Gamle tekster

I sin bok «Kjenn din religion» skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om «Døden og det hinsidige«. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden

Her er tredje del:

3. Himmelen

«Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud» (Matt. 5, 8). «Høyt elskede, nu er vi Guds barn, og ennu er det ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han blir åpenbart, skal vi bli lik ham; for vi skal se ham som han er» (1. Joh. 3, 2). I all evighet å eie Gud ved å se ham åsyn til åsyn, og å finne en grenseløs glede og fred i ham, dette er himmelen. Under vårt jordiske liv eier vi også Gud. Ved den helliggjørende nåde bor Gud i vår sjel som i et hellig tempel. Men vi ser ham ikke; vi eier ham ved troen; Han er det uransakelige mysterium. «Det som øyet ikke så og øret ikke hørte og som ikke er kommet opp i noe-menneskes hjerte, det har Gud bestemt for dem som elsker ham» (1. Kor. 2, 9). «Nu ser vi som i et speil, i en gåte; men da: åsyn til åsyn. Nu kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, som jeg selv er kjent fullt ut» (1. Kor. 13, 12).

Men er ikke Gud i den grad opphøyet over all skapt fatteevne at ingen kan se ham? «Du kan ikke se mitt åsyn, sa Gud til Moses; for intet menneske kan se meg og leve» (3. Mos. 33, 20). Det er sant. …

Pater Lutz om «Døden og det hinsidige» – 3. HimmelenLes mer »

I sin bok «Kjenn din religion» skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om «Døden og det hinsidige«. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden

Her er andre del:

2. Dommen.

Så snart sjelen har forlatt legemet står den for sin dommer og dens evige skjebne blir avgjort: enten den himmelske salighet eller den evige fortapelse. De sjeler som har fortjent den evige salighet, men ikke er fullkomment rene, må først gjennomgå en lutring i skjærsilden. Det er altså et feilsyn når endel ikke-katolske teologer påstår at menneskets sjel skulle ligge i en slags dvale inntil sin gjenforening med legemet, og at hverken de utvalgte eller de fortapte skulle få sin dom før den alminnelige dommedag ved tidenes ende. Den menneskelige sjel trenger ikke noe legeme for å kunne leve og utfolde sin virksomhet som ånd, d.v.s. som vesen med forstand og fri vilje. Vel ligger det i menneskets natur at sjelen råder over en fysisk organisme. Derfor blir den også ved kjødets oppstandelse igjen satt i besittelse av det legeme som døden tok fra den. Men all den stund sjelen er ånd har den også sin egen rent åndelige tilværelse. Allerede på jorden eier den jo et liv som er hevet over den fysiske verden og over det sanselige. …

Pater Lutz om «Døden og det hinsidige» – 2. DommenLes mer »

I sin bok «Kjenn din religion» skriver Pater A. J. Lutz i kapittel XXVI om «Døden og det hinsidige«. Kapittelet har følgende fire deler: 1. Døden – 2. Dommen – 3. Himmelen – 4. Helvetet – 5. Skjærsilden

Her er første del:

1. Døden.

«Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og således er døden trengt fram til alle mennesker, fordi alle har syndet» (Rom. 5, 12). Det er nok sant at døden er en naturnødvendighet for oss, all den stund vi ved vårt legeme hører til den materielle verden. Alt legemlig er forkrenkelig. Enhver fysisk organisme går en oppløsning i møte, bortsett fra den voldsomme ødeleggelse den kan være utsatt for, og tiden kommer da foreningen mellom sjel og legeme blir umuliggjort ved legemets forfall. Men før syndefallet var denne naturlov for menneskets vedkommende opphevet ved en særlig nådegave som var forbundet med den opprinnelige uskyld. «Gud har skapt mennesket udødelig, i sitt bilde og sin likhet har han skapt det. Men ved djevelens misunnelse er døden kommet inn i verden» (Visdommens bok 2, 23-24). Sammen med den opprinnelige rettferdighet og lykke mistet mennesket udødelighetens gave. «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake» (1. Mos. 3, 19). Fritatt fra denne dom som overga menneskets legeme til forråtnelse var Jesus og hans hellige mor Maria, fordi Adams synd ikke hadde noen makt over dem. Jesus døde frivillig som sonoffer for verdens synd, men overvant døden ved å stå opp i herlighet. Maria døde for å være sin guddommelige Sønn lik; men også hun våknet til livet igjen og gikk med sjel og legeme inn i Guds herlighet. …

Pater Lutz om «Døden og det hinsidige» – 1. DødenLes mer »

I tredje og siste del av sitt kapittel om NÅDENS LIV (se første del her – og andre del her) skriv pater A. J. Lutz følgende:

C. Viljefriheten og frelsesvissheten.

At den første og avgjørende impuls til det gode ikke kommer fra mennesket, betyr imidlertid ikke at mennesket er helt passivt, tvert imot: «Gud virker i dere både det å ville og det å virke etter det som tekkes ham» (Filip. 2, 13).

