Katolsk nytt i Jærbladet
Slik er overskrifta i dag tidlig i min barndoms lokalavis, Jærbladet, om Dag Øivind Østereng: Sier opp i morgen – blir katolikk. Hele artikkelen kan leses her – men krever innlogging. (Les også mer om Jærbladet HER.)
mai 2016
Siden Kristus selv er til stede i alterets sakrament, skal Han æres med tilbedelse
I forbindelse med prekenen i dagens messer (på Corpus Christi), så jeg litt på hva Den katolske Kirkes katekisme sier om eukaristien, og la bl.a. merke til nest siste punkt i oppsummeringen, der det står:
1418. Siden Kristus selv er til stede i alterets sakrament, skal Han æres med tilbedelse. «Å besøke Det Allerhelligste Sakrament er et bevis på takknemlighet, et tegn på kjærlighet og en tilbedelsesplikt overfor Kristus, vår Herre».
Festen for Corpus Christi handler i forholdsvis stor grad om tilbedelsen av Kristus i alteret hellige sakrament, både i, men mest utenfor messefeiringen. At sakramentet skal/må tilbes også utenfor selve messefeiringen, kan være en anstøtssten for protestanter som er iferd med å nærme seg Kirken, men også dette er en del av den katolske tro. Katekismen sier mer om dette aspektet ved eukaristien, som jeg tar med her: …
Siden Kristus selv er til stede i alterets sakrament, skal Han æres med tilbedelseLes mer »
Du eine, sanne offerlam som opnar himmeldør for oss
Thomas Aquinas skrev fem hymner til Festen for Corpus Christi (ca år 1264), (sekvensen) Lauda Sion Salvatorem, Pange lingua gloriosi, Sacris solemniis, Adoro te devote, og Verbum supernum prodiens. Denne siste ble skrevet til Laudes denne dagen, og de to siste vers er mest kjent – slik er det for flere av disse hymnene, Tantum ergo fra Pangue lingua og Panis angelicus fra Sacris solemniis.
Det nest siste verset av Verbum supernum prodiens begynner med ordene O salutaris Hostia. Den latinske teksten er:
O salutaris Hostia, quæ cæli pandis ostium: Bella premunt hostilia, da robur, fer auxilium.
Uni trinoque Domino sit sempiterna gloria, qui vitam sine termino nobis donet in patria. Amen.
Ragnhild Foss har overatt dette til nynorsk slik (katolsk salmebok nr. 458):
Du eine, sanne offerlam som opnar himmeldør for oss, fri oss frå ufred, krig og skam, ver styrken vår i naud og kross!
Trieining, du vår store Gud, i deg me livsens lukke fann. La oss ditt lov i heilagt skrud få syngja i vårt fedreland!
Utnevnt til sykehusprest i Oslo
I går ble det kunngjort på katolsk.no, bl.a. at:
P. Oddvar Moi løses, med virkning fra den 1. juni 2016, fra stillingen som kapellan i St. Hallvard menighet i Oslo, og utnevnes fra samme dag til sykehusprest i Oslo. Fra samme dag avløser han p. Ragnar Leer-Salvesen og p. Ole Martin Stamnestrø ved sekretariatet i Norsk katolsk bisperåds liturgiske kommisjon, og utnevnes til sekretær for denne.
Jeg ba selv biskopen om å få mer selvstendige arbeidsoppgaver, etter å ha vært kapellan nå snart 17 år. Å bygge opp en katolsk sykehuspresttjeneste i Oslo-området regner jeg med vil bli både utfordrende og interessant. Samtidig er jeg usikker på hvordan det vil oppleves å ikke være i vanlig menighetstjeneste, det har jeg nemlig vært i de fleste år siden 1988.
Jeg er formelt løst fra tjenesten i St Hallvard menighet allerede fra 1. juni, men i praksis kommer jeg til å være der på halv tid ut august – for arbeidet den liturgiske kommisjonen kommer ikke til å starte opp i særlig grad før sommeren er over.
Saklig samtale om retningen på alteret
På liturgibloggen Pray Tell kom det nylig et svært interessant innlegg om hvilken side av alteret presten bør stå – og innlegget er fulgt av (så langt) ca 60 interessante kommentarer. I innlegget står det bl.a.:
…there have been various voices from what we might call left, right, and center advocating or speaking positively about ad orientem, immediately after the Council and ever since. This includes, for example Joseph Jungmann (who was an architect of the conciliar reforms), Francis Mannion, and David Power. And of course Cardinal Ratzinger/Pope Benedict, who said a few decades ago that he favored the practice but did not favor switching things back because it would cause too much confusion. …
Men bakgrunnen for innlegget er noe mer dramatisk; kardinal Sarah, som leder Vatikanets liturgikongregasjon har nemlig i et intervju sterkt anbefalt at prestene feirer messen «ad orientem». Om dette sier innlegget bl.a.:
In a recent interview with the French Catholic magazine Famille Chrétienne, Cardinal Robert Sarah repeats many of the usual arguments in favor of the priest celebrating Mass ad orientem (“toward the east”) rather than facing the people, Catholic Herald reports. You can read the story there and get up to speed on the main arguments. …
One line from the cardinal caught my attention. The Second Vatican Council did not require priests to celebrate Mass facing the people, the cardinal correctly notes. But then he says: «As soon as we reach the moment when one addresses God – from the Offertory onwards – it is essential that the priest and faithful look together towards the east. This corresponds exactly to what the Council Fathers wanted.»
