juni 2009

Pave Benedikt: “Kirken trenger hellige prester”

Katolsk /

I går kveld leda pave Benedikt en høytidelig vesper i Peterskirken, som innledning av et år spesielt fokusert på Kirkens prester. Tema for presteåret er «Kristi trofasthet, presters trofasthet».

I løpet av presteåret skal Vatikanet publisere et direktiv for skriftefedre og åndelige veiledere, og også en samling tekster av Den hellige far – om kjernen i en prests liv og misjon i den moderne verden. I tillegg skal pave Benedikt offisielt proklamere Den hellige Johannes Vianney som «skytshelgen for alle verdens prester». (Fra katolsk.no.)

Zenit.org skriver videre om det som skjedde i går kveld: The year, convoked by the Pontiff, coincides with the 150th anniversary of the death of St. John Mary Vianney, known as the Curé d’Ars. Bishop Guy Bagnard of Belley-Ars brought the relics of the French saint to Rome for the inauguration Mass.

The celebration began with the Holy Father venerating in silence the relics of St. John Mary Vianney.

«The Church needs holy priests,» the Pope said in his homily. «[It needs] ministers to help the faithful experience the merciful love of the Lord and to be convinced witnesses.» For this, he invited the faithful to pray «that the Lord inflame the heart of each priest» with the love of Jesus.

«How can one forget that nothing makes the Church — the Body of Christ — suffer more than the sins of its pastors, above all those that are ‘wolves in sheep’s clothing,’ whether because they lead [the faithful] away with their private doctrine, or because they bind [the faithful] down with the ties of sin and death,» he asked.

«The call to conversion and to take recourse to Divine Mercy also applies to us, dear priests ,» Benedict XVI said to the numerous priests and bishops present. «We should also appeal, humbly and incessantly, to the heart of Jesus so that he preserves us from the terrible risk of damaging those whom we should save.»

For this, the Pope affirmed, «Our mission is indispensible for the Church and for the world, which demands complete fidelity to Christ and an incessant union with him; that is to say, it demands that we constantly seek the holiness of St. John Mary Vianney.»

Mer om Den katolske Kirke på verdidebatt.no

Generelt, Katolsk /

På Vårt Lands debattsider, verdidebatt.no, har det vært skrevet ganske mye om Den katolske Kirke. Så mye at en katolikk sukker litt – se her.

Det innlegget ble skrevet for to dager siden, men i dag braker det løs igjen. Det starter ganske positivt, med følgende ord fra en ikke-katolikk:

«Jeg synes selv at jeg har blitt en del klokere når det gjelder det kirkesamfunnet. Mitt spørsmål er likevel: Hva ville ha skjedd dersom IKKE denne kirken hadde vært den sterkeste av alle kirkesamfunn?

De har bidratt til at vi har fått leve som en kristen nasjon siden 1000 tallet. Gjennom at de allierte seg med verdslige myndigheter klarte de å stoppe den muslimske krigsmaskinen. Det kan jo tenkes, at muslimene hadde tatt Europa for lenge siden dersom ikke katolikkene og myndighetene hadde stoppet dem.

Jeg tror dermed at Herren har brukt dette kirkesamfunnet på en mektig måte, som vi pinsevenner og karismatikere (og andre) nyter fruktene av nå. Så jeg synes vi skal være litt ydmyke når vi omtaler paven og katolikkene, de har tross alt bidratt til at næmere 2 milliarder mennesker, dersom vi tar med protestantene, har blitt forkynt Kristus!»

Men den første kommentaren til dette innlegget svarer slik på spørsmålet:

«Ja, kanskje vi hadde sluppet å bli kristnet med sverd og nedslaktning. Kanskje vi hadde sluppet unna diskusjonene rundt barnedåpen som vi pinsevenner ikke deler deres syn med. Kanskje vi hadde sluppet unna engledyrkelse, Maria dyrkelse,røkelse, Myrra og rosenkranser. Messer og andre døde ritualer hadde vel kanskje opphørt, og vi hadde kanskje sluppet unna forfølgelse mot oss «gjendøpere». Vi kan kanskje nevne flere ting, men det har ingen hensikt. Jeg tror bestemt at du har vært litt for kjapp til å velsigne dette kirkesamfunn. Du vet også at denne kirken skal gjennoppstå i de siste tider med sin kraft støtte antikrist?»

