Katolsk

Ad orientem III

Katolsk, Liturgi /

Det tredje eksempelet fra artikkelen jeg allerede har vist til, er biskop Edward Slattery i Tulsa, Oklahoma, USA. Han sier at han nesten alltid når han feirer messe i sin domkirke (de siste fem år) har han feiret messen «vendt samme vei som folket». Vider kan vi lese:

Bishop Slattery sees Cardinal Sarah’s recent liturgical remarks as a continuation of what Cardinal Joseph Ratzinger taught, especially in The Spirit of the Liturgy, while serving as prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith prior to his election as Pope Benedict XVI. This, in turn, is seen by Bishop Slattery as a continuation of what the Fathers of Vatican II taught: “It’s nothing new, really. It’s not only a decades-old tradition, but a centuries-old tradition of the Church that has solid theological and practical foundations.”

It is common sense to Bishop Slattery, who recalls simple rules of communication: “When I’m speaking to someone, I usually face that person. So when I’m giving a sermon, I face the people, because they are the ones I’m addressing. When I’m in prayer — especially offering Jesus to the Father at the altar — I’m addressing the Father, so it is no wonder that I should be facing him, rather than the people.”

Bishop Slattery believes authentic participation is not facilitated by the priest facing the people at these times, because then the priest becomes the central focus … “The priest is supposed to lead the people in Christ to the Father,” the bishop added, “yet when the priest faces the people, he becomes a locked — rather than an open — door. Instead of thinking about Christ going to the Father, the faithful are thinking about the personality of the priest.”

Ad orientem II

Katolsk, Liturgi /

Kardinal Robert Sarah er prefekt for Liturgikongregasjonen i Vatikanet, og skrev i juni i år om alterets og prestens retning i kirkerommet. Vatikankonsilet sa ikke noe om at alteret skulle snus, og faktisk er bedre at presten ikke har en så dominerende rolle i messen at han står og sitter rett foran menigheten, og vender seg mot dem under hele messen. Slik omtales det han skriver:

… The topic drawing most attention in the article was the direction of liturgical prayer — specifically, how the priest and people should be facing the same way during many parts of the Mass.

While some see this as a return to a “pre-Vatican II” liturgy, Cardinal Sarah showed it is quite the opposite — that it is, in fact, consonant with conciliar teachings. …. The African cardinal explained that “it is in full conformity with the conciliar constitution — indeed, it is entirely fitting — for everyone, priest and congregation, to turn together to the east during the penitential rite, the singing of the Gloria, the orations and the Eucharistic Prayer, in order to express the desire to participate in the work of worship and redemption accomplished by Christ.”

Cardinal Sarah emphasized that the priest must become the “instrument that allows Christ to shine through.” In the pursuit of this goal, he references Pope Francis remarking that the celebrant is not the host of a show, nor should he be seeking affirmation from the congregation, as if the primary concern of worship were a dialogue between the priest and assembly.
On the contrary, Cardinal Sarah believes that in order to enter into the true conciliar spirit, self-effacement is necessary for the priest who leads public worship. This self-effacement is implicit in the rubrics of the Roman Missal, which presume the priest will not be facing the congregation through the entirety of the Mass.

Dette har jeg tatt fra samme artikkel som jeg nevnte i går.

Nye dokumenter fra OKB i medlemsregistersaken

Generelt, Katolsk /

På denne nettsiden (se nederst) har Oslo katolske bispedømme nettopp lagt ut tre nye dokumenter i medlemsregistersaken.

Les dem gjerne selv, det er disse dokumentene som ble skrevet og sendt fra advokatfirmaet Arntzen de Besche til Kulturdepartementet i midten av desember:

Rutiner for inn- og utmelding av trossamfunn – klargjøring av praksis – direkte lenke.

Supplerende bemerkninger og opplysninger – direkte lenke.

Supplerende bemerkninger og opplysninger (ettersendelse) – direkte lenke.

Liturgiske studier – og ad orientem

Katolsk, Liturgi /

Jeg reiser ganske snart til utlandet igjen, og vil fortsette å lese om liturgiens utvikling – mest fram til ca år 1600, men jeg ser også på enkelte nyere temaer. Ett av disse helt nye temaene er hvilken vei presten og alteret skal vende seg under under messen – eller mer presis under deler av messen, for presten bør jo vende seg jo mot menighetslemmene når han snakker til dem. Jeg ser nå litt på hvorfor den liturgiske bevegelsen etter hvert (kanskje rundt 1930) begynte å tenke på å «snu alterne», noe vel ingen hadde tenkt på på langt over 1000 år (og knapt nok før den tid).

