2007

Hvordan skal vi forstå Jesus Kristus?

Teologi /

Denne uka har Vatikanet ‘displinert’ en teolog, jesuitten Jon Sobrino, som tidligere var en kjent frigjøringsteolog, men nå har fått problemer pga uttalelser om kristologien, om hvordan Kristus skal forstås.

John Allen skriver om hvorfor Vatikanet har reagert på denne teologens uttalser om Kristus: The Vatican’s core theological concern is that, in the name of cultural and religious pluralism, traditional doctrines about Christ as the Son of God and Savior of the World gradually will be drained of their content. Theologians may continue to use the old vocabulary, but what they mean by it will mutate, and over time the Second Person of the Trinity will be replaced with a merely human Jesus analogous to other great religious founders and prophets.

Pave Benedikt har tidligere erklært kamp mot relativismens diktatur og ved tidligere anledninger uttalt: In a 1996 address in Mexico City, then-Cardinal Joseph Ratzinger identified the struggle against the pluralist theology of religion as the central challenge for Catholicism today, taking «the place occupied by the theology of liberation in the preceding decade.» Moreover, Ratzinger warned, it would be in debates over Christology where the battle lines would be drawn.

At a 2002 Congress on Christology in Spain, Ratzinger again emphasized the need to accent Christ’s singularity. «Christ is totally different from all the founders of other religions, and he cannot be reduced to a Buddha, a Socrates or a Confucius,» he said. «He is really the bridge between heaven and earth, the light of truth who has appeared to us.»

LES MER OM DETTE HER OG HER.

Fortsatt ingen felleskommunion

Økumenikk /

I Vårt Land i dag har Jarle Kallestad skrevet en ganske lang artikkel om felleskommunion mellom katolikker og protestanter. Artikkelen har en litt dramatisk overskrift; Stengt for protestanter, og den starter slik:
Den katolske nattverden er ikke for åpen alle, fastslår pave Benedikt. I «Sacramentum Caritatis» understreker paven at Den katolske kirkes nattverd er resevert for for medlemmer av Den katolske kirke. …

Paven skriver at han lengter etter den dagen da alle kristne kan feire nattverd sammen. Tonen er mild, men bestemt, når han innskjerper det ekskusive forholdet mellom katolsk nattverd- og kirkeforståelse. I respekt for sakramentet av Kristi legeme og blod er Den katolske kirke avskåret fra å gjøre nattverden «til et rent «middel» som kan brukes uten forskjellsbehandling med sikte på å oppnå enhet, skriver paven».

«Eukaristien manifesterer ikke bare vårt personlige fellesskap med Jesus Kristus, men innebærer også fullt fellesskap med kirken. Dette er grunnen til at vi, med beklagelse men ikke uten håp, ber kristne som ikke er katolikker forstå og respektere vår overbevisning, som er grunnlagt i Bibelen og tradisjonen. Vi tror at det eukaristiske felleskapet og det kirkelige felleskapet er så knyttet til hverandre at det generelt sett er umulig for ikke-katolske kristne å motta det ene uten å ta del i det andre,» framholder Benedikt XVI.

Dette er selvsagt ikke noe nytt. Det er beklagelig, men dette er faktisk realitetene. Og vi katolske prester har ingen myndighet til å overprøve Kirken på dette punktet.

Å vise kjærlighet og sannhet samtidig

Teologi /

I forbindelse med en sak jeg nevnte i går – at jeg var sjokkert over at så mange prester ser ut til å ha forlatt sentrale kristne etiske standpunkter – fikk jeg bl.a. følgende respons: «Det kan sjå ut som at du meiner at å møte alle med same respekt ikkje er vanleg kristen etikk? » Denne responsen kom nok fordi de aktuelle prestene hadde skrevet til biskop Kvarme: «vi opptatt av at kirken skal speile og inkludere alle mennesker, og at alle skal møtes med samme respekt”.

