Forfatternavn:Oddvar

15. mai feirer vi den hellige Hallvard, Oslos vernehelgen

Katolsk /

I dag feirer vi den hellige Hallvard, som ble drept i 1043, da han prøvde å beskytte en uskyldig kvinne. Les mer om ham på katolsk.no. Han er Oslo bys vernehelgen og er fortsatt sentral i byvåpenet, som vi ser under. (Han ble drept av en pil, og bundet til en kvernstein og senket i fjorden – be bildet.)

Dagen (katolske) kirkebønn er slik: Herre, vi ber om at minnet om din martyr, den hellige Hallvard, alltid må glede våre hjerter. La oss som minnes hans fortjenester, ved hans hjelp få vokse i all god gjerning.

Her tar jeg også med slutten av Hallvards-legenden (mer kan leses her):
» (Hallverds far) Vebjørn stod opp og ropte om de bar godt nytt. De svarte at det gjorde de. ”Du har”, sa de, ”en Gud som har åpnet den blindes øyne og fjernet den mektige fra jorden. Vi har funnet Hallvards lik. I brystet har han sår etter en pil som de har skutt ham med, og deretter har de senket ham i sjøen. Men en lysende fakkel viste oss vei og vi fant liket flytende med en stein.”

Da slektninger og venner var kommet til, gav de ham en sømmelig gravferd. Men hans far fortsatte å sørge og hans mor gråt over å ha mistet sønnen. Kroppen hennes visnet hen av sorg og ble nesten livløs. Men da hun kom til seg selv igjen, sa hun: ”Dersom det har seg slik som dere sier, er det nok for meg å vite ham i Guds rike. Jeg skal ikke lenger gråte som over en død, over ham som jeg vet lever i helgenenes lysende skare.”

(gno) Senere oppsøkte de noen trofaste mennesker i Lier, da de hadde tatt vare på steinen og på de vidjekvistene som de hadde soknet etter ham med; og noen mennesker kunne fortelle at de blomstret i lang tid deretter. Noen tid senere ble den hellige Hallvard ført til Oslo, fremdeles med uskadet lik, og han hviler i hovedkirken i denne byen og er siden blitt æret av hele folket, som verdig er. Også mange andre steder har hans fortjenester og forbønner utvirket mangfoldige velgjerninger for de mennesker som ber om dem med sann tro på vår Herre Jesus Kristus, han som med Faderen og den Hellige Ånd lever og råder, én Gud i Treenigheten i all evighet. Amen.

Pave Benedikt i Nasaret

Katolsk /

«Paven talte i dag til den største menneskemengden – over 40.000 – han har møtt under sin reise til Midtøsten, da han besøkte Jesu hjemby Nasaret i det nordlige Israel. I talen i den store utendørsmessen sa Benedikt seg urolig over det han kalte nedbrytingen av familieverdiene verden over.

– Familien er hellig, og Guds plan bygger på livslang troskap mellom en mann og en kvinne. Denne troskapen stadfestes i ekteskapet, og ved at man tar imot nytt liv, som er en gave fra Gud, framholdt paven.

Dagens menn og kvinner har et stort behov for å finne tilbake til den grunnleggende sannheten om dette. Det er også svært viktig at menn og kvinner bærer vitnemål om hvordan man kan bygge opp en god samvittighet og en kjærlighetens sivilisasjon, sa han.

– Viva al-Baba (Leve paven), ropte en lokal prest gjennom en høyttaler. Han fikk svar i form av jubelrop fra en begeistret folkemengde, med innslag av tilreisende så langt borte fra som India og Australia, som viftet med flagg for å hylle paven.

– Det er som en drøm for oss å få se paven. Selv om vi står langt unna, er det noe helt spesielt, en velsignelse for oss og en velsignelse for Nasaret, sier den filippinskfødte israeleren Moses Denorio.»

Les mer om dette i Vårt Land.

Det går bra med verdidebatt.no – sier debattlederen

Data/blogg /

Vårt Lands debattleder, Espen Utaker, skriver i dag at det går bra med deres nye initiativ, verdidebatt.no. Jeg er glad for å lese at folk bruker sidene, og jeg har selv besøkt dem forholdsvis ofte og sett flere interessante inspill der. Likevel syns jeg at kommentarene til en del av innlegge fortsatt kan være lite interessante, og nokså repeterende og kverulerende (f.eks. her) – slikt er vel ikke til å unngå.

De såkalte «røstene fra kloakken», som Utaker skriver om, er jo kommet der nettaviser (og andre nettsider) har gitt muligheter til å kommentere helt anonymt, og (nesten) uten kontroll. De grove overtrampene får man helt sikkert kontroll med når alle må registrere seg med fullt navn, som i VL’s forum, men i en del tilfeller bør man også her skumme raskt gjennom en hel del uinteressante kommentarer. Men slik skriver Utaker:

» For nøyaktig en måned siden laserte Vårt land . Vi var rimelig spente på hvordan dette ville gå. Avisenes nettdebatter er utskjelt, og har fått stempelet: «røster fra kloakken». Frustrasjonen har vært stor i ulike avishus om hvilke grep man skal ta om denne type debatt.

