Forfatternavn:Oddvar

De søkte de gamle stier: Sigrid Undsets bidrag

Katolsk /

» … … Jeg hadde ikke annet å gjøre enn gå til en prest og be om å bli undervist i alt hvad den katolske kirke egentlig lærer. At den katolske kirke var identisk med den kirke som Kristus hadde stiftet, hadde jeg i og for sig aldri tvilt på – for mig var spørsmålet om den katolske kirkes autoritet utelukkende et spørsmål om Kristi autoritet. jeg hadde aldri opfattet reformasjonens historie som annet enn historien om et oprør mot kristendommen, selv om det var et oprør av troende kristne som – subjektivt fromt – håpet at den sanne kristendom var noe som stemte bedre med deres subjektive kristendomsidealer enn den faktiske, slik dens fremtoningspreg ofte måtte bli i en verden hvor det hellige farer ille i uhellige menneskehender.

De sedvanlige innvendinger mot katolicismen som jeg hadde hørt, hadde aldri gjort større inntrykk på mig – skjønt jeg hadde fått en slags ubestemt forestilling om at noe var der vel i de fordommer mot Kirken som var så vidt utbredte. Det er der også – der er især to gode grunner. Den ene er vår ulyst til å opgi våre yndlings-fantasier, som vi er redde for at en lærende kirke skal ta fra oss. Den annen er forargelsen som dårlige katolikker til enhver tid har avstedkommet. Det siste er den mørke baksiden av det lysende dogme om de helliges samfund. … …»

Slik skriver Sigrid Undset mot slutten av sitt lange og grundige bidreg til samlinga av katolske omvendelsesforetellinger fra 1937. Her er hele hennes stykke, som hun begynner slik:

Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde Det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten. Det kan ikke undre oss som har akseptert Kirkens påstand om å være «Sannhetens støtte og grunnvold» at der fører like mange veier til den som der er menneskesinn.

Når menneskene så hårdnakket holder fast ved håpet om at det skal være umulig for oss å finne noen absolutt sannhet, kommer det av at vi innbiller oss, livet vilde miste hele sin fortryllelse, og det vilde være ute med vår frihet, hvis der virkelig skulde eksistere en sannhet – en eneste, som alle andre sannheter går op i, og kan de ikke gå op i den, så er de ikke sanne. De fleste av oss har vel somme tider følt, det er utålelig at to ganger to alltid skal være fire. Har man først akseptert dette kjedelige dogme, viser det sig nok at på grunnlag av det kan man utvikle en hel del av sine individuelle anlegg og ferdigheter. Forbeholder man sig friheten til å handle og regne ut fra en personlig overbevisning om at to ganger to er fem eller null eller syv, får man jo ta følgene …

De søkte de gamle stier: Sigrid Undsets bidragLes mer »

Aftenposten i dag: “Tusen takk, Bernt Eidsvig!”

Generelt, Katolsk /

Aftenposten trykker i dag et leserinnleg fra en 17 år gammel jente, som bl.a. sier:

Er det en samfunnsfigur jeg har hatt en utrolig voksende respekt for i det siste, er det biskop Bernt I. Eidsvig.

… … Bare noen få dager etter påske ble det klart at Eidsvig selv satt på overgrepssaker han hadde hold skjult for pressen. Han avslørte da sitt kjennskap til en 20 år gammel overgrepssak som ble holdt hemmelig etter ønske fra offeret. Eidsvig hadde selv ikke vært involvert i saken på noen måte, men ble informert om den da han overtok bispedømmet i Trondheim.

Dette var noe mediene utnyttet maksimalt, med store overskrifter og anklager mot ham og den katolske kirken. … … Han har håndtert en utrolig alvorlig og vanskelig sak på en klok måte.

Han har vært flink til å vise saken fra kirkens perspektiv, og understreke viktigheten av skrifteløftet, som jeg tror mange ikke er klar over. For det er faktisk slik at å bryte taushetsplikten sin som katolsk prest, er å misbruke tilliten til kirken. Det er ting som blir tatt opp i skriftemål av syndere eller ofre, som de ikke ønsker skal bli sagt videre. Dette er en frihet en som troende er blitt gitt; presten kan veilede og gi råd, men ikke blande seg direkte inn hvis dette ikke er ønsket.

