juni 2011

Interessant økumenisk dokument fra 1980

Katolsk, Økumenikk /

I juli 1980 skrev kardinal Seper (det var før Ratzinger overtok kommandoen i Troskongregasjonen) til daværende erkebiskop i San Fransisco om hvordan man skulle behandle anglikanere som ønsket å bli katolikker. Det ble allerede den gang lagt til rette for at grupper av troende kunne tas opp, og at enkelte deler av den anglikanske liturgiske arven kunne beholdes – og også at man muligens kunne opprette egne strukturer som kunne samle disse gruppene (dvs. soom i Ordinariatet). I praksis ble det bare opprettet noen ganske få «Anglican Use Parishes» i USA, og dokumentet ble mest brukt når (gifte) anglikanske prester individuelt skall bli katolske prester, men noen (se her) kaller i dag dette dokumentet for profetisk.

Kardinal Seper skriver her bl.a.:

I. General Decisions:
1) The admission of these persons, even in a group, should be considered the reconciliation of individual persons, as described in the Decree on Ecumenism Redintegratio Unitatis, n. 4, of the Second Vatican Council.
2) It will be appropriate to formulate a statute or “pastoral provision” which provides for a “common identity” for the group.

II. Elements of the “Common Identity”:
1) Structures: The preference expressed by the majority of the Episcopal Conference for the insertion of these reconciled Episcopalians into the diocesan structures under the jurisdiction of the local Ordinaries is recognized. Nevertheless, the possibility of some other type of structure as provided for by canonical dispositions, and as suited to the needs of the group, is not excluded.
2) Liturgy: The group may retain certain elements of the Anglican liturgy; these are to be determined by a Commission of the Congregation set up for this purpose. Use of these elements will be reserved to the former members of the Anglican Communion. Should a former Anglican priest celebrate public liturgy outside this group, he will be required to adopt the common Roman Rite.
3) Discipline: (a) To married Episcopalian priests who may be ordained Catholic priests, the following stipulations will apply: they may not become bishops; and they may not remarry in case of widowhood. (b) Future candidates for the priesthood must follow the discipline of celibacy. (c) Special care must be taken on the pastoral level to avoid any misunderstanding regarding the Church’s discipline of celibacy. …

Et ordinariat for anglikanere i USA opprettes i høst

Katolsk, Økumenikk /

I dag la kardinal Wuerl fram en rapport om hva som kommer til å skje med angikanere (episcopale) i USA som ønsker å bli katolikker. Ordinariatet der vil starte i høst (oktober?) og han sier en hel del om hva som skal skje med de anglikanske prestene – prosessen blir litt annerledes enn i Engand, Et ordinariat i Canada vil også opprettes på slutten av året, mens Australia vil komme etter (tidlig?) i 2012. Her er en oppsummering av kardinalens presentasjon;

* There will be an Ordinariate.
* The clergy will be trained according to their needs: an accelerated 9-month course, a longer period of training, or the requirement would supposedly be waived for those judged to be adequately trained.
* Priests will be individually screened by the CDF, undergo psychological evaluation and background checks.
* Priests will be required to resign from their Anglican jurisdictions.
* Parish catechesis will be done by the Anglican priests with help from Catholic priests.
* The Ordinary is not yet named.
* Diaconal ordinations will occur once the candidate is approved and resigned from his Anglican jurisdiction, and will be ordained a priest when the parish/group will be received.
* Cardinal Wuerl has asked the American bishops “as much as possible to facilitate a speedy and generous welcome”.
* The Holy See wants to establish the Ordinariate by this fall.
* There will be a written statement of intention and a profession of faith for all those who will enter the Ordinariate.

Hele kardinal Wuerls presentasjon kan leses her.

Røde eller grønne messeklær denne uka?

Liturgi, TLM /

På NLM-bloggen leser jeg i dag om det jeg (og andre som bruker den tradisjonelle liturgien) selvsagt allerede har oppdaget; at vi i den tradisjonelle messen nå feirer pinseoktaven, mens vi i Novus ordo har begynte på det vanlige, grønne kirkeåret:

This week is one of the liturgical seasons where the discrepancies between the two forms of the Roman Rite are most evident; the Extraordinary Form retains the Octave of Pentecost, with its three Ember Days, while the Ordinary Form does not. The presence of such discrepancies is an absolutely anomalous situation in the history of the Roman Rite, and indeed of the whole of Catholic liturgy. This anomaly will be noticed more and more as the number of churches where both forms of the Rite are routinely celebrated grows; to invent an example, the clergy and faithful will more regularly see in the same parish a 9 a.m. Sunday Mass in green for the Fifth Sunday in Ordinary Time, and the 10:30 Mass in violet for Sexagesima. Such a thing was unknown before 1969, and was extremely rare before the 1988 motu proprio Ecclesia Dei.