Man blir ganske matt av slikt, men samtidig er det vel godt å bli informert om hva enkelte mennesker virkelig tenker. 3-4 katolikker har kjempa voldsomt for vår Kirke på dette debattforumet, kanskje flere skal tre støttende til? (Selv har jeg bare skrevet 3-4 kommentarer på verdidebatt.no, men jeg holder fast på at det er et prisverdig initiativ av Vårt Land, og en del debatter holder et mye høyere nivå.)

Protestér mot all falsk lære! – sier katolsk biskop i England til studenter

Katolsk /

Nylig pensjonert katolsk biskop i Lancaster, Patrick O’Donoghue, som nå er flytta hjem til sitt barndoms Irland, har visst alltid vært kjent for å være frittalende, og er sannsynligvis blitt enda dristigere som pensjonist. I alle fall uttaler han seg svært tydelig mot all form for radikal/ liberal utglidning i Kirken. (Fra det irske katolske tidsskriftet Alive! – s 3 i juni-nummeret 2009. Les mer om biskop O’Donoghue her.)

Cork-born Bishop Patrick O’Donoghue urged Catholic students at Oxford University to have “an enquiring fidelity” to the teaching of the Church and to abandon “the fictions foisted on us by some clergy, religious and laity who are disobedient and arrogant in their will-to-power.”

It was, for him, he said, a “great joy” being part of a Church “that has left behind the ghetto and the siege mentality,” in order to “proclaim to the world the liberating power of Christ’s Gospel.”

But he was distressed by “the pathetic situation of catechetics in this country, and the extent of ignorance and apostasy among generations of Catholics since the Vatican Council.”

The UK’s most outspoken bishop, he regretted “the diminishment of the Catholic understanding of sin, man’s need for redemption, the sacrificial nature of the Mass.”

This had led to “the virtual abandonment of Confession, the marginalisation of devotion to Mary, the intercession of the saints, and adoration of the Blessed sacrament.”

The bishop is the author of the 2-part plan for renewal called Fit for Mission? Schools and Fit for Mission? Church which has created a stir not just in Britain but around the English-speaking world.

He believed that full renewal will only happen when Catholics, particularly leaders in “schools, seminaries, parishes, and dioceses,” stop obstructing the authentic implementation of the Council and “positively engage with it.” …

Protestér mot all falsk lære! – sier katolsk biskop i England til studenterLes mer »

Mer om den nye engelske oversettelsen av messen

Katolsk /

Biskop Serratelli, i Paterson, New Jersey, er formann for de amerikanske biskopenes liturgikomité, og holdt et foredrag i oktober 2008 om prinisppene bak den nye (og lenge etterlengtede) oversettelsen av messen til engelsk. Hans foredrag om bakgrunnen for den nye oversettelsen, og prinsippene som ligger til grunn for den, er ganske interessante. Foredraget kan i sin helhet leses her (og Father Z har også en del kommentarer).

In May 2002, the publication of the (revised) Missale Romanum marked an historic moment in the life of the Church in our day. It gave an impetus to the great liturgical renewal set in motion when Vatican II issued Sacrosanctum Concilium as its first document. With Vatican II, «began … the great work of renewal of the liturgical books of the Roman Rite. [This] … work … included their translation into vernacular languages, with the purpose of bringing about in the most diligent way that renewal of the sacred Liturgy….» (Liturgiam authenticam 1 and 2).

In the enthusiasm of the aggiornamento [updating], translators set to work to produce translations that expressed the Latin Missal in modes of expression appropriate to the vernacular languages. From 1969 until 2001, the document Comme le Prévoit granted translators wide latitude in translations for the liturgy. Rather quickly in the English-speaking world, translators adopted “dynamic equivalency” as their approach to the texts. Simply stated, dynamic equivalency translates the concepts and ideas of a text, but not necessarily the literal words or expressions.