Han greier å være lojal mot kirken, samtidig som han oppfordrer til debatt om både kvinnelige prester og sølibatet. Som han igjen sier selv «Jeg ønsker ingen forstokkelse, det frelser ingen». Dette er kloke ord fra en utrolig klok mann. Jeg syntes han fortjener og få ros og anerkjennelse for den fantastiske jobben han gjør og jeg vil bare si: Tusen takk, Bernt I. Eidsvig!

Marie (17)

En grundig evaluering av pave Benedikts første fem år

Katolsk /

Catholic World Report har samlet synspunkter fra 10 personer om pave Benedikt XVIs første fem år, og mercatornet.com har under sinde sider Justb16, tatt følgende utdrag derfra. På tross av dårlig presse har dett vært fem svært fruktbare år for Kirken:

Fr Joseph Fessio SJ on Benedict and Islam

As prophet, he not only exposed a false prophet whose followers threaten to overwhelm Europe demographically, but he laid another solid foundation, the only one on which genuine dialogue with Muslims can be constructed: the affirmation of the validity of human reason. He did this in his remarkable address at the University of Regensburg on September 12, 2006. But his prophetic critique was not only, or even primarily, directed at Islam. He called the West back to a deeper understanding of reason that goes beyond the self-limitation of modern science to what can be counted and measured—to reason that is open to transcendence.

Philip Lawler on the desperation of the Pope’s critics

Still, with the passage of time, the overall trend of this pontificate has clearly emerged. Pope Benedict is aiming to end decades of confusion, to challenge an increasingly hostile world to recognize the authority of the Church’s Magisterium. That goal is inimical both to secularists outside the Church and to dissidents within. It is not surprising, then, that today we find the secularists and the dissident Catholics united in a common cause: to portray this Pope, who has been the leading champion of reform in the Vatican hierarchy, as a foe of reform. The charges themselves cannot be sustained. The ferocity of the campaign betrays the desperation of the Pope’s critics.

Tracy Rowland on Benedict’s historical sense

In general one might summarize the first five years by saying that this papacy has been focused on healing the schisms of the 11th and 16th centuries and the problems created by the “hermeneutic of rupture” approach to the Second Vatican Council, including the schism of 1988. It has been a papacy devoted to Christian unity. This has required a certain sensitivity to historical and theological differences not often possessed by the average secular journalist. Someone with Benedict’s intellectual ability and “nose for history” is very well placed to do this and he has bravely taken the flack, especially from people who either can’t think beyond the present or want it to be forever 1968.

Les gjerne hva alle disse 10 personene skriver her.

Pave Benedikts fem år som pave – mer enn vi hadde håpet på

Katolsk /

Jeg har sagt det før; at jeg var svært glad da pave Benedikt ble valgt som pave Johannes Paul IIs etterfølger for fem år siden, og jeg har aldri i disse fem årene ønsket at vi hadde en annen pave. Likevel kommer min beundring for vår pave litt til kort i forhold til det vi kan lese HER:

Fem år med femskritt
Fem år siden Joseph Ratzinger ble valgt som pave. Jeg var på jobben da, og min mann ringte og fortalte det. Det var en like overveldende lykkefølelse som da han fridde. Jeg ba straks Te Deum, gråt av lykke og mine muslimske kolleger gratulerte meg, glade på mine vegne.

En side av saken var at en god og rettroende mann ble valgt, noe som aldri skader, men jeg ble egentlig enda mer rørt av at det ikke står så dårlig til med kardinalene da de presterte å velge den riktige. … disse fem år har vist at hans pontifikat brakte enda mer, betydelig mer enn vi hadde håpet på.

Messen lest for pave Benedikt over hele verden i går – her eksempel på en preken

Katolsk /

Jeg leste selv messen for pave Benedikt i St Hallvard kirke i går – det fins en egen messe på årsdagen for pavevalg – men jeg holdt ingen preken for de (få) frammøtte. Men et sted i England hadde man en større messe, der Father Tim Finigan holdt en fin preken – som i sin helhet kan leses her. Her er et utdrag:

… … Most of you will remember that afternoon, on 19 April 2005, watching on the television screen or hearing from friends, the news that Cardinal Ratzinger had been elected Pope and the great joy that this had happened. The exuberant faces of young seminarians and women religious remain a happy memory of that great day. … …