Vårt land måtte finne på et helt nytt grep. i flere måneder utviklet våre eminente teknikere en ny debattplattform. Vi ville sette som krav at enhver debattant måtte bruke sitt eget navn, og ikke skjule seg bak pseudonymer som er vanlig på nettdebatter. Slik skulle vi tiltrekke oss seriøse debattanter. Det manglet ikke på advarsler om at det ikke ville gå. Debatten ville rett og slett dø ut. For få ville være villig til å blottlegge seg og sitt navn.

Men selv i mine mest optimistiske stunder har jeg ikke drømt om det forumet vi nå har. På disse fire ukene har rundt 700 leservennlige innlegg sett dagens lys på verdidebatt.no. i tillegg kommer alle kommentarene til innleggene. 419 bloggere har registrert seg på verdidebatt så langt. Siden har over 10.000 visninger per dag. Vi jobber daglig med å forbedre sidene ytterligere, slik at det skal bli enda lettere å finne fram til de mange perlene som er lagt ut.

På verdidebatt.no blogger både gamle og unge, kristne, muslimer og humanetikere. Vi har gjesteskribenter og faste skribenter Og ikke minst har journalister og redaktørene i Vårt Land sine egne blogger.

Verdidebatt.no har overbevist meg om at seriøs debatt på nett er mulig. Takk til alle som har bidrar med sine gode innlegg, og til alle dere andre: Bli med og blogg!»

Pave Benedikt i Betlehem

Katolsk /

I går, onsdag 13. mai, var pave Benedikt i Betlehem. Her i krypten under Fødselskirken – som tradisjonelt regnes som Jesu fødested.

“Refleksjoner etter Nordbøs bok” – av Knut Alfsvåg

Teologi /

Knut Alfsvåg er førsteamanuensis i systematisk teologi ved Misjonshøgskolen i Stavanger, og han skrev i dag et interessant leserinnlegg i Vårt land om striden om homofilt samliv innen Den norske kirke. Innlegget hans er ganske mildt i formen, men innholdsmessig leder det han skriver oss (i alle fall meg, og kanskje de fleste katolikker, og mange i Den norske lutherske kirke) til å innse at å leve side om side med motsatte syn på dette spørsmålet, nok vil være umulig. Her er en del av det han skriver:

Arnfinn Nordbøs bok Bedre død enn homofil? og den debatten som har fulgt i dens kjølvann, dokumenterer først og fremst to ting. Problemer i forhold til seksuell identitet er ikke uten videre enkle å håndtere, og den argumentasjon den kirkelige del homofile frigjøringsbevegelse bruker, forutsetter en nokså omfattende omtolkning av den kristne tro. Ved å bekjenne den kristne tro, bekjenner en samtidig en forståelse av Gud som Skaper og en forståelse av mennesket som ansvarlig overfor livets moralske utfordringer. Den kristne utgave av den homofile frigjøringsbevegelse forutsetter derimot en forståelse av livet som råstoff for menneskets frigjøring, og ser Gud først og fremst som begrunnelse og legitimering av de valg en da ser som nødvendige. Dette gir såpass ulike innfallsvinkler til virkelighetsforståelsen at de vanskelig lar seg forene; her må en faktisk velge. Det forutsetter imidlertid en viss evne til refleksjon og kritikk, noe det kan se ut til at det har vært lite rom for i denne saken så langt.

Det er, så langt jeg kan se, først og fremst tre problemer med det syn den kirkelige del av den homofile frigjøringsbevegelse slik hevder. 1) Det er uforenlig med den kristne tro slik den alltid har vært oppfattet, og slik den fremdeles oppfattes blant de aller fleste kristne verden over. En legger altså opp til en egen kristendomsvariant som bare er gangbar innen deler av den vestlige liberale protestantisme med de problemer det medfører for forståelsen av den kristne kirke som et globalt, økumenisk fellesskap. 2) Den moderne, ateistiske religionskritikk far i stor grad rett. Når Gud oppfattes som den som skal gi legitimitet til egne behov for frigjøring, er det svært nærliggende å oppfatte Gud som skapt i menneskets bilde og religiøsitet som en projeksjon av menneskets ønsker. Dette er et viktig religionskritisk argument, og det gir derfor grunn til undring når en ser i hvor stor grad den homofile frigjøringsbevegelse formulerer seg slik at denne kritikken treffer. 3) En taler usant om livet. Den seksuelle relasjon mellom kvinne og mann er konstituerende for menneskets identitet; uansett legning og livssyn har vi faktisk alle en mor og en far. Å late som om samkjønnede seksuelle relasjoner har samme betydning, er faktisk å ikke ta livet på alvor slik det nå en gang er gitt. … «

