jul 312006
 

Christer Gulbrandsen skrev i går om » Religionenes perverse plass i samfunnet», jeg svarte ham her på min egen blogg, og i dag får jeg et svar fra ham – som kan leses her.

Jeg legger inn et svar på hans blogg, men publiserer det også her. Noe av det han nå skriver syns jeg er en forbedring, mens på andre omsråder har innlegget samme svakhet.

Som svar på min kritikk; .. han ingen steder føler behov for å forklare hvorfor de verdslige livssynene er sanne. Han tar dette for gitt, på sammen måte som han tar for gitt at religioner er overtro. skriver han f.eks. nå: Problemet mitt er nok heller det at jeg kanskje var uklar. Jeg vil ikke undertrykke religionene.

Det høres jo fint ut, men på den annen side hopper han helt bukk over det han skrev i første innlegg, i tredje avsnitt: Religionene kaster opp «falske og gagnløse guder», som erstatning for det menneskelige. For hva er den guddommelige kraft, annet enn en personifisering av summen av menneskers, dyrs og naturens handlinger eller hendelser? Hva er guddommene, annet enn en rasjonalisering av det tilfeldige? Det var slike uttalelser jeg vurderte (og fortsatt vurderer som helt useriøse), og som han forhåpentligtvis ikke mener (?).

Han gjentar også det som nok er hovedpoenget i hans innlegg: – jeg ønsker bare at de skal miste sin privilegerte plass i samfunnet. Jeg ser at han skriver dette, og forstår på en måte at han irriterer deg, og for 50 år siden hadde han nok hatt et poeng. Men i dag har vel kristendommen blitt så marginalisert i samfunnet, at jeg ikke kan se at den på noen måte har en priviligert plass. Statskirken (der jeg selv ikke er medlem) er et nok et punkt som kunne vært vanskelig, men den har mistet veldig mye av sin autoritet, og kirken selv har i flere år ønsket å løsrive seg fra staten, men noen politikere holder igjen (sannsynligvis fordi de da mener de kan kontrollere kirken bedre).

Til slutt om trosfriheten, der han skriver: Moi lurer på om jeg vil avskaffe trosfriheten. Svaret på det er et klart og tydelig «nei». Men jeg mener at de gangene det er konflikt mellom religiøse verdier og menneskerettighetene, må menneskerettighetene gå foran. Her syns jeg nok han slår deg selv på munnen, siden dette blir en begrenset trosfrihet. Og også menneskerettigheten selv sier at trosfriheten skal være absolutt.

jul 312006
 

1. august skal jeg flytte fra Bergen (og St. Paul menighet) og begynne å arbeide i Stavanger (i St. Svithun menighet).

På mange måter er det trist å flytte (og mye praktisk arbeid, som skal gjøres denne og neste uke), men på den annen side var det vel på tide å flytte fra Bergen etter såpass mange år – 11 år i byen og 6 1/2 år som kapellan i menigheten.

jul 302006
 

Går det å være nøytral i spørsmålet om tro og livsanskuelse? Guds eksistens kan man ikke bevise og heller ikke motbevise, det er et spørsmål om livsholdning. Også ateisme er en livsanskuelse som egentlig kan sidestilles med en tro. Innenfor vitenskapen snakker man ofte om en agnostisk holdning: Ettersom kunnskap om Guds eksistens ikke kan oppnås for vitenskapen, forholder vi oss nøytrale til utsagn om Gud. En tilsvarende livsholdning er å leve som om Gud ikke berører min eksistens og at det dermed er meg likegyldig om han finns eller ikke. Dette er også et eksistensielt livsvalg, akkurat som en religiøs tro er det. Hva er det som får noen til å si at det ene valget er mer rett eller mer «nøytralt» enn det andre?

Dette skriver Bengt Malmgren mye mer og grundig om på denne siden.

jul 302006
 

Christer Gulbrandsen skriver en blog der han med jevne mellomrom ser ut til å ta opp religiøse spørsmål, og der han vurderer både kristendommen og andre religioner med den største skepsis (og forakt). Han skrev i dag en artikkel som han kalte «Religionenes perverse plass i samfunnet».

Han skriver her litt om at religioner ofte har dekket menneskenes behov, men at de noen ganger har blitt misbrukt – synspunkter også jeg er enig i. Men så blir han etter hvert helt usaklig, og skriver bl.a.: «Religionene kaster opp «falske og gagnløse guder», som erstatning for det menneskelige. For hva er den guddommelige kraft, annet enn en personifisering av summen av menneskers, dyrs og naturens handlinger eller hendelser?»

