Forfatternavn:Oddvar

Prestestudenter må lære den tradisjonelle messen

Katolsk, TLM /

Biskop Morlino i Madison, Wisconsin, USA, hadde nylig en samling for sine prestestudenter, om ba dem alle lære den tradisjonelle latinske messen (i tillegg til den nye messen) før si ordinasjon. Father Z. skriver om dette, bl.a.:

Bp. Morlino told the [seminarians] that it was his expectation that all of them learn how to say Mass in the Extraordinary Form before they are ordained.

Morlino did not say that they would be required to use it all the time, but that they must know how to use it. If seminaries are not offering the opportunity to learn the older form (which they ought to be, by the way), they could go to workshops or find priests who could help them to learn it. Bottom line: they are to learn the Extraordinary Form.

I think this was a remarkable. How many bishops, after all, are saying this openly to their seminarians? It was also, frankly, a paternally charitable thing to tell the seminarians.

First, if there were any doubts about their bishop’s attitude toward his seminarians and traditional forms, these doubts were thereby removed. They need never fear the bishop or worry about what would happen to them when he heard that they were going to TLM’s here or there, learning the rubrics, serving Masses. They need not on this account fear the rector of the seminary they attend, since they are following the expressed desire of the bishop. Moreover, Universae Ecclesiae (the Holy See’s commentary on Summorum Pontificum) gently asserts that seminarians are to know the Extraordinary Form.

Second, knowledge of and use of the older form of Mass teaches men -seminarians and priests alike – something about the priest and the priesthood which the Novus Ordo doesn’t really do on its own. The older form stresses the sacrificial and priestly nature of the priest’s actions and words during Mass as well as the priest’s own deep unworthiness and complete dependence on God’s mercy and grace.

Third, no priest of the Roman Rite ought to rest easy until he knows also the older form. Ignorance of the older form means ignorance of his own rite. Furthermore, when it comes to their ordination, someone must stand up and attest to the ordaining bishop that the men have been properly formed. How can he honestly say they are properly formed if they have been left ignorant by their seminaries of their rite? The seminarians of Madison, by learning the Extraordinary Form, can always be at ease on this point.

(Underlig at noen biskoper krever noe, og andre biskoper nekter akkurat det samme – mens pave Benedikt legger tydelig til rette for at den tradisjonelle messen gjerne må brukes.) Og Father Z. skrev også nylig om en prest som hadde blitt spurt av sin biskop om å lære den tradusjonelle messen:

During his homily this weekend, my pastor stated that our bishop asked him to learn to say the TLM so that he can say mass for a group of Carmelite nuns who recently moved to the area. I would like to pray for my pastor as he learns to say the TLM. …

Pave Benedikts vektlegging på kontinuiteten

Katolsk, Liturgi, Paven, TLM /

Kardinal Burke snakker på denne videoen svært interessant om at den katolsk tradisjonen fortsetter – før, under og etter konsilet. Og om hvordan det er liturgien som aller sterkest må vise denne kontinuiteten – og hvordan dette kommer fram i tillatelsen gitt til alle prester til å feire den tradisjonelle messen, og i den nye engelske oversettelsen av messen. Fr. Z. har transkribert deler av intervjuet:

What the Holy Father … and I’m just reflecting now on what he himself has written … is trying to communicate is the continuity of our Catholic faith down the centuries. Sadly, what happened after the Second Vatican Council was – an idea developed that we were forming a new Church and that everything that had gone on since the time of the first Chrsitians was all retrograde and in some way a defection from what was supposedly this Church of freedom and truth and joy. And what happened in the process is that the tradition was lost, especially in the sacred liturgy. There were many abuses and even the reform of the rite itself was so radical that people didn’t see sometimes how there was a continuity between what’s now called the Ordinary Form of the Roman Rite and the Extraordinary Form. The Holy Father … and this is important not just for the sacred liturgy but is important for every aspect of our life … we can see it in catechesis, we can see it the moral life, we can see it in family life, religious life, priestly formation – no need to go into all of that. The Holy Father rightly has put his focus on the sarcred liturgy because this is the highest and most perfect expression of our life in Christ. And if we can reestablish in the celebration of the sacred liturgy a strong sense of the worship of God as God wants it, not my creation, but the gift of God, that sacred worship has been handed down to us in the Church through the centuries, we’ll get a lot of other things straightened out at the same time. It has to start with the sacred liturgy.

Professor John Rao fra The Roman Forum

Katolsk, Liturgi, TLM /

Fra Rorate Cæli så jeg lenken til videoene under (del 2,3,4,5 kommer automatisk), der Catholic News Service interessant nok har beskrevet den tradisjonalistiske bevegelsen på en grundig og objektiv måte. (Se flere av deres videoer her.)

