Gamle tekster

Pastor van der Burg har i sitt andre kapittel i heftet om skriftemålet en grundig gjennomgang om hva kirkehistorien (fra de første tider av) kan fortelle oss om dette sakramentet. Slik starter han kapittelet:

Skriftemålspraksisen har nok – liksom meget annet i den kristne religion – gjennomgått en utvikling. Men det vesentlige i den, nemlig en angerfull syndsbekjennelse for presten og en autoritativ forsoning gjennom ham med kirken og Gud, har i alle århundrer vært det samme.

Man er bare forpliktet til å skrifte «dødssyndene», dvs. de store synder som medfører tapet av nådelivet. De mindre (såkalte «tilgivelige») synder behøver man ikke å skrifte, men det er nyttig å gjøre det. En utvikling har det vært i bedømmelsen av hvilke synder som må anses som dødssynder. Dette spørsmål var fra begynnelsen av ikke så avgjort som i vår tid.

For de største synder, spesielt når det gjaldt frafall fra troen, mord og ekteskapsbrudd, ble det i oldtiden pålagt en langvarig offentlig bot. En tid var det endog bestemt at de som falt tilbake i de sistnevnte grove synder, ikke på nytt skulle få adgang til botens sakrament. Hensikten dermed var å avskrekke fra tilbakefall, og dessuten tvilte man på om de tilbakefalnes omvendelse var oppriktig. Om denne bestemmelse alltid ble gjennomført i praksis, er vanskelig å si. Imidlertid lærte kirken ikke at slike mennesker, såfremt deres omvendelse var oppriktig og de var villige til å skrifte, umulig kunne bli frelst.

Selv bortsett fra de mange vitnesbyrd i oldkirkens historie, som beviser at skriftemålet alltid har vært i bruk, er det allerede i seg selv utenkelig at kirken hadde kunnet innføre en slik institusjon. Hvorledes ville hele kristenheten, både i øst og vest, ha villet underkaste seg noe så ydmykende, uten at kirken kunne henvise til en praksis fra begynnelsen av? Historien viser at så snart en eller annen vranglærer forsøkte å innføre noe nytt, oppstod det alltid en teologisk strid. Men vi leser aldri om en kirkestrid på grunn av skriftemålets innførelse, noe som mer enn noe annet ville ha satt sinnene i bevegelse.

Allerede i det gamle skrift «De tolv apostlers lære» (en slags katekisme fra årene 85-90) tales det flere ganger om skriftemålet, som tydeligvis forutsettes å være en fast praksis. «I menigheten skal du bekjenne dine overtredelser og ikke komme til bønnen (= nattverdsgudstjenesten) med en dårlig samvittighet» (kap. 4). «Når dere er samlet på Herrens dag, så bryt brødet og hold takksigelse, etter at dere har bekjent deres overtredelser, fordi deres offer (messeofferet) må være rent» (kap. 14).

Syndene måtte bekjennes «i menigheten». Det mentes altså ikke en bekjennelse for Gud alene (da denne like så godt kunne gjøres andre steder). At man avla sin syndsbekjennelse for prestene, bekreftes av det at det straks etterpå (i kap. 15) tales om de prester som «derfor» (nemlig til forvaltning av nattverden og botens sakrament) måtte innsettes, og som fremfor alt måtte være «saktmodige». Ved å anta at det siktes til det sakramentale skrifternål (og ikke bare til en liturgisk bønn med generell syndsbekjennelse), forstår vi også bedre hvorfor de troende så strengt (gjentatte ganger) måtte oppfordres til denne bekjennelse. En liturgisk fellesbønn krever ingen selvfornedrelse og ville de troende nok av seg selv ha tatt del i.

En lignende oppfordring til skriftemålet som en forberedelse til nattverdsgudstjenesten finnes i det såkalte «Barnabas’ brev» (fra kort etter året 100): «Du skal bekjenne dine synder og ikke komme til bønnen med en dårlig samvittighet» (kap. 19).

Den romerske biskop Klemens formaner i sitt brev til korintierne (ca. året 96) en del mennesker som hadde voldt stridigheter, til å «bekjenne sine synder» (51,3), å underkaste seg prestene og ta imot tuktelse til bot» (57,1)

Det såkalte 2. Klemensbrev (fra før året 150) advarer mot å utsette skriftemålet, «fordi, når vi har forlatt denne verden, kan vi ikke mer bekjenne våre synder eller gjøre bot» (8,2). … …

Les hele kapittel her – og her er en oversikt over hele heftet.