The Proper of the Seasons (‘Proprium de Tempore’ or ‘Temporale’ in Latin) is built around the most ancient and important features of the Christian year, the shorter cycle of Advent, Christmas and Epiphany, and the longer cycle of Lent, Easter, Ascension and Pentecost. Over the centuries, the Church enriched the two cycles with many additions, such as the Ember Days and the various octaves and vigils. …

Jeg syns selv det virker underlig og absolutt unødvendig at pinseoktaven skulle tas bort, og artikkelen jeg referer til mener det samme – og foreslår også at den kan gjeninnsettes:

The Second Vatican Council’s decree on the liturgy Sacrosanctum Concilium nowhere suggests that the Temporale should be altered, or that any feature of it should be suppressed. Indeed, article 107 of the same constitution clearly presumes that it will not be changed: “The liturgical year is to be revised so that the traditional customs and discipline of the sacred seasons shall be preserved or restored to suit the conditions of modern times.” This statement is in perfect harmony with the mind of the great scholars of the Liturgical Movement such as Dom Guéranger, Fr. Fortescue and Bl. Ildefonse Schuster, who wished for traditional observances such as the Ember Days to be more deeply inculcated into the spiritual lives of the faithful, as an intrinsic part of the Church’s liturgical patrimony.

Despite what the Council says on the subject, the Proper of the Seasons was notably altered in the Novus Ordo. The four sets of Ember Days, Septuagesima, the Major and Minor Litanies and the octave of Pentecost were all suppressed; Passiontide was effectively subsumed into Lent. Even before the Council, the 1955 simplification of the rubrics suppressed four octaves of the temporal cycle (Epiphany, Ascension, Corpus Christ and the very late Sacred Heart) and one vigil (Epiphany); the vigil of Pentecost was deprived of its very ancient baptismal character in the Holy Week reform of the same year.

One of the best possible examples of the mutual enrichment of the two forms which the Holy Father spoke of in Summorum Pontificum would be restoration to the post-Conciliar liturgy of at least some of the major features which were eliminated from the Proper of the Seasons; most prominent among them would be the octave of Pentecost, the suppression of which famously brought Pope Paul VI to tears. …

Les gjerne hele artikkelen.

Betydningen av liturgisk sang – men få katolikker har opplevd den

Liturgi /

I går holdt Msgr. Andrew Wadsworth et foredrag om liturgisk sang under en konferanse for Church Music Association of America kalt: «The Fundamental Importance of Liturgical Chant in the Roman Missal and Our Celebration of the Eucharistic Mystery», der han prøvde å definere hva slags sang og musikk som virkelig passer i messen.

(Musikk som passer i messen er bibelske tekster utvalgt til hver messe; inngangsvers, offertorievers etc., tradisjonelt på latin og til gregorianske melodier. Men ofte vil dette også fungere ganske godt på morsmålet med melodier lignende de gregorianske. En litt dårligere løsning er å synge tradisjonelle salmer (dvs. hymner) her, og det dårligste (og uakseptable) er å synge lette, moderne tekster på moderne (pop)melodier.) Slik leser vi om dette i foredraget:

… In our Catholic tradition, liturgical chant is first and foremost cantillation, a song which arises from the text, a song which is essentially a heightened proclamation of a verbal message and which takes its emphases from the natural accentuation of the text and finds its melodic rhythm from the cadence which is already within the words.

As it often sings of the glory of God, the wonder of creation, the richness of salvation in Christ, the mystery of the Church and our continual need of God’s mercy and grace, it is often an ecstatic song which has rather more in common with the song of lovers than it does with the song of colleagues; it should have the familiarity of the song of those who are clearly of the same family, or those who are united as fellow citizens of the same territory. It is likewise never a song of violence, protest or dissent and it is overwhelmingly a song which is more about God than it is about us.

So far, I have outlined what I believe to be the characteristics of the liturgical song of the Catholic Church. It is, I would hold, not merely a subjective formulation on my part, but an accurate description of the character and function of liturgical song as inherited by the Church from the People of Israel, in an unbroken tradition and set before the Church by the Magisterium in every age up to and including our own. The challenge I wish to make is to ask if this is how you and most members of the Latin Rite experience liturgical song, and if not, why not?

… I would suggest that at the present time, liturgical song, as I have described it, is only consistently experienced by a relatively small percentage of Latin Rite Catholics, even if it is also true that there are some individuals and communities who do experience it in this way on a regular or even continuous basis. …

I foredraget argumenteres det videre for at denne mangelen på liturgisk sang ikke var noe som startet etter konsilet (noen tradisjonalister tror kanskje det), men:

… I think it is fair to say that a pre-dominantly ‘Low Mass’ culture in which music is essentially an addition to the liturgy rather than intrinsic to it, was already a centuries-old tradition at the time of Vatican II. In this respect, the current enthusiasm for chant, and a growing competence in its performance, particularly in celebrations of the Extraordinary Form of the Roman Rite, is not so much the recovery of a recently lost tradition, but rather the realization of the authentic principles of the Liturgical Movement as canonized by Pope St Pius X in his motu proprio of 1903, Tra le sollecitudini, underlining the centrality of Gregorian Chant, guidelines which were largely unimplemented both at the time of the Council and in its wake.

