Katolsk

Jeg har nylig – først HER og senere HER – lest om en uenighet i Sverige når Den katolske Kirke ønsker å gjøre en hel del forandringer i den nye svenske bibeloversettelsen før de bruker den i den katolske messen – til tidebønnene ga de i 2008 opp ønsket om å bruke denne oversettelsen av salmene. Den svenske bibelselskapet ønsker ikke bare å få vite om alle forandringene (f.eks. fra «ble menneske» til «ble kjøtt»), men de krever også en begrunnelse for hver av dem – og så vil de visst vurdere hvilke forandringer de kan godta. Fra Bengts blogg (lenke over, med flere lenker til debatt i svenske Dagen):

Det har uppkommit diskussion kring upphovsrätten till Bibel 2000. Anders Piltz ger en bakgrund i en artikel i Dagen 2011-11-09 och skriver att «det är vår förhoppning att det ännu ska vara möjligt att komma överens i denna fråga». Det handlar om diskussion mellan Katolska kyrkan som i enlighet med för Katolska kyrkan i världen gemensamma riktlinjer vill göra vissa förändringar för liturgiskt bruk och Svenska Bibelsällskapet/Bibelfonden som har uppdrag att förvalta upphovsrättsfrågorna för Bibel 2000.

Så vidt jeg vet, tenker Den katolske Kirke i Norge på noe lignende (?), i alle fall på litt sikt, og noen i vårt bispedømme vurderer den nyeste norske bibeloversettelsen ganske grundig.

I dag leste jeg følgende om den hellige Albert den store (1208-1280) til matutin:

Albert, called the Great, because of his unusual learning, was was born at Lauingen on the Danube in Suabia and carefully educated from his boyhood. He left his country to study in Padua. While he was there he applied to entrance to the Dominicans. His uncle protested futilely against this step, but Blessed Jordan, master general of the Order of Preachers, encouraged it. When Albert had joined the friars, he was shining example of religious observance and devotion. He loved the Blessed Virgin Mary above all and burned with zeal for souls. To complete his studies he was sent to Cologne. Then he was made to professor at Hildesheim, at Freiburg and Ratisbone and at Strasburg. In the master’s chair at Paris, he earned a high reputation. He had Thomas Aquinas for his beloved disciple and was the first to perceive and predict the loftiness of his intellect. At Anagni, in the presence of the Pope Alexander IV, he refuted William, who had wickedly attacked the mendicant orders. Later he was made bishop of Ratisbone, where, in giving counsel and in settling disputes, he worked such wonders, as to deserve the title of peacemaker. He wrote many things about almost all branches of learning, especially the sacred sciences, and composed some famous works about the wonderful Sacrament of the altar. Famous for his virtues and for his miracles, he died in the Lord in the year 1280. By the authority of the pope a cult had long since been granted him in many dioceses and in the Order of Preachers, when Pius XI, willingly acceding to the desire of the Sacred Congregation of Rites, gave him also the title of Doctor and extended his feast to the Universal Church. Pius XII appointed him the heavenly patron with God of all those who study the natural sciences.

Katolsk.no har en grundig artikkel om den hellige Albert, der de bl.a. skriver:

… den mest berømte eleven (hans) var en ung italiensk mann ved navn Tommaso d’Aquino, mer kjent som den hellige Thomas Aquinas, som studerte hos Albert i fire år, først i Paris og deretter i Köln. Albert innførte Aristoteles’ system i teologien, og det er som banebryter for dette systemet i høymiddelalderens filosofi og teologi at han har størst betydning. Han la der grunnlaget som Thomas Aquinas bygger på. Thomas skulle videreutvikle sin lærers tenkning og bli en av de største skolastikere i middelalderen. Albert var den første vestlige teolog som gjorde et skarpt skille mellom tro og fornuft, og understreket begges verdi. …

Slik lyder kollektbønnen i dag, minnedagen for den hellige Karl Borromeus, erkebiskop i Milano, som levde fra 1538-1584:

V. Dómine exáudi oratiónem meam.
R. Et clamor meus ad te véniat.
Orémus
Ecclesiam tuam Domine sancti Caroli Confessoris tui atque Pontificis continua protectione custodi: ut sicut illum pastoralis sollicitudo gloriosum reddidit; ita nos eius intercessio in tuo semper faciat amore ferventes. Per Dóminum nostrum Iesum Christum, Filium tuum: qui tecum vivit et regnat in unitáte Spíritus Sancti Deus, per ómnia sæcula sæculórum.
R. Amen.