Jeg tenkte da på en person som påvirket meg ganske mye for 20-30 år siden, som skrev om den vanskelige kunsten å holde fast på kjærlighet og sannhet samtidig:
«I oss selv kan vi legge vekt på renhet uten kjærlighet, eller kjærlighet uten renhet, men aldri begge deler samtidig. For å kunne gjøre det, må vi hvert øyeblikk leve i Kristi tilgivelse og den Hellige Ånds kraft. Uten det blir vektleggingen på at kirken skal være ren noe hardt, stolt og lovisk, og kjærligheten blir ingenting annet enn kompromiss. Bare dersom vi er åndsfylte mennesker, kan vi samtidig vise både Guds hellighet og hans kjærlighet. Vi gjør det aldri perfekt, men vi må be Herren om hjelp til å gjøre det iallfall til en viss grad. Dersom vi ikke kan vise begge disse sidene ved Gud, vil ingen få se hvor stor han er. De vil bare se en karikatur av Gud og hans navn vil bli spottet.»

Den aktuelle mannen heter Francis Schaeffer, han startet og ledet i mange år et kristent teologisk/filosofisk studesenter i Sveits, som heter L’Abri. Han skrev sin siste bok i 1984, som jeg oversatte til norsk i 1985 og fikk utgitt i 1986 under navnet «Skjebnetime». Der beskriver han som han ser er i ferd med å skje med (de protestantiske) kirkene mht læreoppløsning. Han skriver også om hvordan man skal praktisere sannheten i dette kapitlet.

Flere ting har forandret seg i mitt liv siden 1986; bl.a. er jeg blitt katolikk og indentifiserer meg ikke så veldig mye med den evangelikale (dvs. konservative/protestantiske) kristendomsforståelsen som Schaeffer står for. Likevel er det mange ting i boka som opptok meg meg for over 20 år siden som fortsatt er viktige, derfor har jeg gjort oversettelsen tilgjengelig på internett her.

Den katolske kirke om skriftemålet – del 5.

Katekisme /

Skriftemålet er ekstra aktuelt nå i fasten, for det er vanlig for katolikker å skrifte sine synder til en prest som en del av forberedelsen til påske. Her er femte og siste del om skriftemålet i katekismens kompendium:

Hvilken virkning har skriftemålet?

310. Hvilke virkninger har dette sakramentet?
Virkningene av botens sakrament er: forsoning med Gud og følgelig syndenes forlatelse; forsoning med Kirken; gjenopprettelse av nådens stand såfremt den var gått tapt; ettergivelse av den evige straff som var fortjent ved dødssyndene, og i det minste en delvis ettergivelse av timelig straff som følger av synden; fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst; styrking av åndelig kraft til å kjempe den kristne strid

311. Kan man i visse tilfeller feire dette sakramentet med et generelt skriftemål og en felles absolusjon?
I alvorlige nødstilfeller (for eksempel i umiddelbar dødsfare) kan man gripe til en felles feiring av forsoningen med generelt skriftemål og generell absolusjon. Her må man ta hensyn til Kirkens retningslinjer, og de troende må ha til hensikt å skrifte alvorlige synder individuelt så snart de får anledning til det.

312. Hva er avlat?
Avlat er Guds ettergivelse av timelige straffer for synder hvor skylden allerede er slettet ut. En slik avlat oppnår de troende under bestemte betingelser for seg eller for de avdøde. Det skjer gjennom Kirken, som i kraft av makten til å løse og binde åpner for dem Kristi og de helliges fortjenesters skattkammer.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Onsdagsaudiensen: Kirkens første tid

Katolsk /

I gårsdagen onsdagsaudiens snakket pave Benedikt om den hellige Ignatius av Antotika, og han har nå i flere uker tatt for seg kjente personer i Kirkens første år, Ignatius levde fra ca år 37 til 107.

LES MER OM IGNATIUS PÅ NORSK HER.

