Katolsk

Flere har sendt inn kommentarer til posten jeg skrev om gifte prester for et par dager siden. Jeg vil gjerne fortsette denne samtalen og skriver derfor her litt grundigere hva jeg selv mener om saken.

Hvis man argumenterer rent praktisk – hvordan de gifte og de ugifte prestene vi kjenner fungerer – så kommer vi nok ikke til noen konklusjon, for noen argumenter vil tale for og noen vil tale mot sølibatet.

Men nå er ikke Den (latinske delen av den) katolske kirkes praksis med sølibat for prester i vesentlig grad begrunnet praktisk. Man argumenterer jo først og fremst med at en person som ikke gifter seg, lettere kan innvie hele livet sitt til Kristus og til Kirken. Paulus skriver jo ganske tydelig om dette, og sier at et slikt liv på mange måter er det beste.

De som ikke er gift, har altså et bedre utgangspunkt, men man må vel også si at det er krevende å ikke være gift. Man kan lett bli litt sær, ensom, ensporet, og klarer kanskje ikke å fokusere på Gud og Kirken i den grad man absolutt skal og bør som prest. Å være gift kan kanskje kalles den gylne middelvei; man blir vel sjelden ’hellig’, men kan få mye god hjelp av ektefelle og barn til å bli en god person og en god kristen.

Den viktigste grunner for meg for at Kirken ikke bør åpne generelt for gifte prester, er at man ikke bør forandre en 1000-årig tradisjon som involverer flere hundre tusen prester. Man vil aldri ha oversikt over hva som kan skje, hvis man gjør noe så dramatisk. Da vil det være bedre å gjøre det i svært begrenset grad – og noen svært små åpninger har man jo fått.

Jeg skulle nok ønske at man (Vatikanet) hadde tatt bort noen av begrensningene som nå gjelder for gifte prester (innenfor latinsk ritus); at de ikke får bli sogneprester, at de knapt nok kan gjøre vanlig menighetstjeneste, men helst bør arbeide på skoler, sykehus, fengsler osv.

Til slutt: Noen har skrevet i kommentarene at en ugift prest har et kall, men at en gift prest har prestetjenesten som et yrke. Det vil jeg påstå er en stor misforståelse. Det er helt klart et kall for meg, det er helt klart kall i ortodokse og såkalte gresk-katolske kirker, og det har tradisjonelt sett også tydelig vært oppfattet som et kall fra Gud i protestantiske kirker.

Dagbladet har i dag lagt ut en lang artikkel om hvorfor katolske prester ikke kan gifte seg. Artikkelen er skrevet av Astrid Meland og er på mange måter god, men de dummet seg (som vanlig) ut mht overskriftene – den som akkurat nå står på Dagbladets hovedside er for tåpelig til å gjengi. Les artikkelen her.

Min venn og kollega – sogneprest Frode Eikenes i St. Olav domkirke i Oslo – sier bl.a. følgende til Dagbladet:

Han lever selv i sølibat, og synes det gir ham et nærere forhold til menigheten, terskelen for å kontakte prestene blir lav og tilliten høy. For ham er det vanskelig å se for seg en kombinasjon av prestekallet og familieliv.

– Det å være prest skal ikke ses på som et yrkesvalg. Det handler om et kall fra Gud, å identifisere seg med Kristus i det liv man lever og den oppgaven man gjør for folk. Man skal være helhjertet, og derfor er man kommet til at det å være prest faller sammen med å gi sitt liv fullt og helt til Gud og kirken uten reservasjon, sier Eikenes.

Før pave Benedikts reise til Tyrkia nå i sutten av november skriver Time Magazine en stor artikkel om ham; og sier at han «har blitt en lysstråle, like mye som en moralsk leder. Plutselig, når han snakker, lytter hele verden.» Dette har skjedd i etterkant av Pavens foredrag i Regensburg, der han bl.a. snakket om ytringsfrihet og intellektuell redelighet.

