Kirkefedre

“Vi lengter etter det vi ikke ser” – av den hellige Kyprian

Katolsk, Kirkefedre /

Den hellige Kyprian, biskop av Kartago og martyr, har skrevet dagens lesning til Matutin:

Vi lengter etter det vi ikke ser

Vår Herre og Mester har gitt oss et bud til frelse: ”Den som holder ut til enden, han skal bli frelst»; og: ”Dersom dere blir i mitt ord, da er dere virkelig mine disipler. Da skal dere lære sannheten å kjenne, og sannheten skal gjøre dere fri”.

Mine kjære, hold ut og stå fast! Da skal dere få håpe på sannheten og friheten, og nå frem til selve sannheten og friheten. Vi er kristne nettopp fordi vi tror og håper, men uten tålmod kan vårt håp og vår tro ikke bære frukt. For det er ikke jordisk ære vi trakter etter, men herligheten i det hinsidige, slik apostelen Paulus formaner oss om når han sier: «For vår frelse er ennå noe vi håper på. Et håp en ser oppfylt, er ikke noe håp; har en noe innen synsvidde, hva skal en så fortsette å håpe for? Men å håpe på noe vi ikke ser, det betyr å vente på det med utholdenhet». Lengsel og tålmod må til hvis vi fullt ut skal bli det vi har begynt å være, og gripe det vi håper på og tror på, – når Gud engang vil unne oss det.

Et annet sted formaner apostelen de rettferdige som arbeider for at den kapital Gud har gitt dem, skal gi utbytte slik at de kan samle seg skatter i himlenes rike. Han oppfordrer dem til å være tålmodige: ”Så la oss da, så lenge det ennå er tid, gjøre vel mot alle, – men aller mest mot dem som deler vår tro» …. ”Har vi begynt å gjøre det gode, så la oss ikke gå trett; i sin tid skal vi høste.»

Han ber oss innstendig at vi ikke må gå trett av å gjøre det som er rett, at vi ikke må la oss avlede eller overvelde av fristelser, så vi gir opp på halvveien til seier og herlighet. For hvis det som er påbegynt ikke blir gjennomført, vil også det som alt er fullført gå tapt. Hvor apostelen taler om kjærlighet, nevner han den sammen med langmodighet og tålmod. ”Kjærligheten er langmodig,» sier han, ”den er velvillig, den kjenner ikke misunnelse; kjærligheten brauter ikke, den blir ikke heftig og bitter, og gjemmer ikke på andres ondskap. Alt kan kjærligheten utholde, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense». Han viser her at kjærligheten kan holde ut urokkelig, fordi den har lært å tåle alt. Og et annet sted sier han: ”Bær over med hverandre i kjærlighet, og streb etter å befeste enheten i Ånden med fredens bånd». Han viser at verken enhet eller fred kan vare ved hvis ikke brødrene omgås hverandre med overbærenhet og bevarer samholdets bånd med tålmodighetens hjelp.

———–

Fra skriftet ”Om tålmodets velsignelse» av den hellige Kyprian, biskop av Kartago og martyr.

“Om lengselen etter å se Gud” – av den hellige Anselm

Katolsk, Kirkefedre /


Den hellige Anselm av Canterbury har skrevet dagens Matutin-lesning fra kirkefedrene:

Om lengselen etter å se Gud

Kom nå, arme menneske! Legg dine gjøremål til side en stakket stund, ta fri fra dine mange urolige tanker! Kast dine bekymringer bak deg, og utsett de slitsomme oppgaver som venter. Gi litt av din tid til Gud, og hvil deg i ham. Tre inn i din sjels lønnkammer, og steng alt ute, unntatt Gud og det som kan hjelpe deg til å søke ham. Lukk døren og søk Gud!

Tal mitt hjerte, åpne nå din dør og si til Gud: Jeg søker ditt åsyn; ditt åsyn er det jeg søker, Herre. Herre, lær nå mitt hjerte hvor og hvordan det skal søke deg, og hvordan det skal finne deg. Herre, dersom du ikke er her, hvor skal jeg da lete i ditt fravær? Og dersom du er alle steder, hvorfor ser jeg da ikke ditt nærvær? Visselig bor du i et utilgjengelig lys. Men hvor er dette utilgjengelige lys, og hvordan kommer jeg til det? Hvem skal vise meg vel og føre meg inn, så jeg kan se deg i lyset? Hva er det jeg skal se etter, og hvordan skal jeg gjenkjenne ditt åsyn? Jeg har jo aldri sett deg, min Gud; jeg kjenner ikke ditt ansikt. Hva skal jeg gjøre, høyeste Herre, i min utlendighet? Hva skal jeg gjøre. pint som jeg er av kjærlighet til deg, og samtidig så uendelig langt borte fra ditt åsyn? jeg stunder etter å se deg, men ditt åsyn er meg for fjernt. Jeg lenges etter å tre inn til deg, men din bolig er meg utilgjengelig. jeg brenner etter å finne deg, men jeg vet ikke hvor du er. Herre, du er min Gud, du er min Herre, men jeg har aldri sett deg. Du har skapt og gjenskapt meg, du har gitt meg alt jeg har, og likevel vet jeg ennå ikke hvem du er. Ja, jeg er skapt til å se deg, men fremdeles har jeg ikke gjort det jeg er skapt til.

