Generelt

De siste par dagene var min kone og jeg på en liten tur (bare tre timer med tog) fra Santa Marinella (nord for Roma) til Pisa. Pisa er kjent for sitt skeive tårn, som jeg på bildet ser på og vurderer om det snart skal falle. Det er det ingen fare for, siden det på 90-tallet var stengt i flere år og ny-fundamentert ganske solid. Hellingen ble begrenset fra 5,50 m til ca 5 m – å rette det helt opp ville jo stoppe hele turist-strømmen!

Pisa var en flott by, men litt ujevn. Området rundt domkirker, tårnet, baptisteriet etc. (kalt mirakel-plassen) var enestående (og fullt av turister), men resten av byen var noe ujevn. Dvs. at den var modernisert på en noe ujevn måte, flere flotte kirker var stengt eller omgjort til konsertlokaler eller teater. Kort sagt; i store deler av byen skulle man ikke tro at man var i en av Italias mest kjente turist-byer.

Vi opplevde kanskje noe av det samme da vi var i Ravenna for akkurat seks år siden. Den er kjent for sine flotte kirker og mosaikker fra 400-tallet, men bortsett fra de stedene, var ikke den byen helelr særlig interessant eller preget av turister.

På vår tur denne uken var vi også en dag i Lucca, og den var mer interessant og helhetlig som by. Jeg skriver om Lucca snart.

Femti år etter sin etablering tilbyr L’Abri fortsatt et utfordrende fellesskap, en slags utvidet kristen familie hvor ærlige svar og ærlige spørsmål preger hverdagene.

På 70- og 80-tallet ble jeg påvirket og hjulpet av den amerikanske teologen og filosofen Francis Schaeffer og senteret L’Abri – ordet er fransk og betyr ’tilfluktsstedet’. Jeg leste flere av Schaeffers bøker tidlig i teologistudiene på MF i Oslo, og etter at jeg var ferdig med militærtjenesten og alle mine studier, var jeg både på hovedsenteret i Sveits (i tre måneder) og på Nordiska L’Abri i Mölle i Sør-Sverige, der jeg arbeidet i 1 1/2 år.

Avisen Dagen skriver i dag en artikkel om dette stedet i Sveits – der min kone og jeg faktisk møtte hverandre for 21 år siden. (!) I avisartikkelen står det bl.a.:

Mye av veiledningen som foregår i samtalene våre handler om at kritikk, kritiske spørsmål og kritisk holdning ikke nødvendigvis gjør det umulig å tro. Vi prøver ikke å manipulere noen, men ønsker å hjelpe mennesker videre i sine prosesser. Vi møter som sagt, ofte svært konservative unge kristne som har levd, og kanskje fortsatt lever under press fra sin kirke, familie og kultur. Her på L’Abri kan de få lov til å tvile, kanskje for første gang i sitt liv. Og jeg mener helt oppriktig talt at det er bedre at de får oppleve tvilen sin her enn mange andre steder, sier Bradford.

Samtidig er det både nødvendig og viktig for meg å dytte folk ut av sin tvilssirkel på et visst punkt. Som veileder må jeg si fra, slik at vedkommende ikke blir sittende fast i en evig runddans om sin egen tvil, legger L’Abri-veilederen til.

Besøk L’Abris offisielle hjemmeside.

I går var min kone og jeg på nytt på tur, denne gangen til gammel by som heter Tarquinia, som ligger 100 km rett nord for Roma.

Byen i seg selv var interessant nok, og ganske gammel – egentlig over 3000 år, men den var flyttet et par kilometer til der den nå ligger for litt over 1000 år siden. Det aller mest interessant med denne byen var nok likevel den gamle etruskiske gravplassen som lå rett ved siden av, men mange hundre underjordiske graver, flere av dem åpne for turister og med nydelige veggmalerier.

Norsk wikipedia sier følgende om etruskerne:
Etruskerne var et kulturfolk i det antikke Italia fra det 8. århundre f.Kr. De holdt til i Etruria, som nå er Toscana og det nordlige Latium. Man kjenner ikke til deres opprinnelse, men ifølge tradisjonen – representert ved Herodot – skal de ha kommet til Toscana fra Lilleasia. Andre hevder at de skal ha kommet fra nord, mens andre igjen mener de var innfødte. Det er også de som mener at etruskerne kan ha vært et resultat av en fusjon mellom disse tre etniske komponenter. Viktige etruskerbyer: Tarquinia, Arezzo, Perugia, Vetolonia, Populonia, Pisa, Fiesole, Volterra.