Det er tittelen på første kapittel i pastor van der Burgs hefte om skriftemålet. Og kapittelet begynner slik.

Et viktig vitnesbyrd har vi i Joh. 20,21-23: «Jesus sa til dem: Fred være med dere. Liksom Faderen har sendt meg, sender jeg dere. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa: Ta imot den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, er de dem tilgitt; dersom dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt».

Med hensyn til denne tekst må bemerkes at Jesus taler om en makt til å forlate synder, og ikke bare om et oppdrag til å tilsi menneskene syndsforlatelse (dvs. å erklære for tilgitt de synder som Gud allerede har tilgitt). Ifølge hans ord er det Gud som bekrefter i himmelen den tilgivelse som blir gitt på jorden, på samme måte som han tidligere hadde lovet i Matt. 18,18: «Sannelig sier jeg dere: Hva som helst dere løser på jorden, skal være løst i himmelen».

Bare til apostlene (og ikke til alle de troende) meddelte Jesus makten til å forlate synder. Bare disse, hans «sendemenn», gjaldt ordene: «Liksom Faderen har sendt meg, sender jeg dere». Denne sendelse, som blev ledsaget av en særlig åndsmeddelelse, var et av «de oppdrag (= fullmakter) han ved den Hellige Ånd hadde gitt til de apostlene han hadde valgt seg ut». (Ap. Gj. 1,2).

Makten til å forlate synder måtte ifølge Jesu vilje fortsettes til alle tider, da det alltid vil være behov for syndsforlatelse. Men denne makt skulle etter apostlenes død like så lite som i deres levetid – ikke enhver ha. Den tilkommer bare de biskoper og prester som gjennom en uavbrutt rekkefølge (den såkalte apostoliske suksesjon) har fått sin vigsel fra apostlene. Liksom Jesus selv var sendt av Faderen og derfor kunne sende apostlene, således kunne bare apostlene i kraft av sin sendelse sende andre, og disse igjen andre. Dersom botens sakrament kunne forvaltes av enhver, ville det altfor lett bli misbrukt og det ville ikke være noen mulighet for å «fastholde» syndene. … …

Les hele kapittelet her.

Biskop Wember avsluttet sin bok om Den katolske kirke og katolisismen (les hele boka her) ganske kraftfullt på denne måten. Og jeg tar med hele hans siste kapittel minus en lang fotnote:

Det som i det forutgående er sagt om katolisismens vesen, er ment som en oversikt over det som idemessig sett ligger til grunn for den katolske kirkes troslære og dermed også for dens livssyn uten at denne oversikt gjør krav på å være uttømmende og altomfattende. Det er viktig å legge merke til at det «idemessige» ikke er noe som menneskene har arbeidet seg fram til, at det altså ikke er menneskelig «konstruksjon», men at dette «idemessige» etter katolsk syn er Jesu Kristi lære og anordning. For å gjøre dette klart er det i stor utstrekning anført bibelens ord. Det avgjørende er at Jesus Kristus er den annen person i guddommen, «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, av samme vesen som Faderen». Det Han har sagt, kan bare være sant, for Han er «Sannheten». Det Han har anordnet, er forpliktende for oss mennesker hvis Høyeste Herre Jesus Kristus er. Vi må gå den veien Han har bestemt for oss, og Han er «Veien». Følger vi Ham, så blir vi delaktiggjort i det guddommelige liv og far «livets krone». Han er «Livet».