Paven balanserer så godt han kan i Jerusalem

Katolsk /

John Allen skriver om hvor godt pave Benedikt klarte å balansere sin oppmerksomhet overfor jødiske og muslimske ledere i jerusalem tirsdag 12. mai – og illustrasjonen fra TV2 viser hvor vanskelig det er. Allen er ganske positiv i dette innlegget (mens han andre ganger under besøket har stilt seg mer undrende overfor pavens prioriteringer. Han skriver:
One theme of Pope Benedict XVI’s week-long visit to the Holy Land has been outreach to both Muslims and Jews, and today brought the week’s most delicate balancing act: Visits to both the Dome of the Rock and the Western Wall, neighboring sites in Jerusalem’s Old City sacred to Islam and Judaism, respectively, as well as meetings with both the city’s Grand Mufti and Grand Rabbis.

Though Benedict XVI has met both Muslims and Jews before, meeting them both on the same day, and in two of the holiest sites on earth for each faith, was a novelty. At the level of symbolism, Benedict tried to offer just the right touch in both places.

At the Dome of the Rock, a sanctuary housing the rock from which Muslims believe Muhammad ascended to Heaven, Benedict removed his shoes. (The fact that he didn’t take them off at the Hussein-bin-Talal mosque in Jordan, even though his hosts told him he didn’t need to, caused a brief frisson.)

The pontiff also began his address this morning in what Muslims call the «noble sanctuary,» the square outside the Al-Aqsa mosque, by saying, As-salamu ‘alaikum, meaning «peace be upon you,» the traditional Islamic greeting.

At the Western Wall, Benedict followed the lead of his predecessor, the late Pope John Paul II, and left behind a note in the wall with a written prayer. In this case, Benedict prayed for «peace upon this Holy Land, upon the Middle East, and upon the entire human family.»

Benedict’s effort at balance even extended to the length of the pope’s talks. His speech to the Grand Mufti was 775 words long, while the address to the Grand Rabbis was 763.

Les hele innlegget her.

Er den katolske messen tørr og kjedelig?

Liturgi /

Liturgiprofessor Edward McNamara, ved Regina Apostolorum-universitetet, skriver ukentlige og interessante svar på liturgispørsmå hos Zenit.org (og det dreier seg bare om den nye messen, ikke TLM). Jeg har lest artiklene med stor interesse i mange år – se bl.a. her for en samling av interessante liturgiartikler fra Zenit.

I dag nevner professor McNamara en kommentar han har fått fra India, der en person klager over at man stadig diskuterer det mekaniske og ritualistiske i messen. Og han sier at siden messen er så tørr, går mange katolikker over til protestantiske menigheter – som er mer tilfredsstillende for dem.

Professoren svar ganske så direkte og skarpt på disse synspunktene – les videre selv:
Over the years, this column has addressed many points of liturgy, some of which are admittedly technical and maybe even rarefied. But I always strive to give my readers the benefit of the doubt and presume that their inquiries stem from a sincere desire to celebrate the liturgy according to the Church’s heart and mind.

I do not believe that it follows that an exact and precise liturgical celebration is thereby a soulless and mechanical ritual. Nor is a cavalier attitude toward rubrics an inevitable proof of authentic Christianity. There can be both good faith and hypocrisy behind both attitudes, but these are the failings of individual human beings that do not touch the heart of the question.

I strongly defend fidelity to liturgical norms because I believe that the faithful have a right to be able to participate in a recognizably Catholic liturgy, a liturgy that flows from Christ himself and is part of the great stream of the communion of saints.

While not doubting the sincerity of my correspondent, I must take exception to his way of characterizing Protestant worship with respect to Catholic liturgy. I believe that we are before a question that goes much deeper than external forms. The crux of the problem is not that our separated brethren have more exciting performances but that we have failed to teach our faithful basic Catholics doctrine on the Mass and the Eucharist.

Any Catholic who has the tiniest inkling of what it means to assist at Mass; to be present at the Lord’s Passion, death and resurrection; to be able to unite his or her prayer presented to the eternal Father united together with Christ’s supreme sacrifice; to have the possibility of sharing the Bread come down from heaven — how could such a Catholic ever compare this privilege to any Protestant service, even though admittedly it might have better music and more able preaching?

… When the full possibilities of genuine Catholic liturgy are used, the celebration is not a tad less participative, spontaneous and meaningful than any non-Catholic service. The difference is that in liturgy, just as in sports, authentic spontaneity, participation and creativity are found within the rules and not outside of them.

Apart from the liturgy Catholicism has a plethora of forms of prayer and associations, from historic confraternities and sodalities to modern charismatic prayer groups and ecclesial movements. I believe that these multifarious expressions can satisfy all forms of spiritual sensibility and desire for involvement much better than any individual group of Protestants.

