februar 2011

Pater A. J. Lutz skriver om hva synd er

Gamle tekster, Teologi /

Her kan man lese hele kapittel XXII i boka «Kjenn din religion«:

XXII. SYNDEN

Ved å handle imot Guds vilje, slik som vi kjenner den gjennom Guds og Kirkens bud og vår samvittighet, gjør mennesket seg skyldig i synd. Årsaken til denne ulydighet er først og fremst det onde begjær som arvesynden etterlater seg i vår natur, og som gjør oss tilbøyelig til å glemme vårt evige endemål, salig, heten i Gud, for å søke vår lykke i de skapte ting. «Hver især fristes når han drages og lokkes av sin egen lyst» (Jakob 1, 14). Det onde begjærs makt blir øket ved verdens dårlige eksempel. «Alt det som er i verden er kjødets lyst og øynenes lyst og hovmod, og disse ting er ikke av Faderen, men av verden» (1. Joh. 2, 16). Med «verden» mener evangeliet menneskeheten for så vidt den lever etter sin syndige naturs impulser, i opprør mot Gud og søker å fortrenge Guds rike. Men det onde begjær kan også direkte påvirkes av Satan. Han kalles nettopp «fristeren». De onde ånder har vel ingen makt over vår frie vilje. Og ennå mindre har de makt over en sjel som eier nådens liv. Men med den makt de har over den materielle verden, kan de påvirke den del av vår natur hvor det sjelelige og det legemlige møtes, altså vår fantasi og vare sanser. Således framkaller de syndige drifter og illusjoner.

Gir mennesket etter for det onde begjær i den grad at det bevisst og frivillig vender seg bort fra Gud, for å søke sitt høyeste gode i sin egen onde vilje, eller i verdens rikdom eller vellyst eller i makt og ære eller i noe skapt i det hele tatt, så blir synden en dødssynd. Den dreper ikke det naturlige liv, men nådens liv går tapt, og mennesket er hjemfallen til den evige død. «Dersom de lever etter kjødet skal de dø; men dersom de dreper kjødets gjerninger ved Ånden skal de leve» (Rom. 8, 13). En dødssynd forutsetter altså to ting: …

Pater A. J. Lutz skriver om hva synd erLes mer »

Hele pater Lutz’ bok «Kjenn din religion» på plass

Gamle tekster, Teologi /

Jeg har nå skannet inn og korrekturlest hele boka «Kjenn din religion» av pater A. J. Lutz, O.P. – den kan leses her. OPPDATERING: Den kan også lastes ned som pdf-fil HER.

Under ser man en oversikt over alle kapitlene.

FORORD
I. Åpenbaringen
II. Gud
III. Gud og verdensaltet
IV. Guds forsyn
V. Den guddommelige Treenighet
VI. Mennesket og syndefallet
VII. Jesus, Gud og menneske
VIII. Guds Sønns liv på jorden
IX. A. Jesu lidelse og offerdød – B. Jesu død som årsak til vår frelse
X. Jesu absolutte syndefrihet og fullkomne hellighet
XI. Kristus i herligheten
XII. Antikrist
XIII. Nådens liv
XIV. De overnaturlige sjelsevner
XV. Kirken
XVI. Den kristne moral
XVII. Våre plikter mot Gud
XVIII. Kjærlighet til oss selv og til våre medmennesker
XIX. Krig og fred
XX. De fire hoveddyder
XXI. Kirkens bud
XXII. Synden
XXIII. Sakramentene
XXIV. Sakramentaliene
XXV. Bønn og liturgi
XXVI. Døden og det hinsidige
XXVII. Tidenes ende

Konservative prester i Den norske kirke trengt opp i et hjørne

Generelt, Teologi /

Den lutherske biskop Erling Pettersen i Stavanger har et liberalt syn på homofilt samliv, og det var en del oppstyr rundt dette da han kom til Stavanger (jeg vet det bl.a. siden nesten hele min familie bor i dette bispedømmet). De fleste prestene vil nok gi opp kampen mot dette nye synet (kjenner jeg dem rett), hvis det blir for vanskelig og krever for mye, men en del av medlemmene i Carissimi vil sannsynligvis stå fast. Hva skal de så gjøre, når de etter samtaler i Stavanger har fått absolut null respons for sine ønsker og krav? I pressemeldinga som siteres under, beskrives situasjonen ganske tydelig – og jeg kan legge til at jeg kjenner to av de tre personene som har skrevet under, og forstår litt av hvor vanskelig dette kan bli:

Samtalene mellom biskop Erling Pettersen og Carissimi-prestene i Stavanger er nå avsluttet. Biskopens konklusjon er at det ikke gis noen form for alternativt tilsyn, og at Carissimi-prester ikke har anledning til å reservere seg mot gudstjeneste- og nattverdfellesskap med biskopen.

Carissimi har lagt fram en argumentasjon som i prinsippet er svært enkel. Når biskoper bruker sin tjeneste til å innføre ny kirkelære på et punkt der Skrift og tradisjon er entydig, brukes enhetens embete til å splitte kirken. Den som gjør dette, kan vanskelig møtes med den tillit det kirkelige fellesskap forutsetter. Dette er ikke ment som kritikk, men som en påpekning av de faktiske forhold.

