Dronning Elizabeths julehilsen
Dronning Elizabeth kom med en flott julehilsen i går – også julens kristne budskap kom klart fram mot slutten:
Dronning Elizabeth kom med en flott julehilsen i går – også julens kristne budskap kom klart fram mot slutten:
I juni 1995 tok jeg mine aller siste universitetseksamener i Norge; det var norsk grunnfag ved universistetet i Bergen. (Siden jeg våren 1994 sluttet som luthersk prest, måtte jeg sørge for at jeg kunne få inntekt på annen måte, og hadde da min siste studieraptus: Pedagogisk seminar i desember 1993, årsenhet i engelsk i juni 1994, og altså norsk året deretter. Det var interessant (og helt annerledes) å være student i godt voksen alder (nesten 40 år gammel), og jeg fikk også ganske mye bruk for eksamenene – jeg var ungdomsskolelærer helt fram til vinteren 2006.)
Grunnen til at jeg nevner disse eksamene i dag, er at jeg som halvparten av en åttetimers-eksamen måtte oversette en tekst fra gammelnorsk. Den handlet om at Olav Haraldson rett etter Thomasmesse, 21. desember 1027, kom utenfor Jæren med flere av sine båter, han ble oppdaget da han fòr forbi Sola og den mektige jarlen og mange av hans menn satte etter kongen innover Ryfylke …
Jeg lurte ganske lenge på (jeg var helt ny som katolikk da) hvilken Thomasmesse det her var snakk om, siden apostelen Thomas jo feires 3. juli, og det vel knapt kunne være snakk om Thomas Becket.
Det er ikke så mange år siden jeg endelig fikk svar på dette spørsmålet; nemlig at apostelen Thmas ble feiret 21. desember i svært lang tid. Slik skriver katolsk.no om dette:
Tidligere ble Thomas minnet den 21. desember, men etter kalenderrevisjonen i 1969 har han vært feiret 3. juli. Både dødsdagen og translasjonen til Edessa er knyttet til begge datoer. Men i de syriske kirkene (syro-malankarske) og på Malabarkysten regnes 3. juli 72 som dødsdagen. I øst feires hans fest den 6. oktober, mens kopterne feirer ham 21. mai. Inderne feirer hans dødsdag den 1. juli. På primstaven er Thomas’ fest avmerket den 21. desember. Hans navn står i Martyrologium Romanum.
I går, 18. desember, fylte jeg 56 år – og følte meg ganske gammel. Jeg hadde en forholdvis rolig søndag med (bare) norsk høymesse kl 11 og engelsk messe kl 16. Vi fikk faktisk tid til å gå en tur i Tøyenparken tidlig på ettermiddagen, og til en fin middag om kvelden. Her er vi avbldet på vei ut fra Grand café.
Min barndoms skole skal legges ned – Vestly skule. Nå er det vedtatt, leser vi i Jærbladet.
Eit klart fleirtal i Time kommunestyre gjorde tirsdag det endelege vedtaket om at den eldste skulen i kommunen skal leggjast ned i løpet av våren. Det skapte sterke kjensler både hos enkelte kommunestyrerepresentantar og hos folk som bur i krinsen. …
Bildene under viser (øverst) skolen stort sett slik den stod ferdig i januar 1962 – jeg begynte selv i 1. klasse i august samme år. Bilde nummer to viser også den nye gymsalen (fra 90-tallet, tror jeg) og til høyre den gamle skolen som ble flytta ned hit fra Lye (også på 90-tallet tror jeg). Der gikk jeg på søndagsskole, hver søndag kl 09.30. Min far var rektor her fra 1952 til 1990. Men på tross av alt dette innser jeg at skolen nok ikke lenger var «liv laga» – og jeg føler det ikke så tungt, jeg har tross alt ikke bodd på Jæren siden 1975.
Bildet over viser ei ny vindmølle på Lyefjell – bak det store byggefeltet Lyefjell (der jeg har en bror og ei søster), med innkjøring fra Åsen (for de lokakjente). I bagrunnen ser vi Bjerkreim fjernsynssender – som min familie (8 brødre Moi og alle deres barn) kalte Moi-senderen da den ble bygd på slutten av 60-tallet, fordi den lå Moifjellet, tilhørende gården Moi (i Bjerkreim), der min farfar kom fra.
