aug 192008
 

Avisa DagenMagazinet skriver i dag på lederplass om: Det ukjente messeofferet

Der skriver de at “i Romerkirken fins det et eget lærepunkt om messens offer. Det er et lærepunkt som protestanter flest synes å forstå mindre enn lite av. En av farene med det er at man da egentlig ikke forstår riktig den arven man selv har fått fra den protestantiske reformasjonen. … Luther klagde i et av sine reformatoriske hovedskrifter over at «hvert barn har lært» at messen er et offer. I vår tid er situasjonen nærmest motsatt. Blant protestanter fins det nesten ikke voksne en gang som vet at Romerkirken forstår messen som et offer.”

Tidligere i sommer skrev avisa om planene for et nytt jødisk tempel i jerusalem, der jødenes gamle offer kan gjenopptas, og de sa “at Hebreerbrevets nei til nye ofringer etter Kristi Golgataoffer gjør det naturlig å spørre hva et eventuelt nytt tempel i Jerusalem skal brukes til. “

Så knyttes i neste avsnitt disse planene om et nytt tempel – sjokkerende syns jeg – til den katolske forståelsen av messeofferet: “Romerkirken har alltid hevdet at man med prestens ublodige offer i messen ikke «gjentar» Kristi blodige offer. .. Men protestanter har alltid svart med å henvise til at Kristi offer på Golgata ifølge Hebreerbrevet var et offer «en gang for alle». Det skal hverken gjentas, gjenfremstilles eller samtidiggjøres.”

I nest siste avsnitt blanderen lederen så fullstendig sammen katolsk forståelse av messeofferet og synet på bispeembetet: “Det dramatiske med dette spørsmålet er at selve hovedforskjellen mellom Romerkirkens hierarkiske kirkestruktur og protestantenes lære om det alminnelige prestedømmet springer ut av dette lærepunktet. Mens en katolsk prest er en offerprest (latin: «sacerdotium») er en protestantisk prest en mann som tjener troens folk med Ord og sakrament (latin: «ministerium»).” Men det er ikke offertjenesten som er grunnlaget for det katolske hierarkiet, det er Jesu utsendelse av apostlene.

Siste avsnitt syns jeg likevel var mest sjokkerende, og jeg spør leserne: Er det noen forbindelse mellom det katolske messeofferet og jødenes dyreoffer i tempelet som skulle kunne lede protestanter til følgende konklusjon? “Men hvis de mest endetidsengasjerte proterstantene fremstiller det som totalt uproblematisk med en fremtidig jødisk gjenopptagelse av GTs stedfortredende dyreofringer i et fjerde endetidstempel, vil man jo samtidig annullere en av de mest avgjørende hovedsakene i reformasjonen.”

Etter mitt syn hadde det vært bedre å si at hele grunnlaget for den kristne tro annulleres hvis de jødiske dyreofferne var tilstrekkelige. Jeg har skrevet et svar til DagenMagazinet, som jeg poster her etter hvert.

aug 192008
 

Jeg skrev for noen dager siden litt om at Vatikanet hadde presisert at gudsnavnet JHVH ikke skal brukes i katolsk liturgi. Dette vakte større interesse enn jeg hadde regna med; mange har lest posten, og så langt har det kommet 35 kommentarer. (En annen blog har også nevnt dette.)

OPPDATERING 19/8 om ettermiddagen:
DagenMagazinet skriver også om dette i dag – og HER er kilden Dagen bruker:
– Å uttale de fire konsonantene JHVH er i strid med mangeårig jødisk tradisjon, skriver Vatikanet til sine undersåtter.

– Som et uttrykk for Guds uendelige storhet og majestet, så ble navnet holdt for å være umulig å uttale og det ble erstattet under lesning med ordet Adonai, som betyr herre, sier brevet.

Denne praksisen skal ha fortsatt etter etableringen av den første kristne menighet. Brevet hevder at det heller ikke ble videreført denne praksisen og heller ikke oversatt ordet i forskjellige oversettelser.