Professor Rao sier selv i en kommentar på Rorate:

I want to reaffirm one theme with a great number of consequences: namely, that most Catholics are not sufficiently aware of Church History, and that it is this lack of awareness that makes it seem as though everything only «went wrong» because of Vatican II. Rome has often been «asleep» and a «problem» for thinkers and saints.
Popes have often done both good and bad things and driven zealous believers to despair. More to the point, Enlightenment ideas have had a huge influence everywhere in the Church since the mid-1700’s. Church authorities—the popes included—have experienced great problems since the early 1800’s fighting against more open «socialist» manifestations of the Enlightenment without falling into the hands of its more subtle, materialist, individualist, economic libertine, constitutional forms. Packaged under the name of Americanism and Pluralism, and in possession of a world-wide missionary zeal, it is this more «moderate» anti-Catholic force that has had an overwhelming influence over much of the globe since 1945—well before the Council began. Personally, one of the most tragic facts of Catholic life in America today is the fact that many well-meaning traditionalists do not realize that they are supporters of this moderate Enlightenment individualism—and therefore of a vision that can never allow Christ to rule over man and society. The dominant spirit at Vatican II played with both forms of the Enlightenment. Both worked against the Traditional Mass. In addition to fighting for the victory of the Mass of the Ages and the overturning of the horrible consequences of the Council, defenders of the faith must fight for a recovery of the whole of the Catholic Tradition. That’s a tall order and it involves a self-purgation of a lot of individualist, materialist Americanist «customs» as well as a battle against Marxism and Islam. Nothing is going to change with a snap of the finger.

11. august: Den hellige Susanna og den hellige Tiburtius

Liturgi /

I svært lang tid har Kirken feiret den hellige Susanna og den hellige Tiburtius den 11. august. Disse to var ikke forbundet meg hverandre på annen måte enn at de var martyrer fra Roma, men de ble feiret svært grundig i over tusen år, men gradvis ble festen nedgradert, til vanlig minnedag, og bare commemoratione i 1962 – og i den nye kalenderen falt de helt ut. Men den hellige Susannas kirke i Roma er fortsatt godt kjent, og på katolsk.no kan vi lese om den:

Huset hvor Susanna døde, samt nabohuset som tilhørte hennes onkel Caius, som sto nær de to laurbærtrær, ble gjort om til en kirke, senere titularkirken Santa Susanna ad duos domos («ved de to hus») ved siden av Diokletians termer på Quirinal-høyden i Roma. Kirken het opprinnelig Titulus Gaii etter den opprinnelige eieren, og bygget er kjent siden 300-tallet og ble nevnt i underskriftene fra den romerske synoden i 499. Fra synoden i 595 opptrer kirken under navnet Santa Susanna, som den sannsynligvis fikk ved restaureringsarbeider.

Allerede i 401 ble Susanna besunget i Roma av dikteren Claudia Claudianus. Susannas minnedag i Martyrologium Romanum er 11. august, og samme dag minnes de ortodokse og armenerne henne. Hennes fest ble allmenn fra år 800. Susannas relikvier befinner seg i kirken Santa Susanna i Roma. Hun blir fremstilt med sverd og krone. …

Denne kirken er nå den amerikanske kirken i Roma, og jeg har selv vært der et par ganger.

11. august: Den hellige Klara – eller lørdagsmesse for Maria

Liturgi /

Den hellige Klara av Assisi er en viktig helgen og feires i den nye kalenderen 11. august. Det er som vanlig en grundig beskrivelse av henne på katolsk.no – SE HER. 11. august var hennes dødsdag i 1258, og hun ble begravd dagen etter. I den tradisjonelle kalenderen feires hun på begravelsesdagen, 12. august – og altså ikke i år, siden det er sen søndag. Engelske Wikipedia forteller hvorfor dagen ble forandret:

In the traditonal Calendar, her feast day wss celebrated as a Double on August 12, the day following her death, as August 11 was already assigned to Saints Tiburtius and Susanna, two third-century Roman martyrs. It was changed to a Third-Class Feast in 1960. The 1969 calendar reform removed the feast of Ss. Tiburtius and Susanna from the calendar, allowing St. Clare’s feast to be celebrated on August 11, as a Memorial.

Mer om den hellige Laurentius – hans kirke i Roma

Katolsk, Liturgi /

Når vi nå har feiret den hellige Laurentius’ festdag, og altså feiret ham to dager til ende – inntil 1970 (og fortsatt i den tradisjonelle kalenderen) ble jo hele dagen før (ikke bare kvelden som vi kanskje tenker nå, om Larsok (9/8) og f.eks. Jonsok (24/6)), før vigilien til de viktigste festene ble markert i fiolett, som en forberedelse til den store festen. Når vi nå har feiret festen, oppdager jeg at på tross av flere måneders opphold i Roma, har jeg egentlig aldri skikkelig besøkt og grundig studert den berømte Laurentiuskirken utenfor muren – i Roma, altså.


Wikipedia skriver om denne kirken:

Before the present-day basilica was constructed, the estate upon which it sits was once home to a small oratory built by Emperor Constantine I. The emperor built it over the site on which it was believed that Saint Lawrence was executed. In the 580s, Pope Pelagius II commissioned the construction of a church over the site, in honor of the martyr. In the 13th century, Pope Honorius III commissioned the construction of another church in front of the older structure. It was adorned with frescoes depicting the lives of Saint Lawrence, and the first martyred deacon Saint Stephen, who is interred with Lawrence in the confessio under the high altar. The two structures were united as part of a program of urban renewal. Excavations have revealed several other crypts of various people, buried below street level. Saint Hilarius is buried here.