Da vi var der og besøkte gravene, hørt vi hele tiden om at de hadde kommet over fra Lilleasia, men det er altså noe omstridt, ser det ut til.

Her bor vi nå; Santa Marinella, tre kvarter nord for Roma med tog. Hovedstranden (som vi ser her) er klartgjort for badesesongen, men det er foreløpig få mennesker her. Alle sier at dette forandrer seg ganske radikalt når skolene tar sommerferie i slutten av juni. For oss nordboere er vannet allerede behagelig, så vidt over 20 grader, men italienerne ønsker seg kanskje litt mer.

Det har vært kaldt her i Roma igjen! Etter at jeg for snart en måned siden skrev at det var overraskende kaldt og surt i Roma, hadde vi så tre usedvanlige varme uker (sett fra en nordboers synspunkt), med ca 25 grader de fleste dagene.

Så, torsdag sist uke, skyet det til og blåste opp og «uværet» varte i tre dager til ende. Det var ikke uvær i egentlig forstand, men noe regn og torden, en del vind, og temperatur nesten ti grader under det vi hadde vært vant til. Over helgen begynte det å ta seg opp igjen, og vi har nå så vidt kommet opp i 20 grader igjen.

Det hele var litt underlig (og overraskende, sier romerne), for vanligvis i juni, og spesielt i juli og august, er jo for mye varme det største problemet. Min kone og jeg flyttet også i denne perioden litt utenfor byen, til Santa Marinella, ved kysten litt nord for Roma. Der er det vanligvis mer vind og litt kjøligere enn i Roma, noe vi altså vi fikk oppleve til gangs.

Bildet viser at pave Benedikt ydmykt går inn gjennom porten til utryddelsesleiren Auschwitz i går, søndag. Jeg syns han talte gripende og dristig om målet med nazistenes utryddelsesleirer. Her er et utdrag av hans tale:

«Å tale på dette fryktelige stedet, der så mange forbryterske handlinger ble utført mot Gud og mennesker, er nesten umulig – og det er spesielt vanskelig for en kristen, og for en pave fra Tyskland. … Hvor mange spørsmål reiser ikke dette stedet? Ett spørsmål dukker stadig opp; hvor var Gud da dette skjedde? Hvorfor var han stille? Hvordan kunne han tillate denne nedslaktingen, denne ondskapens triumf?

Ordene fra Bibelens Salme 44 kommer til oss på et slikt sted:
Du har støtt oss bort dit hvor sjakalene holder til, og skjult oss i det dypeste mørke. … for din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Våkn opp, forkast oss ikke for alltid! Hvorfor skjuler du ditt ansikt, hvorfor glemmer du vår nød og vår trengsel? Vår sjel er bøyd i støvet, vår kropp ligger trykket til jorden. Reis deg og kom oss til hjelp, fri oss ut for din trofasthets skyld!

Dette smerteskriket, som Israel sendte opp til Gud i sin lidelse, kommer også fra andre, som til alle tider – i går, i dag og i morgen – lider pga. kjærlighet til Gud, kjærlighet til sannhet og godhet. Hvor mange av disse er det ikke, også i vår tid! ….

De mange minneplakettene her i Auschwitz får oss til å tenke. Det er én her på hebraisk. Herskerne av Det tredje riket ville knuse hele det jødiske folket, utslette dem fra jordens befolkning. På den måten ble salmens ord ”vi drepes dagen lang, vi regnes som slaktesauer” oppfylt på en fryktelig måte.

Dypt inne i seg ønsket disse fryktelige forbryterne, ved å utslette dette folket, å drepe den Gud som kalte Abraham, som talte på Sinai-fjellet og der ga retningslinjer til hjelp for alle mennesker, prinsipper som har evig verdi. Hvis dette folket, ved sin eksistens alene, var et vitne om Gud som talte til menneskene og tok oss til seg selv, da måtte denne Gud dø og makten måtte tilhøre mennesket alene – tilhøre disse menneskene, som trodde at de som hadde makt kunne gjøre seg til verdensherskere. Ved å ødelegge Israel ønsket de i virkeligheten å rive opp med roten hele den kristne tro og erstatte den med en tro de selv hadde laget: troen på menneskenes makt, troen på de sterkes makt.»