Problemet hans er at han ingen steder føler behov for å forklare hvorfor de verdslige livssynene er sanne. Han tar dette for gitt, på sammen måte som han tar for gitt at religioner er overtro. Slik blir hans innlegg rett og slett for dumt, man bør kunne kreve litt seriøsitet, også på en blogg. Før han avslutter innlegget med noen konkrete punkter – som jeg skal kommentre – avslutter hans slik. «Den eneste måten å bekjempe overtroen på, er gjennom opplysning og ved å sørge for at andre mekanismer kan fylle de samme menneskelige behovene. Dessuten kan vi iverksette noen tiltak for å skyve noen ekstra priviligerte religioner ned fra sin pidestall.»

Så kommer hans punkter (som jeg grupperer litt annerledes enn han), med mine kommentarer:

1. Avskaff statskirke og grunnlovsvernet av kristendommen. Erstatt tekstene om kristendom og tro med tekster om menneskerettigheter og verdier.
3. Behandle alle trossamfunn på lik linje med politiske partier og frivillige organisasjoner i forhold til økonomisk støtte og krav om medlemskontingent.

Statskirken er selvsagt en anakronisme som bør avskaffes så snart som mulig, men det er jo ikke Den norske kirke som har motsatt seg en slik nyorganisering, det er politikerne, nå spesielt AP og SP. Continue reading »

jul 292006
 

I dag er det Olsok – selv om Den katolske kirke i Norge feirer dagen nærmeste søndag de fleste steder. I praksis betyr dette i år at vi begynner feiringen i kveld (første søndagsmesse) og feirer Olav hele søndagen.

Hvordan skal man så feire Olav nesten 1000 år etter at han døde, og i et samfunn som har forandretseg veldig mye på alle disse årene? Og hvordan kan en slik krigerkonge være et forbilde for oss? Svaret må vi finne i den enorme opplutningen Olavs-kulten hadde i og utenfor Norges grenser helt fra året etter hans død og helt frem til reformasjonen. Dernest kan vi også forstå og identifisere oss med det offeret han brakte på slutten av sitt liv; han vandret nordover mot Nidaros for å gi sitt eget liv om nødvendig for Norge og for Krustus. Og ved hans død kan det utvilsomt slås fast at Norge var blitt både et kristent land og et land samlet under en konge.

Tekstene og bønnene som brukes i Dem katolske kirke denne dagen kan leses her: TEKSTERBØNNER.

Pater Olav Müller har også skrevet et hefte om Hellig Olav som kan leses her. Nedenfor gjengir jeg et par avsnitt fra heftet, det som omhandler kongens siste vandring mot Nidaros, kapittel 11:

Han har ingen sykelig lengsel etter å dø. Han rir ikke nedover det nordtrønderske Verdalen våpenløs og med bøyet hode. Krigeren lever i ham som aldri før. Retten er på hans side. Det skal kjempes for å vinne. Det skal egges til strid for å seire. Men både kongen og hans menn vet at sjansene er små. Overmakten er for stor. Krigernes vilje skal målrettes mot seier. Samtidig skal nederlag og død forberedes! Når de nærmer seg Stiklestad, vil hærmennene brenne bøndenes gårder. Kongen nekter. «Om vi faller i kamp, da er det best å ikke gå dit med ranet gods.» Kongen gir penger for at det skal leses messer for dem som faller i bondehæren. De menn som faller i kongens hær, trenger ingen sjelemesser. Continue reading »

jul 282006
 

Jeg skrev for ikke lenge siden om hvilken vei alteret helst bør vende i kirken. Nå har jeg mottatt og lest boken “Turning Towards the Lord” av Uwe Michael Lang, og forstår bedre de gode argumantene som taler for at presten skal vende seg mot Herren (sammen med menigheten) når messens offer bæres frem.

Jeg har også mottat en e-mail som ikke liker disse tankene. Jeg skal presentere noe av denne mailen her anonymt, for at andre kan få se hva den inneholder:
Noe av det som gledet meg sterkt .. er .. nettopp at presten står vendt mot oss, menigheten, og at vi mottar Nadverden i hendene. I dette at presten står vendt mot oss ligger en kommunikasjon som blir et så godt bilde på Jesus vendt mot menneskene, at Han tar oss inn i sin kjærlighet, tar oss med. Å vende ryggen mot noen, er som kroppspråk gjerne knyttet til avvisning og arroganse. Selv om det i Kirken skal stå for å være vendt mot alteret og Gud på menihetens vegne – har jeg erfart det som fjernhet, avstand – men Kristus var nær! Jeg synes Den Katolske Kirke her har et stort fortrinn framfor den protestantiske, håper inderlig ikke det blir forandret på! Vi legfolk har et helt legitimt behov for å bli sett. Kristus er midt iblant oss, Han ser oss. En formidler vender ikke ryggen til.