His pontificate, if you accept the propaganda of the mainstream media, or the liberal Catholic press, has been “dogged by controversy.” We could put it another way – his work for the Lord has been subject to furious opposition from the world because he stands for Christ and is unafraid to say what needs to be said. … …

Most recently our beloved Holy Father has been the target of furious attacks attempting to smear him with what he himself called the “filth” that has infected the Church. He remains innocens manibus et mundo corde (innocent of hands and of a clean heart) most especially in the scandalous tale of bribery and corruption that enabled Fr Marcel Maciel to be shielded for so long – until Cardinal Ratzinger stepped in against his senior colleagues in the Curia. As Pope, within his first year, he had the man dismissed and sent for perpetual penance. (And we should pray that God may have mercy on his soul.)

The hallmark of the papacy of Pope Benedict has been his idea of the “hermeneutic of continuity”, an idea which is, as you know, close to my own heart. Joseph Ratzinger is a great theologian in his own right. My own theory is that Pope John Paul II appointed him as prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith precisely because he could meet the likes of Hans Kung, Karl Rahner, and Edward Schillebeeckx on equal terms.

The affirmation that Vatican II should be understood in continuity with the tradition of the Church goes clean contrary to most of the theological prejudice which was current during my own days as a student. The usual theme was that in the old days we used to thing one thing but now we think differently. Before the Council, we used to pray in one way but now we pray differently. Most important of all, it was asserted that our manner of worshipping God in the Sacred Liturgy was radically changed by a complete break with the past. Pope Benedict’s idea of the hermeneutic of reform and continuity within the one subject Church allows us once again to take up without scruple the whole of the tradition of the Church in all of these areas. … …

Thanks be to God we have a great and good Pope. When we pray for him, we are praying to his immediate superior to support and encourage him in his ministry. Let us pray to God for him now asking for many years and for strength and determination to do what is necessary for the reform of the Church.

Pave Benedikt til kardinalene: “En trøst å ikke være alene”

Katolsk /

I går hadde pave Benedikt en lunch sammen med 46 kardinaler, og ved slutten av lunchen holdt han en liten tale, der han (ifølge L’osservatore Romano) hadde som hovedpoeng; takknemligheten over at kardinalene hjalp ham i det krevende arbeidet. Under kan man lese på italiensk hvordan avisa presenterer saken.

Norske (nett)aviser ser nesten alle ut til å ha følgende NTB-melding som oppslag:
«Paven: – Jeg leder en såret og syndig kirke
På femårsdagen for sin inntreden som den katolske kirkens overhode innrømte pave Benedikt at kirken har store problemer.»

Det er korrekt at paven nevnte problemene med overgrepssakene i sin korte tale, men saken blir jo ganske vridd iher i Norge. På zenit.org får vi kanskje det fyldigste referatet i dag:
Benedict XVI Says He Doesn’t Feel Alone

Addresses Cardinals on 5th Anniversary of Pontificate

Benedict XVI told a gathering of cardinals that he doesn’t feel alone in the midst of the difficulties and attacks that he and the Church have received in recent weeks. The Pope said this today at a celebratory luncheon in the Apostolic Palace, attended by 46 cardinals.

«At this moment the Pope feels very intensely that he is not alone, he feels he has around him the College of Cardinals and shares with it his tribulations and consolations,» reported L’Osservatore Romano.

«The Pope wished to thank the College of Cardinals for the help he receives everyday,» the newspaper continued. «Above all, at the moment when St. Augustine of Hippo’ s words, quoted by Vatican Council II, seem to be confirmed, according to which the Church journeys between ‘the persecutions of the world and the consolation of God.'»

The semi-official Vatican newspaper said that the Holy Father «mentioned the sins of the Church, reminding that the latter, wounded and sinful, experiences even more the consolations of God.» «In particular, the College of Cardinals is of great consolation to the Pope,» it added.

According to the newspaper, the bishop of Rome acknowledged that in «the Church there are two principles: one personal and one of communion. The Pope has a personal responsibility, which he cannot delegate; but the bishop is surrounded by his presbyters.

«And the Pope is surrounded by the College of Cardinals which could be called, according to Eastern terms, almost his ‘synod,’ his permanent company which helps him, supports him in his work.»