Hvor lenge, Herre, vil du glemme oss? Hvor lenge vil du skjule ditt åsyn for oss? Når vil du se til oss og bønnhøre oss? Når vil du opplyse våre øyne og vise oss ditt åsyn? Når vil du komme tilbake til oss?

Se til oss, H lys oss og vis oss deg selv. Gi oss tilbake ditt nærvær, så vi kan få det godt, for ditt fravær glør oss så ondt. Ha miskunn med våre famlende forsøk på å søke deg, for uten deg kan vi intet gjøre. Lær oss å søke deg. Vis deg for meg når jeg søker, for jeg kan ikke søke uten at du lærer meg, og ikke finne uten at du viser deg. Jeg søker deg mens jeg lenges, og lenges etter deg mens jeg søker. I kjærlighet strekker jeg meg mot deg for å kunne elske deg når jeg finner deg.

———-

Fra boken Proslogion av den hellige Anselm, erkebiskop av Canterbury. Ca 1033-1109, opprinnelig fra Aosta i Lombardia. Trådte inn i abbediet Bec i Normandie hvor han ble abbed i 1093. Proslogion er forfattet i 1079. Kap. 1; Opera omnia, Ed. Schmitt, Segovia, 1938, 1, 97-100

“Våk da, for han kommer tilbake” – av den hellige Efrem

Kirkefedre, Liturgi /

I dag leser vi til matutin på nytt om Kristi andre komme:

Våk da, for han kommer tilbake.

For at det ikke skulle oppstå spørsmål om tiden for hans komme, sier Kristus: ”Dagen eller timen vet ingen, verken englene eller Sønnen» (jf. Matt 24,36). ”Det tilkommer ikke dere å få vite tid og stund» (jf. Apg 1,7). Han holder dette skjult for oss for at vi skal våke, og slik at hver av oss skal tro at hans komme vil finne sted mens vi selv er i live. Dersom tiden for hans komme var blitt åpenbart, ville hans gjenkomst være forgjeves, og de folk og den tid den ville finne sted i, ville ikke ha lengtet etter den. Han sier at han vil komme, men uten å si nøyaktig når, og derfor tørster alle slektledd og alle tidsepoker etter ham.

Han har gitt til kjenne de tegn som skal følge hans gjenkomst, men vi vet ikke riktig når de skal regnes for fullbyrdet, for på mange forskjellige måter er slike tegn kommet og igjen forsvunnet, ja, de finnes til stadighet, for hans gjenkomst er lik hans første komme. De rettferdige og profetene ønsket å se ham (jf. Matt 13,17), for de trodde at han ville komme til syne i deres levetid. På samme måte håper de troende i dag å kunne ta imot ham mens de selv lever, så meget desto mer som han ikke klart har sagt hva dag han vil komme til syne. Den vesentligste grunn til dette er at ingen skal tro at han er underlagt noe påbud eller tidspunkt, han som er herre over både dagtall og tider. Hvordan skulle det som han selv har fastlagt, være skjult for ham, når han samtidig har beskrevet de tegn som skal følge hans komme? Han fremhever tegnene for at alle folkeslag og alle slektledd fra første stund skulle tro at Kristi gjenkomst vil finne sted i deres egen tid.

Våk da, for når legemet sover, er det naturen som rår over oss, og det vi da gjør, er det ikke vår vilje som bestemmer, men de naturlige impulser. Og når sjelen overveldes av svakhetens og tristhetens tunge søvn, er det fienden som har den i sin makt, og som leder den i strid med dens egen vilje. Kraften hersker over naturen og fienden over sjelen. Derfor er det at vår Herre sier at både sjelen og legemet må våke, slik at ikke legemet synker ned i sløv søvn og sjelen i dorskhet. Så sier Skriften: ”Våkn opp, dere rettferdige» (1 Kor 15,34 Vulg.); og: Jeg våknet opp og er ennå hos deg» (Sal 138,18 Vulg.); og igjen: ”Mist ikke motet» (jf. Ef 3,13). «Derfor mister vi ikke motet i den tjeneste som er blitt oss betrodd» (jf. 2 Kor 4, 1).

