Forfatternavn:Oddvar

SKJEBNETIME

Teologi /

Vinteren for 22 år siden holdt jeg på å oversette en hel bok fra engelsk til norsk. Boka kom ut på norsk i 1986 under navnet «Skjebnetime», og den var skrevet av Francis Schaeffer, en amerikaner som startet et kristent studiesenter i Sveits, L’Abri – og som i mine unge år var viktig for min teologiske og intellektuelle utvikling. (Kanskje jeg skriver mer om det senere – se også her.)

Jeg har sett på boka igjen nå, og den tar egentlig opp svært aktuelle spørsmål om normoppløsningen i vår tid, og hvordan kristne kirker og enkeltpersoner skal kunne stå fast på Kirkens gamle syn. Boka åpner slik:

Time Magazine publiserte i 1983 et spesielt 60-års jubileums-nummer som åpner med ordene: «Atomet var ikke oppløst. Det var heller ikke de fleste ekteskap». Her blir to ting som skjer i vår tid korrekt satt sammen: Det ene er den vitenskapelige og teknologiske eksplosjonen, det andre er den moralske oppløsningen. Og det er ikke tilfeldig at disse to tingene skjedde samtidig. Det er noe felles som ligger bak begge disse fenomenene og Time viser imponerende stor innsikt når de oppdager dette.

Det har skjedd noe de siste 60 årene, noe som har revet bort det moralske grunnlaget for vår kultur. Det har skjedd ødeleggende ting på hvert eneste område i vårt samfunn, både når det gjeldet lov og rett, statsadministrasjonen, skolene, lokalmiljøet og familien. Og alt dette har skjedd i løpet av leveårene til mange som leser denne boken. Hele vår kulturelle arv har vaklet og falt, den har rett og slett blitt kastet på skraphaugen. Å kalle det et moralsk sammenbrudd er å si det alt for svakt. Moralen har faktisk blitt snudd opp ned og alle slags moralske perversjoner blir lovprist og tiljublet av media og underholdningsindustrien.

Hva skal vi så gjøre for å forstå hva som har skjedd? I hovedartikkelen i dette spesialnummeret gir Time en forklaring. Artikkelen som heter «Hva var viktig?» foreslår: «For å klargjøre hva som virkelig var betydningsfullt i dette sammensuriet av hendelser, må vi se og forstå noe mer enn de separate enkelthendelsene.» Time går videre og sier at vi må oppdage «ideen som karakteriserer vår tidsalder».

Time har fullstendig rett i dette. For å gjøre disse siste 60 årene forståelige og samtidig også forstå vår egen tid og hvordan vi kristne skal leve i dag, må vi oppdage den ideen som karakteriserer vår tid. Vi kan også kalle det tidsånden, det som har forandret vår kultur så radikalt siden 1920 årene. Denne ideen, sier Time, er frihet. Ikke frihet som et abstrakt ideal, heller ikke i betydningen fri fra urettferdighet, men frihet i absolutt forstand.

Liten tro på DNKs framtid som kirke

Økumenikk /

Avisen Dagen skriver i dag om et seminar kalt «Morgendagens kirke – visjon og veivalg», som startet på Fjellhaug i Oslo i går. Bak arrangementet står blant annet Normisjon, FBB, Frikirken, DELK og Fjellhaug skoler.

Informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottosen, mener synet på Bibelen er avgjørende for vår tro.

– Det er umulig å tro på Gud uten å tro at Bibelen er troverdig. Gud åpenbarer seg i Jesus og dette formidles i Bibelen. Stoler vi ikke på Bibelen, kan vi ikke vite hvem Gud er, påpeker Ottosen.

Mange liberale teologer kritiserer bibeltro kristne for å frarøve mennesker deres tro. Ottosen snur på det.

– Mange liberale teologers måte å snakke om Bibelen på tar troen fra meg. Dette tar de veldig lite alvorlig.

Ottosen utfordret de frammøtte tilhørerne fra organisasjonene og kirkesamfunn om å bruke andre eksempler enn homofili i samtale om kristne sannheter.