Therefore if some of our Catholic faithful are migrating to Protestant groups, I don’t think we should be blaming the liturgy but rather double our efforts to celebrate it properly and proclaim the truth of the great mystery of faith.

Tanker om hvordan messen bør feires – elementer fra den gamle og den nye messen

Liturgi /

Fredag sist uke ble det skrevet en blog-post der en typisk feiring av den nye messen og en typisk feiring av den gamle messen blir sammenligna – les den her (og her kommenteres den av Father Z).

Noen av de mange kommentarene påpeker at ofte feires den nye messen bedre enn i denne beskrivelsen fra USA (bl.a. i London, og heldigvis også i Norge), men realitetene ser likevel ut til å være at svært mange steder i verden feires katolske messer svært lite høytidelig/ respektfullt.

Forfatteren av det opprinnelige innlegget skriver oppklarende et stykke ut i debatten:
Just to be clear, the article isn’t intended to address the Novus Ordo simpliciter, but only my own observations upon revisiting two subsequent Sunday services at a fairly average (in my experience) Novus Ordo suburban American parish.

I have assisted at Novus Ordo Masses at the Brompton Oratory, Westminster Cathedral, the Basilica of the National Shrine of the Immaculate Conception, and regularly assist at weekday Novus Ordo liturgies where liturgical orthopraxy is the norm. It is altogether another question how the EF and NO liturgies compare as they are each meant to be conducted. I do not address that issue here.

Noen kommentarer sier at problemet i messen begynte da presten vente seg mot folket; da ble han lett oppfatta / og oppfatta kanskje seg selv som en entertainer, og oppførte seg gradvis deretter. Det er muligens ei korrekt forklaring, ialle fall skulle jeg ønske at ad orientem messer skulle blir vanligere.

Men mht bruken av den tradisjonelle latinske messen, må jeg nok si meg enig med en av kommentarene til det opprinnelige innlegget (og jeg skal prøve å skrive mer om det snart):
I concluded long ago that whilst the EF may be superior to the OF, it will never again become the normative use of the Roman church. The best we can hope for is for it’s influence to be felt in the OF. Mass as celebrated at Santa Trinita dei Pelligrine will not be how we the vast swathe of the Roman church worships any longer. Mass as celebrated at Westminster Cathedral, St John Cantius, etc… Now that is actually achievable.

“Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt.”

Generelt /

Med dette verset fra Klagesangene 3,22 signerte pave Benedikt gjesteboka ved holocaustmuseet Jad va Shem (Minnesmerke og navn) i Jerusalem. Og han sa bl.a.: At the beginning of his Yad Vashem address, Pope Benedict XVI said, «I will give in my house and within my walls a memorial and a name … I will give them an everlasting name which shall not be cut off,» quoting from the Book of Isaiah (56:5).

In his speech, Benedict spoke of the eternal nature of a person’s name, an attribute of his humanity which can never be eliminated. The passage from Isaiah that the pope quoted, he said, «furnishes the two simple words which solemnly express the profound significance of this revered place: yad – «memorial»; shem – «name».»

«One can rob a neighbor of possessions, opportunity or freedom. One can weave an insidious web of lies to convince others that certain groups are undeserving of respect. Yet, try as one might, one can never take away the name of a fellow human being.

«Sacred Scripture teaches us the importance of names in conferring upon someone a unique mission or a special gift. God called Abram «Abraham» because he was to become the «father of many nations» (Gen 17:5). Jacob was called «Israel» because he had «contended with God and man and prevailed» (Gen 32:29). The names enshrined in this hallowed monument will forever hold a sacred place among the countless descendants of Abraham. Like his, their faith was tested,» the pope said.

«The Catholic Church,» Benedict emphasized, «feels deep compassion for the victims remembered here.» «As we stand here in silence, their cry still echoes in our hearts. It is a cry raised against every act of injustice and violence. It is a perpetual reproach against the spilling of innocent blood… My dear friends, I am deeply grateful to God and to you for the opportunity to stand here in silence: a silence to remember, a silence to pray, a silence to hope,» Benedict concluded.

Rabbi Yisrael Meir Lau ved Jad va Shem var ikke helt fornøyd med pavens tale. Det burde ha vært en tydeligere angrende holdning sa han bl.a. – samtidig sa han at pavens tale på Ben Gurion-flyplassen hadde vært ypperlig.

Les mer i Jeruslem Post.

Jeg er det sanne vintre, og dere er grenene, sier Herren. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer megen frukt. Alleluja.

