Generelt

For noen dager skrev jeg om hvordan Vårt Land skrev med store typer at «(Den katolske) Kirken krevde 1,4 millioner for mye.» Jeg har hatt flere runder med Vårt Land om dette, men de er ikke villige til å beklage eller forandre det aller minste på det de skrev – selv om de kjenenr den fulle bakgrunnen for problemene. Jeg kommer ikke lenger med dem, men foreslo i min siste mail til redaksjonen at overskrifta heller burde vært: «Fikk beskåret sin statsstøtte med 1,4 millioner, men burde ha fått 20 millioner mer».

Katolsk.no skriver også om dette, og nevner som et særdeles underlig eksempel at fem karmelittnonner i Tromsø i år var dobbeltregistrert – det samme var tilfelle med biskop Eidsvig for noen få år siden. På katolsk.no skriver man også:

… årsaken til «talltullet» ligger ikke hos Den katolske kirke, men hos myndighetene. Det er flere grunner til at bispedømmet søker om støtte for «for mange» medlemmer. Blant de viktigste er:

1. I 2006 sendte myndighetene brev til alle som da var dobbeltførte. De som oppga at de ikke (lenger) ville tilhøre et minoritetssamfunn men (gå over til) DNK er nå registerført der, men uten at Den katolske kirke får vite hvem det gjelder. Ved stikkdato i år utgjorde de 887 personer. Vi skulle gjerne ha strøket dem, men vi vet ikke hvem de er – fordi den samme myndigheten som deler ut støtte ikke forteller oss det.

2. For nyfødte barn som døpes i Den katolske kirke skal det sendes en melding om dette til DNK. Dersom barnet døpes sent, eller dåpsmeldingen ikke behandles raskt, vil barnet etter visse regler automatisk bli meldt inn i DNK. Selv om disse forholdene ryddes opp i året etter vil de fremstå som dobbeltførte ett år.

Intensjonen ved den nye ordningen for statsstøtte var at kirkesamfunnene skulle likestilles, og motta tilskudd basert på det reelle antall medlemmer. Den katolske kirke i Norge har over dobbelt så mange medlemmer som vi søker støtte for. Myndighetenes krav til 11-sifret fødselsnummer ved innmelding gjør at vi ikke kan ta med alle våre medlemmer i søknaden om statsstøtte. Den norske kirke har statlig tilgang på fullt fødselsnummer på sine medlemmer (aktive som inaktive), mens de øvrige trossamfunn må selv innhente dette fra den enkelte. I tillegg har mange innvandrere ikke fødselsnummer, men et såkalt D-nummer – dette setter vedkommende i stand til å betale skatt, men utløser ikke statsstøtte til det kirkesamfunnet han eller hun tilhører.

Det er altså ikke snakk om at Den katolske kirke prøver å tilrane seg for mye statsstøtte. Vi har en grunnlovfestet rett til likebehandling med DNK. Gitt vårt faktiske medlemstall medfører det i hvert fall dobbelt så stor statsstøtte som dagens. Praksisen ved tildeling av støtte fraraner oss denne.

Vi vil ikke ha støtte for andre enn våre medlemmer. Problemet er at vi med dagens praksis mister støtte for mange som beviselig er katolikker og trofast betaler sin skatt.

Jeg kritiserte tidligere i dag (skrev en mail til dem) bl.a. Vårt Land for å ha skrevet at Den katolske kirke krevde for mye penger av staten for sine medlemmer. Etter noen timer svarte de meg slik:

«Vi er vel kjent med at innrapportering av dobbeltmedlemmer skjer hvert år og ikke er noe forsøk på juks. Dette fremgår også av NTB-saken som vi har publisert.

Ut ifra de regler som gjelder, er det imidlertid et faktum at kravet fra OKB var 1,4 millioner for høyt.»