Ofte er det i frihetens og ikke sjeldent også i sannhetens navn blitt reist både protest og anklage mot kristendommen, og protesten og anklagen mot den katolske kirke og katolisismen kom både fra ikke-kristne og kristne mennesker som star utenfor den katolske kirke. Skjønt tallet på dem som betrakter katolisismen på den ene side som den religion som appellerer til følelseslivet og på den annen side som en blanding av magi, overtro og herskesyke, blir mindre og mindre, sa finnes det enda mange som ikke bedømmer eller ikke kan bedømme katolisismen og den katolske kirkes lære objektivt. Vi er ikke imot kritikken som sådan, hverken fra utenforstående eller katolikkers side. Den objektive, saklige kritikk innebærer oppbyggende krefter, den skaper klarhet og fører til bedring om da en forbedring skulle være nødvendig eller ønskelig. Men man må da innse at Guds positive anordninger og her især grunnformen, forfatningen og oppdraget Jesus Kristus har gitt sin kirke, er indiskutable. Guds anordninger må vi mennesker bøye oss for; det er en følge av selve gudsbegrepet. En annen sak er det – og det kan føres diskusjon om – om Gud har gitt bestemte anordninger og hva som er innholdet av dem. …

Wember: Avslutter sin bok om katolisismenLes mer »

Jeg har nå gått gjennom hele biskop Johannes Wembers skrift: Den katolske kirke og katolisismen, og det kan leses i sin helhet her (i pdf-format). Og i dette innlegget tar jeg med starten av hans 8. kapittel (de enkelte kapitler kan lettest leses her):

8. Bibelen. Overleveringen.

Det skal også sies noe om de to troskilder som kirkens læreembete er henvist til og øser av.

Bibelen eller den hellige skrift er Guds skrevne ord til menneskene i den forstand at bibelen er skrevet under den Hellige Ånds inspirasjon …. «Den hellige skrift er Guds og menneskenes verk, d.v.s. Gud som er hovedårsaken til den hellige skrift, benytter mennesker som «instrument» til å skrive. Herved tar Gud ikke bort menneskenes individuelle særpreg, som vi da også finner i bibelens forskjellige skrifter. Alle bibelens tanker og fakta er inspirert, men vi må være klar over hva bibelen vil lære oss og hva den ikke vil lære oss. Den vil lære religiøs sannhet og ikke f. eks. naturvitenskap.

Den annen troskilde er tradisjonen. Som troskilde er den eldre enn bibelen. Den eldste av det nye testaments hellige skrifter, den hellige Paulus’ brev til tessalonikerne, stammer omtrent fra året 51 e. Kristus. Til denne tid hadde Paulus og andre apostler allerede utført et stort misjonsarbeide og preket Jesu «glade budskap» = evangeliet. Det eldste evangelium – Matteus – er skrevet i tiden mellom året 61 og 63. Tradisjonen er ved siden av bibelen en selvstendig troskilde. Ved tradisjon (her menes den dogmatiske tradisjon som formidler Guds åpenbaring) forstår vi de åpenbarte sannheter som apostlene har mottatt av Jesus Kristus eller umiddelbart av den Hellige Ånd og forkynt, men ikke skrevet ned, selv om de senere skulle være blitt opptegnet. Tradisjonen er altså avsluttet med apostlenes død. Kirken kan derfor på ingen måte gjøre Guds åpenbaring rikere eller utvide den; kirken som er veiledet av den Hellige Ånd, kan bare sørge for en mere fullstendig forståelse av den guddommelige åpenbaring.

Selve bibelen vitner om tradisjonen. Jesu gjentatte oppdrag til disiplene om å forkynne evangeliet går ut på det muntlige og aldri uttrykkelig på det skrevne ord. (Tradisjonen kalles også Guds «muntlige ord» til menneskene i motsetning til Guds skrevne ord = bibelen). Hos Markus heter det: «Gå ut og forkynn evangeliet for all skapningen» (16, 15). Evangeliet det er Guds glade budskap, og det finnes ikke et eneste sted i bibelen som sier eller bare antyder at bibelen inneholder hele evangeliet eller at bibelen er den eneste troskilde. Et annet skriftsted hvor Jesus gir oppdrag til å forkynne (ikke å skrive) evangeliet er Matteus 28, 19 og 20: «Gå derfor bort og lær alle folk … og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere … » Apostlene har da også forstått sitt oppdrag slik at de var «tjenere av ordet» (Ap. gj. 6,6). Og Paulus sier at «troen kommer av at en hører, men at en hører, av Kristi ord» (Rom. 10, 17). Alle apostler har derfor også preket evangeliet, hare et fåtall av dem har skrevet. …

I kapittel 6 (les det her i sin helhet) skriver biskop Wember om Peters/ pavens plass i Kirken:

… «Du er Peter og på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og helvetes porter skal ikke vinne over den. Og jeg vil gi deg nøklene til himmelriket, og hva du så binder… og hva du enn løser…». Jesu egne ord gjør det klart at det som han har sagt om lederstillingen i kirken ikke bare kan gjelde Peter personlig, men den stillingen, det embetet som han inntar i kirken, med andre ord: det gjelder for Peters etterfølgere «inntil verdens ende». Kristi kirke måtte fortsatt hvile på fjellet d.v.s. på det embete som Kristus har innstiftet for sin kirke og som Peter var den første innehaver av. …

… En har også hevdet at Kristi ord til Peter ikke hadde noe med Peters person å gjøre. Det som Jesus Kristus skal ha siktet til, skal være Peters tro som han hadde gitt uttrykk for ved sin bekjennelse: «Du er Kristus, den levende Guds sønn.» Det skulle ha vært denne tro Jesus tenkte på da han henvendte seg til apostelen og sa til ham: «Du er Peter, og på dette fjell vil jeg bygge min kirke … «. Det som Jesus ville gi uttrykk for, skulle ha vært: «Du har en urokkelig tro, og en slik tro som du nå har vist, kan jeg bygge min kirke på.» – Kristus kan ikke ha ment det slik, ellers ville – ja burde – han ha sagt det klart og umisforståelig. Det gjaldt jo en uhyre viktig sak. En kan ikke fri seg for inntrykket at det øves vold mot Kristi ord når det påstås at Kristus talte om troen da han henvendte seg til Peter personlig: Du er Peter, og på dette fjell vil jeg bygge min kirke.» (Peter betyr fjell. Og hvorfor gir Kristus apostelen Simon dette navn?!) Nei, det er ikke Peters tro, men Peters person og embete som er det fjellet Kristus bygger sin kirke på. Kristi ord kan ikke bety noe annet enn: Peter er øverste leder for Kristi kirke; den kirke som står på Peter, har Jesu Kristi ord for at den skal vare inntil verdens ende.

Konklusjonen som den katolske kirke tar av det vi hittil har hørt er: Kristi kirke kan bare være der hvor den grunnformen finnes som Kristus har bestemt for sin kirke. Bare den kirke kan være Kristi kirke som står i uavbrutt sammenheng med apostlene og apostlenes leder Peter. For katolikkene står troen på Jesus Kristus og troskapen mot Jesu Kristi kirke og fellesskapet med Peter i en indre vesenssammenheng.

I 4. kapittel i sin bok fra 1949 (les den her) skriver (senere) biskop Wember om den katolske kirkeforståelsen:

Hos Matteus (20, 10) leser vi: «En er deres lærer: Kristus».

Dette skriftsted settes i spissen for å peke på at Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, har brakt oss den kristne åpenbaring, og at Jesu vilje er det avgjørende for oss mennesker. Om vi kan forstå Kristi lære og vilje fullt ut eller ikke, om den er tiltalende for oss eller ikke, kan ikke forandre noe ved den kjensgjerning at Kristi lære og vilje er en realitet som må respekteres av oss. Selvfølgelig skal vi gjøre alt for å sette oss inn både i Kristi lære og vilje, men her gjelder det som ble sagt i innledningen, nemlig at den menneskelige tanke og handlemåte i størst mulig utstrekning må «dirigeres» av det objektive, som her er Kristi lære og vilje. Når vi setter oss inn i Kristi lære og vilje, må det altså skje på den mest objektive måte, og innholdet av Kristi lære og vilje som er uforanderlig på grunn av Guds uforanderlighet, må ikke forandres ved at vi prøver å «assimilere» det vare tanker. Denne faren består unektelig på grunn av var menneskelige natur. (Vi skal senere komme inn på at Jesus Kristus har sørget for at hans åpenbaring og lære blir uforfalsket).