For akkurat et år siden startet pave Benedikt en ny serie ”prekener” på onsdagsaudiensene. Han tok utgangspunkt i apostlene, og deres oppdrag og funksjon i Kirken. Så snakket han først om Peter, tre uker etter hverandre, og deretter om Andreas og de andre av de tolv. Deretter kom turen til Paulus, som i november i fjor fikk hele fire onsdager, deretter Timoteus og Titus, før han nevnte noen viktige kvinner i Kirken, og denne uken kom han til den gamle og svært kjente martyren Ignatius av Antiokia.

I følge legenden kom Ignatius til Roma, ble forhørt av keiser Trajan selv, og først etter at alle overtalelsesforsøk var forgjeves, ble Ignatius dømt til døden ved å kastes for de ville dyr i et offentlig sirkus, sannsynligvis Det flaviske Amfiteater, bedre kjent som Colosseum.

De to løvene drepte ham raskt. Dette skjedde rundt 107. Noen forskere mener han døde mellom 110 og 117. Han er den enste martyren vi vet om som døde i Det flaviske amfiteater, i dag kjent som Colosseum. De andre som ble dømt ad bestias, det vil si å kastes for villdyrene, døde i Circus Maximus ved foten av Aventin-høyden.

Her kan man lese alle pave Benedikts prekener ved onsdagsaudiensene.

Sjokkerende om prester i Den norske kirke

Generelt, Økumenikk /

Dagbladet melder i dag at 2/3 av prestene i Østre Aker prosti har protestert mot biskop Kvarme, som ønsker å videreføre tradisjonell kristen seksualetikk, og dermed ikke godtar en samlevende homofil prest.

Prestene skriver i et protestbrev til biskopen: ”som prester i Groruddalen med dens mangfoldige befolkning er vi opptatt av at kirken skal speile og inkludere alle mennesker, og at alle skal møtes med samme respekt”.

Det er underlig at disse prestene ikke ønsker å opprettholde vanlig kristen etikk. (Å møte mennesker med respekt er selvsagt viktig, men man skal forsøke å gjøre det samtidig som man holder fast på de kristne etiske normene.)

Den katolske kirke om skriftemålet – del 4.

Katekisme /

Hvordan kan Kirken ha fullmakt til å tilgi synder? Slik leser vi videre om skriftemålet i katekismens kompendium – del 4:

Hvilken fullmakt har Kirken?

307. Hvem meddeler botens sakrament?
Kristus har betrodd forsoningstjenesten til sine apostler, til deres etterfølgere biskopene og til biskopenes medarbeidere, prestene. Slik blir disse redskaper for Guds barmhjertighet og rettferdighet. Fullmakten til å forlate synder utøves i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn.

308. Hvem er det forbeholdt å tilgi bestemte synder?
Å tilgi bestemte, særlig alvorlige synder (lik de som straffes med ekskommunikasjon) er forbeholdt Den hellige stol, stedets biskop eller de prester som har fått fullmakt av disse. Ved livsfare kan imidlertid enhver prest avløse fra enhver synd og fra enhver ekskommunikasjon.

309. Er skriftefaren bundet av skriftemålets hemmelighet?
Fordi dette er en stor og meget delikat tjeneste som krever aktelse overfor dem som skrifter, er enhver skriftefar, uten unntak, og under trussel om meget streng straff, pålagt fullt og helt å ivareta ”det sakramentale segl”, det vil si den absolutte taushetsplikt om de synder han har fått vite om i skriftemålet.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Skal messens fredshilsen flyttes?

Liturgi /

I punkt 49 i dokumentet Sacramentum Caritatis understreker paven at fredshilsenener en viktig del av messen. Dette underskrekes ved hjelp av flere skrifthenvisninger – Johannes 14.27 og Efeserbrevet 2.14. Likevel sier han også at man skal vise måtehold – i måten man gjør det på og hvor mange man hilser på – slik at det ikke blir et distraherende element rett før kommunionen:

We can thus understand the emotion so often felt during the sign of peace at a liturgical celebration. Even so, during the Synod of Bishops there was discussion about the appropriateness of greater restraint in this gesture, which can be exaggerated and cause a certain distraction in the assembly just before the reception of Communion. It should be kept in mind that nothing is lost when the sign of peace is marked by a sobriety which preserves the proper spirit of the celebration, as, for example, when it is restricted to one’s immediate neighbours.