Jeg kom over denne artikkelen som tar opp dette temaet. En prest i Ann Arbor, Michigan, USA, har i sin menighet flyttet alteret tilbake til den opprinnelige plassen, undervist menigheten om dette, og om dette kan vi lese i artikkelen:

This traditional direction of liturgical prayer, referred to as ad orientem (facing east), had been nearly ubiquitous before the Second Vatican Council, yet almost vanished after it. This left most Catholics feeling the Council called for the priest to face the congregation, yet this was just that — a feeling — rather than a correct perception. None of the 16 conciliar documents contains an endorsement, let alone a mention, of the practice of the priest facing the congregation (versus populum) during the prayers of the Mass.

When Father Gawronski points this out to parishioners, he finds them to be generally receptive to it. “Old St. Patrick’s” worshippers have found his ad orientem Masses to be coherent and meaningful expressions of prayer. Rather than thinking of Father Gawronski as “having his back to the people,” parishioners see his positioning as the Church intends, expressive of the unity of the priest and congregation in their quest for God.

Father Gawronski believes the whole point of ad orientem worship is to demonstrate that the entire community is on the same page by facing the same God in prayer. …

Tradisjonell latinsk messe i Oslo søndag 27. desember

Katolsk, Liturgi, TLM /

Denne søndagen feires søndag i juleoktaven etter den tradisjonelle kalenderen, i St Hallvard kirkes kapell kl 08.00.

Søndagens inngangsvers ser slik ut: «Mens dyp taushet lå over alle ting og natten var rukket midtveis i sitt løp. kom ditt allmektige Ord, Herre, ned fra den himmelske kongsstol. Herren er Konge, han har kledd seg i herlighet; han har ikledd seg styrke, og omgjordet seg. »

Og julepresfasjon (som brukes i denne messen) ser slik ut:

I sannhet verdig og rett er det, riktig og gagnlig at vi alltid og overalt takker deg, hellige Herre, allmektige Fader, evige Gud. For ved det menneskevordne Ords mysterium er det nye lys av din klarhet strålt fram for vår sjels øyne, så vi, når vi synlig erkjenner Gud, ved ham blir dradd til å elske det usynlige. Og derfor synger vi med engler og erkeengler, med troner og herredømmer og med hele den himmelske hærskare din herlighets pris, idet vi uten stans istemmer:

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Neste TLM blir 31. januar (5. søndag i mnd). Da feires søndag sexagesima. Se oversikten her.

Expergiscere, homo: quia pro te Deus factus est homo.

Katolsk, Paven /

I dag er det 10 år siden pave Benedikt holdt sin berømte første juletale til den romerske kuriaen, der han aller mest sentralt definerte Kirkens liv, arbeid og utvikling som noe som skjer innenfor og i kontinuitet med Kirkens tradisjon, aldri som brudd med tradisjonen. Her er starten av talen, samt det han sier om forandring i kontinuitet med tradisjonen:

«Expergiscere, homo: quia pro te Deus factus est homo – Wake up, O man! For your sake God became man» (St Augustine, Sermo, 185). With the Christmas celebrations now at hand, I am opening my Meeting with you, dear collaborators of the Roman Curia, with St Augustine’s invitation to understand the true meaning of Christ’s Birth. ….

God became man for our sake: this is the message which, every year, from the silent grotto of Bethlehem spreads even to the most out-of-the-way corners of the earth. Christmas is a feast of light and peace, it is a day of inner wonder and joy that expands throughout the universe, because «God became man». From the humble grotto of Bethlehem, the eternal Son of God, who became a tiny Child, addresses each one of us: he calls us, invites us to be reborn in him so that, with him, we may live eternally in communion with the Most Holy Trinity.

Our hearts brimming with the joy that comes from this knowledge, let us think back to the events of the year that is coming to an end. ….

…… The last event of this year on which I wish to reflect here is the celebration of the conclusion of the Second Vatican Council 40 years ago. This memory prompts the question: What has been the result of the Council? Was it well received? What, in the acceptance of the Council, was good and what was inadequate or mistaken? What still remains to be done? No one can deny that in vast areas of the Church the implementation of the Council has been somewhat difficult. …

….. there is an interpretation that I would call “a hermeneutic of discontinuity and rupture”; it has frequently availed itself of the sympathies of the mass media, and also one trend of modern theology. On the other, there is the “hermeneutic of reform,” of renewal in the continuity of the one subject-Church which the Lord has given to us. She is a subject which increases in time and develops, yet always remaining the same, the one subject of the journeying People of God.

The hermeneutic of discontinuity risks ending in a split between the pre-conciliar Church and the post-conciliar Church. It asserts that the texts of the Council as such do not yet express the true spirit of the Council. It claims that they are the result of compromises in which, to reach unanimity, it was found necessary to keep and reconfirm many old things that are now pointless. However, the true spirit of the Council is not to be found in these compromises but instead in the impulses toward the new that are contained in the texts. …..

Her kan hele talen leses.

Pave Frans har ikke tenkt å redusere tempoet

Katolsk, Paven /

Det skriver John Allen, og han åpner sin artikkel slik:

Let’s face it: In some ways, 2015 has been a rough year for Pope Francis.