Pastor Bergwitz i 1935: “Derfor er jeg katolikk”

Katolsk, Teologi /

Her er første kapittel i boka «De søkte de gamle stier»:

Foredrag holdt av p. Haakon Berwitz i St. Olavs kirke, Oslo, høsten 1935.

To begivenheter som begge er hendt i den senere tid, er årsak i at jeg vil fortelle litt om hvordan jeg blev katolikk og hvorfor jeg er en overbevist katolikk like fullt idag som da jeg for mer enn ti år siden tok skrittet og gikk over til den gamle katolske kirke.

Den første begivenhet angår mig selv direkte.

Hele min slekt og en vesentlig del av min omgangskrets var og er protestanter. For ikke få av dem har det vært, det inntrykk har jeg iallfall fått, noe av et problem hvordan jeg kunde falle på å gå over til den katolske kirke. Et større problem har det kanskje vært at jeg har fortsatt med å være katolikk, at jeg til og med har valgt å bli katolsk prest. – Mitt standpunkt blir nok respektert, men de synes det er ufattelig at noen i vår moderne tidsalder vil vende tilbake til et efter deres mening så tilbakelagt stadium som det den katolske kristendom representerer. Noen spør også: Kan han være helt ut ærlig og opriktig i denne religion? Eller må han ikke i mangt og meget, for lydighetens skyld, bøie sig under katolsk åndstvang? Må han ikke ofte hevde og forkynne ting som han, dersom han var fri og ikke stod i den stilling han gjør, med den katolske kirkes mektige autoritet over sig, ikke vilde hevde og forkynne?

Denne påstand vet jeg er blitt fremsatt nylig av en person jeg setter pris på. For å gi denne og for øvrig alle som måtte dele den samme mening om konvertittene et svar, er det først og fremst at jeg taler i kveld.

Den annen begivenhet angår ikke mig selv direkte. Men den har allikevel nøie tilknytning til mitt virke som prest.

Da nylig en person som har stått det lutherske menighetsliv i vår by nær, blev optatt i kirken, ytret en av dennes bekjente, som hadde vært til. stede ved optagelseshøitideligheten: «At De kunde avlegge en slik trosbekjennelse! Ved det binder De Dem jo på hender og føtter og finner aldri mere veien ut igjen. Vi lutherske kristne har da virkelig frihet til å tro hva vi vil –.»

Også denne uttalelse. krever et svar, en redegjørelse for hvorfor lutherske kristne ikke sjelden går over til den katolske tro …

Pastor Bergwitz i 1935: “Derfor er jeg katolikk”Les mer »

1950 år siden Paulus kom til Malta – roligere dager for pave Benedikt

Katolsk /

John Allen skriver at pave Benedikts tur til Malta gikk bra:

«The pope arrived in Malta with the church under a cloud, and he must have left here satisfied that his visit had gone a long way to lifting it.» … …

Large crowds flocked to the pope wherever he went, including more than 40,000 people who turned up for an open-air Mass on Sunday in the Granaries Square in Floriana, so named because it once conserved Malta’s food supply. Despite some early morning drizzle, the sun broke out shortly before the pope arrived, and he was greeted with warm applause and cries of «Viva il papa!» … …

Prior to the trip, some media outlets had anticipated scattered protests against the pontiff, and there were indications of potential blowback. Days before the pope arrived, a few posters had been defaced with Hitler moustaches and the word «pedophile.» In the end, however, no anti-papal demonstrations materialized, and most people seemed pleased the pope was in town.

All in all, if one were to assess the state of Benedict’s papacy exclusively on the basis of his reception in Malta, it would be difficult to sustain the notion that the pontificate is in meltdown – or, to use the maritime image that ran throughout the weekend, that it’s on the brink of shipwreck.

(The official motive for Benedict’s trip was to mark the 1,950th anniversary of St. Paul’s famous shipwreck on Malta, described in chapters 27-28 of the Acts of the Apostles. The image was so pervasive during the trip that Air Malta christened the flight carrying the pope back to Rome «Flight 1950.»)