I de samtaler Carissimi har ført, først med Bispemøtet og nå med biskopen i Stavanger, har ingen ønsket å gå inn på denne argumentasjonen. I stedet er Carissimi blitt møtt med det syn at kirkens lære er det kirkens organer til enhver tid sier er kirkens lære. Lærenemnd, Bispemøte og Kirkemøte har nå bestemt at det er to, prinsipielt uforenlige, former for samlivsetikk som nå er Den norske kirkes lære. Dette er det fremdeles lov å beklage, men det er ikke lov å si at et slikt dobbeltstandpunkt bryter ned tillitsstrukturene i kirken.

Etter Bispemøtets behandling av henvendelsen fra Carissimi i 2008 uttrykte daværende preses, Olav Skjevesland, at biskopene ville se med forståelse på Carissimi-prestenes forsakelse av fullt gudstjenestefellesskap med biskopen, og ikke sette noen i en tvangssituasjon på dette punkt. Det samme ble hevdet som et generelt prinsipp av en samlet Lærenemnd i 2006. Biskopen i Stavanger hevder på sin side å ha Bispemøtet i ryggen når han nå tar bort dette frihetsrommet i kirken og insisterer på å sette Carissimi-prestene i en tvangssituasjon.

Den konklusjon biskopen i Stavanger nå har trukket, innebærer i realitet at Carissimi-prestene har fått beskjed om å innordne seg eller å avslutte sin kirkelige tjeneste. Hvilke konsekvenser dette får, gjenstår å se.

På vegne av Carissimi
Knut Alfsvåg – Stig Syvertsen – Dag Øivind Østereng

I Den norske kirke har man aldri tillatt alternativt tilsyn – av prinsippielle grunner, har man sagt – mens dette jo ikke har vært vanskelig for Den anglikanske kirke. Forstå det den som kan. Men egentlig regnet jeg ikke med at Carissimi ville få noe gjennomslag for sitt ønske.

«Kampen mot religion er tapt»

Apologetikk /

Slik siterer avisa DagenMagazinet Klassekampens redaktør – og de skriver videre:

30-års jubilanten Klassekampen skriver stadig mer om religion. Sjefsredaktøren anser den kommunistiske kampen mot religiøs tro som tapt. …. Religion, ikke minst kristendom, er stadig i spaltene – både på nyhet og feature. Ansvarlig redaktør Bjørgulv Braanen mener det skulle bare mangle.

– Religion spiller en stor rolle i Norge og i verden. Se bare på Midtøsten. Samtidig mener jeg at jakten på mening, den etiske refleksjonen som religionen reiser er mangelvare i vårt samfunn som stadig blir mer kommerisialisert og markedsstyrt. Denne refleksjonen er mye lik den vi er ute etter, det er identitet og slektskap mellom religion og vårt ståsted, sier han. ….

Så religion er ikke lenger «opium for folket»?
Nei det er det ikke. Det er klart det har vært overgrep i religioners navn, men troa er også en følgesvenn for veldig mange. Man kan ikke entydig stemple religion som én ting. For oss som er opptatt av vilkåra for vanlige lønnsmotagere er det helt meningsløst å fronte en aggresiv ateisme. Det går dårlig hjem hos lavtlønte polakker, ler Braanen.

Kraftig debatt i USA om samboerskap og mottakelse av kommunion

Katolsk /

I USA er en katolsk guvernør skilt og er nå samboende med en annen kvinne (som også er gift tidligere, men ikke er katolikk). Denne mannen mottar fortsatt kommunion i Den katolske Kirke, og dette har skapt en hel del debatt. Kirkerettsprofessoren Edward Peters (som har en interessant blogg) tok opp dette, fikk svar fra bispedømmet og ble kraftig angrepet i liberale National Catholic Reporter. Peters svarer deretter igjen, og prøver å forklare at dette egentlig er ganske enkelt: Lever man i synd må man vende om, gjør man ikke det, må man i alle fall ikke motta kommunion, hvis man fortsetter å leve i synd og fortsetter å motta kommunion, må Kirken gripe inn og stoppe dette. Dyneløfting er heller ikke nødvendig i denne sammenheng; når en mann og en kvinne lever sammen (og ikke er i slekt e.l.), er dette allerede en tydelig nok moralsk ‘skandale’. Her er et lite utdrag av Peters siste artikkel:

The first ‘resort’ in solving a problem of wrong conduct is for the individual to right the conduct. None of us is supposed to sin. When we do sin (and we all sin, CCC 1847), we should, through the grace of God, repent of it, and strive to avoid it henceforth; indeed, we should replace sin with good. If (and usually when) we again fail to do that, we should start over, knowing that God’s grace is always there. The first step, then, toward resolving this particular problem (which happens to come to our attention for the reasons set out below) is for Andrew Cuomo to cease cohabiting with a woman who is not his wife. This first ‘resort’ is not canon law at all, it is rudimentary and utterly uncontroversial traditional moral theology.

The second ‘resort’ in a case like this – and where canon law makes its first appearance – is this: when an individual knows that he or she has gravely sinned, that person, of his or her own volition, should decline to approach for holy Communion before going to Confession. Canon 916 puts this second resort in simple terms, but again, anyone with a basic understanding of moral teaching and a basic appreciation of Who the Eucharist is, should know to avoid taking holy Communion under such circumstances.

