Katolsk

Vi kan lese på veldig mange nettaviser (bl..a. her) følgende melding fra Associated Press:

In a rare move that needed the pope’s approval, a Lutheran convert was ordained Tuesday as a Catholic priest in Germany and is being allowed to remain married to his wife – who has already become a nun.

Harm Klueting, 61, was ordained by Archbishop Joachim Cardinal Meisner in a private ceremony at the city’s seminary, the Cologne archdiocese said. Pope Benedict XVI gave Klueting a special permission to remain married to his wife Edeltraut Klueting, who became a Catholic Carmelite nun in 2004.

The Rev. Federico Lombardi, the Vatican’s chief spokesman, said the exception is rare but there have been similar cases. «It doesn’t happen every day,» he said.

Klueting and his wife were Lutherans when they married in 1977 and both served as Lutheran clerics before converting to Catholicism several years ago. They have two grown children. …

At en gift, tidligere luthersk prest blir katolikk, er ikke så veldig uvanlig, men at hans kone skal være nonne, har jeg ikke hørt om før. Når viser det seg at konen ikke er nonne, men tredjegrads karmelitt (T.OCarm). Les mer om dette hos kirkerettseksperten Edward Peters og hos father Z. Både p. Harm Klueting og fruen, Edeltraud, er professorer – den nyordinerte presten sågar dobbeltprofessor – i historie og teologi.

Nytt nummer av St Olav kan nå leses på nett – i mange formater her. Bl.a. står det en detaljert beskrivelse (i tekst og bilder) av en grundig kirkeinnvielse på Lillehammer.

Pater Arne Marco skriver i forgårs (nokså irritert) på sin egen blogg om Morgenbladets siste artikkel om Den katolske Kirke:

I den siste utgaven av Morgenbladet er der en underlig artikkel om Den katolske kirken med tittelen “Paven og hvermann”. Den begynner med å beskrive messen etter tradisjonell ritus som feires en gang i måneden i St. Josef … Hvorfor gikk ikke f.eks. journalisten i den engelske messen kl. 18.00 søndag i St. Olav for å oppleve folkelig katolisisme? Artikkelen virker som om den er helt ukjent med katolsk virkelighet.

… det skrives om konsilet “ … at messen skulle revideres og heretter burde holdes på lokale språk.” Men dersom man leser konsilets dokument om fornyelsen av liturgien “Sacrosanctum Concilium” (SC) fra 1963, ser man at bare den første halvdelen av denne bisetningen er korrekt. … Det er altså ikke på noen måte imot Konsilets intensjon at de troende er kjent med latin som liturgisk språk. Det er tvertimot ønskelig, noe man nøkternt kan fastslå at den etterkonsiliære kirke ikke har vært trofast mot. …

P. Arne har selvsagt helt rett i dette, og siterer en del avsnitt fra Sacrosanctum Concilium for å underbygge det. Og han skriver så videre:

… Et annet tema i artikkelen er det moderne. Vi blir bedt om å slutte med den “evinnelige demoniseringen av den moderne verden“. Det er ikke en demonisering det er snakk om, men å peke på problemer ved den moderne verden som i høy grad utgjør en stor trussel for mennesket og dets person. …

Etter å ha vært litt (for) opptatt av at jeg selv ble avbildet og sitert i artikkelen, har jeg nå begynt å tenke mer på hva Morgenbladet egentlig ønsker med det de her skriver – og hvor ullent og lite presist det hele var.

Det virker som avisa/journalisten vil vise hvor (håpløst) gammeldags og utdatert vår Kirke er, og så har de funnet den eneste tradisjonelle latinske messen som feires i hele Norge – der det heller ikke var mange samlet (selv om vi var dobbelt så mange på messen i februar). Men alle vet jo at det feires opp mot 25 katolske messer i Oslo hver søndag, og at disse ofte er helt overfylt – Vårt Land og andre aviser skriver jo stadig om dette.

I artikkelen kommer to katolikker mye til orde med sine synspunkter. De to er helt sikkert dyltige nok, men samtidig er de ganske langt ute på sidelinja i vår Kirkes teologiske debatt, så det spørs hvor mye nytte man kan få av deres innspill, spesielt når journalisten ikke ser ut til å ha så veldig mye kunnskap om Den katolske Kirke til å prøve disse uttalelsene på. Det skal visst komme et par artikler til i samme serie – jeg har ikke så store forhåpninger.

Slik skriver DagenMagazinet om modige Marte Wexelsen Goksøyr som kjemper for alle med Downs syndrom:

Marte Wexelsen Goksøyr som har Downs syndrom, satte Stortingets vandrehall på hodet etter den muntlige spørretimen onsdag. …I den muntlige spørretimen ble ultralydforslaget et av temaene, og Wexelsen Goksøyr ventet i vandrehallen med fem spørsmål til statsministeren.
Det var flere som ville ha statsministeren i tale etter spørretimen. En av rådgiverne hans lovet at Wexelsen Goksøyr skulle få stille spørsmålene sine. Stoltenberg var ikke like sikkker på det, og bemerket til sin statssekretær at «slik kan vi ikke ha det» da han toget bort til TV2s kamera.
Men det gikk til slutt, og den engasjerte damen forlangte svar på om han tror at samfunnet vil bli bedre uten mennesker med funksjonshemning?