For the first time in a long time, Benedict XVI even seemed to make a bit of progress on the sex abuse front. The pontiff met with a group of eight victims of abuse in a local church-run orphanage in the 1980s and 1990s, and afterwards participants described a moving encounter in which even the pope had tears in his eyes. … …

Fem år med pave Benedikt XVI

Katolsk /

Dette skrev jeg på denne bloggen for akkurat fem år siden:

Litt før klokken seks i kveld kom det hvit røyk fra det Sixtinske kapell og snart begynte kirkelokkene å ringe. Da den nye paven en knapp time seinere kom ut for å hilse folket, begynte han slik:

«Kjære brødre og søstre. Etter den store Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en enkel og ydmyk arbeider i Herrens vingård.
Jeg trøster meg med det faktum at Herren vet hvordan han skal arbeide og handle, selv med utilstrekkelige redskaper, og jeg stoler særlig på deres bønner.

I gleden over vår oppstandne Herre, i tillit til hans stadige hjelp, går vi fremover, sikre på Guds hjelp. Og Maria, hans elskede mor, står ved vår side. Takk.»

En fin åpning på en ny paves virke, og jeg må si at jeg hadde håpet at Ratzinger ble vår nye pave.

1936: De søkte de gamle stier

Katolsk, Økumenikk /

For noen få dager siden mottok jeg en del gamle katolske bøker, fra en katolikk i Oslo-området. Blant disse bøkene var også «De søkte de gamle stier», konvertitthistorier fra Norge, samla og utgitt i 1936 av p. Haakon Bergwitz.

Boka inneholder historier skrevet av følgende personer (om ikke lenge legger jeg ut første kapittel):

Haakon Bergwitz, prest
Erl. Eek Larsen, lektor.
Lars Eskeland, folkehøgskulestyrar
Jan Greve, læge
Andrea Brandt Hansen, husmor
Nanna M. Hoch Nielsen, kontordame
Stein Mehler. forfatter, tannlæge
Ivar Ruyter, førstefullmektig
P. Storbekken, postekspeditør
Gina Sæther, ordenssøster
Kr. Tangstad, politiordonans
S. B. Tønnesen, diakon
Andr. Vollaug, blind gårdbrukersønn
Sigrid Undset, forfatter

St Josephsøstrenes kapeller – ca 1940

Liturgi /

Jeg har lest en del i St Josephsøstrene av Cambérys historie i Norge fra 1965, og lagt ganske nøye merke til kapellene de hadde alle steder der de bodde. Først viser jeg et bilde av St Josephs kapell (nå kirke) i Oslo fra 1940 – klikk her for å se en større utgave av bildet. (Det er faktisk nesten ingen forskjeller; bare kommunionsbenken som er borte, og det ekstra alteret og platformen foran som er kommet til.)

Dernest kan man se bilder av flere andre kapeller søstrene hadde rundt om i landet (fra søstrenes historie fra 1915 til 1940), kapeller som nå vel alle er borte – pga den liturgiske forandringa og fordi søstrene ikke lenger bor der.

Dagbladet: “Overgrepsskandale rulles opp ved progressiv eliteskole i Tyskland”

Generelt, Katolsk /

Igjen skriver Astrid Meland i Dagbladets magasinet (bare på nett, dessverre) en interessant og annerledes artikkel om skesuelt misbruk i en helt annet miljø enn Den Katolske Kirke; på en progressiv, vestreorientert skole i Tyskland:

» … den progressive Odenwaldschule og barnehjem i Hessen. Over hundre elever skal ha blitt misbrukt regelmessig på eliteskolen for venstresidens barn. Skolen står i den reformpedagogiske tradisjonen og organiseres etter et prinsipp om at lærere får sine egne «familier» av elever som de bor sammen med på skoleområdet. Kritikerne mener at pedofile har fått utfolde seg i dette miljøet og at det liberale synet på sex har utartet til det groteske.

Tidligere elever ved Odenwald-skolen beskriver systematiske overgrep fra 1970-tallet fram til 1990-tallet. Overgrepssaken ble først kjent i lokalavisa Frankfurter Rundschau i 1999, men ignorert av tysk presse og offentlighet.

De siste ukene har åtte tidligere lærere ved kostskolen på nytt fått alvorlige anklager mot seg. Over 30 tidligere elever har kommet med anklagene. En av lærerne underviste ved skolen fram til 2003. … «

Man kan lese mange flere (sjokkerende) detaljer i Dagbladets artikkel.