Jeg er glad for at VL viser at de har kjennskap til denne saken i hele sin bredde, men jeg tror de bommer litt når de tror at alle som leser avisa husker eller kan dette, spesielt når katolikkene er blitt nevnt spesielt i artikkelen, mens departementet jo har sendt tilbakemelding til alle livssynssamfunn som har bedt om statsstøtte/skatterefusjon. Dessuten er det feil at katolikker skal ha kommet med noe spesielt krav; vi har sendt inn informasjon om alle som er registrert som katolikker, slik myndigheten ber om – verken mer eller mindre. At noen av våre medlememr er dobbeltregistrert, er dumt for oss, bl.a. fordi vi taper penger på det – og jeg våger å påstå at det i et stort flertall av tilfellene ikke er vår feil at våre medlemmer også er registrert i andre trossamfunn.

(Og det underlige er, at jeg er sikker på at VL er enig i den konklusjonen. At de likevel ønsker å skrive som de gjør her, er et myserium for meg.)

Jeg skrev tidligere i dag om «nyheten» om at Den katolske Kirke prøvde å snyte staten ved å kreve for høyt tilskudd. I den opprinnelige artikkelen i Dagsavisen står det nemlig også bl.a. at vi kanskje snart vi få bekjed om hvor en person er registrert i tillegg til i Den katolske Kirke, slik at vi endelig får muligheten til å rette opp våre medlemslister:

«… Politisk rådgiver Roger Solheim i Kultur- og kirkedepartementet understreker at departementet er opptatt av at ingen skal få utbetalt støtte for dobbeltmedlemskap.

Dersom de ulike trossamfunnene får innsyn i hvilke medlemmer som er dobbeltregistrert, håper myndighetene at de korrigerer sine medlemslister og rapporterer inn et mer riktig antall medlemmer hvert år. Utvalget går imidlertid sakte fram, og vil ikke legge fram sin utredning før ved utgangen av 2012.»

Katolsk registeransvarlig, Vidar Eide, uttaler seg også om problemet: » … Eide, sier personvernhensyn gjør at de ikke får tilgang til opplysninger om hvem som har meldt seg inn i andre tros- eller livssynssamfunn. I 2006 begynte fylkesmennene å kontrollere de oppgitte medlemmenes fødselsnumre opp mot Folkeregisteret.

Hadde vi fått vite hvem som ikke skal stå oppført hos oss, ville vi slettet dem fra vårt register. I mellomtida er vi nødt til å oppgi dem som medlemmer og kreve støtte for dem …» (siden vi jo ikke vet at de ikke er katolikker, og ikke hvor de også er registrert).

Endelig presenteres det også korrekt hvordan dette tilskuddet/skatterefusjonen regnes ut (i tillegg til at tall om dobbeltregistrering fra andre trossamfunn også presenteres): «Livssynssamfunn med mer enn 500 medlemmer og trossamfunn utenfor Den norske kirke får et årlig medlemstilskudd fra staten. I 2010 er støtten 378 kroner per medlem. Tilskuddet fastsettes hvert år ut fra hvor mye staten har i utgifter til Den norske kirke, fordelt på statskirkens medlemmer.»

Men hvordan kan man da forklare overskrifta som har gått Norge rundt i dag – om at Den katolske kirke prøver å snyte staten?

«Krevde 1,4 million kroner for mye» kan man lese at De katolske Kirke gjorde i fjor, både i Dagbladet og Vårt Land – Dagsavisen trykket visst også dette, og noen sa de hadde hørt det på dagsnytt!

Man blir på nytt matt over alt tullet som spres i aviser og av andre nyhetsformidlere; man skulle tro at journalister aldri hadde hørt om de gjentagne problemene det har vært med Den norske kirkes medlemsarkiv – som Stortinget ikke vil gi nok penger til, slik at det kunne bygges opp på en skikkelig måte, som nå etter flere år korringeringer er blitt en del bedre, som som ennå mangler en del. Man skulle også tro at folk hadde hørt om de ca 100 000 polakkene som bor i Norge, der 95% av dem er katolikker, men vel ikke mer enn 15% av dem er registrert så langt. Og det samme gjelder katolikker fra mange andre land; «underregistrering» hadde nok vært en bedre beskrivelse at antaller katolikker i Norge.