Some sixty years later, the Pastoral Liturgical Movement, as it had become, had largely abandoned the principles which motivated Dom Guéranger and the renewal he initiated, in favor of influences which are more broadly ecumenical and introduce into the Roman Liturgy elements which are more commonly found outside the Catholic Church. Nowhere was this influence more keenly felt than in the realm of liturgical music, for the principle that a repertoire of liturgical chant which had been proper to the Mass, at least in its most solemn celebrations, was largely and almost universally set aside in preference for music which might be most accurately described as ‘non-liturgical’ in character, given its frequent lack of dependence on liturgical or biblical texts and its introduction into our liturgical celebrations of a voice which is in many ways alien to the spirit of the liturgy. …

Les hele foredraget her.

Liturgikonferanse i oktober – i Arizona

Liturgi /


Det inviteres til en interessant liturgikonferanse i Phoenix, Arizona, 3.-4. oktober, som fokuserer en hel del på hva som skjedde med katolsk liturgi de avgjørende årene på 60-tallet. Les om konferansen her, og hele programmet kan leses her (pdf-format). Her er noen av høydepunktene:

3 October
LECTURES
The Historical Development of the Mass from its Origins to Sacrosanctum Concilium – Prof. Dr. H.-J. Feulner,
The Historical Development of the Mass from Sacrosanctum Concilium to the Present – Prof. D. Martis,
The Latin-English Missals of 1964/66 (US) – A. Bieringer,
The Liturgical Renewal and the Ordo Missae (1965) – Rev. Deacon Prof. Dr. H. Hoping

4 October
Minor Lectures
* Church Architec­ture: Understanding “Inter Oecumenici” in the Context of the Liturgical Movement [D. McNamara]
* The Development and Application of English Sacred Language Through the Post-Conciliar Interim Missals [Th. Book]
* Catholic Continuity – How to Make the Church Year a Living Reality [C.F. Phillips]
* The Propers of the Mass: Then and Now [M.D. Kirby, O.S.B., S.T.L., Ph.D.]
*The New Lectionary for Mass: The Church‘s Preparation of the Table of God‘s Word Since the Council [Michael K. Magee]

LECTURE
Liturgy – Continuity or Rupture? Possibilities for Further Liturgical Development and Its Pastoral Relevance – Bishop P. Elliott

Liturgieksperter på 20-, 40- og 60-tallet tok feil

Liturgi /

Nå som den engelskspråklige verden skal få en ny oversettelse av messen, skriver de mye om liturgiske spørsmål. Her er en artikkel med ganske friske fraspark (som også angår oss i Norge som ikke skal få noen ny oversettelse – den norske er svært mye bedre enn den ensgelske som nå har vært brukt i 40 år):

Five Myths About Worship in the Early Church – by Michael P. Foley

As the forthcoming new translation of the Roman Missal debunks the myth that liturgical language must be so banal that even the muppets on Sesame Street can understand it, it’s a good time to examine five other untruths that have been wreaking havoc on the Church’s worship in recent decades.

1. Mass facing the people. After studying free-standing altars in early churches, liturgists in the 1930s concluded that priests once celebrated Mass “facing the people,” and that it was only under the influence of decadent medieval clericalism that they “turned their backs” to them. This myth was much in the drinking water at the time of Vatican II (1962-1965). Later, some scholars began to reexamine the evidence and found that it did not support their thesis at all, and that in fact there had been an unbroken tradition — both East and West — of priest and congregation celebrating the Eucharist in the same direction: eastward.

Pope Benedict XVI, who endorsed the most recent book refuting the versus populum error, has been trying to make the facts of the case better known. But in the past generation, millions of dollars have been spent destroying exquisite high altars and replacing them with altar-tables, all in conformity to “the practice of the early Church.” Would that this myth were busted earlier.

2. Communion in the hand and under both kinds. Myths about Holy Communion follow a similar pattern. Fifty years ago, the claim that “Communion in the hand” was the universal practice of the early Church was believed by everyone, even by those who didn’t wish to see the practice resuscitated. Now we’re not so sure. What we can say is that some early Christian communities practiced Communion in the hand, but Communion on the tongue may be just as ancient. And when Communion in the hand was practiced, the communicant received from a priest (and only a priest), most likely by putting It in his mouth without his other hand touching it. And in some places, a woman’s hand had to be covered with a white cloth!

