jun 292009
 

På de svenske, katolske nettsidene kan vi lese følgende:
Diakon Morgan Elworth prästvigs i domkyrkan måndagen den 29 juni 2009 kl. 17.00. Morgan Elworth utnämns som subsidiar i Vår Frus församling i Täby från den 30 juni 2009.

Morgan Elworth ble ordinert til diakon 18. januar i år, og har visst bodd i Täby en tid allerede. Han er 62 år gammel, og har vært prest i Svenska kyrkan i mange år. I vinter har vi hatt litt kontakt, og bl.a. utveksla erfaringer om å være gift katolsk prest.

jun 292009
 

De to flotte bildene over er fra vesperen søndag kveld. Legg merke til de to kardinal-diakonene (er ikke den ene kardinal Kasper?) som gjør tjeneste. Jeg kan ikke huske at kardinal-diakonene har blitt brukt noe særlig i pavelige liturgier de siste årene, men at de nå er på vei tilbake – kanskje noen av leserne kan informere meg/oss om dette?

Pave Benedikt skal ha holdt en svært interessant preken denne kvelden, den italienske teksten kan man lese her, og om ikke lenge håper jeg å finne også en engelsk oversettelse.

Signori Cardinali,

Venerati Fratelli nell’Episcopato e nel Sacerdozio,

Illustri membri della Delegazione del Patriarcato ecumenico,

Cari fratelli e sorelle, … …
L’anno commemorativo della nascita di san Paolo si conclude stasera. Siamo raccolti presso la tomba dell’Apostolo, il cui sarcofago, conservato sotto l’altare papale, … …

OPPDATERING:
Her er et ganske utførlig engelsk referat av pave Benedikts tale denne kvelden (fra Vatican Information Service):
Benedict XVI, standing before the sarcophagus of the Apostle Paul which lies under the main altar, recalled how a recent scientific analysis of the tomb had revealed the presence of a costly purple linen fabric, grains of incense and bone fragments which a carbon-14 test has dated to the first or second centuries. «This», he said, «seems to confirm the unanimous and uncontested tradition that these are the mortal remains of the Apostle Paul, and it fills our heart with profound emotion». Continue reading »

jun 292009
 

For et par dager siden ble jeg gjort oppmerksom på en underskriftsaksjon i Tyskland, Østerrike og Sveits, som i vinter/vår samla inn ca 55 000 underskrifter. De krevde at Kirken fullt ut måtte akseptere det annet Vatikankonsil, uttrykte (mer eller mindre tydelig) at pave Benedikt ønsker å gå tilbake til tida før konsilet, og krever visse handlinger fra Troskongregasjonen. Les mer HER om Petition «Für die uneingeschränkte Anerkennung der Beschlüsse des II. Vatikanischen Konzils»

En sveitsisk biskop, Kurt Koch i Basel, ser ikke med så blide øyne på dette og lignende initiativer, og skriver:

Many people have signed a petition for the unqualified acceptance of the council. Right from the start, the expression «unqualified acceptance» irritates me because I don’t know anyone—myself included—to whom it would apply. A few arbitrarily chosen examples will suffice:

– The council did not abolish Latin in the liturgy. On the contrary, it emphasized that in the Roman Rite, apart from exceptional cases, the use of the Latin language must be maintained. Who among the vocal defenders of the council wishes «unqualified acceptance» of that?

– The council declared that the Church regards Gregorian Chant as the «music proper to the Roman Rite», and that it must therefore «be given primary place.» In how many parishes is this implemented «without qualification?» … …

– The council described the fundamental nature of the liturgy as the celebration the pascal mystery and the eucharistic sacrifice as «the completion of the work of our salvation.» How can that be reconciled with my experience, made in many different parishes, that the sacrificial understanding of the Mass has been completely eliminated from the liturgical language and the Mass is now understood only as a meal or «the breaking of bread?» In what way can one justify this profound change by reference to the council? … …

It would not be difficult to lengthen this litany. Even so, it should be obvious why I demand more honesty in the current debate about the council. Instead of accusing others, and even the Pope, of wishing to go back to before the council, everyone would be well advised to look over their own books and reassess their own personal position on the council. Because not everything that was said and done after the council, was therefore done in accordance with the council—and that applies also to the diocese of Basel. In any case, the last few weeks have illustrated to me that a primary problem in the current situation has been a very poor, and in part very one-sided understanding and acceptance of the council, even by Catholics that defend the council «without qualification.» In this regard we all—once more including myself—have a lot of ground to make up.