Den nye sannhet som Kristus hadde brakt og det nye trossamfunn som Kristus hadde innstiftet trådte inn i historien på første pinsedag. Følger nå av det at kirken bare må forklares som en følge av pinseunderet eller som en skapning av apostlenes og de første kristnes tro på Kristus eller går kirken tilbake på en positiv og umiddelbar innstiftelse av selve den historiske Kristus? – På samme måte som det som Jesu disipler opplevet på første pinsedag ville være rotløst hvis ikke disiplene ved et forberedende personlig samvær med Kristus hadde trodd på ham som den evige Guds sønn, på samme måte ville også en kirkes påstand om å være Kristi kirke være rotløs og henge i luften hvis den bare kunne påberope seg rent overnaturlige erfaringer og ikke kunne peke på et fast og sikkert historisk fundament. Her forutsetter de overnaturlige erfaringer kjensgjerninger som historisk kan kontrolleres. Der kan ikke kreves tro og anerkjennelse for overnaturlige erfaringer som savner naturlige bevis, fordi disse overnaturlige erfaringer i sa tilfelle ikke kan kontrolleres. Med dette skal det ikke være sagt at alt som er overnaturlig må kunne kontrolleres i den forstand at det blir forståelig for oss, men selve faktumet må kunne kontrolleres. Derfor er det viktig å sla fast at kirken ikke er blitt til ved den tro som for apostlene og Jesu andre tilhengere ble bekreftet på første pinsedag, men at den har sine røtter i Kristi vilje og innstiftelse og at dette kan historisk kontrolleres. … …

Dette spør (senere) biskop Wember om i sin bok fra 1949 (les den her) og han fortsetter i kapittel 2:

… «Den katolske kirke» blir her oppfattet liksom den kjernen som Kristus har lagt ned i den store gave han har skjenket menneskene. Katolisismen er en utforming av denne guddommelige gave. Det er klart at denne utformingen ikke kan skje vilkårlig, men alltid må ga ut fra og ha sitt fundament i det som Kristus har nedlagt i kjernen. Ta f.eks. en trossetning som kirken fastslår. Innholdet av en slik trossetning er av Kristus lagt i «kjernen» og hører som sådan med til de trossannheter som Kristus har brakt for alle mennesker og som han har betrodd sin kirke. Hvis nå kirken fastslår at et bestemt innhold av denne trossannhet er en trossetning (dogme), så føyer kirken ikke en ny lære eller en ny trosgjenstand. til det som Kristus har nedlagt i kjernen, men den presiserer bare at dette bestemte, konkrete trosinnhold hører med til den lære som Kristus har gitt oss, og det får da karakter av en trossetning. En slik trossetning er altså en utfoldelse av «kjernens» innhold, en utfoldelse av det som hører med til kirken eller kirkens lære slik som Kristus har grunnlagt den. Den ytre form for denne læren (trossetningens ordlyd) er nå etter at kirken har opphøyet den til trossetning – om en skal si det slik – noe nytt, og dermed er katolisismen blitt rikere, d.v.s. kirkens lære er blitt ytterligere utformet, men denne utformingen består ikke i at selve trosinnholdet har fått noe nytt eller er blitt forandret. Det nye er bare at noe som helt fra kirkens grunnlegging av har hørt med til den lære som Kristus har betrodd sin kirke nå har fatt form av en konkret formulert trossetning.

Pastor J. van der Burg avslutter sitt hefte fra 1966 Om Livets mening (første del av min omtale er her), på denne måten:

… … Vi vet ikke hva helvetes ild består av. Men istedenfor å oppfatte ildstraffen som noe Gud har tilføyet til den åndelige straff, er det muligens mer riktig å forklare den som en naturlig følge av den åndelige straff, nemlig som noe de fortapte volder seg selv av uvilje mot Gud. Et menneske som ved egen skyld har utelukket seg fra det salige liv i Gud, kan ikke finne glede i noe skapt. Ikke lenger i stand til å elske Gud hater de fordømte alt det gode som kommer fra ham. Hvis Gud tilbød dem en naturlig lykke på en ny jord, ville de nekte å motta den. Frivillig søker de å tilintetgjøre enhver livsglede. Og det er meget mulig at helvetes ild ikke er annet enn denne frivillig forvoldte smerte.

I det evige liv vil vi bedømme alt i forhold til Gud. Noen kjærlighet mellom mennesker vil ikke eksistere, dersom ikke kjærligheten til Gud forener dem. Derfor vil en mors salighet i himmelen ikke bli hindret på grunn av et barn som er gått fortapt.