The portico, c. 1220, has Cosmatesque decoration by the Vassaletti family of craftsmen. The 13th century frescoes, which have been recently reconstructed, depict scenes from the lives of St Stephen and St Lawrence, both deacons and martyrs. …

Hva er egentlig et ekteskap? – fornuftsargumenter

Apologetikk, Generelt /

Leroy Huizenga skriver på FirstThings.com at argumenter mot homofile ekteskap, i samfunnsdebatten, egentlig ikke bør være fra Bibelen (i særlig grad). De vil ikke fungere, og de kan føre til at spørsmålet oppfattes som religiøst – noe det ikke er. Han siterer også noe Chicagos kardinal George skrev om dette nylig:

Cardinal George suggested on his blog, “It might be good to put aside any religious teaching and any state laws and start from scratch, from nature itself, when talking about marriage.” He then made the following points:

Marriage existed before Church and state. Therefore, “Neither Church nor state invented marriage, and neither can change its nature.”

Marriage concerns the physical complementarity of the sexes. “The sexual union of a man and woman is called the marital act because the two become physically one in a way that is impossible between two men or two women.”

Even though marriage precedes the state, the state has an interest in regulating marriage, which is a public institution, to the end of “assur[ing] stability in society and the proper protection and raising of the next generation of citizens.”

The Church is also interested in regulating marriage, “because Jesus raised the marital union to the level of symbolizing his own union with his Body.” For Catholics, at least, the harmony of reason and faith, of nature and grace, means that things that existed before Jesus Christ was ever conceived—water, bread, wine, marriage—can be raised to the level of a sacrament.

The Cardinal, then, claims that the State has a duty not to define marriage according to the passing fancies of the body politic at a given time but to protect marriage as a natural good preceding the State. The Church too has a double duty, as it is indebted not only to nature but also to revelation.

Because of the harmony of faith and reason, thoughtful Christians can speak of marriage in terms of both categories. …

Den hellige Teresa Benedikta av korset – eller vigilien for den hellige Laurentius

Katolsk, Liturgi /

Jeg – som leser de tradisjonelle tidebønnene, men oftest feirer messer etter den nye kalenderen – har i dag markert to helgener; den hellige Teresa Benedikta av korset, som også er en av vernehelgenene for Europa, og forberedt meg denne vigiliedagen til å feire den hellige Laurentius i morgen. De er begge viktige martyrer, men dette er også eksempler på at det bør bli en justering av de to kalenderne.

Dagens messe for den hellige Teresa Benedikta inneholdt bl.a. følgende:

Kollektbønn:
Herre, våre fedres Gud, da den salige Teresa Benedikta møtte sitt martyrium, førte du henne inn i fylden av kunnskapen om korset. Fyll oss med den samme kunnskap, og la oss på hennes forbønn alltid søke deg, den Høyeste Sannhet. Gi oss å forbli trofaste inntil døden i din kjærlighets pakt, den du tegnet med din Sønns blod til frelse for alle mennesker. Han som lever og råder …

Lesning – Hos 2, 14b.15b.19-20
Så sier Herren: Se, jeg vil lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne. Der skal hun svare meg som i ungdommens dager, som den gang hundrog opp fra Egypt. Jeg vil trolove meg med deg for alltid. Jeg vil trolove meg med deg i rettferd og rett, i miskunn og barmhjertighet. Jeg vil trolove meg med deg i troskap, og du skal kjenne Herren.

Responsoriesalme – Sal 45, 11-17
Omkved: Hør, min datter, gi akt og bøy ditt øre.
Hør, min datter, gi akt og bøy ditt øre, glem ditt folk og dine fedres hus. Da vil kongen finne behag i din skjønnhet. Han er din Herre, fall ned for hans fot.
I all sin prakt føres kongsdatteren inn, kledd i gullvirket kledning. Hun føres frem for kongen i fargerik drakt. Hun blir fulgt av unge piker av sine venninner
Under jubel og glede ledes de inn i kongens slott. I dine fedres sted skal sønner komme. Du skal sette dem til fyrster over hele jorden.

Evangelievers: Halleluja. Kom Kristi brud, ta imot den krone som Herren har beredt deg for evigheten. Halleluja.