Først bør jeg kanskje presisere hva det er noen foreslår; det er at presten skal stå vendt mot Gud/mot øst/ mot alteret (bare) under den eukarsitiske bønn. Ved hele messens innledning, trosbekjennelse, bønner, avslutning står han ved stolen, slik det nå har blitt vanlig. Dernest er det slik at hovedargumentet for at presten skal vende seg mot Gud, er at han (sammen med hele menigheten) under den eukarsitiske bønn bærer frem messens hellige offer for Gud, og dette bør gjerne tydeliggjøres på denne måten. Under kommunionens del av nattverden/eukaristien vender han seg selvsagt til folket igjen.

Det ville selvsagt være dumt hvis noen skulle føle at presten vender seg fra dem, men det er faktisk blitt slik de siste ti-årene i Den katolske kirke at det vertikale aspekt ved messen (at vi vender oss til Gud) er blitt altfor mye nedtonet mange steder, og den horisontale delen (forholdet mellom de troende) har fått tilsvarende for stor plass.

Kanskje flere har synspunkter på dette spørsmålet?

jul 242006
 

Hele sist uke hadde metodistene hatt sin World Methodist Conference i Seoul, Sør-Korea. De 76 kirkene som har sine røtter i metodistbevegelsen er samlet der og de vedtok 18. juli at de ville slutte seg til Rettferdiggjørelseserklæringen som katolikker og lutheranere undertegnet i 1999.

Jeg leste nyheten på denne siden, og forstår at en høytidelig undertegning av avtalen skal foregå i dag.

Den kanskje mest sentrale setningen i dette dokumentet er: Vi bekjenner i fellesskap at syndere blir rettferdiggjort ved tro på Guds frelsesgjerning i Kristus. Denne frelsen blir gitt som gave ved Den Hellige Ånd i dåpen og danner fundamentet for hele det kristne liv. I den rettferdiggjørende tro, som innbefatter håp og kjærlighet til Gud, setter mennesket sin tillit til Guds nådige løfte. Denne troen er virksom i kjærlighet, og derfor kan og må ikke den kristne være uten gjerninger. Men hva som enn går forut for eller følger etter troen som fri gave, er hverken grunnlag for rettferdiggjørelsen eller gjør noen fortjent til den.

Dette er punkt 25 i erklæringen om rettferdiggjørelsen som katolikker og lutheranere gjorde ferdig i 1997 og undertegnet to år senere. Erklæringen kan leses på norsk bl.a. her – og jeg skrev også en artikkel om den i 2002.

jul 232006
 

Enda grundigere enn den korte meldingen jeg ga lørdag, handler et stykke på det italiensk/engelske nettstedet www.chiesa om liturgiproblemene og hva som nå ser ut til å skje i Vatikanet.

Erkebiskop Albert Malcolm Ranjith Patabendige Don, (fra Sri Lanka) er av pave Benedikt blitt utnevnt til ny leder for Vatikanets kongregasjon for gudstjenestefeiringen. Han ga i slutten av juni et intervju i den franske, katolske avisen “La Croix.” I dette intervjuet kritiserer han «mange tendenser som har skjult liturgiens egentlige mening». Og disse tendensene, sier han, krever en «nødvendig korrigering», en reform av reformen. Vi må vende tilbake til liturgien i Vatikankonsilets ånd».

Overskriften på intervjuet var “Vatikankonsilets reform ble det aldri noe av”, og det inneholder spørsmål om bruk av latin, hvilken vei den liturgiske bønnen skal rettes og enkelte andre ting.

Hele intervjuet kan leses her:

jul 232006
 

(Les tekstene for Den katolske kirke for denne søndagen. )

Tekstene i dag handler om hyrder, om gode hyrder og dårlige hyrder. Et svært aktuelt tema siden vi alle både er hyrder for noen andre, og selv blir påvirket og/eller styrt av andre mennesker som er våre hyrder.