… The third focus, and in a sense the ‘final resort’, in a case like this one, is Canon 915, which falls primarily to the diocesan bishop to enforce. … Where a member of the faithful manifestly (i.e., publicly) and obstinately persists in conduct that is gravely objectively wrong, and that person does not, in the meantime, at least refrain from approaching for holy Communion, the minister of the Eucharist must withhold holy Communion from him or her.

The unwedded cohabitation (an act public by its nature) of sexually mature, non-familiarly related adults, gives seriously wrong example (i.e., scandal) to the community. Ecclesiastical authority need not verify that two such people are actually doing ‘it’ before moving against the grave scandal offered by such behavior, …. “eye witnesses are not required” to prove certain forms of misconduct.

Moreover, in direct proportion to the prominence of the individuals involved (can we say, state governors and television celebrities?), the degree of scandal is widened, and if either or both cohabiting individuals are divorced from prior spouses, the scandal is multiplied. And we have not even touched on Cuomo’s canonical situation being further complicated by, say, his strong support for legalized abortion. What part of this analysis is so controversial?

Morgenbladet: Er det pinlig å være katolikk?

Katolsk, Teologi /

I Morgenbladet sist fredag kom tredje og siste del i en artikkelserie om Den katolske Kirke. Man lurer litt på hva avisen ønsker med denne serien. En person foreslo overfor meg at det var å vise at Den katolske Kirke er absolutt og helt håpløs, andre syns å se et ønske om å støtte den radikale delen av Kirken – mens andre (litt slemmere) sier at det er for å vise hvor lite man egentlig forstår av hva som skjer i Kirken. Her er noen flere sitater fra sist fredag; det er seniorprofessor og katolikk Kari Børresen som svarer på spørsmål – mine kommentarer i [klammer]:

– Er det pinlig å være katolikk under det regimet som leder kirken?
– Ja, det blir verre og verre, men kirkehistorisk innsikt er en god motgift. Når de fleste katolikker velger ikke å forlate kirken, er det fordi de verdsetter kirken som communio sanctorum, Guds frelsesredskap, på tross av romerkirkens historiske prøving og feiling.

Børresen vil understreke at i et globalt perspektiv er moderne religionsteologi den aller viktigste utfordringen. Etter kardinal Ratzingers [Troskongregasjonens] deklarasjon Dominus Iesus i 2000, hvor han hevdet den katolske kirkes universelle forrang, blir flere katolske teologer fordømt av Vatikanet fordi de legger vekt på at Guds frelsesplan ikke er begrenset til kristendommen, sier hun. …. [Men hovedpoenget i dokumentet var at det ikke er noen frelse utenom gjennom Jesus Kristus.]

Mer enn halvparten av alle kristne i verden er katolikker, og den katolske kirke teller om lag 1,2 av verdens 6,9 milliarder mennesker. Det finnes organisasjoner som fører seige kamper mot den Vatikan-katolisismen som Børresen snakker om. Et viktig katolsk kvinnenettverk er Women’s Ordination Conference (WOC), som siden 1975 har kjempet for at kirken skal «reflektere Jesu eksempel om likhet og rettferdighet for kvinner». [Dette er i virkeligheten er ørliten gruppe som har sin egen agenda, som ikke støttes av nesten noen katolikkker.]

… Børresen er svært begeistret for dette arbeidet og sier at etter den nåværende pavens forbud [Det var pave Johannes Paul II som forbød dette på 90-tallet.] mot debatt er det aldri utgitt flere bøker om ordinasjon av kvinner. Det vil si at forbudet bare overholdes i strengt Vatikan-kontrollerte teologiske fakulteter. Katolikker verden rundt debatterer akkurat slik de vil, sier hun. [Disse små særgruppene som diskuteter dette, representerer i svært liten grad Den katolske Kirke.]

….

Morgenbladet: Om kvinnelige katolske prester

Katolsk, Teologi /

I Morgenbladet sist fredag kom tredje og siste del i en artikkelserie om Den katolske Kirke. Her er noen sitater fra sist fredag; det er seniorprofessor og katolikk Kari Børresen som svarer på spørsmål – mine kommentarer i [klammer]:

Etter konsilet var dette et åpent spørsmål i kirken. [Jeg kjenner ikke til at Kirken noen gang har vært i nærheten av å ordinere kvinner til prester, heller ikke noen gang seriøst vurdert det.] Men i 1994 nedla Wojtyla [i dokumentet Ordinatio Sacerdotalis fra mai 1994] – Johannes Paul 2 – forbud mot debatt om kvinnelige prester, og dette ble innskjerpet året etter av kardinal Ratzinger, den nåværende paven. Wojtyla sa – og Ratzinger bekreftet det – at forbudet tilhører det sentrale trosinnhold. [Jeg kjenner ikke til at kardinal Ratzinger forsterket dette; det var vel heller ikke nødvendig, etter at pave Johannes Paul II hadde sagt så klart fra allerede.]