We are more certain that the Roman Church once administered Holy Communion under both species (just as the Eastern churches have always done), but we don’t know exactly how. … In other words, Holy Communion was probably not administered in the fast-food manner we have today, with a “grab-and-go” system of multiple efficient lines that move from one station to the other, and the communicant touching the Host or Precious Cup with his own hands. Our current arrangement may have more in common with the Protestant than the patristic. Significantly, Benedict XVI, a careful student of the Church Fathers, no longer administers Communion in the hand. …

Nytt nummer av St Olav – om Marias Minde

Katolsk /

Siste nummer av St Olav er nå på nett og kan leses her.

Både på forsiden og på side 38-39 står det om de nye søstrene som er kommet til Bergen i vår:

Torsdag 24. mars ble det skrevet kirkehistorie i Bergen. Seks søs tre av Det hellige kors av Nha Trang kom f ra Vietnam for å etablere seg på Marias Minde, St. Franciskus Xaveriussøstrenes klosteranlegg i Sandviken. Alle er de håndplukket fra en misjonskongregasjon i vekst. Og alle er spente på hvordan de vil takle det kalde klimaet, og på møtet med sin nye menighet.

«Vi ser frem til å lære å kjenne norsk levemåte og kultur, og jeg ønsker for søstrene at de skal ta til seg alt det som er godt i Norge – og samtidig at de ikke må glemme sin vietnamesiske kultur.» Dette sier søstrenes priorinne, sr. Anna, som har erfaring både som priorinne og novisemester fra Vietnam. Fra nå av er hun én av to priorinner som lever under samme tak i det vakre klosteranlegget fra 1956.

Bildet under viser nye og gamle søstre på Marias Minde.

Vil pave Benedikt forandre messens rubrikker?

Liturgi, Paven /

I innlegget jeg nylig skrev – SE HER – om å forstå pave Benedikts syn på liturgien, vil jeg først ta med et utdrag fra kapittel 7; er det noen grunn til å tro at pave benedikt snart vil foirandre enkelte ting i den nye messens rudbrikker? Ikke veldig sannsynlig, skriver David Bonagura, men kanskje noe:

VI. Reforming the Letter

While the spirit of the liturgy has been Benedict’s priority thus far, his comments as cardinal still prompt speculation over whether he will make structural changes to the Missal of Paul VI. Critics of that missal have not been shy in voicing their desire for a “reform of the reform,” though they do not all agree on how to go about this. Alcuin Reid summarizes the most common suggestions:

«Proposals include the wide use of Latin, that the Roman Canon once again becomes the (sole) Canon of the Mass of the Roman rite, the replacement of the current offertory prayers with ones having a clear sacrificial theology, the restoration of the proper prayers of each Mass to their unedited form, the promotion of silence in the Liturgy, the return of many of the ritual gestures abolished in the Mass, and the return to the ancient Christian practice of priest and people facing east for what we now call the Liturgy of the Eucharist.»

Ratzinger, as theologian, commented on a number of these suggestions but did not endorse all of them. He affirmed both the desirability of the vernacular (while favoring Latin for parts of the Ordinary) and the revised offertory prayers, now called the preparation of the gifts. He likewise affirmed the eucharistic prayers introduced in 1968 (S.Car. 48). He has not specifically addressed the drastically altered texts of the Mass Propers. In a number of places he has written in favor of silence in the liturgy60 as well as celebrating the liturgy ad orientem, but the current missal permits both.

These points aside, Ratzinger has still asserted that the new missal requires some changes, although generally he has avoided mentioning specifics. He has, however, suggested three steps toward reconciling the missals of 1962 and 1970: (1) freeing the new missal from its creative options such as “sacerdos dicit sic vel simili modo”; (2) using more precise translations, particularly in English; and (3) greater use of ad orientem worship. …

«Å forstå pave Benedikt i lys av kardinal Ratzinger»

Liturgi, Paven /

På slutten av 2009 ble det publisert en artikkel i tidsskriftet Antiphon med overskrifta vi ser over, i februar 2010 ble artikkelen nevnt på liturgibloggen PrayTell, tidlig i år lest jeg artikkelen – uten å nevne den på bloggen!! Nå leser jeg artikkelen – av David G. Bonagura – på nytt igjen og vil ta med noen utdrag her på bloggen.