In light of the experience in the last 36 years, the Church has revisited the question of how to best translate the texts of Sacred Scripture and the liturgy. Many people had noticed the deficiency of dynamic equivalency. In 2001, the Holy See issued the instruction Liturgiam authenticam to guide translations both of the Scriptures and of liturgical texts. The new instruction did not deny the necessity of making the text accessible to the listener. But, it did refocus the attention of translators on the principle of unearthing the theological richness of the original texts. This needed balance keeps us from suffering an impoverishment of language in terms of our biblical and liturgical tradition.

Liturgiam authenticam espouses the theory of “formal equivalency”. Not just concepts, but words and expression are to be translated faithfully.

Så nevner biskopen noe prinsipper som er fulgt i den nye engelske oversettelsen – og han gir flere eksempler i selve foredraget for å illustrere: …

Mer om den nye engelske oversettelsen av messenLes mer »

En anglikansk prest konverterer

Katolsk, Økumenikk /

En anglikansk prest, Jeffrey Steel, har nylig annonsert at han og hans familie (kone og seks barn) skal bli katolikker. Han skriver grundig og ganske personlig om hvordan han kom til denne overbevisninga:

I am writing to make the announcement that I am becoming a Roman Catholic along with my wife Rhea and our six children. I realise that this decision is going to make some really happy, some very sad and others possibily angry. But, I have made the decision with the deepest sense of integrity and by conscience. I would like to share a bit of my faith journey though there are many gaps here, it is descriptive of my heart over the past few months. This is not particularly an academic account of what I have done in my studies but rather the spiritual wrestling that went on within me. The announcement was made this morning in all three parishes where I serve and is now a matter of public knowledge. My reception into Holy Mother Church is forthcoming.

My PhD studies really set me on my Catholic journey in a deep theological way though I did not realise it at the time. I have been looking at Bishop Lancelot Andrewes as a catalyst for ecumenism with the Catholic Church in the area of Eucharistic sacrifice. Andrewes was in regular dialogue with S. Robert Bellarmine SJ and it is in this dialogue and Andrewes’ other writings that I saw how Catholic he was with regards to the Eucharist being the Christian offering which consisted of more than a sacrifice of praise and thanksgiving. It was and is propitiatory as well as other things.

Han skriver videre om hvordan han kjempa med denne avgjørelsen i vinter og vår, og bl.a. var i Roma og ba ved Peters grav. Han legger også til at det ikke er lett å gi opp alt han har hatt, identitet, jobb, bosted etc., for å bli katolikk: sometimes crossing the Tiber looks like an easier swim than it really is. I told my Catholic bishop that I sometimes feel like the Tiber has stretched as wide as the Atlantic and I’ve been cast into the middle and told to swim. He said, ‘yes, Jeffrey but there are devices out there to keep you above water, grab onto them and do not fear.’

Fr Longenecker skriver også litt om dette, og om sine egne år som anglikansk prest.

Spenning i Kirken om forholdet til vårt sekulære samfunn – et svært interessant foredrag, del 2

Teologi /

På www.chiesa leser vi videre i erkebiskop Bruguès’ svært interessante foredrag, om en måte å forklare spenningene som fins i presteskapet (og blant de troende) mellom de som har et positivt og optimistisk syn på vår sekulariserte verden, og de som heller vil holde en tydelig avstand til denne. Den eldre generasjonen (som er mest optimistiske i forhold til verden) mister stadig støtte (og liker dette lite), men de har fortsatt for det meste maktposisjonene i Kirken:

There now exists within the European Churches, and perhaps within the American Church as well, a line of division, sometimes of fracture, between a current of «composition» and a current of «contestation.»

The first leads us to observe that secularization includes values with a strong Christian influence, like equality, freedom, solidarity, responsibility, and that it should be possible to come to terms with this current and identify areas of cooperation.

The second current, on the contrary, calls for keeping distance. It maintains that the differences or points of opposition, above all in the field of ethics, will become increasingly pronounced. It therefore proposes an alternative to the dominant model, and accepts the minority opposition role.

The first current emerged mainly during the period following the council; it provided the ideological framework for the interpretations of Vatican II that were imposed at the end of the 1960’s and in the following decade.

Things were reversed beginning in the 1980’s, above all – but not exclusively – under the influence of John Paul II. The current of «composition» has aged, but its proponents still hold key positions in the Church. The current of the alternative model has become much stronger, but it has not yet become dominant. This would explain the tensions at the moment in many of the Churches on our continent.

