Katolsk

Fra Trondheim: «Ingen vei utenom»

Generelt, Katolsk /

Vårt Land melder i dag om en ny bok (på St Olav forlag) om den såkalte Müller-saken i Trondheim. De skriver:

… Her forteller forfatteren «David» at han i årene etter det seksuelle misbruket fornektet og fortrengte han det som hadde skjedd. Det var enklere enn å kjenne på det vonde. Etter over 20 års fortielse, kom vendepunktet da han selv ble far: «Det var ikke før jeg selv fikk barn, at jeg fullt ut forsto hvor fryktelig gal handlingen mot meg var. Den var til og med kriminell. (…) Dessuten ble tanken på at kanskje andres barn sto i fare så lenge biskopen var til stede, mer og mer plagsom etter at jeg selv fikk barn.»

Den tidligere altergutten tok, via mellommenn, kontakt med kirkeledelsen. «David» følte seg etter hvert trodd av kirkens menn i Norge. Men gjennombruddet kom først 17. mai 2009: På nasjonaldagen møtte han Vatikanets ambassadør i Stockholm, erkebiskop Paul Emil Tscherrig, i Oslo. Pavens mann kom med følgende beskjed: Kirken finner historien troverdig og vil ta affære. Müller har tilstått forholdet. «Møtet føltes uvirkelig. Som en drøm. Merkeligst av alt var det at paven kjente til historien min og fant den troverdig», skriver «David» i boka.

Selv om ventetiden hadde vært vond, skryter mannen som nå er en godt voksen familiefar, av Den katolske kirkes håndtering av saken. Inntektene til boken går da også til bygging av ny St. Olavs kirke i Trondheim. …

På St Olav forlags sider leser vi også:

I salg fra 1. desember 2010.

Da det i april 2010 ble kjent at biskop Georg Müller av Trondheim fratrådte sitt embede på grunn av overgrep mot en mindreårig, ble Den katolske kirke i Norge rystet i grunnvollene, og i mediestormen som fulgte oppsto det en mengde diskusjoner og spekulasjoner. Den utsatte har ønsket å publisere sin historie på St. Olav forlag. Boken, som har tittelen INGEN VEI UTENOM – om oppgjøret med en katolsk biskop, publiseres under pseudonymet David. Etter ønske fra David går et eventuelt overskudd i sin helhet til byggefondet for ny St. Olav kirke i Trondheim.

I sin innledning skriver David:

– De som ønsker seg en tabloid beskrivelse av hva jeg har opplevd, må finne seg i å bli skuffet. Dette er en sak mellom meg og mine fortrolige. Jeg ønsker imidlertid å gi et innblikk i hvordan prosessen har vært for meg – fra da overgrepet fant sted og frem til den dagen biskopen måtte gå, samt etterspillet. For meg har dette vært en kamp, min livskamp. Med bistand fra oppriktige og gode hjelpere kom jeg seirende ut av det. Kirken kom seirende ut av det. …

Salme 119 – Tet

Katolsk /

Tet er en av de to bokstavene på hebarisk som uttales ‘t’ – de andre, ‘tav’ kommer på slutten av alfabetet. Av de åtte versa vi leser i dag, begynner fem med ordet ‘tov’, som betyr god/godt. Første verset vi ser under sier: «Tov asita imavdechá, Adonai (JHVH) kidvarécha’ = Godt har du gjort mot din tjener, Herre etter ditt ord. Salme 119 (118) kan leses på hebraisk og engelsk her.

Salme 119, 65-72 (Tet)
v65 Herre, etter ditt ord har du gjort vel mot din tjener.
v66 Gi meg kunnskap og god forstand, for jeg tror på dine bud!
v67 Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg meg til ditt ord.
v68 Du er god, og du gjør godt. Lær meg dine forskrifter!
v69 De frekke har svertet meg med løgn, men jeg holder helhjertet dine påbud.
v70 Deres hjerte er fett og sløvt, men jeg har min lyst i din lov.
v71 Det var godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg kunne lære dine forskrifter.
v72 For meg er loven som du forkynner, bedre enn tusen stykker gull og sølv.