I fotnote 150 diskuteres det så om fredshilsenen skal flyttes – muligens til rett før offertoriet – og paven ber de rette instanser om å undersøke den muligheten:

Taking into account ancient and venerable customs and the wishes expressed by the Synod Fathers, I have asked the competent curial offices to study the possibility of moving the sign of peace to another place, such as before the presentation of the gifts at the altar. To do so would also serve as a significant reminder of the Lord’s insistence that we be reconciled with others before offering our gifts to God (cf. Mt 5:23 ff.); cf. Propositio 23.

Paven ønsker bedre prekener

Liturgi /

I punkt 46 i dokumentet Sacramentum Caritatis sier pave Bendikt ganske rett ut at prekenen må bli bedre. De må forberedes godt, bygge på grundig bibelkunnskap og ikke være «generelle og abstrakte». De skal knytte opp til lesningene, messefeiring og de troendes liv, slik at de gir god veiledning og støtte.

Les selv:
Given the importance of the word of God, the quality of homilies needs to be improved. The homily is «part of the liturgical action», and is meant to foster a deeper understanding of the word of God, so that it can bear fruit in the lives of the faithful. Hence ordained ministers must «prepare the homily carefully, based on an adequate knowledge of Sacred Scripture». Generic and abstract homilies should be avoided. In particular, I ask these ministers to preach in such a way that the homily closely relates the proclamation of the word of God to the sacramental celebration and the life of the community, so that the word of God truly becomes the Church’s vital nourishment and support.

The catechetical and paraenetic aim of the homily should not be forgotten. During the course of the liturgical year it is appropriate to offer the faithful, prudently and on the basis of the three-year lectionary, «thematic» homilies treating the great themes of the Christian faith, on the basis of what has been authoritatively proposed by the Magisterium in the four «pillars» of the Catechism of the Catholic Church and the recent Compendium, namely: the profession of faith, the celebration of the Christian mystery, life in Christ and Christian prayer.

Dokumentet om nattverden: Sacramentum Caritatis

Katolsk /


«Eukaristien er en gave fra Treenigheten til oss. Gaven og kjærligheten er Kristi selv, det er Han som elsker oss først. Gjennom Kristus kan vi få del i Guds innerste liv. Dette er en gave helt utover alt annet, som visar til den enestående oppfyllelsen av Guds løfter.» (Bildet viser undertegnelsen av dokumentet i Vatikanet tirsdag.)

Dette skriver det svenske tidsskriftet Katolsk observatör i en kort oppsummering av det (ganske) lange dokumentet om nattverden Sacramentum Caritatis, som ble publisert i dag. (Og det inneholdt ikke noen nyheter om den tridentinske messen, som noen hadde håpet på.)

Og han skriver videre: «Påven understryker att Eukaristin i sin liturgiska utformning tydligt måste uppvisa att biskopen eller prästen agererar i Kristus översteprästens person.

Liturgin är veritatis splendor, sanningens strålglans, inte bara som estetisk dimension, utan reellt, då vi vänder oss direkt till Kristus, den ger oss en glimt av himmelen på jorden. Detta ger oss en aning om vilken omsorg vi måste visa i den liturgiska utformningen.

Påven går även in på detaljer i samband med fridshälsning och mottagning av Eukaristin. Fridshälsningen bör inte överdrivas, det räcker med att ge den till den man har bredvid sig.

Angående kommunionen, så manar biskopen utdelare, lekmän bara om de är speciellt utbildade och det finns ett akut behov av dem, att se till att kommunionen verkligen blir ett personligt möte med Herren i Hans sakrament.

Lekmannens aktivitet måste särskiljas från yttre verksamhet, att man ska «göra» saker i liturgin. Istället handlar det om en inre disposition främst, en akt av tillbedjan. Aktiviteter får heller inte skapa förvirring om vem det är som leder liturgin. Det är prästen, eller i själva verket biskopen, genom sina präster.

