under viser i alle fall denne ritus nylig feiret av dominikanere i Oxford – les mer og se flere bilder her.

Jeg kjenenr ikke mye til detaljene i den gamle dominikanske ritus, men jeg vet at når presten strekker ut armene i korsform (som han aldri gjør i den romerske ritus), er det rett etter konsekrasjonen, mens han sier:

Unde et momores, Domine, nos servi tui, sed et plebs tua sancta, ejusdem Christi Filii tui Domini nostri tam beatæ Passionis, nec non et ab inferis Resurrectionis, sed et in cælos gloriosæ Ascensionis. offerimus præclaræ majestati tuæ de tuis donis ac datis hostiam + puram, hostiam + sanctam, hostiam + immaculatam, Panem + sanctum vitæ æternæ, et calicem + salutis perpetuæ. – Vi minnes nå, Herre, vi dine tjenere og hele ditt hellige folk, den samme Kristi, din Sønns, vår Herres, salige lidelse. men også hans oppstandelse fra de døde og hans herlige himmelferd, og bærer fram for din opphøyede majestet av dine goder og gaver et + rent offer, et + hellig offer, et + lytefritt offer, det evige livs hellige + brød og den, evige + frelses kalk.

Hyrdebrev om messeofferet fra 1938

Katolsk, Liturgi, TLM /

I en SØNDAGSBOK fra 1938 (St Olavs forlag) «som inneholder faste bønner og epistlene og evangeliene for alle årets søndager og fester som kan bli feiret på en søndag» (altså ikke en fullstendig latin/norsk messebok), har man på slutten trykker biskop Mangers’ hyrdebrev «Om messeofferet» fra samme år. Mye vil en katolikk i vår tid kunne slutte seg til fullt og helt, men man merker seg den veldige tydelige vekten på selve offeret i messen, som man nok må innrømme er blitt tonet ganske mye ned siden 1965. Jeg trykker her hyrdebrevet i sin helhet:

OM MESSEOFFERET
(av biskop Mangers’ hyrdebrev 1938).

Messeofferet er selve korsofferet som fortsettes på ublodig måte til tidenes ende. Det er gjennom messeofferet at vi stadig står i forbindelse med Frelserens store soningsoffer på Golgata. Ved brødets og vinens to forskjellige skikkelser som symboliserer Kristi legeme og blod hver for seg, blir Jesu virkelige død, som på korset var en følge av blodets utskilling fra legemet, tydelig fremstillet eller etterlignet. Og Jesu offersinn eller sinnelag som Han tilbyr seg med til sin himmelske Fader i messeofferet, er det samme som på korset.

Kan det tenkes noe mer opphøyet enn denne hellige offerhandling? Guds sønn selv løfter seg ved prestens hender opp til Guds trone, så vi i Ham og ved Ham kan love og prise Gud, takke Ham for hans uendelige miskunn, bære frem våre bønner og gi Ham den rike, ste og mest fullstendige fyldestgjøring for våre synder. Og dessuten er ikke noe mer skikket til å skape det samme sinnelag i oss som var i Kristus Jesus, enn nettopp denne intime deltaking i hans offerdød.

Ut fra denne tankegang blir kirkebudet som forplikter oss til å overvære messeofferet hver søndag og alle befalte festdager, en selvfølge. Kirken går ut fra den grunnsetning at vi er forløst ved Jesu Kristi offerdød, og at ingen kan bli frelst uten å ta del i denne offerdød. …

Hyrdebrev om messeofferet fra 1938Les mer »

Liturgibok jeg nå har begynt på: The Banished Heart

Liturgi /

Jeg fikk boka: The Banished Heart: Origins of Heteropraxis in the Catholic Church (T&T Clark Studies in Fundamental Liturgy), author Geoffrey Hull – fra amazon.co.uk (direkte lenke) for en ukes tid siden, og har så vidt begynt å lese i den. På Amazon presenteres den slik:

This is a critical assessment of the Liturgical Reform after the second Vatican Council that seeks the origins of failure in pre-conciliar developments. If the suppression of the traditional Roman liturgy against the wishes of the Second Vatican Council was, in the words of Silvio Cardinal Oddi, ‘a crime for which history will never forgive the Church’, why, at the end of the 1960s, did the vast majority of Latin Catholics abandon, with little or no regret, their time-hallowed forms of worship? «The Banished Heart» seeks to account for this cultural and spiritual catastrophe by demonstrating what will surprise many: how the present mainstream Catholic Church, with its modernistic and secular aura, grew directly from the official conservatism of the Church as it was before the Council. T Clark Studies in «Fundamental Liturgy» offer cutting edge scholarship from all disciplines related to liturgical study. The books in the series seek to reintegrate biblical, patristic, historical, dogmatic and philosophical questions with liturgical study in ways faithful and sympathetic to classical liturgical enquiry. Volumes in the series include monographs, translations of recent texts and edited collections around very specific themes.

Som lesere av denne bloggen vet, er jeg interessert i liturgiske spørsmål, spesielt om hvordan messen best kan feires og hvordan de troende best kan delta i messen. Denne boka (håper jeg) vil hjelpe meg å forstå begge disse spørsmålene bedre. Den sier nok en hel del om hvordan reformene etter Vatikankonsilet ikke var særlig vellykkede, men også en hel del (og det er jeg aller mest interessert i) om hvorfor reformen etter konsilet ble så fryktelig radikal. Jeg har tenkt på et par problematiske ting ang. den tradisjonelle messen allerede; at det var noen steder en tendens til å «lagdele» den, at presten gjorde en ting, mens lekfolket samtidig gjorde noe ganske forskjellig, både mht bønner og sang/musikk. (Jeg har ingen problemer med at de troende mediterte over temaer som fulgte messens gang (og det var mange forslag til hvordan det kunne gjøres), men jeg syns det var mindre passende om man ba bønner som ikke hadde noe med messen å gjøre.)

Skroll til toppen