Katolsk

Marias himmelfart og vår

Katolsk, Liturgi /

Ragnhild Helena Ådland Høen er en av noen få katolikker som regelmessig skriver Vårt Lands andakt på side 3. I dag skriver hun ganske treffende, slik at jeg drister meg til å sitere hele andakten.

Din egen himmelfart

Det begynner å bli en stund siden vi feiret Kristi Himmelfart. Har du tenkt over at du skal oppleve din egen himmelfart en gang? Som kristne tror vi ikke bare på sjelens udødelighet, men på det ufattelige mysteriet kalt «legemets oppstandelse». Så sjokkerende konkret tror vi.

I dag, 15. august, feirer Den katolske kirke festen for jomfru Marias opptagelse i himmelen. Har du en primstav? Da vil du se at det er en krone eller et Maria-bilde avmerket i dag, på «Marias Himmelfart». En krone fordi Maria er himmeldronningen. l det gamle Testamente var det nemlig kongens mor som var dronning, og i Johannes Åpenbaring er Maria kronet som dronning i himmelen (Åp. 12,1).

Hvorfor er de katolske og ortodokse kristne «så opptatt av Maria»? Det henger nøye sammen med den sterke vektleggingen av inkarnasjonen – av at Jesus faktisk er Gud som har kommet til oss i ekte kjøtt og blod. Som det står i dagens bibettekst: «På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.» (1. Joh. 4,2)

Og hvordan ble Jesus Kristus kjøtt og blod? Jo, i Maria, hun som profeterte at «fra nå av skal alle slekter prise meg salig» (Luk 1,48). Ikke vær redd for henne. Du tilber ikke H. M. Dronning Sonja selv om du viser henne ære som Norges dronning. På samme måte tilber du ikke Maria selv om du viser henne ære som Himmelrikets dronning.

Hvorfor er det et poeng at Maria ble opptatt i den himmelske herlighet med både kropp og sjel? Fordi det viser oss at legemets oppstandelse er reell. Det er en oppfyllelse av det løftet Jesus har gitt alle som følger ham om at vi også vil bli tatt imot i Paradis. Helt fysisk, helt virkelig. Er det ikke herlig?

Tradisjonell latinsk messe søndag 14. august

Katolsk, TLM /

Første TLM i St Joseph kirke (i Oslo) etter sommerferien blir feiret søndag 14. august kl 19.00.

Tekster og bønner for denne 9. søndag etter pinse kan lese på latin og norsk HER. Som ordinarium synger vi (som vanlig i det grønne kirkeår) Messe XI og Credo I. Programmet for messen fins HER.

Den hellige Laurentius

Katolsk, Liturgi /

I dag har Kirken feiret den hellige Laurentius:

St. Laurentius kom fra Toledo i Spania og var erkediakon og skattmester hos pave Sixtus II i Roma da en forfølgelse brøt ut under keiser Valerian i år 258. Da pave Sixtus den 6. august ble ført av sted av soldatene, brøt Laurentius ut i gråt fordi han måtte leve og vennen fikk dra til paradis. Men paven beroliget ham og sa at han ville følge etter om tre dager, og befalte ham å utbetale Kirkens skatter til de fattige. Keiseren ville ha Kirkens skatt, men Laurentius ba om tre dager for å samle Kirkens skatter De brukte han til å dele ut Kirkens verdier til de fattige, samlet sammen tusener av spedalske, blinde og syke, fattige, enker og foreldreløse og gamle. Han sa til keiseren: «Se her er Kirkens skatt!» Da ble keiseren så rasende at han bestemte at denne frekke diakonen skulle lide en langsom og smertefull død. Han fikk Laurentius arrestert, lagt på en rist og langsomt stekt over svak varme. Leende sa han til keiseren: «Nå, din stakkar, er den ene siden stekt. Vend på steken!» Og glad for å ha blitt funnet verdig til den evige glede, takket han Gud, ba for Romas omvendelse og døde. Den helliges død styrket de kristne i troen.

Sitatet over er tatt fra katolsk.no. Jeg leste i dag også om hl. Laurentius på NML-bloggen.