Despite continuing to bask in wide popularity, the pope presided over a tumultuous Synod of Bishops in October that exposed deep internal fractures over issues such as divorce and homosexuality, and which began with a Vatican official doing a round of sensational media interviews in which he acknowledged being in a committed gay relationship.

He’s watched a burgeoning Vatican leaks scandal that’s led to three former insiders and two journalists facing criminal charges, and he’s seen his own press office forced to release details of the autopsy of a former papal diplomat accused of sexual abuse, who died in August, because of persistent rumors he may have been killed to avoid the embarrassment of a trial.

Recently there have been indications of resentment from some of the pontiff’s own aides, including publication in a German newsmagazine of a stinging letter to the pope from a former Vatican official accusing him of weakness on doctrine, “authoritarianism,” and “wrath” toward critics.

Francis also took five successful but extremely demanding foreign trips during the past year. He recently celebrated his 79th birthday, and is poised to spend much of the next 12 months presiding over a grueling calendar linked to his special jubilee Year of Mercy.

Some might naturally wonder if all that has worn Francis down, perhaps lessening his resolve about the direction and pace of his reform agenda. In response, the pontiff on Monday effectively delivered a very clear, and very simple, answer: “Nope.”

“Reform will move forward with determination, clarity, and firm resolve,” he said …

Mer om det katolsk-jødiske samtaledokumentet

Katolsk, Teologi /

Vatikanradioens svenske kontor har en grei oppsummering av dokumentet «THE GIFTS AND THE CALLING OF GOD ARE IRREVOCABLE» (Rom 11:29), som nylig ble utgitt i Vatikanet, og som jeg skrev om her i går. De skriver bl.a.:

15des_katjodisk_samtale

… Dokumentet med titeln «Guds gåvor och kallelser är oåterkallelig», markerar 50-årsdagen av det Andra Vatikankonciliets banbrytande deklaration Nostra Aetate «. Det presenterades vid en presskonferens i Vatikanen av kardinal Kurt Koch och Norbert Hofmann från den judisk-katolska kommissionen, tillsammans med två judiska företrädare …

Dokumentet tar vid där Nostra Aetate slutade, ett halvt sekel senare och gräver djupare in i de taggiga teologiska frågorna som står i centrum för den judisk-katolska dialogen. Det publicerades på engelska, men finns på flera andra språk. Dokumentet som är indelad i sju avsnitt, och börjar med en kort genomgång av de förändrade relationerna mellan katoliker och judar, från att ha varit fiender och främlingar till att vara vänner och bröder» – som påven Franciskus nyligen uttryckte det.

Det upprepar det faktum att kyrkans dialog med judendomen inte kan betraktas i samma ljus som den interreligiösa relationen med andra religioner, och att kristendomen inte kan inte förstås på rätt sätt utanför den judiska kultur i vilken Jesus, hans familj och hans första lärjungar levde.

Dokumentet beskrivs som en studie, snarare än officiell kyrkolära, voch texten har utarbetats mödosamt under flera år med bidrag från både judiska kollegor och Troskongregationen i Vatikanen. I grunden är ligger de olika sätt på vilket judar och kristna förstår det uppenbarade Guds Ord – genom Torahns texter för de första och genom Kristi person för de andra.

Medan kristna har tidigare sett att Kristi liv i det Nya Testamentet är ett substitut eller ersätter det Gamla Testamentets berättelser om Guds utvalda folk, bekräftar detta dokument att Guds ursprungliga förbund med det judiska folket, aldrig kan återkallas. Detta leder till de svåraste frågorna för katoliker om hur judarna kan frälsas om de inte tror på Kristus som Messias och Guds Son. Detta dokument gör inte anspråk på att ha några definitiva svar, men det uppmanar troende att fortsätta att undersöka vad man kallar detta «outgrundliga gudomliga mysterium». …

Leserinnlegg: Vårt Land skriver feil om jøder og Jesus Kristus

Katolsk, Teologi /

Jeg leste et innlegg i Vårt land i går, lørdag 12/12, og skrev i dag følgende leserinnlegg til avisa, som jeg håper å få inn:

Vårt Land skriver feil om jøder og Jesus Kristus

Det pavelige råd for fremme av kristen enhet utga 10/12 et dokument for å markere 50-årsjubileet for Vatikankonsilets erklæring Nostra aetate, om Kirkens forhold til ikke-kristne religioner. Årets dokument handler bare om forholdet til jødene, og der sier man tydelig at det egentlig blir feil å kalle jødedom en annen religion, siden den kristne tro jo utgår fra denne. Man tar også tydelig avstand fra tanken om at Guds pakt med jødene skulle være tilbakelagt eller forkastet.Dette er vel ikke så veldig nytt, men dokumentet går også litt lenger enn mange kristne vil gjøre, ved å si at katolikker ikke bør drive institusjonelt misjonsarbeid blant jøder.