…Professor Hans Kvalbein ved Det teologiske menighetsfakultet er ikke overrasket over beslutningen og bekrefter grunnlaget for Vatikanets avgjørelse.

– Herren (Adonai) er en fullgod og respektfull omskriving av tetragrammet JHVH, sier Kvalbein til DagenMagazinet.

– Man skal behandle Guds navn med respekt, sier han.

Norsk Wikipedia har en grundig artikkel om emnet (oppdatert i dag, ser jeg) der de bl.a. nevnet en spredt bruk at navnet ut over middelalderen og renessansen som jeg ikke kjente til. I artikkelen leser vi bl.a.:

De originale hebraiske konsonantene YHVH (norsk JHVH) kalles ofte tetragrammet («de fire tegnene») eller Navnet. I jødedommen er det et absolutt forbud mot å uttale dette navnet utenom i templet i Jerusalem — og til og med i templet sier tradisjonen at navnet bare skal uttales én gang i året, av ypperstepresten, på jom kippur (forsoningsdagen). Siden templet falt i år 70 e.Kr. ble den opprinnelige jødiske uttaletradisjonen avbrutt. … Da vokaltegn ble lagt til den gammelhebraiske bibelteksten av masoretene mange hundre år senere (rundt 800- og 900-tallet), var kunnskapen om rett uttale av navnet gått tapt. Continue reading »

aug 172008
 

På Father Z’s blog er det en interessant post om det skal være mulig å høre presten i den tradisjonelle latinske messen. Det skal (selvsagt) være mulig å høre presten i de delene av messen som skal være hørbare, og i store kirker betyr vel det at man må bruke mikrofoner, (men det ønsker noen av puristene ikke.) Om dette punktet sa bl.a. Pius XII i 1958: “34. Where the rubrics prescribe the clara voce, the celebrant must recite the prayers loud enough so that the faithful can properly, and conveniently follow the sacred rites. This must be given special attention in a large church, and before a large congregation.”

Likevel er denne diskusjonen mest interessant (for meg) fordi den tar opp hvordan menigheten generelt skal delta i meesen; i hvilken grad dialogmesser er fruktbare. Flere prester figurer i de 85 kommentarene til artikkelen, og noen av disse siterer jeg her i sin helhet:

—– 1 ——

I find this discussion fascinating, because it seems to me that this is more in the line of what Vatican II was aiming for, and what I think the Holy Father, in his efforts, particularly the motu proprio, was trying to encourage—some positive reform of the ancient liturgy that is not destructive, or to be feared, and also, to have the ancient liturgy exert a gravitational effect on the form of the Mass that emerged after Vatican II.

There was a process of liturgical evaluation and even change leading up to the Council, and the events following the Council were so dramatic, that many recoiled from any change whatsoever. Pope Benedict is looking ahead, and aiming, I believe, to resume a more normal course, which will revive the question of whether there is any call for revision in the ancient form of the Mass.

I know that’s discomfiting to some who deem themselves traditional, but I think that’s what’s going on. Continue reading »

aug 172008
 

Jeg leste i går at den siste av de fire amerikanske soldatene som først så konsentrasjonsleiren Buchenwald (rett ved siden av Gøtes hjemby, Weimar) nettop døde.

James Hoyt Sr. was one of the four U.S. soldiers to first find the Buchenwald concentration camp. Hoyt died Monday at his home in Oxford, Iowa, a town of about 700 people where he had lived his entire life. He was 83. His funeral was Thursday at St. Mary’s Catholic Church in Oxford, with about 100 people in attendance. …

Han fortale rett før han døde hva han opplevde i Buchenwald: “There were thousands of bodies piled high. I saw hearts that had been taken from live people in medical experiments,” Hoyt said. … “They said a wife of one of the SS officers saw a tattoo she liked on the arm of a prisoner, and had the skin made into a lampshade. I saw that.”