Her ble 1 million mennesker drept

Katolsk /

I går ettermiddag reiste vi nordøst for Amiens, til et av de viktigste områdene for Somme-offensiven i 1916 – men det var krigshandlinger her helt fram til høsten 1918. Vi stoppet i Albert (som hadde et stort, underjordisk museum) Ovillers (som hadde en stor krigskirkegård), Pozieres (flere krigskirkegårder), Thiepvald (stort minnesmerke over ca 700 000 døde) og Beaumont Hamel (rester etter skyttergraver og selve krigshandlingene i 1916).

Rett etter Pozieres stoppa vi også ved minnesmerket ved Moquet-gården, et lite høydedrag på knapt 400 m, der Australia mista nesten 7000 mann. Les mer om dette her.

Krigshandlingene under første verdenskrig virker ganske meningsløse, for å si det mildt – en fastlåst front der partene flytta seg bare noe få meter fram og tilbake over flere år. I dag skal vi vestover til strendene vest for Le Havre, der D-dagens landganger fant sted.

Kardinal anbefaler å motta kommunion knelende og på tungen

Katolsk, Liturgi /

Interessant at katolsk.no skriver om hva kardinal Cañizares Llovera nylig sa om kommuionspraksisen i Den katolske Kirke i dag (som jeg allerde hadde lest på på andre nettsteder). De dekker hans uttalelser med forholdvis stor tilslutning:

Den spanske kardinal Antonio Cañizares Llovera, prefekt for Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen, anbefaler i et intervju med CNA at katolikker bør motta kommunion knelende og på tungen. «Det er rett og slett for å vite at vi står foran Gud selv, at Han kom til oss og at vi er uverdige,» sier kardinalen.

Llovera svarte på spørsmål om hvorvidt katolikker skal motta kommunion i hånden eller på tungen, og forklarte at munnkommunion «er et tegn på tilbedelse som trengs å gjenoppvekkes» i hele Kirken. «Faktisk så skal man bøye kne eller respektfullt bøye hodet dersom man mottar stående, men dette skjer ikke,» utdyper spanjolen. #Trivialiserer vi kommunionen, så trivialiserer vi alt, og vi kan ikke miste et så viktig øyeblikk som det å motta kommunion ved å erkjenne Kristi realpresens …»

Abdre nettsteder er ikke like positive, på Pray Tell var de første tre kommentarene (av i alt 111 så langt) som følger:

What planet are these folk from? – I had to read that like 5 times. I kept thinking he was saying we should receive communion as we sing a hymn in Spanish. – Perhaps it was clearer in the Spanish …

Pave Benedikt: «Forlat hatets vei!»

Generelt, Katolsk, Paven /

Fra katolsk.no:

Pave Benedikt XVI ba søndag for ofrene etter fredagens tragiske hendelser ved regjeringskvartalet og Utøya. Etter Angelusbønnen ved Castel Gandolfo kom Benedikt med følgende uttalelse: Påny blir vi dessverre møtt av nyheter om død og vold. Vi føler alle en dyp sorg over de store terrorangrepene som fant sted sist fredag i Norge. Vi ber for ofrene, de sårede og alle deres kjære. Til alle gjentar jeg min dyptfølte appell om å forlate for alltid hatets vei og flykte fra ondskapens logikk, sa pave Benedikt.

På Vatikanets nettsider kan vi lese mer om dette:

Pope Benedict XVI on Sunday prayed for the victim’s of Friday terrorist attack in Norway, which took nearly 100 lives. Speaking after his Angelus in Castel Gandolfo, the Holy Father said, “Unfortunately, yet again, comes news of death and violence,” and expressed his deep sorrow. He reiterated a “grief-stricken” appeal to all to forever abandon the way of hatred and to flee from the logic of evil.

Before reciting the Angelus, the Pope reflected on the importance of one’s conscience is doing good and avoiding evil. He was speaking about the first reading from Sunday’s Mass, which spoke of King Solomon, who had prayed to God to give him a meek heart, meaning a developed conscience to determine between good and evil.

The Pope said, “Solomon’s example applies to everyone…The moral conscience presupposes a capacity to listen to the voice of truth, and to be meek towards its indications.”