Fra father Z.

jun 292009
 

Jeg har fått flere hilsener fra katolikker i Oslo-området (det setter jeg pris på), etter at det ble klart at jeg skal flytte dit om ikke lenge. En person har tydeligvis lest mine feste nettsider (se her), og sendt meg en hilsen på min gjestebok. Han skriver slik:

«Håper du vil trives iblant oss … Jeg er nysgjerrig. Det står at du er gift. Jeg går ut fra at du ble gift før du konverterte til den katolske kirken. Måtte du få dispensasjon fra Roma for å beholde standen som gift samtidig som du ble katolsk prest? Jeg visste ikke i så fall at gifte, katolske menn hadde anledning til å bli prester, bare at de kunne bli diakoner.»

Jeg sendte ham følgende svar, som kanskje kan virke oppklarende også på andre:
Regelen for å tillate gifte prester er nokså begrenset; man må være gift og må ha vært protestantisk prest som er blitt katolikk, for at det skal være mulig. Tanken er at slike personer skal få en mulighet til å fortsette i sitt kall når de blir katolikker. Så langt jeg kjenner til ble en slik dispensasjon første gang (i moderne tid) gitt av pave Pius XII tidlig på 50-tallet, til en tidligere luthersk prest i Tyskland. Nå er det kommet med et lite punkt om dette i kirkeretten, og der står det klart at det er paven selv som kan gi denne dispensasjonen.

I mitt tilfelle snakket jeg med biskop Schwenzer om muligheten for å bli katolsk prest litt etter at jeg ble opptatt i Den katolske Kirke i 1994. Han søkte dispensasjon for meg vinteren 1996 (hos troskongregasjonen i Vatikanet), og fikk da en foreløpig dispensasjon for meg ganske lett; der stod det at jeg skulle forberede meg to år til, bl.a. ett år på prsteseminaret Allen Hall i London – før endelig dispensasjon kunne gis. Da disse to årene var omme, søkte han om en endelig dispensasjon for meg i mai 1998. Denne søknaden ble tydeligvis liggende langt nede i noen papirbunker, og ingenting skjedde (på tross av biskopens purringer), før han skrev direkte til kardinal Ratzinger i februar 1999. Da fikk han raskt svar, og etter en tre måneders behandlingstid ble søknaden lagt fram for pave Johannes Paul II i midten av mai 1999, og godkjent av ham. Dispensasjonen ble så sendt til biskop Schwenzer i juni 1999, og 8. september 1999 ble jeg diakonviet og 8. januar 2000 ble jeg presteviet.

Vatikanets regler for gifte prester (bare i latinsk ritus, for katolikker i østlig ritus har jo alltid hatt mange gifte prester) er likevel ganske begrensende: Vi kan ikke bli sogneprester, og skal helst også gjøre institusjons-tjeneste heler enn vanlig menighetstjeneste. Å finne ut hvordan disse reglene skal appliseres har vært litt vanskelig, og disse problemene er nok hovedgrunnen til at jeg nå flytter til Oslo.

jun 282009
 

(Bildet over viser kardinal DiNardo, Houston.)

Jeg leste nylig et spørsmål om hvodan man skal feire messen vendt mot alteret/Gud, om man ønsker det når man feirer den nye messen. Det er egentlig ganske enkelt, og både biskop Eidsvig og biskop Schwenzer gjør dette med støste letthet, helt korrekt. (Jeg forstår at det har blitt mer vanlig i det siste å bruke hovedalteret om man låner en stor statskirke til en konfirmasjsmesse eller lignende.) Men jeg har også sett prester som har gjort dette fullstendig feil – og snudd seg mot folk aktfor mange ganger – så det passer nok å ta opp spørsmålet.