Det var ikke lett for ham å leve med disse minnene; slik fortalte hans familie om ham: “When the prisoners saw Jim, they picked him up and threw him in the air, that’s how happy they were after seeing such horrors. Prisoners had been hung from hooks to die. He saw a lampshade made from a prisoner’s tattoo. Jim carried those horrors with him forever. He never got what he had seen out of his mind. If you ever wondered about Jim, think about what he saw.”

Jeg var selv i Buchenwald for fire år siden, det er bl.a. derfor jeg skriver om dette. De fire bildene unde viser første selve leirområdet, ei brakke som fortsatt står igjen, den flotte utsiket fra leiren, og sist minnesmerket ett Dietrich Bonhöffer som var fengsla her før han ble henretta 9. april 1945.

Hos CNN kan vi også lese mer, eller: Continue reading »

aug 162008
 

Gud, du vårt skjold, vend blikket mot din salvedes åsyn, for én dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen. Salme 84 (83), 10-11

I søndagens første lesning hører vi om de fremmede som også på GT’s tid var tiltrukket av jødenes tro: “Også de fremmede som har sluttet seg til Herren, som vil tjene Herren og elske hans navn og være hans tjenere, alle som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, men holder fast ved min pakt, dem fører jeg til mitt hellige fjell og lar dem glede seg i mitt hus der de kan be. Deres brennoffer og slaktoffer skal bli mottatt vel på mitt alter. For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk.”

I evangeliet har vi det kjente uttrykket om å ta fra barna og gi til hundene: “En kananeerkvinne der fra egnen, som nærmet seg og ropte: “Herre, du Davids sønn, ha miskunn med meg! Min datter er så ille plaget av demoner!” Men han svarte henne ikke med et ord. Da gikk disiplene til ham og bad: “Bli ferdig med henne, for hun fortsetter å rope etter oss!” Men Jesus svarte: “Jeg er ikke sendt til andre enn Israels bortkomne får.” Da kom hun og kastet seg ned for ham, og gjentok: “Herre, hjelp meg.” Han svarte: “Det er ikke rett å ta maten fra barna og kaste den for hvalpene.” “Ja, men herre,” sa hun da, “selv hvalpene får spise de smulene som faller fra deres herres bord.” Da svarte Jesus henne: “Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.” Og datteren ble frisk i samme stund.”

I dagens messer har jeg ut fra disse tekstene tenkt å snakke om hvordan vår kristne tro er helt jødisk i sin opprinnelse, om hvordan vi i Apostlenes gjerninger (spes. kap. 10) leser om hvordan det ble klart for Peter og de andre apostlene at også hedningene skulle kunne bli Guds barn. I dag er selvsagt Kirken svært universell, men fortsatt har jødene en spesiell plass i Guds frelsesplan.

Søndagens TEKSTER og BØNNER – 20. søndag i kirkeåret. Søndagens messe etter TLM – 14. søndag etter pinse.

aug 162008
 

Disse bildene viser den gamle dominikanske liturgien feiret i Seattle i USA, på festen for den hellige Dominikus, 8. august – les mer om dette her. Har dominikanerne i Norge planer om å ta opp igjen sin gamle liturgi? (Legg merke til at de bruker sin hette isteden for birettaen ved inngangen.)

OPPDATERING bakgrunnen for den dominikanske ritus:
På 1200-tallet var det snå forskjeller i liturgien i ulike omtåder/ bispedømmer, og fordi dominikanerne reiste mye, fant de dette problematisk, og ønska en lik ritus for alle dominikanere. Basert i stor grad på galliske tradisjoner fikk de så sin egen ritus, som de også fikk lov til å fortsette med etter konsilet i Trent. Les mer om dette her.

aug 142008
 

mulier amicta sole, et luna sub pedibus ejus, et in capite ejus corona stellarum duodecim. — Cantate Domino canticum novum: quia mirabilia fecit. – Et stort tegn viste seg på himmelen: En kvinne, kledd i solen, med månen under sine føtter, en krans av tolv stjerner om sitt hode. – Syng for Herren en ny sang, for han har gjort store ting.