“In reality,” Pope Benedict XVI said, “the true quality of our own life and that of society depends on a person’s rightly formed conscience, and on everyone’s capacity to recognise good, separating it from evil, and to try and bring it about patiently to contribute to the cause of justice and peace.”

The Holy Father added, “People called to political office naturally have more responsibilities, and thus, as Solomon teaches, need God’s help even more.”

Erkebiskop Chaput uttaler seg om den tradisjonelle latinske messen

Katolsk, TLM /

Erkebiskop Charles Chaput (uttales: shapju), i det intervjuet jeg nevnte i går, er en ganske frittalende mann, og uttalte seg der bl.a. om den tradisjonelle latinske messen, slik:

I’d like to take a rapid-fire tour of a few contentious issues. The idea is to get your basic position, without going into details. Let’s start with one you already raised: the Latin Mass.

The Latin Mass is deeply loved by some members of the church. The Holy Father, beginning with John Paul II and continued by Benedict XVI, has asked the bishops to be very sensitive to their needs. I was ordained in Rapid City in 1988, around the time that the Holy Father set up the Ecclesia Dei commission. As soon as I became aware of his desire, I welcomed the Priestly Fraternity of St. Peter to Rapid City to establish a community to meet the needs of those people. There were three or four St. Pius X [break-away] communities in the diocese, but by the time I left they had all disappeared because we met their needs. In Denver, we have a full parish served by the Fraternity of St. Peter, and we have two other places where the priest, at least on occasion if not weekly, celebrates the Tridentine form of the liturgy.

I’m very happy to follow the lead of the Holy Father on all of this, because he has insights that I don’t have. He also has an inspiration from the Holy Spirit which I don’t have.

Charles Chaput ny erkebiskop i Philadelphia

Katolsk /

John Allen skriver at nåværende erkebiskop i Denver, Colorado, Charles Chaput, er utnevnt til den viktige posten som ny erkebiskop av Philadelphia:

Archbishop Charles Chaput of Denver, widely perceived both as a leader of the church’s conservative wing and a tough administrator with a strong work ethic, has been named by Pope Benedict XVI as the new archbishop of Philadelphia. …

John Allen offentliggjorde i dag også et ferskt intervju med erkebiskopen.

Tradisjonelle begravelsesritualer i Wien

Katolsk, Liturgi /

Da erkehertug Otto av Østerrike nylig ble gravlagt, fikk vi se at man fortsatt kan den tradisjonelle liturgien i Østerrike; flotte kirker, tradisjonelle og flotte seremonier – og faktisk så jeg absolutt ingen fiolette messeklær, bare svarte. Se bl.a. den romerske messehakelen (med dalmmatika under) kardinal Schönborn bærer over.

Les mer om dette og se mange flere bilder her.

Michael Haydens requiemmesse ble sunget – hør litt av den under.

Totalitære kirkekulturer vil kunne lede flere til Roma

Katolsk, Økumenikk /

Dr William Tighe avslutter sitt foredrag om Anglicanorum Cætibus (som jeg også nevnte her) med å refere til Skandinavia (Sverige mer enn Norge) for andre gang. Denne gangen dreier det seg om en totalitær kirkekultur som ikke ville tåle noen motstand mot de nye «dogmene» om kvinnelige prester og biskoper, og homoseksuelt samliv. I England er det ikke kommet så langt som i Sverige (og til og med USA ligger litt etter), men utviklinga i denne retning vil sannsynligvis fortsette, og da vil mange flere anglikanere (og lutheranere) kunne søke til Den katolske Kirke.

I England har man lenge vært ganske snille mot de konservative, fordi man i 1992 ikke ville fått gjennomført vedtaket om kvinnelige prester uten en slik generøsitet. Men nå, når man vil begynne med kvinnelige biskoper i England, er man langt mindre snille – og begynner langsomt å nærme seg det som lenge har vært tilfelle i Norge i flere år (jfr. Carissimi). Slik skriver Dr. Tinghe:

… Still, we have to recall what I wrote a the beginning of the last paragraph, “or at least not yet.” It seems pretty certain that woman bishops will come in the Church of England, even if they fail to achieve the requisite two-thirds majority in the final vote on the current legislation in July 2012, and that with minimal and inadequate guarantees to secure the position of opponents; and it seems clear as well that the present leadership of the Church of England lacks both the will and perhaps the desire to bar the way to the acceptance of the same sort of revisionism in sexual ethics and teaching that have prevailed in other provinces of the Anglican Communion. Those English churchmen who wish to make provision for the future while time remains to do so have but to look, not so much to the Episcopal Church here in the United States and other Anglican Communion provinces such as Canada and New Zealand, as to the Scandinavian Lutheran state churches, and especially the Church of Sweden, to see what the future may hold, a kind of liberal “pink” church totalitarianism pushed on from behind by bien-pensant elite public opinion, the media and the so-called “nanny state.” It does not seem certain at all, on the other hand, how the English Ordinariat and other ordinariats yet to be erected, will fare once the initial rocky hurdles, foreseen and unforeseen, have been overcome. In England, as I have already noted above, there has been talk, among Anglicans and former Anglicans alike, of a “second wave” of clergy and people coming into the Church through the Ordinariat, and perhaps there will be several such waves. That will remain our hope, but there are pressing demands and tasks enough to deal with for now.

Samtaler mellom høykirkelige lutheranere og Vatikanet på 90-tallet

Katolsk, Økumenikk /

Jeg leste nylig et interessant foredrag av Dr. William Tighe, som han holdt i kirken St. Mary the Virgin, i Arlington, Texas, under det man kalte The 2011 Anglican Use Conference. Dr. Tighe går gjennom de økumeniske samtalene mellom Roma og Anglikanerne fra midten av 60-tallet og til i dag, og ekstra grundig ser han på hvordan dokumentet Anglicanorum Cætibus ble til i 2009. Lenge ville Roma (og spesielt Enhetskommisjonen, PCPCU) samtale med hovedstrømningene i de store protestantiske kirkesamfunnene, og ikke risikere å ødelegge disse samtalene med å snakke dirkete men mindre, konservative «sær»grupper innenfor disse kirkesamfunnene – Troskongregasjonen gjørde likevel dette etter hvert.

I dette lange foredraget nevner han også Norge et par ganger, bl.a. slik:

The PCPCU under both Cassidy and Kasper seems to have been disinclined, to put it mildly, to risk the friendly and agreeable relations that it forged with “Canterbury Communion Anglicans,” as well as groups such as main-line Lutheran World Federation member churches, by dealing substantively with bodies that it may have seen as “splinter groups” from these denominational families. (I mention the Lutherans because there is a story to be told about how in the mid-1990s, about the time of the millennium of Christianity in Norway in 1995, when Cardinal Cassidy was the Catholic Church‘s representative at its celebration in Norway, a group of “Catholic-minded” Church of Norway Lutherans, many of whom in 1999 left the State Church there and formed the “Nordic Catholic Church,” a body now in sacramental fellowship with the Polish National Catholic Church of the USA and Canada, were repeatedly spurned when they made approaches both to the Catholic Church in Norway and to the PCPCU to alert it to the triumph of forces favoring the acceptance of homosexual partnerships in that body and the ordination of persons living in such partnerships.) While these conversations never came to a formal end during Cardinal Cassidy’s tenure of his position a the PCPCU, they seem to have gone nowhere.

Les hele foredraget her.

Anmeldelsen av Fr. Cekadas bok

Katolsk, Liturgi /

Jeg skrev tidligere i dag om en kontroversiell bokanmeldelse, som også skapte en voldsom debatt på liturgi-bloggen Pray&Tell. Pray&Tell forteller nå at hele Msgr. Wadsworths anmeldelse er blir «frigitt» og kan leses her – tidligere måtte man abonnere for å kunne få se den.

Msgr. Wadsworths skriver i starten av anmeldelsen at forfatteren, Fr Cekada, er en ‘sedevakantist’, og at dette må/ bør man vite når man leser boka, og anmeldelsen. Men likevel kan man lære mye, sier han – og her har jeg tatt med noen utdrag:

… Unlike most critiques of the novus ordo which tend to concentrate on analysis of the ordo missae, Fr Cekada’s work considers the corpus of proper texts in the Missal in an attempt to assemble a comprehensive picture of the theological implications of the liturgical reform. The scarcity of this genre is testimony to the fact that forty years after the Council, we are still awaiting serious scholarship on these texts, the manner in which they were produced, and the guiding principles which shaped their composition. …

… On reflection, it is the assembly of a detailed chronology that is Cekada’s most significant contribution in this study. Drawing heavily on secondary sources (majorly Bugnini, Antonelli, and Bouyer), he charts the evolution of the mind of the Missal in terms of the development of the Liturgical Movement. For English readers, he also becomes a portal for a considerable amount of material not generally available in English. This is particularly important with reference to Didier Bonneterre’s Le Mouvement Liturgique (Fideliter, 1980).

