desember 2006

Økumeniske perspektiver

Økumenikk /

«Det er neppe mange i dag som vil anse en snarlig forsoning mellom evangelisk-luthersk kristne og katolikker – hvis man dermed tenker på et egentlig kirkefellesskap – for et realistisk prosjekt.» Dette skrev Torben Riis i en leder i det danske ”Katolsk orientering” nå nylig. Ikke en veldig positiv måte å avslutte året 2006 økumenisk, men likevel realistisk? Slik fortsetter lederen (jeg har selv fornorsket språket en del):

I tiden etter konsilet er det ganske visst blitt ført mange konstruktive samtaler og utsendt mange felles erklæringer, som har kunnet gi anledning til håp om nattverdfellesskap osv., men som årene er gått, er det blitt stadig tydeligere at uenigheten om fundamentale trosspørsmål stikker dypere, slik som det også konkret kommer til uttrykk i holdningen til sentrale etiske spørsmål. En viss frustrasjon over uteblivelsen av egentlige fremskritt har da også fra tid til annen kunnet spores i uttalelser fra Enhetssekretariatets leder kardinal Walter Kasper.

Heller ikke den aktuelle utvikling innen for den anglikanske kirke gir anledning til optimisme. Den 11. juli i år godkjente en generalsynode avholdt i York med stort flertal igangsettelsen av en prosess, som om noen år skal føre til ordinasjon av kvinnelige biskoper. Kardinal Walter Kasper hadde bare en måned tidligere i en tale til de engelske biskoper forsøkt å påvirke beslutningsprosessen ved bl.a. å peke på de konsekvenser et slikt skritt ville få for den fortsatte dialog med Den katolske Kirke.

Konsekvensen vil ikke være at man fra Den katolske Kirkes side avbryter dialogen – men, presiserer Kasper, at dialogen grunnleggende vil endre karakter. Det er nemlig forskjellige former for dialog: den ekte økumeniske dialog, som alltid har som sitt formål å gjenopprette den fulle enhet mellom de atskilte kristne, og dernest en dialog der ambisjonene ikke strekker lenger enn til å opprettholde vennskapelige kontakter, utveksle informasjon og samarbeide på praktiske områder. En dialog, bevares, men en dialog uten en felles målsetning.

Grunn til optimisme er der derimot når man ser på forholdet til de ortodokse kirker. Det første gjennombrudd i de innbyrdes relasjoner kom i 1965, da pave Paul VI og patriarken Athenagoras annullerte de gjensidige fordømmelser fra 1054, et skritt som i den følgende tid på flere måter ble fulgt op av pave Johannes Paul II og patriarken Dimitrios I. Pave Benedikts besøk i Tyrkia er en klar indikasjon av at han prioriterer samtalen med apostelen Andreas 270. etterfølger høyt. Det gjør han, fordi katolikker og ortodokse – selv etter snart 1000 års atskillelse – grunnleggende taler det samme troens språk.

Sekulariseringen som problem for den kristne tro

Teologi /

Hva er den største trusselen mot kristendommens plass i samfunnet, Islam eller sekulariseringen? I sin liste over mega-trender hadde John Allen skrevet om Islam, men etter at han fikk respons fra lesere, skrev han følgende:

In describing the rise of Islam, especially its more radical currents, I wrote last week that in some ways it represents the “chief ideological rival” of the Catholic church. Several readers took issue with that formula, some out of sensitivity to Muslims, but others because they believe there’s a greater ideological foe: Western secularism, especially in Europe. Many pointed to the “ecclesiastical winter” of contemporary Europe as a mega-trend. While sociologist Fr. Andrew Greeley has documented that “de-Christianization” has not gripped Europe uniformly, nevertheless the indicators in many places are striking.