Slik svarer father Z:
I recommend that, if you begin at the «chair» rather than directly at the altar (as of old) you might face toward the liturgical «north» for the open dialogue, perhaps with a slight turn to the congregation for the «Dominus vobiscum» and turn to the altar for the Collect.

During the readings, sit. Do the Gospel from the ambo. In other words, they are done in the usual way.

At the altar do everything ad orientem turning to the congregation for the «Orate fratres» and the «Ecce Agnus Dei» – the Pax Domini and the invitation the exchange the kiss of peace (if you so opt for the sign of peace) – and the final blessing. Don’t turn to the people for the Preface dialogue. Don’t turn around with the host or chalice at the consecration. Just elevate them still facing ad orientem.

In the Novus Ordo the Canon or Eucharistic Prayer is to be said aloud. Simply use the level of voice indicated in the rubrics.

Jeg foretekker selv absolutt å feire messe versus Deum (men det er dessverre ikke ofte det er mulig i dag), og å ha prestens stol på siden av koret, og ikke bak alteret (og den muligheten har man litt oftere). Et argument for horfor messefeiring versus Deum er å foretrekke fant jeg i en kommentar til innlegget jeg referert til over: At one parish I announced I would be celebrating mass ad orientem, and one person, a convert, vigorously objected. Later that week, he attended a businessman’s prayer gathering where the prayer leader invited all to face the crucifix and pray. Then it dawned on the man why I wanted the assembly at Mass to face the same direction together.

jun 282009
 

Klapp i hendene, alle folk, lovsyng Gud med jublende røst! Salme 47 (46), 2. Slik lød inngangsverset i dagens messe, 13. søndag i kirkeåret, og messens følgende bønner og antifoner slik:

KIRKEBØNN
Herre, vår Gud, du har gitt oss barnekår ved din nåde for at vi skal være lysets barn. Vi ber deg: Fri oss fra villfarelsens mørke, og la oss alltid være omstrålet av din sannhets lys. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Evige Gud, du virker med din kraft i sakramentene. Vi ber deg: La oss utføre vår tjeneste med et sinnelag som gjør oss åpne for dine gaver. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Lov Herren, min. sjel, og alt hva i meg er, love hans hellige navn! Salme 103 (102), 1

SLUTNINGSBØNN
Herre, vi ber deg: La disse gaver som vi har båret frem og mottatt, gi oss nytt liv, så vi blir knyttet til deg med evig kjærlighet og bærer varig frukt. Ved Kristus, vår Herre.

Dagens evangelium var den gripende historien om oppvekkelsen av Jairus’ datter – og Jesu ord, TALITA KOUMI – husker vel mange av oss – «lille jente, reis deg!» Jeg tok opp Herrens løfter om det evige liv (som også første lesning tar opp) i min(e) preken(er), men brukte også en del tid på avslutningen av Paulus-året i kveld, og og den store høytiden for Peter og Paulus i morgen, med overrekkelsen av pallier i 34 nye erkebiskoper. (Alle dagens tekster kan leses her.)

Unntatt inngangsverset er det ikke mye likt i den gamle messen denne dagen (7. søndag etter pinse) – SE HER.

jun 282009
 

I en høytidelig vesper i kveld vil pave Benedikt offisielt avslutte året som har markert 2000-års-jubileet av den hellige Paulus’ fødsel. Og sist fredag kunne vi lese denne evalueringa av året:

In the Holy See Press Office this morning Cardinal Andrea Cordero Lanza di Montezemolo, archpriest of the papal basilica of St. Paul’s Outside-the-Walls in Rome, and Pier Carlo Visconti, delegate for the administration of the same basilica, held a briefing on the closure of the Pauline Year.

The cardinal recalled how the Year came into being as a «thematic year» with two fundamental objectives: «To increase people’s knowledge of, and invite them to meditate upon, the valuable message left to us by the Apostle of the Gentiles in his writings, which are often difficult and little known or poorly interpreted», and «to create various programmes in the ecumenical dimension, which means working to an ever greater degree with non-Catholic Christian communities on various initiatives of prayer, study and culture».