Att delta i mässan innebär inte att man automatiskt har tillgång till Eukaristin. Man måste vara förberedd. Andlig kommunion kan alltid göras om man inte kan ta emot kommunionen i dess gestalter.»


Her er Sacramentum Caritatis på engelsk.

I Assisi

Generelt, Teologi /

Bilde av Assisi

Min kone og jeg besøkte Assisi for akkurat et år siden, og jeg skrev den gang: «En flott tur, både naturmessig, kunstnerisk og åndelig. Byen ligger nydelig til på en høyde over slettelandskapet i Umbria, og under spaserturen fra jernbanestasjonen og opp til selve gamle Assisi så vi hele tiden den store borgen, Rocca Maggiore, samt flere av de store kirkene komme stadig nærmere – som vi ser på bildet.»

Egentlig passet det veldig godt å være i Assisi i fastetida – og vi var også i søndagsmesse i Santa Chiara mens vi var der – for historien om Frans og Klara er en dramatisk og inspirerende fortelling om omvendelse; omvendelse fra et liv i sus og dus til et liv i fattigdom og oppofrelse.


Jeg har skrevet litt mer om Klara her.

Den katolske kirke om skriftemålet – del 3.

Katekisme /

Hvor ofte skal man skrifte, og hva må man nevne for presten i skriftemålet? Slik leser vi videre om skriftemålet i katekismens kompendium – del 3:

Når skal man skrifte?

304. Hvilke synder må en skrifte?
En må skrifte alle alvorlige synder en ennå ikke har skriftet, som en husker etter en omhyggelig samvittighetsransakelse. Å skrifte de alvorlige synder er den eneste ordinære måte å oppnå tilgivelse på.

305. Når er en forpliktet til å skrifte alvorlige synder?
Enhver troende som har nådd skjels år og alder, skal skrifte de alvorlige synder minst én gang i året, og alltid fall før en mottar den hellige kommunion.

306. Hvorfor kan også de dagligdagse synder komme med i skriftemålet?
Kirken anbefaler sterkt at vi også skrifter venielle synder, selv om det ikke er strengt tatt nødvendig. Dette hjelper oss nemlig til å forme vår samvittighet på en riktig måte, til å kjempe mot våre dårlige tilbøyeligheter, til å la oss helbrede av Kristus og til å gjøre fremskritt i vårt åndelige liv.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Den katolske kirke om skriftemålet – del 2.

Katekisme /

Skriftemålet er ekstra aktuelt for katolikker (og burde vel være det for alle kristne) akkurat nå, for fasten er tradisjonelt den tida flest mennesker skrifter sine synder til en prest, som en del av forberedelsen til påske. Slik leser vi videre – del 2:

Omvendelse og skriftemål

299. Trenger de døpte omvendelse?
Kristi kall til omvendelse gir stadig gjenklang i de døptes liv. Omvendelsen er en stadig oppgave for hele Kirken, som er hellig, men rommer syndere i sitt eget skjød.

300. Hva er den indre botferdighet?
Indre botferdighet er ”et sønderbrutt og sønderknust hjertes” (Salme 51,19) holdning, og gjennom den guddommelige nåde blir hjertet beveget til å svare på Guds barmhjertige kjærlighet. Den innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, den faste beslutning om ikke å synde mer i fremtiden, og tillit til Guds hjelp. Den blir næret av håpet om guddommelig barmhjertighet.

301. I hvilke former uttrykker botferdigheten seg i det kristne liv?
Botferdighet uttrykkes i mange forskjellige former, særlig gjennom faste, bønn, og almisse. Disse og mange andre former for bot kan den kristne praktisere i dagliglivet, særlig i fastetiden og på fredager, botsdagen.

302. Hvilke elementer er vesentlige ved forsoningens sakrament?
To elementer er vesentlige: at mennesket omvender seg under den Hellige Ånds tilskyndelse, og absolusjonen fra presten, som i Kristi navn meddeler syndsforlatelsen og fastsetter botsøvelsene.