In the Netherlands, the proportion of the population with no religious affiliation has gone from 23 percent to 59 percent in a single generation, prompting Greeley to observe that “the Dutch may have become a pagan people almost overnight.” In a similar vein, vocations to the priesthood and religious life have plummeted. .. The church has scant influence in public life, as symbolized by the unwillingness of the European Union so much as to mention God in the preamble to its draft constitutional document. There’s also the rise of an increasingly pugnacious form of atheism, evidenced most recently by Richard Dawkins’ book, The God Delusion, often premised on appeals to science. All this represents a serious challenge to the church in the West, and perceptions of such a crisis were at least partly responsible for the election of Joseph Ratzinger to the papacy. Diagnosis, however, is easier than cure. There will continue to be strong debate as to whether the solution is to “modernize” the church, bringing it more into line with contemporary secular expectations — or to reinforce its traditional identity, on the grounds that secularism poses a crisis not of structures or teachings, but of nerve.

Festen for den hellige familie

Liturgi /

I dag feirer Den katolske kirke festen for den hellige familie: Jesus, Maria og Josef. I dagens tale vil jeg fokusere på tre ganske enkle og praktiske ting.

FORBØNN OG EKSEMPEL

Først litt om det som er hovedfokus for feiringen, og som vi finner i dagens bønner. Messens tre viktigste bønner forteller tydelig om hvordan Jesu egen familie er et forbilde for hvordan hele den menneskelige familie kan leve sammen i fred og harmoni, samt at Marias og Josefs forbønn vil kunen hjelpe oss å nå en slik fred: «Herre, vår Gud, i Den hellige familie har du gitt oss et forbilde på fellesskap mellom mennesker. Gjør din Kirke til et enhetens tegn for alle folk, forén oss i din kjærlighet og la oss sammen få glede oss i ditt hus til evig tid.» … … «vi bønnfaller deg at du på forbønn av Guds mor Maria og av den hellige Josef vil grunnfeste din Kirkes fellesskap i nåde og fred.» … … «La oss etter forbilde av Den hellige familie vokse i kjærlighet til hverandre, så din Kirke kan nå frem til fullkommen enhet i deg.»

HVORDAN OPPDRA BARN

Dernest kan evangelieteksten i dag si oss noe om hvordan man bør oppdra barn, i alle fall blir dette temaet tatt opp i teksten. Jesus er blitt 12 år gammel og begynner (som andre barn tidlig i tenårene) å velge selv hva han vil gjøre.

Flere ting i evangelieteksten handler om hvordan forholdet mellom foreldre og barn skal være, og (som foreldre vet) det blir feil å gå både for mye og for lite frihet til barna, man få finne en balanse der barna kan vokse opp til moden og ansvarlige viksne, ledet så lenge de trenger det av kloke foreldre. I dette tilfellet ender det godt, siden teksten fortsetter med å si: «Så ble han med dem hjem til Nasaret og var lydig mot dem.»

Teksten avsluttes med ordene: «Og Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker», og dette leder over i mitt siste punkt.

Å LÆRE, BLI MODEN OG VIS
Dette verset ble brukt svært mye av rektor på St Paul skole i Bergen, han satte det som et tema for hva hele arbeidet på den katolske skolen dreide seg om: Å hjelpe barna til å utvikle seg til kunnskap og klokskap. Verken skolen eller foreldrene kan overta barnas ansvar til å utvikle seg og gå framover både i lærdom og visdom – og heller ikke overta de voksnes ansvar til å fortsatt leve klokt. Men med Guds hjelp vil man kunne lede/ foreslå/ veilede/ korrigere mennesker, slik at de gå på rett vei.

Skolen fikk nylig laget et eget ikon (av ikonkunstneren Solrunn Nes), som viser Jesus sammen med de lærde i tempelet. Et ikon vi pleide å sette opp i kirken under gudstjenesten ved skoleårets begynnelse, og ved utdelingen av vitnemålet til 10. klassingene i juni.

Den trådløse verden

Teologi /

En gang for lenge siden hadde presteskapet nesten monopol på forkynnelse, katekese, trosformidling, katolsk undervisning osv. I den sjette av sine mega-trender skriver John Allen videre om dette punktet:

That monopoly has been eroded over the centuries by the invention of the printing press, the rise of a free press in the West, the emergence of theologically sophisticated laity, the spread of independent broadcast outlets, and a host of other factors. Today, anyone who can find their way to a Starbucks with a laptop can be their own publisher. The blogosphere is full of Catholic offerings. … The Catholic conversation is a wide-open marketplace, and if bishops want to make themselves heard, it has to be by dint of their message rather than their office.