Les hele pavens tale på engelsk her.

I dag besøkte vi Romas synagoge og jødiske museum etter messen. Det er en stor og flott bygning, ferdig i 1904, ligner faktisk ganske mye på en kirke – aller mest innvendig. Den er tegnet av en katolsk arkitekt, men godkjent av jødenes forstandere – det uvanlige med den er at den har en firkantet kuppel. (Bildet er tatt for noen måneder siden.)

Jødenes historie i Roma går tilbake til minst 300 f.Kr., og de har vært her uavbrutt siden den tid, noe som er ganske sjeldent, i de fleste byer i Europa har de blitt forvist én eller flere ganger. Men det har aldri vært mange jøder her, i dag ca 13.000. Det samme antallet bodde her i 1938 da Mussolini innførte sterkt diskriminerende raselover.

Før tyskerne overtok kontrollen over Roma i 1943, hadde mange jøder (og andre) flyktet ut av byen, så det bodde ca. 5000 jøder her da tyskerne begynte å deportere dem. 2.300 ble deportert og bare 21 vendte tilbake i live, 20 unge menn og en kvinne. Sist uke døde en av de siste fem av disse, gammel og mett av dager, men likevel var det en trist anledning for jødene her.

I avisen Dagen refereres det til et seminar som ble avholdt om Da Vinci-filmen mandag denne uken – les referatet her. Hovedinnleder ser ut til å ha vært Bjørn Are Davidsen, som jeg kjenner fra ungdommen. Han er vel en av de fremste ekspertene på Da Vinci-boken, og nå -filmen i Norge. Les om hans bok bl.a. her.

Med på seminaret var også religionsviter og katolikk Clemens Cavallin, som jeg også kjenner fra den katolske kirken i Bergen. Sistnevnte sier noe ganske interessant om hvordan katolikker bør reagere på filmen (lignende Opus Deis offisielle reaksjon) – fordømmelse og store ord vil sannsynligvis ikke virke positivt. Han sier:

Han mente at Dan Browns bok uttrykker en slag katolikkfobi og at den er full av antikatolske fordommer. Han sa også at mange betrakter Den katolske kirke som den store bremseklossen for det moderne samfunn.

– Om paven fordømte boken, så ville det bare hjelpe Dan Brown, sa han.

Opus Dei har valgt å ikke rope på boikott av Da Vinci-filmen, der de blir omtalt særdeles ufordelaktig, men heller å appellere til folks og filmskapernes edle sinnelag, samt å utnytte publisiteten de får på en positiv måte. 17. mai kom de med en pressemelding med følgende innhold:

Romanens fornærmende karikaturer av Jesus Kristus, kristendommens historie, Den katolske kirke og Opus Dei har alle blitt beholdt i filmen. Deres krenkende effekt har til og med blitt større siden bilder er mer kraftfulle i sitt språk.

Mange katolikker, andre kristne, jøder, muslimer og andre mennesker av god vilje har hevet stemmen og bedt Sony om respekt for religiøse overbevisninger. Vi har således ikke appellert om å få noen særbehandling. Heller ikke har vi ønsket å begrense noens ytringsfrihet. Fra første stund har vi appellert til Sonys følelse for menneskelig hensyntaken og ære. Denne appellen har beklageligvis ikke fått gehør.

Hele pressemeldingen kan leses her.

Forøvrig virker som om filmen, på tross av elendige kritikker de fleste steder rundt om i verden, har hatt en økonomisk svært innbringende premierehelg. Les mer om reaksjonene her.

Lørdag og søndag var min kone og jeg en tur til Sperlonga, en gammel by ved kysten ca 60 km sør for Roma. Byen er både kjent for sine flotte strender – en flott kilometerlang strand på hver side av gamlebyen – og for sin historie.

