Katolsk

P. Arne Marco Kirsebom har på sin blogg for et par dager siden lagt ut en artikkel om hvordan man bør vurdere Vatikankonsilet. Han starter slik:

Med denne teksten vil jeg forsøke å formulere noe skriftelig som jeg spør meg rundt Det annet Vatikankonsil og dets mottagelse. Bakgrunnen er bl.a. eksistensen av en bevegelse som “Også vi er Kirken” som krever opphevelse av sølibatet, ordinasjon av kvinner, homofilt samliv osv. Og som påstår at disse krav skulle være i noe som de kaller konsilets ånd. Dessuten er i disse dager oppstandelse i Tyskland fordi 143 teologer har undertegnet et memorandum som til dels krever de samme tingene. …

Han skriver så videre om et par ting som kan forstyrre en korrekt forståelse av konsilet:

… For det første er ikke konsilet dukket opp ut av det blå, selv om pave Johannes XXIIIs ønske om å kalle inn et konsil kom som en stor overraskelse. Mange av strømningene som førte til konsilet har sikkert utviklet seg i løpet av hele det tyvende århundrede frem til konsilet ble virkelighet … Et spørsmål blir derfor: har det før konsilet eksistert forventninger, lengsler, tanker etc., til hva konsilet ville gjøre, men som faktisk konsilet ikke gjorde eller uttalte, men som usjekket har ført til at enkelte tror at konsilet faktisk gjorde det? Altså at “konsilets ånd” er noe som faktisk ikke var konsilets?

Det neste spørsmålet knytter seg til den umiddelbare tiden etter konsilet. Hvilken rolle spilte konsilets avslutning i 1965 og den såkalte 1968 revolusjonen (eller hva man måtte kalle den) som kom ikke lenge etter? Er 1968 et filter som fører til at mange feilleser Det annet Vatikankonsilets dokumenter og intensjoner og derfor lager en “konsilets ånd“, som ikke er basert i katolsk tro og forståelse? …

Interessante vurderinger syns jeg (og godt formulert), når vi snart 50 år etterpå skal prøve å forstå konsilet korrekt. (Men P. Arne Marco skriver også noe om erkebiskop Lefebvre og hans medarbeidere, som jeg ikke opplever som så presist. De ønsket vel aldri å opprett sin egen kirke! Det er vel heller slik at om de hadde blitt møtt på en vennligere måte rundt og etter 1970, hadde det kanskje aldri oppstått noen alvorlige problemer mellom dem og resten av Kirken.)

I 1942 kom boka «Norvegia Catholica» ut, skrevet av msgr. Karl Kjelstrup. Han skriver her på s 353-54 om pater Lutz, som jeg nå arbeider litt med. Han beskriver ham på følgende måte:

Den mest produktive geistlige vår misjon har hatt, er imidlertid uten tvil dominikanerpateren Ambrosius Lutz. Med sin store lærdom, sin strålende intelligens og sin nær sagt fenomenale arbeidskraft er pater Lutz for tiden vår misjons største kraft, både som forfatter og som foredragsholder. Foruten sine lødige artikler i «St. Olav» og i «Kimer i Klokker» såvel som i det svenske tidsskrift «Credo» (som inntil for noen år siden var interskandinavisk med en redaktør for hvert av de nordiske land) har pater Lutz utgitt følgende større og mindre skrifter: «Kors og Alter», «Avladen og de helliges sam- fund», «Katolicismen og det personlige Gudsforhold», «Mennesket og Samfundet», «Den katolske Moral for offentlighetens domstol». «Lourdes og dets Mirakler», «Hvad har Luther å gi oss?» «Den katolske religion fremstillet for moderne protestanter», «Kristendommen i apostlenes dager», «Protestanter og Katolikker» og «Gud». De fleste av disse skrifter er utkommet på «St. Olavs Forbunds Forlag», et par hos Olaf Norli, og den sistnevnte på Pauluskredtsens Forlag i Kbhv. Det kan visstnok sies om enkelte av disse skrifter, som f. eks. «Gud», at de ligger litt for høgt for folk uten akademisk dannelse eller filosofisk trening, men så er der til gjengjeld andre (f. eks. «Protestanter og Katolikker») som er populært og underholdende skrevet. Måtte de alle finne stor utbredelse.

