Forfatternavn:Oddvar

Bloggen TLM skriver i dag om hvor overraska de var over å se bildet over på nettsida til et stort katolsk forlag. Slike bilder er det mange tiår siden man har våga å vise i katolsk sammenheng, sier de, og det er pave Bendeikts frigivelse av den gamle messen som har skapt forandring:

With the passage of one year, we are beginning to see that the most substantial effect of Benedict XVI’s Motu Proprio Summorum Pontificum is not exclusively or even directly related to the liberalization of the Tridentine form of the Roman Rite. To be sure, this form is making a comeback in parishes and seminaries and cathedrals, and this is a glorious development. The pope brilliantly named the old form the «extraordinary form» and the new form the «ordinary form» and made it clear that they constitute two forms of the Roman Rite. With this change in language comes a kind of liturgical healing, one that reduces the distance that has artificially separated us from the liturgy of the past.

In retrospect, this sad situation could not have lasted. But it took a man of great courage to finally put an end to the barriers that had sealed off our heritage like a mansion that had been padlocked pending demolition.

Bloggen beskriver også hvordan situasjonen har vært i lang tid: …

Tradisjonelle katolske alter og messeklær kan på nytt vises framLes mer »

Det sies at pave Benedikt nå vil se på betingelsene for store konselebrasjoner:

No more big «show» Masses: The Pope want to put the brakes on huge concelebrations with hundreds of priests, often far from the altar, as we are now used to in the World Youth Days and papal journeys. Benedict XVI has entrusted to the Congregation for Divine Worship the task of preparing, if necessary, an «instruction».

Concelebrations will be limited to precise circumstances with a reduced number of priests around the altar. The Constitution Sacrosanctum Concilium fixed the cases in which it was permitted to concelebrate. «It is necessary to return to the original meaning of concelebration, which is the sign of unity of priests», explained Msgr. Nichola Bux, a professor at the Theological Faculty of Puglia.

Jeg leste dette hos Father Z., og han skriver selv om dette emnet:
I have gotten to point with the Novus Ordo that I will very rarely concelebrate. I will happy do so for ordinations, for a Chrism Mass, for a few other instances, for example with my bishop or when the titular Cardinal, Card. Arinze, would come to the cathedral, etc. I think concelebration should be safe, legal and rare. Above, all rare.

I en av kommentarene til Father Z.’s post leser vi også noe interessant (interessant hvis man syns det var et tap at de gamle høymessene – med prest diakon og subdiakon – forsvant): …

Hvordan bør konselebrasjon fungere?Les mer »

«Med beste hvete næret han dem og mettet dem med honning fra klippen.» Dagens inngangsvers er henta fra Salme 81 (80), 17.

Og dagens evangeliem er dette – Johannes 8,56-59:
For mitt legeme er virkelig naering, mitt blod er virkelig en drikk. Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham. Som det er Faderen, den Levende, som har sendt meg, og som det er ham jeg har mitt liv fra, slik skal den som spiser meg, få sitt liv fra meg. Dette er da det brød som er kommet fra himmelen: Det er ikke som det deres fedre spiste i ørkenen, for de døde siden; men den som spiser dette brød, han skal leve i all evighet.

Her finner man dagens tekster og bønner i den nye messen, og HER for den gamle.

Den gamle og den nye messer er nokså like denne dagen, men dagens sekvens ble borte i 1969. Storparten av den finnes fortsatt i den katolske salmeboka, nr. 524 – Lauda Sion Salvatorem.

1 Sion, pris din saliggjører,
pris din hyrde og din fører,
syng hans lov med sang og spill. …

Cibavit eos ex adipe frumenti, alleluia: et de petra, melle saturavit eos, alleluia, alleluia, alleluia!Les mer »

Erkebiskop Coleridge i Australia, som jeg skrev om for noen dager siden, skriver også i sitt dokument om når man skal/bør være stille i messen, der skriver han:

The Roman Rite presupposes seven silences:

1) before the Act of Penitence
2) before the Collect (after the celebrant’s call to prayer)
3) after the First Reading and before the Psalm,
4) after the Second Reading and before the Gospel Acclamation
5) after the Homily
6) during the Intercessions (after the intention is announced and before “Lord, hear us”)
7) after Holy Communion

Her må jeg innrømme at jeg ikke er helt på bølgelengde med erkebiskopen; noen av disse «stillhetene» er jo veldig korte, og å ha stillhet etter hver av lesningene syns jeg ikke fungerer så godt. I den gamle messen er det mye stillhet (positivt syns mange) fordi presten sier flere bønner stille – og noe av dette kan også være stille i den nye messen, bl.a. offertoriebønnene.

I GIRM no. 45 kan vi lese om viktigheten av stillhet; før messen og etter kommunion er det alltid viktig med stillhet (syns jeg) og noen ganger fungerer det også godt etter prekenen, men stadige små pauser i messen syns jeg faktisk ikke er så nyttige.
… at the conclusion of a reading or the Homily, all meditate briefly on what they have heard; then after Communion, they praise and pray to God in their hearts. Even before the celebration itself, it is commendable that silence be observed in the church, in the sacristy, in the vesting room, and in adjacent areas, so that all may dispose themselves to carry out the sacred action in a devout and fitting manner.