It would not be difficult for me to provide examples illustrating the contrast I have just described. …

Spenning i Kirken om forholdet til vårt sekulære samfunn – et svært interessant foredrag, del 2Les mer »

Prestens identitet i møte med en sekularisert verden – et svært interessant foredag

Teologi /

Sekretæren for Vatikanets undervisningskongregasjon, erkebiskop Bruguès, en 66 år gammel dominikaner, holdt nylig et interessant foredrag i forbindelse med året som skal markere prestenes rolle på en spesiell måte (og som starter nå kommende fredag). Erkebiskopen prøver å analysere situasjonenen vi har i dag, og sier bl.a. at de fleste prestestudentene i vår tid kjennetegnes ved at de vet svært lite om sin tro når de begynner studiene (fordi katakesen i de de fleste land har vært altfor dårlig), men at de oftest er mennesker som har tatt et klart standpunkt mht til sekulariseringa som nå preger mange vestlige land. Han sier videre at «we have experienced or even fostered an extremely powerful self-secularization in most of the Western Churches.

The examples are many. Believers are ready to exert themselves in the service of peace, justice, and humanitarian causes, but do they believe in eternal life? Our Churches have carried out an immense effort to renew catechesis, but does not this catechesis itself tend to overlook the ultimate realities? For the most part, our Churches have embarked upon the ethical debates of the moment, at the urging of public opinion, but how much do they talk about sin, grace, and the divinized life? Our Churches have successfully deployed massive resources in order to improve the participation of the faithful in the liturgy, but has not the liturgy for the most part lost the sense of the sacred? Can anyone deny that our generation, possibly without realizing it, dreamed of a «Church of the pure,» a faith purified of any religious manifestation, warning against any manifestation of popular devotion like processions, pilgrimages, etc.?

The collision with the secularization of our societies has profoundly transformed our Churches. We could advance the hypothesis that we have passed from a Church of «belonging,» in which the faith was determined by the community of birth, to a Church of «conviction,» in which the faith is defined as a personal and courageous choice, …

Prestens identitet i møte med en sekularisert verden – et svært interessant foredagLes mer »

Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen, sier Herren, og den som spiser av det, skal leve i all evighet. Alleluja.

Liturgi /

Slik (over) lyder allelujaverset i dagens messe, i de land som feirer festen for Kristi legeme og blod denne søndagen. Og dette er dagens antifoner, bønner og tekster:

INNGANGSVERS
Med beste hvete næret han dem og mettet dem med honning fra klippen. Sal 81 (80), 17

KIRKEBØNN
Barmhjertige Frelser, i dette underfulle sakrament har du etterlatt oss et minne om din lidelse. Gi oss å ære ditt legemes og blods mysterier, så vi alltid får kjenne frukten av din frelse, du som lever og råder …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, gi nådig din Kirke enhetens og fredens gaver, som i dette offer fremstilles under sakramentets tegn. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Den som eter mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham, sier Herren. Joh 6,57

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, hver gang vi mottar ditt dyre legeme og blod her på jorden, gir du oss en forsmak på det himmelske gjestebud. Vi ber deg: Fyll oss med din guddoms evige glede, du som lever og råder fra evighet til evighet.

Den nye messen er ganske lik den gamle (se her), men årets tekster (år B) er helt annerledes, siden de gamle tekstene i stor grad er bevart i år A (se dem her). Slik lyder dagens tekster i kirkeår B: …

Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen, sier Herren, og den som spiser av det, skal leve i all evighet. Alleluja.Les mer »

Corpus Christi – Bolsena/Orvieto i Umbria – året 1263

Katolsk, Liturgi /

For litt over tre år siden var jeg i Orvieto, en flott, gammel by i Ubria, nesten midt mellom Roma og Firenze. Byen er bl.a. kjent for sin fantastiske domkirke, som vi kan se på bildet over. (Les mer om mitt besøk her.)