Bibeltekstene gir eksempler både på dårlige hyrder, først, fra Det gamle testamente, der Herren sier gjennom profeten Jeremia: ”Ve de hyrdene som ødelegger og sprer den flokken jeg har på beite, lyder ordet fra Herren. Derfor sier Herren, Israels Gud, om hyrdene som gjeter mitt folk: Dere har spredt mine sauer og jaget dem bort og har ikke tatt dere av dem. Nå skal jeg ta meg av dere og straffe dere for det onde dere har gjort.”

Dette er ganske skremmende ord, egentlig, for hva om vi også er slike dårlige hyrder, som gir råd og leder andre mennesker til undergang og fortapelse? Det er dessverre ikke slik i det virkelige livet at noen er nøytrale, eller ikke leder eller påvirker andre på noen måte. Det vi gjør får alltid en effekt, la oss håpe og be om at det er en positiv effekt. Continue reading »

jul 232006
 

Den første lesningen denne søndagen er fra profeten Jeremia (23,1-6), der det bl.a. står:
Ve de hyrdene som ødelegger og sprer den flokken jeg har på beite, lyder ordet fra Herren. Derfor sier Herren, Israels Gud, om hyrdene som gjeter mitt folk: Dere har spredt mine sauer og jaget dem bort og har ikke tatt dere av dem. Nå skal jeg ta meg av dere og straffe dere for det onde dere har gjort, lyder ordet fra Herren.

Evangeliet er fra Markus (6,30-34), og her er noe av teksten:
På den tid samlet apostlene seg igjen hos Jesus og fortalte ham alt det de hadde gjort og hva de hadde lært folket. … …. Da nå Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han syntes inderlig synd på dem, for de var som sauer uten hyrde. Og han gav seg til å lære dem lenge og grundig.

Les søndagens tekster her:

jul 222006
 

Mot slutten av sommeren er det sagt at dokumentet fra fjorårets bispekonferanse om Eukaristien skal utgis, og noen sier at visse korrigeringer av messefeiringen vil være inkludert i dette dokumentet. F. Fessio, SJ, sier at følgende kan tenkes, ut fra pavens prioriteringer og uttalelser de siste årene:

Certainly if you look at his writings on the liturgy, there is a great emphasis on the tradition of church music, the beautiful and holy Gregorian chant and polyphony. There is the question of the direction of prayer, and the lessening of the taboo against celebrating Mass in the direction of the East. He is very supportive of more adoration and more kneeling, liturgical actions ….

Les mer om dette på denne siden: (Mitt sitat er hentet fra pkt. 5, et stykke nede på siden.)

jul 222006
 

Jeg har nå nettopp bestilt en bok (gjennom www.amazon.co.uk) som i hovedsak handler om hvilken retning alteret skal stå. Den heter «Turning Towards the Lord» og er skrevet av Uwe Michael Lang. Det er jo ikke slik at Vatikankonsilet bestemte at prestene skulle vende seg mot folket under messefeiringen, av en eller annen grunn ble det bare slik, og jeg har nå begynt å tenke den (kanskje upassende) tanken at det kunne kanskje være bedre at presten vendte seg sammen med folket mot Gud i noen av messens viktigste bønner. Jeg vokste opp i Den norske kirke, og der vendte prestene seg alltid mot alteret når de ba – noe alle syns var helt naturlig.

Muligens kunne en slik tilbakeforandring i alle fall få bukt med problemer vi noen ganger ser i katolske messer; at presten oppfører seg som om han snakker til menigheten når han ber nattverdbønnen. Helt upassende, og det er også andre elementer som noen ganger fører til at messen blir mindre tilbedende og mindre rettet mot Gud enn den burde være.

En overraskende ting med den boken jeg nå har kjøpt, er at kardinal Ratzinger har skrevet forordet i den, og der skriver han bl.a.:

This small book by Uwe Michael Lang, a member of the London Oratory, studies the direction of liturgical prayer from a historical, theological and pastoral point of view. At a propitious moment, as it seems to me, this book resumes a debate that, despite appearances to the contrary, has never really gone away, not even after the Second Vatican Council. The Innsbruck liturgist Josef Andreas Jungmann, one of the architects of the Council’s Constitution on the Sacred Liturgy, was from the very beginning resolutely opposed to the polemical catchphrase that previously the priest celebrated ‘with his back to the people’; he emphasised that what was at issue was not the priest turning away from the people, but, on the contrary, his facing the same direction as the people.
Continue reading »

jul 212006
 

Spesielt de siste par årene som prest i en luthersk kirke, følte jeg at vektelggingen av presten preken var altfor stor; hvordan kunne vel presten tilfredsstille alle i kirkebenken med sine velvalgte ord? Jeg kjente det derfor som en stor lettelse da jeg igjen ble prest, i Den katolske kirke, å vite at alt avhang ikke av mine velvalgte ord. Det dobbeltarbeidet jeg så hadde (i St Paul menighet og på St Paul skole) i seks år ga meg heller ikke så god anledning til å samle tankene rundt mine prekener som jeg nok burde.