I Stavanger Aftenblad leser vi om de to nye vindmøllene på Lyefjell:
Fredag kom den første møllen på plass – som det aller første resultatet av at Norge og Sverige i desember i fjor ble enige om et felles grønt sertifikat.
Den nye loven for ordningen ble endelig vedtatt av Stortinget mandag. De grønne sertifikatene var helt avgjørende for prosjektet, forklarer Jan Thiessen, daglig leder i Solvind AS.
Selskapet bak vindkraftsatsingen regner med at sertifikatene vil gi dem 15 øre per kilowattime produsert strøm eller rundt 700.000 til 800.000 kroner i året. Det gjør at prosjektet til 20 millioner kroner går i pluss. Dermed blir det nye landemerket på toppen av feltet det første prosjektet i den nye satsingen på fornybar energi.
Da Sverige og Norge 8. desember i fjor undertegnet den nye samarbeidsavtalen var målet at sertifikatsystemet skal gi 26,4 TWh fra 2012 til 2020, fordelt på 13,2 TWh i hvert land. Det tilsvarer en produksjon på om lag åtte gasskraftverk.
Min kone og jeg var på Sicilia i månedsskiftet februar/mars 2005, og i Syracusa (på sørøst-kysten) besøkte vi domkirken (med et sidekapell for St Lucia) som ligger midt i gamlebyen, faktisk er kirken bygget inne i et gammelt gresk tempel, noe man kan se tydelig på bilde to under:
Om denne kirken kan vi lese på wikipedia:
The Cathedral was built by bishop Zosimo in the 7th century over the great Temple of Athena (5th century BC), on the Ortygia island. This was a Doric edifice with six columns on the short sides and 14 on the long ones: these can still be seen incorporated in the walls of the current church. The base of the Greek edifice had three steps. The interior of the church has a nave and two aisles. The roof of the nave is from Norman times, as well as the mosaics in the apses. The façade was rebuilt by Andrea Palma in 1725–1753, with a double order of Corinthian columns, and statues by Ignazio Marabitti. The most interesting pieces of the interior are a font with marble basin (12th–13th century), a silver statue of St. Lucy by Pietro Rizzo (1599), a ciborium by Luigi Vanvitelli, and a statue of the Madonna della Neve («Madonna of the Snow», 1512) by Antonello Gagini.
Også Vårt Land skriver nå om den katolske kirkeveksten – etter at tallene for alle trossamfunn pr 1.1.2011 nylig ble offentliggjort. De skriver bl.a.:
… Dersom man slår sammen andelen nordmenn som er medlem i Den norske kirke, 79 prosent, med andelen av befolkningen som tilhører andre kristne trossamfunn, 6 prosent, blir fasiten 85 prosent.
I forhold er de islamske samfunnene (til sammen vel 2 prosent) og Human-Etisk Forbund (godt under 2 prosent) nokså marginale fenomener på det norske tros- og livssynsmarkedet. …
Også Den norske kirke har færre medlemmer nå enn for seks år siden: 3.848.841 (2011) mot 3.938.723 i 2005. Nedgangen skyldes i stor grad opprydding i det folkekirkelige medlemsregisteret.
I tillegg til Den katolske kirke er det Den ortodokse kirke som kan vise til sterkest vekst i denne perioden. 9.894 mennesker tilhører nå ortodokse kirker i Norge. Tilsvarende tall var 5.028 for seks år siden.
Bilde over illustrerer en artikkel i Dagen om katolsk medlemsvekst – også Korsets seier skriver om dette i dag. Sistnevnte skriver:
Mens Pinsebevegelsen opplever nedgang i antall medlemmer, og nå er nede i 39.599 medlemmer, er det nå 83.018 medlemmer i den romersk-katolske kirken – mot 43.118 medlemmer for seks år siden.
Det betyr at fra å være omtrent like mange medlemmer, har den katolske kirken doblet seg i forhold til Pinsebevegelsen på bare seks år. …
Veksten har absolutt vært enorm, og tallene i artiklene over er også gamle – fra 1.1.2011. De siste tallene jeg har sett, viser at det er godt over 90 000 registrerte katolikker i hele Norge. (Og fortsatt har vi flere titusen uregistrerte.)