Hovedpoenget til forfatteren er at vi kan vite en hel del om pave bendikts syn på liturgien ved å lese hva han skrev om dette temaet mens han var kardinal ratzinger. Bonagura har studert temaet grundig og skrevet en interessant og godt dokumentert artikkel. Les gjerne hele artikkeln her – i pdf-format. I artikkelen (på 18 sider) går han gjennom følgende hovedtemaer:

I. Joseph Ratzinger and Sacrosanctum Concilium
II. The Novus Ordo Missae: Praises and Criticisms
III. Summorum Pontificum: the Key to Continuity
IV. Using the Past to Guide the Present
V. Reforming the Spirit
VI. Reforming the Letter
VII. Organic Development and Liturgical Regulation

Rapport om katolsk kirkesang fra 1944

Katolsk, Liturgi /

I masteroppgaven om katolske musikk – som jeg har referert til tidligere – er det også utdrag fra en interessant diskusjon om sang i katolske messer i Norge; tre leserinnlegg i St Olav fra 1944:

Det er en fryd på en klar maimorgen å vandre gjennom skog og eng og høre lerken, nattergalen, gjøken og turtelduen synge sine viser. Ja selv en hønsegård byr på morsomme konserter, når høns og gjess, ender og kalkuner med sine kyllinger synger og ber om mat, og takker vår Herre, når de er mette. Men ingen stemme, ikke engang nattergalens, er så vakker som den menneskelige. Og skjønnere enn i alle arier og romanser klinger den, når menneskene synger i kirken til Guds ære. Det er derfor bare gledelig at «St. Olav» og forøvrig mange andre røster i de katolske land oppfordrer alle til å delta i kirkesangen. Men iveren kan somme tider være alt for stor. …. det kan nok ikke gå an at alle synger Introitus, Alleluja med verset, offertorium og Communio. Disse deler av den liturgiske tekst skifter med hver søndag, og er som regel nokså vanskelige. Det er nok at koret innøver dem, men koret må da også gjøre det, og ikke nøye seg med recitatif.

Kyrie derimot, Gloria, Sanctus og Agnus Dei, og især Credo vilde ta seg praktfullt ut hvis hele menigheten sang dem. Likeledes svarene: Amen, «Et cum spiritu tuo», «Habemus ad Dominum», «Dignum et justum est».

Men, no kommer det viktigste, de gregorianske melodier er kunst. De motiver de springer ut fra er som regel ganske enkle, men den melodiske linje utfolder ofte en rytmisk rikdom og gratie som de beste moderne komponister etterlikner dem; ikke engang den klassiske fiolinmusikk kan oppvise maken til dem. Slike melodier kan ikke hver fugl uten videre synge med sitt nebb. De må læres ved tålmodig øvelse, og fram for alt ved nøyaktig overveielse av de regler for den gregorianske sang som finnes gjengitt i Graduale Romanum. Men, kjære sangfugl, ikke tap motet, de kan læres av alle som har en sangstemme og såpass musikalsk sans at de hører det selv når de synger galt. En kråke lærer aldri at kvidre som en lerke, men den menneskelige stemme kan lære all slags melodier, også de gregorianske, når den som fikk en sangstemme av Gud virkelig vil bruke den til Hans ære og derfor også er villig til å underkaste seg den nødvendige disiplin.

Uten disiplin, uten øvelse blir sangen aldri det den skal være. Ta noe så lett som den melodi som salmen «Miserere» synges etter våre aftenandakter under krigen. Den melodi er så enkel og så vakker i seg selv. Og likevel lyder den undertiden så elendig! Det går så langsomt, så tungvint og slepende at en uvilkårlig tenker på en lastebil som kjører gjennom en myr.

Hva skal det da gjøres for at menigheten virkelig skal kunde delta i kirkesangen? Det ble framsatt et forslag om at det skal holdes sangøvelser for koret og menigheten sammen, med spesiell sikte på de gregorianske melodier som synges til høymessen. Ideen er god. Jeg vilde ønske at den snart kunde bli virkeliggjort i praksis. Foreløpig rettes det en appell til alle menigheter om at de skal gjøre seg fortrolig med en tanke som jo svarer til den hellige faders og alle biskopers ønske. – En gammel kantor.

Det var første innlegg – og debatten fortsetter. …

Rapport om katolsk kirkesang fra 1944Les mer »

Kirkemusikkens «codex juridicus» fra 1903 – del 3

Katolsk, Liturgi /

I tredje og siste utdrag fra sitatene fra Pius Xs motu proprio om kirkemusikk, kan man lese i masteroppgaven jeg referer til: «Pius X sier også at det finnes musikksjangre og instrumenter som i seg selv er upassende for liturgisk bruk:»

5. Kirken har til alle tider anerkjendt og fremmet fremskridtet og kunsterne, idet den ved gudstjeneste tillod alt det, som geniet i aarhundredernes løb opfandt af godt og skjønt ved dog altid at sikre de liturgiske love. Som følge deraf er ogsaa den moderne musik tilladt i kirkerne, idet ogsaa den frembød kompositioner af en skjønhed, et alvor og værdighed, saa de paa ingen maade er de liturgiske funktioner uværdige.

Ikke desto mindre maa man, fordi den moderne musik fornemlig er fremgaaet af den profane, med desto større forsigtighed passe paa, at de kompositioner i den moderne stil, som man tillader i kirkerne, intet profant indeholder og ikke minder om de paa teatrene opførte motiver og heller ikke har den ydre form fælles med de profane stykker.