During the course of the Pauline Year, inaugurated by the Pope on 28 June 2008, the basilica welcomed tens of thousands of pilgrims. «On 1 May 2009 alone more than eighteen thousand pilgrims came to the basilica», explained the cardinal, «and over recent weeks we have certainly seen more than ten thousand a day».

Among the ecclesial events of the Pauline Year, the cardinal mentioned «the opening of the Synod of Bishops on the Word of God, which the Pope wished should be inaugurated in the basilica of St. Paul in October 2008, … Continue reading »

jun 272009
 

John Allen skriver at forholdet mellom katolikker og jøder ser ut til å ha blitt vanskeligere i løpet av det siste året:

We’ve seen continuing fallout from the revival last year of a Good Friday prayer for the conversion of Jews, uproar over lifting the excommunication of a Holocaust-denying bishop, and a trip to the Middle East where the pope drew rave reviews everywhere but Israel. This week alone brought a new chapter in old debates over Pius XII, and a mini-fracas over a note from the U.S. bishops saying that Christ’s message is meant for Jews too.

While each of those episodes has its own contours, collectively they seem to be telling us something important about where things stand between the two faiths.

The revolution in Jewish-Catholic understanding over the last fifty years, which has gone a long way towards healing wounds that took almost 2,000 years to accumulate, was quite possibly the most important inter-religious accomplishment of the 20th century. The question today is whether that momentum can be sustained in a new set of historical circumstances.

In that regard, recent vicissitudes seem to point to an inescapable conclusion: Lest Jewish-Catholic ties in the 21st century suffer death by a thousand cuts, it’s time for rational people on both sides to confront a couple of hard truths.

Videre sier han at både jøder og katolikker er ansvarlige for at forholdet mellom dem er blitt vanskeligere:
For Jews: Old habits must go

Here’s the first hard truth, meant for Jewish leaders (many of whom, it must be said, already get it): The old habit of criticizing the Catholic church first and asking questions later has to go, because the historical wheels are turning, and before long you may find a church that simply isn’t listening.

That’s a tough thing for any Catholic to say, given that the church was experienced as a source of pain by the Jewish people for so long. Yet the plain fact is that Jews do need to unlearn these psychological patterns, because pouncing on every perceived slight frustrates the best friends Judaism has on the Catholic side, and gives other Catholics an incentive to dismiss legitimate Jewish concerns. … …

For Catholics: Stop dragging Jews into our debates

Now for the second hard truth, this one directed at Catholics: We’ve got to stop dragging Jews into internal Catholic battles.

That tendency is best documented in the «Pius Wars,» meaning debates over Pius XII and his alleged silence during the Holocaust. Catholic conservatives tend to exonerate Pius XII as part of a broader defense of papal authority and wisdom; liberals tend to see Pius’ handling of the Jewish question as symbolic of wider failures of the Vatican and the papacy. In both cases, what may look like a discussion of the church and the Jews is often really about something else.

Yet the habit of treating the Jewish community as a terrain for proxy fights is far more widespread. … …

jun 272009
 

På sitt møte litt tidligere i juni reviderte de amerikanske katolske biskopene et dokument fra 2002, som langt på vei sa at jøder ikke trengte å tro på Kristus. Det nye dokumentet sier derimot:

5. The document [Reflections] correctly acknowledges that “Judaism is a religion that springs from divine revelation” and that “it is only about Israel’s covenant that the Church can speak with the certainty of the biblical witness.” Nevertheless, it is incomplete and potentially misleading in this context to refer to the enduring quality of the covenant without adding that for Catholics Jesus Christ as the incarnate Son of God fulfills both in history and at the end of time the special relationship that God established with Israel. The Second Vatican Council explained: [emphasis added]

“The principal purpose to which the plan of the old covenant was directed was to prepare for the coming of Christ, the redeemer of all and of the messianic kingdom, to announce this coming by prophecy, and to indicate its meaning through various types.”