Dokumentet har blitt omtalt i mange aviser og tidsskrifter rundt om i verden, mer eller mindre presist, men én svært grov feil har jeg vel bare sett i VL , som faktisk to ganger skriver: «Jøder trenger ikke tro på Jesus for å bli frelst.» og «(det) slås fast at jøder kan bli frelst uavhengig av Jesus.»

Hvis dette hadde vært sant, hadde det selv sagt vært både overraskende og svært alvorlig, men dokumentet sier faktisk flere ganger det motsatte. Dokumentets 5. avsnitt kalles Det universelle i frelsen i Jesus Kristus og Guds fortsatte pakt med Israel, og der skriver man helt først, i art. 35: «Teorien om at det kan være to forskjellige veier til frelse, en jødisk vei uten Kristus og vei gjennom Kristus, som kristne tror er Jesus fra Nasaret, ville faktisk true grunnlaget for hele den kristne tro. Å bekjenne den universelle og derfor også eksklusive formidlingen av frelsen gjennom Jesus Kristus tilhører kjernen i kristen tro. Det samme gjør bekjennelsen av den ene Gud, Israels Gud, som gjennom sin åpenbaring i Jesus Kristus har blitt fullt ut åpenbart som Gud for alle folkeslag.»

Man ser så på det noe problematiske spørsmålet om hvordan man kan holde sammen sannheten at Jesus er hele verdens frelser med den andre sannheten, at Guds pakt med Israel ikke er opphevet, og man skriver i art. 37:. «Det er Kirkens tro at Kristus er frelser for alle. Det kan ikke være to måter å oppnå frelse, for Kristus er jødenes og hedningene forløser. Her møter vi et mysterium i Guds verk, som ikke egentlig er kristnes misjonærinnsats for å omvende jøder, men heller en forventning om at Herren vil sørge for at alle bli forent, når alle folk vil påkalle Gud med én stemme og tjene ham skulder ved skulder.»

Spørsmålet om hvordan jødene skal bli frelst, og hvordan de skal ledes til Jesus Kristus, er altså noe komplisert, men Den katolske Kirke gjentar også i dette dokumentet at Jesus er den eneste veien til frelse.

Oddvar Moi
katolsk prest, Oslo

Siste messe i Peterskirken

Generelt, Katolsk /

15des10_peterskirken

I dag feiret jeg min siste messe i Peterskirken, siden vi reiser tilbake til Oslo i morgen tidlig. Jeg ble denne gang ledet til et alter jeg aldri har benyttet tidligere; den hellige Basilius’ alter. Bildet er tatt etter messen; jeg står foran alteret med noen venner som deltok – min kone tok bildet.

Om dette alteret kan vi lese:

The subject of the altarpiece is St. Basil Celebrating Mass in the presence of the Arian Emperor Valens. St. Basil is so involved in his devotion at Mass during the Feast of the Epiphany in 372 that he does not notice Emperor Valentius enter with his retinue.

Under alteret ligger den hellige Josafat – 1580-1623. Om ham kan vi lese på katolsk.no (han døde under striden mellom de ortodokse og de som ville forenes med paven i Ukraina):

… en mobb samlet seg utenfor erkebiskopens hus. Folket krevde at Elias skulle løslates og erkebiskopen straffes. Etter tidebønnen vendte Josafat uskadd tilbake til huset og lot Elias gå med en advarsel. Men folkemengden var ikke tilfreds. De brøt seg inn i huset og angrep erkebiskopens tilhengere. Josafat gikk ut til dem og talte til dem i ord som minner om den hellige Thomas Becket: «Mine barn, hva gjør dere med mine tjenere? Hvis dere har noe imot meg, så er jeg her. Man la dem være i fred.» Til folkemengdens rop: «Drep papisten!» ble han slått i hodet med en hellebard og gjennomhullet av en kule. Det lemlestede liket ble dratt ut og kastet i elva Dvina. …

… Ved saligkåringen (i 1643) ble Josafats legeme lagt i en sølvkiste gitt av prins Leo Kasimir Sapieha. I 1706 flyttet prins Karol Radzwill relikviene til sitt slott i Bila Pidlaska, men i 1712 ble relikviene overført til basilianerkirken i Bila Pidlaska. Martyrens relikvier i Polotsk kom i 1916 midt i krigssonen i Første verdenskrig, og de ble i hemmelighet flyttet til Wien. Den 12. november 1923 hedret pave Pius XI (1922-39) Josafat med en egen encyklika med tittelen «Guds Kirke» i forbindelse med 300-jubileet for martyriet. I desember ble hans relikvier utstilt for venerasjon i Stefansdomen i Wien.

Etter krigen ble Wien okkupert av de fire seiersmaktene, og i 1949 ble Josafats relikvier i hemmelighet flyttet fra den sovjetiske sonen til Peterskirken i Roma. Den 25. november 1963 installerte pave Paul VI (1963-78) Josafats relikvier i Peterskirken, under alteret for Basilios. I anledningen 400-årsjubileet for Josafats fødsel ble relikviene den 17. juli 1982 kledd i nye gevanter og en bronsemaske, donert av den kanadiske provinsen av basilianerordenen.