TEKSTER og bønner/ antifoner for denne dagen – på norsk. Her er dagens tekster og bønner for TLM (NB Dette er tekster og bønner for selve dagen, 15. august – vigilien har egne bønner og tekster.)

aug 142008
 

Jeg siterte nylig gammel prest som angra en del på det han hadde gjort ved innføringa av den ny liturgien. På Father Z.’s blog har denne historien ført til en lang debatt, med 125 kommentarer så langt, noen ganske dårlige og tendensiøse, men noen svært gode.

Her tar jeg med tre kommenterer derfra. Den første sier at i hans menighet var den tids liturgiske bevegelse kommet langt, men flotte messer (TLM) med aktiv deltakelse av hele menigheten. Det argumenteres for at det var slike messer Vatikankonsilet egentlig ønska å få innført over hele verden. I den andre kommentaren er man egentlig enig i denne påstanden, men denne personen har svært negative minner om messene på 60-tallet. Den tredje kommentaren er fra en prest som også er selvkristisk til hvordan han oppførte seg på tidlig 70-tall.

I must have been an extremely fortunate Catholic. I was in a parish immediately prior to Vatican II that participated in the “Liturgical Movement.” Hence, I learned from a very early age, 6 or so, to learn the responses to the Mass in Latin, and by the time I was 10 I could sing 5 or 6 of the Latin chant ordinaries. When the changes began in late 1964 I was thorougly confused and angry because I LOVED the Mass in which I was “actually” participating. However, in speaking with my confreres from other parishes in that period, I learned that I was one of the very lucky ones because for most of them, the Mass was a very distant experience. That being said, I now know, that what the Council Fathers desired was for the Faithful to participate in the Mass as I did back then. When you read Sacrosanctum Concilium, it appears they were trying to universalize the experience I had. Unfortunately, liturgical “reform” was highjacked by progressives who distorted what the Council Fathers desired and we are only today beginning to recover what they truly meant by liturgical reform, i.e. to do what I was already doing on the eve of the Council.

————–

I do believe that you are right. What you had in your parish before the Council is what the Council documents propose.

Unfortunately, it seems, the usual experience was different. At least in my parish. We had sung Mass only twice a year (Christmas and Easter) Continue reading »

aug 132008
 

Helt siden jeg studerte hebraisk i Israel (for veldig lengen siden) i 1977, har jeg unngått å uttale gudsnavnet JHVH. (I Israel, og på hebraisk, var dette nemlig helt utenkelig.) I katolske kretser, spesielt på engelsk (ikke på norsk), er dette likevel vanlig. Men nå har Vatikanet nylig gjentatt at det skal man ikke gjøre:

“Avoiding pronouncing the tetragrammaton of the name of God on the part of the Church has therefore its own grounds. Apart from a motive of purely philological order [NB: No one actually knows how to pronounce YHWH], there is also that of remaining faithful to the Church’s tradition, from the beginning, that the sacred tetragrammaton was never pronounced in the Christian context nor translated into any of the languages into which the Bible was translated.

Her har de gitt en klar begrunnelsen; 1) slik har de kristne alltid gjort det, og 2) vi vet ikke sikkert hvordan JHVH skal uttales. Og de nye reglene sier følgende – og her er lenka til hele dokumentet:

1. In liturgical celebrations, in songs and prayers the name of God in the form of the tetragrammaton YHWH is neither to be used or pronounced.
2. For the translation of the Biblical text in modern languages, destined for liturgical usage of the Church, what is already prescribed by n. 41 of the Instruction Liturgiam authenticam is to be followed; that is, the divine tetragrammaton is to be rendered by the equivalent of Adonai/Kyrios: “Lord”, “Signore”, “Seigneur”, “Herr”, “Señor”, etc.
3. In translating, in the liturgical context, texts in which are present, one after the other, either the Hebrew term Adonai or the tetragrammaton YHWH, Adonai is to be translated “Lord” and the form God” is to be used for the tetragrammaton YHWH, similar to what happens in the Greek translation of the Septuagint and in the Latin translation of the Vulgate.