303. Hva gjør den skriftende?
Den skriftendes handlinger er: omhyggelig samvittighetsransakelse; anger (eller omvendelse), som er fullkommen når den springer ut av kjærlighet til Gud, og ufullkommen når den skyldes andre motiver – og som inneholder forsettet om ikke mer å synde; bekjennelse, som består i å skrifte syndene for presten; godtgjørelse eller boten som skriftefaren ilegger skriftbarnet. Den skal gjøre godt igjen den skade synden har forårsaket.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Pavens søndagspreken: Omvendelse er viktig

Liturgi, Teologi /

Før Angelus-bønna i går snakket pave Bendikt om søndagens evangelium, og han kommenterer den første (og vanskeligste) delen av teksten; om mennesker som døde pga ulykker eller urettferdig behandling. Var dette pga deres egne synder? Nei, svarer Jesus. (Se mine egne tanker om gårsdagens tekster HER.)

Paven snakket om hvor viktig det var både for enkeltpersoner og for samfunn å sette et kritisk blikk på handlinger og holdninger; ellers vil vil man ikke klare seg lenge.

In the face of certain misfortunes, he advises, it is no good to blame the victims. What is truly wise, rather, consists in allowing oneself to be questioned by the precariousness of existence and to adopt an attitude of responsibility: to do penance and improve our lives.

This is wisdom, this is the most effective response to evil, at all levels, interpersonal, social and international. Christ invites us to respond to evil first of all through a serious examination of conscience and with the commitment to purify our lives. Otherwise, we will perish, he says, we will perish in the same way. In fact, people and societies that live without questioning themselves have ruin as their only final end. Conversion, on the contrary, despite the fact it does not preserve us from problems and adversities, enables us to address them in a different «way.»

Above all it helps to prevent evil, and to neutralize some of its threats. And, in any case, it enables us to overcome evil with good, though not always at the level of events, which at times are independent of our will, certainly always at the spiritual level.

In short, conversion overcomes evil at its root, which is sin, though it cannot always avoid its consequences. … let us be helped to understand that to do penance and correct our conduct is not simply moralism, but the most effective way to improve both ourselves as well as society. An apt maxim explains it very well: It is better to light a match than to curse the darkness.

Lytt til ham! Svensk katolsk preken.

Katolsk /

Mennesker i vår tid ser ut til å mangle et indre kompass. Dette skriver Bengt Malmgren på sin blog og refererer til reaksjoner på biskop Arborelius’ protester på en svensk utvidelse av abortgrensene.

Han referer til en preken Fader Ingvar Fogelkvist holdt i den katolske domkirken i Stockholm sist søndag. Der sa han at «om vi vil ha et godt samfunn må vi følge det indre kompasset vi har i vår samvittighet. Alternativet er at det blir makten, og dermed tilfeldigheten som til slutt styrer hvilke lover vi har. Derfor er det rett å kreve at vårt lovverk også bygger på denne loven, ikke minst da våre foster, som de menneskelige vesen de er, har rett til at vi gir dem en elementær beskyttelse.»

Han åpnet sin preken slik: För en stund åtminstone tycktes hela det politiska Sverige, nyhetsmedia och människor i allmänhet lyssna, när vår biskop Anders Arborelius tillsammans med pingströrelsens föreståndare Sten-Gunnar Hedin förra söndagen publicerade sin artikel. Som många av er känner till, kritiserades i den ett lagförslag som ger utländska kvinnor möjlighet att göra abort i Sverige, inte minst då sena aborter, mellan vecka 13 och 18, vilket inget annat land inom EU tillåter.

För ett ögonblick åtminstone tycktes det som att människor verkligen gjorde det som rösten uppmanar till i dagens evangelium: «Lyssna till honom!», alltså lyssna till Guds egen son. Att lyssna till Jesus är att lyssna till Gud. Det är naturligtvis inte så att vi kan likställa artiklen ifråga med Guds ord, och tillskriva den ofelbarhet, men när det gäller huvudfrågan, aborternas omoraliska karaktär, är det inte bara den ene eller andre kyrkoledaren som råkar tycka så, utan det handlar om en oändligt mycket större auktoritet som står bakom: Gud själv, när han säger: «Du skall icke dräpa», vilket innebär förpliktelsen att värna om det mänskliga livets okränkbarhet, det liv som börjar redan vid konceptionen.