Av Bibelen fremgår at det bare er de store synder (de såkalte dødssynder) som fører til fortapelse (sml. 1. Kor. 6, 9-10; Gal. 5, 19-21; Ef. 5, 5; Åp. 21, 8; 22, 15; osv.) Den forutsetter at det for de troende er mulig å holde Guds bud så meget at de kan bli i hans kjærlighet (sml. Joh. 15, 4. 10; Rom. 6, 12-14; 8, 39; 2. Pet. 1, 10; osv.), og derav kan vi slutte at ikke alle de «mange ting vi alle snubler i» (Jak. 3, 2), er dødssynder. Til en dødssynd kreves at en overtrer Guds bud i en alvorlig sak, av helt fri vilje og med full kunnskap om sakens alvor. Og her i livet er det alltid mulig å angre sin synd og få tilgivelse. Bare de som forherder seg i ubotferdighet inntil døden, vil gå fortapt. Det er bare Gud som kan bedømme «når synden er fullmoden» (Jak. 1, 15), så den føder døden. Uvitenhet og sjelelige hemninger vil sikkert unnskylde mange. Dette forstår vi i vår tid bedre, etter at de psykologiske vitenskaper har lært hvor meget den menneskelige vilje kan være svekket ved arvelige anlegg, uvitenhet, oppdragelse, miljø. Ved Faderens trone gjentar Jesus nok ofte det han ba på korset: «Fader, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (Luk. 23, 34). Vi kan håpe at mange i dødsøyeblikket får en særlig nåde til omvendelse, så de i fred med Gud kan forlate dette liv.

Men på den annen side må vi vokte oss for å svekke troen på en evig fortapelse. Å tro på fortapelsens mulighet, men ikke å tro at det gis mennesker som faktisk går fortapt, er i strid med mange uttalelser i den hl. Skrift.

Ikke minst i vår tid med dens avtagende gudsfrykt er det nødvendig å fremholde den bibelske lære om helvete.

«STRID TROENS GODE STRID. GRIP DET EVIGE LIV» (1. Tim. 6, 12).

Johannes Wember, M.S.F. ble født i Tyskland 15. november 1900, ble presteviet 8. august 1926, kom til Norge og Tromsø 3. oktober 1938, flyttet tilbake yil Tyskland i april 1976 og døde 4. mai 1980. Fra 1938 var han sogneprest i Vår Frue, Tromsø, 9. oktober 1939-18. februar 1955 var han apostolisk prefekt for det apostoliske prefektur Nord-Norge, 18. april 1955-april 1976 var han apostolisk vikar for det apostoliske vikariat Nord-Norge, og titularbiskop av Vasada – bispeviet 15. mai 1955.

I 1949 utga en hefte som jeg nå har skannet inn og arbeider med å gjøre klar, så langt er de første fire kaptilene klar – og det kan elses her. Heftet starter slik:

DEN KATOLSKE KIRKE OG KATOLISISMEN
ved Johannes Wember
Utgitt av Det Apostoliske Prefektur, Nord-Norge – Tromsø

Forord.

I bladet «Nytt Liv» er de grunnleggende tanker for den katolske kirke og katolisismen blitt behandlet i en artikkelserie under tittelen «Om katolisismens vesen». Meningen med artiklene var å gi en kortfattet oversikt over det fundamentet både den katolske kirke og dens troslære er bygget på. For å etterkomme et fra flere hold ytret ønske utkommer artikkelserien nå i form av en brosjyre under tittelen «Den katolske kirke og katolisismen». Brosjyren er i det vesentlige det samme som artikkelserien; det er bare foretatt noen få forandringer for å gjøre framstillingen klarere. Det star helt klart for meg at stoffet hverken er behandlet altomfattende eller uttømmende. Når jeg allikevel bestemte meg til å utgi artikkelserien i form av en brosjyre, så er det fordi jeg tror at det vesentligste av stoffet er blitt behandlet, så at alle som er interessert i å lære å kjenne de tanker som ligger til grunn for den katolske kirke og katolisismen, kan få en oversikt i konsentrert form.

Den ledende tanke ved bearbeidelsen av stoffet hvor en del både katolsk og protestantisk faglitteratur er blitt benyttet – var å tjene sannheten ved å gi en kort og prinsipiell utgreiing for de ofte omdiskuterte, men også altfor ofte mindre godt eller direkte misforståtte grunntanker som er herskende i den katolske kirke og i katolisismen.