Evangelium – Matt 25, 1-13
På den tid fortalte Jesus denne lignelse til sine disipler: «Så kan himlenes rike lignes med ti terner, som kom for å gå brudgommen i møte; og alle hadde sine lamper med. Men fem av dem var uforstandige, og bare fem av dem var kloke. For de uforstandige tok nok lampene, men hadde ikke olje med; de forstandige derimot tok både lampene sine og kanner med olje. Men da brudgommen lot vente på seg, falt de etter hvert i søvn og sov til sist alle. Da, midt på natten, hørtes et rop: «Brudgommen kommer! Ut og gå ham i møte!» Alle ternene våknet og gjorde lampene sine i stand. Men de uforstandige måtte si til de kloke: «La oss få litt olje av dere, for lampene våre slukner.» Da svarte de som hadde vist seg forstandige: «Nei, det blir ikke nok både til oss og til dere; dere må gå til kjøpmannen og hente noe selv.» Men mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var rede, gikk sammen med ham inn til bryllupsfesten. Så ble døren lukket. Senere kom også de andre ternene og ropte: «Herre, herre, lukk opp for oss!» Men han svarte: «Jeg har bare dette å si dere: Jeg vet ikke hvem dere er.» Våk derfor – for dere kjenner hverken dagen eller timen.»

Den hellige Dominikus – 4. august

Katolsk, Liturgi /


Den 4. august, sier nok mange, er det ikke 8. august? I den tradisjonelle kalenderen feires han fortsatt 4. august, mens i 1970 ble han flyttet til 8. august – og det er nok dette siste de fleste husker. katolsk.no har som alltid svar på hvordan merkedagene har utviklet seg:

… Dominikus ble til midten av 1500-tallet minnet den 5. august (dødsdagen 6. august er opptatt av Herrens forklarelse). Deretter ble han i 400 år minnet den 4. august, men fra 1972 minnes han den 8. august, da 4. august er dødsdagen for den hellige Johannes Maria Vianney. I Bologna minnes Dominikus fortsatt med pavelig dispensasjon den 4. august. …

Bildet øverst viser den hellige Dominukus’ grav i Bologna, der jeg var i 2006. Og i dagens tradisjonelle tidebønner leste vi følgende om Domunikus og bl.a. hans kamp mot vranglærerne:

Born at Calaruega in Spain of the noble family of Guzman, Dominic studied the liberal arts and theology at Palencia. At first he was made a canon of the church of Osma ; later he became the founder of the Order of Preachers. His genius and virtue were most conspicuous in the conversion of the heretics who were trying to pervert the people of Toulouse. He went to Rome and asked Pope Innocent III to approve and confirm his Order, and obtained this approval from his successor Honorius III. After seeing his efforts bring innumerable men to a religious and holy life, he bequeathed charity, humility and poverty as a solid heritage to his disciples, and fell asleep in the Lord at Bologna on the 6th day of August, 1221, while these words were being said : Come ye to help him, O ye Saints of God! run ye to meet him, O ye Angels! Pope Gregory IX enrolled him among the Saints.

Rapporter fra Kirkens lidelser i Romania

Generelt, Katolsk /

Michael Voris forteller i disse to videoene om hva som skjedde med de kristne i Romania etter at kommunistene overtok kontrollen. I den første videoen tar han opp litt mer generelt hva som skjedde i denne perioden:

I denne andre videoen fokuserer han spesielt på hva de gresk-katolske prestene måtte gjennomgå:

Santiago i Nidaros

Katolsk /


På bloggen Sta Sunniva av Selja leser vi interessant informasjon om at pilegrimer fra Spania kom til Nidaros for ikke mange dager siden:

Lørdag kom Sant Iago til St. Olavs by med brask og bram sammen med en stor gruppe spanske pilegrimer. Hele 183 spanske pilegrimer vandret den siste etappen til Nidarosdomen lørdag 28. juli, melder St. Olav katolske menighet i Trondheim. Pilegrimsgruppen hadde med seg et Olavskors etterfulgt av en statue av St. Jakob (Sant Iago, som apostelen heter på spansk).


I samme blogginnlegg leser vi ogsom om dette andre bildet: «St. Olav bekranses på Olsokdagen 29. juli 2012. Fire dager tidligere var det St. Jakobs dag. Da fikk pilegrimshelgenen St. Jakob sin krans (statue nr. tre fra høyre, nederst).»

Bønn for pave, biskopen og prestene

Katolsk /

Jeg har nå lagt ut enda noen siden fra Den katolske bønneboken fra 1944, SE HER – og hele boken (så langt i alle fall hele innholdsfortegnelsen ligger HER)

Det handler her om å be for pave, for biskopen og for prestene, og slik er bønnene for prestene og deres helliggjørelse:

Bønn for prestene.
Jesus, vår yppersteprest. Du bar fram offeret for vår frelse på Golgata, offeret av ditt hellige legeme og dyre blod. Gi rikelig nåde til våre prester, framfor alt nåde til verdig å bære fram messeofferet for de levende og de døde. Send dem ditt lys og din nåde når de forkynner ditt hellige evangelium, miskunn til å ta mot oss i botens sakrament og gi oss ditt hellige legeme og blod i den hellige kommunion. Gi dem også all den nåde de trenger til for å lære barna og ungdommen, trøste og styrke de syke og døende og hjelpe de sorgfulle og fattige. Gi dem til sist evighetens lønn for -trofast arbeid din vingård. Amen.