– Snakker vi heller om homofili enn om samboerskap fordi det er «lengre unna»? Det er samme bud som brytes. Hvorfor ikke droppe sex-praten å snakke om fortapelsen istedet? Men jeg ser at dette ikke er enkelt. Homofilispørsmålet har blitt testen som brukes for å sette i bås. Vi må også få frem at det er useriøst å si at det finnes masse forskjellige tolkninger av Bibelen. Vi kristne er enige om mange ting og mye av det vi er uenige om handler om holdninger, ikke tolkninger, avsluttet Ottosen.

Sokneprest i Ulvik Dag Øivind Østereng mener DNK er i krise. Han tror alle må opp av sporene.

– Debatten videre må for all del ikke havne i gamle kirkepolitiske spor. Vi må alle ut av dem for å kunne møte dette på en ny måte, sier Østereng. Han snakket videre om hva som menes med kirkelig felleskap og hvem det skal innbefatte. Som prest i DNK ville han likevel innta en pragmatisk holdning og vente på og arbeide for en bedring. Frikirkelig løsninger så han ikke som et alternativ. Hans konklusjon over kirkens tilstand var likevel ikke til å misforstå.

– Vår kirke har kollapset og med dagens ordning er det uopprettelig. Vi har fått tilbake de politiserte fyrstebiskopene som Martin Luther var så arg på. Selv om jeg ikke har tro på DNK i fremtiden, har jeg tro på de mange kristne menneskene i kirken, sa Østereng.

Den anglikanske kirke kan splittes

Økumenikk /

Jeg har forstått at Den anglikanske kirkes framtid er usikker, spesielt etter sommers stormøte i Den episkopale kirke i USA – der de valgte en svært liberal (kvinnelig) ledende biskop, og også nektet å bøye seg for kritikk fra mer konservative anglikanske kirker – men jeg hadde ikke regnet med at splittelsen kunne komme allerede nå. Men i går startet et viktig møte mellom mange kirkeldere i Tanzania, og erkebiskop Rowan Williams er ikke sikker på om det anglikanske fellesskapet overlever neste uke:

“I fear schism,” Rowan Williams told the BBC, and with good reason. Today the annual meeting of the Anglican Communion officially begins in Tanzania, and it is not at all clear that the communion will last the week. No fewer than thirty-seven Anglican archbishops have assembled at a hotel in Dar-es-Salaam, charged with the task of deciding what to do about the communion’s recalcitrant American branch, otherwise known as the Episcopal Church.

… Rather than preach the repentance of sin and forgiveness of Christ, the liberal church primarily exists to help create the “kingdom of God” by advocating for social justice, inclusion, and so on. In bishop Schori’s new book, A Wing and a Prayer, it seems that she does, in fact, affirm doctrines like Christ’s divinity and resurrection. But for liberals such as Schori, such matters are relatively unimportant. For Schori, disagreement on such issues is possible, even desirable, within the Church. The only nonnegotiable doctrines have to do with the Church’s new central mission, defined as matters like gay rights and the UN Millennium Development goals.

… The details remain to be sorted out, but it is likely that most of the Episcopal Church will be demoted to second-rank Anglican status, leaving an orthodox remnant to form what eventually will become a new Anglican province in the United States.

LES MER OM DETTE HER.

Bilde av gamle Napoli

Generelt /

For akkurat et år siden kom vi til Napoli etter vår tur til (kirkene) i Puglia.

Dette bildet viser en av de to gamle romerske gatene i Napoli; snorrette og veldig smale, med høye hus på begge sider – og med interessante kirker eller andre bygninger på hvert gatehjørne.

Vi hadde et fantastisk halvår i Roma og Italia i fjor, og det er nesten litt dumt å bare bo i gamle Norge i år.

Kompendiet til katekismen er klar

Katekisme /


I dag kan vi lese på www.katolsk.no at «St. Olav forlag har nå ferdigstilt sin oversettelse av Kompendium til Den Katolske Kirkes Katekisme, og boken foreligger for salg i St. Olav bokhandel. Boken koster kr. 198.-

I juni 2005 presenterte pave Benedikt XVI en sammenfatning av Den Katolske Kirkes Katekisme. Siden publiseringen av Katekismen i 1992, den såkalte «verdenskatekismen», har man følt behov for «en kort, konsis katekisme som inneholder alt og dog bare de vesentlige og grunnleggende elementer i katolsk tros- og morallære,» sa paven i forbindelse med lanseringen.»