Of all the arguments for ad orientem – and there are valid arguments out there – this isn’t one of them. Anytime anyone makes a claim about what the Council Fathers wanted, alarm bells should go off for all of us. ….
I en av kommentarene til dette innlegget sies det riktignok at mange biskoper under Vatikankonsilet tok ordet og talte for at presten burde vende seg mot folkets under ordets del av messen, men de kom ikke med samme anbefaling mht til offertoriet, den eukaristiske bønn etc.
Ratzinger om eukaristiens hellighet
Her er andre del av prekenen Ratzinger holdt Skjærtorsdag 1980, «On the Question of the Adoration of the Eucharist and Its Sacredness» – første del finner man her. Der sier han bl.a.:
Let us now turn to the second aspect, the sacred nature of the Eucharist. Our thinking over the last fifteen years has been influenced rather by the notion of «desacralization». We had been struck by the saying in the Letter to the Hebrews that Christ suffered outside the gate (13:12). This, again, chimed in with the other saying, that at the death of the Lord the veil of the Temple was torn in two. Now the Temple is empty. The true holiness, the holy presence of God, is no longer dwelling there; it is outside the city gate. The cult has been transposed out of the holy building into the life, suffering, and death of Jesus Christ. That is where its true presence was already, in his lifetime. When the Temple veil was torn across, so we had thought, the boundary between sacred and profane was torn apart. The cult is no longer something set apart from ordinary life, but holiness dwells in everyday things. What is holy is no longer a special, separate sphere but has chosen to be everywhere, has chosen to make itself felt even in worldly things. Entirely practical conclusions have been drawn from this, right down to some concerning priestly dress, concerning Christian worship and church buildings. This razing of the bastions should be carried out everywhere; nowhere should cult and life be any longer distinguishable one from the other. But thereby the message of the New Testament had ultimately been subject to substantial misunderstanding, albeit on the basis of an idea that was itself correct. For God is not withdrawing from the world so as to leave it to its worldliness, any more than he is affirming it in its worldliness, as if this were in itself holy. For as long as the world is imperfect, the distinction within it between sacred and profane will remain, for God is not withdrawing from it the presence of his holiness, and yet his holiness still does not comprehend the whole.
…
Prosesjon eller messe på Corpus Christi?
Det blir gradvis mer vanlig (etter noen tiårs opphold) å arrangere prosesjon med alterets hellige sakrament på Festen for Kristi legeme og blod / Kristi legemsfest / Corpus Christi, som feires torsdag etter Treenighetssøndagen, og oftest flyttes til søndag etter.
På katolsk.no kan vi lese om hva som skjer i Norge på denne festen i år. De skriver: «Festen for Kristi legeme og blod, som i år i Norge feires 29. mai, er så smått i ferd med å utvikle seg til en uoffisiell katolsk nasjonaldag i Norge. Stadig flere menigheter benytter anledningen til å arrangere én stor fellesmesse med prosesjon istedenfor mange mindre feiringer, noen ganger i lånt kirke fordi den egne blir for liten. Noen benytter også dagen til å arrangere menighetsfest. De største feiringene finner sted i Bergen, Stavanger og Oslo, men mindre feiringer er spredt over det ganske land. Katolsk.no bringer her oversikten over de prosesjonene vi kjenner til.»
Jeg hilser disse prosesjonene velkommen, men er ikke så sikker på at det er nyttig å avlyse mange søndagsmesser for at flest mulig skal delta i prosesjonen. En opplevelse for snart ti år siden vaksinerte meg mot en slik praksis; en dag hvert år (ikke her i Oslo, og ikke på Corpus Christi) skulle hele menigheten samles i en annen, større (men ikke stor nok) kirke og absolutt alle andre messer den søndagen ble avlyst. Resultatet ble at over halve menigheten ikke kom i noen messe den søndagen – for den dagen var messen på et helt annet tidspunkt, på et annen språk, og på et annet sted enn vanlig etc. Jeg protesterte kraftig mot dette (tanken var på en måte god, men resultatene ble veldig dårlige), uten å bli hørt.
