Jeg skrev et leserinnlegg til Vårt Land for et par uker siden, om at de hadde blandet avlat og syndstilgivelse fullstendig sammen (se her). En overraskende bieffekt av det brevet er at jeg har fått flere henvendelser fra protestanter som ikke trodde at vi katolikker fortsatt tror på skjærsilden eller avlat – de er ganske sjokkerte, og jeg blir bedt om å begrunne denne læren ut fra Bibelen.
Å samtale med menensker som har svært lite greie på katolsk lære er vanskelig, fordi man må svært langt tilbake til grunnleggende spørsmål, før man kan finne en felles plattform, der samtalen (forhåpentligvis) kan begynne – men jeg skal gjøre mitt beste.
Jeg jobber samtidig videre med pater Lutz. bok om avlaten – man kan se store deler av den HER – en bok som p. Lutz avslutter slik:
Mange vil kanskje synes at det er besværlig å følge hele denne utredning om avlaten. Evangeliet er så enkelt, mener de; disse forklaringer derimot gjør inntrykk av at katolikkenes trosliv er meget innviklet. Er ikke den lutherske tros oppfatning av synd og frelse meget enklere?
Dette er en illusjon. Skulle avlatstroen være komplisert? Nei, men hemmelighetsfull som alt liv. Livet er ikke lett å forklare, ikke engang det fysiske. Hvilken masse av bøker er ikke blitt skrevet om nervesystemet, om blodsirkulasjonen, om hjernenes virksomhet o. s. v. ?
Vet vi derfor hva livet er? Det er sjelen! Nu vel, det er sjelen. Men hvem kan si hva sjelen er i sitt innerste vesen?
Også om sjelslivet blev der skrevet et utall av bøker; men det gjør ikke saken klarere. Skal vi nu vente med å leve inntil vi har fått den riktige oppfatning om hva livet er? Nei. Livet går sin gang, hjertet banker, blodet sirkulerer, alle organer utfører hver sin funksjon uten å bry seg om hvor vanskelig det er å gjøre det hele klart for en stakkars menneskeånd.
Slik er det også med det kristne liv, og derfor også med avlaten. Å gi og å motta avlat er en livsfunksjon i «Kristi Legeme». Å forklare den kan nok kreve en lang og møysommelig tankegang; og som alle teologiske forklaringer slutter den med å stille oss ansikt til ansikt med et mysterium. Men heller ikke dette liv venter med å pulsere i den troende sjel inntil den har forstått det. Også denne funksjon har sitt utspring i Jesu liv som lever i Kirken; og dette liv er altfor stort og høyt til å kunne rummes i en menneskelig forstand. Derfor har alle disse utredninger bare den hensikt å rydde vekk en del falske forestillinger, fantasibilleder og fordommer, og å fremheve de kristne grunnsannheter avlaten henger sammen med.
En sådan avhandling kan gi inntrykk av noe innviklet. Men saken i seg selv er ganske enkel, som alt det som er av Gud. I Gud er det så enkelt, at våre enkleste og klareste ideer sammenlignet med det, er blandet og sammensatt.
Men når det guddommelige blir virkeliggjort i menneskeheten og treder i forbindelse med den menneskelige tanke, da åpenbarer det dybder og høyder og en rikdom av liv, som gjør det umulig å uttrykke det i en klar og enkel formel.
Den lutherske tro skal være enklere? ja, hvis man nøyer seg med bare å gjenta om igjen og om igjen visse stereotype formler som: «tro uten gjerninger», «katolsk gjerningshellighet», «tro og nåde, ikke lov og gjerninger», «Gud og jeg» o. s. v.
Men forsøk en gang å grave litt dypere i disse begrep – og dette er vel lutherske teologer også nødt til, når en gudsøkende sjel vil leve sitt trosliv mere bevisst – da vil det nok vise seg at saken krever like så lange og likeså møysommelige utredninger som det katolske trosliv og avlaten. Forskjellen er bare den at den lutherske oppfatning av frelsen og nåden fører inn i blindgater; mens den katolske teologi ender i den velsignede ro som heter: mysterium!