LES HELE NYHETSMELDIINGEN HER OG BESTILL GJERNE BOKEN I ST. OLAV BOKHANDEL,

Prester som blir katolikker

Økumenikk /

I et stykke, av John Allen, som mest handler om andre forhold i Den katolske kirke i USA, står det til slutt noe om protestantiske prester som blir katolikker, som jeg undrer meg over:

As a footnote, Curry (Auxiliary Bishop Thomas Curry of Los Angeles) will ordain a former Episcopalian as a Catholic deacon on Feb. 10, the final step before his ordination to the priesthood next year. When that happens, this former Episcopalian will join the small but growing ranks of married Catholic priests in the United States. He and his wife recently celebrated their 44th wedding anniversary. …

Curry said that in Los Angeles, Catholics and Episcopalians have agreed that they will not ordain one another’s clergy, to avoid any impression of «poaching.» In this case, however, the former Episcopalian served many years ago in another part of the country.

Det første jeg leser her, er at det stadig er noen tidligere protestantiske prester som blir katolikker, og som ønsker, og får lov til, å fortsette sin pastorale tjeneste.

Det andre syns jeg er svært merkelig; at erkebiskopen i Los Angeles i USA har gjort en avtale om å ikke ordinere slike personer til katolske prester. Dette har jo ikke noe med (og oppleves heller ikke som) et venn-fiende forhold mellom to kirker å gjøre, det har vel med personers indre overbevisning, og om deres ønske om å tjene i Kirken. Og da syns jeg det er underlig at en erkebiskop gjør en avtale som stenger for en legitim praksis i Den katolske kirke.

Søndagens tekster: Salige er de som lever etter Guds vilje

Liturgi /

Evangelieteksten i dag er saligprisningene fra Lukas; og de sier at de som lider og forfølges nå, skal få en stor lønn i himmelen. Men de som nå har overflod (og vender seg bort fra de nødstedte), allerede har fått sin lønn, og ikke kan regne med noe mer belønning.

Første lesning, fra Jeremia 17, snakker om det samme, men har et litt annet perspektiv på det; spørsmålet er om man stoler på mennesker (svake skapninger) – da er man ille ute – eller om man «stoler på Herren og setter sin lit til ham. Da er man lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp med å bære frukt.»

Jeg har en barnemesse på søndag, og fokus skal ligge på hvordan vi kan hjelpe våre medmennesker på ulike måter, foreldre, søsken, klassekamerater, de fattige i verden osv. Det vil ikke passe å vektlegge de mer alvorlige aspektene av søndagens evangelium – som vi voksne gjerne også bør legge oss på sinne.

Evangeliet fra Lukas 6:
Sammen med disiplene gikk Jesus ned fra fjellet og stanset på en slette. Der var det samlet en stor mengde av hans disipler og mange mennesker. Da løftet Jesus blikket, så på disiplene og sa: Salige er dere fattige, for Guds rike er deres. Salige er dere som nå hungrer, for dere skal mettes. Salige er dere som nå gråter, for dere skal le. Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld! Gled dere da og hopp av fryd, for stor er lønnen dere har i himmelen. Det samme gjorde jo fedrene med profetene. Men ve dere rike, for dere har alt fått deres trøst. Ve dere som nå er mette, for dere skal hungre. Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte. Ve dere når alle taler vel om dere; for det samme gjorde fedrene med de falske profeter.

Bloggere aktive i presidentkampanjen i USA

Generelt /

John Edwards, som prøver å bli nominert som den demokratiske presidentkandidaten, har nå skapt en hel del diskusjon fordi han lar medlemmer av sin kampanjestab skrive de verste ting om katolikker og andre kristne på sine blogger. Det er tydelig at blogger mer og mer blir regnet som viktige i samfunnsdebatter.