Hele dokumentet kan leses her (pdf), og flere artikler kommenterer denne saken – HERHERHER.

jun 262009
 

En del latinamerikanske kvinner i Stavanger vill gjerne markere minnedagen for den hellige Josemaria Escrivá i dag, og deltok i min private tradisjonelle latiske messe i formiddag. Jeg feiret messen som skal feires i TLM i dag (se her), men vi husket også på hl Josemaria – bl.a. sa jeg før messen begynte at Opus Deis grunnlegger (dvs Josemaria Escrivá) hadde fått tillatelse til å feire den gamle messen også etter 1969, noe han også gjorde fran til sin (plutselige) død i Roma 26. juani 1975. (Les mer om akkurat det her.)

Les gjerne også den grundige artikkelen om hl Josemaria Ascrivá på katolsk.no.

jun 262009
 

De fire siste helgenene i den første lista av helgener i den forste eukaristiske bønn er: «Johannes og Paulus, Kosmas og Damian.» Kosmas og Damian feires fortsatt i vår kirke (26/9), men Johannes og Paulus ble tatt bort i 1969. Men siden jeg feiret den tradisjonelel latinske messen i dag, feiret jeg disse to helgenene (for første gang). Slik leser vi på katolsk.no om dem:

Legenden forteller at Johannes og Paulus var brødre av høy byrd og tjente som arméoffiserer ved hoffet til Konstantia, datter av keiser Konstantin den Store (306-37). En av dem ble hennes hushovmester og den andre hennes hoffkurer. Keiseren sendte dem deretter for å tjene under sin general Gallicanus, som forsvarte Trakia mot skyterne. De var en slik formidabel motstander at en del av Gallicanus’ hær overga seg. Johannes og Paulus sa da til generalen at seieren ville bli hans bare om han først ble en kristen. Det gjorde han, og skyterne ble jaget på flukt av engler.

Brødrene økte sin velstand og innflytelse og keiser Julian den Frafalne (Apostaten) ville gjerne ansette dem ved hoffet i Roma. Men han begynte en politikk med å erstatte kristendommen med den gamle hedenske religionen, og de to brødrene erklærte at de ikke ville tjene ham. De ble tilkalt til hoffet, men holdt seg borte for å tilkjennegi at de mislikte hans hedendom. Han ga dem da ti dager til å ombestemme seg, men de forble faste og nektet å ofre til de hedenske gudene.

Keiseren sendte da kaptein Terentianus med soldater til brødrenes hus, en fornem villa på Celio-høyden, men de sa at de heller ville dø enn å svikte Kristus. Terentianus fryktet opprør blant folket, så han halshogde dem i hemmelighet i deres eget hus. Deretter gravla han likene i hagen og satte ut et rykte om at Johannes og Paulus var sendt i landflyktighet. Men hans sønn ble besatt av djevelen og løp skrikende mot martyrenes hus. Faren erkjente da at han hadde henrettet brødrene, og da han tok med sønnen til martyrenes grav, ble han straks befridd fra den onde ånden. Da ble Terentianus en kristen og lot seg døpe sammen med sønnen.

jun 252009
 

Under gårsdagens audiens tok pave Benedikt opp «presteåret» som nettopp er starta. Her sa han bl.a.:

The objective of this Year for Priests, as I wrote in the letter sent to priests for this occasion, is to support that struggle of every priest «toward spiritual perfection, on which the effectiveness of his ministry primarily depends.» It is to help priests first of all — and with them all of God’s people — to rediscover and reinvigorate their awareness of the extraordinary and indispensable gift of grace that the ordained ministry is for he who receives it, for the whole Church, and for the world, which would be lost without the real presence of Christ. …

Alter Christus, the priest is profoundly united to the Word of the Father, who in incarnating himself, has taken the form of a slave, has made himself a slave (cf. Philippians 2:5-11). The priest is a slave of Christ in the sense that his existence, ontologically configured to Christ, takes on an essentially relational character: He is in Christ, through Christ, and with Christ at the service of man. Precisely because he belongs to Christ, the priest is radically at the service of all people: He is the minister of their salvation, of their happiness, of their authentic liberation — maturing, in this progressive taking up of the will of Christ, in prayer, in this «remaining heart to heart» with him. This is therefore the essential condition of all proclamation, which implies participation in the sacramental offering of the Eucharist and docile obedience to the Church.

