Jeg skrev nylig om møtet møtet i Vatikanet mellom pave Benedikt og Olav Fykse Tveit i Kirkenes verdensråd. Vårt Land hadde signalisert at de ville skrive mer om innholdet for møtet i lørdagens papirutgave, men det gjorde de vel knapt. Så langt vet vi vel egentlig ikke hva som kom ut av møtet, bortsett fra at det vare en hyggelig møte, der paven bl.a. fikk et par selbuvotter – VL og Aftenposten. (Bildet er fra Aftenposten)
Jeg skrev for ikke lenge siden om boka «Ingen vei utenom», som kom ut på St Olav forlag 1/12. Nå har jeg kjøpt den i elektronisk format (halv pris i forhold til trykt utgave) og har så langt lest halvparten av den. Den er interessant og ganske godt skrevet. Den kan bestilles her.
Vårt Land skriver at den norske generalsekretæren i Kirkens Verdensråd møtte pave Benedikt og andre sentrale personer i Vatikanet fredag – og at de vil skirve mer om møtet i lørdagens papirutgave:
Det blir jo gjerne sagt at årene vi har bak oss, har vært en «økumenisk vinter», hvor spørsmål knyttet til homoseksualitet og kvinnelige biskoper bidrar til å forsterke utfordringene vi står overfor i den økumeniske dialogen. Alt dette ønsker jeg å snakke så åpent som mulig om med pave Benedikt, sier Fykse Tveit til Vårt Land.
Han skal også møte kardinal Kurt Koch, som leder det pavelige råd for fremme av kristen enhet. Koch har nylig uttalt at krisen i økumenikken skyldes «dyptgående ulik mentalitet» mellom protestantiske og katolske kirker når det gjelder synet på kirkens vesen. … …
the Traditional Anglican Communion (TAC) har følt seg litt tilsidesatt de siste månedene; det var de som aller tydeligst spurte pave Benedikt om hjelp, men så har de kommet litt i skyggen av «moderkirken» i Engalnd. Fra Catholic Culture:
The leader of the Traditional Anglican Communion (TAC) has disclosed that over 150 clerics in his group, including 17 bishops, hope to enter ordinariates within the Catholic Church in the coming year.
Anglican Archbishop John Hepworth, in a message to members of the TAC, expressed high hopes for the success of the ordinariates—although he revealed that the past year’s negotiations have not always proceeded smoothly.
“There have been exquisite difficulties this year,” Archbishop Hepworth conceded. “We have discovered how little detailed knowledge we have of the way the Catholic Church does things, and Catholic officials have discovered, I believe, their need to acquire a better and more profound knowledge of contemporary Anglicanism.” …
Erkebiskop Hepworth skriver selv følgende:
The creation of the first Ordinariate for Anglicans under the Apostolic Constitution of Pope Benedict XVI has been announced. As anticipated, for a host of symbolic and historical reasons, the first Ordinariate will be in England. ….
Ingen har hjelpt folket vårt til so stor einskap som Heilag Olav, for di han grunnfeste det i den eine trui på den eine Herren i den eine heilage ålmenne kyrkja. Er det velsigning med å minnast alle gode fedrar, so må det vere velsigning med å minnast Heilag Olav og livsverket hans, med takk til Herren som sende han.
Slik skreiv folkehøgskulestyrar Lars Eskeland om den hellige Olav til 900-årsminnet.
«Våre fedres gamle kristentro» er det også trykt utdrag av en St. Olavspreken fra Gammelnorsk Homiliebok – les den her.
Jeg har gjort klar noen flere sider fra «Våre fedres gamle kristentro», som handler om messens hellige offer – de kan leses her.