LES HELE PREKENEN HER.

Hva lærer Den katolske kirke om skriftemålet?

Katekisme /


Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme er nylig kommet på norsk,og jeg vil her presentere hva Kirken lærer om SKRIFTEMÅLET. Dette er svært aktuelt akkurat nå, for fasten er tradisjonelt den tida flest mennesker skrifter sine synder til en prest, som en del av forberedelsen til påske. Slik leser vi:

Hva er skriftemålet?

296. Hva blir dette sakramentet kalt?
Det blir kalt botens sakrament, forsoningens sakrament, tilgivelsens sakrament, skriftemålets sakrament eller omvendelsens sakrament.

297. Hvorfor finnes det et forsoningens sakrament etter dåpen?
Siden det nye liv i nåden som vi har mottatt gjennom dåpen, ikke har fjernet menneskenaturens svakhet, og heller ikke tilbøyeligheten til å synde (concupiscientia), har Kristus innstiftet dette sakramentet for de døptes omvendelse når de gjennom synd har fjernet seg fra Ham.

298. Når ble dette sakramentet innstiftet?
Den oppstandne Herre innstiftet dette sakramentet da Han påskedags aften viste seg for sine apostler og sa til dem: ”Motta den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt.” (Joh 20, 22-23)

LES MER OM HVA KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Modig biskop Kvarme igjen i medias søkelys

Generelt /

Flere aviser melder i dag at Oslos lutherske biskop Ole Christian Kvarme på nytt har prøvd å opprettholde tradisjonell kristen seksualetikk, ved å nekte en samlevende homofil mann prestevikariat i Oslo. Prosten hadde gitt mannen vikariatet, men biskopen sa altså nei. Modig gjort av Kvarme, for han må regne med mye kritikk også for dette.

Stavanger Aftenblad skriver om dette i dag og sier bl.a.:

Kvarme mener hans nei til Josefsen er i tråd med det synet han tydelig har gitt uttrykk for hele veien, og forklarer at han drøfter spørsmål om vikariater med bispedømmerådet.

– Denne type vikariater er det biskopen som har ansvaret for å engasjere til, og jeg har fulgt min kjente praksis med å ikke engasjere personer som lever i et homofilt partnerskap. Jeg fikk også reaksjoner fra deler av menigheten om denne presten, sier Kvarme.

Tekster og tema for 3. søndag i fasten

Liturgi /

Tekstene på denne 3. søndagen i fasten syns jeg har en litt underlig dobbelthet i seg. Spesielt har evangeliet en problematisk åpning, med omtale om flere mennesker som døde i ulykker. Det var ikke deres skyld, det var ikke fordi de hadde syndet, sier Jesus, men om ikke dere omvender dere, vil det gå like ens med dere. (!) Men avslutningvis i evangelieteksten hører vi også om den ekstra muligheten tilå forbedre seg, som Kristus gir oss. Søndagens hovedtema blir altså 1) at vi må vende oss fra våre synder, og 2) at Gud er barmhjertig; han berger oss og gir oss en ny mulighet.

Første lesning er fra 2. Mosebok 3 og forteller om Guds omsorg for de undertrykte: Gud. Så sa Herren: «Jeg har sett hvor vondt mitt folk har det i Egypt, og hørt hvordan de klager over fogdene. Jeg vet hva de må lide. Jeg har steget ned for å fri dem fra egypterne og føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning. … Da sa Moses til Gud: «Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?» Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere.» Så sa Gud til Moses: Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.»

Siste del av responsoriesalme 103 er også full av trøst. Salmen har omkved «Herren er barmhjertig og nådig», og slutter slik:

Herren griper inn og frelser, han lar alle undertrykte få sin rett.
Han kunngjorde sin vei for Moses, sin gjerning for Israels folk.