Les hele talen her.

jun 242009
 

Bildet over er Giottos: Fødsel og navnedag for Johannes døperen, ca 1313/14. En fresko i Peruzzi-kapellet i kirken Santa Croce, i Firenze.

Se flere bilder av Johanns døperen her.

Om Giottos bilder i Peruzzi-kapellet kan vi lese:
The construction of the Peruzzi Chapel, the second chapel of the right-hand transept, was made possible by the influential banker, Donato di Arnoldo Peruzzi, who left additional money for this memorial chapel in his will in 1299. It was probably his grandson Giovanni di Rinieri Peruzzi who donated the murals honoring John the Evangelist and John the Baptist, which were the first works created by Giotto in Santa Croce.

The juxtaposition of the two John cycles is unusual, and researchers believe it contains a mixture of religious and secular iconography: John the Evangelist was the donor’s name-saint; John the Baptist was patron saint both of the city of Florence and of St. Francis, to whom Santa Croce is dedicated. In his family’s memorial chapel the banker Peruzzi, therefore, has realized a program which connects his own memory and that of his family with the religious background of the Franciscans and the fate of the city, in which the Peruzzis were one of the most influential families.

jun 242009
 

Jeg må si at jeg ikke har visst om den kristne betydningen av St. Hans-bålet, og om den kirkelige velsignelsen som fortsatt fins av bålet (men leste om det på Rorate cæli i dag). På Vatikanets side finner man informasjon om tradisjonen (nr 225), og selve velsignelsen/ liturgien finner man her (nr 16). Er det noen av bloggens lesere som kjenner denne tradisjonen, som har opplevd at den er blitt brukt?

BLESSING OF A BONFIRE on the Vigil of the Birthday of St. John the Baptist (conferred by the clergy outside of church)

In the Church’s veneration of her saints the cult of John the Baptist had from earliest times and continues to have a most prominent and honored place. John gave testimony of the true light that shines in the darkness, although he proclaimed in utter humility: «He must increase, but I must decrease.» And the Master also spoke in highest praise of His precursor: «I say to you, among those born of women there is not a greater prophet than John the Baptist.» Attuned to the words of the Gospel the Christians of former times were filled with love and enthusiasm for this saint, and expressed a justifiable conviviality at the approach of his feastday by lighting a bonfire the night before in front of their churches, in the market-place, on the hilltops, and in the valleys. The custom of St. John bonfires, indicative of a people with unabashed and childlike faith, continues in some places to this day.

P: Our help is in the name of the Lord.
All: Who made heaven and earth.
P: The Lord be with you.
All: May He also be with you.

Let us pray.
Lord God, almighty Father, the light that never fails and the source of all light, sanctify + this new fire, and grant that after the darkness of this life we may come unsullied to you who are light eternal; through Christ our Lord.
All: Amen.

The fire is sprinkled with holy water; after which the clergy and the people sing the following hymn:

Hymn: Ut queant laxis

O for your spirit, holy John, to chasten / Lips sin-polluted, fettered tongues to loosen; / So by your children might your deeds of wonder / Meetly be chanted.

Lo! a swift herald, from the skies descending, / Bears to your father promise of your greatness; / How he shall name you, what your future story, / Duly revealing.

Scarcely believing message so transcendent, / Him for a season power of speech forsaketh, / Till, at your wondrous birth, again returneth, / Voice to the voiceless.

You, in your mother’s womb all darkly cradled, / Knew your great Monarch, biding in His chamber, / Whence the two parents, through their offspring’s merits, / Mysteries uttered.

Praise to the Father, to the Son begotten, / And to the Spirit, equal power possessing, / One God whose glory, through the lapse of ages, / Ever resounding.

P: There was a man sent from God.
All: Whose name was John.