Se gjerne “Viggo på lørdag” med biskop Bernt Eidsvig

Generelt, Katolsk /

HER kan man se gårsdagens «Viggo på lørdag», der biskop Bernt svarer på spørsmål om overgrepssakene mot barn, om taushetsplikt, om Polletsad-Voith-saken, om sølibatet o.a. Han parerer alle spørsmål på en rolig og fornuftig måte, og beroliger nok alle seere. (Kanskje vil denne panikken i media snart gir seg.)

Pave Benedikt møtte overgrepsoffer på Malta – som han også gjorde i USA og Australia

Generelt, Katolsk /

A Vatican spokesperson confirmed this afternoon that Pope Benedict XVI has had a private meeting with victims of sexual abuse in Malta. It is the pope’s third such encounter, after meetings with victims in the United States in April 2008 and, in July of the same year, in Australia.

The victims had previously met with Archbishop Paul Cremona, head of the local Catholic church in Malta, who said earlier today that the church «must be humble enough to recognize the failures and sins of its members.»

Vatican spokespersons had consistely said that while a meeting with victims in Malta was possible, it would not be announced beforehand, and had cautioned journalists against creating «great expectations» of such a meeting.

A Vatican statement released today said the pope «was deeply moved by their stories and expressed his shame and sorrow over what victims and their families have suffered.»

«He prayed with them and assured them that the Church is doing, and will continue to do, all in its power to investigate allegations, to bring to justice those responsible for abuse and to implement effective measures designed to safeguard young people in the future,» the statement said.

Dette har jeg lest hos John Allen – som på samme side har lenker til andre nyheter om pavens besøk på Malta.

OPPDATERING:
I en ny artikkel søndag kveld forteller John Allen litt om reaksjonene fra overgrepsofferne som møtte paven:
One of the eight victims of sexual abuse who met Pope Benedict XVI today in Malta described the encounter as «very emotional,» saying most of those present were crying, and even the pope had «tears in his eyes.»

«I made peace with the church,» said Joseph Magro, one of the victims who met the pope. Magro has been among the most outspoken of ten Maltese men who recently came forward to say they were abused by Catholic priests at a church-run orphanage in the 1980s and 1990s. …

Another victim who met the pope, who asked to be described as «Immanuel,» said that the victims «will continue the fight for justice,» and insisted that they do not want money from the Catholic church.

OPPDATERING 2:
Dagbladet melder også om dette.

Bomskudd om taushetsplikten av justisministeren

Generelt, Katolsk /

Jeg har skrevet tidligere at jeg syns det har blitt litt uklart i media, når noen innen Kirken ikke skiller tydelig mellom skriftemålet (og dets absolutte taushetsplikt) og andre konfidensielle eller sjelesørgeriske samtaler. Men når justisminister Knut Storberget nå ønsker å tvinge katolske prester (ved noen anledninger) til å bryte sin taushetsplikt, skyter han høyt over mål.

For første fins det vel i praksis ikke noen overgripere som komemr og skrifter at «jeg misbruker barn, og i morgen skal jeg gjøre det igjen» – for det er i slike tilfeller man har en anmeldesplikt etter norsk lov. Det kan nok tenkes at et offer kommer og sier at «NN misbruker meg seksuelt, og jeg er redd for at det kan skje på nytt». Men de sakene som er kommet opp i Kirken er for det første gamle (altså ingen fare for gjentakelse, og derfor ingen anmeldesplikt) og for det andre er det ikke i skriftemålet de er blitt kjent, men i andre typer samtaler, eller bekymringsmeldinger fra andre. Så politikere hisser seg (etter mitt syn) opp over noe som ikke er årsaken til problemene, og deres grep vil ikke løse noen problemer. Men slik kan vi lese i Dagbladet:

«Justisminister Knut Storberget er klar på at det ikke finnes nåde for Den katolske kirke i Norge eller noen andre som gjemmer seg bak taushetsplikten når de vet eller mistenker at alvorlige overgrep begås.

Nå sender han brev til kirken, andre trosamfunn, advokatforeningen og organisasjonene innen helsesektoren der han advarer om at brudd på den såkalte avvergingsplikten medfører inntil ett år i fengsel. Meldingen til katolske prester er klar: Straffeloven er hevet over gud.

Grunnen til jeg gjør dette nå er at jeg satt i TV-detatt i går og ble mer og mer svett. Vi står overfor en situasjon hvor Den katolske kirke – et stort, viktig og dominerende trossamfunn sier de ikke vil følge straffeloven. Hvis dette hadde vært et annet trossamfunn, ville reaksjonene trolig vært langt sterkere, sier Knut Storberget til Dagbladet.»