Innlegget Marte Wexelsen Goksøyr skrev i VG i forgårs kan leses her.

Vårt Lan skriver om det samme her.

(Jeg krever kanskje for mye av bloggens lesere når jeg har slike overskrifter; det handler jo ikke her om å stille spørsmål til selve Vatikankonsilet, men om å angripe en (feilaktig) tolkning av konsilet, som på flere området var feilaktig – og altfor radikal. Jeg kan også legge til at jeg ikke uten videre ‘kjøper’ Damian Thompsons argumenter her, han koker kanskje i for stor grad suppe på en spiker.)

Som en fortsettelse av mitt innlegg for to dager siden, leser jeg nå idag:

«The Spirit of Vatican II” isn’t so much a concept as a slogan. For over 40 years it’s been used to justify innovations ranging from Mass in the vernacular (like it or not, an overwhelmingly popular change) to co-consecration by “eucharistic ministers” (a heretical fantasy once widely indulged in “progressive” parishes). Above all, the Spirit of Vatican II – a post-conciliar phenomenon rather than something that emerged during the Council – has branded itself as the empowerment of lay people. The truth is more complicated. ….

As for clergy, embracing the Spirit of Vatican II has been a necessary but not sufficient condition for getting on. Most of today’s bishops were steeped in “collaborative ministry” long before they received their mitres. Traditionally, a liberal English bishop could hold his own in a room full of Tabletistas, rolling his eyes at the mention of the Vatican to show that he was On Their Side but also moderating their more querulous demands. In the past he may have interfered on their behalf in parishes, too, if he caught a conservative priest trying to Turn Back the Clock. ….

Nå holder dette å forandres, mener Damian Thompson – og i Engalnd skyldes forandringa aller mest pave Benedikts besøk i fjor høst. Les hva han skriver her.

P. Arne Marco Kirsebom har på sin blogg for et par dager siden lagt ut en artikkel om hvordan man bør vurdere Vatikankonsilet. Han starter slik:

Med denne teksten vil jeg forsøke å formulere noe skriftelig som jeg spør meg rundt Det annet Vatikankonsil og dets mottagelse. Bakgrunnen er bl.a. eksistensen av en bevegelse som “Også vi er Kirken” som krever opphevelse av sølibatet, ordinasjon av kvinner, homofilt samliv osv. Og som påstår at disse krav skulle være i noe som de kaller konsilets ånd. Dessuten er i disse dager oppstandelse i Tyskland fordi 143 teologer har undertegnet et memorandum som til dels krever de samme tingene. …

Han skriver så videre om et par ting som kan forstyrre en korrekt forståelse av konsilet:

… For det første er ikke konsilet dukket opp ut av det blå, selv om pave Johannes XXIIIs ønske om å kalle inn et konsil kom som en stor overraskelse. Mange av strømningene som førte til konsilet har sikkert utviklet seg i løpet av hele det tyvende århundrede frem til konsilet ble virkelighet … Et spørsmål blir derfor: har det før konsilet eksistert forventninger, lengsler, tanker etc., til hva konsilet ville gjøre, men som faktisk konsilet ikke gjorde eller uttalte, men som usjekket har ført til at enkelte tror at konsilet faktisk gjorde det? Altså at “konsilets ånd” er noe som faktisk ikke var konsilets?

Det neste spørsmålet knytter seg til den umiddelbare tiden etter konsilet. Hvilken rolle spilte konsilets avslutning i 1965 og den såkalte 1968 revolusjonen (eller hva man måtte kalle den) som kom ikke lenge etter? Er 1968 et filter som fører til at mange feilleser Det annet Vatikankonsilets dokumenter og intensjoner og derfor lager en “konsilets ånd“, som ikke er basert i katolsk tro og forståelse? …

Interessante vurderinger syns jeg (og godt formulert), når vi snart 50 år etterpå skal prøve å forstå konsilet korrekt. (Men P. Arne Marco skriver også noe om erkebiskop Lefebvre og hans medarbeidere, som jeg ikke opplever som så presist. De ønsket vel aldri å opprett sin egen kirke! Det er vel heller slik at om de hadde blitt møtt på en vennligere måte rundt og etter 1970, hadde det kanskje aldri oppstått noen alvorlige problemer mellom dem og resten av Kirken.)