Mange demokrater (i tillegg til mer konservative amerikanere) er blitt støtt av det som står i bloggene (og det står ting der som jeg ikke kunne tenke meg å trykke i min blog), Edwards selv er også bekymret, men han lar tydeligvis bloggerne fortsette:

Thursday, the campaign issued a statement from Edwards saying that he had been personally offended by the remarks and that the bloggers «have both assured me that it was never their intention to malign anyone’s faith, and I take them at their word.»

The campaign also sent out semi-apologetic statements from each blogger saying she was sorry if anyone was offended.

And so religious liberals find themselves in a quandary. They have no interest in associating with the likes of William Donohue, the Catholic League president who is closely aligned with the GOP and led the charge against Edwards’ aides. Donohue said Thursday he would take out newspaper advertisements attacking Edwards as anti-Catholic. But religious liberals also think Edwards’ aides merit more than a slap on the wrist.

“I thought his explanation was not satisfying,» said Cornell’s Penalver. «It’s obvious that they did mean to give offense.»

«You imagine a similar kind of comment directed at the Jewish community or at the gay community – something at this level of intentional offensiveness — and I have a hard time believing it gets resolved in the same way,» he said.

LES MER OM DETTE HER – OG PÅ Amy Welborns blog – en av de mest kjente katolske bologgene i USA.

Hvorfor ble Edith Stein katolikk?

Katolsk /

Edith Stein (1891-1942) var en jødisk filosof som ble katolikk, senere også karmelitt-søster og til slutt led martyrdøden i Auschwitz.

Historien om hennes omvendelse sier vanligvis at hun leste Teresa av Avilas selvbiografi; hun leste hele natten, og da morgenen kom visste hun at hun måtte bli en katolikk. Karmelittpresten Ulrich Dobhan sier nå at bakgrunnen for hennes omvendelse er mer sammensatt. (Edith Stein er en helgen som kan gripe også de unge i vår tid, og senest sist søndag fortalte jeg hennes historie til konfirmantene i vår menighet.)

«During the summer semester of 1918, during Husserl’s lectures at the University of Freiberg on the subject of Rudolf Otto’s book, ‘Das Heilige,’ Edith probably read Teresa of Avila’s name because it’s mentioned in that book.» Later, on May 24 or 25, 1921, at the house of Anne Reinach and her sister-in-law Pauline, in Goettingen, Germany, Stein chose the autobiographical volume: «Life of St. Teresa of Avila» from their library.

The reading of St. Teresa’s book was decisive in tipping Stein toward Catholicism instead of Protestantism, but Father Dobhan wants to clarify that «here we are not talking about the step from atheism to Christianity.»

«The exclamation of ‘This is the Truth!’ that is generally put in the mouth of Stein upon reading the autobiography of the saint, does not correspond to what she said, nor does it reflect Stein’s spiritual process,» Father Dobhan clarified.

Stein’s inquiry into Christianity had been maturing over time. As a philosopher, she was profoundly influenced by the work of Max Scheler during his Catholic period and the heroic witness of Anne Reinach, widow of fellow philosopher Adolf Reinach, who fell in the war in November 1917.

While not the sole source of her conversion, the book did lead to her decision to become a Carmelite, where upon entering she took the name Teresa Benedicta of the Cross. St. Teresa Benedicta of the Cross was canonized by Pope John Paul II in October 1998, and made a co-patroness of Europe in October 1999.

Tredje fase i homofilidebatten

Teologi /

To prester i Den norske kirke – Gregers Lund og Kåre Skråmestø – skrev i et innlegg i Vårt Land med denne overskriften for noen få dager siden. Den første fasen i homofilidebatten regner de varte fra (50- og) 60-tallet, fram til 1972, da homofil adferd ble fjerna fra straffeloven. Deretter kom det en fase som karakteriseres av ordet likestilling, som endte med innføringen av partnerskapsloven i 1993.

Tredje fase dreier seg så om utstøtelse, sier de. Og de som vil bli utstøtt er de som ikke vil godta at enkønnet og tokjønnet samliv likestilles. Så langt er disse konservative bare blitt verbalt blitt utstøtt, men det vil snart bli verre. De baserer denne vurderingen på Tor B. Jørgensens uttalelse like før han ble innsatt som biskop i Bodø nylig. Da sa han: «Homofilt samliv dreier seg, slik jeg ser det, om menneskeverd», og han ønsket å være svært aktiv for å få på plass kirkelig velsignelse/ ekteskap for homofile.