Jeg vet ikke hvorfor denne bestemmelsen nå er blitt gjentatt. Vel, det er vel sikkert noen som ikke har brydd seg om den klare bestemmelsen i Liturgiam authenticam fra år 2001, som sier i paragraf 41, c:

c) in accordance with immemorial tradition, which indeed is already evident in the above-mentioned “Septuagint” version, the name of almighty God expressed by the Hebrew tetragrammaton (YHWH) and rendered in Latin by the word Dominus, is to be rendered into any given vernacular by a word equivalent in meaning.

aug 122008
 

I en kommentar til en engelsk, katolsk blog har en gammel prest skrevet en bekjennelse, som har blitt kommentert flere steder på nettet. Han beklager at han gjennomførte de store liturgiske forandringene i 1970 uten å bry seg noe særlig om følelsene til de katolikkene som syntes det var vanskelig å forlate den gamle messen. Liturgiske frandringer bør aldri skje for fort og dramatiske og uten sensitibitet for folks reaksjoner. Dette er pave Benedikts prinsipp, også nå når han ønsker å snu klokka (i alle fall et stykke) tilbake. Slik skriver den 83 år gamle presten:

As a priest in my 83rd year I have to make a confession. I implemented the Pauline reforms without understanding or sensitivity. I did it relying on the advice and coercion of my bishop and diocesan authorities. As I did it I witnessed the hurt and pain of many of the devout, so many of the ardent became lukewarm, many lapsed. I thought I acted rightly but in my 59 years of priesthood I recognise that that which we hoped for has not come to pass.

I do welcome a careful reappraisal and assessment of what has been done since my ordination, especially by the younger clergy. In order to do that they must learn something of the spirituality that brought men of my generation in vast numbers to the seminary. In short I welcome this Merton initiative.

Incidently, in the solitude of my retirement, since last September, I have relearnt the Mass of my youth, it brings me great consolation. It is the Mass I have not celebrated out of obedience since 1970.

Fr P O’Rourke

Father Z skriver også om denne presten, og i et par av (de 80) kommentarene til hans post leser vi: Continue reading »

aug 112008
 

De to svenske, frikirkelige pastorene, Peter Halldorf Ulf Ekman, har vært i Morge. og lørdag kom de med de to uttalelsene i overskrifta. Slik leser vi i DagenMagazinet:

Halldorf er pinsepastoren som knyttet nære bånd til oldkirken og ikke minst syrisk ortodoksi. … Halldorf sa at kirken i sitt vesen er katolsk og i sin lære ortodoks. … Pinsepastoren la straks til at han ikke mente katolsk i betydningen romersk-katolsk, men i den grunnleggende betydningen hel og altomfattende.

Livets Ord-pastor Ekman … ga vennen hjertelig støtte i tanken om at kirken hører sammen i hele verden og gjennom historien.

… Halldorf sa at sekulariseringskreftene og disses dragning fra det sentrale til det perifere trolig har kommet lenger enn vår tids kristne nødvendigvis innser. Derfor etterlyste han klostermiljøer som ikke nødvendigvis trenger å se ut slik de gjorde på 1100-tallet, men som kan tjene til å gjenoppvekke kirkens åndelige liv.

I historien er det alltid klostervesenet som har reddet kirken, sa Ulf Ekman.

aug 102008
 

I The Times Online leser vi om et kurs i å feire den tradisjonelle latinske messen, i Oxford i England. 60 prester deltok i et svært vellyka kurs. Slik skriver Damian Thompson:

We are witnessing an unusual sight: a Roman Catholic solemn mass, celebrated according to an ancient Latin rite effectively outlawed 40 years ago. And it’s taking place in the 13th-century chapel of Merton college, Oxford, which has been Anglican for 400 years.