I Vårt Land forteller han mer konkret om denne loven, og om hvordan regjeringen ønsker å gjøre den strengere:

«Han mente de siste dagers debatt hadde vist at avvergelsesplikten var for uklar. Derfor lanserer regjeringen nå et lovforslag som skal føre til en tydeliggjøring av bestemmelsen. Det vil legges frem av regjeringen før sommeren.

Plikten til å kontakte politiet eller på annen måte prøve å avverge en alvorlig straffbar handling, inntreffer i det man holder det som mest sannsynlig at det vil begås eller pågår en slik lovovertredelse. Regjeringen mener det ikke trengs pålitelig kunnskap eller at man er sikker på, at så vil skje.

Vi vil for det første slakke noe på kravet til hvor sikkert du skal vite noe før du melder. Vi sier at det holder at man ser det som sannsynlig at overgrep vil skje. Vi vil også peke på et medvirkningsansvar — og det gjelder særlig for organisasjoner, strukturer og kirkesamfunn — at det også er straffbart når man ikke avverger fremtidige handlinger.»

Hyggelig reportasje fra vårt presteseminar

Generelt, Katolsk /

ALT FOR GUD.
Ole Martin Stamnestrø skulle stifte familie med kjæresten.
Da ble han kallet til et liv i sølibat.

Slik begynner en artikkel i dagens A-magasin. Det er en ganske lang artikkel, som handler mest om sølibatet. Noen av bildene kan dere se over, og her er litt av innholdet:

«Sølibatet er en klok og nødvendig ordning. Den gjør det mulig for prestene å vie seg fullt og helt betingelsesløst til Gud og kirken. … …

En annen sak er hvordan sølibatet oppleves av dem som har levd lenge i det. For å få svar har jeg avtalt å besøke Arne Marco Kirsebom, sogneprest i St. Olavs menighet i Oslo.

Jeg er saus. Det er som om jeg har vært i en ulykke, sier han idet han slipper oss inn i leiligheten i Akersveien. Sinnstilstanden skyldes at han er kontaktperson for overgrepssaker i kirken, og at dette er dagen da katta endelig er sluppet ut av sekken.

Jeg har ønsket at vi skulle si fra om biskop Müller for lenge siden. Men kirken er et hierarki, man skal være lojal, sier han. Og lojal er han, både mot sine overordnede og mot sine evige løfter.

Å leve i sølibat har stort sett gått greit. Det har hendt, tre-fire ganger, at jeg har truffet interessante, kjekke damer. Du kan vel kanskje si at jeg har forelsket meg.

Er følelsene blitt gjengjeldt?
Det aner jeg ikke. Dette er jo ikke noe jeg har kunnet ta opp med dem.

Du skal ikke bare være sølibatær, men også kysk, helt avholdende. Hvordan takler du det?
Det er ikke et spørsmål jeg vanligvis får. Jeg er en mann som andre menn, med de samme biologiske funksjoner og drifter. Jeg har måttet lære meg ikke å følge dem.

….. Når Ole Martin Stamnestrø besøker England, tar han fremdeles en kaffe med kvinnen som skulle blitt hans kone. Men forholdet er helt avklart. De har sammen jobbet seg igjennom og ut av følelsene. Han er ikke lenger forelsket.

Men det kan han komme til å bli igjen, i en annen, og hva gjør han da?
Det blir som å spørre et par på bryllupsreisen om de har tenkt å holde løftet om evig troskap. Ja, sølibatet er krevende og fullt av hull, ikke alle klarer det, men det er en kamp jeg skal kjempe og vinne hver dag. Forelsker jeg meg, må jeg gjøre som en gift mann som faller for nabokona: Jeg må avstå.»

“Oppørt over Pollestads homo-erotiske dikt.”

Katolsk /

Dette skriver Astrid Meland i Dagbladet, i denne grundige artikkelen i Magasinet (som dessverre bare ligger på nett). Hun åpner med å skrive:

«Mediadynamikken har ført overgrepsskandalen i Den katolske kirken inn i et nytt spor de siste dagene. Det handler hverken om overgrep mot småbarn, misnøye med kirkens tåkelegging eller fullbyrdede seksuelle overgrep.

