Morgenbladet har en interessant artikkel om en utstilling av (kopier av) Giottos fresker fra Padova i Nordberg kirke i Oslo. (Min kone og jeg var selv i Scrovegni-kapellet i Padova sommeren 2000, en uforglemmelig opplevelse.) Trond Berg Eriksen har vært der og skrevet bl.a. dette interessante om forholdet til rikdom i middelalderen:
Før den hellige Frans’ tid hadde rikdom og ære vært synlige tegn på at mottagerne levde under nåden. Etter Frans blir rikdom og ære mistenkeliggjort. Særlig skeptisk er den fransiskanske tradisjonen til pengeutlånere som utbytter dem som ikke eier noe selv. Dante plasserer dem som driver med pengeutlån i den 7. krets av helvete. Giotto og Dante er åpenbart enige om at pengeutlånere er noe av det verste som finnes.
I 7. krets av Divina Commedia dukker det opp en mann med en svær pengepung smykket med bildet av en blå purke. Det er en felles bekjent av Dante og Giotto: Rinaldo Scrovegni, far til Giottos oppdragsgiver i kapellet i Padova. Pengeutlånerne hadde dårlig samvittighet for sitt syndige håndverk og drev en merkelig selvpisking – eller rettere sagt: botsøvelser – for at de pengene de hadde innkassert, ikke skulle koste dem saligheten.
Giotto viser ingen nåde i sine bilder til Scrovegni-kapellet. Han er en virkelig botspredikant og minner den rike familien på hvor de har fått pengene sine fra. Giotto plasserer Judas som mottar de 30 sølvpengene, og står der med den svære pungen sin, slik at alle som sitter i kapellet, får bildet midt i fleisen. Ikke noe sted er Kristus så aggressiv og ubøyelig som i bildet hvor han straffer dem som kjøpte og solgte i tempelgården. Det er sjelden man ser Vårherre knytte neven i kunsthistorien. Men der gjør han nettopp det, så han skremmer vettet av et par småunger inne i billedrommet.