Vårt Land skriver følgende: «Det katolske kirkesamfunnet oppga totalt 58.042 medlemmer i fjor. Hvert medlem ville gitt 357 kroner på bankkontoen. Men 3.795 av medlemmene var også registrert i andre tros- og livssynssamfunn. Fylkesmannen og Brønnøysundregistrene avdekket det kunstig høye medlemstallet og hindret dermed at den katolske kirken fikk nesten 1,4 millioner kroner for mye utbetalt, skriver Dagsavisen. I 2008 krevde Oslo katolske bispedømme statstilskudd for 53.565 medlemmer. Fylkesmannen underkjente 2.570 av dem som dobbeltregistrert og reduserte utbetalingen til kirken med 860.000 kroner.»

At NTB og de fleste aviser roter må vi visst akseptere, men når det gjelder vår Kirke forventer jeg litt mer av Vårt Land, derfor skrev jeg nylig til redaksjonen: «Jeg viser til artikkelen dere nettopp har lagt ut på nett. Jeg underer meg fortsatt over at VL trykker NTB-artikler så ukritisk – spesielt overskrifta er her svært misvisende.

Artikkelen er altså samlet sett svært misvisende, og overskrifta «Krevde 1,4 million kroner for mye» faktisk absolutt usann. Forhåpentligvis kan dere korrigere dette nokså snart.»

Etter denne innledende delen av NTBs artikkel kommer det litt mer (og korrekt) informasjon.

NTB har enda en upresis beskrivelse av Vatikanets nye samledokument om alvorlige kirkelig overtredelser – og Vårt Land trykker dette uten å redigere det eller vurdere det selv ser det ut til (kanskje de har for mange sommervikarer på jobb?) Her leser vi:

Ordinering av kvinner som prester i den katolske kirke er fra nå av å regne som en alvorlig forbrytelse mot troen, ifølge Vatikanet. Det setter handlingen i samme kategori som pedofili. Forsøk på å ordinere kvinner vil fra nå av håndteres av den katolske kirkens Troskongregasjon, kunngjorde Vatikanet torsdag. Samtidig ble det fastslått at å ordinere kvinner som katolske prester regnes blant de mest alvorlige forbrytelsene man ifølge Vatikanets reglement kan begå. I denne kategorien finner man fra før pedofili og kjetteri.

Vatikanet annonserte torsdag nye regler for hvordan kirken skal håndtere etterforskning av prester som mistenkes for å ha begått seksuelle overgrep. Samtidig kom også den nye kategoriseringen av forsøk på ordinering av kvinnelige prester.

OPPDATERING:
VL har lørdag 17/7 forandra starten av denne artikkelen, etter at jeg kontakta dem, slik at den i mye større grad presenterer bakgrunnen for Vatikanets dokument korrekt.

Men rett skal være rett; også konservative katolske bloggere syns Vatikanets PR-tjeneste her har dummet seg ut. De forstår at dette er gamle bestemmlser gitt i løpet av de siste ti år, men mener likevel at Vatikanet burde ha forstått at de ikke kunne presenteres samtidig overfor verdenspressen. Vatikanet gjør tydeligvis ikke det andre store instituashoner gjør PR-messig – spørsmålet er om de ønsker å gjøre det, eller bør gjøre det.

Bloggeren The Anchoress har en kraftig utblåsning:

Honestly, do I have to go to Rome and storm the press office of the Holy See, and sit the curia down and pull their hats off to smack them upside the head? Must I bang on their desks and say: “stupido! Stupido! PR IS NOT ROCKET SCIENCE! On the rare occasion where you’ve done something that will bring you a cautious measure of good will, or at least less-hostile reportage, you don’t tie it in with a controversial issue and allow nonsense equivalences to be drawn by people who do not move beyond headlines and soundbites!

Ikke alle kommentarene er enige i denne tiraden, bl.a. sier en av dem:

Of course, this was not a news release, it was an updated list of revisions to canon law regarding “delicta graviora”, or “grave crimes” against church law. It also contains a list of other “delicta graviora” concerning the celebration of the sacraments, not just about the sacrament of Holy Orders. When media types are looking to lambaste the Church, as is usually the case in the English speaking media, no amount of “Vatican PR” will help.

Oppdateringa av Vatikanets regler for behandlingen av alvorlige regelbrudd (ikke bare seksuelle overgrep) er blitt omtalt også i norske aviser, bl.a. i Dagbladet og Vårt Land (NTB-stoff i begge tilfeller).