I oversikten på katolsk.no kan det se ut til at mange menigheter avlyser svært mange messer kommende søndag, for å sikre en felles deltagelse i én stor messe med påfølgende prosesjon. Det syns jeg er uheldig. Men hvis informasjonen på www.gudstjenestelisten.no er korrekt, ser det ut til at St Olav menighet i Oslo har funnet en nokså god balanse; de avlyser to messer kl 09.30 og fem kl 11, 12, 13, 14 og 15, men har likevel følgende messer denne søndagen: Kl. 0800 Messe på polsk, St.Olav domkirke, kl. 1100 Messe på norsk i Trefoldighetskirken, kl. 1600 Messe på polsk i St.Olav domkirke, kl. 1800 Messe på engelsk i St.Olav domkirke, kl. 1800 Messe på engelsk i St.Joseph kirke, kl. 1930 Messe på norsk i St.Olav domkirke.
OPPDATERING:
Kanskje overskrifta her heller burde vært: Prosesjon for en del eller messe for mange på Corpus Christi?
Østereng: Jeg er grunnleggende katolsk
I en artikkel i avisa Dagen forteller Dag Øivind Østereng mer om hva han nå kommer til å gjøre – etter at han i forgårs i et fjernsynsinterju fortalte at han snart skal bli katolikk:
… Han kaller seg selv «grunnleggende katolsk» i sin kirkeforståelse. Med det viser han til formuleringen fra den nikenske trosbekjennelse «én, hellig, allmenn og apostolisk kirke», der «allmenn» betyr «katolsk». Så mitt spørsmål har vært: Hvor er den kirken? Svaret på det spørsmålet har gjort at jeg har måttet se i retning av Den katolske kirke.
Han beskriver dette som en prosess som har foregått i det stille, parallelt med at han har sett seg nødt til å melde seg ut av Den norske kirke. Det har vært tungt, sier han.
– Hvor eksistensielt er dette for deg?
– Det er dypt eksistensielt og ingen lette avveininger. Jeg må være hel i forhold til det jeg gjør. Jeg har måttet spørre om jeg er en hyrde nå, eller bare en som stikker.
– Hva har vært det vanskeligste?
– Relasjonen til mennesker som har hatt forhåpninger til meg og som kanskje blir skuffet. Det har gjort at dette har sittet langt inne. Men jeg har kommet til at konverteringen også er et ledd i mitt hyrdekall.Han innser at mennesker som hittil har sett på ham som en tydelig og klar røst i det kirkelige landskapet ikke vil kunne følge ham til Rom. «Ikke på kort sikt. Det er for mye i kirkehistorien og vår lavkirkelighet som vekker motforestillinger.»
Og de motforestillingene hadde han selv den gang Arnfinn Haram konverterte til Den katolske kirke. Nå går han imidlertid i avdøde Harams fotspor. …
… Er det så en uforbeholden konvertitt som i løpet av et års tid vil tre inn i Den katolske kirke?
Det er lettere å ta med lutheraneren i meg inn i Den katolske kirke enn å ta katolikken i meg inn i en frikirke, sier han. Veiledningen han har funnet i den romersk-katolske katekisme har vært en viktig veiviser. Men det er klart at hvis Den katolske kirke ikke hadde hatt The Joint Declaration of the Doctrine of Justification så kunne jeg ikke konvertert, sier Østereng. ….
Lauda Sion Salvatórem
Lauda Sion Salvatorem is a sequence prescribed for the Roman Catholic Mass of Corpus Christi. It was written by St. Thomas Aquinas around 1264, at the request of Pope Urban IV for the new Mass of this Feast, along with Pange lingua, Sacris solemniis, Adoro te devote, and Verbum supernum prodiens, which are used in the Divine Office. The hymn tells of the institution of the Eucharist and clearly expresses the belief of the majority of Christians that the bread and wine become the body and blood of Jesus during the celebration of the Eucharist. Transubstantiation is the philosophical name given to the process which explains how this happens in Roman Catholic tradition. As with St. Thomas’ other three Eucharistic hymns, the last few stanzas are often used alone, in this case, the Ecce panis Angelorum.
Lauda Sion is one of only four medieval Sequences which were preserved in the Missale Romanum published in 1570 following the Council of Trent (1545–63)—the others being Victimae paschali laudes (Easter), Veni Sancte Spiritus (Pentecost), and Dies Irae (Requiem Masses). (A fifth, Stabat Mater, would later be appointed in 1727.) Before Trent many feasts had their own sequences. It is still sung today, though its use is optional in the post-Vatican II Ordinary form. The Gregorian melody is borrowed from the 11c sequence Laetabundi iubilemus attributed to Adam de Saint-Victor.
Teksten over er fra engelsk Wikipedia. Lytt gjerne til denne sekvensen og se den latinske teksten (over) og/eller les den norske oversettelsen (under).
Sion, pris din saliggjører, pris din hyrde og din fører, syng hans lov med sang og spill.