Det hellige Messeoffer står i den nøyeste forbindelse med Kristi korsoffer. Der er ikke noen vesentlig forskjell mellem dem, kun måten å ofre på og virkningen er forskjellige. Apostelen Paulus sier at Kristus har ofret seg én gang for alle (Hebr. 7, 27); for mens jødedommen hadde mange slags ofre, har kristendommen bare ett eneste offer som engang på korset på blodig måte har bevirket forløsningen, og hvis frukter uavlatelig tilegnes og meddeles oss i det hellige messeoffer. …
Et tegn med den lille alterklokke gjør så de tilstedeværende oppmerksom på at hele messens helligste øyeblikk nå er kommet. Presten uttaler over brødet forvandlingens (konsekrasjonens) hemmelighetsfulle ord, Kristi egne ord, hvorved brødet ved Kristi allmakt forvandles til hans hellige legeme. Tilbedende synker presten på kne og oppløfter Kristi legeme, for at de troende også skal tilbe sin Gud og Frelser. Det samme skjer med kalken etterat vinen er blitt forvandlet til Kristi hellige blod.
Under brødets skikkelse skjuler Jesu legeme seg, men det levende legeme, d.v.s. forenet med Jesu blod og sjel og vesentlig forbundet med Guds Sønns person. Under vinens skikkelse skjuler Jesu blod seg, men det levendegjørende blod, d.v.s. flytende i Jesu årer. Det er altså den levende Kristus, Gud og menneske, vi tilber.
Ja, dette er troens hemmelighet som her fullbyrdes. I enhver av skikkelsene er Jesus Kristus helt til stede, som Gud og som menneske.
Kirken ber nå for de avdøde og ber om innlemmelse i de helliges samfund. Deretter bes Fader vår (Pater noster), innbegrepet av alle bønner. Denne Herrens bønn bes i et meget høytidelig og stemningsfullt øyeblikk. Alles øyne og tanker er henvendt på det tilstedeværende Guds lam, og da minnes vi at Herren jo selv har lært oss hva vi skal be om, spesielt nå da vi skal nyte det hellige offermåltid.
Messens tredje hoveddel er kommunionen. Atter lyder den lille messeklokke. Etter tre ganger å ha sagt: «Herre, jeg er ikke verdig,» mottar presten kommunionen, først den hellige hostie, deretter kalken. De troende tilrådes å ta del heri, i det minste på åndelig måte. Etter kommunionen følger en del takkebønner og presten lyser deretter velsignelsen over menigheten: «Den allmektige Gud, Fader, Sønn og den Hellige Ånd velsigne dere. Amen.» …
Jeg har skannet inn hele boka «Våre fedres gamle kristentro«, men ser at det vil ta litt tid å rette alle feil som er oppstått i prosessen. Jeg tar likevel med noen drypp fra boka allerede nå. I et kapittel som heter Trekk fra Kirken i middelalderen, har man bl.a. med en liste over alle norske erkebiskoper:
Man har navnene på alle erkebispene i Norge helt fra den første, bisp Reidar av Nidaros, som fikk palliet (erkebispekledet) i Rom 1151, men døde på hjemveien. Den første som virket som erkebiskop var Jon Birgerssøn 1152-1157. Han var biskop av Stavanger og ble innsatt i sitt nye embede av kardinal Breakspeare. Så fulgte vår store erkebiskop Eystein som i 1160 ble innviet av pave Alexander III. Erik 1189-1206 var også biskop av Stavanger, han hentet seg palliet hos pave Clemens III. Thore 11206-1214. Guttorm 1215-1224. Peter 1225-1226. Thore II 1227-1230. Sigurd 1231-1252. Alle disse ble innviet i Rom. Sørle 1253-1254. Einar 1255-1263. Begge innviet av pave Innocens IV. Håkon 1267. Han var biskop i Oslo. Etter bemyndigelse av paven ble han i Nidaros iført palliet av biskopene Peter av Bergen og Thorgils av Stavanger skjærtorsdag 14. april. De islandske annaler beretter at der tillike var en grønlandsk og en færøysk biskop tilstede (biskop Olav av Grønland og biskop Gaute av Færøyene). Jon Raude 1268-1282, viet i Rom. Det var ham som brakte et stykke av den hellige tornekrone til landet. Jørund 1288-1309. Han var biskop av Hamar. Paven bemyndiget biskopene av Oslo og Stavanger å iføre ham palliet. Den nye erkebiskop innviet derpå i samme messe biskop Thord til Grønland i den i 1280 avdøde biskop Olavs sted. I 1307 visiterte han