6. Blandt de forskjellige arter af den moderne musik gives der en, som synes der mindst skikket til at ledsage de hellige handlinger, og det er den teatralske stil, en art, der i forrige aarhundrede var vidt utbredt, især i Italien. Den staar ifølge sin natur i største modsætning til den gregorianske sang og til den klassiske flerstemmige musik og derved til den vigtigste lov for al god kirkemusik. Desuden tilfredsstiller den indre opbygning, rytmen og den saakaldte konventionalisme af en saadan stil kun meget daarlig den sande liturgiske musiks krav. (…)

19. Forbudt i kirkerne er brugen af pianoforte som ogsaa de larmende eller letfærdige instrumenter saasom trommer, pauker, bækkener, klokkespill og desl.

20. Strengt forbudt er det af saakaldte musikkorps at spille i kirkerne; kun ved særskilte anledninger med ordinariens tilladelse kan et fornuftigt og til rummet passende indskrænket udvalg af blæsinstrumenter tillades, under den forudsætning, at den udførte komposition og akkompagnementet er i alvorlig stil, passende og lig den for orglet.”

Musikken kan aldri ta fokuset fra liturgien:

23. I almindelighed bør man undgaa som en særdeles stor misbrug endog skinnet af, at liturgien ved de kirkelige handlinger indtager den anden plads og bliver ligesom kun musikens tjener, medens dog musiken simpelthen skal være en del af liturgien og dennes ydmyge tjenerinde.”

Kirkemusikkens «codex juridicus» fra 1903 – del 2

Katolsk, Liturgi /

I masteroppgave om katolsk kirkemusikk i Norge kan vi lese videre fra Pius X motu proprio fra 1903. Forfatteren skriver: «Deretter la St. Pius X grunnlaget for den liturgiske musikkens prinsipper:»

1. Kirkemusiken, som fuldstændiggjørende del af den høitidelige liturgi, virker med til det almindelige øiemed, som er Guds ære og de troendes helliggjørelse og opbyggelse. Den har tillige del i ophøielsen af de kirkelige ceremoniers værdighed og glans, og ligesom det er dens hovedopgave med passende melodier at iklæde den liturgiske tekst, der bliver de troendes forstaaelse forelagt, saaledes er det dens særegne opgave at give denne tekst en høiere virkning, for at de troende ved dette middel lettere kan blive tilskyndede og forberedte til andagt og for at optage i sig de naadefrugter, som er særegne for disse høihellige hemmeligheder.

2. Som følge deraf maa kirkemusiken i høieste grad besidde de egenskaber, som er eiendommelige for liturgien, isærdeleshed formens hellighed og godhed, hvoraf naturlig udspringer dens anden karakter, d. e. almindeligheden. Den skal være hellig og derfor udelukke al verdslighed, og det ikke alene i sig selv, men ogsaa med hensyn til den maade, paa hvilken den bliver foredraget af musikerne.

Den skal være sand kunst, fordi det ellers er umuligt, at den udøver hin virkning paa den hørendes sjæl, som kirken har til hensigt at opnaa, idet den optager tonernes kunst i liturgien.

Men den maa samtidig være almindelig i følgende forstand: endskjønt det bliver tilstedet hver nation i de kirkelige kompositioner benyttelsen af hine særskilte former, som, for saa at sige, danner specialkarakteren af dens egen musik, maa dette dog ske paa en saadan maade, at kirkemusikens almindelige karakter bliver sikret, for at ingen af en anden nation skal faa et daarligt indtryk ved at høre den.”

«Som vi ser, var pave Pius X åpen for også å inkludere i liturgien musikalske tradisjoner fra ulike etniske grupper, og klargjorde at disse tradisjonene måtte være universelle for å kunne virke “gode” for mennesker fra alle nasjoner.

Selv om den gregorianske sang regnes for å være den sjangeren som inkluderer alle disse egenskapene på en mest vellykket måte, er også polyfon kormusikk, som melodisk sett er beslektet med gregoriansk sang, blant de musikksjangre som egner seg liturgisk:» …

Kirkemusikkens «codex juridicus» fra 1903 – del 2Les mer »

Kirkemusikkens «codex juridicus» fra 1903 – del 1

Katolsk, Liturgi /

«Og derfor offentliggjør Vi af egen drift og med sikkert kjendskab denne Vor instruktion, med hensyn til hvilken, da den er, for saa at sige, kirkemusikens codex juridicus, Vi ifølge Vor apostoliske autoritetsfuldkommenhed kræver, at den skal have lovs kraft, idet Vi anbefaler til alle ved denne Vor anvisning den mest samvittighedsfulde iagttagelse.”