Før denne turen visste jeg ikke at Orvieto har noe å gjøre med festen katolikker kaller Kristi legeme og blods fest eller Corpus Christi – les om det eukaristiske underet i Bolsena/Orvieto HER og HER – og som vi feirer i Norge i morgen (men som mange steder fortsatt feires torsdag denne uka). Mer om dette kan vi lese på katolsk.no:

«I 1263 stoppet den bøhmiske presten Peter av Praha i Bolsena på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt intenst ved apostelen Peters grav for å få styrket sin tro. Han var nemlig begynt å tvile på transsubstansen i nattverden – at brødet og vinen virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Men så skjedde miraklet. Under en messe i krypten i Bolsenas kirke Sta Cristina så Peter blodet dryppe fra nattverdsbrødet, så mye at korporalet ble gjennombløtt. Pave Urban IV, som oppholdt seg i Orvieto, hørte om miraklet og beordret korporalet til Orvieto. Dessuten besluttet presteskapet at det skulle bygges en veldig helligdom til å huse den nye relikvien, og den kan nå ses i Cappella del Corporale i domkirken i Orvieto. Den bæres i prosesjon gjennom Orvietos gater på Corpus Christi.

Urban IV var så imponert over miraklet i Bolsena at han året etter i bullen Transiturus, som ble utstedt i noe forskjellige former den 11. august og 8. september 1264, foreskrev Kristi Legemsfest (Corpus Christi), 60 dager etter påske, for hele Kirken. Bullen var full av glødende lovprisninger til Det hellige Sakrament. Men på grunn av pavens død i oktober samme år, ble beslutningen først gjennomført under Avignon-paven Klemens V i 1311.»

Hvorfor er det så vanskelig å konvertere?

Katolsk /

Katolsk prest Dwight Longenecker (tidligere anglikansk, med kone og flere barn) skrev for noen dager siden (på sin ganske aktive blog) en artikkel om hvorfor det er så vanskelig for anglikanske prester å bli katolikker. Mye av problematikken er den samme for lutheranere, og derfor ber jeg dere om å lese å lese det han skriver, og de mange kommentarene – HER. Her er et lite utdrag:

Deep in the roots of Anglicanism there is a Puritan, and therefore Protestant mind set. It is deeply anti-Catholic not only in a biased way, but also in its how world view and perspective of history, culture and the Christian faith.

This is a profound foundation for the Anglican mind, and not one which is shifted very easily. It is also the reason why most Anglicans find Catholicism so alien. It is not because Catholicism is Irish or Polish or Italian, but because it is, well, Catholic. The Protestant philosophical and theological foundation on which Anglicanism is built, and on which most Anglicans based their religion and their world view is deeply inimical to the Catholic world view. That is why those of us who are converts of over ten of fifteen years still admit that in many ways Catholicism still has not got fully into our bloodstream as much as we would like.

Min minibærbare fungerer ypperlig med Xubuntu

Data/blogg /

Jeg skrev for noen uker siden at jeg hadde kjøpt en nettbok, Dell Mini 12. Jeg installerte ganske raskt Ubuntu Netbook Remix 9.04 på den, noe som for så vidt gikk greit, men maskinen blei litt treg, og jeg trengte ikke det spesielle skrivebordet til ‘Remix’ når skjermen er så stor som 12 tommer. Jeg eksperimenterte litt med dette opplegget, men det endte med at jeg installerte Xubuntu 9.04 helt fra bunnen av – Xubuntu er en ‘lett’versjon av Ubuntu linux. Denne installasjonen gikk helt smertefritt, og maskinen rask og grei å bruke, så de siste ukene hare jeg brukt dette operativsystemet 95% av tida – og Windows XP (som jeg ikke har avinstallert) de siste 5 %.

Da jeg sist uke fikk et billig-abonnement på mobilt bredbånd (NettCom litt bruk), var det interessant å merke seg at mens jeg på Windows XP måtte installere diverse programmer for å få USB-modemet til å virke, virka det med en gang, uten noen form for installasjon eller fikling, på Xubuntu.

Jeg tenkte litt på dette mens jeg leste på dinside.no at Linux visst ikke har vært en stor suksess på minibærbare – men her har jeg også lest andre nyhetsmeldinger som sier det motsatte.