Innlegget i Vårt Land konkluderer derfor slik: «Dersom denne argumentasjonen om menneskeverd vinner fram i kirken, er resultatet innlysende: Utstøtelse av alle som forvarer kirkens klassiske samlivsetikk.»

I Den katolske kirke har vi heldisvis ingen slik utviklking innenfor Kirken, men samfunnets stadig sterkere ensretting på dette områder må også vi kjempe med.

Dansk, luthersk prestefamilie er blitt katolikker

Katolsk /

Det er nå den siste uken blitt alment kjent at den danske, lutherske presten, GT-professoren og abortmotstanderen Arne Munk er blitt katolikk – sammen med sin kone, som også er teolog.
På nettstedet religion.dk leser vi bl.a.:

Arne Munk, søn af digterpræsten Kaj Munk og kendt og omstridt abortmodstander, har sagt endeligt farvel til folkekirken. Sammen med hustruen, Hanne, der er teolog, konverterede han juleaftensdag til den katolske kirke. Deres voksne datter, Mathilde, blev katolik for tre år siden.

Beslutningen er begrundet i en protest imod og skuffelse over folkekirken, som de mener har fjernet sig mere og mere fra sit bibelske og bekendelsesmæssige grundlag. Samtidig sætter de et stort spørgsmålstegn ved folkekirkens højt besungne rummelighed.

Trosmenigheter stagnerer

Teologi /

Det snakkes ofte om at de karismatiske menighetene rundt om i verden er de som vokser mest; bl.a. ble dette nevnt ved mine økumeniske studier i Roma i fjor. I den tredje verden ser dette utt til å stemme (så langt jeg vet), men jeg har ikke hatt inntrykket av at det samme skjer i Vesten, f.eks. i Norge.

I dag skriver Vårt Land noen som styrker denne siste antakelsen; Norges tov trosmenigheter har hatt en nedgang i medlemstallet:


2004 ser ut til å være det tallmessige høydepunktet. Etter den tid har pilene pekt sluttet å peke oppover, men trolig mistet menighetene sin største kraft for flere år siden, mener kirkevekstforsker Ommund Rolfsen.

Vårt Land har hentet inn medlemstall for de fire siste årene for 12 av de største trosmenighetene. Tallene fra fylkesmennene viser at menighetene mistet fem prosent av medlemmene fra 1. januar 2004 til 1. januar 2006. Nedgangen var større i Oslo Kristne Senter, som mistet 12 prosent av medlemmene disse to årene.

LES HELE DENNE ARTIKKELEN I VÅRT LAND.

Skriftemålet – å bli kvitt “uønsket bagasje”

Katolsk, Teologi /

En mann hadde hørt at «katolikker gjør noe som hjelper dem til å bli kvitt uønsket bagasje som de sleper rundt på, og hjelper dem til å starte opp på nytt igjen».

Slik starter erkebiskop Donald Wuerl i Washington DC en flott artikkelen han har skrevet om skriftemålet, nå to uker før fastetida begynner. Her skriver han bl.a.:

Katekismen minner oss på at skriftemålets sakrament må sees i sammenheng med omvendelse. Jesus kaller til omvendelse. Dette kallet er en vesentlig del av forkynnelsen av riket: «Tiden er inne, og Guds rike er nær. Vend om og tro på Evangeliet!» (1427). And even if our conversion is ongoing and only partial, we are still subject to the effort that will some day reach completion. The Catechism points out that after he denied his Master three times Saint Peter’s conversion «bears witness» to Jesus’ infinite mercy (1429). (Les mer om skriftemålet i katekismen.)

The importance of the sacrament of Penance is that it really does restore and renew our baptismal holiness. A Catholic who has committed grave sin is obliged to ask forgiveness for it in this sacrament. Once we do this and receive sacramental absolution, we are restored again to holiness – to an innocence before God. So powerful is the grace of this sacrament that the Rite of Penance reminds us that «frequent and careful celebration of this sacrament is also very useful as a remedy for venial sins. This is not a mere ritual repetition or psychological exercise, but a serious striving to perfect the grace of baptism so that, as we bear in our body the death of Jesus Christ, his life may be seen in us ever more clearly».