Liturgi /

Kommunionsverset i dagens messer gir klart uttrykk for hovedtemaet i messen, der evangeliet var fra Johannes 15, 1-8:

På den tid sa Jesus til sine disipler: «Jeg er det sanne vintre, og min Far er vindyrkeren. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, skjærer han bort; men hver og en som bærer frukt, renser han, så den kan bære mer. Dere er allerede renset, ved det ord jeg har forkynt dere; bli i meg, som jeg i dere. Som vinranken ikke kan bære frukt av seg selv, men bare i forening med vinstokken, slik kan heller ikke dere bære frukt uten å bli i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, som jeg i ham, han bærer frukt i mengde; men skilt fra meg kan dere ingenting gjøre. Den som ikke blir i meg, han kastes bort, som en vissen gren; og de visne grenene blir samlet i en haug og kastet på ilden, hvor de brenner. Dersom dere blir i meg, og mine ord i dere, da kan dere be om hva dere vil, og dere skal få det. Det blir min Far til ære, når dere bærer frukt i mengde, og da er dere mine disipler.»

Messens tre hovedbønner er slik:

KIRKEBØNN
Gud, allmektige Far, du har gjenløst oss og gjort oss til dine barn. Se i godhet til dem du elsker med en fars kjærlighet, og la oss som tror på Kristus, vinne sann frihet og arve det evige liv. Ved ham, vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, vår Gud, gjennom vårt samfunn med deg i dette hellige offer gir du oss del i den ene sanne guddom. Vi ber deg: Hjelp oss som kjenner din sannhet, å virkeliggjøre den i våre liv. Ved Kristus, vår Herre.

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, bli i nåde hos ditt folk. Hjelp oss som du har innviet i ditt rikes mysterier, å bli frigjort fra det gamle menneske og gå inn til det nye liv. Ved Kristus, vår Herre.

Les alle messens bønner og tekster.

Pave Benedikt på Nebo-fjellet – i går

Katolsk /

I går besøkte pave Bendeikt Nebo-fjellet i Jordan, der Moses så inn over det lovede land.

Se litt om dette på YouTube (Vatakanet har sine egne sider på YouTube HER). Jeg tar også med litt av pavens tale da han her i gikk i Moses’ fotspor:

It is appropriate that my pilgrimage should begin on this mountain, where Moses contemplated the Promised Land from afar. The magnificent prospect which opens up from the esplanade of this shrine invites us to ponder how that prophetic vision mysteriously embraced the great plan of salvation which God had prepared for his People. For it was in the valley of the Jordan which stretches out below us that, in the fullness of time, John the Baptist would come to prepare the way of the Lord. It was in the waters of the River Jordan that Jesus, after his baptism by John, would be revealed as the beloved Son of the Father and, anointed by the Holy Spirit, would inaugurate his public ministry. And it was from the Jordan that the Gospel would first go forth in Christ’s own preaching and miracles, and then, after his resurrection and the descent of the Spirit at Pentecost, be brought by his disciples to the very ends of the earth.

Hele talen fins her. Katolsk.no har egne nettsider som viser pave benedikts besøk i Jordan og Israel.

Den nye nettvirkeligheten – lærerikt i Stavanger Aftenblad

Data/blogg /

Svein Egil Omdal har ofte interessante og lærerike synspunkter på den nye informaskonsteknologien, og i dag skriver han også noe mange bør lese.

Han kaller artikkelen «Web 2.0 mot jus 1.0» (dvs. moderne netteknologi mot utdatert rettsforståelse), og tar utgangspunktet i en journalist som skrev direkte (dvs. publiserte direkte) en rettsak, og mottok også samtidig innspill fra leserne. Dommeren likte det ikke, og avisa har fått det skriftlig at det er ulovlig – noe de umiddelbart anka. Omdal nevner også bystyremøter som er blitt publisert direkte på samme må (også med samtidige innspill fra leserne), som eksempel på det nye som er i ferd med å komme. Slik skriver han bl.a.:

«Om kort tid kommer det første kommunestyret til å vise referatet og leserinnspillene på veggen mens møtet pågår, slik at demokratiet blir interaktivt i sanntid. Kanskje dukker det opp vanlige borgere som lager sine alternative referater. Dette kalles web 2.0 og er generelt akseptert som et stort tidsskille.

… Direkte rapportering stiller nye krav til journalistene. Tiden som ble brukt til ettertanke forsvinner, dermed må den første tanken være klarere. Rettsreferater krever skarp etisk refleksjon, pressens rolle er ikke å føre skam til skade for ofrene. Når refleksjonen skal utføres med bredbåndsfart, uten konsultasjon med andre i redaksjonen, nytter det ikke å overlate jobben til journalister som først tenker riktig ved andre gangs forsøk. Journalistikk er å skrive fort og riktig, enhver idiot kan skrive fort og galt.

Hvis dommerne i Drammen og andre domstoler innser at et åpent rettssystem i fremtiden må akseptere publikums digitale deltakelse, får det være medienes plikt å unngå å sette enhver idiot på jobben.