Hva du evner, skal du vise, ingen kan til gagns ham prise, ingen ord kan strekke til.
Brød som lever, og som tenner liv i den som brødet kjenner, gjenstand for vår hyldest er.
Siste kveld til sine venner ga han det med egne hender. Ingen tvil kan rommes her.
Lov skal klinge, lov skal lyde, lov skal glede, lov skal pryde hjertets jubelsang og ord,
For i dag vi feirer minnet, det som aldri bort kan svinne, om det første nattverdbord.
Påsken fra den gamle pakt viker for den nye makt, alt blir nytt ved Kongens bord.
Nye lov må gamle dømme, skyggen må for sannhet rømme, natt for lys på Herrens ord.
Det som Kristus den gang gjorde, bød han oss fra nattverdbordet gjøre for å minnes ham.
Og han ga en hellig lære: brød og vin skal offer være, som til frelse bæres fram.
Kristentroen vitner dette: brødet blir hans kjød med rette, vin forvandles til hans blod.
Ta det, se det, kan du ikke, det er skjult for våre blikke, mot natur, erkjent i tro.
Brød og vin er tegn, og ingen ser det som er skjult i tingen: største skatt på denne jord.
Kjød er føde, blodet drikke, Kristus hel, han deles ikke, hel i begge ting han bor.
Deles ikke når han nytes, minker ikke om han brytes, like hel til hver seg gir.
Nyter én ham, nyter mange, brødet tæres mange gange; ufortært han alltid blir.
Gode får det, onde får det, men så ulikt begge går det: én får liv, en annen død.
Godt er livet, ond er døden, begge fikk den samme føden, ulikt virker samme brød.
Brytes brødet, må du minnes. i hver del det hele finnes. Visshet her kan bare vinnes når du fullt og fast det tror.
Ytre hylle kan få lyte, tingen selv kan du ei bryte. Herren som du får å nyte: alltid ens og like stor.
Se det engelbrød som lønner vandringsmannens fromme bønner, sanne brød for Herrens sønner, ikke slengt til hunder små.
Tegn for dette har vår viden: Isak engang, Lammet siden, og fra ørkenvandringstiden manna som på marken lå.
Gode hyrde, sanne føde, Jesu, tilgi oss vår brøde, vern oss, du, i all vår møde, hjelp oss gjennom verdens øde fram til alle goders land.
Du som allting vet og veier, her i dødens dal oss leier, gi at vi må vinne seier og med dem som arven eier, benkes hist med glede kan.
Amen. Alleluja.
Ratzinger om tilbedelse av alterets hellige sakrament
I Joseph Ratzingers liturgibind (som jeg har nevnt tidligere) i hans samlede verk fins det også noen prekener. Her er en som heter «On the Question of the Adoration of the Eucharist and Its Sacredness» – som det passer godt å nevne i dag som er festen for Corpus Christi. Der sier han bl.a.:
… this year (1980) the Holy Father has sent a letter to all priests to help us understand our task anew in the light of the Paschal Mystery and, thus, in unity with the whole Church, to live it more fully.’ On that account we make our recollection this day in fellowship with all the faithful, because our service is to them: even when we are talking about the priesthood, precisely then we are not proclaiming ourselves but Christ crucified, in whose service we are here.
In his letter the Holy Father has turned this year to questions concerning the Eucharistic sacrament and has quite deliberately addressed those points on which we risk becoming in some sense one-sided. It is a matter, as people would say nowadays, of a sort of «revision de vie», an examination of our common path at a certain point, so as to find our course again and clarify it. This evening I would like to take two main points out of the Pope’s letter and reflect on them with you before the Lord: the question of the adoration of the most holy Eucharist, and that of its sacredness.
First, there is eucharistic adoration. We had rediscovered with renewed clarity in the Council that the heart of the eucharistic sacrament is the celebration of the holy mystery in which the Lord assembles his people, unites them, and builds them up by taking them into his sacrifice and giving himself to them, letting himself be received by us. The Eucharist, as we had rediscovered, is an assembly in which the Lord acts upon us and brings us together. All this is correct and remains correct. But in the meantime this idea of assembly had become flattened and separated from the idea of sacrifice, and thus the Eucharist had shrunk to a mere sign of brotherly fellowship. At the same time the concentration on the eucharistic celebration was causing faith and sacrament to lose something of their place among us. This has become quite visible in many churches—the place of adoration hides away somewhere on the edge of things, like a bit of the past. What was more far-reaching was the way the Eucharist itself was shrinking to the space of a brief half-hour, so that it could no longer breathe life into the building, no longer be the pulse of time. Confined to the space of the sacred rite, it was becoming a tiny island of time on the edge of the day, which as a whole was given over to the profane and hectic business of our worldly activity. If, today, we look back on this development, we realize that the adoration of the Sacrament was not in competition with the living celebration of the community, but its condition, its indispensable environment. Only within the breathing space of adoration can the eucharistic celebration indeed be alive; only if the church and thus the whole congregation is constantly imbued with the waiting presence of the Lord, and with our silent readiness to respond, can the invitation to come together bring us into the hospitality of Jesus Christ and of the Church, which is the precondition of the invitation.