Just for a week, however, it has gone back to being Catholic – but this is not Catholicism as most people know it. I’m at the summer school of the Latin Mass Society which – to the delight of the conservative Pope Benedict XVI and the dismay of trendy British bishops – is teaching priests how to say the Tridentine mass.

The last time Merton chapel regularly witnessed this sort of complex liturgy was in the 1540s, before the Protestant reformers pulled out much of the stained glass and toppled the statues of saints. The organi-sers of the summer school are reformers, too, but their aim is precisely the opposite: to restore Latin services and rich furnishings to their own Catholic parish churches, many of which were stripped bare by modernisers after the Second Vatican Council in the 1960s.

Samtidig leser vi om at en engelsk, katolsk biskop vil stenge en kirke fordi det brukes for mye latin der – både den gamle og den nye messen feires på latin. Det hele høres ganske underlig ut:

There is a shocking story of the apparent suppression of a traditionalist Catholic parish in the diocese of Leeds.
One hundred parishioners of St John the Evangelist, Allerton Bywater, have petitioned their bishop, the Rt Rev Arthur Roche, to allow the parish to celebrate Mass only in Latin, in both the old and new forms. Instead, he is closing the church this month and has told the parish priest, Fr Mark Lawler, that he will not be appointed to a new parish because his ministry is “divisive”.

aug 102008
 

exsurge, Domine, et judica causam tuam, et ne obliviscares voces quaerentium te. Herre, kom din pakt i hu, og glem ikke for alltid ditt arme folk! Herre, reis deg, før din sak, og glem ikke dine fienders røst!

Slik lyder dagens inngangsvers, på denne 19. søndagen i det alminnelige kirkeår, og dagens kollektbønn er slik: “Allmektige, evige Gud, vi våger å kalle deg Far. Fyll våre hjerter med din Sønns ånd, så vi lever som dine barn, og får gå inn til den arv du har lovet oss.”

Les alle messens bønner HER og tekstene HER.
I dagens evangelium fra Matteus 14, 22-33 hører vi at “Jesus fikk disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre bredden, mens han selv fikk folket avsted. Og da folket var sendt av gårde, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Om aftenen var han så alene der oppe.” Teksten fortsetter direkte fra sist søndags evangelium, der Jesus metta de fem tusen. Det man kanskje ikke husker, er at sist søndags evangelium starter med at Johannes døperen nettopp er død, og det er grunnen til at Jesus søker litt tid for seg selv. Først får han ikke anledning, pga. de mange tusen som venta på ham på andre sida av Genesaretsjøen, men her får han altså endelig litt tid til bønn.

Evangeliet fortsetter så med at Jesus går på vannet mot disiplene, og stiller stormen. Og denne kombinasjonen av storm og stillhet hører vi også i dagens første lesning fra 1. Kongebok 19: “en stor og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en svak susing” – og der var Herren.

Etter den gamle liturgien feirer vi i dag 12. søndag etter pinse. Inngangsverset er det samme, men ikke tekstene og bønnene – SE HER.

aug 082008
 

Pave Benedikt snakka for noe dager siden om pave Paul VI, tretti år etter hans død – som var onsdag kveld, 6. august. Pave Benedikt sa at vi etter hvert ville forstå bedre hvor mye godt Paul VI gjorde, og sa at hans innsats var nærmest overmenneskelig.

“… that evening was the feast of the Transfiguration of Jesus, the mystery of divine light that always exercised a singular fascination upon his soul. Such a supreme Pastor of the Church, Paul VI guided the People of God toward the contemplation of the face of Christ, Redeemer of humanity and Lord of history. It was precisely the loving orientation of the mind and heart towards Christ which was one of the cardinal points of the Second Vatican Council, a fundamental attitude which my venerated predecessor John Paul II inherited and re-launched in the Great Jubilee of 2000. Christ is always at the center of everything; at the center of Sacred Scripture and tradition, at the heart of the church, of the world and of the entire universe.