Interessant stykke i Morgenbladet: Homobevegelsen må ta selvkritikk

Generelt /

Frank M. Rossavik (som selv er homofil) skrev i går et svært lærerikt stykke i Morgenbladet kalt: «En torpedo kalt Monsen – Er norsk homobevegelse nå i krise? Jeg tror det. Og hva verre er: Den har skylden selv.»

Rossavik skriver at homobevegelsen gjorde en svært alvorlig feil da de på alle fronter prøvde å kjempe mot tildelinga av årets Fritt Ords pris. men han skriver videre:

«Ingen ville forlange eller forvente at LLH eller andre talsmenn for Homo-Norge støttet pristildelingen til Nina Karin Monsen. Alle ser at hun har meninger – og, ikke minst, en uttrykksform – som støter og provoserer. Det naturlige hadde vært å uttrykke skuffelse – eller å ironisere – en dag eller to, og så la det være med det. Alene er Monsen ingen trussel, selv ikke med Fritt Ords pris i fanget.

Isteden valgte homobevegelsen en lang kampanje i alle kanaler, med et ordvalg like voldsomt som Monsens. Slik har LLH & Co. skaffet prisvinneren og hennes i utgangspunktet lille gruppe av konservative medkjempere sympati. Kanskje vokser det til og med frem en slagkraftig opposisjon mot den nye ekteskapsloven, kort tid etter at den ble vedtatt.

… … Trodde de at de erklærte krig mot Nina Karin Monsen? Det var i så fall feil, og det burde de ha skjønt fra første stund. Homo-Norge erklærte krig mot styret i Fritt Ord, og dermed indirekte – unnskyld at uttrykket kommer igjen – hele det politisk korrekte Norge, for øvrig selve kjerneressursen i homokampen.

Skjønte de alt fra første stund at de utropte Fritt Ord med omland til fiende? Da har de overvurdert sin styrke kapitalt. Det er for så vidt forståelig. Helt siden seieren i kampen for partnerskapsloven (den var tung å vinne), har homobevegelsen hatt det lett, med tilnærmet full støtte i mediene og blant de viktige meningsdannerne. Den har, med spesielt Arbeiderpartiets og SVs hjelp, fått politisk gjennomslag på bred front. Motstanden fra KrF og Frp har vært nesten symbolsk. Til og med Den norske kirke har homobevegelsen fått taket på.

Likevel gikk det altså en grense, og det oppdager homobevegelsen nå the hard way. Ikke alt er tapt, for mange kjendiser av ulikt slag har støttet denne gangen også. Men mye er tapt. Det merket jeg godt på operataket tirsdag, like før prisutdelingen, da jeg minglet med andre gjester over noen glass godt drikke. Mange var skuffet over homobevegelsen, noen sjokkert.

Les gjerne hele artikkelen her.

Pave Benedikt i Jordan

Generelt, Katolsk /

Bildene (fra Vårt Land) under viser pave Benedikts første dag i Jordan, der han fikk en svært varm velkomst.

John Allen skriver at mens pave Benedikt skal være tre dager i Jordan på denne turen, var pave Johannes Paul der bare 24 timer, da han besøke Midt-Østen i år 2000. Islam er nemlig blitt mye viktigere på disse ganske få årene, av to grunner: Two epochal events have combined to propel Islam to the forefront of Catholic consciousness. In short-hand fashion, one might call them 9/11 and 9/12.

The first refers to the terrorist attacks of Sept. 11, 2001, and the terrifying prospect of a global conflict between Islam and the West they seemed to herald. The second evokes Benedict XVI’s famous speech at the University of Regensburg, delivered on Sept. 12, 2006. On that occasion, Benedict cited a Byzantine emperor to the effect that Muhammad, the founder of Islam, brought «things only evil and inhuman, such as the command to spread by the sword the faith he preached.» The speech set off a firestorm which had the paradoxical effect of both disrupting, and yet also energizing, Catholic-Muslim relations.

Benedict’s trip, therefore, isn’t a photocopy. It’s an original, the first papal voyage to the Holy Land in which attention to Islam doesn’t take a back burner to other priorities, above all the relationship with Judaism.

The pope struck a note of Christian-Muslim harmony immediately this afternoon, expressing «deep respect for the Muslim community» during a brief welcoming ceremony at Amman’s Queen Alia International Airport. …

Pave Benedikt i JordanLes mer »

La Riforma di Benedetto XVI: la liturgia tra innovazione e tradizione

Liturgi /

Msgr. Nicola Bux ga i 2008 ut ei bok med denne tittelen (over); om Benektikt XVI’s liturgiske reform. Boka gis i disse dager ut på spansk (vi håper på en engelsk oversettelse), og denne spanske utgaven har et svært interessant forprd av Cardinal Cañizares Llovera, leder for Vatikanets liturgikongregasjon. Der skriver han både om en viss holdning til Vatikankonsilet, og om pavens ‘frigjøing’ av den gamle messen, «som hadde hatt betydning selv om det ikke fanktes en eneste tradisjonalist». Jeg har funnet dette stoffet på NLM-bloggen og på Hermeneutic-bloggen:

In one place, His Eminence speaks of the way in which the term «preconciliar» has been used as an insult «as if an abyss should be created between the «before» and the «after» the Council» and then says:

Today, thanks to the Motu Proprio, this situation is changing notably. And it is doing so in large part because intention of the Pope has not only been to satisfy the followers of Monsignor Lefevbre, nor to confine himself to respond to the just wishes of the faithful who feel attached, for various reasons, to the liturgical heritage represented by the Roman rite, but also, and in a special way, to open the liturgical richness of the Church to all the faithful, thus making possible the discovery of the treasures of the liturgical patrimony of the Church to those who still do not know it. How many times is the attitude of those who disdain them not due to anything other than this ignorance! Therefore, considered from this last aspect, the Motu Proprio makes sense beyond the presence or absence of conflicts: even if there were not a single «traditionalist» whom to satisfy, this «discovery» would have been enough to justify the provisions of the Pope.

I Bologna: Restriksjoner på å motta kommunion i hånda

Liturgi /

I Italia ble håndkommunion tillatt så sent som 1. søndag i advent 1989, og det er både her og andre steder i verden unntaket, hovedregelen er å motta kommunion direkte i munnen – det faktumet er det kanskje ikke så mange som tenker på. De siste ukene har kardinal Carlo Caffarra i Bologna i Nord-Italia sagt at håndkommunion ikke lneger skal være tillatt i de største kirkene i byen. Slik leser vi på NLM-bloggen:

In recent weeks, parish priests and rectors of churches in our diocese have received notice of the provisions issued by the Cardinal Archbishop, in the face of grave abuses that have occurred in this regard. In particular, the Cardinal has ordered that in the Cathedral of St. Peter, in the Basilica of San Petronio and in the Shrine of the Madonna di San Luca, Communion is distributed to the faithful on the tongue only.

The possibility that was granted to receive the consecrated Host in the hand may, in fact, create «grave abuses», because there are those «who take away the Sacred Species to keep them as «souvenirs», «who sell them», or even worse «who take them way to desecrate them in satanic rituals.» …

«We must take note», Caffarra Cardinal writes, «that unfortunately there have repeatedly been cases of desecration of the Eucharist taking advantage of the possibility to receive the consecrated Bread on the palm of the hand, above all, but not exclusively, on the occasion of great celebrations or in large churches through which many faithful pass.

«For this reason it is good to monitor the moment of Holy Communion starting from complying with the common rules well known to everyone.

«During Communion», we further read in the decree of the Cardinal, «the servers shall assist the Minister, as far as possible, in ensuring that every faithful, after having received the consecrated Bread, consume it immediately before the Minister, and that it not be for any reason taken back to the seat, or placed in pockets or bags or elsewhere, or fall to the ground and be trampled.»

Den katolske kirke blir stadig mer en innvandrerkirke

Generelt, Katolsk /

Mandag ble det lagt ut en interessant artikkel/ statistikk på katolsk.no. Det viser seg at Norge blir stadig mer internasjonalt, og at faktisk kommer stadig flere innvandrere til Norge, om man tenker på nye innvandrere i prosent eller tall for hvert år. Da jeg ble katolikk for 15 år siden, var Kirken i Norge svært så internasjonal, men nå er den det i enda mye større grad. Flere av de katolske menighetene i Norge er blitt minst dobbelt så store på disse åra, og innvandrerprosenten har blitt ganske mye høyere. Slik kan vi lese på katolsk.no:

«Innvandrerbefolkningen i Norge vokser sterkt, og dette fortsetter å få svært tydelige følger for Den katolske kirke. Mange av de nye innvandrerne er fra land som er overveiende katolske. Statistisk Sentralbyrå fremla 30. april tallene for innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre pr. 1. januar 2009. Det var da blitt slik at 10,6% av befolkningen av Norge enten var innvandrere, eller norskfødte barn av to innvandrere. Året før var prosentsatsen 9,7%.

Norge har en halv million innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Ved inngangen til 2009 var det 422.600 innvandrere og 85.600 norskfødte med to innvandrerforeldre i Norge. .. «

Les også hele statistikken hos Statistisk Sentralbyrå.

Kristne bør være varsomme med å bruke for kraftig retorikk om homofile

Generelt /

Helge Simonnes skriver på Vårt Lands verdidebatt at: «Stiftelsen Ja til mor, far og barn har i dagens Vårt Land en helsides annonse der mange sitater fra Nina Karin Monsen gjengis. Stiftelsen, under ledelse av Øivind Benestad, har sterk støtte i kristenfolket. Stiftelsen har vært en tydelig og viktig alternativ stemme i motstanden mot den nye ekteskapsloven, men er det riiktig å stille seg bak en så sterk språkbruk som Monsen står for?» … Kristenfolket må lære seg å veie sine ord slik at det som formidles, ikke oppfattes som homofobi.