Eukaristiens offerhandling hjelper oss til å ofre oss selv

Katolsk, Liturgi, Teologi /

Lvering_Sacrifice_Community Jeg har lest ferdig Matthew Leverings bok Sacrifice and Community, som han avslutter på denne måten (inkludert et sentralt og interessant sitat fra pave Benedikt):

… As Dostoevsky writes, «And so, man must unceasingly feel suffering [because of man’s sin], which is compensated for by the heavenly joy of fulfilling the law, that is, by sacrifice.»

In exploring Eucharistic theology in this book, I have argued that such radical communion is attained most fully on earth in the Eucharist, which as our sacrificial sharing in Christ’s sacrifice provides a foretaste of the radical communion that is heaven. In the sacrifice-sacrament of the Eucharist, we learn charity by offering with Christ his own saving sacrifice. The sacrament of the Eucharist is a “school” of charity; it builds the Church by enabling us to enact Christ’s sacrifice with him. In the liturgy of the Eucharist, we learn “Jesus Christ and him sacrificed” and thereby we “put on the whole armor of God”. …

… All aspects – theological and liturgical – of the Eucharist should therefore express our Eucharistic sharing in Christ’s cruciform Godwardness, which deifies us. Joseph Ratzinger has described the opposite situation, in which the liturgy of the Eucharist, not understood “ecstatically” as a sacrifice, finds its ground in itself rather than in God:

“The turning of the priest toward the people has turned the community into a self-enclosed circle. In its outward form, it no longer opens out on what lies ahead and above, but is locked into itself. The common turning toward the East was not a «celebration toward the wall»; it did not mean that the priest «had his back to the people»: the priest himself was not regarded as so important. For just as the congregation in the synagogue looked together toward Jerusalem, so in the Christian Liturgy the congregation looked together «toward the Lord». As one of the fathers of Vatican II’s Constitution on the Liturgy, J. A. Jungmann, put it, it was much more a question of priest and people facing in the same direction, knowing that together they were in a procession toward the Lord. They did not close themselves into a circle, they did not gaze at one another, but as the pilgrim People of God they set off for the Oriens, for the Christ who comes to meet us.”

I would add that this “procession toward the Lord” advances only insofar as it is cruciform, that is to say insofar as the communion of the pilgrim People of God arises in and through Christ’s saving sacrifice and our Eucharistic (sacrificial) participation in it. …

Flere messer ved Jesu-hjerte-alteret i Peterskirken

Generelt, Katolsk /

peterskirken_jesuhjertealterDe siste ukene har jeg mange morgener feiret messe ved Jesu-hjerte-alteret i Peterskirken. Det er kort vei fra sakristiet til dette alteret, og siden jeg ber sakristanene om å lede meg til et ledig alter, blir det ofte dette – siden det nå (jeg merket det så snart november begynte) er færre mennesker både i Roma og i Peterskirken, og flere ledige altere.

Om dette alteret kan vi lese følgende:

The Altar of the Sacred Heart, which on the occasion of St. Margaret Mary Alacoque’s canonization in 1923 (1920?), was decorated with a mosaic inspired by a painting by Carlo Muccioli (1857-1933).

På katolsk.no leser vi om henne bl.a.:

I mars 1824 ble Margareta Marias «heroiske dyder» anerkjent av pave Leo XII (1823-29) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Da hennes grav ble kanonisk åpnet i juli 1830 skjedde to øyeblikkelige helbredelser. Hun ble saligkåret den 18. september 1864 (dokumentet (Breve) var datert den 19. august) av den salige pave Pius IX (1846-78) og helligkåret den 13. mai 1920 av pave Benedikt XV (1914-22) sammen med den hellige Jeanne d’Arc. Hennes tålmodighet og tillit under prøvelsene bidro sterkt til hennes helgenkåring. Hennes minnedag er 16. oktober, siden dødsdagen den 17. er opptatt av den hellige Ignatius av Antiokia. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.

Hennes visjoner og belæringer har hatt stor innflytelse på katolikkenes fromhetsliv, særlig etter at Jesu-Hjerte-festen ble forordnet for hele Kirken i 1856. Hun etterlot seg en kortfattet og rørende selvbiografi. Hun deler tittelen «Det hellige Hjertes helgen» sammen med den hellige Johannes Eudes og den salige Claude la Colombière. Hun avbildes i salesiansk ordensdrakt mens hun holder et flammende hjerte, eller mens hun kneler foran Kristus som viser frem sitt hjerte for henne.

På denne oversikten over Peterskirken er det alter nr. 44, og sakristiet er nr. 28.

Hva vil den uforutsigbare pave Frans gjøre i 2016?