Vi virker med Gud, etter at Gud med sin allmakts nåde har satt våre sjelskrefter i bevegelse. For Guds virksomhet er ikke drepende, men livgivende. Gud virker i oss å ville, han kuer altså ikke viljen, men gjør den levende og virksom. «Den gjerning Gud med sin virksomhet har begynt, den fullbyrder han ved sin med, virkning, for det er ham som virker først at vi vil. Deretter virker han med vår viljesakt for å fullbyrde gjerningen. Det at vi vil, gjør. Gud uten oss, men når vår vilje er satt i bevegelse, slik at vi begynner å virke, så virker Gud med oss» (St. Augustin).

Likesom Gud ved den helliggjørende nåde gjør oss delaktig i sin guddommelige natur, således gjør han oss delaktige i sin virksomhet. Og det er sannelig til større ære for Gud at han gjør viljen virksom enn om han var nødt til å sette den ut av spill for å frelse oss. …

Pater Lutz om NÅDEN – del 3Les mer »

I andre del av sitt kapittel om NÅDENS LIV (se første del her) skriv pater A. J. Lutz følgende:

B. Hvorledes mennesket forbereder seg til nåden. Den understøttende nåde.

Nåden ville opphøre å være nåde hvis mennesket kunne fortjene den med sine gjerninger. Allikevel er det Guds mening at vi skal forberede oss til den. Det hender nok at Gud på et eneste øyeblikk fører en vantro eller et ugudelig menneske til troen og til et hellig liv, f. eks. Paulus. Men som regel foregår omvendelsen og rettferdiggjørelsen mindre plutselig. Det krever en medvirkning fra menneskets side. «Gud har skapt oss uten oss, men han frelser oss ikke uten oss» (Augustin). Sjelen er jo ikke en død og forstenet organisme. Hvor dype sår den fikk av arvesynden, så er den allikevel en levende organisme med tanker, vilje og følelse, altså med evner til å oppfatte det guddommelige når det kommer til oss. Vi er «Guds medarbeidere» (1. Kor. 3, 9).

Det første skritt til rettferdiggjørelsen er troen. Ikke bare den faste tillit til Guds barmhjertighet, som for Kristi skyld vil tilgi oss våre synder, men også den faste overbevisning om alt det Gud har åpenbart. …

Pater Lutz om NÅDEN – del 2Les mer »

Pater A. J. Lutz’ bok «Kjenn din tro» er en fullstendig gjennomgang av den katolske tro. Mye av det han skriver er selvsagt felles for alle kristne, og ingenting av det han skriver er kontroversielt eller polemisk – det er en helt normal framstilling av den katolske tro anno 1945. Noe av det hadde og har likevel en viss sprengkraft i det lutherske Norge, bl.a. det han skriver om nåden. Her er første del av kapittel XIII. NÅDENS LIV

A. Den helliggjørende nåde.

Den frelse Jesus har fortjent oss ved sitt hellige liv og sitt korsoffer, skildres i de hellige bøker og i den kristne tradisjon under mange vakre bilder. Den er himmelsk lys! «Engang var de mørke, men nå er de lys i Herren. Ferdes som lysets barn» (Ef. 5, 8).

Den er et felles liv med Kristus: «Jeg er vintreet, de er grenene, bli i meg så blir jeg i dere» (Johs. 15, 4-8). De kristne er også lemmer på Kristi legeme og lever ved hans ånd. «For liksom legemet er ett og har mange lemmer, men alle lemmer på legemet er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For vi er alle døpt i en Ånd til ett legeme, enten vi er jøder eller hedninger, treller eller frie» (1. Kor. 12, 12-13). Den kristne sjel er også Guds tempel: «Om noen elsker meg skal han holde mitt ord og min Fader skal elske ham og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham» (Johs. 14, 23). De kristne er også Guds barn: «alle dem som tok imot ham, har han gitt makt til å bli Guds barn» (Johs. 1, 12). Således blir vi Jesu brødre: «For dem som han kjente i forveien, dem har han også i forveien bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, så Han skulle bli den førstefødte mellom mange brødre» (Rom. 8, 29). Er vi Guds barn i samfunn med Guds evige Sønn så er vi også «delaktige i den guddommelige natur» (2. Peter 1, 4).

Det finnes altså i det kristne menneske to liv: Det menneskelige, som vi blir delaktige i ved vår naturlige fødsel, og det guddommelige, som skapes i oss ved vår forening med Kristus. …

Pater Lutz om NÅDEN – del 1Les mer »

Jeg har nå gjort klar en hel del kapitler p. A. J. Lutz’ bok «Kjenn din tro» – les den her. Bl.a. kapitlene IX. A. Jesu lidelse og offerdød X. Jesu absolutte syndefrihet og fullkomne hellighet XI. Kristus i herligheten XII. Antikrist XIII. Nådens liv. Dessuten mot slutten av boka: XXIV. Sakramentaliene XXV. Bønn og liturgi.

Her følger kapittelet om sakramentaliene:

XXIV. SAKRAMENTALIENE

Ved siden av sakramentene eller i forbindelse med dem fins det i Kirken andre hellige tegn og handlinger som har en viss likhet med sakramentene. Vi kaller dem «sakramentalier». De ble ikke innstiftet av Kristus, men av Kirken. De kom opp i tidenes. løp; men mange av dem stammer fra den apostoliske tid, for så. langt vi kan gå tilbake, har Kirken aldri vært uten sakramentalier.