Cekada sites his debate in the climate of renewed interest in traditional rites in the wake of the motu proprio Summorum Pontificum. He goes to considerable lengths to express his sincere view that attachment to the traditional liturgy without a thorough-going theological rationale amounts to no more than personal preference based on aesthetic considerations. ….

… Chapter Two traces the origins of the Liturgical Movement from promising beginnings through the ‘derailing’ influence of Beauduin, Jungmann, Bouyer, and Casel. Cekada clearly considers that their work in liturgical studies was so patient of modernism that they sent the whole movement veering off in the wrong direction. This movement ultimately bears fruit in the Pian Reform of Holy Week (1951) which Cekada identifies as the prototype for all subsequent reform and revision. This is Cekada’s most illuminating insight.

He explains at length his view of the shortcomings of Jungmann and Bouyer. The first he says commits the Church to archeologism with a corruption theory that advances an historically unsupported view of liturgy in Christian Antiquity. The second multiplies the falsehood by proposing an idealistic form of liturgy based on Lutheran ideals. …

… Its author claims a lot in offering ‘a theological critique of the Mass of Paul VI’. While I am not convinced that this is ultimately what is offered, the study certainly goes a long way in reconstructing the all-important narrative of how the liturgical reform came about. In many ways it makes a legitimate claim to being the fullest account of this narrative currently available in English. …

Kontroversiell bokanmeldelse

Katolsk, Liturgi /

Bloggen Pray&Tell (som for det aller meste forfekter moderne liturgiske synspunkter) meldte for noen dager siden at Msgr. Andrew R Wadsworth, som er leder for arbeidet med den engelske oversettelsen av messen, hadde anmeldt en bok (en kritikk av den nye messen) skrevet av en sedevakantist (som mener at Kirken nå ikke har noen pave), Fr. Anthony Cekada.

Msgr. Wadsworth skrev tydelig hvem forfatteren var, men mente likevel at det var mye å lære fra denne boka. Likevel var det mange som mente at en slik sentral person i Den katolske Kirke ikke burde anmelde bøker av personer som slik står i opposisjon til Kirken – og i alle fall ikke skrive mange positive ting i anmeldelsen!

Blogginnlegget har vakt stor interesse, og har så langt fått over 300 kommentarer, bl.a. én fra Msgr. Wadsworth og flere fra Fr. Cekada. Under tar jeg med noe av tre (ganske moderate) kommentarer:

# 196
As another 20-something, … I attend the Ordinary Form exclusively, but I’ve been to an EF about 3 times, and I really like it. I see pros and cons with both. But I am not openly hostile to the EF as most who lived through VII are. The tides are changing, as more and more young people are looking for something different than their everyday experiences. The older generation thinks they know exactly how the liturgy can speak to us, and it can be found exclusively in the OF the way it was celebrated in the 70s and 80s. The truth is, most of us wish for a liturgy that takes the best of both worlds and marries them together so we have a relevant and reverent liturgy in 2011. We don’t see ad orientem as the priest turning his back to us, but facing God. We have no problem kneeling to receive Jesus, because we don’t think it diminishes our dignity as human beings. Of course, I am only speaking for myself and those around me, but it truly seems to be a different way of thinking among younger Catholics. …

# 280
Many people, including self-identified traditionalists today and their sympathizers, concede that the pre-conciliar liturgy was in need of reform or revitalization. That doesn’t mean the reform was done correctly. Increasingly, many feel the New Rite itself is in need of reform or augmentation.