Jeg er tilbøyelig til å være enig med Vårt Lands redaktør her; jeg tror ikke denne voldsomme retorikken og de svært negative karakteristikkene av homofile er rette veien å gå, verken for å forsvare det heterofile ekteskapet eller kristen etikk mer generelt.

Her er et eksemplet på den Monsen skriver:
Hva lystetikere, hedonister av ethvert slag, skilte, utro, pedofile, kriminelle, prostituerte, rusmisbrukere, korrupte, enslige, humanetikere, kommunister, sosialister, sosialdemokrater, samboere og et lite antall homofile synes om det pliktorienterte, heterofile, monogame, religiøse mor-far-barn-fellesskap, det kristne ekteskap, er irrelevant. De forstår ikke begrepet, anerkjenner og respekterer det ikke og har ikke rett til å overta det eller ødelegge det.

I demokratiet skal ikke sære, minimale mindretall herske, man skal ikke lage absurde lover. Det er forskjell på kvinner og menn, mor og far, voksne og barn, og hvem som er i slekt med hvem. …

Flere sitater kan leses her.

Min første ‘nettbok’ – Dell Mini 12

Data/blogg /

Etter å ha tenkt på det i mange måneder, og etter å ha lest om mange alternativer (fra den første Asus EEE), har jeg nå kjøpt meg ei nettbok (netbook). Jeg valgte Dell Mini 12 av flere grunner – selv om jeg nesten aldri har handla hos Dell tidligere: Maskinen har 12 tommers skjerm (og tilsvarende stort tastatur), jeg kunne faktisk ikke tenke meg noe mindre, den har 6 cellers batteri (det var også et krav jeg hadde) og ca 6 timers levetid på batteriet, og den er absolutt helt stille (jeg kan ikke fordra viftestøy). Den har faktisk ingen vifter i det hele tatt, og harddisken på 1,8 » er i praksis også lydløs. Så langt (etter fire dager) er jeg svært godt fornøyd med Dellen.

Maskinen kommer med Windows XP (siden Windows Vista ikke vil fungere noe særlig godt på en så svak prosessor), og all programvare virker uten problemer – og maskinen virker ikke treg. Hvile- og dvalemodus virker upåklagelig; maskinen våkner etter hvilemodus på mindre enn 10 sekunder, etter dvalemodus tar den heller ikke lang tid, et godt webkamera er inkludert osv. Det eneste ørlille problemet med Windows er at jeg syns det bruker mye minne, og siden maskinen bare har 1 GB (som ikke kan oppgraderes), skal man være litt forsiktig her.

Som linux-fantast har jeg selvsagt også installert Linux på maskinen – og dobbeltbooter med Windows. Jeg installerte Ubuntu Netbook Remix 9.04 i går kveld, og det gikk greiere enn jeg hadde regna med, bl.a. virka det trådløse kortet med en gang – og jeg har aldri boota en maskin og installert et operativsystem fra en USB-minnepinne før. Men etter noen timer tok jeg bort det spesielle skrivebordet Remix kommer med (skjermen er jo 12 » og har 1280×800 oppløsning) og nå kjører jeg vanlig Gnome, eller helst XFCE på maskinen. Ubuntu bruker svært mye mindre minne enn Windows XP, men er mer krevende på prosessoren ser det ut til, og litt treg av og til – det er i alle fall førsteinntrykket.

Kurs i å feire den tradisjonelle latinske messen i England siste uke

TLM /

Sist uke ble det avholdt en konferanse i Durham i England, der ca 20 katolske prester var sammen for å lære å feire den tradisjonelle latinske missa cantata (sunget messe) og missa solemnis (høymesse – med prest, diakon og subdiakon). De fleste av disse prestene var allerede godt kjent med den enkle tradisjonelle latinske messen, uten sang (som jeg selv også er).

Det første bildet under viser en av de mange flotte (og krevende) liturgiene, og det andre bildet viser to prester som samtidig feirer sin private morgenmesse – en god tradisjon som mange mennesker i vår tid ikke helt forstår.

Fra father Z’s blog kan vi lese om denne konferansen: Twenty priests, mostly from the northern English dioceses, received intensive training in the celebration of Mass in the Usus Antiquior or Extraordinary Form.

Tuition was given in small groups by priests who regularly offer Mass in the Traditional Latin Rite. Four of the groups were for beginners or near-beginners and concentrated on Low Mass. The other two groups were for priests already proficient in Low Mass and who wished to study the more complicated forms of Missa Cantata or Solemn Mass.

The conference participants felt thoroughly welcomed at Ushaw College, one of England’s most prestigious seminaries. Particularly useful was the availability of many side altars suitable for practice and private Masses. The conference made use of no less than ten of these. The magnificent St Cuthbert’s Chapel was used for all the public services.

Skroll til toppen