Barmhjertig og nådig er Herren, langmodig og rik på miskunn.
For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunn mektig over dem som frykter ham.

Andre lesning er fra Paulus 1. brev til Korinterne, kap. 10, og er mer advarende i tonen: Og dere må ikke være misfornøyde og klage, slik noen av dem gjorde, de som ble drept av den ødeleggende engelen. Det som hendte med dem, skulle være advarende eksempler; det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet. Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller!

Evangeliet er hentet fra Lukas 13, det inneholder begge dagens hovetema; både at vi må leve godt og bære frukt, men også at Gud gir oss nåde og en ny mulighet til å forbedre oss: Han fortalte denne lignelsen: «En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården hans. Da han kom for å se etter frukt på det, fant han ingen. Han sa til gartneren: Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden? Men gartneren svarte: Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke, får du hogge det ned.»

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Menighetsarbeid

Generelt, Katolsk /

Det er blitt tydeligere for meg dette året at februar, mars og april er en travel tid for (katolske) prester. Jeg syns i alle fall at november og desember var roligere enn jeg hadde regna med, mens jeg nå har adskillig mer å gjøre. Arbeidssituasjonen min har forandra seg mye siden jeg var i Bergen, og hadde mye arbeid på St Paul skole – og i skolen er de siste 6-8 ukene før jule- og sommerferie ekstra intense.

For en prest er det mange oppgaver som er likelig spredt over hele året; søndagene kommer hver uke uten opphold, og mennesker fødes/døpes og dør nokså jevnt både sommer og vinter. Jul og påske skaper heller ikke så veldig mye ekstra arbeid, vel skal vi ha rundt 30 messer (!) i vår menighet fra Palmesøndag til og med 2. påskedag, men så har vi også 6 prester til å dele på arbeidet (inkl. gjesteprester).

Nei, det som gjør denne perioden litt ekstra arbeidskrevende, er delvis forberedelsen til påsken ved mange skriftemål, men aller mest er det den avsluttende undervisningen fram mot mottakelse av sakramentene i mai og til sommeren.

Vi har nesten 30 ungdommer som skal konfirmeres i starten av mai, og rundt 45 barn som skal motta sin første hellige kommunion i slutten av mai, og jeg har dessuten fem ungdommer som skal forberedes til dåp i mai. Og så har jeg fem par som skal gifte seg til sommeren (i Stavanger eller i utlandet) og i Den katolske kirke skal disse forberedes i et halvt år før ekteskapet. Alt dette er hyggelig og viktig arbeid, men gjør at en prest har mange ting og mange personers vel å tenke på.

Og akkurat nå må legge legge siste hånd på en av de aller mest regelmessige oppgavene i en prests liv; forberedelsen til søndagens messer.

Skreddersydd elektronisk kalender

Data/blogg /

Inspirert av en ny elektronisk kalender på www.katolsk.no, og godt hjulpet av Mats Tande (som nå i 11 år uavbrutt har hatt det tekniske ansvaret for de katolske nettsidene i Norge), har jeg nå lagt inn en ny elektronisk kalender på St Svithun menighets nettsider.

Der legges alle messer og andre arrangementer lett inn (av alle med brukernavn og passord), oppdateres umiddelbart og kan sees av alle – OPPDATERING: FUNGERER IKKE MER.

Prøv kalenederen, og send meg gjerne en tilbakemelding – både om formatet og om hvordan den eventuelt kan brukes i andre sammenhenger.

Det avgjørende spørsmålet er vel om den blir lest. For 4-5 år siden prøvde avisen Vårt Land (som har vært teknisk langt framme) seg med en elektronisk kalender for kirkelige arrangementer i hele Norge. Vår menighet (jeg var i Bergen da) abonnerte på denne tjenesten (som var lett å bruk eog informativ), men etter et års tid ga Vårt Land opp prosjektet, pga for svak respons. Forhåpentligvis er tida mer moden nå.

Skroll til toppen