Men også i Den katolske kirke bør nok prekenen vektlegges mer enn det ofte gjør; vel har vi bibeltekstene, bønnene og nattverdfeiringen i messen som gir oss rikelig næring, men man kommer ikke bort fra at presten på en fornuftig måte skal peke på viktige konsekvenser av Guds ord og Kirkens lære i sin preken, og slik hjelpe de troende til å leve rett som mennesker og som kristne.

I løpet av mitt studieopphold (og ved et visst press fra en som står meg nær) har jeg lovet meg selv å arbeide mer med prekenene fra nå av. Tenke grundig gjennom hva jeg bør ta opp i god tid før søndagen kommer, og også bruke mer tid til å formulere tankene presis og skriftlig på forhånd.

Denne uken har jeg tenkt mye på tekstene kommendse søndag, som handler om: Hvordan er en god leder? Nå er fredagen kommet, og tiden er inne til å få mine tanken ned på datamaskinen.

jul 202006
 

For mange (protestanter) er nok dette et gammelt spørsmål som for lenge siden ble avklart, men faktisk er kvinnelige prester fortsatt et spørsmål som splitter kirkesamfunnene – og skaper spenninger innefor kirkesamfunn. Jeg skrev for en måneds til siden om kardinal Kaspers advarsel til den (engelske) anglikanske kirke og konsekvensene hvis de valgte å ordinere kvinner til biskoper, noe anglikanerne på et møte i starten av juli ser ut til å ha gjort.

I den forbindelse ble jeg minnet på en artikkel skrevet av C.S. Lewis for over 50 år siden (og som jeg har lest et par ganger for mange år siden), kalt Priestesses in the Church, som på en nokså dramatisk måte tar opp den problemstillingen. Lewis’ artikkel ble referert til hos Pontifications her:

This brings to mind a brief piece by C.S. Lewis called “Priestesses in the Church?” (the square brackets are my additions):

«… I heard that the Church of England was being advised to declare women capable of Priests’ Orders …. To take such a revolutionary step at the present moment, to cut ourselves off from the Christian past [almost a 2000-year-old tradition, 4000 if one includes the Old Testament priesthood] and to widen the divisions between ourselves and other Churches by establishing an order of priestesses in our midst, would be an almost wanton degree of imprudence. And the Church of England herself would be torn in shreds by the operation.»

Lewis was prophetic here, for this is just what has occurred and, in fact, has been carried a step further by the ordination and episcopal consecration of active homosexuals.

Hele Lewis’ artikkel om Priestesses in the Church kan leses her:

jul 202006
 

Nokså nylig er kompendiet til Den katolske kirkes katekisme (som ble utgitt i fjor) lagt ut på internett på engelsk. Det ligger på Vatikanets hjemmesider og kan leses (lastes ned) her: (På norsk er det bare selve katekismen som ligger på nett, her:)

Jeg vet også at den norske oversettelsen ble ferdig for noen få måneder siden, men jeg vet ikke sikkert når den blir utgitt i bokform i Norge – eller når den norske teksten blir lagt ut på internett. Slik lyder i alle fall et par av spørsmålene og svarene på norsk:

Spørsmål 2. Hvorfor ligger det i mennesket en lengsel etter Gud?
Gud selv, som har skapt mennesket i sitt bilde, skrev inn i dets hjerte en lengsel etter å se Ham. Også når denne lengselen ofte blir miskjent, opphører ikke Gud med å trekke mennesket til seg. For i Ham skal det leve og finne den fylde av sannhet og lykke som det uavlatelig søker. Mennesket er altså ifølge sin natur og sitt kall et religiøst vesen som er i stand til å komme inn i et fellesskap med Gud. Denne inderlige og levende forbindelse med Gud gir mennesket dets grunnleggende verdighet. (26-30, 44-45)

Spørsmål 3. Hvordan kan man erkjenne Gud gjennom fornuftens lys alene?
Ved å gå ut fra skaperverket, det vil si verden og den menneskelige person, kan mennesket gjennom fornuften alene erkjenne Gud som alle tings opprinnelse og mål, og som det høyeste gode, som sannhet og uendelig skjønnhet. (31-36, 46-47)