Pave Benedikt priser Norge som fredsmekler og hjelper for mennesker i nød

Generelt, Katekisme /

Her er en (skriftlig) hilsen pave Benedikt XVI i går ga til Rolf Trolle Andersen, Norges nye ambassadør til Den hellige stol. Jeg har funnet brevet på zenit.org, men tar det også med her i sin helhet:

* * *

Your Excellency,

I am pleased to welcome you to the Vatican and to accept the Letters accrediting you as Ambassador Extraordinary and Plenipotentiary of the Kingdom of Norway to the Holy See. I would like to express my gratitude for the good wishes that you bring from King Harald V. Please convey to His Majesty my cordial greetings and assure him of my continued prayers for all the people of your nation. It seems particularly fitting that today’s ceremony, an important landmark in our diplomatic relations, should occur at a time when the twentieth anniversary of the historic visit of Pope John Paul II to the Scandinavian countries is almost upon us.

Not only is your country blessed with a notable degree of prosperity, but it has a most distinguished record in coming to the aid of others less fortunate than itself. In the wake of the financial turmoil of recent months, Norway was swift in offering expert assistance to other countries to help them weather the storm, despite suffering its own share of economic difficulties in consequence of the crisis. In opening its doors to significant numbers of refugees and immigrants, Norway has for many years shown itself to be a generous and welcoming nation. As Your Excellency has observed, the effect of this influx on Norwegian society, and especially on the small Catholic community, has been to introduce far greater cultural and ethnic variety. This in turn has stimulated deeper reflection on the presuppositions and values that govern life in Norway today and its place in the modern world. …

Pave Benedikt priser Norge som fredsmekler og hjelper for mennesker i nødLes mer »

Pave Benedikt tar igjen opp liturgiske spørsmål i onsdagsaudiensen

Liturgi /

I denne ukas onsdagsaudiens snakka pave Benedikt om teologen Rabanus Maurus, som ble født i Mainz ca år 780 (og som jeg må innrømme at jeg ikke husker å ha hørt om tidligere). Og om denne mannen sa paven:

Rabanus Maurus concentrated his attention above all on the liturgy, as the synthesis of all the dimension of our perception of reality. This intuition of Rabanus Maurus makes him extraordinarily relevant to our times. He also left the famous «Carmina» proposals to be used above all in liturgical celebrations. In fact, Rabanus’ interest for the liturgy can be entirely taken for granted given that before all, he was a monk. Nevertheless, he did not dedicate himself to the art of poetry as an end in itself, but rather he used art and whatever other type of knowledge to go deeper in the Word of God. Because of this, he tried with all his might and rigor to introduce to his contemporaries, but above all to the ministers (bishops, priests and deacons), to the understanding of the profound theological and spiritual significance of all the elements of the liturgical celebration.

In this way, he tried to understand and present to the others the theological meanings hidden in the rites, paying recourse to the Bible and the tradition of the fathers. He did not hesitate to cite, out of honesty and also to give greater weight to his explanations, the patristic sources to which he owed his knowledge. He made use of them freely and with attentive discernment, continuing the development of the patristic thought. ….

Given that the word of God is an integral part of the liturgical celebration, Rabanus Maurus dedicated himself to the latter with the greatest effort during his entire existence. …..

… Rabanus explained to simple people and to the clergy of his own diocese the fundamental elements of Christian faith: They were a type of small catechisms.

I would like to conclude the presentation of this great «man of the Church» citing some of his words that reflect his deep conviction: «He who neglects contemplation is deprived of the vision of the light of God; he who is carried away with worry and allows his thoughts to be crushed by the tumult of the things of the world is condemned to the absolute impossibility of penetrating the secrets of the invisible God» (Lib. I, PL 112, col. 1263A). I believe that Rabanus Maurus addressed these words to us today: while at work, with its frenetic rhythms, and during vacation, we have to reserve moments for God. [We have to] open our lives up to him, directing a thought to him, a reflection, a brief prayer. And above all, we mustn’t forget that Sunday is the day of Our Lord, the day of the liturgy, [the day] to perceive in the beauty of our churches, in the sacred music and in the Word of God, the same beauty of our God, allowing him to enter into our being. Only in this way is our life made great; it is truly made a life.

Les hele pavens preken her.