Et stykke på vei er disse artiklene korrekte, men for det ene får de ikke helt med seg at det aller meste som står i det nye dokumentet allerede ble innført for flere måneder eller år siden, men nå er samla i dette offisielle dokumentet. For det andre (og mer alvorlig) hevder NTB: «Men kritikere raser over at kirken ikke gir etter for det viktigste kravet fra pressgruppene, nemlig at prester som mistenkes for overgrep, skal anmeldes og overgis til sivile politimyndigheter. Reglene er en del av kirkens lov og angår derfor kirken alene, insisterer Lombardi.» Dette er ikke korrekt, fordi Vatikanet tydelig sier at her skal det aktuelle lands regler følges fullt ut; krever et land at alle slike saker må politianmeldes, så skal de det:

«If state law requires reporting, we must absolutely obey. No excuses. If the law allows the victim to decide whether to report or not, we must respect the legislature’s decision,» said Msgr Scicluna.

OPPDATERING:
Lørdag ettermiddag 17/7 strøk VL på min oppfordring dette avsnittet (over) i sin artikkel.

På mercatornet står det mer om dokumentet:

Msgr. Charles Scicluna, the Vatican’s Promoter of Justice, said at a press conference: “I think it gives the signal that we are very very serious in our commitment to promote safe environments and to offer an adequate response to abuse.”

The new Vatican rules against sex abuse are a set of processes and sanctions exclusively internal to the Church. The rules are not intended to replace state laws, which the Vatican insists must be respected as well. ….

The new Vatican text is an update to the Apostolic Letter Sacramentorum Sanctitatis Tutela concerning serious crimes against morality and the sacraments. The majority of the new Vatican norms convert prior provisions into law.

From now on, the Church will proceed internally against an accused priest up to 20 years after the victim’s 18th birthday; the previous statute was 10 years after the victim turned 18. The Church also reserves the right to further extend the period in exceptional cases. …

John Allen skriver også om dette, og har bl.a. en lenke til det aktuelle Vatikan-dokumentet (pdf-fil), som er på 10 sider, med mange fotnoter, og altså inneholder regler for behandling av mange alvorlige saker (graviora delicta) – som brudd på skriftemålsreglene, forsøk på å ordinere en kvinne til prest, feire eukaristien sammen med en protestantisk prest etc.

Professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo, Øyvind Norderval, holdt 8. mai 2010 et foredrag i Katolsk Akademi i Oslo – om «Jesuitterparagrafens opphevelse i 1956». Foredraget er nylig lagt ut på katolsk.no (sammen med bl.a. biskop Eidsvigs foredrag om Sigrid Undset under 2. verdenskrig) og jeg leste det med interesse i dag tidlig – les det gjerne selv her. Slik avsluttes foredraget:

Hvis jeg så skal trekke noen perspektiver til slutt, vil jeg først og fremst peke på at det har vist seg at skremselspropagandaen fra motstanderne av en opphevelse av jesuittparagrafen var høyst grunnløs. Etter min egen opptelling har det vært til sammen seks jesuitter bosatt i Norge etter 1950. De har holdt en svært lav profil, og det finnes heller ingen ordenshus eller skoler, slik tilfellet for eksempel er for eksempel i Danmark og Sverige.

Videre at opphevelsen i 1956 utgjorde en skjellsettende markering og en utvidelse av trosfrihetens kår i Norge, og man kan bare forundre seg over at det gikk 142 år før denne etter hvert meningsløse restriksjonen ble fjernet. Men som jeg har forsøkt å uttrykke i dette foredraget, har religiøse forhold endret seg betydelig fra motreformasjonens tid og fra grunnlovsfedrenes tid til på femtitallet, og at fokuset på jesuittene har dreiet seg i forskjellige retninger. Fokuset har dreiet seg fra spørsmålet om religiøs enhet til graden av ønskelig religiøs pluralisme. Men det dreier seg også om en katolsk orden som har forandret seg i det samme tidsrommet, fra å være en pavelig militsorganisasjon til å bli en ganske mangefasettert og moderne orden som ikke lenger spiller den samme kirkepolitiske rolle. Ikke alle ikke-katolske samfunnsdebattanter skjønte det, og kanskje var heller ikke våre katolske trosfeller like heldige med å formidle nettopp det. Og, som kjent, i slike erkjennelsesvakuum er det at fordommene får florere, selv hos en betydelig politiker som C.J. Hambro.