Katolsk reaksjon på Saddams død

Generelt, Katolsk /

Det er i dag blitt kjent at Saddam Hussein ble hengt i Bagdad ved morgengry, og Vatikanet har også uttalt seg i sakens anledning. «Drapet på en skyldig part er ikke den rette måten å gjenopprette rettferdighet og skape forsoning på. Tvert imot er det risiko for at en henrettelse fører til hevnlyst og mer vold.»

Samtidig ser vi en debatt på katolske websider om det er mulig, og i hvilken grad, som katolikk å være for dødsstraff i enkelte alvorlige tilfeller. Som mange kanskje vet har Den katolske kirke (og spesielt pave Johannes Paul II) de siste årene strammet inn muligheten for å godta dødsstraff ganske kraftig.

I debatten sier noen at katolikker alltid må være mot dødsstraff, som de må være mot abort og eutanasi, mens andre sier at disse spørsmålene ikke kan vurderes på samme måte. På denne websiden kan man lese en grundig diskusjon om vurderingen av hengingen av Saddam Hussein, og bl.a. siteres kardinal Ratzinger (nåværende pave Benedikt), som skrev om ulike moralske spørsmål i forbindelse med den amerikanske valgkampen i 2004, der den katolske kandidaten John Kerry var for fri abort. Ratzinger skriver i punkt tre i brevet til kardinal McCarrick:

Not all moral issues have the same moral weight as abortion and euthanasia. For example, if a Catholic were to be at odds with the Holy Father on the application of capital punishment or on the decision to wage war, he would not for that reason be considered unworthy to present himself to receive Holy Communion. While the Church exhorts civil authorities to seek peace, not war, and to exercise discretion and mercy in imposing punishment on criminals, it may still be permissible to take up arms to repel an aggressor or to have recourse to capital punishment. There may be a legitimate diversity of opinion even among Catholics about waging war and applying the death penalty, but not however with regard to abortion and euthanasia.

Personlig er jeg glad at jeg slipper å ta stilling til hva som var den beste handlemåten i denne saken, både politisk/ strategisk og moralsk.

På jakt etter en katolsk identitet

Teologi /

Vi merker mange steder i dag at katolikker leter etter en tydeligere identitet, vi ser dette både innenfor liturgi og katolsk undervisning, fra ordenslivet til katolikkers deltakelse i politisk arbeid. Dette skriver John Allen i beskrivelsen av den andre av sine mega-trender:

Another major force is the relentless press for a stronger sense of Catholic identity, an impulse felt in virtually every area, from liturgy to education, from religious orders to the church’s engagement with secular politics. In his famous homily 24 hours before his election as pope, then-Cardinal Joseph Ratzinger laid out what he saw as the central challenge facing the church: a «dictatorship of relativism,» meaning the rejection of objective truth. Like John Paul II before him, Benedict is keenly concerned that Catholics do not assimilate to this broader secular mentality. As the practical translation of this imperative, the church has seen a growing emphasis over the last 25 years on what sociologists call the «politics of identity» — efforts to reinforce distinctively Roman Catholic language, practices and belief systems, our markers of difference in a rapidly homogenizing world. The emphasis on identity cuts across debates large and small, from whether theologians should have a mandatum from a bishop certifying their orthodoxy, to whether lay people should be allowed to purify the sacred vessels after Mass.

Tyngdepunktet flyttes fra nord til sør

Teologi /

Det er svært tydelig at Den katolske kirkes (og andre kirkers) senter har flyttet seg fra nord til sør i løpet av de siste hundre årene, og denne utviklingen kommer til å fortsette. I den første av sine mega-trender skriver John Allen om dette:

In 1900, there were 459 million Catholics in the world, 392 million of whom lived in Europe and North America. Christianity 100 years ago remained an overwhelmingly white, first world phenomenon. By 2000, there were 1.1 billion Catholics, with just 380 million in Europe and North America, and the rest, 720 million, in the global South. Africa alone went from 1.9 million Catholics in 1900 to 130 million in 2000, a growth rate of almost 7,000 percent. This is the most rapid and sweeping demographic transformation of Catholicism in its 2,000 year history. Sao Paolo, Jakarta and Nairobi will become what Leuven, Milan and Paris were in the Counter Reformation period, meaning major centers of pastoral and intellectual energy. Different experiences and priorities will set the Catholic agenda as leaders from Africa, Asia and Latin America rise through the system, reshaping the texture of church life.