————–

Fra kommentaren til Diatessaron av den hellige Efrem fra Nisibis, diakon. Ca 306 373, hymneforfatter og ekseget. Hans omfattende verker er skrevet på gammelsyrisk og for det meste på vers, hovedsakelig i Edessa (nå Urfa i sør-øst Tyrkia) dit han flyttet 1363. – Diatessaron (”ved hjelp av fire») er en evangelieharmoni, satt sammen av Tatian 150 160, og meget brukt i de syrisktalende kirker i de første århundrer. Kap. 18, 15 17; SC 121, 325 328

“Guds Ord skal komme til oss” – av den hellige Bernhard av Clairvaux

Kirkefedre, Liturgi /

Lesninge fra kirkefedrene på onsdag, første uke i advent: (Men i år faller denne dagen på 3. desember, og vi feirer den hellige Frans Xavier, og leser Matutin-lesningen som hører til den dagen.)

Guds Ord skal komme til oss

Vi vet at Herrens komme skjer på tre måter. Mellom det første og det siste komme finner det sted et tredje slags komme. To ganger kommer han så alle kan se ham, men tredje gang kommer han ikke slik. Ved sitt første komme var han synlig på jorden og levde sammen med menneskene. Den gang så de ham og hatet ham (Joh 15,24), slik han selv sier. Når han kommer for siste gang, «skal alt kjød se frelsen fra vår Gud» (Luk 3,6; Jes 52,10), og «de skal se på ham som de har gjennomboret» (Sak 12, 10; Joh 19,37). Det komme som finner sted mellom det første og det siste, skjer i det skjulte, bare de utvalgte ser ham da i sitt eget indre, og deres sjeler blir frelst. Det første komme skjedde i kjød og i avmakt, det mellomste finner sted i ånd og kraft, det siste i herlighet og velde.

Det mellomste komme er likesom en vel som fører oss fra det første komme til det siste: Første gang kom Kristus for å kjøpe oss fri; siste gang skal han tre synlig frem som vårt liv; ved sitt mellomste komme er han vår hvile og vår trøst.

Tro ikke at det vi her sier om hans mellomste komme er noe vi selv har diktet opp, for hør hva han sier med egne ord: «Den som elsker meg, han tar vare på mitt ord; så vil min Far elske ham, og vi vil komme og ta bolig hos ham» Joh 14,23). Og et annet sted har jeg lest: «Den som frykter Gud, vil gjøre det gode» (Sir 15,1 Vulg.). Men jeg mener at det sies mer om den som elsker enn som så, nemlig at han vil ta vare på ordet. Og hvor gjør han så det? jo, utvilsomt i hjertet, slik profeten sier: «For at jeg ikke skal synde mot deg, gjemmer jeg ditt ord i mitt hjerte» (Sal 119,11).

Ta vare på Guds ord på denne måten, for «salige er de som tar vare på det» (jf. Luk 11,28). La det så å si trenge inn i din sjels innvoller; la det gjennomsyre dine følelser og din adferd. Spis det som godt er, og din sjel skal fryde seg over fete retter (jf. Jes 55,2). Glem ikke å spise ditt brød (Sal 102,5), slik at ditt hjerte ikke tørker inn, og din sjel skal mettes som av utsøkte retter (jf. Sal 63,6).

Hvis du slik tar vare på Guds ord, vil det uten tvil ta vare på deg. Da kommer Sønnen til deg, sammen med Faderen; da kommer den store profet (jf. Luk 7,16), han som skal gjenreise Jerusalem og gjøre alle ting nye (jf. Åp 21,5). Alt dette virker det mellomste komme, slik at «likesom vi har båret den jordiskes preg, slik skal vi også preges av den himmelskes bilde» (1 Kor 15,49). Likesom den gamle Adam bredte seg gjennom hele mennesket og tok alt i besittelse, slik skal nå Kristus eie hele mennesket, han som skapte hele mennesket, forløste hele mennesket, han som også skal herliggjøre det hele menneske.

—-

Fra en adventspreken av den hellige Bernhard, abbed av Clairvaux, 1090‑1153.

“Den vidunderlige byttehandel” – av den hellige Gregor fra Nazianz

Kirkefedre, Liturgi /

På tirsdag første uke i advent har Matutin følgende lesning fra kirkefedrene:

Den vidunderlige byttehandel

Den sterke hjelp som kom, det var Guds eget Ord, han som er fra evighet, usynlig, grenseløs, ulegemlig, opphav av opphavet, lys av lys, livets og udødelighetens kilde, tro kopi av urbildet, det urokkelige segl, det uforanderlige bilde, Faderens mål og mening. Han kommer til det som er hans eget bilde, ifører seg kjød for kjøds skyld, forenes med fornuft og sjel for min sjels skyld og renser derved likt med likt. I alle ting blir han menneske, dog ikke i synd.

Han ble unnfanget av jomfruen som Ånden på forhånd hadde renset på kropp og sjel, for det å føde må holdes i ære, men enda mer det å være jomfruelig. Han stod frem som Gud iført kjød, og forente to motsetninger, kjød og Ånd. Ånden var den som guddommeliggjorde, kjødet ble guddommeliggjort.