Slik leser vi i TIME MAGAZINE:

Few people saw this coming. Nobody truly expected Benedict to be a mere caretaker pope — his sometimes ferocious 24-year tenure as the Vatican’s theological enforcer and John Paul’s right hand suggested anything but passivity — but neither did church watchers expect surprises.

In one imperfect but powerful stroke, he departed from his predecessor’s largely benign approach to Islam, discovered an issue that might attract even the most religiously jaded and managed (for better or worse) to reanimate the clash-of-civilizations discussion by focusing scrutiny on the core question of whether Islam, as a religion, sanctions violence.

LES CNN’s OPPSLAG OM DETTE ELLER DIREKTE I TIME MAGAZINE.

I dag snakket pave Benedikt med noen av sine nærmeste medarbeidere om muligheten for å åpne for gifte prester i Den katolske kirke. Dette skjedde bl.a. etter at tidligere erkebiskop Emmanuel Milingo (som har kontakter i Moon-sekten) på eget iniyiativ og tillatelse har ‘oridnert’ flere gifte menne til prester nylig. Paven har derfor invitert noen kardinaler til et møte for å undertake a reflection on requests for dispensation from celibacy as well as requests for readmission to priestly ministry presented by married priests in the course of the most recent years.

Møtet ser ikke ut til å ha ført til noen forandinrgener i Kirken, noe som heller ikke var ventet. Ifølge John Allen konkluderte møtet med følgende uttalelse:
The participants in the meeting had at their disposal detailed information concerning requests for dispensation from the obligation of celibacy presented during recent years, and concerning the possibility of readmission to the exercise of the ministry of priests who currently meet the conditions established by the Church.

The value of the choice of priestly celibacy in accordance with Catholic tradition was reaffirmed, and the need for solid human and Christian formation was underlined, both for seminaries and for ordained priests.

På den annen side skal nok en gift mann, tidligere anglikansk prest, ordineres til katolsk prest om akkurat en måned. Han skriver i bloggen sin akkurat om muligheten for gifte prester i Kirken. LES BLOGGEN HANS HER.

* Forholdet mellom kristne og muslimer
* Katolsk identitet
* Sekulariseringen som Vestens krise

John Allen skriver om et foredrag han holdt for en forsamling av diakoner (og deres koner) for noen dager siden. Han var spurt om å snakke om aktuelle temaer fra Vatikanet, og valgte å fokusere på de tre temaene jeg startet denne posten med.

Alle disse tre punktene er av avgjørende betydning for Kirken, sa han. Og til hvert punkt er den sentrale utfordringen å finne det Aquinas kaller den «gyldne middelvei» mellom de to polene. Her er litt av det han sa om temaet Katolsk identitet:

It’s instructive to note that the term ‘Catholic identity’ does not appear in the documents of the Second Vatican Council. Such a concern would have seemed alien to many council Fathers, who presided over largely compact Catholic populations within which people memorized their catechisms, went to Mass and confession, took part in Corpus Christi processions, sent their sons and daughters to the seminary and the convent, and spoke the language of the Church without having to be reflective about it.

More than forty years later, it has to be admitted that the supreme self-confidence which allowed the majority to brush aside such concerns was perhaps a bit naïve. Today, we have seen two generations of Catholics who are effectively un-catechized, a collapse in vocations to the priesthood and religious life, Mass attendance rates in some parts of Europe which dip into the single digits, and all the other familiar indicators of a Western ‘ecclesiastical winter.’

LES MER OM HANS FOREDRAG HER.

Tirsdag denne uken kom de sveitsiske biskopene på sitt «ad limina»-besøk, og Vatikanet offentliggjorde pavens budskap til dem, som var nokså strengt og kristiserte flere ting i Den katolske kirke i Sveits – som kan være ganske ‘liberal’.

Men så ble det ganske snart klart at det ikke var dette budskapet pave Benedikt hadde kommet med til biskopene, og Vatikanet måtte snart beklage at de hadde offentliggjort pave Johannes Pauls planlagte budskap til dem, da de sveitsiske biskopenes besøk ble utsatt pga. pavens sykdom og død.