– De forutsetter altså at Jesus er androsentrisk! De sier at kirken ikke har frihet til å ordinere kvinner fordi han ikke ville ha kvinnelige prester. Derfor ordinerte Jesus ikke sin mor! Følgelig fastslo Vatikanet i fjor at forsøk på ordinasjon av kvinner er en verre forbrytelse mot prestevielsens sakrament, enn klerikal pedofili. Dette viser at kvinnekjønn defineres som en kultisk perversitet, sier hun. [Dette er (selvfølgelig) bare tull. Det eneste disse to tingen har felles, er at de (sammen men flere andre temaer) ble nevnt som ting som går mot Kirken tro og lære.]

Det teologiske armslaget i kirken er altså blitt vesentlig redusert de siste tiårene. Ifølge Børresen er Vatikan-katolisismens store problem at den vil opprettholde forbudet mot kvinnelige prester, samtidig som de teologiske premissene er forlatt. [Er det argumentene som kommer i neste setning som er forlatt; har Kirken virkelig hatt slike synspunkter, diskuterte man overhode dette i middelalderen?] Fra senantikken og middelalderen bygger kirkerettens argumentasjon på at kvinner i skaperordningen skal være underordnet i både kirke og samfunn. Derfor kan de ikke agere som prest «i Kristi sted». [Pave Johannes Paul II brukte ingen slike argumenter i 1994.]

– Når tror du Vatikanet endrer sitt syn på kvinnelige prester? …..
– Vatikanets angst tyder kanskje på at det vil gå meget raskt.
– De er under press?
– Ja, fordi de innser at kirkens hierarkiske system kan kollapse. Hele den katolske og ortodokse teologi er jo strukturert av monoteistiske kjønnsroller, hvor menn og kvinner har helt forskjellige rettigheter og plikter. [Det er vel tvert i mot slik at standpunktet om at bare menn kan blir prester står svært sterkt i dag – både hos oss katolikker og hos de ortodokse.] Her mangler Vatikan-katolisismen fullstendig de troendes tilslutning, såkalt consensus fidelium. Alle opinionsundersøkelser i katolske kulturland viser flertall for kvinnelige prester, sier hun. … [Jeg tror Børresen ser seg blind på en liten gruppe hun selv tilhører. I praksis er det ikke noen debatt om dette spørsmålet i 2011.]

Morgenbladet: Frigjøringsteologi – og den gamle katolske messen

Generelt, Katolsk, Teologi /

Morgenbladet kom ut i går med tredje og siste artikkel om Den katolske Kirke – jeg kommer tilbake til den artikkelen senere. Jeg hadde selv sendt inn et leserinnlegg om de to foregående artiklene. Dette ble ikke trykket, så jeg benytter derfor anledningen til å publisere det her på bloggen:

Frigjøringsteologi – og den gamle katolske messen

Morgenbladet skrev 18/2 om katolsk frigjøringsteologi i Latin-Amerika. Spesielt for oss som lever i Norden, er den store forskjellen mellom rike og fattige i disse landene selvsagt sjokkerende, og Den katolske kirke støtter hele tiden arbeidet for å gjøre de fattiges forhold bedre. Men i artikkelen kommer det så langt jeg kan se ikke fram noe informasjon om hvorfor Vatikanet hadde problemer med deler av frigjøringsteologien – det burde vel vært med? (Ja, er det ikke en alvorlig forsømmelse?) Det mest aktuelle Vatikandokumentet som handler om frigjøringsteologi «Instruction on certain aspects of the ‘Theology of Liberation'», fra september 1984, understreket svært tydelig viktigheten av å hjelpe de fattige, men man finner bruken av marxistisk filosofi, ideologi og praksis svært problematisk – for å si det veldig kort.

Morgenbladet skrev fredag 11/2 bl.a. om den gamle katolske messen, men for dem som ikke allerede kjenner Den katolske kirke godt, var informasjonen ikke særlig klargjørende. …

Morgenbladet: Frigjøringsteologi – og den gamle katolske messenLes mer »

A te numquam separari permittas – tillat ikke at jeg noensinne skilles fra deg

Katolsk, Liturgi /

Fra Father Z’s blogg:

I delved into the first of the priest’s possible preparatory prayers before Holy Communion during Mass. In this preparatory prayer we find the phrase “a te numquam separari permittas… let me never be separated from You”. … Nothing is more terrifying than separation from God. Nothing that can happen to the body in life is as bad as dying in the state of mortal sin. When we sin, we separate ourselves from God. If we die in that state, that is how we remain: separated. That is the essence of the state called Hell, and all Hell’s unending agony derives from that separation. Break God’s commandments, separate yourself from God.

Slik lyder denne bønna på norsk:

Herre Jesus Kristus, den levende Guds Sønn, som etter Faderens vilje, under den Hellige Ånds medvirkning ved din død har gitt verden livet, frels meg ved dette ditt høyhellige legeme og blod alle mine synder og fra alt ondt; gi at jeg alltid følger dine bud, og tillat ikke at jeg noensinne skilles fra deg. Du som med den samme. Gud Fader og den Hellige Ånd lever og hersker, Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

«Utenfor Kirken er det ingen frelse».