For en ny og uhørt krysning! Å underlige sammenblanding! Han som er, blir til; den uskapte blir skapt; han som ikke begrenses av noe, begrenses av fornuft og sjel som går imellom guddommeligheten og det dorske kjød.

Han som gjør rik, griper til tiggerstaven; han tigger til seg mitt kjød, slik at jeg kan bli rik på hans guddom. Han som er guddommens fylde, gjør seg til intet; han tilintetgjør for en stund sin egen herlighet, slik at jeg kan få del i hans guddoms fylde.

Hvilken rikdom på godhet! Hvilket mysterium for min skyld! Jeg fikk del i Guds bilde, men tok ikke vare på det. Han tar del i mitt kjød, både for å redde bildet og å gjøre kjødet udødelig. For annen gang stifter han samfunn med oss, og denne annen gang er meget vidunderligere enn den første.

Det var nødvendig at mennesket skulle bli gjort hellig ved at Gud ble menneske. …

“Den vidunderlige byttehandel” – av den hellige Gregor fra NazianzLes mer »

Om adventstiden – av den hellige Karl Borromeus

Kirkefedre, Liturgi /

Slik lyder dagens lesning fra kirkefedrene til Matutin:

Om adventstiden

Høytelskede! Se, nå er den tid som feires med så stor høytidelighet, og som den Hellige Ånd kaller den rette tid (jf. 2 Kor 6,2), frelsens, fredens og forsoningens dag. Dette er den tid som profeter og patriarker i gammel tid så brennende lengtet etter og håpet på. På samme måte som den rettferdige Simeon ble fylt av glede da han endelig så den komme, og slik som Kirken alltid høytidelig har feiret den siden, slik må også vi tilbringe denne tiden ved med fromt sinn alltid å lovprise og takke den evige Fader for den barmhjertighet han har vist oss i dette mysterium.

For det var jo ved sin enbårne Sønns komme at han av uendelig kjærlighet til oss syndere sendte ham som skulle fri oss ut fra djevelens tyranni og velde, innby oss til himmelen, føre oss inn i dens innerste saler, vise oss sannheten selv, befeste oss i et rett levnet, så i oss dydenes såkorn, gjøre oss rike ved sin nådes skatt, og til sist gjøre oss til sine barn og arvinger til det evige liv.

Når Kirken hvert år minnes dette mysterium, beveges vi til alltid å komme i hu den store kjærlighet som er blitt vist oss. Likeledes lærer vi at Kristi komme ikke bare gagnet dem som levde på Frelserens egen tid, men at hans kraft fremdeles gis til oss alle dersom vi er villige til, ved den hellige tro og sakramentenes hjelp, å ta imot den nåde han gjorde oss fortjent til, og rette vårt levnet etter den, i lydighet mot ham.

Kirken ber oss stadig begripe at på samme måte som han en gang kom til verden i kjødet, slik er han rede til å komme til oss igjen, hva tid og stund det skulle være, dersom vi ikke legger hindringer i veien, og bo i vår sjel på åndelig vis med hele fylden av sine nådegaver. Derfor er det at Kirken som en omsorgsfull mor, ivrig etter vår frelse, benytter denne tid til å belære oss ved hymner og sanger og andre av den Hellige Ånds ytringer og riter på hvilken måte vi i takknemlighet skal ta imot så stor en velgjerning, og hvordan vi kan berikes av dens frukter. Slik blir vår sjel gjort like rede til å ta imot Herren Kristi komme som om han atter skulle komme til verden. På samme måte lærer fedrene oss i det Gamle Testamente, ved ord og eksempel, hvordan vi skal etterligne dem.

—–

Fra et hyrdebrev av den hellige Karl Borromeus, erkebiskop av Milano. 1538‑1584, utnevnt til erkebiskop av Milano av Pius den 4.1 1559. Acta eccleslæ mediolanensis, t. 2, 916‑917, Lyon, 1683

Om Kristi dobbelte komme – fra kirkefedrene

Kirkefedre, Liturgi /

Her er lesningen fra kirkefedrene som Den katolske Kirke leser på denne første søndag i advent (fra Matutin):

Om Kristi dobbelte komme
Vi forkynner Kristi komme, ikke bare hans ene komme, men også hans annet, og det annet er vakrere enn det første. Det første viste hans tålmodighet, det annet bringer Gudsrikets krone med seg. Alt hva vår Herre Jesus Kristus angår, har for det meste to sider. Hans fødsel er dobbel, én gang av Gud før all tid, én gang av jomfruen ved tidenes ende. To ganger stiger han ned, én gang i det stille, som dugg på nyslått eng (jf. Sal 72,6), en gang i fremtiden synlig for alle. Ved sitt første komme ble han svøpt og lagt i en krybbe; ved sitt annet komme hyller han seg i lyset som i en kappe. Ved sitt første komme utholdt han korset, uten å bry seg om vanæren (jf. Heb 12,2); ved sitt annet komme i herlighet kommer han med englehæren som livvakt.