…
Ratzinger om tilbedelse av alterets hellige sakramentLes mer »
Dag Øivind Østereng på NRK
I går var Dag Øivind Østereng på programmet Torp på NRK. Programmet beskrives som «Et aktuelt og dyptpløyende intervjuprogram. Hver uke inviterer programleder Ole Torp en aktuell gjest til å sitte i stolen.»
Programmet kan man se her (og jeg ser/hører på det mens jeg skriver dette).
Mot slutten av programmet (fra 25 minutter) spørres Østereng hva han nå skal gjøre.
Etter hvert spør Torp: «Du skal bli katolikk?»
Og Østereng svarer: «Ja, det skal jeg bli på sikt.»
Abort blir stadig mer en form for prevensjon
I en artikkel i Catholic Herald skriver Fr. Alexander Lucie-Smith at de siste abortstatistikkene i England, som viser at stadig flere kvinner over 30 tar abort, bør forandre vårt syn på hvorfor abort blir valgt. Han skriver bl.a.:
… When abortion was first legalised in Britain, under certain strict conditions, all of which have been long forgotten, the picture that was painted of the woman who would be coming for abortion was radically different to the picture that emerges today. Back then she was young, friendless, desperate, vulnerable, seeking abortion as a last resort, a deserving object of our compassion. Today, this picture makes less and less sense. The figures we have now make it clear that the woman coming for abortion is quite likely to be in her 30s, married or with a partner, and who has had a previous abortion, and may well have living children.
So what has changed? Well, everything. The mindset that promotes abortion and contraception represents a continuum; both see fertility as a curse; both take measures, though of differing moral gravity, to stop fertility. But abortion is not the dramatic affair it clearly once was; but rather it represents the culmination of the contraceptive mentality. …
Liturgistridighetene i engelskspråklige land har roet seg
John Allen skriver en artikkel med overskrift ‘Liturgy wars’ have gone quiet, but they’ve hardly gone away, der han bl.a. sier:
This week, a press release washed up in my in-box from the International Commission on English in the Liturgy (ICEL), about a recent visit to their offices by a Vatican official. ICEL is a mixed commission of bishops’ conferences in countries where English is used in the liturgy, and its job is to translate texts for worship.
My finger was poised on the delete button, when it suddenly struck me just how remarkable it is that ICEL is no longer a hot potato. Not so long ago, at the peak of what came to be known as the “liturgy wars,” that definitely wasn’t the case.
The term “liturgy wars” refers to a series of battles over the sound, look and feel of Catholic worship in English, which crested in the 1990s and 2000s.
The battle lines broke between progressives in favor of a reformed, “Vatican II” style, reflecting modern sensibilities and new theological insights, and conservatives who felt the post-Vatican II overhaul of the liturgy gave too much away to secular modernity, often employing pretty-sounding ecumenical formulae dubious in terms of fidelity to both tradition and the actual Latin text.
Adding fuel to the fire were two other factors:
In part, liturgical controversies pivot on aesthetics – judgments about what’s poetic vs. pedantic, what’s artful vs. awful, what sounds or looks good. Since all that’s basically subjective, there’s just no way to make everyone happy. Unlike other topics, where most people don’t consider themselves experts, everybody’s been to Mass, and so everybody has an opinion about how it ought to be done.
Incalculable hours were spent over two decades debating issues such as inclusive language, … or whether the Latin phrase pro multis in the Eucharistic prayer should be “for all” or “for many.” Countless conferences were held, essays written, blogs posted, and it seemed for a while the debate would never end. …
Allen syns altså at debatten har roet seg veldig mye, men bildet (under) som illustrerer artikkelen, viser likevel minst tre liturgiske feil: Presten skal dekke til skjorten/ halsen med en hvit amikt, han skal ikke ha stolaen over messehakelen, og diakonen ved hans side skal ikke løfte hendene til bønn.
På liturgibloggen Pray Tell har man tatt opp tråden fra denne artikkelen, og folk er sterkt uenige. Noen liker fortsatt den nye engelske oversettelsen av messen svært dårlig, mens en nokså nyordinert prest skriver:
I was ordained to the priesthood in 2013. I didn’t have to memorize the presidential prayers of the previous translation because the texts for MR3 were, thankfully, already out. So I have ONLY presided with the present translation, though I had been Catholic for the previous three decades, too.
The VAST majority of younger priests I know (American Midwest and South) are grateful for the new translation and consider it a marked improvement over the previous edition. Not that it doesn’t have its substantial flaws, but an overall improvement. I find that priests and liturgists have strong feelings about it, but most people have settled into it and are fine with it. I agree that changing it again any time very soon would be a mistake, even if another translation was significantly better.