Gamle tekster, Teologi /

Slik skriver p. A. J. Lutz i siste del av kapittel 15 i sin bok «Kjenn din religion – ganske balansert og interessant:

G. «Utenfor Kirken er det ingen frelse».

Ut fra Kirkens vesen som «Kristi Legeme» må vi også forstå en grunnsetning som den katolske Kirke urokkelig holder fast ved, så meget forargelse den enn vekker, nemlig grunnsetningen: «Extra ecclesiam nulla salus». («Utenfor Kirken er det ingen frelse»). Kirkens motstandere kaller det for intoleranse. ja, den katolske Kirke er intolerant som Jesus selv var det. Jesus er uendelig kjærlig og overbærende med syndere og villfarende mennesker; men selve synden og selve villfarelsen er han ubønnhørlig imot. «Hva samfunn har rettferdighet med urett? og hva samfunn er det mellom lys og mørke? Og hvilken samklang er det mellom Kristus og Belial?» (2. Kor. 6, 14-15). Usannheten kan aldri ha rett mot sannheten; heller ikke kan den stå på like linje med sannheten. Gud ville opphøre å være Gud, dersom han kunne vedkjenne seg læresetninger som går ut på det motsatte av hva han har åpenbart; eller dersom hans åpenbaring inneholdt selvmotsigelser. Kristus ville opphøre å være Guds Sønn og verdens Frelser, dersom han kunne anerkjenne som sann og ekte kristendom påstander og meninger som står i motsetning til den apostoliske tradisjon. eller tåle sammenslutninger som er i opprør mot den Kirke han har stiftet. Når han taler med strenge ord til mennesker, så er det nettopp til de mennesker som forsøker å stenge veien til sann, heten for andre, til de mennesker som hårdnakket synder mot lyset. «Hver plante som ikke min himmelske Fader har plantet, skal rykkes opp med roten. La dem fare; de er blinde og veiledere for blinde; men når en blind leder en blind, faller de begge i grøften» (Matt. 15, 13-14). Det er den samme Kristus som i alle tider og gjennom den apostoliske læremyndighet uttaler sitt ubønnhørlige nei til alle påstander som går imot den lære han har betrodd til sin Kirke; den samme Kristus som frakjenner heretiske sammenslutninger evnen til å føre menneskene til Gud.

Disse fordømmelser som Kirken uttaler, retter seg imidlertid ikke mot de enkelte villfarende mennesker. …

«Utenfor Kirken er det ingen frelse».Les mer »

To nye kapitler klar fra pater Lutz’ «Kjenn din religion»

Gamle tekster, Teologi /

Jeg har nå gjort klar kapittel 14 og 15 av boka – klikk på lenkene under for å lese dem.

XIV. De overnaturlige sjelsevner

A. Troen – B. Håpet – C. Kjærligheten – D. De overnaturlige moralske dyder – E. Den Hellige Ånds gaver – F. Andre nådegaver – G. Fortjenesten

XV. Kirken

A. Kirken som Kristi Legeme – B. Kirken som synlig samfunn – C. Tradisjon – D. Ufeilbarhet – E. Bibelen – F. Den sanne Kirkes synlige egenskaper – G. «Utenfor Kirken er det ingen frelse»

Tidligere luthersk prest gift med nonne (!) blir katolsk prest

Katolsk /

Vi kan lese på veldig mange nettaviser (bl..a. her) følgende melding fra Associated Press:

In a rare move that needed the pope’s approval, a Lutheran convert was ordained Tuesday as a Catholic priest in Germany and is being allowed to remain married to his wife – who has already become a nun.

Harm Klueting, 61, was ordained by Archbishop Joachim Cardinal Meisner in a private ceremony at the city’s seminary, the Cologne archdiocese said. Pope Benedict XVI gave Klueting a special permission to remain married to his wife Edeltraut Klueting, who became a Catholic Carmelite nun in 2004.

The Rev. Federico Lombardi, the Vatican’s chief spokesman, said the exception is rare but there have been similar cases. «It doesn’t happen every day,» he said.

Klueting and his wife were Lutherans when they married in 1977 and both served as Lutheran clerics before converting to Catholicism several years ago. They have two grown children. …

At en gift, tidligere luthersk prest blir katolikk, er ikke så veldig uvanlig, men at hans kone skal være nonne, har jeg ikke hørt om før. Når viser det seg at konen ikke er nonne, men tredjegrads karmelitt (T.OCarm). Les mer om dette hos kirkerettseksperten Edward Peters og hos father Z. Både p. Harm Klueting og fruen, Edeltraud, er professorer – den nyordinerte presten sågar dobbeltprofessor – i historie og teologi.

TIDENES ENDE: 4. Den nye himmel og den nye jord

Gamle tekster, Teologi /

Pater A. J. Lutz skriver i sin bok «Kjenn din religion» i siste kapittel om Tidenes ende. Kapittelet (som kan leses her) har fire hoveddeler: 1. Kristi gjenkomst (Parousia) – 2. Kjødets oppstandelse – 3. Dommedag – 4. Den nye himmel og den nye jord

Om Den nye himmel og den nye jord skriver han følgende:

4. Den nye himmel og den nye jord.

Verdensaltet ble skapt for menneskets skyld. Jorden er menneskeslektens bosted. Alle naturkrefter medvirker til å skaffe oss de livsvilkår vi trenger til vår legemlige tilværelse, samtidig som universet er en åpenbaring av Skaperens allmakt og visdom og hjelper menneskene til å finne Gud. Når menneskeslekten ved kjødets oppstandelse og den siste -dom har nådd sitt evige endemål, når de salige med udødelige og forklarte legemer er gått inn i himmelen, har også verdensaltet nådd målet for sin utvikling. Dets tjeneste er avsluttet. Legemet trenger ikke føde lenger, og ånden ser Guds allmakt, visdom og skjønnhet i Gud selv. Verden blir ikke tilintetgjort. Mennesket fortsetter jo også sin legemlige eksistens. Men den vil gjennomgå en forvandling som svarer til den legemlige og sjelelige forvandling som er foregått med mennesket selv. Likesom mennesket blir opphøyet til en tilstand av overjordisk klarhet, renhet, frihet, således vil også det materielle verdensalt ved en hemmelighetsfull lutring bli frigjort fra forkrenkelighetens lov. «Hele skapningen venter med lengsel på Guds åpenbaring. Skapningen er nemlig lagt under forgjengelighet, ikke med sin vilje, men etter hans vilje som la den under (forgjengeligheten) i håp, fordi også skapningen selv skal frigjøres fra forgjengelighetens trell, dom til Guds barns herlige frihet» (Rom. 8, 19-21). «Himmel og jord skal forgå» (Matt. 24, 35). «Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var forsvunnet, og havet var ikke mer» (Joh. Åp. 21, l).

Hvorledes må vi tenke oss denne forvandling av verdensaltet? Herren selv kaller den «gjenfødelse» (Matt. 19, 28). Petrus sier at den skal skje gjennom ild. «Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene gå rundt med sterk fart; men himmellege, mene skal komme i brann og løses opp, og jorden med alle de verk som er på den, skal bli brent opp. Siden alt dette skal gå under, hvor burde de ikke da være ivrige i hellig ferd og gudsfrykt, de som venter og stunder etter at Herrens dag skal komme, da himlene skal brenne og løses opp, og himmellegemene smelte i ildens hete! Men etter hans løfter venter vi på nye himler og en ny jord hvor rettferd skal bo» (2. Pet. 3, 10-13).

Slik er vår framtid. Naturforskere vil kanskje smile over denne idé om universets utvikling og påstå at intet i naturen berettiger oss til å anse den for mulig eller sannsynlig. Det kan så være hvis en ser på naturen bare med naturforskernes blikk. Men vi bør ikke glemme at den dypeste av alle naturlover er tingenes sammenheng med deres evige urgrunn, Gud. Naturkreftene er hva de er fordi Guds skapende allmakt alltid er virksom i dem. Og så lærer Guds åpenbaring oss at verden er til for menneskets skyld og mennesket for Guds skyld. Menneskets endemål er en overnaturlig og evig varende delaktiggjørelse i Guds eget liv og salighet. For å føre oss fram til målet kom Gud selv til oss i menneskelig skikkelse. Hele den materielle verden fikk da det høye kall og den høye adel gjennom menneskets legemlige natur å være forenet med Guds Sønn. Det er ut fra disse åpenbarte realiteter vår tro lærer oss å dømme om verdensaltet og dets framtid. Mot en vitenskap som bare bygger på hva øyet ser og øret hører og som mener at enden på alt er tilintetgjørelse og død, hevder vi at enden på alt er fornyelse, gjenfødelse, herlighet, og at verdensaltet, som allerede nu forkynner Guds ære, i all evighet vil være et strålende vitnesbyrd på at Gud er «den som er» (2. Mos. 3, 14) og at Gud er kjærlighet (1. Joh. 4, 8). 1 tanken på den nye himmel og den nye jord finner vi også en inntrengende advarsel mot å feste oss ved de forkrenkelige ting, som om vårt hjem var en verden som forgår. «Derfor sier jeg dere, brødre: tiden er kort. For resten bør de som har hustruer, være som om de ingen hadde, og de som gråter, som om de ikke gråt, og de som er glade, som om de ikke var glade, og de som kjøper, som om de ikke eide noe, og de som bruker denne verden, som om de ikke gjorde bruk av den; for denne verdens skikkelse går til grunne» (1. Kor. 7, 29-31).

TIDENES ENDE: 3. Dommedag

Gamle tekster, Teologi /

Pater A. J. Lutz skriver i sin bok «Kjenn din religion» i siste kapittel om Tidenes ende. Kapittelet (som kan leses her) har fire hoveddeler: 1. Kristi gjenkomst (Parousia) – 2. Kjødets oppstandelse – 3. Dommedag – 4. Den nye himmel og den nye jord

Om Dommedag skriver han følgende:

3. Dommedag.

«Vi må alle åpenbares for Kristi domstol, så hver især kan få det som tilkommer legemet, etter det han har gjort, godt eller ondt» (2. Kor. 5, 10). «Når menneskesønnen kommer i sin herlighet og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets kongsstol. Og alle folk skal samles for ham, og han skal skille dem fra hverandre, likesom en hyrde skiller fårene fra bukkene. Og han skal stille fårene på sin høyre side, men bukkene på den venstre. Da skal kongen si til dem som er på hans høyre side: «Kom hit, de som min Fader har velsignet og ta det rike i arv som er holdt rede til dere fra verdens grunnvoll ble lagt … Da skal han også si til dem som står på hans venstre side: «Gå bort fra meg, de forbannede, i den evige ild, som er holdt rede til djevelen og hans engler» (Matt. 25, 31-34 … 41). Hver enkel sjel får nok sin dom straks etter døden. Men Guds visdom og rettferdig, het krever også en offentlig og alminnelig dom over den samlede menneskehet, når dens tid på jorden er slutt. …