Derfor oppholder vi oss ikke bare ved hans første komme, men vi venter også hans gjenkomst. For som vi ved hans første komme sa: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn», slik skal vi si når han kommer tilbake. For da skal vi sammen med englene møte Herren ansikt til ansikt, tilbe ham og si: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn». …

Om Kristi dobbelte komme – fra kirkefedreneLes mer »

Den hellige Augustin

Katolsk, Kirkefedre /


I dag gratuleler jeg spesielt augustinerkorherrene i Klosterneuburg, Wien, som alltid feirer den hellige Augustin med stor fest. Det er ikke lenge siden jeg var på hyggelig besøk der. På katolsk.no leser vi om Augustin:

… Augustins ble angrepet av feber. Kroppens styrke svant for hver dag og hver time, mens hans intellektuelle evner varte til det siste, og han overga rolig sin ånd i Guds hender den 28. august 430, etter å ha levd i 76 år, av dem nesten 40 år som prest.

I 496 brakte flyktende kristne hans relikvier fra Hippo til Sardinia. Langobardkongen Liutprand brakte den i 723 til Pavia og bisatte den i kirken San Pietro in Ciel d’Oro. Gravmælet i hvit marmor, Arca di San Agostino, er fra 1300-tallet. I 1842 kom en del av hans relikvier tilbake til Hippo Regius.

Augustins kult begynte tidlig og spredte seg raskt. I Roma ble hans fest feiret fra 700-tallet. Han er ikke med i Østkirkens helgenkalendere, men i vest regnes han ved siden av de hellige Ambrosius, Gregor I den Store (590-604) og Hieronymus blant vestens fire store kirkefedre. De fire ble utnevnt til kirkelærere den 20. september 1295 av pave Bonifatius VIII (1294-1303). Augustin har tilnavnet Doctor gratiae, nådelærer. Hans minnedag er 28. august. Han er ofte i biskoppelige klær og bærer en bok og en penn.

Pave Benedikt har snakket om de viktigste kirkefedrene det siste året

Kirkefedre /

I går snakket pave Benedikt om den hellige Athanasius av Aleksandria, og han har siden i fjor høst snakket om kirkefedrene som er listet opp under (etter at han gjorde seg ferdig med de 12 apostlene). Hans «onsdags-taler» kan leses på engelsk på www.zenit.org, på denne siden – NB her må man regstrere seg (gratis) for å få tilgang.

Katolsk.no har også informasjon om de aller fleste av disse personene – se lenken til hver av dem:

Athanasius of Alexandria [2007-06-20]

Eusebius of Caesarea [2007-06-13]

St. Cyprian [2007-06-06]
«His Book on the ‘Our Father’ Has Helped Me to Pray Better»

Tertullian [2007-05-30]

Origen’s Teachings on Prayer and Church [2007-05-02]
«The Privileged Path to Knowing God Is Love»

Origen of Alexandria [2007-04-25]
«He Was a True Teacher»

Clement of Alexandria [2007-04-18]
«One of the Great Promoters of Dialogue Between Faith and Reason»

St. Irenaeus of Lyons [2007-03-28]
«The First Great Theologian of the Church»

St. Justin Martyr [2007-03-21]
He Considered Christianity the «True Philosophy»

St. Ignatius of Antioch [2007-03-14]
«Truly a Doctor of Unity»

St. Clement of Rome [2007-03-07]
«The Church Has a Sacramental, Not Political Structure»

Women of the Early Church [2007-02-14]
«The Feminine Presence Was in No Way Secondary»

Aquila and Priscilla [2007-02-07]
«Every House Can Be Transformed Into a Small Church»

Paul’s Collaborators [2007-01-31]
«Holiness Doesn’t Consist in Not Making Mistakes or Never Sinning»

St. Stephen [2007-01-10]
«He Teaches Us to Love the Cross»

Timothy and Titus [2006-12-13]
«They Teach Us to Serve the Gospel With Generosity»

Paul’s Teaching on the Church [2006-11-22]
«We Who Are Many Are One Body»

Paul’s Teaching on the Holy Spirit [2006-11-15]
«Analyzes His Presence in the Life of the Christian»

Paul of Tarsus, Continued [2006-11-08]
«He Lives From Christ and With Christ»

Paul of Tarsus [2006-10-25]
«Be Imitators of Me, As I Am of Christ»

Athanasius: Teolog for Guds inkarnerte ord

Kirkefedre, Teologi /

I dagens audiens i Vatikanet snakket pave Benedikt om den hellige Athanasius (296-373). Om Athanasius kan vi lese på www.katolsk.no:«Den hellige Athanasius ble født rundt 296 i Alexandria i Egypt. På den berømte kateketiske skolen hos biskop Alexander av Alexandria fikk han en glimrende gresk utdannelse som innbefattet gresk litteratur og filosofi, retorikk, rettsvitenskap og kristen doktrine. Hans kjennskap til Bibelen var eksepsjonell. Som 21-åring ble han i 318 diakonviet og utnevnt til sekretær for biskop Alexander. Som diakon ledsaget han i år 325 sin biskop til det første konsil (kirkemøte) i Nikea i Bithynia (i dag Iznik i Tyrkia).