Divine Providence called Giovanni Battista Montini from the Chair of Milan to that of Rome in the most delicate moment of the Council — when the intuition of Blessed John XXIII was at risk of not taking form. How can we not give thanks to the Lord for his fertile and courageous pastoral activity? Bit by bit, as our view of the past expands and our understanding deepens, the merit of Paul VI in presiding over the Council, leading it happily to its conclusion, and then governing the turbulent post-conciliar phase, appears ever greater — indeed, I would say, almost super-human. We can truly say, with the apostle Paul, that in him the grace of God ‘was not in vain’ (1 Cor 15:10); it made the most of his obvious gifts of intelligence and his passionate love for the church and for humanity. As we give thanks to God for the gift of this great pope, let us commit ourselves to treasuring his teachings.”

John Allen skriver mer om pave Paul VI her.

aug 082008
 

“Da jeg var yngre, var jeg strengere,” sa pave Benedikt XVI, da han ble spurt om dåp og konfirmasjon. “Etter hvert har jeg forstått betydningen av å gå “nådens vei” og slik følge Herrens eksempel, som tok imot også små glimt av ønsker om å dele troen,” sa han.

Men paven var også rask til å legge til at, at dette ikke betyr at sakramentene kan forvaltes når det ikke fins noen tro.

Dette var litt av pave Benedikts svar til det siste av seks spørsmål han fikk av prester og prestestudenter i bispedømmet Bolzano-Bressanone i Nord-Italia, for et par dager siden. Her er de seks spørsmålene:

• Fr. Willy Fusaro, a 42-year-old priest diagnosed with multiple sclerosis in 1991, the year of his ordination, and today confined to a wheelchair, asked the pope about the Christian meaning of suffering in light of the example of Pope John Paul II;
• Seminarian Michael Horrer, who recently returned from World Youth Day in Sydney, Australia, asked the pope about pastoral outreach to the young;
• Franciscan Fr. Willibald Hopfgartner posed a question about the relationship between reason and faith;
• Fr. Karl Golser, a professor of moral theology and a former staffer in the Congregation for the Doctrine of the Faith, who served briefly under then-Cardinal Joseph Ratzinger, asked his former boss about Christianity and the environment;
• Fr. Franz Pixner asked the pope to comment on priestly life;
• Fr. Paolo Ruzzi asked Benedict for advice on how generous a priest should be in administering the sacraments of baptism and confirmation.

LES MER OM DETTE HER.

aug 072008
 

Jeg er glad for å ha lært den Tradisjonelle Latinske Messen; det er mange ting i den messen alle katolske prester bør kjenne til. Samtidig har jeg oppdaga (spesielt de siste ukene) at jeg ikke er noen purist mht. hvordan messen ble feiret før 1900, eller før 1950. Jeg syns f.eks. gjerne at folket (ikke bare ministrantene) skal delta mye med svar, etter de reglende som ble publisert i 1958, jeg syns gjerne også at tekstene i noen sammenhenger kan leses direkte på morsmålet. Men når det gjelder redusjonen av prestens bønner og gester (korstegn og knebøy) som kom fra 1964, er jeg mye mer negativ til disse; jeg tror de er nødvendige for at vi skal kunne oppleve messens hellighet.

En leser utfordra meg i dag å se grundigere på messen fra 1965 og si hva jeg syns om den. På denne lenken ser man denne messen slik den ble godkjent for bruk i USA. I det store og det hele syns jeg den er akseptabel, men enkelte deler av messen bør alltid være på latin, og jeg syns det er upassende å bruke den apostoliske trosbekjennelsen i søndagsmessen. Det er også være andre forandringer fra den vanlige TLM som bør diskuteres. Hva syns dere lesere?

This was the official English version of the Order of Mass from the 1965 Roman Missal, published directly after the Second Vatican Council ended in 1965. … This interim Mass is much closer to the intended fruit of Vatican II’s Sacrosanctum Concilum than the New Mass of 1970. It is essentially the Tridentine Latin Mass in English with minor modifications.