Dette ble offentliggjort lørdag, ifølge dagen.se:

Den globala finanskrisen har slagit hårt mot Vatikanen, som redovisar en förlust för tredje året i rad. Förlusten för 2009 blev större än året innan – 4,1 miljoner euro, jämfört med 912 000 euro 2008, skriver Vatikanen i ett uttalande på lördagen.

Den främsta orsaken till det sämre resultatet var negativa fluktuationer under 2008 som gav effekter på 2009 års resultat. Hade det inte varit för detta hade man redovisat en vinst för 2009.

Donationerna till Vatikanen från kyrkor runtom i världen ökade förra året till 82,5 miljoner dollar, jämfört med 75,8 miljoner dollar 2008. Mest donerar katoliker i USA, Italien och Frankrike, enligt uttalandet.

De siste ukene har det vært en debatt i Morgenbladet om deres lange artikkel om Kirken 23. april, der de trykket noen svært negative karakteristikker av p. Reidar Voith. Disse beklager de i en artikkel 18. juni, og skriver:

Unnskyld! Det var i den forbindelsen at vi trykket et brev fra forfatter og generalkonsul Knut Ødegaard som gikk til biskop Bernt Eidsvig den 12. april i år. Brevet inneholdt belastende karakteristikker av Voith. Selv om det er Knut Ødegaards beskrivelser, er Morgenbladet ansvarlig for å ha videreformidlet dem. Det som så ut for oss som en avgjørende brikke i et puslespill, var også fra vår side manglende omtanke for en enkeltperson. I dag beklager vi at vi trykket utdraget fra brevet. Det var en feilvurdering.

Bernt Oftestad kommenterer dette 25. juni, men etterlyse også en beklagelse fra Ødegaard, som hadde skrevet den negative personkarakteristikken. Ødegaard svarer på dette 2. juli – slik:

Bernt Torvild Oftestad skal ha skrive i Morgenbladet at det «er moralsk sett kritikkverdig» at eg sende brev til biskopen då presten Voith gjekk ut i media med klagemål om at presten Pollestad hadde freista «valdta» han ved fleire høve.

Eg ser det som mi plikt å seia frå når eg veit at eit så alvorleg klagemål ikkje er sant. Eg skreiv til biskopen fordi eg faktisk hadde vore til stades og visste at Voiths framstilling ikkje var rett, eg var eit vitne.

«Hva brevskriveren Knut Ødegård har gjort for å bøte på skaden, vites ikke,» skriv Oftestad. Skal eg dra tilbake det eg veit er sanninga? Skulle eg ha teia og då ha risikert at pater Pollestad vart øydelagt som menneske og prest? Dette kan ikkje Oftestad meina. Det var ikkje eg og det var slett ikkje pater Pollestad som hadde invitert media til å vera arena for denne striden som berre kunne enda med at begge dei to hovudpersonane vart offer.

Jeg tror ingen kan klandre Ødegaard for å skrive hva han mener om denne saken til biskopen, men å la et svært sensitivt brev brukes av pressen er jo en helt annen sak. Slik skrev Morgenbladet 23. april i år:

I Reykjavik den 12. april 2010 sitter forfatteren, statsstipendiaten, og den mangeårige lederen for Bjørnsonfestivan i Norge, Knut Ødegård. Han har bestemt seg for å skrive et brev til den katolske biskopen i Oslo, Bernt Eidsvig, et brev som ligger hos biskopen nå.

VEDR. BESKYLDNINGER FREMSATT MOT PATER KJELL ARILD POLLESTAD ….

Det står ikke tydelig hvordan Morgenbladet hadde fått tak i dette brevet, men siden Ødegaard ikke beklager at brevet kom pressen i hende, må vi forstå at det er skjedd med hans velsignelse – og det bør han kunne klare å beklage.