Etter keiser Konstantins omvendelse gjorde han kristendommen til offisiell statsreligion i hele Romerriket, og dermed kunne alle trygt bekjenne seg som kristne. Til gjengjeld ble den teologiske uenigheten som hadde plaget de tidligere kristne bevegelser, skarpere på 300-tallet og i de etterfølgende århundrene. Stridighetene gjaldt spesielt definisjonen av inkarnasjonen: Hvis Jesus var både Gud og menneske, hadde han så to naturer? Og i så fall, hvilket innbyrdes forhold hadde disse to? Den nye religionen tiltrakk mennesker med vidt forskjellig bakgrunn, tradisjoner, ritualer og forestillinger om det guddommelige. Det var av avgjørende betydning å definere Kristi natur, men det var svært vanskelig. Det dreide seg om definisjonen av «Faderen», «Sønnen» og «enbåren».»

I dag sa paven om Athanasius, at han har vist oss at den som nærmer seg Gud, ikke trekker seg bort fra mennesker, tvert imot kommer han derved nærmere menneskene. Og han beskrev også den …

Athanasius: Teolog for Guds inkarnerte ordLes mer »

Ja til vern om ekteskapet! – Trekk forslaget til ny ekteskapslov!

Generelt, Kirkefedre, Teologi /

Vårt Land melder at luthersk biskop Olav Skjevesland og katolsk biskop Bernt Eidsvig, og flere andre kristne ledere ber regjeringa om å trekke forslaget til ny ekteskapslov. Slik lyder oppropet:


* Regjeringen har lagt fram forslag til ny ekteskapslov som innebærer en grunnleggende endring i forståelsen av hva et ekteskap er. Ekteskapet skal ikke lengre være forbeholdt mann og kvinne, men også par av samme kjønn skal kunne gifte seg. Homofile par tilkjennes en rett til å adoptere barn sammen, og helsetjenesten skal kunne gi gifte lesbiske et tilbud om assistert befruktning.

* Lovforslaget innebærer et brudd med verdier som har vært holdt i hevd opp gjennom historien, og i de fleste kulturer: Ekteskapet mellom mann og kvinne er samfunnets grunnleggende enhet og den beste og mest stabile rammen rundt barns oppvekst.

* Vi er overbevist om at det er til det beste for samfunnet at ekteskapet mellom mann og kvinne fortsatt gis en særstilling i lovverket. Vi vil understreke betydningen av at barn har både mannlige og kvinnelige rollemodeller i sin hverdag. Dersom det er viktig i barnehage og skole, må det også være sentralt i barnets viktigste fellesskap: familien. Internasjonale menneskerettigheter slår også fast at barn har rett til en mor og en far.

* Derfor krever vi at regjeringen trekker sitt forslag til ny ekteskapslov. Vi oppfordrer alle politiske partier til å prioritere familien som en av samfunnets fundamentale institusjoner, og verne om ekteskapet mellom mann og kvinne.

Den hellige Justin Martyr – Vernehelgen for filosofer

Kirkefedre, Liturgi /

I dag, 1. juni, feirer Kirken den hellige Justin (latin: Justinus) som ble født på begynnelsen av 100-tallet i Nablus i Samaria (Palestina), som i oldtiden kaltes Sichem eller Shechem. Hans foreldre var hedenske grekere som hadde kommet til landet som kolonister. Justin fikk en god klassisk gresk utdannelse i retorikk, poesi og historie, men alt som ung mann hadde han et intenst ønske om å finne sannheten, så han vendte seg til filosofien. I Efesos og Alexandria studerte han samtlige filosofiske systemer, både de stoiske, peripatetiske, pytagoreiske og platonske, men ingen lære kunne overbevise ham. Men da han en dag gikk på stranden i Efesos, møtte han en gammel, vis mann som henviste ham til å studere Det gamle Testamente. Han Justin høre at han «elsket vakker tale, men var sannelig ingen venn av handling eller av sannheten».

Studiet av skriftene i Det gamle Testamentet åpnet dørene til Kristi lære. Det nye Testamente var ennå ikke samlet, og det er ikke en gang sikkert at han noen sinne så de skriftlige utgavene av Evangeliene. Han omvendte seg og lot seg døpe ca år 135, da han var omkring 33 år, og ble en ivrig tilhenger av kristendommen. Han fortsatte å være legmann, men reiste fra sted til sted i gresk filosofkappe og forkynte evangeliet, og han regnes som den første kristne filosofen. Han gikk til fots fra Palestina via Lilleasia og Hellas, mens han diskuterte med jøder, hedninger og kjettere som gnostikerne. Han kom til Roma ca 150, hvor han åpnet en skole som tiltrakk seg store folkemengder.