Historisk er vel keiser Tiberius’ villa det mest interessante. Ikke ganske så stor og flott som Hadrians villa ved Tivoli, men rester etter flere flotte skulpturer (med tema fra Odysseen) samt en stor grotte som hadde vært en del av komplekset, gjorde ‘villaen’ til et lærerikt besøk. Gamlebyen i Sperlonga er også nydelig; på en høyde over sjøen, med hvitmalte bygninger og uendelig bratte og smale gater.

Ellers ble det sesongens første bad for oss (vi er ellers ikke så veldig interesserte i å besøke strender). Vannet holdt ca 20 grader og bølgene lignende dem vi har på Jærstrendene, men solen var nok sterkere enn vi noen gang opplever den i Norge – og vi er fortsatt bare midt i mai! Nå ser det forøvrig ut til å bli skikkelig varmt her, både i dag og i morgen er det meldt 30 grader.

Nå er det ikke lenge til Da Vinci-filmen kommer. Selv har jeg ikke klart å lese boken, og finner det ganske utrolig at mange menensker tar det som står der for god fisk. Jeg følger likevel med til en viss grad i debatten om boken og filmen, og er glad for at noen engasjerer seg.

I USA fins det en dame (en katolikk) som heter Amy Welborn, hun har en interessant blogg som jeg leser, og nylig fikk hun en hel del spalteplass i USA TODAY og fikk bl.a. med denne faktaoversikten over boken:

Fiction : The Priory of Sion is an ancient group charged with protecting the secret of the real Holy Grail, and Leonardo da Vinci was a Grand Master of the Priory of Sion.

Fact : The Priory of Sion was established in 1956 by a crackpot Frenchman who was exposed as a fraud in the French media in the 1980s. The documents claiming Leonardo’s role were forged and planted in French archives in the 1960s. Since there was no Priory of Sion in the way that The Da Vinci Code describes it, Leonardo couldn’t have been a part of it. Simple logic.

Fiction : Politics determined what Gospels made it into the Bible.

Fact : By the mid-second century, Matthew, Mark, Luke and John were widely accepted as the foundational texts of Christianity. The criteria had nothing to do with gender or power. It was all about whether they reflected the witness of the apostles about Jesus, how old they were, and how useful they were for the entire church, instead of just a small group.

Fiction : Constantine invented the divinity of Christ in 325.

Fact : Even a cursory look at textual evidence shows that Christians worshipped Jesus as Lord long before Constantine’s reign. The Council of Nicaea was called to address a heresy called Arianism, which taught that Jesus wasn’t fully divine.

Fiction : Jesus and Mary Magdalene were married.

Fact : The Gospels are all very forthright about Jesus’ familial relations, and they don’t hide the existence of Mary Magdalene, either. If they had been married, there would have been no reason to hide the fact.

Fiction : Christianity demonized Mary Magdalene in order to suppress her influence.

Fact : Mary Magdalene is a saint. In every Gospel, she is cited as the first person to find the empty tomb. She was the second-most revered saint of the Middle Ages, after Mary, Jesus’ mother. That’s an odd way to demonize.

I går var min kone og jeg på dagstur til Palestrina, hvor den berømte komponisten Giovanni Pierluigi da Palestrina ble født i 1525. Navnet på byen knyttes nok til komponisten, men i dag ser man ikke så veldige store spor etter ham; bare hans fødested, som er blitt til museum, samt en stor statue rett ved siden av domkirken (se bildet).

Akkurat som Assisi, Orvietro og Tivoli ligger Palestrina (tidligere kalt Præneste) på en høyde over en stor slette, og fikk sin rikdom gjennom å kontrollere handelsveien som gikk rett forbi. Byen kan føres tilbake til i alle fall 900 f.Kr., og er i dag kanskje best kjent for sitt kjempestore tempelanlegg, til ære for gudinnen Fortuna, og den store Nil-mosaikken som fins der. Selve det store tempelanlegget ble bygd ca år 150 f.Kr., men så var det glemt lenge, og dukket egentlig ikke opp igjen før bombeangrep mot slutten av 2. verdenskrig avdekket deler av det.

Palestrina ligger bare 40 km fra Roma, men guidebøkene sier at byen er forholdvis uoppdaget av turister; vi så heller ikke vi mange tursiter der, men derimot mange, svært vennlige lokale innbyggere.