Dette er tatt fra Pave Pius X’s introduksjonen til Inter Sollicitudines, hans motu proprio om kirkemusikken fra 1903 – den norske oversettelsen av dokumentet ble trykket i St. Olaf i 1904. Jeg har dette fra en masteroppgave om kirkemusikk som nylig er levert inn her i Oslo. Jeg skal ikke ta med noe særlig fra selve oppgaven (før jeg har avklart dette med forfatteren – i alle fall!), men jeg drister meg til å ta med noen utdrag fra motu propriet slik det ble oversatt til (den tids) norsk og trykket i St Olaf tidsskrift – og nå gjort tilgjengelig på nytt gjennom denne oppgaven Slik skriver forfatter av masteroppgaven (i hermetegn, sitatene som ‘quote’):

«Dette dokumentet er spesielt viktig, ikke bare fordi det ble promulgert av en helgenpave (helligkåret i 1954), men fordi det ble promulgert som en lov i Kirken, og fordi prinsippene herfra har blitt bekreftet gjentatte ganger av Kirken siden den tid. Når de neste pavene kommenterte liturgisk musikk, refererte de alltid til Inter Sollicitudines. Dokumentets innhold er organisert i disse underkapitlene:»

1) Almindelige grundsætninger

2) Kirkemusikens arter

3) Den liturgiske tekst

4) De kirkelige kompositioners ydre form

5) Sangerne

6) Orgel og instrumenter

7) Den liturgiske musiks omfang

8) Hovedsagelige midler

9) Slutning

«I innledningen til motu propriet klager St. Pius X over misbrukene som fant sted på den tiden:»

Til hyrdeembedets forpligtelser, ikke alene denne høieste lærestols, som vi, endskjønt uværdige, ifølge Forsynets uransagelige raadslutning indehar, men ogsaa hver enkelt kirkes hører uden tvil især den at vedligeholde og fremme gudshusets værdighed, i hvilket religionens ophøiede hemmeligheder feires, og i hvilket det kristelige folk samles til modtagelse af naadens sakramenter, til bivaanelse af altrets hellige offer, til tilbedelse af det allerhelligste sakrament og til fælles bønner ved de offentlige og høitidelige liturgiske handlinger.

Intet tør derfor ske i templet, som kan forstyrre eller ogsaa kun formindske de troendes fromhed og andagt, intet, der kan byde en fornuftig grund til fortræd eller forargelse, fremforalt intet, der der direkte kan krænke de hl. handlingers værdighed og hellighed, og hvad der er bønnens hus og den guddommelige majestæt værdigt. Vi vil ikke i det enkelte berøre de misbrug, som i denne henseende kan indtræde. Vor opmerksomhed henvender sig i dag paa en misbrug, som hører til de mest almindelige, til dem, der er mest vanskelige at utrydde, en misbrug, som man undertiden ogsaa maa beklage der, hvor andre ting er høist rosværdige paa grund af templets skjønhed og herlighed, ceremoniernes glans og omhyggelige orden, presteskabets talrighed og de forrettende presters fromhed.

Dette er misbrugen angaaende sangen og kirkemusiken.

…

Kirkemusikkens «codex juridicus» fra 1903 – del 1Les mer »

John Hunwickes prestevielse er blitt utsatt

Katolsk, Økumenikk /

Jeg har lest i ettermiddag om John hunwickes prestevielse som er blitt utsatt (på ubestemt tid, ser det ut til) – akkurat 43 år etter hans anglikanske ordinasjon. Deter visst noe (flere ting, sannsynligvis) han har skrevet på bloggen, som har ført til dette. Han skriver selv om dette her, og the Catholic Herald skriver om det her – begge innleggene har fått veldig mange kommentarer.

Ett problem er at han kaller seg Father, også nå etter at han er blitt katolikk, men før han er blitt katolsk prest. Det virker som at de anglikanske prestene som nå er blitt katolske prester ikke er blitt avkrevd noen uttalelse om at de regner sin tidligere ordinasjon som ugyldig – mange av dem regner nok den ordinasjonen de hadde som god nok. De vet at de skal ordineres til diakon og til prest absolutt (ikke kondisjonalt), og det har de gått med på – men man har ikke gravd dypere i dette spørsmålet. Hunwickes problem er kanskje at ham har vært så tydelig på at han har vært prest i alle disse 43 år – men samtidig kan grunnen til at hans ordinasjon nå er blitt utsatt være noe helt annet.

Han skriver i siste blogginnlegg: «… I ask the prayers of all those who wish me well, at a time which is the most unpleasant I have ever had to live through in my 43 years of priestly ministry.» At det er vanskelig kan jeg godt forstå, siden jeg ikke selv helt har kommet over smerten fra mine egen vanskelig år fra juni 1994 til januar 2000. Jeg trodde selv aldri at min lutherske ordinasjon var god nok; tvilen på om jeg virkelig hadde vært/var prest var den avgjørende grunnen til at jeg måtte bli katolikk. Men det betyr ikke at det var lett å bli vanlig «fotsoldat» etter 7-8 år som prestestudent/ -kandidat og 8-9 år som lutherske prest. Spesielt siste del av året mitt på presteseminaret Allen Hall i London (våren 1998, da hadde jeg allerede ventet i 4 år) og de 13 månedene deretter, mens vi (biskop Schwenzer og jeg) ventet på svar fra Vatikanet (kardinal Ratzinger kom oss heldigvis til hjelp til slutt), var særdeles vanskelige.