De viktigste av dem er:

a. De seremonier som brukes ved meddelelsen av alle sakramenter og ved feiringen av det hellige messeoffer. Den sakramentale ritus som utgjør sakramentenes, egentlige vesen er jo ganske kort. Men for å henlede tankene på den, for å anskueliggjøre sakramentets virkning, for å vekke det fromme sinnelag som er påkrevet, ville Kirken omgi den sakramentale ritus med andre symboler og symbolske handlinger, f. eks. merker presten ved dåpen barnets panne og bryst med korsets tegn, legger sin hånd på dets hode, gir det litt innviet salt i munnen, gir det et brennende vokslys og en hvit kledning o.s.v. Likeledes innbefatter messeliturgien før og etter konsekrasjonen en rekke sakramentalier som harmonisk innordner seg under den hellige offerhandling.

b. Velsignelser og vigslinger. Det fins en lang rekke av dem i Kirkens ritualbok. Alle de ting som tjener mennesket skal jo også tjene Gud, all den stund mennesket selv har Gud som sitt siste endemål. Ved syndefallet og på grunn av sin solidaritet med mennesket kom den fysiske verden under en forbannelse eller en slags trelldom. …

Pater Lutz skriver om sakramentalieneLes mer »

Jeg har nå gått gjennom hele pater A. J. Lutz’ kapittel om sakramentene i boka ‘Kjenn din tro‘, og vil her trekke fram det han skriver om avtalaten. Avtaleten mindre kjent blant katolikker i dag enn i 1945, og bl.a. av den grunn vi vel i å høre på hva den lærde dominikaneren skriver. Han forsvarer selvsagt Kirkens avlatspraksis fullt ut, men skriver også: «… Imidlertid kan det ikke nektes at det finnes gjerninger som er til større gagn for sjelen enn å vinne avlat. Det er godt å bli fritatt for timelige syndestraffer; men det er bedre å fortjene den helliggjørende nådes vekst og en høyere grad av himmelsk salighet. De gode gjerninger som fører sjelen til en inderligere forening med Kristus og til et dypere livssamfunn med den hellige Treenighet, f.eks. den betraktende bønn, den iherdige selvfornektelse, den høysinnede, offervillige nestekjærlighet er til større velsignelse for sjelen enn avlaten. …»

Les selv alt han skriver om avtalen:

2. Avlaten.

Til alle tider fantes det i Kirken høysinnede menn og kvinner som nådde fram til en dyp enhet med Frelseren på korset ved selv å lide. Enten var det forfølgelser de tålte for troens skyld, fengsel, landsforvisning, legemlige kvaler og døden; eller de ga selv avkall på de mest uskyldige naturlige gleder og tilbrakte sitt liv i faste og nattevåk og i heltemodige botsøvelser. Noen av dem hadde først levet i synd. Men de fleste var rene, kjærlige, sakt-, modige og ydmyke etter Jesu eksempel, og trengte neppe å sone, for deres hjerte var så forenet med Gud ved kjærligheten at alt spor av synd og syndestraff var utslettet hos dem. Skulle alle disse lidelser være nyttesløse? Nei, de har verdi for hele Kirken. «Nå gleder jeg meg i mine lidelser for dere, og utfyller i mitt kjød det som mangler i Kristi lidelser for hans legeme, som er Kirken» (Kol. 1, 24). Apostlenes og martyrenes kvaler, alle hellige kristnes botsøvelser «manglet» i Kristi lidelser. For den fullkomne Kristus er ikke bare det guddommelige offerlam som døde på korset i keiser Tiberius’ dager, men Kristus forenet med Kirken, d.v.s. med alle troende, gudelskende, gudsøkende mennesker som gir seg over til ham og danner et samfunn med ham, ved å bli delaktige i hans liv som Guds Sønn. Og likesom Kristus led i hele sitt naturlige legeme, slik vil han lide i sitt åndelige legeme, Kirken. Hans lidelse blir ikke fullbyrdet før tidenes ende, når «Gud er blitt alt i alle» (1. Kor. 15, 28). Forenet med Frelserens sonoffer, som er kilden til all hellighet og til all sonende verdi i de kristnes tålmodighet, danner helgenenes og alle fromme kristnes botsøvelser en åndelig skatt, som er Kirkens felles eiendom. For Kristus med sin frelsende, sonende kjærlighet er vår. …

P. Lutz om AVLATENLes mer »

Den kristne religion har sitt utspring i en guddommelig åpenbaring. Vel bidrar også vårt medfødte, naturlige religiøse instinkt til å utforme den. Men det som skiller den kristne religion fra alle andre religioner er først og fremst noe som ikke er av denne verden, noe som kommer ovenfra og ”som ikke øyet har sett og ikke øret har hørt og som ikke er kommet opp i noe menneskes hjerte” (1. Kor. 2,9), m.a.o. en åpenbaring fra Gud.