I 1942 kom boka «Norvegia Catholica» ut, skrevet av msgr. Karl Kjelstrup. Han skriver her på s 353-54 om pater Lutz, som jeg nå arbeider litt med. Han beskriver ham på følgende måte:

Den mest produktive geistlige vår misjon har hatt, er imidlertid uten tvil dominikanerpateren Ambrosius Lutz. Med sin store lærdom, sin strålende intelligens og sin nær sagt fenomenale arbeidskraft er pater Lutz for tiden vår misjons største kraft, både som forfatter og som foredragsholder. Foruten sine lødige artikler i «St. Olav» og i «Kimer i Klokker» såvel som i det svenske tidsskrift «Credo» (som inntil for noen år siden var interskandinavisk med en redaktør for hvert av de nordiske land) har pater Lutz utgitt følgende større og mindre skrifter: «Kors og Alter», «Avladen og de helliges sam- fund», «Katolicismen og det personlige Gudsforhold», «Mennesket og Samfundet», «Den katolske Moral for offentlighetens domstol». «Lourdes og dets Mirakler», «Hvad har Luther å gi oss?» «Den katolske religion fremstillet for moderne protestanter», «Kristendommen i apostlenes dager», «Protestanter og Katolikker» og «Gud». De fleste av disse skrifter er utkommet på «St. Olavs Forbunds Forlag», et par hos Olaf Norli, og den sistnevnte på Pauluskredtsens Forlag i Kbhv. Det kan visstnok sies om enkelte av disse skrifter, som f. eks. «Gud», at de ligger litt for høgt for folk uten akademisk dannelse eller filosofisk trening, men så er der til gjengjeld andre (f. eks. «Protestanter og Katolikker») som er populært og underholdende skrevet. Måtte de alle finne stor utbredelse.

En av bloggens lesere nevnte nylig for meg at Kjelstrup skriver at Lutz noen ganger skriver litt vanskelig. Det gjelder visst bare (eller mest) noen av bøkene; dessuten har flere av oss en viss akademisk utdannelse, så vi klarer å lese ham.

Morgenbladet kom i dag med en lang artikkel om Den katolske Kirke og moderniteten (og det skal visst komme mer). Starten av artikkelen kan man lese her, men det aller meste står bare i papirutgaven.

Det lille artikkelen nevner om den tradisjonelle messen og min egen ringe person, står i denne innledningen. Deretter forsøker journalisten å si noe om Den katolske Kirke i vår tid. Jeg syns ikke han viser at han forstår dette store og komplekse bildet særlig godt, men enkelte interessante poenger kan man finne. Slik starter artikkelen:

Det er iskald januarkveld i Oslo sentrum. Folk haster forbi stengte kirker på vei til kinoer, konsertlokaler og restauranter. I gatene tales norsk, urdu, engelsk, arabisk og svensk. St. Joseph katolske kirke i Akersveien er åpen, og Oddvar Moi står i fullt ornat ved alteret og mumler på latin.

Den latinske messen har nemlig gjenoppstått de siste årene. Bruken av det «gamle» gudstjenestespråket er blitt et tegn på at kirkelederne i Vatikanet gir økt og fritt spillerom for prester som liker tiden før langt bedre enn tiden etter Det andre Vatikankonsilet (1962–1965). …

Klokken er syv når Oddvar Moi trer frem i prosesjon, sammen med to hvitkledde ministranter. Pateren er iført katolsk prestehatt, en biretta med tre horn, og en sid korkåpe. Med vievannet stenker han oss alle, før han ved alteret skifter ut korkåpen med en messehagel. Stille, slik at vi ikke kan høre latinen [Det er vel heller fordi koret her synger messens inngangsvers. Bloggred.], fremsier han syndsbekjennelser og tilbedelser. Presten plasserer sine hender på foreskrevne steder, blikket hviler på et krusifiks og han kneler og kysser alteret et bestemt antall ganger. Ingenting er tilfeldig. Heller ikke når oblaten, eller hostien, legges rett på nattverdsgjestenes tunger.

Gudstjenesten er prestens. Han messer så godt han kan, mens sangen ledes av tre forsangere. Tonespråket er middelaldersk, bokstavelig talt. …

[Her syns jeg også Morgenbladet burde tatt med hvor fantastisk musikken og sangen var i denne messen. Bloggred.]

Jeg mottok i dag fra en vennlig katolikk flere gamle bøker, som han tenkte ville interessere meg – og det gjorde de.

Her skal jeg bare nevne tre bøker av p. A. J. Lutz, som interesserer meg spesielt:

1937 – Hva har Luther å gi oss?

1945 – Kjenn din religion

1949 – Den katolske religion – fremstillet for moderne protestanter

Boka om Luther fra 1937 er nokså kort, så den har jeg allerede skannet inn og begynt å korrekturlese. De første sidene er allerede på plass og kan leses her.

Det neste prosjektet blir «Kjenn din religion» fra 1945, en bok på 200 ganske store sider med mye informasjon om Kirken skrevet for katolikker. Utgaven jeg fikk i dag er i svært god stand, så det skulle være mulig å skanne den inn nokså greit (om ikke altfor lenge).