de nordligste kirker og kom endog like til Vardø hvor han innviet den nye kirke. Eilif 1309-1332. Pål Bårdssøn 1333-1346. Arne Vade 1346-1349. Denne siste falt som offer for sortedøden. Alle tre drog ved sin utnevnelse til Kirkens overhode, paven, og ble viet der. Det samme var tilfelle med Olav I 1350-1371. Thrond 1371-1381. Nils Rusare 1381-1386 samt Vinalde 1387-1403. Derimot vites ikke hvor Askell 1404-1428 ble viet. Aslak Bolt 1428-1450 var biskop av Bergen. Han fikk titelen «Apostolica Sedis legatus» som erkebiskop Eystein i sin tid hadde. Dominikaneren Henrik Kalteisen 1452-1454. Olav II Trondsson 1459-1474. Han døde i Rom og ble begravet ved Augustinerkirken. Gaute 1474-1510. Erik II Walkendorf 1510-1522. Olav III Engelbrektssøn 1523-1537, den siste høvding fra vår gamle saga. Alle disse siste ble viet i Rom.
Zenit.org har i mange år hatt regelmessige liturgi-spørsmål besvart av liturgiprofessor Father Edward McNamara – og der kommer det fram mye interessant om hvordan liturgien kan og bør feires. I det siste av disse svarene blir professoren spurt om det er tillatt å ha et julespill etter en preken i en messe. Før han gir sitt svar, siterer Fr. McNamara fra et aktuelt dokument:
… Perhaps a more useful universal source would be the Directory for Children’s Masses issued by the Holy See in November 1973. The adaptations refer to Masses where the vast majority of participants are children ages 6 to 9. These norms do not apply to assemblies of older children.
I will offer selections of what I believe are relevant texts.
«22. The principles of active and conscious participation are in a sense even more significant for Masses celebrated with children. Every effort should therefore be made to increase this participation and to make it more intense. For this reason as many children as possible should have special parts in the celebration: for example, preparing the place and the altar (see no. 29), acting as cantor (see no. 24), singing in a choir, playing musical instruments (see no. 32), proclaiming the readings (see nos. 24 and 47), responding during the homily (see no. 48), reciting the intentions of the general intercessions, bringing the gifts to the altar, and performing similar activities in accord with the usage of various peoples (see no. 34).«To encourage participation, it will sometimes be helpful to have several additions, for example, the insertion of motives for giving thanks before the priest begins the dialogue of the preface.
«In all this, it should be kept in mind that external activities will be fruitless and even harmful if they do not serve the internal participation of the children. Thus religious silence has its importance even in Masses with children (see no. 37). The children should not be allowed to forget that all the forms of participation reach their high point in eucharistic communion, when the body and blood of Christ are received as spiritual nourishment. …
Han siterer ganske mye mer fra det aktuelle dokumentet før han konkluderer:
In spite of the flexibility allowed for children’s celebrations it is significant that there is no opening at all for extra-liturgical dramatizations during Mass. It follows therefore that there is even less support for such an initiative during regular Christmas Masses.
This does not mean that there is no space for such plays in the church. It is almost always better to hold such events in the parish hall, but if this is not possible they could be held in the church building before or after Mass.
Dette er ganske aktuelle problemstillinger også hos oss. Det er ikke mer enn noen få måneder siden jeg ble bedt om å gjøre ganske mye mer dramatiske forandringer i en messe enn dette, og det tok mye energi å forklare at og hvorfor jeg ikke kunne gjøre det jeg ble bedt om. På den annen side har jeg uten innsigelser gått med på at juleevangeliet dramatiseres på en enkel måte samtid med at presten leser det.