På en måte er også naturen, hele verdensaltet og vårt eget naturlige sjeleliv en Guds åpenbaring. Verdensaltet med sin grenseløse mangfoldighet, sin storhet, skjønnhet og orden lærer oss at Gud er til som urgrunn og endemål for alle ting. ”Himlene forteller Guds ære og hvelvingen forkynner hans henders gjerning” (Salme 19, 2). Derfor erklærer også apostelen Paulus at de hedenske filosofer er uten unnskyldning for sin avgudsdyrkelse, ”for fra verden ble skapt har en kunnet se Guds usynlige vesen, hans evige kraft og guddom ved å tenke over de skapte ting” (Rom. 1, 20). Vår samvittighet fra sin side vitner om en høyeste lovgiver og dommer. For var mennesket selv opphav til den moralske lov som bor i oss, så kunne mennesket også – utslette eller forandre den; men det er umulig. Alltid vil samvittigheten hos normale mennesker hevde en del moralske grunnsannheter, anklage eller forsvare oss og sette seg opp mot en vilkårlig tolkning av vår plikt. Vårt hjertes udødelige lengsel etter et evig og grenseløst gode, en lengsel som intet skapt gode og heller ikke summen av alle skapte goder kan bringe til hvile, er også et vitnesbyrd om Gud.

Men den kristne åpenbaring er meget mer enn dette. For Gud er uendelig mer enn den makt som styrer verdensaltet og råder over menneskets sjeleliv. Gud er for det første alt det gode, edle, vakre vi kjenner eller aner, men fritt for all ufullkommenhet eller forandring. Deretter er Han det uransakelige mysterium som intet ord kan utsi, og som ingen analogi med de skapte vesener kan gi oss en anelse om. Det er bare én som kjenner Gud til bunns, Gud selv. Skal engler og mennesker få kunnskap om Guds indre så må Gud selv åpenbare det. …

Kapittelet over er fra første kapittel i p. A. J. Lutz’ bok ‘KJENN DIN RELIGION‘. Jeg har nå gjort klar de fire første kapitlene av denne boka, og de kan leses her:

I. Åpenbaringen

II. Gud

III. Gud og verdensaltet

IV. Guds forsyn

Jeg er nå ferdig med korrekturlesning av hele pastor van der Burgs bok/ hefte om avlaten – og den kan leses her. Og slik starter hans siste kapittel:

Noe som har nær forbindelse med skriftemålet, men likevel er vidt forskjellig fra det, er avlat. Avlat er ikke syndsforlatelse, men bare en ettergivelse av de timelige (= ikke evige) syndestraffer som et menneske ofte enda har å lide (enten her på jorden eller i renselsesstedet) etter at selve synden (syndeskylden) er forlatt.

At syndsforlatelsen ikke alltid medfører ettergivelse av enhver syndestraff, har vi mange beviser på i den hl. Skrift. Gang på gang beretter den om mennesker som fikk tilgivelse for sin synd (og ble forsonet med Gud), men likevel måtte lide noen straff for den. Jødene fikk som straff for sine misgjerninger ikke komme inn i det forjettede land, til tross for at Gud sa til Moses: «Jeg har tilgitt folket etter ditt ord» (4 Mos. 14,19-23). Samme straff fikk Moses og Aron, fordi de hadde uttrykt tvil (4 Mos. 20,12). …

Neppe noe i den katolske kirkes lære og historie hersker det så mange vrangforestillinger om blant ikke-katolikker som om avlat. I mange av de norske historielærebøker fremstilles avlatspraksisen i middelalderen som et «salg» av «syndsforlatelse». Med hensyn til avlatens opprinnelse sier de ofte at den egentlig bare var en fritagelse fra kirkestraffer, men at folket etter hvert kom til å tro at de derved fikk syndsforlatelse. Kirken beskyldes for å ha latt folket i denne tro, fordi den fikk inn mange penger på den måte. Anger og omvendelse brydde man seg ikke meget om. Ifølge skolebøkene mente folket at det for å få syndsforlatelse var nok å kjøpe et avlatsbrev. Således skriver f. eks. Bang i sin «Kirkehistorie for folkeskolen» (s. 43): «Når Luther formante folk til å omvende seg, viste de ham bare sitt avlats-brev og sa at de hadde kjøpt syndenes forlatelse for sine penger, og ville derfor ikke høre noe om anger og omvendelse». Noen skolebøker går så vidt at de beskylder kirken for å ha solgt syndsforlatelse på forskudd for synder man ville komme til å gjøre i fremtiden.