Katolsk, Paven /

John Allen skriver en artikkel der han stiller akkurat dette spørsmålet – og foreslår at fem ting kommer til å skje:

I did something that’s basically an act of madness: I delivered a set of predictions for 2016 regarding the almost metaphysically unpredictable Pope Francis. …

1. The next US cardinal Francis names will be a shocker.

It’s not clear whether Francis will create new cardinals in 2016, or whether one of them would be an American. If so, however, it probably won’t be anyone people are expecting — Archbishop Jose Gomez of Los Angeles, for instance, or Blase Cupich in Chicago.

When distributing red hats, Francis likes to bypass the usual centers of power. …

2. Francis will have a health issue.

So far, this pope has not had a serious health crisis. A bogus report in October of a benign brain tumor doesn’t count, since it fell apart almost as soon as it appeared.

On the other hand, Francis turns 79 on Dec. 17 and keeps up a schedule that would destroy people half his age. Those closest to Francis have long said they’re worried about the pope not taking care of himself, for instance by canceling his summer vacation at Castel Gandolfo. Watching him up close, he often seems visibly fatigued …

3. The pope will be a player in the US elections.

Pope Francis is likely to emerge as a major factor in the US elections in 2016, an especially plausible prospect given that five of the GOP contenders are Catholic (Jeb Bush, Rick Santorum, Marco Rubio, Chris Christie, and George Pataki; Bobby Jindal dropped out of the race in November).

One moment when the pope appears destined to inject himself into the race will come in February, when he travels to Mexico. The trip will feature a stop in Ciudad Juarez at the US/Mexico border, where Francis will make a major statement about immigration. …

4. The pope will make two significant gestures of mercy.

Francis opens his special jubilee Year of Mercy Tuesday, and at least two unscripted papal gestures of compassion may roll out at some point along the way.

First, he may offer a hand to divorced and civilly remarried Catholics. The question of whether they could receive Communion was hotly debated at the recent Synods of Bishops on the family, and while there was no consensus, there was agreement that the Church needs to do a better job of making them feel included.

Second, and possibly more quickly, Francis may offer pardons to least some of the five people currently facing a Vatican criminal trial for leaking secrets. …

5. Resistance to Francis’ initiatives will continue, but shift.

All along, there’s been resistance to Francis in some quarters inside and outside the Catholic Church. In 2016, that blowback will almost certainly continue, but it may become less about left vs. right and more about north vs. south and rich vs. poor.

A sign of things to come appeared before Francis’ November trip to Africa with a controversial essay by an editor for a web site operated by the largely progressive German bishops’ conference, suggesting that Francis may have an overly romanticized vision of the global South and an overly negative approach to Europe. …

Eukaristien og Kristi soningsoffer

Katolsk, Liturgi, Teologi /

Levering_Sacrifice_Community_l Jeg har akkurat lest ferdig kapittel 2 i Matthew Leverings bok Sacrifice and Community (som jeg skrev om her), et kapittel han kaller The Eucharist and Expiatory Sacrifice. Her sier han først at reformert jødedom og noen moderne kristne teologer egentlig ikke ønsker å snakke om soning for synd i det hele tatt. Levering, derimot, siterer Aquinas og Paulus svært grundig og viser at og hvordan menneskenes synder måtte sones for Gud, og hvordan Kristi offer på korset gjorde akkurat dette. Deretter knytter han dette sonofferet til eukaristien, og viser hvordan dette offeret gjentas i messens hellige offer «not as a distinct oblation, but a commemoration of that sacrifice which Chist offered». Og så avslutter han kapittelet slik:

… avoiding an idealist account of the Eucharist does require recognizing as the fulfillment of the «practice of Israel,» the expiatory character of Christ’s sacrifice within the created order constituted by relationships of justice. The Eucharist as a sacramental-sacrificial participation in Christ’s expiatory sacrifice, configures and nourishes Christ’s mystical body … (p 94)

En dagstur til Castel Gandolfo

Generelt, Katolsk /

I går hadde vi en fin tur til Castel Gandolfo, en kort togreise 20 km sørøst for Roma. Vi besøkte Palazzo Apostolico, der det var et fint museum som viste bilder og informasjon om pavene som hadde vært der, og også utstyr som ble brukt av pavene i tidligere tider. Fra «palasset» er det også flott utsikt over Lago Albano (som ett av bildene viser). Vi gikk også en lang tur rundt det meste av innsjøen – det var knapt 15 gr og lett overskyet.

castel_gandolfo1

castel_gandolfo2

castel_gandolfo3

Sakramental realisme eller idealisme?