“Med rett til å Drepe” – av Janne Haaland Matlary

Generelt /

Janne Haaland Matlary skrev for noen dager siden et ganske kraftig og grundig innlegg mot aktiv døshjelp på KrFs nettsider. Levi Fragell reagerte kraftig (naturlig nok, siden han arbeider aktivt for å gjøre dødshjelp tillatt) på det i Vårt Land i går, men jeg er ikke sikker på at så mange har lest hele hennes innlegg. Her er starten:

Fremskrittspartiet har vedtatt aktiv dødsjelp på sitt landsmøte. Dette er kort og godt det samme som mord: en intensjon om å ta et menneskes liv. Selv om offeret ønsker seg å bli tatt av dage aldri så mye, er den som utfører udåden eller bistår til dette, en morder. Loven straffer med rette mord med strenge straffer. Nå vil altså Norges nest største parti legalisere mord. Dette er dypt sjokkerende og totalt uakseptabelt. Dette er ikke noe som vi skal late som er en pragmatisk sak som vi kan diskutere og eventuelt kompromisse om. Dette er en sak som må avvises totalt i all sin umenneskelighet. Dette vedtaket røper et menneskesyn som kun tillater den sterkestes rett og hvor den syke, svake og gamle – den «unyttige» – bør elimineres. Dette er barbariets lov, slik den ble praktisert i hedenske samfunn som det norrøne. «Utbur» var almen praksis før kristendommen ble innført i Norge: den som ikke selv kunne overleve, ble satt ut i skogen for å dø.

Aktiv dødshjelp fremstilles som en slags menneskerettighet. Dette er å snu menneskerettighetene på hodet. Retten til liv er derimot den første menneskerett, nedfelt i FNs Menneskrettighetserklæring. Man later som om aktiv dødshjelp er «etterspurt». Det er det sikkert dersom lidelse ikke lindres, dersom lidelse anses som uakseptabelt, og dersom døden er et tabu. I dag er syke eldres situasjon på mange måter forferdelig i Norge: det er en utbredt ensomhet, det er ingen respekt for eller aktelse for de eldre, og sykdommers lidelse anses ikke som tolerabel. Men lidelse avhjelpes ved riktig smertelindring, og den lindring moderne medisin tilbyr er hundre ganger bedre enn det vår forfedre ble tilbudt. Døden er den eneste utgang på menneskelivet som er mulig; vi skal alle dø, og bør forberede oss på vår egen død hver eneste dag. «Memento mori» – kom i hu din død – var og er den kristne kirkes daglige påminnelse, nettopp fordi man i dødens perspektiv får riktig forståelse for livet. Det er symptomatisk nok Frps Ungdomsparti som foreslo aktiv dødshjelp. Medlemmene der anser vel at de selv ikke kommer til å dø for om ufattelig mange år, og at de derfor ikke behøver å bli fortrolige med sin egen død. De som den aktive dødshjelpen skal gjelde for, er formodentlig «de andre» – de gamle, syke og handicappede. …

Les resten av hennes innlegg.

Mer om liturgien: bønnene presten sier med lav stemme

Liturgi /

Jeg har nevnt tidligere at vi prester (i moderne tid) ikke særlig detaljert har lært hvordan vi skal feire messen, og at det er knytta usikkerhet og ganske mye ulikhet praksis mellom prestene til deler av liturgien. I dag skriver Father Edward McNamara på zenit.org om bønnene presten ber i messen, ‘stille’ eller heller ‘med lav stemme’. Han presiserer at disse bønnene ikke skal være helt stille (dvs. inni seg / mentalt), jeg forstår det slik at leppene skal bevege seg, og man skal gjerne bruke en hviskende stemme. Jeg må innrømme at jeg tidligere år ikke var så oppmerksom på dette (og ingen hadde nevnt det for meg), men nå syns jeg dette er ett av flere punkt vi prester må få på plass i messefeiringa – og andre prester er sikkert enige med meg. Så til spørsmålet og Father McNamaras svar:

Q: In the Latin rubrics for the Roman missal, we are instructed to recite certain prayers «secreto.» In the English translation the word used is «silently.» Instead, the Italian translation has «sotto voce,» which I use when I recite those prayers, which — for some reason — I feel is more faithful. The Italians know how to translate Latin. In other words, one does not say the prayers silently but under one’s breath, as it were. You must be heard a little bit, though not loudly….

A: Our reader is correct in stating that «silently» is an imperfect translation for the Latin «Secretum.» But he will be happy to know that the recently approved new translation of the Order of Mass changes this expression to the more accurate «quietly.» Therefore when the new missal is eventually published within a couple of years, priests will no longer have this dilemma.