My most consistent experience of the New Rite is of a ritual created seemingly in a vacuum a decade or two before Non-Denominationals really learned how to make Christianity cool. I understand it’s a synthetic piece crafted in light of largely abstract theological, pastoral and liturgical “principles”. A rite that does very little to give a person the sense they are the recipient of an ancient testimony of God’s actions, receiving, by a long standing process of historical mediation, something of the life of God as He passed through our ancestors then and enters us now.

Churches are filled with neglect and affected by a dark amnesia. We’ve forgotten our own time-honored symbols and praxis, neglect our high altars (if they were not torn out), have no musical tradition to speak of, and, where ever the piety that once made up the basic “shell” of our spirituality and interiority still flourishes, it is really a relic of a half refuted past.

# 291
The OF is rich in many ways. The EF is rich in other ways. I think Jordan’s point, though perhaps obscured a bit by his passionate rhetoric, is that the process of reforming the EF into the OF ended up significantly obscuring the historical connection between the two — which is a serious problem.

Summorum Pontificum is a bold beginning to a solution to this problem, using the lovely and age-old Catholic approach of ‘both/and’. It’s impossible for the strictest partisans of either form of the liturgy to be happy with SP, but in the end it’s hard to imagine a more prudent and pastoral answer to the real problem identified above.

«Aufruf zum Ungehorsam» – prester forplikter seg til å være ulydige

Katolsk /

Man tror nesten ikke sine egne øyne når man leser at snart 10 % av katoliske prester i Østerrike har skrevet under et opprop der de lover å være ulydige mot Kirken og sine biskoper. Flere konkrete ulydighets-temaer er nevnt under:

Over 300 of Austria’s 4,200 priests have pledged to take part in Aufruf zum Ungehorsam (Call to Disobedience), an initiative launched in June.

The Call to Disobedience document cites “the Roman refusal of a long-overdue Church reform and the inaction of bishops.” Priests who support the document pledge

* to pray for Church reform at every liturgy, since “in the presence of God there is freedom of speech”
* not to deny the Holy Eucharist to “believers of good will,” including non-Catholic Christians and those who have remarried outside the Church
* to avoid offering Mass more than once on Sundays and holy days and to avoid making use of visiting priests–instead holding a “self-designed” Liturgy of the Word
* to describe such a Liturgy of the Word with the distribution of Holy Communion as a “priestless Eucharistic celebration”; “thus we fulfill the Sunday obligation in a time of priest shortage”
* to “ignore” canonical norms that restrict the preaching of the homily to clergy
* to oppose parish mergers, insisting instead that each parish have its own individual leader, “whether man or woman”
* to “use every opportunity to speak out openly in favor of the admission of the married and of women to the priesthood”

“The open call to disobedience shocked me,” Cardinal Christoph Schönborn of Vienna said in a July 7 letter, noting that many professionals would have “long since lost their jobs” if they had called for disobedience. Reminding priests that they had freely promised obedience to their bishop at ordination, he asked, “Can I rely on you?” ….

Les mer om dette her.

8. juli: Acta Sanctorum in Selio

Katolsk /

Fra Wikipedia:

Sunniva-legenden fins gjengitt i tre versjoner fra middelalderen, hvorav den mest omfattende er ”Acta Sanctorum in Selio”. Den er skrevet på latin omlag år 1170. Her fremgår det at Sunniva var en kongsdatter fra Irland som var navngjeten for sin skjønnheten og sin rikdom. En hedensk, brutal beiler ville true henne til ekteskap, men i stedet for å underkaste seg denne mannen ga hun seg frivillig hen til den ukjente skjebne ved å forlate Irland med sine folk i tre skip uten seil, ror eller årer .”Det var en hel flokk , menn, kvinner og barn, som gav seg havets bølger i vold for å unnslippe det verdslige livs brottsjøer …

Etter en lang sjøreise brakte Gud dette storartede reisefølge til en del av Norge som kalles Fjordane fylke… Da sjøen hadde lagt seg, landet den hellige Sunniva og størsteparten av hennes følge på en øy som heter Selja; der ble de boende, og av frykt for hedningene slo de seg til i grotter og jordhuler. Resten av følget landet på en øy som heter Kinn; der bodde de på samme måte og skaffet seg mat til livets opphold ved å fiske.”