Bønnedag for prestenes helliggjøring. (Den første torsdag i hver måned blir en av disse bønner bedt etter messen.)

… Gi din Kirke prester som er gjennomtrengt av din prestelige nåde og sann prestelig hellighet. La deres hjerte være fylt av apostolisk iver og hellig kjærlighet til deg og sjelene. Helliggjør dem i deg, så de kan føre også oss til hellighet og evig frelse. La dem framfor alt i ord og gjerning være forbildet for oss i kjærlighet til og troskap mot Kirken, paven og biskopene.

Elskede Jesus, sign prestenes arbeid, offer og bønner, deres forkynning og sjelesorg i skriftestolen og ved sykesengen, i skolen og foreningene. Vern og verg dem mot alle farer som kan føre dem bort fra deres hellige kall.

Guddommelige Frelser, kall mange til preste- og ordensstanden. Vokt og helliggjør alle som vil tjene i helligdommen. Gi dem bønnens gave og offerånd, så de kan bli gode arbeidere i din vingård.

Gi også meg en sann troens ånd og ydmyk lydighet, så jeg alltid ser Guds stedfortreder i min prest og sjelesørger og villig følger hans lære.

Og du, saligste jomfru Maria, mor til vår yppersteprest, vær også en kjærlig mor for prestene. Ta dem i din varetekt og før både dem og oss til den evige herlighet. Amen.

Herre, gi alle avdøde prester den evige hvile. Og la det evige lys skinne for dem. Amen.

…
La oss be: Gud, til din ære og frelse for menneskenes ætt har du gjort din enbårne Sønn til den evige yppersteprest. Gi at de som han har kåret til tjenere for og utdelere av sine mysterier, kan finnes tro i utføringen av sitt kall. Ved ham, vår Herre Jesus Kristus. Amen.

Ukjent tekst – kjent budskap

Katolsk /

I går (mandag) kveld leste vi en tekst i messen, som jeg ikke kan huske at jeg har hørt før. Den var fra Jeremia 13, 1-11 og lød slik:

Så sa Herren til meg: «Gå og kjøp deg et belte av lin og spenn det om livet, men la det ikke komme i vann!» Jeg kjøpte da et belte som Herren hadde sagt, og spente det om livet. For annen gang kom Herrens ord til meg, og det lød så: «Ta det belte du kjøpte, og som du har om livet. Stå opp og gå til Eufrat; der skal du gjemme det i en bergskorte.» Jeg gikk og gjemte det ved Eufrat, slik Herren hadde befalt meg. Lang tid efter hendte det at Herren sa til meg: «Stå opp og gå til Eufrat og hent beltet som jeg bad deg gjemme der.» Jeg gikk til Eufrat og gravde opp beltet og tok det bort fra stedet hvor jeg hadde gjemt det. Men da var beltet ødelagt og dugde ikke til noe.

Da kom Herrens ord til meg, og det lød: Så sier Herren: Slik vil jeg gjøre ende på Judas og Jerusalems store stolthet. Det skal gå med dette onde folk som ikke vil høre på mine ord, men følger sitt hårde hjerte og holder seg til andre guder, som de dyrker og kaster seg ned for, slik som det gikk med dette beltet, som ikke duger til noe. For likesom beltet slutter seg tett til mannens hofter, slik har jeg sluttet hele Israels ætt og hele Judas ætt nær til meg, lyder ordet fra Herren, for at de skal være mitt folk, til ære, pris og pryd for meg; men de ville ikke høre.

Jeg var overrasket over at jeg ikke kunne huske å ha hørt denne teksten noen gang før, siden jeg har deltatt i eller feiret messer de fleste hverdager i nesten 20 år. Men temaet er kjent; det handler om å omvende seg.

Les alle tekstene til denne hverdagsmessen her.

St Olavs «helligdomsarm» har vært i Oslo 150 år

Katolsk /

Jeg oppdaget for et par dager siden at «helligdomsarmen» – som jeg skrev om 29. juli – kommende uke (fredag 3/8) har vært i St Olav kirke i akkurat 150 år: Slik skriver p. Duin om dette:

«… Helt fra de første år da igjen en menighet med fastboende prest var opprettet i Oslo (1843), hadde man også feiret kong Olavs årlige festdag, 29. juli, som oftest på den påfølgende søndag. i 1861 var biskop Studach, apostolisk vikar for Sverige og Norge, og dronning Josefine, den katolske hustru til kong Oscar I og farmor til den nu avdøde Gustav VI av Sverige, begge tilstede ved Olavsfeiringen i Oslos nye katolske kirke. Ved den anledning gjorde Mgr. Studach Hennes Majestet oppmerksom på Olavsrelikvien som ble opbevart på det danske Nationalmuseet i København. Da den 16-årige Josefine som kronprinsens brud i 1823 kom til Sverige, var det en ung prest som fulgte henne til det protestantiske Norden som hennes private hoffkapellan. Presten var den senere biskop Studach, og man forundres da heller ikke over at han i 1861 fremsetter forslaget for dronning Josefine at hun ved en personlig henvendelse til den danske konge skulle utbe seg den nevnte Olavrelikvie som gave.