(Nummerne i parentes viser til paragrafene i den store katekismen.)

jul 192006
 

Det er nok en ganske tydelig tendens til at protestanter og katolikker ser ulikt på forholdet til lokalkirken og kirken som helhet. Dette er vel aller tydeligst i flere firmenigheter (eksemplifisert av problemene Levende Ord i Bergen har hatt det siste halve året) at lokalmenigheten er nesten det eneste som betyr noe. I Den norske kirke e rvel kirken på landsplan viktig nok, mens kirker i andre land har man et perifert forholdt til. Hos katolikker derimot er det den universelle kirke – med paven som leder – som står sterkest i de troendes bevissthet, mens lokalmenigheten og hvordan den fungerer tensker man kanskje ikke så ofte på.

Hvorfor er det slik? Det er vel teologiske grunner til det, men også noen praktiske, som disse:

Part of the answer may simply be that the leadership of the Catholic Church at the moment seems admirable to all but the most committed anti-Catholic partisans, whereas the leadership of many of the mainline Protestant denominations is either not easily personified by its members, or, at the moment, seems to be flailing around and unsure of itself. As a Catholic, it seems to me that the Catholic Faith has also been revealed, during the last two pontificates, as the center of gravity of Christianity–at least in the West–even to Protestants.

Les mer om dette her: (Sitatet er tatt fra en av kommentarene.)

jul 192006
 

Avisen Dagen skriver i dag om problemene i den anglikanske/episkopale kirke. Det kan se ut til at de afrikanske anglikanerne (ledet av Nigeria) ikke lenger kan være med på den liberale utviklingen, mens erkebiskopen av Canterbury (forgjeves) forsøker å mekle.

Avisen skriver at «Generelt synes det nå mer og mer sannsynlig at det bærer mot full anglikansk kirkesplittelse.» Det kan jeg være enig i, men jeg syns at artikkelen legger litt vel mye vekt på valget at den nye ledende biskopen i USA (en kvinne), mens slik jeg oppfatter det, er problemet først og fremst at kirken i USA ikke ønsket å angre skikkelig på bispeordinasjonen av en homofilt samboende mann for to år siden.

Les hele Dagens artikkel her:

jul 192006
 

«De siste femten årene er det blitt etablert ti nye klostre i Norge. Mange av de nye ordenssøstrene og -brødrene kommer fra land utenom Europa og USA, ofte som del av en bevisst strategi.»

Slik skriver Vårt Land i dag – i en artikkel som kan leses her:

Artkkelen forteller også litt mer om hvor munkene og nonnene kommer fra i verden (ikke så veldig mange er norske) og hva som får folk til «å gå i kloster».

jul 182006
 


Det er godt i se at paven også tar seg tid til en liten ferie, nå som de fleste andre gjør det samme.

Som i fjor – og som pave Johannes Paul II tidligere – er pave Benedikt noen dager i Aosta dalen i de italienske alpene.

På bildet ser vi utsikten han har.

jul 162006
 

Preken 15. søndag i alm kirkeår, St. Paul kirke i Bergen

Det er godt å være tilbake i Norge etter nesten et halvt år i Italia; fem måneder med studier i Roma og så en ferietur de siste to ukene, der min kone og jeg har reist rundt på Sardinia og deretter i Umbria, Toscana og helt opp til Bologna.

Det gir mange inntrykk å være på nye steder, lese nye bøker, høre på lærde professorer, besøke mange kirker og se hvordan ulike prester feirer messen – men samtidig er det lettere å sove i sin egen seng hver natt, slippe å finne fram i nye byer, å snakke et nokså ukjent språk etc. Akkurat nå er vi vel mest fulle av inntrykk ett alle ting vi har sett og hørt – og så må vi ta fatt på å ordne opp i en del saker hjemme i Norge, og også begynne på arbeidet med å flytte til Stavanger i starten av august.


Men nå til dagens tekster
; hva er det vi hører om i dagens messe?
Det er om hvordan Gud kaller mennesker, og om konsekvensene av dette kallet.

1) profeten Amos og apostlene får sine oppdrag av Herren

2) de kommer begge med et nytt (og ofte kontroversielt) budskap

Bakgrunnen fra Det gamle testamente er som vi nok alle kjenner til at Gud kalte profeter for å fremføre hans budskap til folket. Continue reading »