LES HELE TEKSTEN TIL ERKEBISKOPEN HER – NB: en pdf-fil.

Ignatiansk spiritualitet i Norge

Katolsk /

Det har vært skrevet en del om jesuittisk/ingantiansk spiritualitet på flere blogger de siste ukene. Vårt Land skrev i går en artikkel om en av Josefsøstrene i Oslo, søster Hedwig Osterhus, som nå flytter fra Nesøya til Grefsen. Hun foretteller dette om bønn og retrett:

– Og om man ikke kan be?
– Da har man kanskje feil forventning til bønn. Å be er å åpne seg for Gud. Hva som så skal skje, må vi overlate til ham. Merkelig nok er det min erfaring at det alltid skjer noe når vi gir Gud oppmerksomhet. Ignatius kaller det en ettersmak, som gjør at vi gjerne vil ha mer. Det er hva som skjer. Men bønn krever dessuten åpenhet for hva som bor i meg selv. Jeg tror mange er redde for å møte det. Derfor tør de ikke å be.
– Har vi grunn til å være redde for det?
– Vi er alltid redde for smerte, og det kan vi møte i oss selv. Men jeg har aldri opplevd en som åpner seg for Gud, som ikke kommer gjennom det.

… Da søster Hedwig på 80-tallet fikk et sabbatsår, reiste hun til USA for å studere pastoralpsykologi og ignatiansk spiritualitet.
Det var i jesuittenes retreatbevegelse hun på slutten av studieårene hadde funnet det hun savnet i teologien, og nå ville hun utdype det for egen del. Hun ønsket seg tilbake i menighetstjeneste. Men også den veien ble stengt. Så ble hun bedt om å komme til ordenens nyopprettede retreatsenter for å være åndelig veileder.
– Det hadde ikke vært i min tanke. Men slik er det Gud leder, gjennom det han stenger og det han åpner. Nå kjenner jeg at det var her han ville ha meg. Så får vi se hva som kommer siden.
Søstrene har alltid hatt retreat som en del av årsprogrammet. Det er også ut av klostrene den moderne retreatbølgen har sprunget. Da søster Hedwig begynte å interessere seg for ignatiansk åndelighet, var det nokså ukjent. Nå har interessen eksplodert.

– Hvorfor tror du det er blitt en så voldsom interesse for retreat og åndelig veiledning?
– Det skyldes at folk har fått så mye jordiske goder, og så opplever de at det bare gir tomhet. Dessuten arbeider Guds ånd sterkt i dag, og mange mennesker opplever en lengsel som de ikke vet hvor de skal gå med.

LES HELE ARTIKKELEN I VÅRT LAND HER.

Flotte kirker i Italia

Generelt /

I dag for akkurat et år siden reiste min kone og jeg med tog fra Roma til Puglia, Italias hæl. Her stoppet vi først i Trani, som har den flotte domkirken vi ser på bildet.

Etter to dager i Trani reiste vi videre sørover, stoppet noen timer i Bari, før vi ankom Lecce, som er kjent som ‘barokk-byen’ og har et stort antall kirker i barokk stil; spesielt utvendig er de fantastiske.

SE BILDER AV FLERE KIRKER HER.

Den katolske kirke i vår moderne tid

Katolsk, Teologi /

Torben Riis skriver interessant i det danske Katolsk orientering om Da verden ble moderne, om hvordan verden og Kirken har kommet stadig mer på kollisjonskurs. Han åpner artikkelen slik:

Hvordan gikk det til at seksualmoralen ble lagt for hat? At disiplin og avholdenhet i seksuallivet ikke bare betraktes som en komisk fortidslevning, men som direkte skadelig, og at ordet ekteskap er blitt avløst av det mer moderne ”parforholdet.” Ja, hvorfor er avstanden mellom det Kirken lærer om seksualitet, ekteskap og prevensjon og moderne menneskers livsstil blitt stadig større?