Februar året efter sendte den danske konge, Fredrik VII, henne denne omtalte relikvie, innesluttet i en nøyaktig kopi av det originale relikviegjemmet som fortsatt oppbevares på Nationalmuseet i København. I de dokumenter som fulgte med, ble det gjort rede for at relikviaret visstnok hadde formen av en arm med (avbrutt) opprakt hånd, men at relikvien «forlængst» var erkjent å stamme fra et av Olavs ben. Relikviegjemmet hadde helt fra kong Kristian Vs dager (regjerte 1670-1699) vært oppbevart i København, og museumsdirektøren erklærte at han ikke hadde noen grunn til å tro eller anta at det ben som var overlevert ham med det originale gjemmet, i tidens løp skulle være ombyttet eller forandret.

Dronning Josefine overdro relikvien og det nye gjemmet, der den avbrutte hånd var restaurert, til Mgr. Studach, som ved pastor Anton Bernhard lot den overbringe fra Stockholm til Oslo.

… Søndag 3. august 1862, da Olavsfesten ble høytideligholdt, førtes relikvien i høytidelig prosesjon inn i St. Olavs-kirken i Oslo, der den siden i sitt gjemme har hvilt under Maria-alteret, (likeledes en gave fra samme katolske dronning). …»

BØNNEBOK FOR KATOLSKE KRISTNE – 1944

Katolsk /

«Quando orationibus invocamus Deum, revelata mente asumus ipsi.» (Når vi påkaller Gud i bønnen, står vi med åpent sinn for ham. (Dionysius: Guds navn.))

Utgitt av Det Apostoliske Vikariat, Oslo

Imprimatur: Oslo, 1. mai 1944. + Jac. Mangers, Apostolisk vikar, Biskop av Selja.

Det er nå noen måneder siden jeg har arbeidet med mitt prosjekt med å skanne inn og gjøre tilgjengelig gamle katolske tekster på norsk – se HER og HER.

Nå har jeg satt i gang systematisk for å få hele Den katolske bønneboken fra 1944 på nett – den ligger her – og hele innholdsfortegnelsen er allerede på plass.

(Riktignok har jeg tidligere i år tatt med flere ting fra denne bønneboken: Dåpsritualet – Skriftemålet og Asolusjonen – Skrifteandakter – Bønner for fastetiden – Fastemeditasjon del 1 og del 2 – Korsveiandakter.)

Noe av det første man merker seg når man åpner boken, er avlaten som knyttes til bønnene, for det er nok få katolikker som husker på dette i dag. (Det fins fortsatt avlat i vår tid, selv om spesifiseringen av avlat i dager og år er blitt borte.) Slik kan vi lese om avlaten i 1944 – knyttet til de enkelte bønnene i bønneboken:

Tallene i parentes er avlaten en kan vinne når en ber bønnen. Vilkårene er de vanlige: Skriftemål og kommunion i det minste hver 14. dag og bønn i den hellige fars, pavens, mening.

d. = dager for hver gang. å. = år for hver gang. Fl. = Fullstendig avlat for hver gang. P. S. K. = Fullstendig avlat når en samme dag har skriftet og mottatt den hellige kommunion. Fm. = Fullstendig avlat hver måned når en daglig har bedt bønnen. Fd. = Fullstendig avlat i dødstimen når en oftere har brukt å be bønnen. f. s. – Avlaten er for sjelene i skjærsilden. f. Sk. = Når en ber framfor Alterets sakrament.

Helligdomsarmen – Olavsrelikvien

Katolsk /

Jeg snakket litt om relikviene etter hellig-Olav i dagens prekener; nevnte at hele hans legeme lå ved høyalteret i Nidarosdomen i katolsk tid, men at det siden forsvant. Fortsatt har vi helligdomsarmen i St Olav kirke i Oslo, med ett av helgenkongens leggben, og bildene over viser den opprinnelige armen i København (der hånden mangler), og kopien av armen med den opprinnelige relikvien i St Olav kirke.

P. Duin skriver her om hvordan armen og relikvien kom til Oslo i 1862 – og begynner slik:

Den første katolske kirke som efter reformasjonen ble reist i Norges land, var viet den gamle helgenkonge. Det var St. Olavs-kirken i Oslo, påbegynt i 1852 og høytidelig innviet i 1856. Helt fra de første år da igjen en menighet med fastboende prest var opprettet i Oslo (1843), hadde man også feiret kong Olavs årlige festdag, 29. juli, som oftest på den påfølgende søndag. i 1861 var biskop Studach, apostolisk vikar for Sverige og Norge, og dronning Josefine, den katolske hustru til kong Oscar I og farmor til den nu avdøde Gustav VI av Sverige, begge tilstede ved Olavsfeiringen i Oslos nye katolske kirke. Ved den anledning gjorde Mgr. Studach Hennes Majestet oppmerksom på Olavsrelikvien som ble opbevart på det danske Nationalmuseet i København. Da den 16-årige Josefine som kronprinsens brud i 1823 kom til Sverige, var det en ung prest som fulgte henne til det protestantiske Norden som hennes private hoffkapellan. Presten var den senere biskop Studach, og man forundres da heller ikke over at han i 1861 fremsetter forslaget for dronning Josefine at hun ved en personlig henvendelse til den danske konge skulle utbe seg den nevnte Olavrelikvie som gave.