OPPDATERING:
Jeg har nå lest artikkelen fra Statistisk Sentralbyrå som er utgangspunkt for flere avisartikler om dette. Der leser vi bl.a.:
Av dei 4 920 305 personane som var busette i Noreg 1. januar 2011, var 484 500, eller 9,8 prosent, medlemmer i trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja. Veksten i medlemmer med statstilskot er høgare enn førre året. Nokre nye samfunn har kome til i statistikken for 2011, medan andre samfunn som har vore med tidlegare, ikkje er representerte i år.
Av alle medlemmene i trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja som får statstilskot, har framleis dei kristne trussamfunna flest, med 266 800 medlemmer, eller 55 prosent. Dei kristne trussamfunna har hatt størst vekst i talet på medlemmer, 21 200, eller om lag 9 prosent. Den romersk-katolske kyrkja er det største kristne trussamfunnet eller trusretning, med 83 000 medlemmer. Talet på medlemmer i Den romersk-katolske kyrkja har auka med 16 000, eller 24 prosent. Denne auken kan sjåast i samanheng med auka innvandring frå andre land, spesielt Polen.
Vi er jo (nesten) amerikanere, og da må juletreet på plass tidlige – helst rett etter Thanksgiving (som er siste torsdag i november), mens vi ikke satte det opp før tirsdag 30. november. I år har vi et tre ute på balkongen.
Jeg ser at ukene from mot jul er ganske travle i år, spesielt (eller egentlig bare) helgene. I morgen (lørdag) har jeg messe og dåp i kirken om formiddagen, deretter skal jeg ned til Mariaholme til skrifte og messe på en menighetsweekend. Søndag har jeg tre messer på tre ulike steder; Mariaholm, Nesodden og Holmlia. Neste helg er like travel; lørdag to messer, fire timer konfirmantundervisning, to dåp. Søndagen tre messer er på norsk, engelsk og latin. Om to uker er det på nytt to messer, konfirmanter og to dåpsgudstjenester om lørdagen, men så bare to messer om søndagen. Julehelga har jeg messe 13.30 og 23.15 julaften og messer kl 09.30, 16.00 og 19.00 juledag. Men ukedagene er noenlunde rolige, så jeg får tatt meg inn – og så skal vi på to ukers ferie 27/12.
Vårt Land melder om en undersøkelse om folks tillit til ulike yrkesgrupper, og da kommer prester (prester generelt, ikke i noe spesielt kirkesamfunn, men det sier vel mest om Den norske kirke):
Det var trangt på bunnivået da Juristforbundet sammenlignet juristenes tillit med andre yrker. Blant yrkesgruppene de sammenlignet seg med var eiendomsmeglere, politikere og journalister. Spørsmålet var i hvilken grad yrkesgruppen «vektlegger etikk i jobben sin».
Derimot tronet prestene i ensom majestet på toppen i tillitstesten, som er gjennomført av analysebyrået Infact. Mer enn en tredjedel av de spurte svarte at prestene «i svært stor grad» vektlegger etikk i jobben. Nesten like mange ga yrket nest øverste karakter på en skala fra én til fem. …
I går hadde jeg en uvanlig rolig søndag, med bare to messer i vår egen kirke – oftest har jeg tre messer, og må også kjøre et stykke, til Nesodden og til Holmlia. (Jeg har derimot roligere hverdager ofte, så ingen trenger bekymre seg over meg – eller de fleste andre prester.)
I går syklet derfor min kone og jeg – kl 12.30, mellom mine to messer – opp til Emmanuel Vigelands mausoleum. Litt forbi Vindern – lett å finne på kartet, men en del høyere enn vi hadde tenkt. De to bildene over viser bygningen.
Det var interessant å være der, men selve museet var ganske spesielt. Over inngangsdøra stod det: Quicquid Deus creavit purum est. – Alt Gud har skapt er rent – sannsynligvis for å forsvare at rommet innehloder følgende (fra museets egne nettsider): » … Til utsmykningen av det høyloftede, mørke rommet hentet han inspirasjon fra antikkens gravkamre, spesielt etruskernes. Men også kristendommens dramatiske historier om Skapelsen og Syndefallet slik de var blitt fortalt i italienske renessansefresker bød på rike impulser. I tråd med disse sydlandske forbilder kalte han sitt fremtidige gravsted Tomba Emmanuelle (Emanuels grav). Freskene som nå dekker alle vegger og tak ga han navnet Vita (Livet). Vita handler om erotikk og menneskets driftsliv. Hundrevis av nakne kropper, kvinner og menn i heftig intimitet trer frem. Her elskes og avles til Guds ære på bakgrunn av et mørkt og bunnløst univers, sparsomt opplyst av den livgivende, guddommelige sol men også av helvetes luende flammer. …»
Jeg har en Facebook-profil, men må legge til at jeg bruker det svært lite. Jeg logget meg likevel på tidligere i dag for å svare på en venneforespørsel, og da så jeg en del bilder min svigerinne og hennes mann har lagt inn på Facebook, etter at de besøkte oss i Oslo i starten av september. Bildet over viser litt av mitt kontor, med en av messehaklene jeg kjøpte hos Gammarelli i Roma i vår – og på veggene en samling manipler, som mest er til pynt.