Jesus Kristus ønsket bare én kirke

Økumenikk /


«Første punkt er at Jesus Kristus ønsket bare én eneste kirke, og det er derfor vår trosbekjennelse bekjenner troen på una sancta catholica et apostolica ecclesia.. Akkurat som vi bekjenner troen på én Gud og på én forløser Jesus Ktistus, og på én Ånd og på én dåp, slik bekjenner vi også troen på én Kirke.

Dette skriver kardinal Walter Kasper i boken Leadership in the Church, som kom for ut noen få år siden. Fortsettelsen av dette første punktet kommer her, og deretter punkt to og tre: We do not regard this oneness as something lying only in the future, the result of our ecumenical endeavors; it does not only exist at present in the fragments of seperated churches, but ‘subsists’ in the Roman Catholic Church. In other words, despite all the weakness of the Roman Catholic Church, God’s faithfulness preserves the one church in it: this is the concrete location of the one church.

Second, the one church of Jesus Christ exists ‘in and out of’ local churches, since the one church of Jesus Christ is present in every local church, especially in every celebration of the Eucharist. Since, however, the one Lord Jesus Christ is present in every local church, none can exist in isolation: it can survive only in fellowship with all the other local churches. Just as the universal church exists ‘in and out of’ local churches, so too every individual church exists ‘in and out of’ the one church of Jesus Christ. The church’s unity is a communio-unity, which excludes egotism and national autonomy on the part of any local church. The local church includes the universal church, and the universal church includes the local church.

Third, just as the local churches are not branches or provinces of the universal church, so the universal church is not the sum or product of a combination of local churches. The local church and the universal church inhere in each other; their relationship is one of compenetration or circumincession. The church is neither a federal nor a unitary state; it has a constitution of its own that cannot be adequately grasped by any sociological analysis. Ultimately, its unity is a mystery, since its archetype is the Trinity of the one God in three Persons. This is why unity does not mean uniformity; the unity of the church does not exclude plurality, but rather includes it.»

Sitater er hentet fra bloggen Evangelical Catholicism.

Flere trender som forandrer Den katolske kirke

Katolsk, Teologi /

Svært mange mennesker skrev inn til John Allen og kommenterte hans 10 mega-trender, som han mener (deskriptivt sett) kommer til å forme Den katolske kirke i årene framover. Jeg skrev nylig om dette på min blog HER.

Noen var enige med ham, andre ikke, og de som skrev hadde svært ulike ting på hjertet. Allen gikk gjennom alle kommentarene, og da han hadde slått like forslag sammen, ble det 48 atskilte saker, som han igjen kokte ned til fem nye mega-trender, som han altså ikke hadde hatt med i den første listen. Her er de nye fem:

En: Kvinnenes plass i Kirken
To: Sekulariseringens problem
Tre: Kina
Fire: Den ‘grønne’ kirken
Fem: Den karismatiske eksplosjonen

LES HELE DET NYE INNLEGGET HER.

Ti mega-trender som forandrer Den katolske kirke

Katolsk, Teologi /

John Allen skrev rett før jul en artikkel om ti mega-trender som han mener er i ferd med å snu Den katolsk kirke opp-ned. I alle fall, sier han, i forhold til de viktigste utviklingstrendene som har dominert Kirken siden Vatikankonsilet for over 40 år siden.

Med «mega-trender» mener han impulser som former katolsk tenkning og liv over hele verden. Her har jeg oversatt hans 10 trender til norsk, men LES GJERNE HELE HANS ARTIKKEL HER (ca 9000 har lest den før deg).

En: Sentrum flyttes fra nord til sør
To: Jakt etter katolsk indentitet
Tre: Islams frammarsj
Fire: “Bevegelsene”
Fem: Den biotekniske revolusjonen
Seks: Den trådløse verden
Sju: Wojtyla-revolusjonen
Åtte: Globalisering
Ni: Polarisering innen Kirken og de misfornøyde
Ti: Sex-skandalene

Hvordan var julens messer?