Når mennesker utenfor Kirken forteller oss hva de finner tiltalende eller mindre tiltalende ved Den katolske kirke, vil uttalelsene typisk fordele seg etter dette mønster:

Vi liker ikke at:
* Kirken har et foreldet ekteskapssyn (hva skal det være godt for at man ikke kan skilles?)
* Kirken forbyr prevensjon og abort (har de ikke hørt om overbefolkning? – og er de ikke klar over, at folk i Afrika får AIDS hvis de ikke bruker kondom?)
* Prester og søstre skal leve i sølibat (det er da underlig og unaturlig)
* Kirken forbyr sex utenfor ekteskapet og diskriminerer folk med en annen seksuell orientering (og er det noen som retter seg etter det?).

Til gjengjeld liker vi godt:
* pavens julemesse i Peterskirken
* julekrybber, krusifikser o.l.
* stillheten og alle de levende lys i kirkene
* pilegrimsreiser
* at Kirken taler de fattiges sag
* at Kirken er imot dødsstraff og krig

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Søndagens tekster: Gud kaller oss

Liturgi /

I dag hører vi følgende evangelium i alle verdens katolske kirker:

Da Jesus var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og kast noten til fangst!» «Mester,» svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ingenting fått. Men på ditt ord vil jeg kaste noten.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at noten holdt på å revne. De gav tegn til kameratene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» … … Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

Søndag for to uker siden hørte vi om gleden over at Guds ord blir forkynt, – i Jerusalem etter eksilet i Babylon, og av Jesus i Nasaret – og at mennesker gledet seg stort over det trøstefulle og nådefulle budskapet

Sist søndag hørte vi så om hva det koster å forkynne Guds ord – fra profeten Jeremias’ liv, og fra fortsettelsen av Jesu forkynnelse i Nasaret. Vi hører at budskapet ofte ikke blir så godt mottatt, både profetene i GT og Jesus selv møtte ofte stor motstand pga de budskapet de brakte fra Gud – Jesus ble til og med drept

I dag fortsetter dette temaet i lesningene på den måten at vi alle blir utfordret til å gå med Herrens budskap – alle kalles, men på ulike måter og til ulike oppgaver.

Vi hører to svært kjente kallopplevelser som skal utfordre oss alle til å være åpne for Herrens kall til oss. Først hører vi om profeten Jesajas kall – han som så Herren i tempelet og hørte serafene som sang det kjente: Hellig, hellig, hellig. Deretter hører vi den gripende fortellingen om hvordan Peter og noen av de andre disiplene ble kalt av Herren.

I disse to kallsfortellingene er to ting sentrale, etter mitt syn: Det første er opplevelsen av Guds hellighet – det er en betingelse at vi opplever Gud som han virkelig er, dvs. hellig, ellers kan Gud knapt snakke til oss. Det andre er at vi blir presentert et direkte og (ofte) krevende kall fra Herren selv.

Når vi så blir kalt på denne måten – og selvsagt kjenner oss uverdige og ute av stand til å utføre det Herren kaller oss til – da lover han å være med oss alle dager, så vi kan utføre det han har kalt oss til.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Hva lærer den katolske kirke?

Katekisme, Økumenikk /

Den siste uken har det vært litt diskusjon på norske blogger om hva Den katolske kirke lærer. Og for å si det rett ut: Her har det blitt påstått mange absurde ting.

Men det er faktisk ganske lett å finne ut hva Kirken lærer. DEN KATOLSKE KIRKES KATEKISME kom ut i 1992, den kom ganske snart ut på norsk, og den kan leses online her: http://www.katolsk.no/kkk

Her finner protestanter hva vår kirke virkelig lærer. Jeg regner med at man da finner at det meste av katolsk tro er helt normal kristen lære, men at det er noen punkter man er uenig i. Disse omdiskuterte punktene er jeg gjerne med og samtaler om. (Men jeg vil gjerne spares for underlige påstander om ting som katolikker visstnok skal lære, men som faktisk er helt absurde.)