I find the present translation to have substantially better, richer imagery, but it is more difficult to verbalize. …
En skikkelig katolsk kirke
Fr. Longenecker skriver om den nye kirken man holder på å bygge i hans menighet i South Carolina i USA:
When one of my third graders saw the architect’s drawings of the new church we’re building for my parish, he exclaimed, “Father! It looks like a Catholic Church!” Indeed. His observation not only registered his delighted surprise, but revealed that such a church was not something he had experienced before. In South Carolina, where I minister, a Catholic Church that looks like a Catholic Church is actually a rarity.
This is why, in our first building committee meeting five years ago the parish representatives stated quite firmly that everyone wanted a traditionally styled church. I was happy to agree with them, and so we proceeded to plan a modern church in the Romanesque style.
We did so for some very good reasons. The people of my parish were clear that they wanted a church that “looked Catholic.” Their motives were mixed. There was some nostalgia and sentimentality. “I want a church with stained glass windows,” said one older woman, “like the one I grew up in.”
Others said that in the Bible Belt of South Carolina, it was important that a Catholic Church was distinctive in its architecture. Others were unable to articulate exactly why they wanted a traditionally styled church. They just knew they didn’t like the modern, fan-shaped, concrete flying saucers that have landed in so many American suburbs.
During the five year process of building the church we’ve been able to explore together some of the deeper reasons for a Catholic church to look Catholic. It has to do with the principles of the Second Vatican Council and what it means to be Catholic in the first place. …
På (det nokså radikale) nettstedet Pray Tell har man startet en debatt på bakgrunn av denne artikkelen. Les diskusjonen der; noen mener at den aktuelle i kirkken har feil fokus, bl.a.: «The postconciliar documents lay out what a Catholic Church should look like – ie, how it should function. It is abundantly clear that this means the space has to work for the reformed rites. You seem to be arguing “but it looks so Catholic and sacred to me, and that trumps any concerns about postconciliar liturgy.” In effect you’re privileging your spiritual hankerings and personal tastes over the teachings of the Church since Vatican II.»
(Og: Ligner ikke denne kirken en del på den nye katolske domkirken i Trondheim?)
Vårt Land bommer ganske mye mht bryllupstradisjoner
Det har i det siste blitt skrevet litt om ulike tradisjoner når man gifter seg i Norge; at faren følger bruden opp kirkegulvet og at man gjerne vil kysse foran alteret – jeg skrev litt om det her.
VL skriver i dag litt (og interessant) om hvordan tradisjonene har utviklet seg, bl.a. om utenlandske tradisjoner fra 1800-tallet med hvit brudekjole og at far følger datteren inn: «Det strenge viktorianske kravet til brudens uskyld og renhet springer ut av et seksualsyn med et sterkt kvinneundertykkende preg. Fars overlevering av bruden til hennes kommende mann, understreker at giftermålet er en avtale mellom den kommende ektemann og hans svigerfar. Ikke mellom kvinnen og hennes mann.»
Jeg kan være enig i at dette virker ganske underlig i vår tid, men det er jo selvsagt slik at kvinnene ser på det som en stilig tradisjon, og intet annet – de sier ikke fra seg sin frihet og selvbestemmelsesrett, verken overfor faren eller ektemannen.
Derfor blir det helt feil når VL videre skriver: «det store paradokset kommer imidlertid hvis vi aksepterer at den viktorianske bryllupstradisjonen kun er tradisjon, men anklager muslimske kvinner som selv velger å bruke hijab, for å bruke et kvinneundertrykkende plagg. … Sannheten er at både den kristen-viktorianske bryllupstradisjonen og den muslimske hijaben bærer i seg dimensjoner av noe religiøst, noe kulturelt og noe patriarkalsk.»
Problemet blir at mens den gamle og utdaterte bryllupstradisjonen ikke viser hvor frie kvinnene er i vårt samfunn (og dessuten ikke brukes mer enn 5 minutter av en kvinnes liv), sier hijab-tradisjon i flere land og kulturer noe virkelig om kvinnens situasjon. (Det hadde jo passet en hel del bedre å sammenligne hijab med kvinners bruk av skaut i Europa i tidligere tider.)
Lo sposo puo baciáre la sposa
Jeg hadde en gang en norsk-italiensk vielse i St Svithun kirke i Stavanger. Mesteparten av liturgien var på norsk, men det var kommet mange gjester fra Roma, så enkelte ting sa jeg også på italiensk. Og aller viktigst i den vielsen var (slik uttrykte i alle fall den italienske brudgommen seg) setningen over: «Nå kan brudgommen kysse bruden.»