Katolsk /

Jeg har akkurat nå sittet og lest en blog der leserne har skrevet inn om sine opplevelser i kirken i julehelga; hvordan ble messen feiret, hvordan var musikken, og prekenen etc.? LES INNLEGGENE HER.

Selv hadde jeg tre messer den 24. desember – en adventsmesse om morgenen på engelsk, så en julemesse på norsk og en på engelsk. 1. juledag hadde jeg høymessen i St Svithun kirke med flott musikk, og 2. juledag feiret jeg messe i Egersund.

Akkurat nå må jeg i kirken og feire messen (det er festen for de uskyldige barn i Betlehem i dag, og årsdagen – 12 år – for min opptakelse i Den katolske kirke), og etterpå vil jeg skrive litt om hvordan jeg opplevde julemessene.

—————————————————————

For meg var det tre messer som tydelig skilte seg fra hverandre; messene på to av våre ‘utposter’, og juledags høymessen i vår egen kirke. Når vi låner et sted utenfor Stavanger, har vi (i alle fall så langt) ikke klart (eller prioritert) å legge messene til rette så godt som vi burde; vi har f.eks. ingen musikk så presten må stort sett selv lede sangen, og også enkelte andre ting blir også mer anstrengende for presten. Sannsynligvis blir det noe mindre tilfredsstillende også for folk som deltar i messen.

Å ha messer på provisoriske steder er jo ikke noe nytt, og det kan også føre med seg en større deltakelse og nærhet blant de som kommer; man opplever seg vel mer nyttig og velkommen, siden forholdene er mindre, og det er også mer behov for en hjelpende hånd med mange ting enn i en stor menighet/ kirke, der alt ser ut til å gå av seg selv.

Det var spesielt under julaftensmessen i Sandnes jeg kjente at vi burde hatt skikkelig tonefølge; vi var ca 100 stk til stede, men det ble noe stusselig (og ikke så veldig vellykket) å synge de kjente julesalmene uten musikk. Høymessen i St Svithun kirke be derimot båret oppe av vår utmerkede organist og vår kantor, som gjennom sitt utmerkede arbeid gledet og styrket både prest og forsamling. Jeg merket også at prekenen jeg hadde forberedt kunne brukes i høymessen, men i en mindre høytidelig messe var jeg nødt til å holde en helt annerledes og mye mer muntlig preken.

Julepreken 2006

Liturgi /

«Når vi venter på å ta imot Herren i julehøytida, la oss ta på oss fine og reine klær. Og jeg snakker her om sjelens klær, ikke kroppens. Vi trenger ikke kle oss i silke eller andre dyre klær, men i gode gjerninger. Dyre og flotte klær kan dekke til kroppen, men de kan ikke utsmykke vår samvittighet!»

Prekenen begynner slik:
«Herren er her, kom la oss tilbe ham!» Med denne invitasjonen ber Kirkens liturgi oss om å komme til stallen i Betlehem, der den ekstraordinære hendelsen fant sted, som forandret hele historiens gang: Frelserens fødsel.

Deretter tar jeg opp to hovedpunkter:
1) Venter mennesker virkelig på Frelseren?
2) Hvordan skal vi rett forberede oss til å ta imot Ham?

LES HELE PREKENEN HER.

4. søndag i advent

Liturgi /

Denne søndagen er teksten fra Lukas 1,39-45, og den begynner slik:
Noen dager senere drog Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, rørte barnet seg i hennes liv. Hun ble fylt av Den Hellige Ånd og sa med høy røst: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt.

Denne tekster minner oss svært mye om Hill deg, Maria bønnen, som begynner med engelen Gabriels hilsen til Maria «Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg», og fortestter med Elisabets hilsen: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus.»

Faktisk er det slik at fire av de viktigste bønnene i kirkens liturgi kommer fra julens mysterium. Da regner jeg med til julen det som skjedde fra englebudskapene ved både Jesu og Johannes Døperens fødsel, og helt fram til Jesu framstilling i tempelet, 40 dager etter jul.