TIDENES ENDE: 3. DommedagLes mer »

TIDENES ENDE: 2. Kjødets oppstandelse

Gamle tekster, Teologi /

Pater A. J. Lutz skriver i sin bok «Kjenn din religion» i siste kapittel om Tidenes ende. Kapittelet (som kan leses her) har fire hoveddeler: 1. Kristi gjenkomst (Parousia) – 2. Kjødets oppstandelse – 3. Dommedag – 4. Den nye himmel og den nye jord

Om Kjødets oppstandelse skriver han følgende:

2. Kjødets oppstandelse.

«Ved hans komme skal alle mennesker oppstå med sine legemer, og de skal avlegge regnskap for sine gjerninger» (den athanasianske trosbekjennelse). «Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre Guds Sønns røst, og de skal gå fram: de som har gjort godt, til livets oppstandelse, men de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse» (Joh. 5, 28-29). «Og havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og underverdenen ga tilbake sine døde som var der, og de ble dømt, hver etter sine gjerninger» (Joh. Åp. 20, 13). Mot saddukeerne, som nektet å tro på de dødes oppstandelse, erklærer Jesus: «Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes» (Matt. 22, 32). Når Kristus kommer igjen ved tidenes ende vil altså hver sjel bli gjenforenet med det samme legeme den ble født med. Sant nok at legemet er blitt til støv i jorden, eller på en annen måte tilintetgjort. Men de elementer det var sammensatt av er ikke blitt tilintetgjort. Under en eller annen form består de videre i det materielle verdensalt. Og han som skapte legemet av muld og lot det åndelige livsprinsipp besjele og organisere det, vil med den samme allmakt også forbinde det igjen med dets udødelige sjel. «Også kjødet har Gud kalt til oppstandelsen og lover det et evig liv. Når han forkynner frelse for mennesket, forkynner han den også for legemet. For hva er mennesket annet enn et fornuftig vesen sammensatt av legeme og sjel? …

TIDENES ENDE: 2. Kjødets oppstandelseLes mer »

Robert Hovdas «Strong, Loving and Wise»

Liturgi /

Når jeg nå skal skrive litt om Robert Hovdas bok «Strong, Loving and Wise» (som jeg leste i går), må jeg faktisk henvise mest til tre innlegg på denne bloggen for en uke siden, der jeg skrev mer om Hovdas teoretiske begrunnelse for sitt nye syn på liturgien. Det er innleggene – Messens «president som skuespiller» – Presten må engasjere menigheten – Prestens ansiktsuttrykk og blikk.

For Hovda og hans likesinnede er det et avgjørende poeng at presten i messen ikke lenger en en prest bærer fram messens hellige offer, men en person som presiderer over nattverdmåltidet og -fellesskapet.

I forordet til boka – skrevet Godfrey Diekmann O.S.B. – går det tydelig fram at den gamle måten å feire messen på ikke møter noen form for respekt:

Etter dette skarpe forordet er Robert Hovdas egen tekst ganske mild; faktisk er det ganske vagt og noe uklart hva han i praksis mener, selv om dette er en praktisk håndbok om hvordan man skal «presidere» over messen – man skal være sterk, kjærlig og vis i sin utstråling under hele messen. Det er mest en holdning, en stemning, han vil ha fram i messefeiringen. Det er et sterkt fokus på menigheten og personenes indivuelle behov. Det legges stor vekt på en liturgikomité av lekfolk (og helst også presten) som skal gjøre hver messe meningsfull. Å bare lese messen etter boka gir visst ingen mening. Her er et lite utdrag av hva Hovda selv skriver:

(En del sider av boka kan leses her.)

TIDENES ENDE: 1. Kristi gjenkomst (Parousia)

Gamle tekster, Teologi /

Pater A. J. Lutz skriver i sin bok «Kjenn din religion» i siste kapittel om Tidenes ende. Kapittelet (som kan leses her) har fire hoveddeler: 1. Kristi gjenkomst (Parousia) – 2. Kjødets oppstandelse – 3. Dommedag – 4. Den nye himmel og den nye jord

Om Kristi gjenkomst skriver han følgende:

1. Kristi gjenkomst. (Parousia)

Førti dager etter sin oppstandelse fra de døde var Jesus fart opp til himmelen. «Mens disiplene stirret mot himmelen da han fór opp, se da sto det to menn i hvite klær hos dem og sa: De menn fra Galilea, hvorfor står de og stirrer opp mot himmelen? Denne Jesus som er tatt fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som de så ham fare opp til himmelen» (Ap. gj. 1, 10-11). Kristus selv har forutsagt sin gjenkomst ved tidenes ende. «De skal se Menneskesønnen komme i himmelens skyet med stor kraft og herlighet» (Matt. 24, 30). Først kom Kristus i ydmykhet og fattigdom. Ved sitt hellige liv og sin lære, ved sin fornedrelse og sin sonende død ville han grunnlegge Guds rike på jorden. I årtusener er det «den velbehagelige tid» og «frelsens dag» hvor alle oppfordres til å ta imot «det sanne lys som opplyser hvert menneske som kommer til verden» (Joh. 1, 9). Men så kommer en dag som er den siste. «Menneskesønnen skal komme i sin Faders herlighet med sine engler. og da skal han gjengjelde hver etter hans gjerninger» (Matt. 16. 27).