Vatikanradioens tyske avdeling har lagt ut et intervju med Msgr. Guido Pozzo i Ecclesia Dei, med mange spørsmål om den gamle messen. Msgr. Pozzi sier at interessen for den gamle liturgien er størst i Europa, Amerika og Australia (aller mest i Frankrike, sier han også). Og på spørsmålet om hvorfor noen ikke er så glade for denne nye interessen for den gamle messen sier han:
„Es gibt Bischöfe und Priester, die in der Nachfrage nach dem alten Ritus vor allem das Risiko einer Sehnsucht nach dem Ästhetischen, rein Ornamentalen, Formalistischen sehen. Ich will nicht ausschließen, dass das in manchen Fällen stimmt, aber generell zeigt das doch eine Art Vorurteil. Denn der alte Messritus hat einen tiefen Reichtum, der nicht nur respektiert, sondern auch wiederentdeckt werden muss, zum Vorteil der Liturgie, wie man sie auch heute feiert. Diese Vorurteile und Widerstände müssen durch eine Änderung der forma mentis, der Gesinnung, überwunden werden. Es braucht eine angemessenere liturgische Bildung.“
Han får også spørsmål om den gamle messen i Peterskirken. Der feires det flere (private) daglige messer slik, sier han – men han kan ikke svare på om pave Benedikt kommer til å feire den gamle messen:
„Mit dem Inkrafttreten des Motu proprio Summorum Pontificum steht die außerordentliche Form der Messe nicht mehr unter Indult, so wie davor, sondern sie ist von den Normen des Motu proprio geregelt. Also werden im Petersdom, so wie in allen anderen Kirchen, die Normen des Motu proprio angewendet.“
Das heißt, auch in der Sakristei von Sankt Peter steht alles bereit, um nach dem alten Ritus feiern zu können?
„Ja, soweit mir bekannt ist. In der Tat feiern dort viele Priester morgens die Messe im alten Ritus, auch mit Messdiener.“Wird Papst Benedikt eines Tages eine große Messe in der außerordentlichen Form feiern?
„Ich glaube, die Frage ist dem falschen Adressaten gestellt!“
Dette intervjuet blir allerede diskutert (på engelsk) på TLM-bloggen, hos Father Z. og hos Rorate cæli.
I går leste jeg ferdig boka med Peter Seewalds intervju med pave Benedikt; mye var interessant, men det var ikke alle spørsmål jeg syntes var like aktuelle for meg selv. Som mange kan tenke seg, var jeg interessert i å lese hva pave Benedikt sa om liturgien. Det var ikke så mye, men ganske interessant. Først sier han noe om hvor fokus i liturgien må være:
… The essential point is to avoid celebrating the liturgy as an occasion for the community to exhibit itself under the pretext that it is important for everyone to involve himself, though in the end, then, only the «self» is really important. Rather, the decisive thing is that we enter into something that is much greater. That we can get out of ourselves, as it were, and into the wide open spaces. For the same reason, it is also very important that the liturgy itself not be tinkered with in some way.
Så sier han litt om liturgiens historie og tradisjon:
Liturgy, in truth, is an event by means of which we let ourselves be introduced into the expansive faith and prayer of the Church. … (recognizing) its historical character. Which means recognizing that someone didn’t just one day invent the liturgy, but that it has been growing organically since the time of Abraham. These kinds of elements from the earliest times are still present in the liturgy.
Til slutt sier han litt om hvorfor han åpnet for videre bruk av den gamle messen:
… My main reason for making the previous form more available was to preserve the internal continuity of Church history. We cannot say: Before, everything was wrong, but now everything is right; for in a community in which prayer and the Eucharist are the most important things, what was earlier supremely sacred cannot be entirely wrong. The issue was internal reconciliation with our own past, the intrinsic continuity of faith and prayer in the Church.