Det dreier seg om følgende bønner: 1) Sakarjas lovsang (Benedictus) – som ble fremsagt på Johannes døperens navnedag. 2) Marias Lovsang (Magnificat) – som Maria sa rett etter Elisabets hilsen. 3) Simeons lovsang (Nunc dimittis) – som gamle Simeon framsa da han så Jesus i tempelet. Og altså 4), Hill deg Maria – som nevnt tidligere.

Det er nesten litt underlig at så mange viktige bønner – nr. 1, 2 og 3 brukes jo alle daglig i Kirkens faste/obligatorisk bønner; Tidebønnene, og nr. 4 jo er svært viktig blant alle katolikker, både lek og lærd – har sin opprinnelse her, samtidig som julen ikke er årets viktigste høytid, det er jo selvsagt påsken.

I min preken denne lørdag kveld og søndag formiddag (for i år feires 4. søndag i advent bare fram til og med messen kl 13, fra kl 15 begynner julefeiringa) vil jeg ta fram dette poenget, men også nevne den 5. av Kirkens viktige bønner; selv nattverdbønna/ nattverdfeiringa, som tilhører påskens store mysterium; Jesus død for våre synder og hans oppstandelse fra de døde.


LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Paven får julebesøk av katolske ungdommer

Katolsk /

Som de gjør hvert år, kom ungdommer fra den katolske ungdomsorganisasjnen Azione Cattolica Ragazzi på julebesøk til paven torsdag 21/12. Paven hilste på de unge – som vi ser på bildet – og holdt også en liten tale for dem, der han snakket om betydningen av julens budskap i vårt daglige liv. Her er litt av talen hans i engelsk oversettelse:

This Divine Baby, wrapped in swaddling clothes and placed in a manger with the maternal care of His mother Mary, reveals all the goodness and beauty of God. He shows the tender boundless love with which God surrounds each of us.

That is why we celebrate Christmas, reliving the experience of the shepherds in Bethlehem. Together with all the fathers and mothers who labor each day facing sacrifices, together with all children, all the afflicted and the poor, we celebrate, because with the birth of Jesus, our heavenly Father has responded to the need for truth, forgiveness and peace in our hearts.

He has responded with a love so great that it is always surprising: no one could have imagined it if Jesus Himself had not revealed it. The wonder that we experience in the spell of Christmas is reflected to some degree in the miracle of every birth and invites us to see the Baby Jesus in all children, who are the joy of the Church and the hope of the world.

The Newborn Child who came to the world in Bethlehem is the same Jesus who walked the roads of Galilee and who gave His life for us on the Cross. He is the same Jesus who resurrected, and who, after ascending to Heaven, continues to guide the Church with the power of the Spirit. This is the great and beautiful truth of our Christian faith!

Dear children of the ACR. The Pope loves you all, he has faith in you, and entrusts you today with the task of being friends and witnesses for Jesus, who was born in Bethlehem to be among us. Would it not be beautiful to make Him better known among your friends, in your towns amd cities, in your parishes and in your families?

The Church needs you to be a friend to all the babies and children who live in Italy. Show the world that Jesus does not take away from your joy, but in fact, makes you more human, more true, more beautiful.

23. desember

Liturgi /


O Emmanuel = Gud-med-oss

Å Gud med oss, Immanuel!
Lovgiver og konge, vi venter deg med lengsel.
Du er vårt håp, du er vår frelse.
Forløs oss, Herre, vår Gud.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra Jesaja 8,9-10 og 9,2.6

Jordens folk, la krigsropet lyde! Dere skal likevel bli slått av skrekk. Lytt, alle land langt borte! Rust dere til strid, dere blir forskrekket, ja, rust dere, men dere blir forskrekket! Legg en plan, den skal slå feil! Tal et ord, det skal ikke slå til! For Gud er med oss.
Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.

Pavens tanker rett før jul

Liturgi /

Pave Benedikt snakket – som naturlig er – om avslutningen av adventstida under audiensen i forgårs. På engelsk kom han med følgende oppsummering på slutten av sin tale:

«Herren er nær, kom la oss tilbe ham!» Nå på slutten av advent inviterer liturgien oss til å nærme oss stallen i Betlehem og se for oss frelserens fødsel. Fulle av glede og takknemlighet husker vi hvordan Han, som er verdens skaper, på grunn av sin store kjærlighet kom for å leve blant oss. I mange århundrer hadde Israelsfolket ventet på Messias, og tenkt seg at han skulle være en mektig og seiersrik leder. Men isteden ble han født i absolutt fattigdom, og det sann lyset, som opplyser alle mennesker, ble ikke godtatt av sitt eget folk. (jfr. Johannes 1:9-12).