Senere offentliggjorde Vatikanet buskap pave Benedikt ga biskopene på tysk, og der viser det seg at Benedikts tilnærming til enkelte misbruk i den sveitsiske kirken, var mye mildere enn de som var forberedt våren 2005: He focused on the need to resist secularism by reemphasizing the centrality of prayer, leading to a renewed «love of God.» If the church strives to once again put the living God at the center of its message, he argued, God «will again find men and women who are waiting for Him.»

In fact, Benedict covered much of the same ground as the 2005 draft, insisting that it must be the priest or deacon who delivers the homily at Mass, underlining the importance of individual confession (Benedict argued that confession is where Christians step out from behind the collective and make the faith personal), and urging that study of scripture cannot be reduced exclusively to a historical-critical approach. Yet his tone was pastoral and gentle. On the subject of homilies, for example, he said that he understands that when a priest is tired and overworked, and there are eloquent lay preachers available, it just seems to make sense to let others give the homily. Yet, the pope said, the mystery of the Mass forms a unity, and elements of it cannot be «sliced away» without rupturing that unity. On the other hand, Benedict did not issue a new edict, saying instead that «as much as possible» this ought to be the way things are done.

Les mer om dette hos John Allen.

I går hadde vi Alle sjelers dag, da vi spesielt ba for våre avdøde.

Det er vanlig i de fleste menigheter å be for alle som døde i løpet av det siste året. Men det er også vanlig å be for andre avdøde, som familiemedlemmer eller andre personer man opplever som viktige. Bilde viser at pave Benedikt ber for pave Pius XII, som døde i 1958. Han ba også for de andre pavene som ligger begravet ved siden av Pius, i krypten under Peterskirken.

På denne bloggen kan man lese (og se bilder) både av pavens bønn for flere av de siste pavene i går, samt hans besøk på det pavelige universitetet Gregoriana i dag.

Det italienske ukemagasinet, Famiglia Christiana, gjorde nettopp en undersøkelse som ble offentliggjort 31. oktober – dagen før Allehelgensdag, som i Norge feires søndag 5. november i år. Undersøkelsen viste at 70 prosent av italienerne ber om helgenenes forbønn, tall som viser at folkereligiøsiteten fortsatt er sterk i Italia, til tross for den sterke sekulariseringen i Europa.

Padre Pio, the Capuchin stigmatic and healer canonized by John Paul II on June 16, 2002, under the name Saint Pio of Pietrelcina, topped the poll, with 31 percent of Italians saying they’ve asked for his help. In second place, at 25 percent, was St. Anthony of Padua.

I undersøkelsen kom både jomfru Maria og Jesus svært dårlig ut, men personlig lurer jeg på om ikke disse tallene må være feil; for ber ikke italienerne Hill deg, Maria eller Fadervår? I alle tilfeller så leser vi: The fact that the Madonna and Jesus are very little invoked, that the preference goes to the saints and that it’s not understood that we’re talking about different levels, is a sign that our Christians are very ignorant, despite years of catechesis and religious instruction in schools.

LES MER OM DETTE HOS JOHN ALLEN.

Kall er Guds svar på vår bønn

Jeg ble i dag minnet om at vi kommende fredag, 3. november, skal be om at mennesker må kalles av Gud til å gjøre spesiell tjeneste i vår kirke. Biskop Eidsvig har nemlig bestemt at det hver første fredag i måneden skal feires messe for preste- og ordenskall i samtlige menigheter i hele bispedømmet.

I Oslo følges disse messene alltid opp med en samling etterpå, der ulike kongregasjoner får presentere sitt arbeid. Hvordan bønnen i messen skal følges opp rundt om i landet, bl.a. her i Stavanger, er vel fortsatt noe uklart.

I invitasjonen leser vi: Messe og treff er særlig myntet på alle som på en eller annen måte engasjeres i eller av preste- og ordenskall. Både de som har sitt eget kall i bønnen og de som har andres kall i bønnen er velkommen!

LES MER OM DETTE HER.

Biskop Fabian Bruskewitz i Nebraska sa i et foredrag 19. oktober: «La det være vår bønn at Gud vil gi oss, her og nå, karft til å våge å være forskjellige, til å stå for det Kristus lærer oss uansett hva det måtte koste.»