Til dette bemerkes at det i de pavelige avlatsbuller (også den av pave Leo X på Luthers tid) uttrykkelig ble sagt at en bare kunne få del i avlaten etter et angerfullt skriftemål. De forutsetter altså at en har fått syndsforlatelse i forveien. Av middelalderens prekener og andaktsbøker fremgår at dette ofte ble fremholdt for folket (sml. Dr. N. Paulus, Gesch. des Ablasses im M. A.). Også Tetzel lærte klart at avlaten bare borttok de timelige straffer for synder som var angret og skriftet. Dette fremgår bl. a. av hans teser fra disputasen i Frankfurt am Oder i 1518. Et angerfullt skriftemål som en betingelse for å få del i avlat stod dessuten nevnt i hvert av de avlatsbrev han utstedte. Det er derfor pur fantasi når det i noen skolebøker blir påstått at folk viste Luther sine avlatsbrev og ikke ville høre om anger og omvendelse under påskudd av at de derved allerede hadde fått syndsforlatelse. Enhver katolikk visste at avlat ikke kunne erstatte skriftemålet, og at det til skriftemålet krevdes anger og omvendelse. Skriftemålet er et så viktig middel i den katolske sjelesorg at det allerede av den grunn er tankeløst å anta at kirken ville ha latt folket tro at de ved avlat kunne få det samme som ved skriftemålet. Det er dessuten kjent nok fra historien at de store avlatsforkynnelser pleide å medføre en stor tilstrømning til skriftestolene.

I kapittel fem i sin om bok om skriftemålet forteller pastor van der Burg at Luther selv og lutheranerne brukte skriftemålet aktivt i lang tid (i Norge til ca 1900), men så har det blitt borte:

Det har aldri vært Luthers mening å avskaffe skriftemålet. Tvert imot, han forsvarte det ofte med stor kraft. Han gav det en fast plass i sin «Bønnebok» fra 1527. Hans «Store Katekismus» (2. utg. 1529) inneholder en formaning til skriftemål på 8 sider, hvor det likefrem sies at en som forkaster skriftemålet, ikke er kristen. «Hvis du forakter det og i stolthet unnlater å skrifte, da slutter vi at du ikke er noen kristen og ikke berettiget til å nyte Alterets sakrament. For du ringeakter det som ingen kristen skal ringeakte, og viser derved at du ikke kan ha syndenes forlatelse» …. «Derfor, når jeg formaner til skriftemål, da gjør jeg intet annet enn at jeg formaner enhver til å være en kristen». Nærmest helt katolsk er den skriftemålsundervisning som finnes i Luthers «Lille Katekismus» (slik som den ble utgitt siden 1531 og ble inntatt blant de lutherske bekjennelsesskrifter).

«Til skriftemålet» så heter det der – «hører to stykker: for det første at man bekjenner synden, og for det annet at man tar imot avløsningen eller syndsforlatelsen av skriftefaren som av Gud selv og aldeles ikke tviler derpå, men tror fast at syndene derved er forlatt for Guds åsyn i himmelen». I samme instruks gir han et detaljert skriftespeil (synderegister) til hjelp for de skriftende. «Den augsburgske konfesjon» (1530) sier i Art. 75 («Om skriftemålet»): «Skriftemålet er ikke avskaffet i våre kirker. Man pleier jo ikke rekke Herrens legeme til andre enn dem som i forveien er blitt prøvet og avløst …. Man lærer menneskene at de skal akte avløsningen overmåte høyt, fordi den er Guds røst og tilsies etter Guds befaling. Nøklemakten blir holdt i ære, og man minner om hvilken stor trøst den bringer de forferdede samvittigheter».

«Apologien for den augsburgske konfesjon» (Art. XII) betegner det som «ugudelig» å ville «bortskaffe den private absolusjon av kirken». Også de lutherske «Smalkaldiske Artikler» insisterer på bibeholdelsen av skriftemålet. «Da absolusjonen eller nøklemakten også er en hjelp, en trøst mot synden og den onde samvittighet, innstiftet av Kristus i Evangeliet, må kirken endelig for alle ting ikke la skriftemålet eller absolusjonen gå av bruk» (P. III, Art. 8). Den såkalte «Reformatio Vitebergensis», som Luther underskrev sammen med andre teologer, forplikter presten til å la straffe «den som et helt år hverken søker absolusjon eller kommer til Herrens nattverd». Selv skriftet Luther ofte, særlig hos Bugenhagen. Skriftemålet var ham så dyrebart at han «ville grave det opp av jorden og hente det over tusener mil» (Walch XIX, 1073). «Om tusener og atter tusener av verdener var mine, så ville jeg dog heller miste alt dette enn la et eneste stykke, selv det ringeste, av dette skriftemål komme ut av kirken» (Walch XVII, 2452).

I «Den augsburgske konfesjon» (Art. IX-WII) og i «Apologien for den augsburgske konfesjon» (Art. XIII) regnes skriftemålet som et sakrament. Likeledes i Luthers «Store Katekismus», hvor det omtales som «det tredje sakrament». I hans «Lille Katekismus» fikk det plass mellom dåpen og Alterets sakrament. Ennå året før sin død uttalte Luther at han gjerne vil være med på å kalle skriftemålet et sakrament.

… Etterhånden er skriftemålet mer og mer gått ut av bruk hos lutheranerne. Forskjellige årsaker har bidratt til denne utvikling. En av hovedårsakene er lutheranismens uklare standpunkt fra begynnelsen av med hensyn til skriftemålets nødvendighet. ….

Hele kapittelet kan leses her.