En av bloggens lesere nevnte nylig for meg at Kjelstrup skriver at Lutz noen ganger skriver litt vanskelig. Det gjelder visst bare (eller mest) noen av bøkene; dessuten har flere av oss en viss akademisk utdannelse, så vi klarer å lese ham.

Morgenbladet kom i dag med en lang artikkel om Den katolske Kirke og moderniteten (og det skal visst komme mer). Starten av artikkelen kan man lese her, men det aller meste står bare i papirutgaven.

Det lille artikkelen nevner om den tradisjonelle messen og min egen ringe person, står i denne innledningen. Deretter forsøker journalisten å si noe om Den katolske Kirke i vår tid. Jeg syns ikke han viser at han forstår dette store og komplekse bildet særlig godt, men enkelte interessante poenger kan man finne. Slik starter artikkelen:

Det er iskald januarkveld i Oslo sentrum. Folk haster forbi stengte kirker på vei til kinoer, konsertlokaler og restauranter. I gatene tales norsk, urdu, engelsk, arabisk og svensk. St. Joseph katolske kirke i Akersveien er åpen, og Oddvar Moi står i fullt ornat ved alteret og mumler på latin.

Den latinske messen har nemlig gjenoppstått de siste årene. Bruken av det «gamle» gudstjenestespråket er blitt et tegn på at kirkelederne i Vatikanet gir økt og fritt spillerom for prester som liker tiden før langt bedre enn tiden etter Det andre Vatikankonsilet (1962–1965). …

Klokken er syv når Oddvar Moi trer frem i prosesjon, sammen med to hvitkledde ministranter. Pateren er iført katolsk prestehatt, en biretta med tre horn, og en sid korkåpe. Med vievannet stenker han oss alle, før han ved alteret skifter ut korkåpen med en messehagel. Stille, slik at vi ikke kan høre latinen [Det er vel heller fordi koret her synger messens inngangsvers. Bloggred.], fremsier han syndsbekjennelser og tilbedelser. Presten plasserer sine hender på foreskrevne steder, blikket hviler på et krusifiks og han kneler og kysser alteret et bestemt antall ganger. Ingenting er tilfeldig. Heller ikke når oblaten, eller hostien, legges rett på nattverdsgjestenes tunger.

Gudstjenesten er prestens. Han messer så godt han kan, mens sangen ledes av tre forsangere. Tonespråket er middelaldersk, bokstavelig talt. …

[Her syns jeg også Morgenbladet burde tatt med hvor fantastisk musikken og sangen var i denne messen. Bloggred.]

Jeg mottok i dag fra en vennlig katolikk flere gamle bøker, som han tenkte ville interessere meg – og det gjorde de.

Her skal jeg bare nevne tre bøker av p. A. J. Lutz, som interesserer meg spesielt:

1937 – Hva har Luther å gi oss?

1945 – Kjenn din religion

1949 – Den katolske religion – fremstillet for moderne protestanter

Boka om Luther fra 1937 er nokså kort, så den har jeg allerede skannet inn og begynt å korrekturlese. De første sidene er allerede på plass og kan leses her.

Det neste prosjektet blir «Kjenn din religion» fra 1945, en bok på 200 ganske store sider med mye informasjon om Kirken skrevet for katolikker. Utgaven jeg fikk i dag er i svært god stand, så det skulle være mulig å skanne den inn nokså greit (om ikke altfor lenge).

Avisa DagenMagazinet skriver om den nordiske (katolske) bispekonferansens møte i Jerusalem tidligere denne uka. De har intervjuet vår biskop Eidsvig og skriver både om synet på Israels eksistens, grunnen til at kristne flytter fra Midt-Østen og om hovedtemaet for biskopenes møte, som er ‘felles regler i overgrepssaker’. Les gjerne artikkelen selv.

Avisa DagenMagazinet skrev i går ettermiddag også om at katolikker nå kan skrifte ved hjelp av en iPhone – og artikkelen var like misforstått som den som stod i Vårt Land (men raskt ble korrigert). Slik skriver de bl.a.:

Den katolske kirke har sagt ja til en iPhone-applikasjon som gir en mulighet til å skrifte via mobilen. Programmet … tar utgangspunkt i informasjon om brukerens alder, kjønn og sist vedkommende bekjente sine synder … applikasjonen er ikke ment som erstatning for en prest, men som et redskap for skrifemål. … Det vil helt sikkert være mennesker som ikke anser dette som den beste måten å skrifte på. Men, hvis det kan være til hjelp for en gruppe unge mennesker og det hjelper dem, så er det en god ting.