Um gode gåvor
til Gud du bed,
som upphav er til alt;
utrygg han er
og ille faren
som inkje sin fader finn.Det batar å beda
med bøner sterke
um slikt ein saknar sårt:
han inkje fær
som aldri bed;
få ansar tegjande torv.
Jeg holder nå på med å skanne og korrekturlese en katolsk bok fra 1934/35. Den heter: VÅRE FEDRES GAMLE KRISTENTRO. ANNEN UTGAVE MED TILLEGG: TREKK FRA KIRKEN I MIDDELALDEREN. Den ble utgitt i 1934 med følgende velsignelse fra biskop Mangers: «Gud signe boken. Måtte den bli for mange en veiledning til sannhetens erkjennelse.» Utgaven jeg har er fra 1935, med et tilleg som nevnes i overskrifta over. Boka kan leses her – dvs.. når jeg får lagt inn mer av teksten.
I starten av dette innlegget ser vi ei bønn fra boka, med følgende forklaring:
Av det gamle, norrøne kvad Solarljod. Dette kvad er oversatt av rektor Severin Eskeland og tillike med andre middelalderlige kvæde utgitt av «Det norske Samlaget» i «Norrøne Kristenkvæde» (Gamalnorske bokverk nr. 24). I de innledende ord til kvadet sier rektor Eskeland: Dette kvædet trur del helst er frå tidi kring år 1200 e. Kr. Kven som har dikta det, veit ingen. Det må vera ein som hev vore dregen til verdi med all hennar lyst, men vendt seg frå henne og søkt frelsa hjå Kristus.
Biskop Franz-Josef Bode i Osnabrück gjorde sist søndag bot for de seksuelle misbrukene i Kirken. (Her er en engelsk oversettelse av hans preken.)
Engelske The Tablet meldte 26/11 under ‘siste nyheter‘ at den nye lederen av Vatikanets enhetskommisjon hadde sagt følgende om forståelsen av Vatikankonsilet:
The course of the Second Vatican Council must be corrected and the 1970 liturgical reform must itself be reformed if justice is to be done to the Council, Cardinal Kurt Koch, the new head of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity has said. In the public domain, Vatican II had usually been presented as a break with church tradition but this interpretation was only possible because the Council declarations had been read selectively and not taken as a whole, Cardinal Koch told the Austrian Catholic online news service kath.net on 19 November.
De som kan tysk, kan lese det ganske grundige intervjuet med kardinal Koch her.
Jerusalem Post hadde søndag en anmeldelse av boka «Light of the World – the Pope, the Church and Signs of the Times», som de korrekt sier er “the first personal and direct interview with a pope ever». Jeg tar med litt av det de skriver her, mest om pave Benedikts synspunkter på jødene:
In a Platonic format of questions and answers, the conversation, deftly guided by German journalist and author Peter Seewald, was recorded last summer at the pontiff’s summer residence near Rome. It provides a lively guide to Pope Benedict XVI’s thoughts on all the major dilemmas of his papacy and times. Seewald leaves no holes in the story, presenting his illustrious interviewee (and readers) with an accurate portrait of public opinion.
Joseph Ratzinger, the man and the Pope, replies without reticence, revealing the reflective and unpretentious traits of his personality and an unusual capacity to listen respectfully.
He makes no attempt to hide the uncertainties and errors behind the series of crises that have marked his papacy, optimistically transforming them into a learning process from which he believes the Church will benefit.
Interspersed throughout the book … Benedict XVI speaks extensively on issues related to Israel and the Jewish world, confirming his unwavering personal commitment to both. …
Ratzinger holds true to his belief in the “intrinsic unity of the Old and the New Covenant, the two parts of the Holy Scripture,” an awareness he says he acquired “since the very first day” of his early theological studies. He first made his theological views on Judaism public in 1990, when as the cardinal in charge of the Congregation for the Doctrine of the Faith, he was interviewed in “Jews and Judaism in the Universal Catechism,” a piece published simultaneously in Studi Cattolici (in Italian) and Midstream (in English).