Dette er tittelen på fjerde kapittel i pastor van der Burgs bok om skriftemålet – og her er et utdrag fra det:

Selv bortsett fra de nådegaver som botens sakrament først og fremst er innstiftet til (syndsforlatelse, den helliggjørende nåde med en særlig nådehjelp til livets forbedring), er skriftemålet også av mange andre grunner overordentlig nyttig for det enkelte menneske og for hele samfunnet.

1. Skriftemålet er et middel til å bekjempe det menneskelige hovmod, som er syndens rot.

Hver synd har sin grunn i hovmod, som gjør at et menneske setter sin vilje over Guds vilje. Og ved hver synd blir denne selvopphøyelse næret. Det er derfor at Gud har gjort syndsforlatelsen avhengig av en særlig ydmykelse, nemlig en syndsbekjennelse overfor et annet menneske. Ved en indre bekjennelse, hvor vi alene er vår egen dommer, unnskylder vi oss altfor lett. For å være oppriktige mot oss selv må vi se oss liksom gjennom en annens øyne. …

2. Den tanke at også hemmelige synder må skriftes, er en tøyle mot lidenskapene.

Syndene trives best i mørket, dvs. så lenge de kan begås i hemmelighet. Mange har mindre frykt for Guds dom enn for menneskenes dom. Derfor har Gud bestemt at syndene ikke bare skal bekjennes for ham. I sin barmhjertighet bruker han menneskenes frykt for hverandres dom til å bevare dem for hans dom og den evige fordømmelse.

3. Skriftemålet tvinger et menneske til ofte å ransake sin samvittighet.

Den første betingelse for å kunne forbedre vårt liv er at vi kjenner våre feil. Det kreves en regelmessig ransakelse av samvittigheten. Men hvor vanskelig kommer menneskene til den av seg selv! …

4. Skriftemålet tvinger oss til å gjøre større alvor av vår vilje til å forbedre vårt liv.

For å få syndsforlatelse må man omvende seg fra sine synder, dvs. være villig til å unngå dem i fremtiden. Men særlig med hensyn til sin omvendelse kan en så lett bli et offer for selvbedrag. …. En som skrifter uten viljen til å forbedre seg, får ingen tilgivelse, men gjør seg tvert om (ved sin misbruk av det hellige) skyldig i en ny stor synd. Allerede denne tanke er en kraftig beveggrunn til å prøve seg selv før skriftemålet med hensyn til sitt gode forsett. …

5. Skriftemålets sakrament er en stor kilde til sjelefred og derved meget nyttig for den sjelelige sunnhet.

Når en sorg trykker oss, føler vi oss lettet i hjertet ved å åpne vårt hjerte for en annen, som vi har tillit til. Dette gjelder ikke minst samvittighetskvaler, som er den største smerte. Liksom den legemlige helbredelse ofte begynner med at maven kaster opp giftstoffene, således er syndsbekjennelsen begynnelsen til sjelens helbredelse. …..

6. Skriftemålet er uunnværlig for sjelesorgen.

I skriftestolen finner vi en åndelig lege som vi ikke bare åpenbarer våre svakheter for, men som også hjelper oss til å oppdage dem. Ingen er en god dommer i sin egen sak. Han viser de farer som truer vår sjel, og de midler som er nødvendige for å unngå dem. Med vår skriftefar taler vi frimodig om våre indre vanskeligheter, fordi å høre skriftemål er hans embete, som han i kraft av prestevigselens sakrament får en særlig nådehjelp til, og som han ved et langvarig studium på en særlig måte er blitt utdannet til, og fordi det på grunn av sakramentets ubrytelige segl ikke er noen fare for at han vil tale med andre om det vi har betrodd ham.

I skriftestolen har kirken anledning til å forklare Guds bud også med hensyn til ting som man vanskelig kan komme inn på i offentlige prekener. Særlig for ungdommen er den individuelle sjelesorg i skriftestolen meget viktig. …

Selvfølgelig forutsettes det at en skrifter oppriktig og med det nødvendig alvor. At det siste kan mangle hos en del mennesker, er ikke et bevis mot skriftemålets kraft til helliggjøring. De beste ting (som f. eks. også Nattverdens sakrament) kan bli misbrukt. For å forklare at moralen hos mange katolikker ikke synes å være bedre enn hos andre, må en også ta i betraktning at det – ikke minst i enkelte såkalte katolske land – finnes mange navnkatolikker, som så godt som aldri mottar de hellige sakramenter. …

I kapittel 3 i sin bok om skriftemålet skriver pastor van der Burge om vanlige slagord mot skriftemålet (fra protestanter). Han tar opp følgende fire motforestillinger – og jeg tar med litt av hans svar:

1. Hvorfor skal jeg henvende meg til et menneske for å få syndsforlatelse? Gud alene kan forlate synder. Det er mot ham vi har syndet. Derfor vil jeg søke tilgivelse hos ham uten mellomkomst av en prest, som også selv er et syndig menneske.