Katolsk.no har også en grundig stykke om ham, der de bl.a. skriver:

Om kvelden den 3. november 1584 døde han fredelig, bare 46 år gammel, i armene på sin walisiske skriftefar Griffith Roberts. Hans siste ord var: «Se, Herre, jeg kommer. Skje din vilje».

Da kirkeklokkene i domkirken forkynte budskapet om overhyrdens død, brøt det ut en så stor forvirring som om en fiende hadde besatt byen. Overalt lød klageskrik og tårer. Særlig de fattige, som Karl hadde vært som en far for, var utrøstelige. Det var en så stor trengsel for å se den døde at man måtte slå i stykker veggene for å gi massene en utgang. Rekviemmessen ble feiret av kardinal Nicolò Sfondrato den 7. november. Selv hadde Karl angitt begravelsesstedet og en enkel gravskrift, og han ble bisatt om natten i krypten i domkirken i Milano. I kirken San Carlo i Arona er det et relikvar med en kopi av hans dødsmaske. Snart etter ble folket enige om å bygge et monument for ham, en 28 m høy statue på en 14 m høy sokkel. Statuen ble kalt «Carlone» eller «Store Karl».

Det oppsto straks en spontan kult, og på ettårsdagen for hans død feiret folket allerede dagen som en stor fest, og den helliges kult økte fra år til år, og oppsiktsvekkende undre skjedde på hans grav. Tilstrømningen til graven var så stor at steinen som dekket den, måtte omgis av et gjerde for å beskytte den fra den folkelige fromme entusiasmen. Det stoppet ikke folk fra å dekke den beskjedne gravsteinen med de mest dyrebare gaver. Ringer, halskjeder, perler, rubiner, diamanter, massive lamper av gull eller sølv var vanlige gaver. I 1610 var det 10.891 votivgaver i sølv og 9.618 dyrebare gaver ved Karls grav.

Etter at Karls saligkåringsprosess var godt i gang, ble to biskoper delegert av Roma sendt til Milano for å identifisere Karls legeme. I tyve år og fire måneder hadde han ligget i sin beskjedne grav under gulvet i domkirken i en kiste av bly og en annen av tre. Stedets naturlige fuktighet hadde korrodert overflatene på begge kistene, slik at fuktigheten hadde trengt helt inn til Karls legeme. Den 6. mars 1606 ble kisten åpnet i nærvær av de to biskopene, kardinal Federico, Msgr Bascape og to notarer for identifikasjonen. Disse bevitnet at Karls legeme fortsatt var intakt til tross for kistenes tilstand. Legemet ble flyttet midlertidig til det søndre sakristiet, hvor det ble i ett år, omhyggelig voktet. Gravsteinen ble erstattet av et jerngitter, og hvelvet ble gjort om til et lite oratorium hvor det ble lest messe. Den 7. mars 1607 ble Karls legeme, kledd i nye gevanter og lagt i nye kister av bly og tre, brakt tilbake til sitt opprinnelige hvilested.

Tidlig på 1600-tallet ble det beskjedne oratoriet omskapt av Richino til et praktfullt åttekantet kapell. Relikviene hviler nå på et sølvalter, som ble gitt i gave av kong Filip IV av Spania. Under undersøkelsen av relikviene i 1880 så man at Karls legeme var blitt balsamert på vanlig måte kort etter døden, men dette kunne ikke være direkte ansvarlig for bevaringen av legemet nesten 300 år etter den helliges død. Da kardinal Giovanni Battista Montini, den senere pave Paul VI (1953-78), var erkebiskop av Milano, ble Karls ansikt dekket av en sølvmaske på hans anmodning. Legemet, fortsatt bevart, er kledd i pontifikale gevanter utsmykket med edelsteiner. Hans hjerte oppbevares i kirken San Carlo al Corso i Roma. …

Bildet under er fra engelske Wikipedia og er fra Karl Borromeus’ krypt i domkirken i Milano.