Februar året efter sendte den danske konge, Fredrik VII, henne denne omtalte relikvie, innesluttet i en nøyaktig kopi av det originale relikviegjemmet som fortsatt oppbevares på Nationalmuseet i København. …

Valgte å føde et barn hun visste ville dø

Generelt /

Aftenposten fikk følgende tips (om hvem de burde intervjue) fra den kjente katolikken Maria Elizabeth Fongen:

«Siri Fuglem Berg har sagt klart fra om det etisk betenkelige ved å innføre tidlig ultralyd og presset om å ta abort som gravide utsettes for når det påvises alvorlig utviklingsavvik hos fosteret. Hennes egen erfaring med å trosse dette presset og bære frem et barn med trisomi 18 er en sterk appell om bedre helsehjelp og tilrettelegging for annerledesbarn og deres familier, og viser at livet er vakrere og verdt å hegne om til det ebber ut på naturlig vis.»

I artikkelen skriver Aftenposten bl.a.:

Jeg var 40 år gammel da jeg ble gravid for fjerde gang. Vi hadde allerede bestemt oss for å fullføre svangerskapet hvis det skulle vise seg at fosteret hadde Downs. At det kunne være enda mer alvorlig, streifet oss overhodet ikke.

I de tre ukene frem til fostervannsprøve i uke 15 leste Siri alt hun kom over av informasjon om trisomier. Om Downs, der genfeilen ligger i det 21. kromosom. Men også om de mer ukjente syndromene, trisomi 13 og 18.

Jeg fant noen amerikanske nettsteder og hjemmesider for trisomi 13 og 18, der gravide kvinner sto frem med historiene sine. Jeg skjønte ikke hvordan de klarte å bære frem og føde barn som de visste ville dø. Jeg skjønte det bare ikke. Det var veldig sterk lesning. Jeg besøkte disse hjemmesidene bare sent om kvelden, og jeg gråt og gråt. Jeg delte alle bekymringene og frykten med mannen min, men vi var enige om at hvis det var Downs, så skulle vi føde barnet.

Siri tok fostervannsprøve i uke 15. To dager senere kom telefonen fra Ullevål sykehus i Oslo. Kl. 15.50 torsdag 5. november 2009.

En mannlig genetiker fortalte meg at det var full trisomi 18, og at jeg kunne komme inn til Ullevål dagen etter for å undertegne søknaden om abort. Det var et forferdelig sjokk, og det eneste jeg fikk sagt, var at det ikke ble aktuelt – vi ønsket ikke abort. Det var en beslutning vi egentlig ikke hadde diskutert – det var et utsagn som bare kom av seg selv. Jeg var sikker på at jeg ikke ønsket abort. Mannen min var redd svangerskapet ville medføre økt risiko for meg. Men da det ble klart at det ikke var tilfellet, så har han støttet meg fullt ut, noe som har vært utrolig viktig for meg.

Jeg har alltid vært for selvbestemt abort, selv om jeg synes tanken på abort er ubehagelig. Vi lærte jo om genetikk i løpet av legestudiet, og jeg tenkte at hvis fosteret likevel ikke kunne leve, så hørtes det fornuftig ut å avslutte svangerskapet. Så plutselig står jeg midt oppe i det selv, og da er det noe helt annet. …

Frans’ og Klaras omvendelse

Katolsk, Liturgi /


Slik skrev jeg høsten 2011 i vårt menighetsblad Hallvardsvaka, og jeg leste det nylig igjen, siden jeg forbereder et stykke til denne høstens nummer:

Kirken feirer minnedagen for den hellige Frans av Assisi 4. oktober hvert år, så derfor passer det å skrive litt om ham i dette nummeret av Hallvardsvaka. Selvsagt kan man ikke si mye om en så sentral helgen på bare én side, spesielt ikke i St Hallvard menighet, som ble tatt hånd om av fransiskanerprester i over 70 år. Jeg vil derfor bare si litt om starten på hans liv og om hans omvendelse.

Jeg har vært i Assisi to ganger (en tredje gang var jeg i Spello og i Perugia, byer rett sør og nord for Assisi), og spesielt den andre gangen ble det tydelig for meg hvor radikal Frans’, og Klaras, omvendelse var. For jeg opplevde at Klaras liv og hennes omvendelse var like dramatisk og aktuell som Frans’. Og jeg syns disse to unge menneskene fra rike familier, som hadde alt de kunne ønske av jordisk gods og gull, passer godt som rollemodeller for vår tid – for mennesker som også nå har alt de trenger, men likevel søker en dypere forståelse av hvorfor vi lever, og en sterkere innvielse til å tjene Gud og våre medmennesker.