I det siste har det vært en hel del diskusjon om bryllupsskikker; skal faren følge den sin (ofte svært voksne) datter opp kirkegulvet og «gi» henne til brudgommen, og skal brudeparet kysse inne i kirken? Den norske kirke har nå uttalt seg nokså tydelig om dette – faren bør ikke følge datteren opp, og de bør ikke kysse inne i kirken – men som katolsk prest i Norge har jeg en helt avslappet holdning til disse spørsmålene, for dette avhenger helt av hvilken kultur brud og brudgom kommer fra. (Selv om jeg må innrømme at jeg har ertet noen kvinner som gjerne vil at faren skal følge dem opp og «gi dem fra seg», noe som passer lite med et moderne syn på kvinnen.)
I Vårt land kan vi i dag lese at DNKrk ikke oppfordrer til kyssing inne i kirken – og det er del heller ikke så mange som ønsker i vielser jeg har hatt. DNKrk syns heller ikke at faren skal følge datteren opp kirkegulvet, men der få de ikke så mye gehør akkurat nå. Men da jeg i flere år på 70-tallet var kirketjenervikar i Time kirke på Jæren, gikk alltid brud og brudgom inn sammen – og ingen tenkte på at dette kunne gjøres på noen annen måte.
Hvis man tenker litt mer liturgisk på disse spørsmålene, syns jeg man må skille strengt mellom det som er sentralt i liturgien, og praktiske ting som faller utenfor det presten trenger bry seg om. Disse lokale, praktiske tingene skjer ofte før messen begynner, eller etter at den er over – og i brylluper ofte som en forlengelse av ringseremonien (forøvrig brukte man heller ikke ringer i vielsen i Norge for noen få tiår tilbake, siden ringene jo var forlovelsesringer). I filippinske vielser har man f.eks. flere høytidelige inngangsprosesjoner før messen begynner, og etter at man har gitt ringene til hverandre, følger alltid både «the rope, the veil and the arras (mynter)» og gjerne et par ting til.
Moder Teresa under mikroskopet
Moder Teresa skal helligkåres i Roma 4. september i år, og interessen for henne begynner å øke igjen. I dag leste jeg en artikkel om henne på Mercatornet, en artikkel som presenteres slik: «Although her name is a byword for generous service to humanity, the Albanian-born nun has attracted some criticism. Gëzim Alpion, also Albanian, a sociologist at the University of Birmingham, has become an expert on her life, writings and reputation. His book Mother Teresa: Saint or Celebrity? was published in 2007 and another book is on the way.» I artikkelen leser vi bl.a.:
… My interest in Mother Teresa is part of my own ongoing quest as an individual to make sense of who we are. Notwithstanding her religious devotion, Mother Teresa does not have all the answers to the meaning of life or the hereafter, if there is such a thing.
Which is just as well. In fact, Mother Teresa is of interest to me not because she was enlightened more than others on matters spiritual. On the contrary, my continued interest in her is explained particularly because she herself was in the dark all her life. Not many religious “professionals” would admit this “deficiency” as Mother Teresa did in her talks and writings to her spiritual directors. Honesty and integrity separate her from theological hypocrisy often manifested at institutional level.
… Mother Teresa devoted her life from the late 1940s onwards to “human debris”. This is one of the reasons why she broke up with the Loreto order formally in 1948 to set up her order of the Missionaries of Charity on September, 10, 1950.
Mother Teresa has never worked in relative obscurity, though. The first article on her work as an independent nun was published as early as 29 December 1949 in The Statesman, Kolkata’s leading English language daily established in 1875. My good friend C. M. Paul, founder of Mass Communication Department at Assam Don Bosco University, is currently carrying out pioneering research on representation of Mother Teresa in the Kolkata press between 1948 and 1962.
In view of this, we should perhaps reassess the claim about Malcolm Muggeridge’s “discovery” of Mother Teresa in 1968. By the time Muggeridge accidentally, and arguably rather reluctantly, ended up conducting the first interview with the Albanian-born nun, she had already been discovered throughout India and South East Asia and beyond. Mother Teresa had received national (Padma Shri) and international (Magsaysay) awards in recognition for her work at least six years prior to the chance encounter with Muggeridge.
As such, one could argue that Muggeridge “discovered” Mother Teresa only as far as the Western audience was concerned …
Kan vi få kvinnelige diakoner?
Egentlig er vel dette en ikke-sak, for pave Frans svarte nylig nokså spontant og «rundt» på et spørsmål om kvinnelige diakoner kan bli aktuelt, og tenkte høyt at dette må man kanskje studere litt grundigere. Men en grundig undersøkelse ble gjort for ca 15 år siden. På katolsk.no kan vi lese en grei fremstilling av saken, bl.a.:
Under et møte med kvinnelige ordensledere fra hele verden, ble paven spurt om å danne en offisiell kommisjon som kan utrede hvorvidt kvinner kan bli ordinert som diakoner.