I den tradisjonelle liturgien er forskjellen mellom vanlige messer og tidebønner og messer/tidebønner for de avdøde mye større enn i den nye liturgien. I dag (alle sjelers dag) var f.eks. alle korstegn og innledningsord borte fra tidebønne, «Gloria patri …» var borte etter absolutt alle salmer, og alle bønnetidene (Matutin, Laudes etc) ble avsluttet slik:

V. Réquiem ætérnam * dona eis Dómine.
R. Et lux perpétua * lúceat eis.
V. Requiescant in pace.
R. Amen.

Også i messen er det mange forskjeller; bl.a. avsluttes hvert Amgnus Dei med «dona eis requiem» (og «miserere nobis» faller bort). Jeg må si det virker uheldig og unødvendig at disse tingene skulle tas bort.

Forøvrig inneholdt dagens Matuinbønn tre lesninger fra Jobs bok til 1., 2. og 3. lesning, 7., 8. og 9. lesning var fra oppstandelseskapittelet 1 Kor 15, og 4., 5. og 6. lesning var fra en preken av hl Augustin:

If this be true, doubtless also the providing for the interment of bodies a place at the Memorials of Saints, is a mark of a good human affection towards the remains of one’s friends. Yet it follows not that the bodies of the departed are to be despised and flung aside, and above all of just and faithful men, which bodies as organs and vessels to all good works their spirit has holily used. For if a father’s garment and ring, and whatever such like, is the more dear to those whom they leave behind, the greater their affection is towards their parents, in no wise are the bodies themselves to be spurned, which truly we wear in more familiar and close conjunction than any of our putting on. For these pertain not to ornament or aid which is applied from without, but to the very nature of man. Whence also the funerals of the just men of old were with dutiful piety cared for, and their obsequies celebrated, and sepulcure provided: and themselves while living did touching burial or even translation of their bodies give charge to their sons. …

Requiem æternam dona eis Domine. – Et lux perpetua luceat eis.Les mer »

Jeg skrev for noen dager siden om en bokomtale i St Olav tidsskrift, som omtaler en privat tradisjonell latinske messe jeg leste for ca 1 1/2 år siden. Den omtalte boka er «Kristen-Norge. En oppdagelsesreise», av Didrik Søderlind, som jeg nå har lest. Han vier ca 20 sider til Den katolske Kirke, men det er absolutt uheldig at han ikke har tatt seg tid til å besøke noen norsk (søndags) høymesse. Han deltar i en påskevigilie på tagalog (og forstår ingen ting), snakker med et teologiprofessoer om katolisismens historie i Norge, besøker kort et konvertittkurs, besøker et kloster (i Larvik) og deltar altså i en privat TLM (og forstår også her ingen ting). Han opplever ritualene også i flere protestantiske kirkesamfunn like opplevelsesmessig (siden han ikke har brukt krefter på å finne ut hva ritene skal bety, eller teologien bak dem), og det blir vel litt tynt – hvis ikke tanken bak boka er å beskrive det rent sosiologiske.

Jeg tar med litt av Søderlings omtale av den tradisjonelle latinske messen, og jeg vil igjen hevde at uttrykker «(messen ble) introdusert med hoven stolthet» ikke er dekkende. Vi som husker messen våren 2010, tror heller kommentaren ble sagt (på vei inn i kapellet) for å være litt morsom. Slik skriver Søderlind (NB jeg har tatt bort alle navn):

Den eldste messen -på ny

… Det er tomt på plassen foran kirken, hvor jeg treffer en venn som skal være med på messen. Vi står og småpludrer når en mann kommer bort til oss og spør om vi også skal på messe. Når vi svarer ja og lar det skinne igjennom at det er første gang vi er på latinsk messe, blir han engasjert. «Her blir det ordentlig messe», sier han. Sammen finner vi veien inn i kapellet, som ligger på siden av det vanlige kirkerommet.

… Den latinske messen handler om Gud, ikke hvermann, og presten henvender seg til Gud på menighetens vegne. I praksis betyr det at presten står med ryggen til oss nesten hele tiden de tre kvarterene messen varer, og siden det er en «stille messe» snakker han meget lavt. På latin. Når han da ikke leser inne i seg, og man ikke hører noen ting. Vi får utdelt hefter med teksten på latin og norsk, men det er håpløst å henge med. ….