Tromsø, 2. februar 1949.
Johannes Wember, Apostolisk prefekt.

Innhold:
1. Innledning
2. Katolisisme og den katolske kirke
3. Den religionshistoriske betraktning
4. Jesu Kristi kirke. Kirkebegrep
5. Peters lederstilling i kirken
6. Peters etterfølgere. Kirkens grunnform
7. Autoritetstro. Ufeilbarhet
8. Bibelen. Overleveringen
9. Rettferdiggjørelsen
10. Fortjeneste. Gode gjerninger
11. Avslutning

I sitt hefte fra 1966 Om Livets mening (første del av min omtale er her), skriver pastor van der Burg i del 3 om fortapelsens mulighet (et vanskelig tema, som han behandler godt) bl.a. følgende:

FORTAPELSE

Frivillig må vi virke med til vår evige salighet. Det er mulig for et menneske å avvise Guds kjærlighet. Hvis en har gjort det, gir Guds barmhjertighet her i livet anledning til et nytt valg. Men nådetiden er ikke ubegrenset. Den opphører med døden. Hvis en dør i Guds unåde, følger den evige fortapelse.

Om den evige fortapelse som en motsetning til den evige salighet taler Bibelen – og ikke minst Jesus selv meget ofte og med de sterkeste uttrykk. «Disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv» (Mat. 25, 46) – I Matteus-evangeliet alene nevner Jesus helvetesstraffen 18 ganger). «De skal lide straff, en evig fortapelse bort fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet» (2. Tess. 1, 9). Læren om «evig dom» hører til kristendommens «grunnsannheter» (Hebr. 6, 1-2). Helvete beskrives som en «uutslukkelig ild» (Mat. 25, 41; Mark. 9, 43-48; Jud. 7; Åp. 14, 10-11). Troen på den evige fortapelse bekreftes på en særlig måte ved Bibelens lære om djevlene, de mange falne engler, hvis hat mot menneskeslekten viser at- de ikke har noe håp om frelse. Når Gud ikke sparte de høye engler, vil han heller ikke spare de mennesker som gjør opprør mot ham.

Læren om den evige fortapelse er forferdelig for våre tanker. Men vi har ikke rett til å si at den er i strid med kristendommens vesen som kjærlighetens religion. Det må ikke være vanskeligere å tro på en evig syndestraff enn å tro på Guds Sønns lidelse for å bortta menneskenes synder. Jesu kors er en åpenbaring av Guds kjærlighet, men samtidig en åpenbaring av Guds hellige vrede over synden. Helvetes mysterium hører sammen med inkarnasjonens og korsets mysterium. De er begge en åpenbaring av syndens uendelige ondskap, som krever en uendelig fyldestgjøring. jo høyere i verdighet en person overgår den som krenker ham, desto større er krenkelsen. Men Gud er uendelig opphøyet over enhver skapning, og derfor har synden (den bevisste avvisning av hans kjærlighet) en uendelig ondskap. Hele den kristne frelseslære er basert på dette. På grunn av syndens uendelige ondskap kunne bare Guds Sønn, som han har et uendelig velbehag i, gi en fullkommen soning for den ved sin lydighet. Hvis et menneske avviser Kristi soning, må det selv gi en uendelig fyldestgjøring ved en evig straff.

Gud, som «er kjærlighet» (1. Joh. 4, 8), vil ikke at noe menneske skal gå fortapt. I sin godhet vil han gi oss del i sin egen salighet, men han kan ikke gi seg til oss uten at vi frivillig gir oss selv til ham. Mister vi vår salighet, er det utelukkende vår egen skyld med den fryktelige selvbebreidelse dette vil ha til følge. Det er ikke Gud som fordømmer et menneske, men mennesket som fordømmer seg selv. Guds vrede betyr ikke noen forandring i Gud. Den består i at et menneske unndrar seg hans kjærlighet. … ….

I sitt hefte fra 1966 Om Livets mening (første del av min omtale er her), skriver pastor van der Burg i del 2 bl.a.:

HVORFOR GIR IKKE GUD OSS MED EN GANG DEN HIMMELSKE SALIGHET?