Kvinnelige diakoner er nevnt i Det nye testamentet, av flere kirkefedre, og i dokumenter fra konsilet i Nikea, men det er omdiskutert hvorvidt den rollen tilsvarer det som i dag kalles permanente diakoner – som tjenestegjør ved dåp og bryllup og noen ganger preker i messen.
Frans sa til Den internasjonale forsamlingen for ordensledere (UISG) at, ifølge hans oppfatning, ble ikke kvinnene som omtales som diakoner i Det nye testamentet ordinert slik som ved dagens permanente diakonat; men de hjalp til når andre kvinner skulle døpes ved full neddykking, eller salves med olje. Spørsmålet er imidlertid «dunkelt» og trenger å bli gransket videre. Han sa til møtet: «Jeg vil spørre troskongregasjonen hvorvidt det finnes studier om dette». Han sa også at «jeg synes det virker nyttig om vi kan få en kommisjon som kan klargjøre dette grundig».
I 2001 kom Den internasjonale teologiske kommisjonen – som er troskongregasjonens rådsorgan – med et dokument som konkluderte med at de historisk kvinnelige diakonene ikke tilsvarer det vi har i dag som permanente diakoner. «I følge innstiftelsesriter fra den tidlige kirken framgår det at den funksjonen disse kvinnelige diakonene hadde, ikke er helt det samme som det vi i dag kaller diakoner.»
… Nåværende prefekt i troskongregasjonen, kardinal Gerhard Müller, deltok i 2001-kommisjonen. Han sa i etterkant at kvinner ikke kan bli ordinert til diakoner av samme grunn som de ikke kan bli ordinert til prester. «Det ville virkelig vært kvinnediskriminerende å si at de egner seg for diakonatet, men ikke for preste- eller biskopsembetet», sa kardinalen.
Pave Frans sa til møtet med ordenslederne at kvinner ikke kan preke i messen fordi presten er «i Kristi person» og derfor også er den som skal preke.
Dette er hentet fra en artikkel i Catholic Herald. De skriver også mer om denne saken HER og HER.
Hele Den internasjonale teologiske kommisjonens rapport fra 2002 kan leses her.
Underlig felleskristen markering i Oslo
Det har over flere år et sted i Oslo blitt arrangert en felleskristen gudstjeneste 2. pinsedag. Jeg har (med glede) vært med flere ganger, og ble invitert også i år – men måtte trekke meg.
Arrangørene hadde nemlig ganske overraskende (for meg) bestemt seg for å inkludere en nattverdfeiring i gudstjenesten; de burde vel ha visst at dette ville ekskludere katolikker og de ortodokse? Men selv om arrangørene var erfarne prester i Den norske kirke, hadde de visst ikke tenkt på det, og de mottok min beskjed om å trekke meg fra arrangementet med en viss overraskelse.
I planleggingen av gudstjenesten hadde de faktisk gitt meg en plass i gudstjenesten knyttet til selve nattverden: «Vi ønsker å gi mulighet for velsignelse / personlig forbønn ved alteret samtidig med nattverdutdelingen. Fint om du (sammen med flere andre) kan delta som forbeder.» I denne gudstjenesten har DNKrk strukket seg langt i retning av de karismatiske og såkalte «born-again-kristne» – det ser man både i liturgien, som inkluderer moderne «lovsang», og dette ekstra ikke-sakramentale leddet knyttet til nattverden – og da virker det ekstra underlig at de skulle be en katolsk prest ta en del i nattverdhandlingen.
Tradisjonell latinsk messe i Oslo søndag 22. mai
Denne søndagen feires Den hellige treenighetsfest, i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00.
Dagens introitus lyder slik:
Benedícta sit sancta Trínitas, atque indivisa únitas: confitébimur ei, qua fecit nobíscum misericórdiam suam. Dómine Dóminus noster, quam admirábile est nomen tuum in univérsa terra! Gloria Patri …. – Lovet være Den hellige treenighet og den udelte enhet; la oss bekjenne den, for den har øvet miskunn mot oss. Herre, vår Herre, hvor ditt navn er vidunderlig over all jorden. Ære være …
Dagens evangelium er fra misjonsbefalingen i Mat 28,18-20:
In illo témpore: Dixit Jesus discípulis suis: «Data est mihi omnis potéstas in cælo et in terra. Eúntes ergo docéte omnes gentes: baptizántes eos in nómine Patris, et Fílii, et Spíritus Sanctí: docéntes eos serváre ómnia quæcúmque mandávi vobis. Et ecce ego vobíscum sum ómnibus diébus, usque ad consummatiónem sæculi.» – På den tid sa Jesus til sine disipler: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor bort og lær alle folk, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere, og se, jeg er med dere alle dager helt til verdens ende.»
Les alle dagens tekster og bønner her – og se en oversikt over vårens messer her.