I lørdagens Vårt Land skriver sjefsredaktør Helge Simonnes en krass kritikk av vår regjering, og han åpner slik:
Regjeringen roper i skogen og får de svar den ønsker, enten det er fra nyslåtte biskoper eller omhyggelig utvalgte kirkelige høringsinstanser. Den sittende regjering har i sin virketid rukket å utnevne to biskoper; Solveig Fiske i Hamar og Tor B. Jørgensen i Sør-Hålogaland. Onsdag 16. mai preget de to Vårt Lands førsteside. Til tross for at det i lang tid har vært uenighet i bispekollegiet om homofilispørsmålet, har det vært samling om at ekteskapet er mellom mann og kvinne. Denne enigheten trosser nå Fiske og Jørgensen etter at regjeringen ønsker å endre ekteskapsloven. … …
Artikkelen avsluttes slik:
Prosessen omkring ny ekteskapslov skjer samtidig som det er en intens debatt om statskirkens fremtid. De som på prinsipielt grunnlag har advart mot at politikerne skal bestemme både over politikk og kirke, har i saken om ekteskapslov fått sine verste antakelser oppfylt. Regjeringen sitter i realiteten med begge tømmene og er villig til å bruke dem aktivt. Bildet blir enda mer dystert når vi ser hva slags linje regjeringen har lagt seg på når det gjelder valg av høringsinstanser for den nye ekteskapsloven: Tre kristelige organisasjoner er kommet med, det er Kirkens Bymisjon, Åpen Kirkegruppe og Studenterforbundet. Hvis man ønsker å få en bredere oppfatning om hva som er holdningen blant kristelige organisasjoner, skulle det la seg gjøre å hoste opp større mangfold.
Her er det interessant å høre hva avdelingsdirektør Tove Friisø i Barne- og likestillingsdepartementet har å fortelle til Vårt Land. De har fått hjelp fra Kirkedepartementet til å bestemme hvem som skal velges som kirkelige høringsinstanser. Den statsråden som utnevner biskoper, gis også makt til å bestemme hvem som skal være verdige til å bli spurt om store og grunnleggende spørsmål.
Dette er et trist eksempel på hvordan makten får utfolde seg innen legale rammer. Men statsrådene Trond Giske og Karita Bekkemellem løper liten politisk risiko. Av erfaring vet de at Den norske kirke har utviklet en enestående evne til å tåle politikernes overformynderi. Kirken er som hunden som slikker sine sår, men like fullt logrer velvillig når matfatet settes fram på ny. Erfaringsmessig trenger ikke regjeringen å by på så mye for å kjøle ned den prinsipielle, kirkelige aggresjonen. Noen nye prestestillinger og ekstra dåpsopplæringsmidler, demper vanligvis gemyttene.
Historien har noen fortellinger om hva som skjedde med velfødde kirker lagt under politisk styring. Disse sporene skremmer nok ikke de politikere som nå sitter med ansvaret, men kirkens kvinner og menn bør være bekymret for hva som skjer med den kirken de er en del av.
LES HELE DENNE ARTIKKELEN HER.
Tilbakeping: Russifisering av kirken : Viamag.net