«Lovet være Gud Fader, Guds enbårne Sønn og Den Hellige Ånd, som har øvet barmhjertighet mot oss.» (Samme inngangsvers i den nye messen, men forkorta litt.)

Denne søndagen feirer kirken over hele verden Høytiden for Den hellige Treenighet – dvs. ikke østkirken, for festen vokste fram etter år 1000. På katolsk.no kan vi lese en hel om hvordan dagen vokste fram.

Der leser vi at på 1700-tallet var dette regna som den viktigste av alle fester, mens tidligere: «Treenighetsliturgien hadde sine kritikere. … Pave Alexander II (død 1073) mente at Gloria Patri på slutten av hver salme inneholdt Kirkens Treenighetsfeiring. Men pave Johannes XXIIs avgjørelse gjorde slutt på alle diskusjoner. Treenighetsfesten har siden vært Gloria Patri til Pinsens store påskesalme.»

I messeboka fra 1962 står det også før denne dagen: «Denne fest kom ikke opp før i Middelalderen, og den feires ikke med noen ekstra stor høytid, da jo hver messe er en fest til ære for Den hellige treenighet. Hver messe begynner i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og hver bønn i messen slutter med å påkalle den treenige Gud, og hver gang vi gjør korstegnet, gjør vi det i Faderens og Sønnens og de Hellige Ånds navn.»

Bønnene for dagen er nesten de samme i den gamle og den nye messen – se her for den NYE og her for den GAMLE messen.

Tekstene i de to messeordningene, derimot, …

Benedicta sit sancta Trinitas, atque indivisa Unitas: confitemur ei, quia fecit nobiscum misericordiam suam.Les mer »

En kirke som vi ser på dette bildet – Vår Frue av Guadalupe i La Crosse, Wisconsin, USA – skulle man ikke tro det var mulig å bygge i vår tid. Men denne er helt ny, den skal konsekreres 31. juli i år. Les mer om den og se flere bilder her.

Dokumentet til erkebiskop Coleridge i Canberra og Goulburn, Australia, har som sitt hovedpoeng at det liturgiske arbeidet etter Vatikankonsilet bare så vidt er begynt. Etter konsilet ble det gjort store forandringer og vi må fortsette å justering vår liturgiske praksis slik at messefeiringa kan bære mest mulig frukt.

Bloggene til Father Z, og NLM har begge skrevt om dette, og leserne har kommet med amnge kommentarer. Slik skriver erkebiskopen:

… the Church is moving into a new phase of the ongoing journey of liturgical renewal, the roots of which reach back to the Second Vatican Council and beyond. In earlier times, it seemed that the process of liturgical renewal begun by the Council was complete. But that is not the case. The journey of liturgical renewal, we can now see, is only in its early phases, and the appearance of the General Instruction is one indication of this. Other still more important indications will be the appearance in the not too distant future of the new translation of the Roman Missal and the new translation of the Lectionary. Now is the time, the Spirit is saying to the Church, to take stock of the liturgical renewal of the last forty years, to discern as clearly as possible what has succeeded and what has failed, and to make adjustments in the light of that discernment.

Our worship generally has become very chatty, to the point where one of the challenges now is to allow silence to play its part in the liturgy. …

Fortsatt arbeid med liturgien – den må stadig vurderes og reformeresLes mer »

Erkebiskop Mark Coleridge i Canberra og Goulburn, Australia, har nylig skrevet et svært interessant dokument om liturgien – det kan man lese i sin helhet her (pdf). Jeg kommer tilbake til dette dokumentet snart (for det er svært interessant), men her vil jeg bare nevne de to forandringene som er innført i Australia fra 11. mai.

The General Instruction sets out how Mass is to be celebrated in the Roman Rite, and the new version has been drawn up in the light of forty years of experience of Mass celebrated according to the Missal of Paul VI. The changes it introduces are not great. For the celebrant there are a number of changes, but for the people there are just two:

1
The congregation stands immediately after the celebrant has said “Pray, brothers and sisters, that our sacrifice will be pleasing and acceptable to God, the almighty Father” and before praying “May the Lord accept this sacrifice…”.

Denne forandringen ble innført i Norge for ca 4 år siden, da den internasjonale GIRM (General Instructions for the Roman Missal) kom ut i ny utgave. I noen land har så bispekonferansen gjort noen små forandringer i teksten (og fått dem godkjent i Vatikanet – i USA har man bl.a. bestemt at alle SKAL stå!). I Australia har man nå bestemt at alle skal bøye seg ærbødig før de mottar kommunion; det har jeg ikke hørt at man har vudert å innføre i Norden – men det er en svært god idé.

2
Before receiving Holy Communion, communicants bow to the One they are about to receive. Bowing is the preferred gesture, but those who are accustomed to genuflect before receiving or to kneel to receive will be free to follow their custom.

I et eget dokument som blir delt ut til kirkegjengere i Australia forklares disse forandringene slik: …

Liturgiske forandringer for katolikker i AustraliaLes mer »