Lokalet er, for å si det diplomatisk, muligens ikke det beste for å holde en tradisjonell messe. Denne kirken er en moderne bygning, med høye, bare murvegger. Og selv om noen vakre statuer og malerier bryter med den murte monotonien, sender kapellet tankene i retning av kraftsosialistisk drabantbybebyggelse snarere enn Peterskirken. Men selv om presten står med ryggen til oss og mumler, og det vi forstår av prekenteksten er omtrent like inspirerende som en telefonkatalog, og lokalet attpåtil har mer til felles med OBOS enn med Roma, er det ikke noe problem. Messen hever seg over alt dette.

Samme hva man måtte mene om katolisismens sannhetsgehalt, kommer man ikke utenom at den latinske messen er en av menneskehetens eldste kulturtradisjoner: …

En «ordentlig messe» – del 2Les mer »

Meningen er at vi katolikker skal synge hele messen – både dens proprium og dens ordinarium – men de fleste steder (også i Norge) gjøres dette nesten aldri. Messens ordinarium synges på ganske gode melodier i Norge (på norsk eller latin), mens inngangsvers, event. graduale, offertorievers og kommunionsvers synges nesten ingen steder på norsk; man synger mer eller mindre tilfeldig valgte hymner. (Det er tillatt, men da synger man i messen, heller enn å synge selve messens tekster.)

Jeffrey A. Tucker skriver om hva som holder på å skje noen steder i den engelskspråklige verden på dette feltet ved utgivelsen av «Simple English Propers» (men utgangspunktet der er mye verre enn i det katolske Norge):

… I’ve told the story many times of how it suddenly dawned on me a little over one year ago that we really didn’t have anything to offer parishes that stood somewhere between the perfection of the ideal in the Graduale Romanum and the parish reality of four songs of non-liturgical text per Mass. So long as that was true, progress would be stopped simply because it is nearly impossible to leap from one to the other. You need musicians, training, experience, a pastor who is on board, and a people who are ready – ingredients that rarely come together all in one parish.

Today, we have the book and the viable option for any parish to start singing the real text of the Mass starting this next week! That is a glorious thing. The book is now used in many monasteries, convents, seminaries, and innumerable parishes. The North American College, for example, is all abuzz with the implications of this new book. This is helped by the fact that these are freely downloadable, so you don’t have to take the risk of buying for the entire year to try them out for one Sunday or just one communion chant.

The Simple English Propers are only the beginning. They serve as a model of the kind of music we need. I would also add that the Simple Choral Gradual by Richard Rice also falls into this category: simple music but absolutely beautiful in the real experience of Mass at regular parishes. There will be many other editions and approaches pouring out as the years go on. What matters most is that this book has finally begun to break up the old system that long predates Vatican II of singing any old thing at Mass. …

Her er de to bøkene han anbefaler: Simple English Propers og Simple Choral Gradual.

Nå er det ikke lenge igjen til den nye engelske messeoversettelsen skal tas i bruk. Endelig får man et skikkelig språk – skriver Jeffrey A. Tucker på NLM-bloggen – slik at skadene fra 1969 kanskje kan leges:

… The Second Vatican Council produced no Missal itself but merely a careful permission for one to be developed at some point in the future, with no changes permitted that were not to the good of the Church. We know how that turned out. The interim Missal that came out in the United States was a quality product but a bit unstable, and hardly anyone believed that it would last very long. Sure enough, by 1969, a commission had produced the hoped-for new product, one that yielded coincided with, and assisted in causing, what is probably the largest upheaval and decline in Catholic institutions ever found on record.

The strange result of this event was the status quo today, which could be described as hyper conservative or perhaps more accurately described as stricken with fear of change. An odd stasis affects parish life. Bishops and priests all live in fear of doing too much in any direction for fear of alienating people yet again. Stability, blessed stability, is what the Catholic world seeks today because it is still recovering from the trauma delivered in the late 1960s.

And so, one can see why Bishops have been very cautious about the release of the new English translation. Even if the results are vastly better and correct most of the amazing errors of the past, there is a widespread fear that anything new could spark another meltdown. For my part, I expect the very opposite. I’ve (read) large portions of the Missal out loud to audiences and watched them swoon at the high language, the poetic cadence, the seriousness of the literary formulations. This Missal sounds and feels like Church. It turns out that people who go to Church rather like this. …