Let us pray.
God, who by reason of the birth of blessed John have made this day praiseworthy, give your people the grace of spiritual joy, and keep the hearts of your faithful fixed on the way that leads to everlasting salvation; through Christ our Lord.
All: Amen.

Om hymnen Ut querant laxis kan man lese mer her.

jun 242009
 

sub tegumento manus suæ protexit me, et posuit me quasi sagittam electam. — Bonum est confiteri Domino: et psallere nomini tuo, Altissime. – Fra mors liv av har Herren kalt meg. Han har gjort min munn til et kvast sverd og skjult meg i skyggen av sin hånd. Han har gjort meg til en spiss pil og holder meg gjemt i sitt kogger. (Jesaja 49,1b-2a)

I formiddag feiret jeg messen (TLM) med min trofaste ministrant (Christian) på denne store høytidsdagen for døperen Johannes’ fødsel. Over kan man lese inngangsverset i den gamle messen – her har den nye messen valgt et annet vers: «Det var en mann, sendt fra Gud: hans navn var Johannes. Han kom for å vitne om lyset og forberede folket på Herrens komme.» (Joh 1, 6-7; Luk 1, 17). men ellers er det to messsene veldig like; f.eks. kollektbønn, første lesning, evangelium.

Kollektbønna lyder slik på latin og nosrsk:
Deus, qui præsentem diem honorabilem nobis in beati Ioannis Nativitate fecisti: da populis tuis spiritualium gratiam gaudiorum; et omnium fidelium mentes dirige in viam salutis æternæ. Per Dominum nostrum Iesum Christum, Filium tuum, qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus Sancti, Deus, per omnia sæcula sæculorum.

Evige Gud, du sendte den salige Johannes Døperen for å berede ditt folk til å ta imot Kristus, vår Herre. Gi dine barn å glede seg ved dine gaver, og led alle troende på frelsens og fredens vei. Ved vår Herre Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder med deg i Den hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.

Det kjente evangeliet er fra Luk 1, 57-66. 80 (TLM hra vversene 57-68):
For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. Og alle hennes naboer og slektninger tok del i hennes glede, da de fikk høre hvor stor en miskunn Herren hadde vist henne. Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren. Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.» De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete. Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud. Frykt og age grep alle som bodde der omkring, og snart ble disse hendelsene fortalt videre, ut over fjellbygdene i hele Judea. De gikk dypt i hjertet på alle som hørte om dem, og folk undret seg på hva dette barnet vel skulle bli til. Og sant var det at Herren holdt sin hånd over ham. Men gutten vokste opp og ble full av åndskraft. Han holdt til i ødemarken, inntil den tid kom da han skulle stå frem for Israel.

Les mer på katolsk.no her.

jun 222009
 

katolsk.no leser vi om Per Einar Oddens diakonvielse for to dager siden (og bildet over viser Peter Einar og 7 andre prestestudenter for Oslo katolske bispedømme):
Prestekandidat for Oslo Katolske Bispedømme, Per Einar Odden, ble lørdag 20. juni diakonviet sammen med sin medstudent Gerard O’Brien i Westminster Cathedral i London. Biskop George Stack, hjelpebiskop i Westminster, foretok diakonvielsen.

Per Einar ble i en meddelelse 19. juni utnevnt til diakon i St. Svithun menighet i Stavanger, med virkning fra og med den 1. august 2009.

jun 222009
 

I mars og april måned skrev jeg to innlegg på denne bloggen i forb. med et innlegg av Ola Tjørhom i Morgenbladet (og senere i St Olav) om konservative tendenser innen Den katolske Kirke. Kikk om nødvendig på disse innleggene:
“Nostalgisk betongkatolisisme er et klart blindspor” og Tjørhoms kritikk av Den katolske Kirke som ‘for lite moderne’ – også trykket i St Olav tidsskrift.