Han døde martyrdøden i år 165. LES MER OM HAM HER.

Kristi kors er menneskehetens frelse

Kirkefedre, Teologi /

Vår Herre ble trådt under føtter av døden, men til gjengjeld tråkket han på døden som på en vei. Han underkastet seg døden og gikk inn i den frivillig for å tilintetgjøre døden, mot dødens vilje. Vår Herre bar selv sitt kors, slik døden ville; men på korset ropte han høyt og kalte de døde opp av dødsriket, selv om døden ikke ville. Døden gav ham banesår ved hjelp av det legeme han hadde; med samme våpen overvant han døden.

Guddommen skjulte seg under menneskenaturen og kom på kloss hold av den morderiske død, og dermed ble døden drept. Døden drepte det naturlige liv, det overnaturlige liv drepte døden selv. Fordi døden ikke kunne sluke ham uten at han hadde et legeme, fordi helvetet ikke kunne svelge ham om han ikke hadde kjøtt, kom han til jomfruen for der å hente seg en stridsvogn han kunne kjøre ned i underverdenen på. I det legemet han tok opp i seg, stormet han dødsriket, rev opp skattkamrene der og kastet skattene for alle vinder. …

Kristi kors er menneskehetens frelseLes mer »

Eukaristien er pant på oppstandelsen

Kirkefedre, Teologi /

På alle måter ugudelige er de som forkaster hele Guds råd til frelse, som benekter at legemet kan bli frelst og håner troen på dets gjenfødelse og sier at det ikke kan bli uforgjengelig. Men dersom kjødet ikke kan bli frelst, da har heller ikke Herren løskjøpt oss ved sitt blod, da er heller ikke den eukaristiske kalk samfunn med hans blod, da er heller ikke det brød vi bryter, samfunn med hans legeme. Det finnes ikke noe blod som ikke kommer fra blodårene, kjøttet og resten av det som mennesket består av, og som Guds Ord virkelig ble og slik løskjøpte oss ved sitt blod. Derfor er det apostelen sier: ”I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse».

Og fordi vi er lemmer på hans legeme og næres ved hjelp av det skapte, den skapning han selv stiller til rådighet for oss ved å la solen gå opp og la det regne slik han vil, sa han at den kalk som stammer fra skaperverket, var hans eget blod, blod som styrker vårt eget blod, og han stadfestet at det brød som kommer fra skaperverket, var hans eget legeme som nærer vårt eget legeme. …

Eukaristien er pant på oppstandelsenLes mer »

Den nye skapning i Kristus

Kirkefedre, Teologi /

Det er til dere jeg vil tale, nyfødte barn, dere spebarn i Kristus, Kirkens nye avkom, Faderens gunstbevisning, Moderens frukt, fromme spirer, nye skare. blomster til vår heder og frukt av vårt strev, min glede og min æreskrans, alle dere som står fast i Herren! Jeg gjør apostelens ord til mine og sier til dere: ”Natten er nesten omme, dagen er nær. Legg av mørkets gjerninger og spenn på dere lysets våpen. Lev sømmelig som ved høylys dag, ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, ikke i fiendskap og nag. Nei, ifør dere Herren Jesus Kristus, og ha ikke slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær», slik at dere også ved deres livsførsel ifører dere ham som dere iførte dere i sakramentet. ”Alle dere som er døpt i Kristus, har iført dere Kristus. Her er det ikke jøde eller greker, trell eller fri, mann eller kvinne, for dere er alle ett i Kristus Jesus”.

Dette virker sakramentet, for det er det nye livs sakrament. Her og nå utvirker det forlatelse for alle forgangne synder, men det fullbyrdes først ved de dødes oppstandelse. ”For dere er begravet med Kristus ved dåpen til døden, slik at, som Kristus oppstod fra de døde, skal også dere vandre i et nytt levnet». Nå vandrer dere i tro, for så lenge dere har hjemme i dette dødelige legeme, er dere borte fra Herren. Men dere har en trygg og sikker vei frem til ham dere går i møte, for denne veien er det mennesket Kristus Jesus ville bli for oss. …

Den nye skapning i KristusLes mer »

Himmelbrødet og frelsens kalk

Kirkefedre, Teologi /

Det som den salige Paulus lærer, er nok til å gi dere full forvissning angående de guddommelige mysterier dere er blitt funnet verdige til å ta del, for dere er nå blitt samme legeme og samme blod som Kristus. Han sier nemlig: ”For i den natt da han ble forrådt, tok vår Herre Jesus Kristus et brød, takket, brøt det, gav det til sine disipler og sa: ta og ét, dette er mitt legeme”. Han tok også kalken, takket og sa: ”Ta og drikk, dette er mitt blod”. Siden han om brødet sier rett ut: ”Dette er mitt legeme», hvem skulle senere vage a motsi ham? Og siden han forsikrer: ”Dette er mitt blod», hvem skulle trekke det i tvil og si at det ikke er hans blod?