Jeg håper John Hunwickes ventetid i uvisshet ikke vil vare særlig lenge, og at han blir ordinert.

Paven mener sekularismen må ta en stor del av skylden for familiens problemer

Katolsk, Paven /

Under sitt besøk i Kroatia nylig, understreket (pave Benedikt) i alvorlige vendinger betydningen av at Europa vender tilbake til sine kristne røtter. Og under en messe han feiret i Zagreb for rundt 400.000 troende i anledning den kroatiske familiedagen, hevdet han at den sekularistiske ideologien har ført til økt oppløsning av familien.

Paven, som under sitt opphold i Kroatia, også uttrykte sitt støtte til landets EU-søknad, advarte også mot den moderne relativismen. I en tale til Kroatias akademiske og kulturelle elite, uttalte han blant annet følgende om samvittighetens mening og opprinnelse.

Hvis vi er i samsvar med den rådende moderne idé, så reduseres samvittigheten til den subjektive sfære hvor religion og moral fordrives, og krisen i vesten lar seg ikke kurere og Europa er dømt til å kollapse under egen vekt. …

Slik skriver avisa Dagen etter pave Benedikts besøk i Kroatia sist helg.

Sirkusmesse i Frankrike

Generelt, Liturgi /


En av bloggens lesere tipset meg om denne sirkusmessen i Frankrike nylig. Les om det på fransk her – et utdrag via Googles oversetter:

P. Philippe Kloeckner, sogneprest i sognet St. Lukas byttet ut sin kirke med stjernene i sirkusteltet. … .. det er en flott mulighet for den lokale menigheten å være «åpen for realiteten i verden.» «Det viser at Kirken er interessert i alle» sier presten.

Min kommentar:
Presten må gjerne være i sirkusteltet, og gjerne velsigne dyrene, men å feire en messe på denne måten …..

Har MF forvitret? – rektor forsvarer seg

Generelt, Teologi /

I Vårt Land i dag hadde MFs rektor; Vidar Haanes, et grundig leserinnlegg der han forsvarer det som er skjedd på «huset» de siste 30-40 år. På nettsidene har VL et utdrag av dette innlegget, som kan leses her. På nettet gjengis hele avslutningen av Haanes’ innlegg:


«Har da MF forvitret, som Espen Ottosen hevder? Sigurd Odland hevdet det samme da han forlot MF i 1915, likeledes Carl Fr. Wisløff i 1975. Skyldes det utviklingen på MF at Den norske kirke er delt i synet på homofilt samliv og at et flertall av bispekollegiet har endret syn? Ble ikke alle disse biskopene utdannet på MF i en tid da institusjonen var en høyborg for konservativ teologi (Espen Ottesen), og brødrene Aalen og Carl Fr. Wisløff var høyborgens voktere?

Mer enn noen gang tidligere i MFs historie legges det til rette for åndelig vekst og modning i studietiden, gjennom gudstjenesteliv, åndelig veiledning, retreat og jevnlige samtaler med studentene i de kirkelige profesjonsutdannelsene. Jeg er overbevist om at det viktigste MF kan gjøre for kirken i dag er å utdanne prester som ikke bare fremfører offisielle standpunkter, men som har lært å arbeide teologisk med de bibelske tekstene som norm, som kjenner kirkens historie og kan lære av den, og som kan tolke og formidle det kristne budskap til mennesker i vår egen tid til tro og etterfølgelse.»

Svaret er vel heller (sett fra katolsk synsvinkel) at MF ikke har noen mulighet til å stå imot en langsiktig liberaliserende utvikling innen Den norske kirke. Denne kirken har ikke noe læreembede som kan sørge for at man holder fast den apostoliske tro, så hva skal da kunne korrigere de ulike vitenskapelige resultater man kommer til og trender som dominerer akademia?

I Den katolske Kirke står læren fast, og Kirkens biskoper har myndighet til å sørge for at denne læren blir fulgt innenfor Kirkens mange institusjoner og læresteder. Men også når systemet slik er i orden (og det er det ikke innenfor de protestantiske kirkene, de var en viktig grunn til at jeg ble katolikk i 1994), er det likevel ofte en utfordring og en kamp å sørge for at alle følger Kirkens offisielle lære og avgjørelser – det har de siste 40 års katolsk historie vist ganske tydelig.

Skroll til toppen