Slik kan vi lese om begynnelsen av Frans’ liv (på katolsk.no): «Den hellige Frans ble født i Assisi i Umbria i Italia tidlig i 1182 som sønn av den rike tøyhandleren Pietro Bernardone og hans kone Johanna Pica. Han lærte latin og fransk, og i ungdomstiden var han en livsglad yngling som levde et overfladisk, sorgløst liv sammen med sine venner. Han hadde mye penger og brukte dem ødselt; han likte det som strålte og tiltrakk seg oppmerksomhet og elsket trubadurenes sanger. Han var et øyeblikkets barn og hans mål var en karriere som ridder og trubadur. …»

Videre kjenner vi (sikkert) til hvordan Frans flere ganger ble utfordret av Herren til å legge jordisk prakt, rikdom og ære bak seg, og til å tjene Herren og bygge opp hans kirke. Han gikk så langt at han til og med ga tilbake alle sine klær til sin far, og begynte å bære en kappe av simpleste stoff.

Og om den hellige Klara kan vi lese (på katolsk.no): «Hun ble født ca 1194 i Assisi i Umbria i den fornemme familien Offreducia. Hun avslo to ekteskapstilbud, det første som 12-åring, men hun besluttet seg ikke endelig til «å forlate verden» før hun kom under innflytelse av den hellige Frans fra sin egen fødeby.

Da hun som 18-åring hørte ham holde en fastepreken i kirken San Giorgio, ble hun så grepet at hun gikk til ham etterpå og ba: «Vis meg veien til Faderen». Han fastla hennes opptagelse til palmesøndag, 18. mars 1212. Men da faren nektet henne å gå i kloster, måtte hun rømme hjemmefra den natten, trolig med samtykke av biskop Guido av Assisi. Hun oppsøke Frans i Portiuncula, fransiskanernes stamkloster tre kilometer nedenfor Assisi, hvor han levde med sin lille kommunitet. Brødrene tok imot henne i sin lille kirke Santa Maria degli Angeli med en prosesjon, brennende lys og oljegrener i hendene. Det sies at Frans på stående fot mottok hennes klosterløfte og klippet håret av henne. …»

Vi som lever et liv på mange måter like bekymringsløst som disse to ungdommene – som levde en fattigere tidsalder, men i svært rike familier – på 1200-tallet, gjør vel i å lære av deres radikale eksempel, og forsøke å leve mer for Gud og våre medmennesker enn for oss selv.

Korea-martyrene, og Uganda- og Vietnam-martyrene

Katolsk, Liturgi /

Jeg er tilbake på kontoret etter ferien og sitter nå og skriver et stykke til neste nummer av vår menighets Hallvardsvaka. Jeg skriver til hvert nummer om aktuelle helgener, og har denne gangen valgt å skrive om de 103 martyrene fra Korea som Kirken minnes hvert år 20. september – pluss også litt om de andre nye nasjonalmartyrene; Uganda- og Vietnam-martyrene. Slik leser vi på katolsk.no om Korea-martyrene:

Andreas Kim Taegon eller Tae-Gon (fra Taegu-området) (1821-46) har fått æren av å stå som den første av to navngitte martyrene i den romerske universalkalenderen. I forfølgelsen i 1839 ble Kims far Ignatius Kim Che-jun halshogd. Andreas ble presteviet i 1845 som den første koreaneren.

Martyrene var biskoper og prester blant de koreanske martyrer som kjempet tappert for Kristus, men de fleste av dem var legfolk, kvinner og menn, gifte og ugifte, gammel og ung, fattige og rike, bønder og adelsmenn. …

Blant martyrene ble 103 utvalgt som representanter for dem alle. Ingen av de tidlige martyrene var med, alle de kanoniserte døde i forfølgelsene mellom 1839 og 1846 og mellom 1861 og 1867. 79 av dem som døde i den førstnevnte forfølgelsen, ble saligkåret i juli 1925 av pave Pius XI, mens 24 martyrer fra den siste forfølgelsen ble saligkåret den 6. oktober 1968 av pave Paul VI.

I 1984 besøkte pave Johannes Paulus for første gang Korea i forbindelse med 200-årsfesten for kristendommens innføring i landet. I Seoul-katedralen, hvor relikviene til så mange av dem ligger, kanoniserte han den 6. mai 1984 de 93 koreanerne og de 10 franske misjonærene. Ved samme anledning innviet paven også Korea til jomfru Maria. Over en million deltok i begivenheten. Ved helgenkåringen i Seoul siterte pave Johannes Paul et gammelt ord fra Oldkirken: «Martyrenes blod er Kirkens såkorn». (Tertullian)

Korea-martyrene minnes 20. september, Uganda-martyrene 3. juni og Vietnam-martyrene 24. november.

Familiebesøk

Generelt /

Jeg har min siste sommerferieuke, og er på sørlandet og i Rogaland og besøker familie og venner. Sannsynligvis kommer jeg ikke til å blogge mye.

Skroll til toppen