Bruskewitz er en ganske uvanlig biskop, han konservativ og våger å gjennomføre det han står for innenfor sitt eget bispedømme, et bispedømme som bl.a. utmerker seg ved å ha et stort antall prestestudenter. Han sier bl.a. i sitt foredrag:

I have chosen for the title of my talk «Facing the Crisis: Some reflections on the Current Crisis in the Church.» …. As she journeys through history and into our time and place, the Catholic Church carries deep within her the assurance of Jesus Christ that she will last until the end of time, and they he will be with her until He comes again in glory on the clouds of heaven. …

That being said, we should however, realize that the Catholic Church in the United States, and to a large extent throughout the Western World, is facing a very formidable series of crises. …

LES HELE FOREDRAGET HER.

Se de flotte bildene av pave Benedikt – en søt liten gutt og en ivrig, sympatisk ung prest, i tillegg til bildene fra vår tid. Jeg kom over Peter Seewalds nye bok som rett og slett heter: Pope Benedikt XVI. Jeg har lest de to tidligere bøkene Seewald har skrever om Ratzinger, og skal vel om ikke lenge lese denne også.

På Amazons sider leser vi følgende om boken: Do you know the real Pope Benedict? Journalist Peter Seewald does. After writing an unfair attack on Cardinal Ratzinger, he was urged by Catholic readers to meet with the man he was maligning. He did so—and the result was two book-length interviews, Salt of the Earth and God and the World. Seewald also returned to his Catholic faith, saying that Ratzinger was the one who “taught me what it meant to swim against the stream.”

This book, written mainly by Seewald, describes the paths of Joseph Ratzinger’s life from his birthplace in Bavaria all the way to being the first German Pope in 482 years. It is lavishly illustrated with a collection of over 150 of some of the most personal, and most surprising, photographs. These show the Pope as he really is: “a humble servant in the vineyard of the Lord”.

DENNE BOKEN KAN MAN FINNE HER PÅ AMAZON.

Jeg leste nylig en interessant blog-post om hvordan nattverden skal feires i våre (katolske) kirker; mer konkret om hvem som kan purifisere kalk, patena og ciborium etter kommmunion. Egentlig handler det vel om hvor hellig nattverden er, eller hva det betyr at det er Kristus vi mottar i det forvandlede brød og vin.

For ikke så lenge siden var den eukaristiske fasten lang og streng (fra midnatt), det var helt utenkelig at vanlige troende kunne røre ved de innviede elementer etc. Dette ble moderert noe fra midten av 50-tallet, og noen steder er det kommet så langt at det nesten blir et vanlig måltid; det kan brukes vanlige mugger, glass og tallerker til nattverden (selv om det egentlig er forbudt), og det er naturlig at hvem som helst kan ta «oppvasken» etter at nattverden er ferdig.

Man må kanskje være katolikk for å forstå de reglene som beskrives i denne bloggen.

For et par dager siden holdt pave Benedikt et foredrag for Den katolske kirke i Italia – i det flotte amfiteateret i Verona. Det handler mest om hva Kirken er, og hva den kan gjøre for å påvirke samfunnet, og for å dra flere mennesker til Kristus. Paven sa bl.a.:

Dere har gjort et godt valg da dere satte Jesus Kristus i sentrum for denne konferansen, for hele livet og for vitnesbyrdet til Kirken i Italia. Kristi oppstandelse er en historisk hendelse, som apostlene vitnet om. […] Det er den største “transformasjonen” som noen gang har funnet sted, […] og den satte i gang en ny dimensjon for liv og virkelighet …

….there is an increasingly clear awareness of the insufficiency of a rationality closed off within itself and of an excessively individualist ethics: in concrete terms, there is a sense of the risk of being cut off from the Christian roots of our civilization. This sense, which is widespread among the Italian people, is explicitly and forcefully formulated by many important men of culture, even among those who do not share – or at least do not practice – our faith.

Les hele referatet av foredraget her.