Grunnen kan ikke være noen annen enn at vi frivillig skal virke med til vår salighet. Denne er nok en gave, men ikke noe som Gud vil påtvinge oss. Frivillig må vi ta imot den ved å søke Gud og gjøre hans vilje. «Jeg har forelagt deg livet og døden, velsignelsen og forbannelsen; så velg da livet for at du må leve» (5. Mos. 30, 19)

Hele Bibelen forutsetter at mennesket har en fri vilje (som den stadig appellerer til ved sine befalinger, formaninger, løfter og trusler). Viljefriheten bevitnes også av samvittigheten, som finnes hos alle mennesker. Selv om fornuften anser noe som det beste, kan viljen nekte å gjøre det (med den følge at samvittigheten anklager oss). Hele moralen er bygget på den overbevisning at mennesket har ansvar for sine handlinger. Det siste anerkjennes også av den alminnelige strafferett.

Men det viktige spørsmål er nå: Hvorfor krever Gud vår frivillige medvirkning til vår salighet? Er det fordi det er en ære for den menneskelige natur å velge fritt og selv å prestere noe? En slik ære forklarer ikke at Gud vil la oss risikere å miste vår salighet.

Den egentlige hensikt med at Gud har gjort vår salighet avhengig av vår frivillige medvirkning (så vi ikke oppnår den nødvendigvis), er å la oss i all evighet erkjenne at vår salighet er en uforskyldt gave av hans godhet. Denne erkjennelse (= takknemlighet) må Gud kreve av oss for å kunne gi seg til oss og gjøre oss salige. Dette er en nødvendig følge av Guds vesen, som på grunn av sin absolutte uavhengighet bare kan ha seg selv som siste mål, og derfor bare kan ville skapningenes lykke for så vidt han derved kan åpenbare for dem sin egen fullkommenhet, dvs. for så vidt de erkjenner sin lykke som en virkning av hans godhet. Den dypeste grunn er at Guds selv eier bare én lykke, nemlig gleden i sin egen fullkommenhet, og derfor (ut fra det prinsipp at ingen kan gi hva en ikke har) bare kan ha som formål for sin skapervilje en lykke som ved takknemlighet blir til en glede i hans fullkommenhet. De ufornuftige skapninger, som ikke kan takke Gud, har han frembrakt for de fornuftige skapningers skyld. … ….

Pastor Dr. teol. J. van der Burg ga i 1966 ut et hefte med tittel: Om Livets mening – Og med undertittel: Hvorfor gir ikke Gud oss med én gang den himmelske salighet? Hvorfor må vi først gjennomgå dette jordeliv med den fare å miste vår salighet?

Det er en ganske kort hefte – som kan leses i sin helhet her, og lastes ned som pdf-dokument her – og slik starter det:

GUD HAR SKAPT OSS FOR ET EVIG SALIG LIV ETTER DØDEN

Både Bibelen og vår fornuft sier oss at vi ikke er skapt bare for dette jordiske liv. Gud har lagt i vår natur en lengsel etter en evig og fullkommen lykke, altså noe som uendelig overgår det vi kan få i det nåværende liv. «Et menneske, født av en kvinne, lever en stakket tid og er fullt av elende» (Job. 14, 1). Tanken på døden (dvs. jordelivets slutt, som dyrene ikke har noe begrep om) ville forbitre enhver livsglede, hvis vi ikke kunne håpe på et annet liv.

Som fornuftsvesener eier vi mennesker ikke bare sanselige begjæringer, men også en sannhetstrang, særlig en trang etter å kjenne Gud. Her i livet kan denne sannhetstrang umulig bli tilfredsstillet.

Og hvor mange mennesker må ikke utstå seerlig store lidelser, som de vet ikke vil opphøre så lenge de lever: uhelbredelig syke, blinde, døve, invalide, osv.?

Det ville stride mot Guds kjærlighet og visdom hvis han, som er allmektig, ikke hadde skapt oss for noe annet enn dette kortvarige kummerfulle liv på jorden, hvor det ikke er noen proporsjon mellom det vi attrår, og det vi får.

Troen på et liv etter døden er også et nødvendig grunnlag for det moralske liv. Uten denne tro ville den menneskelige egoisme miste sin viktigste tøyle.

Faktisk har derfor alle folk til alle tider vært overbevist om at det nåværende liv ikke er det eneste.