Men hvis det ikke er en erstatning for en prest, og bare hjelper med å forberede til skriftemål (som et tradisjonelt skriftespeil), er det da særlig revolusjonerende, og hvem skulle være i mot noe slikt?

Noen katolikker har laget et lite program for iPhone som skal hjelpe unge mennesker i samvittighetsransakelsen før sitt skriftemål. Det er litt mer avansert enn de vanlige ‘skriftespeil’ man finner i bøker, eller som prester pleier å gi til ungdommer på et A-5 ark e.l. – men sikkert ikke veldig mye mer avansert.

Nyheten finner vi på Catholic News Agency, og så har Vårt Land tatt det derfra og misforstått en del ting i oversettelsesprosessen (ser det ut til). For det er til forberedelsen programmet hjelper, det erstatter selvsagt ikke at man virkelig skrifter for en prest. Slik leser vi i Vårt Land:

Katolikkar kan skrifte med Iphone

… den er utvikla for å hjelpe katolikkar som vil skrifte og gå til kyrkje. Den gjev steg-for-steg rettleiing til skriftemål og personleg undersøking av samvetet. Den er basert på alder, yrke og kjønn.

Appen er ikkje meint som en erstatning for ein prest, men som eit høve for å skrifte. Brukarar seier at den har teke bort intimiteten i eit vanlig skriftemål.

Siste delen her er ganske misforstått. På engelsk står det: «using the app takes away the “intimidation factor” of going to confess their sins.» Det betyr vel at når man får hjelp til forberedelsen, blir selve skriftemålen mindre skremmende.

Tidligere har vi hørt om skrifte pr telefon, telefaks og Internett. Det er underlig at folk ikke forstår at man BARE kan skrifte fysisk og personlig for en prest.

OPPDATERING lørdag 09.30:
Jeg hadde skrevet til journalisten i VL i går kveld, og fikk nå beskjed om at artikkelen er korrigert, og har fått overskrifta: Iphone-app kan gjere skriftemålet mindre skummelt Flott! Jeg kan kanskje selv også legge til at det kan gjøre skriftemålet mer spennende for de unge når iPhone er involvert.

H.E. Most Rev. André-Joseph Léonard, Archbishop of Brussels and Primate of Belgium, celebrated a Pontifical Mass in the usus antiquior in Brussel’s Minim Church, where he recently erected a new apostolate of the FSSP. Les mer om det her.

I går sa pave Benedikt følgende:

At the conclusion of an annual week of prayer devoted to overcoming divisions in Christianity, Pope Benedict XVI has warned that hard political choices over “the family, marriage and sexuality” cannot be played down for the sake of preserving good relations among the various Christian denominations.

Such issues form the heart of the contemporary culture wars, and Benedict called for a united front among Christians on these debates, “which cannot be minimized or avoided simply to avoid endangering the agreement we’ve already achieved.”

The pontiff’s remarks came in an audience this morning with a delegation from the Lutheran Church in Germany, to mark the end of the Jan. 18-25 Week of Prayer for Christian Unity. …

Les mer om dette her.

Jeg forstår at det senere denne uka vil komme på trykk en artikkel om Den katolske Kirke, der fem personer er intervjuet (jeg er én av dem). Jeg har selv fått mine sitater til sjekk og korreksjon (hva journalisten ellers vil skrive, vet jeg ikke), og jeg sier bl.a.:

– (Den gamle) messen kan oppfattes som noe førkonsiliært. Hva tenker du?
– Hva mener du med førkonsiliært? Å bruke det ordet, kan gi inntrykk av at konsilet markerte et brudd! Pave Benedikt har sagt mange ganger at man ikke må se på konsilet som et brudd med tradisjonen.

Dette står jeg (selvsagt) inne for, og i samtalen med journalisten sa jeg også (noe journalisten ikke har tatt med i sin artikkel) at man kan sammenligne interessen for tradisjonen innen Den katolske Kirke, med en lignende interesse overalt ellers i samfunnet. Folk er faktisk interesserte i det som skjedde for 50 år siden, for hundre år siden eller for tusen år siden, innefor kunst, musikk, historie etc – og innenfor Kirken. Vanskeligere er det ikke å forstå, og heller ikke mer reaksjonært – om noen skulle tro det.

OPPDATERING:
Artikkelen kommer visst ikke på trykk før første uke av februar, får jeg nå opplyst.