Folk på fastlandet i Selje så med mistro på de nyankomne og anklaget dem for å stjele sauene deres som beitet på øya. Den hedenske Håkon jarl (jarl 970 – 995) dro selv til øya i lag med sine folk for å drepe dem i den tro at det var hærmenn. Sunniva og følget ba da om at fjellet måtte falle over dem heller enn at de skulle falle for hedningenes sverd. ”Og det gikk som de ønsket. Fjellet styrtet ned, knuste dem alle på en gang og gav tilbake til himmelen de hellige sjeler som på denne måten var blitt frelst fra voldsmennenes raseri.”

Dette kunne betydd slutten av historien om Sunniva og Seljemennene, men slik ble det ikke: ”Det skjedde på den tid at noen handelsmenn seilte forbi øya Selja. Og på stranden så de likesom en strålende søyle av klart lys – det nådde helt opp til himmelen. Det uvanlige synet gjorde dem både forundret og nysgjerrige. Da de nærmet seg søylen, fant de et menneskehode under den; det utstrålte lys og utsendte en herlig duft.”

I følge Olav Tryggvassons saga het disse handelsmennene Tord Eigileivsson og Tord Jorunarsson. Det endte med at kong Olav Tryggvasson fikk høre historien. Han dro selv til Selja i lag med sin biskop og et stort følge. Der fant han levningene etter Seljemennene. Sunnivas legeme ble funnet helt og uskadd. Kongen lot bygge en kirke på stedet og Sunnivas knokler ble skrinlagt i 996. Seljumannamesse feires i dag 8. juli. Sunnivalegenden har klare legendariske preg. Like fullt er det mange som velger å tro at den har en kjerne av sannhet i seg. Tusenårsjubileet for Selja som et hellig sted ble feiret i klosteret 7. juli 1996.

Selja ble bispesete i 1068 – bispesetet, og helgenskrinet med den hellige Sunniva og Seljemennene, ble flytta til Bergen i 1170. Les også om dett på katolsk.no.

Et katolsk tidsskrift kritiserer messens syndsbekjennelse

Katolsk, Liturgi, Teologi /

Tidsskriftet er «The Tablet», som utgis i England. Jeg abonnerte selv på det en gang (bare ett år, tror jeg, 1995) og utover 90-tallet leste jeg det også av og til – men jeg husker ikke at det var så liberalt den gangen. I forbindelse med den nye engelske oversettelsen av messen, latterliggjør de syndsbekjennelsen – ganske sjokkerende.

Det er verd å merke seg at syndbekjennelsen som latterliggjøres, er den vanlige som brukes i den nye messen alle steder; det eneste nye er at man på engelsk nå skal si «ved min skyld» tre ganger – slik det alltid har vært på latin. Jeg kjenner ikke til at verken barn eller voksne i Norge har problem med syndsbekjennelsen, men for noen (liberalere) blir veklegginga på vår synd og skyld mer enn de kan klare. Les selv hva The Tablet skriver:

At Mass we have cards in the pews so we can follow the revised translation of the Mass. The options for different parts are there. This week our parish priest used the homily to speak about it. When he read out the words of the Confiteor, with the changes in bold, he was greeted with gales of laughter and even he had to smile.

I confess to almighty God
and to you, my brothers and sisters,
that I have greatly sinned
in my thoughts and in my words,
in what I have done and in what I have failed to do,
[All strike their breast]
through my fault, through my fault,
through my most grievous fault;

No-one today in their right mind – unless perhaps they have just murdered someone – is going to harp on about «my fault, my fault, my own most grievous fault» while beating their breast, especially if they are reflecting on ordinary everyday thoughts or words that most Mass-goers might be expected to have. The picture the words give of breast-beating illiterate peasants with cloth caps and mud-clotted boots is like something out of Monty Python. …

Father Z. skriver om dette, og har fått en drøss av kommentarer – bl.a. én som sier: «But remember: it is less about the translation than the problem of accepting the Church’s teaching about sin.»

Hva forandret man i St Olav kirke i 1976 – og hvorfor?

Katolsk, Liturgi /

Jeg skrev for et par dager siden om en mastergradsoppgave i kunsthistorie kalt: “Kirkeutsmykning/interiør i St. Olav katolske domkirke Endringer som ble gjort på 1970-tallet sett i lys av Kirkens retningslinjer.” Oppgaven kan i sin helhet leses her.