Samtale mellom kristne kan være så mangt

Økumenikk /

Etter at jeg i flere år har samarbeidet på tvers av kirkegrenser – både da jeg var lutheraner, og nå som katolikk – og også i fjor hadde et studiesemester i økumenisk teologi i Roma, blir man vant til en måte å drive økumenikk på – ganske forsiktig, høflig og vennlig på alle måter – og glemmer kanskje at andre kristne henger igjen i en helt annen tradisjon.

Jeg nevnte i en tidligere post her litt om «samtaler» mellom katolikker og protestanter, der noen (få) protestanter klarer å si de underligste ting om katolsk tro. For øyeblikket fortsetter tydligvis en debatt om Jesuittene, om deres «hemmelige ed» og løgnaktige måter å arbeide på blir beskrevet.

På pastor Torps blog (se under kommentarene) skriver f.eks. forfatteren selv: «Det er folk som har dødd for å ha stått for sannheten om jesuittene. … Jesuittene har utført det verst tenkelige utfra verdien om at «hensikten helliger midlet». Det skal ikke mye sannhetssøken til for å bekrefte at jeg her skriver sannhet.»

Man tror kanskje at folk her skriver om jesuittene før år 1800, men man mener visst på ramme alvor at dette beskriver Jesuittene i det 21. århundre. Og selv om flere har prøvd å korrigere informasjonen på bloggen, lar forfatteren og enkelte kommentatorere seg ikke overbevise. Man lurer på hvordan det kan gå til at menensker som bor i samme land, og på samme tid, kan oppfatte ting så forskjellig!

……..

Men jeg holder på å avsluttet den posten, ser jeg en ny post på pastor Torps blog: «På den katolske presten Oddvar Mois blogg skriver katolikken Knut Erik: «Jan Aage Torp blir en god katolikk når han får “litt” tid på seg. Det er mye katolsk over Torps forkynnelse, som enda sitter igjen i den norske folkesjel, ifra tiden før reformasjonen. Forøvrig hadde tidligere pinsevennene slike holdninger om katolikkene som sin “lære”. Idag skal man lete lenge før man finner en leder hos pinsevennene med slike oppfatninger. Det bør opprettes grupper der vi kan kommunisere med pinsevennene, og gjensidig fortelle hva vi står for.»

Oddvar Moi, som for øvrig var studiekamerat av meg på Blindern for maaaange år siden, har gjort intet så langt for å distansere seg fra katolikken Knut Eriks vurderinger. Venter han også på at jeg skal komme inn under Moderkirken og Pavens verdensvide herredømme?
Jeg bare lurer. :-)»

Til det må jeg svare at jeg tviler på om Jan-Aage Torp blir katolikk med det første, men det er jo selvsagt helt opp til ham.

Den hellige Ansgar – Nordens apostel

Katolsk /

I dag feirer vi den hellige Ansgar, tysk biskop, Nordens apostel og kirkens vernehelgen i Danmark, som levde fra 801-865.

På katolsk.no leser vi følgende om ham:
Ansgars store forbilde var den hellige Martin av Tours, og i likhet med ham synes også Ansgar å ha levd i en fruktbar spenning mellom bot og bønn og apostolisk innsats. Han bar hårskjorte, fastet på vann og brød når helsen tillot det, ellers praktiserte han måtehold. Flid og en sunn, radikal syndserkjennelse ga rom for utholdende bønn, og drømmer og syner fulgte ham livet gjennom. Men bønn og meditasjon drev ham også ut i en modig og sjenerøs misjonsinnsats.

Ansgar brente etter å forkynne evangeliet og viste en stor forkjærlighet for de fattige. «Han er den beste mann jeg i mitt liv har sett», skrev kong Haarik til den svenske konge; «hans like i troskap har jeg aldri truffet blant mennesker». Han var også undergjører, helbredet mange syke med bønn og salving med olje. Men i alt dette var han ubestikkelig sann, så da noen en gang skamroste ham for de mirakler han gjorde, var hans svar: «Hvis Gud skulle utvelge meg til å utføre slike ting, da ville jeg bare be ham om et eneste mirakel, nemlig at han med sin makt ville gjøre meg til et godt menneske».

LES MER OM ANSGAR HER.

Skroll til toppen