Forfatternavn:Oddvar

Jeg gjengir her disposisjonen til (de tre) prekenene jeg holdt i dag:

Vi tar utgangspunkt i evangeliet i dagens messe – om Jesu egen faste i ørkenen, og hvordan denne fasten har gitt oss vår egen fasteforberedelse før påsken. Jeg vil også påpeke at prefasjonen i messen poengterer enkelte viktige aspekter av fasten, nå den sier:
– Ved sin førti dagers faste vigslet han denne botens tid,
– og ved å motstå djevelens angrep lærte han oss å beseire det onde i våre hjerter,
– så vi med renset sinn kan feire påskemysteriet
– og engang nå frem til den evige påske.

Vi hører svært utfordrende tekster i denne søndagens messe – og vi prøver selvsagt å først la disse tekstene brukes på oss selv, før vi appliserer dem på andre. Dette rådet gjelder både prester og lekfolk, presten bommer f.eks. alltid hvis han snakker strengt til andre, og ikke samtidig til seg selv. Første lesning er fra Jeremia 17, 5-8

«Så sier Herren: Forbannet være den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger og vender seg bort fra Herren. Han er som en busk i ødemarken; han får ikke se at lykken kommer, men holder til i tørreste ørken, på saltholdig jord, der ingen bor. Velsignet være den mann som stoler på Herren og setter sin lit til ham. Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp med å bære frukt.»

Så fortsetter vi å høre fra den kjente Salme 1:
Omkved: Salig den mann som setter sin lit til Herren.

Men slik går det ikke dem som er uten Gud. De er lik agner som spredes for vinden.
For Herren kjenner veien der de rettferdige vandrer.
Men veien som de ugudelige velger, fører til undergang.

Evangeliet er saligprisningene fra Lukas 6:
«Salige er dere fattige, for Guds rike hører dere til. Salige er dere som nå sulter, for dere skal få spise dere mette. Salige er dere som nå gråter, for dere skal få le. Salige er dere når menneskene hater dere, når de bannlyser dere og spotter dere, når de skyr dere som frafalne for Menneskesønnens skyld. Gled dere da og dans av fryd, for en stor lønn venter dere i himmelen. For det samme gjorde deres forfedre med profetene. Men ve dere rike! for dere har alt fått deres trøst. Ve dere som nå er mette, for dere skal komme til å sulte. Ve dere som nå ler, for dere skal komme til å sørge og gråte. Ve dere når alle taler vel om dere, for det samme gjorde deres forfedre med de falske profeter.»

Les alle søndagens tekster og bønner her.

Jeg leser HER at erkebiskop Coleridge i Australia er glad for at den nye engelske oversettelsen av messen snart kan tas i bruk (trolig i 2011), og at han også kritiserer ganske grundig hvordan den nye messen har fungert siden 1970. Hans uttalelser viser vel igjen at stemninga holder på å snu; at stadig flere kirkeledere nå kritiserer hvordan liturgiforandringene de siste 40 år har fungert. Her er et lite utdrag av hans synspunkter:

The newly translated Roman Missal to be issued in Australian parishes in 2011 will help address the serious theological problems of the 1973 missal currently in use, said one of Australia’s most senior liturgists.

An overly cerebral approach to liturgy, loss of ritual, oversimplification of rites, loss of a sense of silence, beauty and an unwitting clericalism have all led to the Mass lacking its full potential to catechize the faithful and renew the church, he said.

Det er interessant (syns jeg, og svært forbløffende hvis man tenker bare noen få år tilbake) at en av pavens rådgivere, P. Mauro Gagliardi, i det som på engelsk kalles «the Office for the Liturgical Celebrations of the Supreme Pontiff», ser både på den nye og den gamle messen når han i en artikkel hos Zenit.org skal gi råd om hvordan ordets del av messen skal foregå. Han har ikke plass, skriver han, til å se på den gamle messens høytidelige form (litt dumt syns jeg, fordi her står subdiakon og diakon ikke ved alteret når de synger tekstene), men han skriver slik om den gamle messens enkleste form:

In the “Low Mass” (a simple celebration for daily use) of the extraordinary form, the priest reads all the readings, that is, the Epistle, the Gradual and the Gospel. In general, he does this while assuming the same position that he does when he will later offer the holy sacrifice. Using a misleading but common expression, we might say that the priest proclaims the Liturgy of the Word “with his back to the people.” The language of the proclamation is the same as the whole rite, that is, Latin, or sometimes the vernacular, as section 6 of the Motu Proprio “Summorum Pontificum” recalls.

After the Epistle is read there follows the Gradual, which receives its name from the steps (in Latin “gradus”) that the deacon ascends to read the Gospel from the ambo in a solemn Mass. After the Gradual, the Alleluia is read with its verse. … …

Om messens nye form skriver han bl.a. dette:
The Liturgy of the Word in the Missal of Paul VI kept different elements of the Missal Pius V, even if others have been suppressed and some added. The language of the proclamation has not been changed since Latin has remained the proper language of the Roman liturgy even in the post-conciliar reform, the reason for which the new lectionaries (now printed in books separate from the Missal) were published in Latin in 1969 and 1981.

A first difference between the two forms of the Roman Rite we see in the fact that, even in the daily Mass, celebrated in a non-solemn form, the possibility of other readers proclaiming the biblical passages — except for the Gospel — is foreseen, even if it remains possible for the priest to read all the texts of the Liturgy of the Word. …

Mot slutten skriver han: …

Hvordan bør ‘ordets del’ av messen foregå?Les mer »

Etter å ha lest ei bok om katolsk liturgi som var 6-7 år gammel (Thomas Kosic: The Reform of the Reform), har jeg nå begynt på ei bok som kom ut i fjor (Kenneth Whitehead: Mass Misunderstandings) – og det har skjedd mye på få år, spesielt etter pave Benedikts motu proprio Summorum pontificum, der paven bl.a. krever (og siteres slik av Whitehead) at de som nå vil bruke den tradisjonelle messen også må godkjenne den nye messen. Altså ønsker paven ikke å gå tilbake til den gamle tradisjonen og utelukke den nye, men heller å la de tradisjonene leve side om side. Slik skriver Whitehead (og jeg syns det er ganske interessant):

… the pope seems to have quite genuinely aimed to foster what he considers to be legitimate liturgical pluralism in the Church, a position that he has long advocated. For example, in his Ratzinger Report, written more than twenty years earlier, the by-then cardinal-prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith stated that:

This is exactly what Pope Benedict XVI effected more than twenty years later with his motu proprio. He has been nothing if not consistent in all of this. … …