Under tar jeg med noen sitater fra oppgaven om alter, prekestol, kommunionsbenk – og om marmor. Et stykke nede i sitatene begrunner arkitekten sine valg, og helt på slutten forklarer oppgaveskriveren enkelte liturgiske prinsipper:

I 1954 fikk kirken nye sidealtre. … Kirken fikk ny kommunionsbenk i lys, grønn marmor Kommunionsbenken hadde nå åpning mot koret direkte overfor alteret. (Den gamle kommunionsbenken dekket hele koret.)

… Ut fra bilder kan det se ut som den opprinnelige prekestolen var av tre og hadde muligens relieffer av de fire evangelister. Den hadde også lydbrett over. Når den nye enklere prekestolen i marmor ble satt opp er noe uklart, men det var sannsynligvis ved ombyggingen i 1955-56.

Under punktet i Prinsippbeskrivelsen som heter ”Arbeider som gjelder hele kirken” sies det at: ”Store flater på vegger og tak skal males i en farge. Søyler, ribber og lignende i en annen.” Videre sies det at følgende forandringer vil bli foretatt i koret: Korgulv utgjør ca 61 m². herav senkes eksisterende opphøyet del på ca 30 m² tilsvarende et trinn, slik at hele korgulv ligger på samme nivå.” Likeså fjernes eksisterende høyalter med tabernakel og alter nærmere skip inkludert podier. Tabernaklet skal gjenoppsettes. Videre fjernes marmoroppbygging og marmorskranke mellom skip og kor samt sidealtere på korvegg … Korgulvet utvides mot skipet ved oppbygging i tre trinns høyde og ca 30 lm nye trinn. Eksisterende og utvidet korgulv flislegges med nye fliser som i kvalitet og farge harmonerer med eksisterende fliser. ….. Prekestolen skal også fjernes, og baldakinen på bispestolen fjernes. …”Det skal lages nytt alter i form av sokkel for tabernaklet i granitt. Tabernaklet skal ha ny messingkuppel.” I skipet skal sidealtrene fjernes, og gulvet skal her få ensfarvede fliser. Det som finnes av marmor på veggen skal også fjernes. Det samme gjelder malerirammer. Nåværende høyttaler fjernes og erstattes med nye. ”Det lages nisje under maleri på høyre side av korvegg for ny plassering av St. Olavsarm.” (Denne nisjen ble ikke laget.) ”Eksisterende 12 stk. treskjæringer (6 stk på hver sidevegg i skipet) skap tas ned for ny innsetting. Ny innsetting skal i prinsippet være som nå, men treskjæringene plasseres parvis nærmere hverandre; dypere inn i vegg og med skyggefuge mellom puss og treverk.” …

… Kommunionsbenken i St. Olav ble fjernet ved oppussingen i 1975-76. Arkitekten gir to begrunnelser: Kommunionsbenken var av marmor, og dette hører ikke hjemme i en gotisk kirke og dessuten at dette skulle medføre større enhet mellom skip og kor. Å fjerne kommunionsbenken i forbindelse med ”restaureringen” etter Det annet Vatikankonsil var et allment fenomen. Det er ingen liturgiske krav til kommunionsbenk, men det å fjerne den får liturgiske konsekvenser.

«The sentiment of the day saw the altar rail as an icon of clericalism that expressed a divided body of Christ and as an obstacle to ’the gathering of the faithful around the table of the Lord’. Another justification offered for its removal was to decrease the distance between the congregation and the altar, which admittedly it had done by some twelve feet or so.»

(Boken) Consecrated for Worship mener at kommunionsbenker som er av historisk og arkitektonisk
betydning skal beholdes. Å markere et skille mellom skipet og koret stammer fra 300-tallet. I de første basilikaene ble dette skillet kalt cancelli. I den bysantinske kirken ble etter hvert dette skillet en ikonostas (en hel vegg med dører). Cancelliet ble satt opp for å hindre at alteret ble vanæret. Også i den vestlige delen av Kirken utviklet cancelliet seg på lignende måte som ikonostasen, men den var likevel mer åpen mot skipet. ….

Skroll til toppen