He says, “We can read the New Testament only together with what preceded it, otherwise, we would completely fail to understand it.”
These affirmations implicitly contradict and override the statements made by individual Middle East Bishops at the recent Vatican Synod regarding Christ’s having “annulled” the Abrahamic covenant.
Turning to a personal and historic perspective, he says, “As Germans, we were of course shaken by what had happened in the Third Reich, which gave us a special reason to look with humility and shame and with love, upon the People of Israel.” …
Slik starter den berømte boka – intervjuet med pave Benedikt – som kom ut sist uke:
1. Popes Do Not Fall from the Sky
Holy Father, on April 16, 2005, your seventy eighth birthday, you told your co-workers how much you were looking forward to your retirement Three days later you were the leader of the universal Church with 1.2 billion members. Not exactly a project that one saves for his old age.
Actually I had expected finally to have same peace and quiet. The fact that I suddenly found myself facing this maturations task was, as everybody knows, a shock for me. The responsibility is in fact enormous.
There was the moment when, as you later said, you felt just as if «a guillotine» were speeding down on you.
Yes, the thought of the guillotine occurred to me: Now it falls down and hits you. I had been so sure that this office was no my calling, but that God would now grant me same peace and quiet after strenuous years. But then I could only any, explain to myself. God’s will is apparently otherwise, and something new and completely different is beginning for me. He will be with me.
In the so-called «room of tears» during a conclave three sets of robes lie waiting for the future Pope One is long, am short, am middle sized What was going through your head in that roam, in which so many new Pontiffs are said to have broken down? Does am wonder again here, at the very latest: Why me? What duos God want of me?
Actually at that moment one is first of all occupied by very practical, external things. One has to see how to deal with the robes and such. Moreover I knew that very soon I would have to my a few words out on the balcony, and I began to think about what I could say. Besides, even at the moment when it hit me, all I was able to say to the Lord was simply: «What are you doing with me? Now the responsibility is yours. You must lead met! I can’t do it. If you wanted me, then you must also help me!» In this sense, I stood, let us any, in an urgent dialogue relationship with the Lord: if he does the one thing he most also do the other.
Did John Paul II want to have you as his successor?
That I do not know. I think he left it entirely up to the deer Lord.
Nonetheless he did not allow you to leave office. That could be taken as an argumentum a silentio, a silent argument for his favorite candidate.
He did want to keep me in office; that is well known. As my seventy-fifth birthday approached, which is the age limit when me submits one’s resignation, he said to me, «You do not have to write the letter at all, for I want to have you to the end.» That was the great and undeserved benevolence he showed me from the very beginning. He had read my Introduction to Christianity. Evidently it was an important book for him. As soon as he became Pope he had made up his mind to call me to Rome as Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith. He had placed a great, very cordial, and profound treat in me. As the guarantee, so to speak, that we would travel the right course in the faith.
Jeg har kjøpt min første kindle-bok! Lørdag morgen ville jeg gjerne få tak i Peter Seewalds intervju-bok med pave Benedikt, men så at den allerede var utsolgt hos britiske Amazon. Da kjøpte jeg den like godt i elektronisk kindle-format, og fikk den opp på skjermen på mindre enn ett minutt. Jeg har en stund tenkt å kjøpe meg en Kindle – men det har jeg så langt ikke gjort – men alle bøker i dette formaten kan også leses på en vanlig datamaskin.
Og slik starter Seewaltds forord:
Castel Gandolfo in the summer. The way to the Pope’s residence led over lonely country roads. In the fields the grain swayed in a gentle breeze, and in the hotel where I had reserved a room a happy wedding party was dancing. Only the lake below in the hollow seemed Peaceful and calm, as big and blue as the sea.
As Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, Joseph Ratzinger had twice granted me the opportunity to interview him over the course of several days. The Church must not hide, was his attitude; the faith must be explained; and it can be explained, because it is reasonable. He impressed me as being young and modern, not a bean-counter, but rather a man who ventures bravely and rehums his curiosity. A masterful teacher, and a disconcerting one as well, because he sees that we are losing things that we really cannot do without.
In Castel Gandolfo some things were different A cardinal is a cardinal, and the Pope is the Pope. Never before in the history of the Church had a Pontiff answered questions in the form of a personal, direct interview. The mere fact of this conversation sets art important new tone. Benedict XVI had agreed to be at my disposal during his vacation, from Monday through Saturday of the last week in July, for one hour each day. Yet I reflected, how candid would his answers turn out to be? …… …..
Fra The Catholic Herald og Vatikanradioen presenterer jeg her pave Benedikts preken under bønnevigilien for det ufødte liv i går kveld – og hans bønn for de ufødte:
Dear brothers and sisters,
With this evening’s celebration, the Lord gives us the grace and joy of opening the new liturgical year beginning with its first stage: Advent, the period that commemorates the coming of God among us. Every beginning brings a special grace, because it is blessed by the Lord. In this Advent period we will once again experience the closeness of the One who created the world, who guides history and cared for us to the point of becoming a man. This great and fascinating mystery of God with us, moreover of God who becomes one of us, is what we celebrate in the coming weeks journeying towards holy Christmas. During the season of Advent we feel the Church that takes us by the hand and – in the image of the Blessed Virgin Mary – expresses her motherhood allowing us to experience the joyful expectation of the coming of the Lord, who embraces us all in his love that saves and consoles.
While our hearts reach out towards the annual celebration of the birth of Christ, the Church’s liturgy directs our gaze to the final goal: our encounter with the Lord in the splendour of glory. This is why we, in every Eucharist, “announce his death, proclaim his resurrection until he comes again” we hold vigil in prayer. The liturgy does not cease to encourage and support us, putting on our lips, in the days of Advent, the cry with which the whole Bible concludes, the last page of the Revelation of Saint John: “Come, Lord Jesus “(22:20).
Dear brothers and sisters, our coming together this evening to begin the Advent journey is enriched by another important reason: with the entire Church, we want to solemnly celebrate a prayer vigil for unborn life. I wish to express my thanks to all who have taken up this invitation …
Lørdag kveld innledet vi i St Hallvard kirke (etter pave Benedikts oppfordring) advent med en bønnesamling for det ufødte liv, knyttet til første adventsvesper og rosenkransen. Her er bønnene vi ba spesielt for det ufødte liv:
La oss be til Gud, som er Far til alt som lever:
— Herre, vær nådig mot alle som har syndet mot livet.Du formet oss i vår mors indre,
— Bevar alle barn fra all skade, helt fra deres unnfangelse.Din Sønn helliggjorde alt menneskeliv liv da han ble kjød ved Jomfru Maria,
— Opplys oss Herre, så vi ser storheten i hvert menneske, helt fra starten av fosterlivet.Du står bak all kunnskap og vitenskap,
— Gjør slutt på all ødeleggelse av foster på sykehus og IVF-klinikker.Du Herre er lovgiveren og verdens hersker,
— Hjelp oss å erstatte urettferdige lover som tillater ødeleggelsen av uskyldige liv, og hjelp statenes ledere til å beskytte de minste og svakeste blant oss.Du elsker mennesker som er i nød,
— Hjelp foreldre som skal få barn med misdannelser til å verdsette barnet du har gitt dem ansvar for.Din Sønn, Jesus Kristus, helbredet de syke,
— Hjelp alle leger til å bli livets beskyttere, spesielt for ufødte barn og barn med alvorlige helseproblemer.Herre, du som er full av kjærlighet og miskunn,
— Led alle som har ødelagt uskyldige menneskeliv til å innse hva de har gjort og søke tilgivelse, og helbred og tilgi dem ved din nåde.Å, Maria, den nye verdens morgenrøde, alt levendes mor, deg betror vi livets sak: Se hen, å mor, til den talløse skare barn som hindres i å bli født, de fattige, som tvinges til et byrdefullt liv, til menn og kvinner som er ofre for brutal vold, gamle og syke som drepes av likegyldighet eller misforstått barmhjertighet.