Do we still await the Savior? Today many consider God irrelevant, an obstacle to success. Even believers sometimes seek tempting but illusory short cuts to happiness. And yet, perhaps even because of this confusion, humanity seeks a Savior and awaits the coming of Christ, the one true Redeemer. We, Christians, through our witness against those who offer a «cheap salvation,» defend the truth of Christmas which Christ brings to every person of goodwill.

Let us then with Mary and Joseph prepare to open our hearts to the Lord who is at hand. Do not be distracted by the trappings! Be watchful and pray! In this way our homes will welcome Jesus with faith and love.

LES ALT PAVEN SA UNDER AUDIENSEN HER.

22. desember

Liturgi /

O Rex = konge

Å, verdens konge,
alle slekter venter deg med lengsel.
Du er den hjørnesten som samler alle til ett.
Forløs det falne menneske som du har skapt av jord!

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Daniel 7, 13-14
Videre så jeg i mine nattsyner: Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet seg den gamle av dager og ble ført fram for ham. Han fikk herredømme, ære og rike; folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag skal tjene ham. Hans velde er et evig velde, det skal ikke forgå; hans rike går aldri til grunne.

(Dette er den sjette av de sju Å-antifonene.)

Sentrum i pave Benedikts forkynnelse

Katolsk, Teologi /

Kardinal Ruini er pavens vikar i bispedømmet Roma, og han snakket sist uke til mange prester i Roma om sentrum i pave Benedikts forkynnelse.

Dette sentrumet er «spørsmålet om sannheten i den kristne tro», eller med andre ord «hvordan kan vi presentere frelsen i Jesus Kristus til vår tids mennesker.”

Utgangspunktet er den radikale krisen som kristendommen befinner seg i i dag, spesielt i Europa; der kristendommen ikke lenger oppfattes som den «sanne religionen».

What has separated the faith from the truth has been both the changes that have taken place in thinking and in science, and those who have weakened Christianity itself.

But Benedict XVI, on the other hand, wants to reunite reason and freedom with Christianity – and with this, to illuminate the “strange shadow” in which modern man lives, who in addition to losing God has also lost the awareness of good and evil.

But Ruini emphasizes that the pope does this “in a way that is not at all rationalistic.” The heart of Benedict XVI’s preaching is, in fact, Jesus.

LES HELE STYKKET HER.

21. desember

Liturgi /

O Oriens = soloppgang

Å, morgen kjær, evige lys, all nådes sol.
Lys opp hvor syndens mørke ruger.
Skap nytt og hellig liv!

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 42, 6-7
Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folkene, til et lys for folkeslagene. Du skal åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengslet, dem som sitter i mørke, ut fra fangehullet.

(Dette er den femte av de sju Å-antifonene.)

Om Opus Dei

Katolsk /

En nokså kjent amerikansk konvertitt til Den katolske kirke, Scott Hahn, overrasket meg en hel del da det ble kjent at han i flere år (helt siden han ble katolikk) har vært med i Opus Dei. Han har nå skrevet en bok om dette som heter Ordinary Work, Extraordinary Grace og tittelen viser til hvordan man i Opus Dei skal la sin kristne tro styre også de mest dagligdagse oppgaver.

I boken gir Hahn en liste av grunner for at han som fersk konvertitt fant seg så godt til rette i Opus Dei. Hans grunner forteller oss også mye om hvordan effektivt og byggende arbeid både kan trekke til seg nye og styrke ‘gamle’ katolikker. Her er Hahns liste:

a. Devotion to the Bible;
b. Welcoming to non-Catholics;
c. Upright moral lives of Opus Dei members;
d. Opus Dei members live ordinary lives in many different jobs;
e. Strong, devout work ethic;
f. Hospitality & availability to answer questions;
g. Serenity gained from intimate, daily prayer.

LES HELE ARTIKKELEN OM HAHN.

Skroll til toppen