I mitt første år i Oslo (1975-76) bodde jeg på Billingstad i Asker, og var svært aktiv i Holmen menighet – jeg og to medstudenter bodde gratis mot å gjøre en del oppgaver i menigheten. Jeg var ikke selv med i det kjente ungdomskoret «Crossing» (som startet i 1968 – les om jubuleet her), men møtte dem ofte. Jeg husker aller best en ungdomsgudstjeneste, der Holm Holmsen spilte (og jasset opp) en av de kjente ungdomssalmene (Kristus er verdens lys, tror jeg) på en helt fantastisk måte.
Jeg tenkte på det, da jeg i går leste om Holmsen (i Vårt land) – han, som er nå over 80 år, er fortsatt aktiv i kirkelig arbeid.
Jeg er nå tilbake etter noen dager på prestemøtet for Oslo katolske bispedømme. Det er tradisjon at vi er sammen noen dager hvert år i starten av oktober, og det er alltid hyggelig å treffe brødrene – noen av dem trefefr jeg bare denne ene gangen i året.
Bildet under viser oss etter at vi har feiret messen på minnedagen for den hellige Frans av Assisi.
Jeg leste Janne Haaland Matlarys innlegg i Aftenposten 21/9 fant senere lenken til innlegget på katolsk.no. Der skriver professor Matlary ganske interessant:
«Hvordan kan du som er en moderne, norsk topputdannet kvinne være katolikk?» spurte en journalist. Jeg svarte: «Ditt spørsmål røper dine fordommer». Da ble hun opprørt.
Med 1,3 milliarder katolikker i verden er det å være katolikk noe av det vanligste som er, det «alle» er. Om man legger til 700 millioner protestanter, blir kristendommen det mest utbredte av alt i hele verden som gruppemarkør. Å være norsk blir en severdighet, det er bare 5 millioner av oss.
Journalistens spørsmål var sikkert ikke ment slik, men var likevel et forsøk på marginalisering: Å være katolikk, eller kristen, for den saks skyld, står i motsetning til fremskrittet, frigjøring, modernitet, profesjonalitet, styrke. Dette var den implisitte fordom i hennes spørsmål.
Denne type definisjonsmakt utøves i alle sosiale relasjoner; ordene som brukes som beskrivende, er ofte normative i stedet, gjerne negativt ladet. Å bruke definisjonsmakten til å marginalisere motstandere er en gammel debatteknikk, men dette fører til enten skinndebatter eller marginalisering. Resultatet blir at noen tema er tabu, de debatteres ikke. Det er dristig av meg å skrive dette, rent sagt ubehagelig, men det er viktig: Tenk etter, uten fordommer og baktanker, hvilke tema debatteres ikke i norsk offentlighet i dag?
Idealet for offentlig debatt er en «herredømmefri dialog», som filosofen Habermas forfekter. Dette betinger at ingen bruker makt til å definere debattens premisser, er åpne mht. egne premisser og at argumentenes egentyngde er det som teller. Men ser vi på kontroversielle temaer som abort, familiebegrepet, kristendommens plass i offentligheten, etc., debatteres dette ikke ut fra disse kriteriene. ….
Les gjerne videre, der Matlary skriver mer om bl.a. abort som et moderne tabu – pluss en del kommentarer til innlegget.
Lederen av den største gruppen anglikanere som søker forening med Roma, erkebiskop John Hepworth, forteller i dag om forferdelige seksuelle misbruk han ble utsatt for i Den katolske Kirke i Australia i unge år. I erkebispedømmet Melbourne fikk han god behandling etter at han leverte sin klage i 2008, i erkebispedømmet Adelaide har det fortsatt nesten ikke skjedd noe med hans klage siden da.