Katolsk, Liturgi, Teologi /

Jeg har, som jeg skrev i går, begynt å lese Matthew Leverings bok Sacrifice and Community: Jewish Offering and Christian Eucharist. Her skriver Levering om sakramental/eukaristisk realisme eller idealisme, og starter med å undersøke hvordan Det nye testamente og den første kristne liturgien bygger på jødenes forståelse og tempeltjeneste. Det er tydelig at levering selv har mer tro på en liturgisk realisme heller enn en idealisme; slik omtaler og siterer han den jødiske teologen Wyschogrod, som skrev slik på 90-tallet:

For Wyschogrod, to conceive of a communion with God outside such sacrifice is to fall into rationalism. He writes: “Above all, sacrifice is not an idea, but an act. Prayer and repentance are ideas. They are contemplative actions, of the heart rather than the body. For this reason, rationalists of all times have been delighted by the termination of the sacrifices. For them, the “service of the heart” is self-evidently more appropriate for communication between man and their rational God than the bloodbaths of a Temple-slaughterhouse.”

It follows that the communion, from our side, is only real if sacrificial. Sacrificial worship affirms that communal sacrifice is the only posture in which we can, as creatures, truly enter into communion with God. Wyschogrod states: “Enlightened religion recoils with horror from the thought of sacrifice, preferring a spotless house of worship filled with organ music and exquisitely polite behavior. …”

Non-sacrificial communion involves neither the human being’s true (completely dependent) self, nor God’s presence transforming and embracing the full human being.

Sacrifice and Community: Jewish Offering and Christian Eucharist

Katolsk, Liturgi, Teologi /

Lvering_Sacrifice_Community
Jeg begynner nå å lese boka Sacrifice and Community: Jewish Offering and Christian Eucharist, skrevet av professor Matthew Levering og utgitt i 2005. Starten på bok virker lovende; Levering viser når og hvordan også katolske teologer (Luther hadde allerede gjort det) begynte å hevde at eukaristien hadde lite med offer å gjøre. (Det er ett av temaene jeg gjerne vil finne mer ut om disse studiemånedene.) På amazon.co.uk omtales boka bl.a. slik:

This book explores the character of the Eucharist as communion in and through sacrifice. Drawing on Jewish reflection upon the Aqedah (the near–sacrifice of Isaac by Abraham in Genesis), as well as on other critical analyses of sacrifice in Scripture, the book shows that communion is not possible without the reconciliation attained by sacrificial self–giving love. Following the insights of St Thomas Aquinas, the author argues that all aspects of Eucharistic theology, including metaphysical doctrines such as transubstantiation, depend upon recognizing that communion cannot be separated from its sacrificial context.

The book will stimulate discussion because of its controversial critique of the dominant paradigm for Eucharistic theology, its reclamation of St Thomas Aquinas s theology of the Eucharist, and its response to Pope John Paul II s Ecclesia de Eucharistia. …

Jon D. Levenson points out that Israel, marked by desire to be in communion with the all-holy God, recognizes that such communion is possible only, after sin, through sacrificial offering.

Hvorfor fikk vi de nye eukaristiske bønnene?

Katolsk, Liturgi, Teologi /

Jeg leste i dag tidlig en artikkel skrevet av P. Cassian Folsom, O.S.B., som tar opp dette temaet. Der skriver forfatteren bl.a.:

… For some 1600 years previously, the Roman rite knew only one Eucharistic Prayer: the Roman canon.

In the average parish today, Eucharistic Prayer II is the one most frequently used, even on Sunday. Eucharistic Prayer III is also used quite often, especially on Sundays and feast days. The fourth Eucharistic prayer is hardly ever used; in part because it is long, in part because in some places in the U.S. it has been unofficially banned because of its frequent use of the word «man». The first Eucharistic Prayer, the Roman canon, which had been used exclusively in the Roman rite for well over a millennium and a half, nowadays is used almost never. As an Italian liturgical scholar puts it: «its use today is so minimal as to be statistically irrelevant».

This is a radical change in the Roman liturgy. Why aren’t more people aware of the enormity of this change? Perhaps since the canon used to be said silently, its contents and merits were known to priests, to be sure, but not to most of the laity. Hence when the Eucharistic Prayer began to be said aloud in the vernacular, with four to choose from — and the Roman canon chosen rarely, if ever — the average layman did not realize that 1600 years of tradition had suddenly vanished like a lost civilization, leaving few traces behind, and those of interest only to archaeologists and tourists.

What happened? Why did it happen? How should we respond to the new situation? These questions are the subject matter of this essay.

Til spørsmålet om hvorfor dette skjedde, skriver han bl.a.:

1. Advances in liturgical studies

The first reason is quite straightforward. Decades of scholarly research in the area of the anaphora, both eastern and western, had resulted in a considerable corpus of primary texts and a corresponding body of secondary literature. …

2. Dissatisfaction with the Roman Canon and architectural functionalism

A second reason for the change from one Eucharistic Prayer to many was dissatisfaction, on the part of some liturgical scholars, with the Roman canon. I would like to argue that there is a connection between this dissatisfaction and 20th-century architectural functionalism.

The man who best illustrates this theory is Cipriano Vagaggini. In Vagaggini’s book on the Roman canon, prepared for Study Group 10 of the Consilium (the group responsible for implementing the Council’s reform), the basic argument in favor of change is that the Roman canon is marred by serious defects of structure and theology. Vagaggini summarizes his argument in these words: «The defects are undeniable and of no small importance. The present Roman canon sins in a number of ways against those requirements of good liturgical composition and sound liturgical sense that were emphasized by the Second Vatican Council.»