Many rubrical similarities exist between the 1965 Missal and the New Mass of 1970. Obviously, an option for use of the vernacular exists in the 1965. Furthermore, as in the Novus Ordo, it is at the discretion of the celebrant to either face the East (“ad orientem”) or the people (“versus ad populum”). Continue reading »

aug 062008
 

“Il sacerdote, per celebrare con arte il servizio liturgico, non deve ricorrere ad accorgimenti mondani ma concentrarsi sulla verità dell’eucaristia. – In order to celebrate the liturgical service with art, the priest must not resort to mundane artifices but focus on the truth of the Eucharist.”

Slik skriver Nicola Bux, prest, teolog, forfatter, rådgiver for Troskongregasjonen og personlig venn av pave Benedikt, i L’Osservatore Romano. Og han skriver videre – se italiensk og engelsk tekst:

The General Instrucion of the Roman Missal states: “A priest also … when he celebrates the Eucharist, … must serve God and the people with dignity and humility, and by his bearing and by the way he says the divine words he must convey to the faithful the living presence of Christ.” The priest does not make up anything, but with his service he must render as well as possible to the eyes and ears, but also to the touch, taste and scent of the faithful, the sacrifice and thanksgiving of Christ and of the Church, whose tremendous mystery may be approached by those who have cleansed themselves from sins. …

The priest is minister, not master, administrator of the mysteries: he serves them, and does not use them to project his own theological or political ideas and his own image, to the point that the faithful become focused on him rather than look to Christ Who is signified by the altar and present on the altar, and high upon the cross. As the Holy Father recently warned, the culture of the image in the worldly sense marks and conditions also the faithful and the shepherds. … From the manner of celebrating Mass many things can be deduced: the chair of the celebrant in many places has decentralised cross and tabernacle, occupying the centre of the church, sometimes overtowering in importance the altar …

The ars celebrandi consists in serving with love and fear the Lord: for this is expressed with kisses of the altar and the liturgical books, bows and genuflections, signs of the cross and incensations of people and objects, gestures of offering and supplication, and the showing of the Evangeliary and of the Holy Eucharist. Continue reading »

aug 052008
 

Både Vårt Land og DagenMagazinet skriver i dag at det anglikanske kirkelige fellesskapet kan være berga, etter at det var stor fare for splittelse under Lambeth-konferansen – som nå nettopp er avslutta:

På tampen den prestisjetunge Lambeth-konferansen lanserte erkebiskopen av Canterbury en ny modell, som kan holde den anglikanske kirkefamilien sammen til tross for uforenlige motsetninger i synet på homofiilt samliv og homofile prester og biskoper.

Erkebispens løsning er å gjøre The Anglican Communion (Det anglikanske fellesskap) til en løsere, global overbygning over kirker som ikke står i samme forpliktende fellesskap som de har gjort til nå.

Hvilke kirkerettslige implikasjoner dette vil få, er ikke klart. Et arbeidsgruppe er nedsatt for å lage utkast til en pakt, som kan bringe det 77 millioner medlemmers store kirkefellesskapet ut av den årelange, utmattende og eksplosive homofilistriden.

Men det ser egentlig ut som om man berger enheten ved å gjøre den mindre bindende og mer uklar, er det da noen (stor) seier? Den klartskrivende engelske katolikken, Damian Thompson, syns at hele konferansen var 5 millioner bortkastede pund.

Han sier videre at konferansen av konservative anglikanere i Jerusalem tidligere i sommer, GAFCON, hadde skremt biskopene så mye that most of them were more than happy to shift the blame for the troubles of the Anglican Communion on to gay-ordaining American Episcopalians. And, in the absence of votes, they didn’t have to put their hands up in order to do so. They just vaguely assented to a smorgasbord of “structures” dreamt up by Rowan and his allies which are targeted at liberals but which will take years to come into force – by which time the Episcopal Church will be marrying and consecrating every gay and lesbian it can lay its hands on.