Uten tvil er det Gud alene som kan forlate synder. Men spørsmålet er hvorledes han vil gjøre det. Og dette er noe som han alene har rett til å bestemme. Da jødene engang gjorde den samme innvending: «Hvem kan forlate synder uten Gud alene?», sa Jesus at «Menneskesønnen hadde makt på jorden til å forlate synder» (Luk. 5,21-24). Liksom Jesus hadde denne makt ikke bare som Gud, men også som menneske (som «menneskesønnen»), kan han også utøve denne makt gjennom mennesker. Hvis vi forkaster skriftemålets sakrament under påskudd av at Gud alene kan forlate synder, må vi også forkaste dåpens sakrament. Jesus er sakramentenes egentlige forvalter. Prestene er bare hans redskaper. De forvalter sakramentene i kraft av hans oppdrag, og det er hans ledsagende nåde som gir sakramentene deres virkning. ….

2. Er ikke skriftemålet et altfor lettvint middel til å få syndsforlatelse? Katolikkene – sies det – kan synde så ofte de vil, og så hver gang etterpå bare gå til skrifte.

Det er merkelig at man forkaster skriftemålet den ene gang fordi det er en altfor stor byrde, og den annen gang fordi det er altfor lettvint.

Enhver katolikk vet, og kirken fremholder det stadig i sin forkynnelse, at skriftemålet (og den av presten meddelte absolusjon) er ugyldig, hvis en skrifter med den mening etterpå å begå de samme synder om igjen. Skriftemålet krever en alvorlig selvprøvelse. Til et godt forsett hører at man er beredt til å unngå de nærmeste anledninger til synd, å gjøre godt igjen den skade man har forvoldt andre, og å forsone seg med de personer man har levd i fiendskap med. ….

3. Medfører ikke skriftemålet en fare for usømmelige forhold mellom presten og skriftebarnet?

… For å verne skriftemålet mot enhver vanhelligelse har kirken omgitt det med strenge forskrifter. Skriftemålet pleier alltid å foregå i en skriftestol på et synlig sted i kirken. Å høre en kvinnes skriftemål på et annet sted er utenom et nødstilfelle helt forbudt (Kirkens lovbok can. 910). Skriftestolen er laget slik at presten og den skriftende er skilt fra hverandre ved en vegg med et gitter i (can. 909). Meget strenge straffer er fastsatt for det tilfelle en skriftefar skulle si noe under utøvelsen av sitt embete som kunne oppfattes som en forførelse til ukyskhet. Skriftebarnet er forpliktet til innen en måned å anmelde en slik prest til den kirkelige øvrighet. Ved unnlatelse pådrar det seg uten videre ekskommunikasjonen, som ingen prest kan gi absolusjon for før anmeldelsen er skjedd (can. 904 og 2368). Videre har kirken bestemt at ingen prest kan gyldig absolvere en ukyskhets synd, som noen har begått sammen med ham. Ved en fingert absolusjon blir presten uten videre ekskommunisert (can. 884 og 2367). Disse bestemmelser skal ikke bare beskytte skriftemålet mot ethvert misbruk, men også presten mot enhver ufornuftig mistanke. …

4. Skriftemålet er bare et maktmiddel for prestene til å herske over menneskenes samvittighet.

… De som i skriftemålet ikke ser annet enn et middel for prestenes maktsyke, har ikke anelse om hvor stor byrde forvaltningen av dette sakrament også i seg selv er for prestene. I større menigheter må presten ofte time etter time sitte i skriftestolen, som ikke er annet enn et skap, ofte med dårlig luft. Og hele tiden må han samvittighetsfullt høre på hvert av sine skriftebarn, mens et tungt ansvar hviler på ham som dommer og rådgiver. Han må dømme om den oppriktige vilje til forbedring er tilstede, noe som i tvilsomme tilfeller kan volde ham et sant martyrium. Som rådgiver kan han bli stilt overfor de vanskeligste samvittighetsspørsmål. …

Les hele kapittelet her.

Pastor van der Burg har i sitt andre kapittel i heftet om skriftemålet en grundig gjennomgang om hva kirkehistorien (fra de første tider av) kan fortelle oss om dette sakramentet. Slik starter han kapittelet:

Skriftemålspraksisen har nok – liksom meget annet i den kristne religion – gjennomgått en utvikling. Men det vesentlige i den, nemlig en angerfull syndsbekjennelse for presten og en autoritativ forsoning gjennom ham med kirken og Gud, har i alle århundrer vært det samme.

Man er bare forpliktet til å skrifte «dødssyndene», dvs. de store synder som medfører tapet av nådelivet. De mindre (såkalte «tilgivelige») synder behøver man ikke å skrifte, men det er nyttig å gjøre det. En utvikling har det vært i bedømmelsen av hvilke synder som må anses som dødssynder. Dette spørsmål var fra begynnelsen av ikke så avgjort som i vår tid.

For de største synder, spesielt når det gjaldt frafall fra troen, mord og ekteskapsbrudd, ble det i oldtiden pålagt en langvarig offentlig bot. En tid var det endog bestemt at de som falt tilbake i de sistnevnte grove synder, ikke på nytt skulle få adgang til botens sakrament. Hensikten dermed var å avskrekke fra tilbakefall, og dessuten tvilte man på om de tilbakefalnes omvendelse var oppriktig. Om denne bestemmelse alltid ble gjennomført i praksis, er vanskelig å si. Imidlertid lærte kirken ikke at slike mennesker, såfremt deres omvendelse var oppriktig og de var villige til å skrifte, umulig kunne bli frelst.