Tilskynd alle som tror på din Sønn å forkynne Livets Evangelium med besluttsomhet og kjærlighet til mennesker i vår tid.
Gi dem nåde til å ta imot Evangeliet som en stadig ny gave, glede over å feire det med takknemlighet livet igjennom, og mot til å bære vitnesbyrd om det og sammen med alle mennesker av god vilje, besluttsomt å bygge en sivilisasjon hvor sannheten og kjærligheten råder, Gud Skaperen som elsker livet til lov og ære. Amen.
(Avslutningen er Pave Johanns Paul IIs bønn (fra Evangelicum Vitæ, 105.)
P. Arne Kirsebom skriver på sin blogg ganske personlig om sine egen opplevelser med biskop Müller i Trondheim – og viser også til boka som nå utgis, om den saken som var så sentral i mediebildet i vår:
… Jeg har lest gjennom boken i går og jeg synes den er sterk og god. Det er ikke til å unngå å bli rørt og berørt på flere steder i innholdet og man får en forståelse hvor ille det må være å gjennomgå noe slikt “David” har opplevd. Han håper at boken vil gi andre mot og mulighet til å ta opp sine saker og det håpet slutter jeg meg til.
På noen steder kjenner jeg meg igjen i boken selv om jeg ikke har hatt noen lignende opplevelse med biskop Müller. Det jeg tenker på, er frykten for å møte mannen som beskrives så godt i boken. Selv måtte jeg forlate Trondheim i slutten av august 1997, en måned etter mannens bispeordenasjon. Det ble min personlige redning og jeg vil alltid være min orden takknemlig for at den kom meg til unnsetning ved å la meg dra vekk. Det ble et år i Tyskland og mer enn tre år i Argentina.
Men den siste natten jeg var i Trondheim brukte jeg nesten all tiden på å rydde ferdig sognekontoret og gjøre alt klart for å forlate stedet. Jeg låste kontoret i femtiden om morgenen, gikk hjem, dusjet, spiste og pakket for reisen til Oslo og Tyskland. Til nå har det ennå ikke gitt seg en mulighet til å besøke St. Olav kirke i Trondheim. Riktignok var jeg i byen i 2002, men var ikke i nærheten av kirken for ikke å møte mannen. …
‘Kaf’ (av og til uttalt som tysk ch) er den hebraiske k-en, og det blir de siste åtte vers at salme 119 (118) vi ser på i denne omgang, på lørdag i uke II – siden advent begynner i morgen, og da starter tidebønnene på nytt med uke I. Vers 83 begynner med ‘ki’, som betyr ‘som’, og v86 begynner et annet vanlig ord ‘kol = alt/alle’. Som jeg har nevnt tidligere kan salme 119 leses på hebraisk og engelsk her.
Salme 119, 81-88 (Kaf)
v81 Min sjel fortæres av lengsel etter din frelse, og jeg venter på ditt ord.
v82 Mine øyne lengter etter ditt ord, og jeg spør: «Når vil du trøste meg?»
v83 For jeg er blitt som en tørr skinnsekk; men dine forskrifter glemmer jeg ikke.
v84 Hvor lenge skal din tjener vente? Når vil du dømme dem som forfølger meg?
v85 De frekke som ikke holder din lov, graver fallgraver for meg.
v86 Alle dine bud er pålitelige. Hjelp meg mot dem som forfølger meg med løgn.
v87 De har nesten gjort ende på meg her i landet, men jeg svikter ikke dine påbud.
v88 Du som er trofast, hold meg i live, så vil jeg følge de lovbud du har gitt.