Ved forskjellige tegn skal menneskene bli gjort oppmerksomme på at tiden for Kristi gjenkomst er nær. …

TIDENES ENDE: 1. Kristi gjenkomst (Parousia)Les mer »

Bernard Nathanson døde i går

Generelt /

Han laget filmen «Det tause skriket» i 1985.

Les en lang artikkel om Nathanson – jødisk, ateistisk abortlege som ble abortmotstander og etter hvert også katolikk, han var ganske kjent i Norge på 80- og 90-tallet – i forbindelse med hans død i går, 84 år gammel:

… For more than a decade after he became pro-life, Nathanson described himself as a Jewish atheist, but in December of 1996 he was baptized a Catholic by Cardinal John O’Connor in a private Mass with a group of friends in New York’s St. Patrick’s Cathedral. He also received confirmation and first Communion from the cardinal.

About his baptism, he said, “I was in a real whirlpool of emotion, and then there was this healing, cooling water on me, and soft voices, and an inexpressible sense of peace. I had found a safe place.”

Among those concelebrating the Mass was Father C. John McCloskey, an Opus Dei priest who had instructed Nathanson in the faith over a number of years.

“He was a pro-life prophet,” Father McCloskey said in a recent Register interview. “He saw the whole culture of death coming, and knew that abortion was just the tip of the iceberg.”

Nathanson visited Father McCloskey periodically over the course of a decade, the priest said, and one day in 1994 announced that he wanted to become a Catholic. After his baptism, Father McCloskey said, “He practiced the faith, he frequented the sacraments, and spoke about his Catholicism unabashedly.”

Nathanson later said that he was drawn closer to God while viewing a massive Operation Rescue event, when hundreds sat down in front of a New York Planned Parenthood building, blocking traffic. The sight of so many pro-lifers selflessly sacrificing their selves and risking arrest made him realize that they must be answering a higher call, he explained. …

Viktig katolsk liturgibok fra 70-tallet

Liturgi /

Jeg var i dag (på min fridag) på Menighetsfakultetet (mitt studiested fra 1975-82), for å lese en bok om ligurgikk. Den er pensumbok på MF, så derfor fikk jeg ikke låne den hjem, men måtte lese den på lesesalen. Jeg snakket forøvrig med tre hyggelige mennesker (katolikker) mens jeg var der. Jeg kommer tilbake til boka – Robert Hovda, Strong, Loving and Wise fra 1976 (om hvordan presten bør feire den nye messen) ganske snart. Men her er noen bilder som viser (det sjokkerende) innholdet – alle bildene viser ulovligheter:

(Kanskje ikke alle vet hva som ikke er tillatt i bildene over; på første bildet er det mest at vinen konsekreres i en glasskaraffel, og deretter tømmes over i en kopp/kalk av et eller annet slag, på det andre bildet er det den store keramikkbollen som brukes til kalk (kalken skal være av metall), på bilde nummer tre er det først og fremst det store ‘syrede’ brødet som brukes som hostie (det skal alltid være usyret brød), på siste bilde presten og en lekmann som bryter det syrede brødet før kommunionen (det kan bare prester gjøre.)

Pater Lutz om «Døden og det hinsidige» – 5. Skjærsilden

Gamle tekster, Teologi /

I sin bok «Kjenn din religion» skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om «Døden og det hinsidige«. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden

Her er femte og siste del:

5. Skjærsilden.

Ikke alle som dør i Guds vennskap har i dødens øyeblikk oppnådd en så fullkommen sjelelig renhet at de med engang er verdige til å gå inn i de himmelske boliger. Den fullkomne renhet er den fullkomne kjærlighet til Gud, som gjør at mennesket «elsker Gud av hele sitt hjerte, av hele sin sjel, av hele sitt sinn, av hele sin styrke» (Mark. 12, 30), og således «holder seg usmittet av denne verden» (Jak. 1, 27). Men hvor mange er det ikke hvis kjærlighet til Gud er mer eller mindre blandet med egenkjærlighet, egoisme og overdreven attrå etter skapte goder? Hvor mange har så helt overgitt seg til Gud, at de for ingen ting i verden gjør den minste frivillige feil, og edelmodig underkaster seg Guds vilje i alle prøvelser? «Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så fremt vi lider med ham, så vi også kan bli herliggjort med ham» (Rom. 8, 17). Men hvor mange er det som ved en høysinnet selvfornektelse har lidt med Kristus, slik at Frelserens sonende lidelse allerede i dødens øyeblikk har opphevet alle timelige syndestraffer? Alle de som ikke her på jorden er nådd fram til den fullkomne renhet må gjennomgå en lutring i det hinsidige.

Fra den kristne oldtid av ble denne lære betraktet som en bestanddel av den kristne åpenbaring. Selv i den gamle pakt var den ikke ukjent. …

Pater Lutz om «Døden og det hinsidige» – 5. SkjærsildenLes mer »

Skroll til toppen