I siste nummer av St Olav (som kom i posten i dag) har Tjørhom tatt opp det jeg tidligere skrev på bloggen, og spesielt kommentarene til mine innlegg, og skrevet om KATOLSK BLOGGING. Redaktør Henrik Holm var så vennlig å gi meg tilsvar i samme nummer av St Olav. Her følger både Ola Tjørhoms innlegg og mitt svarinnlegg: Continue reading »

jun 212009
 

Fredag ettermiddag ble det kunngjort forandringer for hele 16 prester i vårt bispedømme – og jeg var en av dem. Jeg skal flytte til Oslo og begynne å arbeide i St Hallvard menighet fra 1. august (i praksis flytter vi 5./6. august). (Les om alle forflytningene her.)

Å være eneste gifte prest i Norge har gitt både meg og bispedømmet visse utfordringer, og en av disse har vært å sørge for stabilitet bomessig for min kone. I Bergen var vi i hele 11 år, som må kunne kalles svært så stabilt, men i 2006 ble jeg bedt av biskopen om å være i St Svithun menighet i Stavanger «for et par år». Stavanger er en fin fin by (jeg er også nesten herfra, fra Time på Jæren) og St Svithun en fin menighet, med mange flotte mennesker. Men å bo her nokså kortsiktig, og ikke ha egen bolig, var nokså vanskelig for min kone.

I vinter kom vi til enighet med biskopen om at vi kunne flytte til et sted mer permanent, og Oslo viste seg å være det mest aktuelle stedet. For en måned siden fikk jeg så beskjed fra biskopen om at jeg skal tjenestegjøre i St Hallvard menighet, i alle fall i første omgang, og for kanpt to uker siden reiste vi til Oslo – og kjøpte oss en leilighet.

De neste ukene karakteriseres av litt mindre aktivitet enn vanlig, men også av ferieavvikling, som medfører mye vakt og få fridager for oss som er igjen i menigheten. I Oslo bor brorparten av Norges katolikker, og St Hallvard er Norges klart største katolske menighet med nesten 12.000 medlemmer, så det skulle være nok arbeid. Det er akkurat 25 år siden jeg flytta fra Oslo (jeg bodde der fra 1975 – 1984, avbrutt av noen utanlandsopphold), og min kone har aldri bodd der, men hun har vært på besøk flere ganger og liker den internasjonale storby-atmosfæren.

jun 212009
 


Slik åpner pave Benedikt sitt brev om året som skal fokusere på prestetetjenesten:
Dear Brother Priests,

On the forthcoming Solemnity of the Most Sacred Heart of Jesus, Friday 19 June 2009 – a day traditionally devoted to prayer for the sanctification of the clergy –, I have decided to inaugurate a “Year for Priests” in celebration of the 150th anniversary of the “dies natalis” of John Mary Vianney, the patron saint of parish priests worldwide.[1] This Year, meant to deepen the commitment of all priests to interior renewal for the sake of a more forceful and incisive witness to the Gospel in today’s world, will conclude on the same Solemnity in 2010. «The priesthood is the love of the heart of Jesus”, the saintly Curé of Ars would often say. …

Father Tim Finigan skriver litt om dette brevet og om talen paven holdt fredag kveld, og fokuserer en del (som kanskje flere prester gjør) på hva som skjer hvis presten er en utro tjener:
In this letter, the Holy Father thanks God for good priests, touchingly recalls the example of the priest alongside whom he ministered as a young priest, and frankly acknowledges those «situations which can never be sufficiently deplored» where priests have given scandal. After this, he points to the Curé of Ars as the point of reference for us all, quoting some of the purple passages from the writings of the saintly priest. He admits that they «might seem excessive» but that they «they reveal the high esteem in which he held the sacrament of the priesthood».

Then yesterday at second Vespers for the feast of the Sacred Heart, the Holy Father also spoke of the priesthood. Rorate Caeli has translated one significant passage:

How to forget, regarding this, that nothing makes the Church, Body of Christ, suffer so much as the sins of her shepherds, above all of those who turn into «robbers of sheep» (John 10, 1), either because they misguide them with their private doctrines, or because suffocate them within snares of sin and of death? Even for us, dear priests, the call to conversion and to recourse to Divine Mercy holds true, and we ought also to present with humility to the Heart of Jesus the request that He preserves us from the terrible risk of harming those whom we are bound to save.