I Danmark ser problemet med seksuelle overgrep innen Kirken ut til å være mye større enn i Norge, hele 31 saker er meldt til politiet. Men nå meldes det at 26 av disse sakene er henlagt av politiet, de fleste pga foreldelse:

På vegne af alle landets politikredse har Københavns Politi i dag, onsdag den 2. juni, oplyst om status for anmeldelser af seksuelle overgreb inden for Den katolske Kirke. Af de 31 sager er de 26 afsluttet, uden at der rejses sigtelse – i de fleste tilfælde, fordi sagerne er forældet. Fem sager efterforskes endnu af Sydsjællands og Lolland-Falsters Politi.

– I kirken vil vi nu nøje studere politiets tilbagemelding og nærmere overveje, om der er anledning til at rejse tjenstlige sager inden for kirkens egne rammer, udtaler biskop Czeslaw Kozon.

Samtidig sier to prester som er blitt suspendert (for et par måneder siden) at de ikke vet hva de er anklaget for; de har ikke hørt noe fra verken biskopen eller fra politiet.

En advokat har fått som oppgave å undersøke hvilke skesuelle overgrep som er skjedd innefor Kirken de siste 120 (!) år, og mandatet for undersøkelsen er følgende (fra politiken.dk):

«1) at undersøge og beskrive samtlige henvendelser, som før den 1. august 2010 er rettet til Den Katolske Kirke i Danmark vedrørende seksuelle krænkelser af børn eller unge (umyndige) i perioden 1. januar 1890 – 31. maj 2010 («Perioden»).

6) efter omstændighederne at undersøge og beskrive visse henvendelser, som før den 1. august 2010 er rettet til Den Katolske Kirke i Danmark vedrørende seksuelle krænkelser af voksne (myndige) i Perioden.»

– og folk ønsker ham derfor en langsom og smertefull død.

Jeg leste her at Canadas ledende katoslke erkebiskop hadde uttalt seg tydelig mot abort, også etter voldtekt, på et ja-til-livet-arrangement, og at dette hadde ført til voldsomme reaksjoner. Men burde det overraske noen? – «Is the Pope Catholic?» er overskrifta på artikkelen jeg siterer:

… as a spokesman for the Quebec City Archdiocese later pointed out, the Cardinal wasn’t saying anything new: Like many religious Christians, strictly observant Catholics typically regard all fetuses as carrying the divine spark of human life. And so they urge that the tragedy or rape should not be compounded by a second moral tragedy.

Not that you would know any of this from the freaked out reaction by many pro-choice politicians and pundits. Parti Quebecois leader Pauline Marois said she was «completely outraged» by the Cardinal’s remarks. A columnist with Montreal’s La Presse newspaper, Patrick Lagace, said he wished that the Cardinal «dies from a long and painful illness.» Even Intergovernmental Affairs Minister Josee Verner — whose international maternal-health policies the Cardinal supports — declared that the man’s remarks were «unacceptable.»

When, exactly, did it become «unacceptable» for a man of faith to articulate his Church’s position on a controversial bioethical issue? Are there any other issues that Ms. Marois, Mr. Lagace and Ms. Verner would like Christians to shut up about? Gay marriage? Stem cells? Pre-marital sex? Perhaps they should make a list, just so everyone can keep track.

For years now, this newspaper and other conservative outlets have been warning Canadians that the trend toward liberal dogmatism among much of Canada’s political class — buttressed by an out-of-control human-rights constabulary — is serving to muzzle religious Christians who are doing nothing else than giving voice to their cherished beliefs. The appalling reaction to Cardinal Ouellet’s speech demonstrates how serious the problem has become.

Kardinalen sier et annet sted at disse sterke reaksjonene mot tradisjonell kristen moral ikke kan forandres ved hjelpe at lovverket; det som trengs er evangelisering:
«I am aware that in Canada, in Quebec in particular, you will not reform society at the moral level by teaching morals first,» he said.

«It will be through a new evangelization. If you do not meet Jesus Christ, it is very difficult to accept the teaching, the moral teaching of the Church. I am aware of that, even if what we teach is coherent at the rational level.»

The cardinal was saddened that he has been accused of condemning women. «I have condemned nobody, not even the women that go to abortion.» Ouellet said the consequences of abortion are difficult for women, even if they are not commonly recognized. «Women go to abortion not because it is funny,» he said. «It is not funny at all; they are distressed. It is a very difficult decision to take.»