La oss derfor med full visshet spise av brødet og drikke av kalken som av Kristi legeme og blod. I brødets skikkelse får du legemet, i vinens skikkelse får du blodet, slik at du, ved å få del i Kristi legeme og blod, blir samme legeme og samme blod som han. På denne måten blir vi ”Kristusbærere», siden hans legeme og blod blir spredt rundt i våre legemsdeler. Slik blir vi, ifølge den salige Peter, delaktige i den guddommelige natur. …

Himmelbrødet og frelsens kalkLes mer »

Salving i den Hellige Ånd

Kirkefedre, Teologi /

Dere er blitt døpt i Kristus, dere har iført dere Kristus og er blitt likedannet med Guds Sønn. Gud hadde nemlig forutbestemt oss til å bli hans barn, og han har gjort oss likedannet med Kristi herlighetslegeme. Dere er blitt Kristi, den salvedes, likemenn og kalles med rette ,salvede». Gud sier om dere: ”Rør ikke mine salvede». Dere er de salvede, for dere har fått den Hellige Ånds merke. Og alt skjedde med dere i bilder, for dere er Kristi bilder.

Da Kristus hadde vasket seg i jordanelven og latt vannet komme i berøring med guddommens legeme, steg han opp av det. Da kom den Hellige Ånd med selve sitt vesen over ham – likt hvilte over likt. Også dere ble salvet da dere var steget opp av døpefontens hellige vann. Dette var avbildet av den salving Kristus ble salvet med, det vil si den Hellige Ånd. …

Salving i den Hellige ÅndLes mer »

Dåpen er tegnet på Kristi lidelse

Kirkefedre, Teologi /

Dere ble leiet frem til den guddommelige dåps hellige dam, slik Kristus ble båret fra korset til gravmælet foran oss. Og hver enkelt av dere ble spurt om dere tror på Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. Dere avla denne frelsende bekjennelse, og tre ganger ble dere dykket under vann og tre ganger kom dere opp igjen. Slik uttrykte dere på symbolsk vis Kristi tre dager lange opphold i graven. Slik vår Frelser tilbragte tre dager og tre netter i jordens skjød, slik etterlignet dere ved den første oppstigning Kristi første dag i graven, og ved nedstigningen etterlignet dere natten.

Den som er ute om natten, ser slett ingenting, men den som er ute om dagen, vandrer i lys. Da dere var under vannet, så dere ingenting, slik som om natten. Da dere kom opp igjen, var det som om dagen. Dere døde og fødtes på en og samme tid, for dette frelsende vann er både deres grav og deres mor. …

Dåpen er tegnet på Kristi lidelseLes mer »

Kristus er oppstandelsens og livets opphav

Kirkefedre, Teologi /

Det er gleden over vår gjenvunne frelse Paulus minnes når han utbryter: ”Som døden kom inn i verden gjennom Adam, slik får verden frelsen tilbake gjennom Kristus”, og videre: ”Det første menneske var fra jorden og var jordisk; det annet menneske er fra himmelen og er himmelsk», og han legger til: ”Likesom vi har båret den jordiskes bilde», det vil si det gamle menneskets bilde i vår misgjerning, ”slik skal vi bære den himmelskes», hvilket betyr at vi er godtatt, forløst, forsonet og renset og eier den frelse i Kristus som er blitt menneskeheten til del.

Derfor sier apostelen også: ”Begynnelsen er Kristus», det vil si at det er han som er opphav til oppstandelse og liv, ”deretter de som hører Kristus til», hvilket betyr at de som lever etter det forbilde på renhet som han satte, …

Kristus er oppstandelsens og livets opphavLes mer »

Kristus måtte lide og slik gå inn til sin herlighet

Kirkefedre, Teologi /

Selv om Kristus ved alt han sa og gjorde, til fulle viste at han er Gud og altets Herre, sa han til disiplene da han ville dra opp til Jerusalem: ”Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til hedningene og yppersteprestene og de skriftlærde, og han skal bli pisket og hånet og korsfestet”. Dette sa han fordi det var i samsvar med det profetene hadde spådd om det endelikt han skulle få i Jerusalem.

Siden da den guddommelige Skrift alt fra begynnelsen av hadde forutsagt at Kristus skulle dø, og lide før han døde, slik hadde den også forutsagt hva som skulle skje med hans døde legeme etter døden. Den sier også at Gud, som dette skjer med, er ute av stand til å lide og er udødelig. Ellers ville han jo ikke være Gud, med mindre vi trenger inn i ikarnasjonens virkelighet og der finner grunnlaget for på rett og verdig vis å kunne bekjenne begge deler, det vil si både at han led og allikevel var ute av stand til å lide. …

Kristus måtte lide og slik gå inn til sin herlighetLes mer »

Skroll til toppen