The structural defects show themselves in the disorderliness of the Canon, according to Vagaggini. It gives the impression of an agglomeration of features with no apparent unity, there is a lack of logical connection of ideas, and the various prayers of intercession are arranged in an unsatisfactory way. …

Not only is the Roman Canon marred by structural defects, according to Vagaggini, but there are a number of theological defects as well. The most grievous of these theological problems is the number and disorder of epicletic-type prayers in the canon and the lack of a theology of the part played by the Holy Spirit in the Eucharist.

Liturgical historian Josef Jungmann counters this critique of Vagaggini’s by pointing out that Vagaggini is a systematic theologian who wanted to impose a certain preconceived theological structure on the Eucharistic Prayer. Since Vagaggini had a particularly keen interest in the pneumatological dimension of the liturgy, his new Eucharistic Prayers (III and IV) give a decided emphasis to the Holy Spirit.

Jungmann refers to Vagaggini’s famous book, Il senso teologico della liturgia to reinforce his argument. What we have here, says Jungmann, is the personal theology of the author, not the universal theology of the Church. …

Verken Jungmann eller Bouyer (jeg har nettopp lest dem begge) er enige i at det er noen strukturelle eller innholdsmessige problemer med første eukaristiske bønn – tvert imot, Bouyer har ikke annet enn godt å si om den. Og P. Folsom er nok en forsiktig mann, for det eneste han foreslår at man skal gjøre med denne situasjonen, er som prester å bruke første eukaristiske bønn oftere.

Er det ikke heller departement og regjering vi venter på?

Generelt, Katolsk /

Som vi leste i Aftenposten i går – og jeg nevnte her – jobber ikke politiet i Oslo med anmeldelsen mot OKB for øyeblikket. Det fikk sjefredaktør Simonnes i VL til å skrive på Verdidebatt:

Provoserende sent av politiet i Oslo

Oslo-politiet må få beskjed om at etterforskningen av Oslo katolske bispedømme ikke kan trekkes ut i langdrag.

Det er ikke hverdagskost at et trossamfunn og deres ledere blir siktet for grovt bedrageri i mange millioners-klassen. Saken har skapt voldsom furore i Oslo katolske bispedømme

Det er tusenvis av medlemmer som opplever å være berørt. Ledelsen i Oslo-politiet ser ikke ut til å forstå hva det betyr for et trossamfunn å ha en slik anklage hengende over seg.

Ifølge Aftenposten har politiet i Oslo i høst nedprioritert etterforskningen i saken der Oslo katolske bispedømme er siktet for å ha jukset med medlemslister. I vår lå også saken urørt i flere uker. Det er nå usikkert om en eventuell tiltalebeslutning vil foreligge før jul, slik politiet har signalisert tidligere. ….

På en måte er jeg enig – i alle fall i at myndighetene behandler oss ganske dårlig når det gjelder denne støtten/ skatterefusjonen – men jeg tillot meg likevel å skrive dette svaret til Simonnes:

Er det ikke heller departement og regjering vi venter på?

Men kanskje denne sendrektigheten fra politiet kan forstås på en litt annen måte:

Ved å si at Fylkesmannen i Oslo og Akershus dummet seg ut da de i februar politianmeldte Oslo katolske bispedømme før saken var grundig nok utredet. Det skrev tidligere sivilombudsmann Fliflet ganske tydelig i et vedlegg OKB i august la ved sin anke til Fylkesmann og departement. Politiet vurderte heller ikke denne saken grundig nok før de gikk til en helt unødvendig dramatisk aksjon.

Nå i høst har de norske styresmaktene for alvor begynt å vurdere om (det nye) kravet om aktiv innmelding i trossamfunn virkelig kan opprettholdes – representanter for de nordiske folkekirkene er i høst blitt innkalt til samtaler med Fylkesmannen, siden de i flere år har hatt en praksis lignende OKB. Så langt vet ingen hva konklusjonene vil bli – for katolikkene eller de nordiske folkekirkene.

Så hvordan kan politiet vurdere en anmeldelse når det er full forvirring om det som er gjort – å melde personer inn i trossamfunn uten deres aktive medvirkning – er lovlig eller strengt forbudt? Det kan være at politiet nedprioriterer saken fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere den. Men jeg er enig i at det hadde vært mye bedre at de hadde sagt rett ut hva de tenker.

Og til slutt: Det er egentlig statsmakten, departement og regjering, som kan løse denne saken for katolikkene i Norge. Deres svar vil avgjøre om vi skal måtte gi fra oss 20 eller 105 millioner i stat- og kommunestøtte – som jeg har skrevet om her – og det er de som egentlig bestemmer hvordan denne politianmeldelsen skal avgjøres.

Skroll til toppen