Pater Pollestad er beskyldt for upassende seksuelle tilnærmelser mot sin venn, en voksen, men mye yngre daværende prestestudent. Sistnevnte sto selv fram i VG i forrige uke og karakteriserte forholdet som «misbruk av voldelig og seksuell art» fra en person han hadde som mentor. …. …»

Så skriver Meland om hva striden har stått om mer ideologisk:

«Den har hovedsaklig stått mellom et elitepreget og høyt aktet miljø med kjerne i dominikanerklosteret hvor Pollestad har vært munk, mot kirketro katolikker som har stått fast på det de kaller kirkens lære, på lag med paven.

Det er grupper i Dominikanermiljøet som har stått for et mer liberalt syn, sier Bernt Torvild Oftestad … …

Pollestad skriver i sin kronikk at han har blitt upopulær blant fordi han i 2002 oversatte en diktsamling. En gjennomlesning viser at det dreier seg om homoerotiske dikt. I paterens oversettelse kunne man lese om forholdet mellom en eldre og en yngre mann.

Dagbladet får bekreftet fra det katolske miljøet at utgivelsen ble sett på som svært upassende. Boka skapte voldsomt rabalder fordi pater Pollestad satte seg imot kirkens offisielle lære om homofili. Det ble sett på som uhørt av flertallet av katolske prester i Norge. Da Pollestads stilling i Norge ble vurdert av Vatikanet og munkeordenen på begynnelsen av 2000-tallet, var oversettelsen med på Pollestads tabbeliste. … …»

Artikkelen tar så fram flere eksempler på homoerotiske dikt fra denne boka. Og Meland avslutter så sin artikkel på denne måten:

«Bernt Torvild Oftestad mener vi ser nå ser de siste krampetrekningene i en langvarig strid i Den katolske kirken. Det er de homoliberales svanesang vi hører:

– Nå har det vært en veldig fokusering på en tid som strekker seg mer enn 30 år tilbake i tid, tilbake til da det liberale dominikanermiljøet var sentralt og spilte en svært stor rolle i norsk katolisisme. Vi er nå inne i siste runde for det som var kirken i Norge fra 1950-tallet og fremover. Fremtiden vil preges av den store katolske innvandringen til Norge, en langt mer konservativ og kirketro befolkning som er helt annerledes enn norsk konvertittkatolikker. Dette er morgendagens kirke, sier Oftestad.»

Vatikanet kritiserer for første gang en av sine egne mht overgrep

Generelt, Katolsk /

John Allen melder fredag kveld om en nyhet fra Frankrike, om et brev first published by the French Catholic publication Golias, to Bishop Pierre Pican of Bayeux-Lisieux, France, who was eventually sentenced to three months in prison for refusing to report a French priest, Fr. René Bissey, who was convicted in October 2000 for sexual abuse of eleven minor boys between 1989 and 1996.

Castrillón Hoyos’s letter congratulates Pican for not repoting Bissey to the French police and civil authorities. In the version published by Golias, it reads: “I rejoice to have a colleague in the episcopate who, in the eyes of history and all the others bishops of the world, preferred prison rather than denouncing one of his sons, a priest.”

Tonight’s Vatican statement suggests that Castrillón Hoyos’s attitude was part of the reason that then-Cardinal Joseph Ratzinger, now Pope Benedict XVI, pressed for a more aggressive policy on the removal of predator priests.

“This document is another confirmation of how timely was the unification of the treatment of cases of sexual abuse of minors on the part of members of the clergy under the competence of the Congregation for the Doctrine of the Faith,” said the statement released by the Vatican press office.

The Vatican statement said that move assured “a rigorous and coherent management [of the cases], as in fact happened with the documents approved by the pope [John Paul II] in 2001.” … …

Tonight’s statement is a milestone from the Vatican. Rather than defending Castrillón Hoyos’s September 2001 letter, the statement essentially concedes that it’s an embarrassment, but insists that subsequent action by the Congregation for the Doctrine of the Faith under Ratzinger amounted to a repudiation of the attitude it implied.

In effect, this is the first time the Vatican has conceced that a senior Vatican official committed an error in judgment on the sexual abuse crisis — albeit one later corrected by the future pope. … …

Skroll til toppen