An Australian archbishop leading a breakaway Anglican faction that wants to reunite with Rome has revealed that he fled the Catholic priesthood after experiencing systematic sexual abuse over more than a decade.
Archbishop John Hepworth, the primate of the Traditional Anglican Communion, a 400,000-member Anglican breakaway group seeking reconciliation with the Vatican, broke decades of silence after securing an apology from the Catholic church and an offer of $75,000 compensation.
The revelation of his private pain, known until today only to family, a few close friends and senior church leaders, adds an extraordinary personal twist to the creation of Anglican ordinariates that have opened the way for the largest mass defection to the Catholic Church since the Reformation.
Despite what he suffered over a 12-year period from 1960 at the hands of two priests and a fellow seminary student who went on to be ordained, Archbishop Hepworth said he was determined to continue his mission to bring the churches together. …
Les mer om dette HER, event. også to andre artikler HER og HER.
Det er 12 år siden min diakonvielse i dag, men for en prest er prestevielsen en hel del viktigere (for meg var det 8. januar 2000), så jeg tenker mest på at det i dag er 20 år siden Fr. Richard John Neuhaus ble presteviet. Han var også tidligere luthersk prest, og er nok den personen som hadde aller størst betydning da jeg ble katolikk i 1994 – Neuhaus konverterte fire år tidligere.
Om Fr. Newhaus leste jeg i dag:
Twenty years ago today, on the feast of the Nativity of the Blessed Virgin Mary, Richard John Neuhaus was ordained a Catholic priest. Cardinal John O’Connor ordained Father Neuhaus in 1991 at St. Joseph’s Seminary, just north of the city in Dunwoodie. Exactly one year previous, on September 8, 1990, Cardinal O’Connor had received Richard into full communion with the Catholic Church, in a ceremony held in the private chapel of the cardinal’s residence.
Last night, Archbishop Timothy Dolan of New York invited friends and colleagues of Father Neuhaus to Dunwoodie for the Mass inaugurating the new seminary year, falling as it did on the eve of the twentieth anniversary of his ordination in the same chapel. Addressing the seminarians and the faculty on the importance of the interior life, Archbishop Dolan took as his inspiration a verse from the assigned reading of the day: your life is hidden with Christ in God.
“It was a winding road from St. John’s Lutheran in Pembroke, Ontario, where Richard was baptized, to this seminary chapel, where Richard was ordained, but the road always had a single destination—union with Jesus Christ,” Archbishop Dolan preached.
“Few of you will have a life as public at Father Neuhaus had,” he continued. “But we can all learn from him. The key to his life as a Christian disciple was that he always did his prayers in the morning before reading the New York Times. Prayer before penance, he would say!” …
Jeg har en siste ferieuke, og skal fra lørdag morgen av gå langs muren mellom England og Skottland som keiser Hadrian lot bygge fra år 122 e.Kr. Vi reiste fra Oslo til Edinburgh torsdag kveld, ser noen museer i den byen i dag, før vi ankommer Segedunum (Newcastle) i kveld. Lørdag morgen starter vi på vår seks dagers vandring, sammen med familie fra USA – i alt 135 km.
Les mer om Hadrians mur på Wikipedia – på http://www.hadrians-wall.org/ og på http://www.nationaltrail.co.uk/hadrianswall/
Jeg har nå vært noen dager på Jæren og besøkt min mor, en bror og to søstre med deres barn og (faktisk også) barnebarn. Søndag feiret jeg høymessen i St Svithun menighet i Stavanger – hyggelig å treffe igjen mange gamle kjente.
Vi er nå tilbake i Oslo, og kan se tilbake på en begivenhetsrik uke. I går så vi (om morgenen) katedralen i Bayeux – som var svært flott. Og på vei tilbake til Paris, stoppa vi i Rouen for å se den siste katedralen. Heldigvis jobba man på det sentrale tårnet, men ellers var kirken i dårlig stand – se f.eks. vestfasaden under, som var helt svart. Inne var også deler av kirken avstengt, den var tydeligvis ikke brukt til liturgiske handlinger (men det så ut til at man hadde noen kunstutstillinger der), og den var støvete og flere steder var det mengder av duelort. En litt uheldig siste opplevelse, etter å ha sett mange flotte kirker i god stand.