Selv bortsett fra de mange vitnesbyrd i oldkirkens historie, som beviser at skriftemålet alltid har vært i bruk, er det allerede i seg selv utenkelig at kirken hadde kunnet innføre en slik institusjon. Hvorledes ville hele kristenheten, både i øst og vest, ha villet underkaste seg noe så ydmykende, uten at kirken kunne henvise til en praksis fra begynnelsen av? Historien viser at så snart en eller annen vranglærer forsøkte å innføre noe nytt, oppstod det alltid en teologisk strid. Men vi leser aldri om en kirkestrid på grunn av skriftemålets innførelse, noe som mer enn noe annet ville ha satt sinnene i bevegelse.

Allerede i det gamle skrift «De tolv apostlers lære» (en slags katekisme fra årene 85-90) tales det flere ganger om skriftemålet, som tydeligvis forutsettes å være en fast praksis. «I menigheten skal du bekjenne dine overtredelser og ikke komme til bønnen (= nattverdsgudstjenesten) med en dårlig samvittighet» (kap. 4). «Når dere er samlet på Herrens dag, så bryt brødet og hold takksigelse, etter at dere har bekjent deres overtredelser, fordi deres offer (messeofferet) må være rent» (kap. 14).

Syndene måtte bekjennes «i menigheten». Det mentes altså ikke en bekjennelse for Gud alene (da denne like så godt kunne gjøres andre steder). At man avla sin syndsbekjennelse for prestene, bekreftes av det at det straks etterpå (i kap. 15) tales om de prester som «derfor» (nemlig til forvaltning av nattverden og botens sakrament) måtte innsettes, og som fremfor alt måtte være «saktmodige». Ved å anta at det siktes til det sakramentale skrifternål (og ikke bare til en liturgisk bønn med generell syndsbekjennelse), forstår vi også bedre hvorfor de troende så strengt (gjentatte ganger) måtte oppfordres til denne bekjennelse. En liturgisk fellesbønn krever ingen selvfornedrelse og ville de troende nok av seg selv ha tatt del i.

En lignende oppfordring til skriftemålet som en forberedelse til nattverdsgudstjenesten finnes i det såkalte «Barnabas’ brev» (fra kort etter året 100): «Du skal bekjenne dine synder og ikke komme til bønnen med en dårlig samvittighet» (kap. 19).

Den romerske biskop Klemens formaner i sitt brev til korintierne (ca. året 96) en del mennesker som hadde voldt stridigheter, til å «bekjenne sine synder» (51,3), å underkaste seg prestene og ta imot tuktelse til bot» (57,1)

Det såkalte 2. Klemensbrev (fra før året 150) advarer mot å utsette skriftemålet, «fordi, når vi har forlatt denne verden, kan vi ikke mer bekjenne våre synder eller gjøre bot» (8,2). … …

Les hele kapittel her – og her er en oversikt over hele heftet.

Det er tittelen på første kapittel i pastor van der Burgs hefte om skriftemålet. Og kapittelet begynner slik.

Et viktig vitnesbyrd har vi i Joh. 20,21-23: «Jesus sa til dem: Fred være med dere. Liksom Faderen har sendt meg, sender jeg dere. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa: Ta imot den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, er de dem tilgitt; dersom dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt».

Med hensyn til denne tekst må bemerkes at Jesus taler om en makt til å forlate synder, og ikke bare om et oppdrag til å tilsi menneskene syndsforlatelse (dvs. å erklære for tilgitt de synder som Gud allerede har tilgitt). Ifølge hans ord er det Gud som bekrefter i himmelen den tilgivelse som blir gitt på jorden, på samme måte som han tidligere hadde lovet i Matt. 18,18: «Sannelig sier jeg dere: Hva som helst dere løser på jorden, skal være løst i himmelen».

Bare til apostlene (og ikke til alle de troende) meddelte Jesus makten til å forlate synder. Bare disse, hans «sendemenn», gjaldt ordene: «Liksom Faderen har sendt meg, sender jeg dere». Denne sendelse, som blev ledsaget av en særlig åndsmeddelelse, var et av «de oppdrag (= fullmakter) han ved den Hellige Ånd hadde gitt til de apostlene han hadde valgt seg ut». (Ap. Gj. 1,2).

Makten til å forlate synder måtte ifølge Jesu vilje fortsettes til alle tider, da det alltid vil være behov for syndsforlatelse. Men denne makt skulle etter apostlenes død like så lite som i deres levetid – ikke enhver ha. Den tilkommer bare de biskoper og prester som gjennom en uavbrutt rekkefølge (den såkalte apostoliske suksesjon) har fått sin vigsel fra apostlene. Liksom Jesus selv var sendt av Faderen og derfor kunne sende apostlene, således kunne bare apostlene i kraft av sin sendelse sende andre, og disse igjen andre. Dersom botens sakrament kunne forvaltes av enhver, ville det altfor lett bli misbrukt og det ville ikke være noen mulighet for å «fastholde» syndene. … …

Les hele kapittelet her.