De siste dagene har vi hatt en del regn og «kulde» her i Roma. Kulde er nok her et ganske relativt begrep; det har ikke vært noe særlig mer enn 15 grader om dagen, og om kvelden er det slik at man ikke kan sitte ute uten en tynn genser. Regn har det så vært deler av dagen; typisk en 5 til 6 timer, kanskje om morgenen, men tunge skyer og litt torden, før solen stikker strålende frem igjen.

Folk (skandinaver) som har her i mange år, sider at mai på en måte er en perfekt måned; temeperaturen er akkurat som den bør være, selv om det også er vanlig med en del regn. Juni er ofte også fin, men allerede da kan varmen bli for sterk, og fra midten av juli til ut august er det alltid ulidelig varmt.

De siste fem dagene har vi altså hatt dette typiske mai-regnet, men stort sett har været vært flott. Når jeg tenker på hvor kaldt det ofte kan være i Norge 17. mai, eller til og med midt på sommeren (i alle fall et stykke nordpå) så har vi selvsgat ingenting å klage over.

På Den katolske kirkes nettsider i Norge er det nettopp opprettet en ny side som vil informere om den kommende Da Vinci-filem. HER ER SIDEN.

«Når mange mennesker fascineres av slike bøker som DaVinci-koden og Hellig blod, hellig gral, og gjerne tror på dem, er det antakelig fordi de i utgangspunktet har stor sympati for forfatternes kirkekritiske agenda. De fleste av oss er slik innrettet at dersom vi liker konklusjonene, er vi tilbøyelig til å se svært velvillig på argumentene, selv om de måtte være aldri så usannsynlige og selvmotsigende. Blir de spennende anrettet, som i disse bøkene, og er vi i tillegg nokså kunnskapsløse på området, kan vi kjøpe mye.»

Dette er konklusjonen til professor Oskar Skarsaune, en av Nordens fremste eksperter på Oldkirkens historie. I tillegg til å være ekspert på fagfeltet, har han satt seg inn i all relevant litteratur omkring Da Vinci-koden og Hellig Blod, Hellig Gral – og levner ikke mye tvil om at det som her påstås å være fakta, er oppdiktet. LES HELE ARTIKKELEN.

Når filmen som bygger på DaVinci-koden snart kommer, er det kanskje godt å være forberedt. For min del støtter jeg meg til Skarsaunes grundige vurdering.

I går var min kone og jeg i Tivoli, et sted litt nordøst for Roma. På én måte ligner byen på Assisi; siden den ligger på et høydedrag over en stor slette – noe bilde under kanskje viser.

Men Tivoli er kjent for noe helt annet enn Assisi; for Villa Adriana og Villa D’Este. Det første huset/hagen er keiser Hadrians (sommer)sted, som ble bygget i andre århundre etter Kristus, og som også i dag fremstår som imponerende. Villa D’Este er en flott hage med hundrevis av fontener som ble bygget av rike kardinaler (!) på 16- og 1700-tallet. Hagen ble satt på Unescos liste over viktige steder i verden for fem år siden.

Vi brukte storparten av dagen i Villa Adriana (som ligger nede på sletten), før vi gikk opp til selve Tivoli og så Villa D’Este. Selve byen Tivoli er også interessant, grunnlagt flere hundre år f.Kr., med et nydelig historisk senter. Slike dagsturer er ofte svært anstrengende og slik også i går, 13 timer fra vi reiste hjemmefra – med Cotral-buss fra metrostasjonen Ponte Mammolo – til vi kom hjem kl 9 om kvelden.

Etter ti (nokså travle) dager i Norge/Bergen er jeg nå tilbake i Roma. Været er det første som slår meg som mer behagelig her; i dag er det ca 20 grader og delvis overskyet, slik en flott sommerdag skal være i Norge. Det andre som slår meg er at jeg har igjen over to måneder med stillhet og ro, tid til å lese og samle meg mer enn den vanlige travelheten på skolen og i menigheten i Bergen gir muligheten til.

Jeg har akkurat en måned igjen med studier på Angelicum. Jeg skrev i går ferdig en oppgave som skal diskuteres på et seminar neste uke, om hva dialogene mellom katolikker og lutheranere har sagt om Peters-embedet. Om et par ukers tid kommer jeg nok til å presentere oppgaven min på denne bloggen.