In the ordinary form of the Roman rite this quiet recitation is mostly reserved to the priest’s personal prayers. Among these are his prayers before and after reading the Gospel; sundry prayers before taking Communion; or during the purification of the sacred vessels.

Another are the so-called priestly apologies which are not prayers in which the celebrant excuses himself for being a priest but in which he recognizes his intrinsic indignity and implores divine aid in order to worthily celebrate the august mysteries. These were once abundant in the liturgy but are now few. Examples are the two prayers associated with the washing of hands: «In spiritu humilitatis» and «Lava me Domine.» …. …

It should be said that while the Mass has moments of silent prayer, it has no prayers in silence. That is, all official prayers printed in the missal are meant to be vocalized and are never said just mentally. Most of them are to be sung or recited in a clear audible voice.

Those, such as the examples above, which are said «quietly,» should be at least audible to the speaker himself and may even be slightly louder provided that there is a clear distinction in tone between the personal prayers and the presidential ones. If this is done, then it matters little if the «quiet» prayer becomes accidentally audible due to sensitive microphones.

Måtte vår Herre Jesus Kristus, Kirkens Herre, velsigne denne by og denne landsdel og alle dem som er her

Katolsk /

I sin tale i en aftengudstjeneste i Tromsø, 2. juni 1989, sa Pave Johannes Paul II:
«Det er en glede for meg å kunne besøke dere ….. Jeg hilser dere alle og ber om velsignelse over dere og landet her i nord. Dette må vi i Tromsø stift fortsette med: ikke bare at vi ønsker være vitner på Kristi evangelium, men vi skal stadig be om Guds velsignelse for dette landet her i nord. Det gjør vi gjennom våre mange bønner, særlig når vi ber Fader vår eller resiterer salmene fra Bibelen og i våre gudstjenester. Den katolske tro har gamle røtter i Tromsø, i tidlig middelalder var det en kirke her hos oss som var viet til jomfru Maria. I dag har vi Vår Frue kirke som hovedkirke i hele bispedømme. Det betyr for oss dette: Det at vi er vitner om vår Herre Jesu Kristi evangelium, og at vi ber Gud om hans velsignelse for dette landet, det gjør vi sammen med Maria og etter hennes eksempel. Hun viser oss denne veien, og vi går den med henne, slik våre forfedre gjorde.»

I sin avslutning sa paven: «Måtte vår Herre Jesus Kristus, Kirkens Herre, føre arbeidet for Kirkens enhet videre til målet. Måtte han velsigne denne by og denne landsdel og alle dem som er her». Det er også vårt mål: Måtte vår Herre føre arbeidet for Kirkens enhet videre. Vi står sammen med så mange andre kristne, våre søstre og brødre i Den norske kirke og andre kirkelige samfunn. Med dem er vi vitner og med dem ber vi – også etter Marias forbilde – om Guds velsignelse.»

Dette minnet om, og sitatene fra, pave Johannes Pauls besøk i Tromsø finner vi i hyrdebrevet til biskop Berislav Gric.

Statistikk for bloggen – en kvart million besøk på to år

Data/blogg /

1. juni 2007 installerte jeg en teller på bloggen min gjennom wordpress.com, og nå – etter nøyaktig to år – har den nådd følgende resultat: Totalt antall besøk: 255 477 – Travleste dag: 1 082, tirsdag 3. februar 2009. (Denne tjeneste teller alle besøk på bloggen bortsett fra mine egne.) Den travleste dagen hadde å gjøre med opphevelsen av ekskommuikasjonene av SSPX-biskopene, og dette innlegget ble besøkt mest denne rekord-dagen.

3/2 var eneste dag jeg hadde mer enn 1000 besøk, men jeg har hatt noen andre dager med over 700 besøk (se under). På de dårligste dagene er tallet rundt 200 besøk.

Jeg har flere nettsider under domenet aomoi.net (og andre tellere), og under ser man besøk på alle mine sider samla sett. NB minus søkemotorene, de telles ikke med i statistikken under, mendisse generer ca 2 GB ekstra trafikk hver måned.

Skroll til toppen