Salme 119 – Het

Katolsk /

Onsdag i uke 2 leser vi til non åtte vers fra salme 119, som på hebraisk begynner med het. (Het er ikke en vanlig ‘h’ , men kraftigere, men også laget med stemmebåndene. Den er vanskelig å få til for europeere, og uttales derfor av noen som en tysk ‘ch’ i f.eks. ‘doch’.)

Salme 119 (118), 57-64 (Het)
v57 Herren er min lodd og del; jeg har sagt at jeg vil holde dine ord.
v58 Jeg bønnfaller deg av hele mitt hjerte: Vær meg nådig etter ditt ord!
v59 Jeg har grunnet på min ferd og vendt meg til dine lovbud.
v60 Jeg dryger ikke, men skynder meg med å holde dine bud.
v61 De gudløses snarer slynger seg om meg, men jeg har ikke glemt din lov.
v62 Midt på natten står jeg opp og priser deg for dine rettferdige dommer.
v63 Jeg holder meg til alle som frykter deg, og som følger dine påbud.
v64 Jorden er full av din miskunn, Herre. Lær meg dine forskrifter!

Flere utdrag fra det lange intervjuet med pave Benedikt

Katolsk, Paven /

I et innlegg hos FirstThings kan vi lese flere utdrag Peter Seewalds intervju med paven. Her er litt av det:

On the Abuse Scandal …

On the Possibility of Papal Resignation …

On Papal Pronouns (I /We) …

On the Tridentine Mass

Liturgy, in truth, is an event by means of which we let ourselves be introduced into the expansive faith and prayer of the Church. This is the reason why the early Christians prayed facing east, in the direction of the rising sun, the symbol of the returning Christ. In so doing, they wanted to show that the whole world is on its way toward Christ and that he encompasses the whole world. This connection between heaven and earth is very important. It was no accident that ancient churches were built so that the sun would cast its light into the house of God at a very precise moment. . . .

[S]omeone didn’t just one day invent the liturgy, but that it has been growing organically since the time of Abraham. These kinds of elements from the earliest times are still present in the liturgy.

Concretely, the renewed liturgy of the Second Vatican Council is the valid form in which the Church celebrates liturgy today. My main reason for making the previous form more available was to preserve the internal continuity of Church history. We cannot say: Before, everything was wrong, but now everything is right; for in a community in which prayer and the Eucharist are the most important things, what was earlier supremely sacred cannot be entirely wrong. The issue was internal reconciliation with our own past, the intrinsic continuity of faith and prayer in the Church.

On the Tridentine petition for the conversion of the Jews …

On AIDS and Condoms …

On the Eucharistic Drama …

On the Future of Christianity …

Den fins også en offisiell blogg om denne boka.

William Oddie skriver mer om hva som skjedde i England for 15 år siden

Katolsk, Økumenikk /

Wlliam Oddie skrev i går et nytt innlegg om dette, kalt: Why we waited 15 years for an Ordinariate: the inside story. Her er noe av det han skriver:

….. appeared in my book The Roman Option some time after the whole thing had been torpedoed by the opposition of certain English Catholic bishops, as a result of which Cardinal Hume – who in the negotiations had been entirely supportive of the Anglican negotiators – lost his nerve and withdrew his support. The scheme foundered and sank, some thought without trace. In Rome, Cardinal Ratzinger asked “what are the English bishops afraid of?” Pope John Paul asked the former Bishop Leonard: “Why are the English bishops so unapostolic?”

(several years later) …. One day, I received a phone call from Rome. It was from a member of the Congregation for the Doctrine of the Faith, whose former prefect was now Pope. I was asked for an undertaking to mention to nobody either the name of my interlocutor or, at that time, even the fact that the conversation had taken place. Things were at an early and delicate stage, he said: but there was a real possibility of movement along the lines of the former negotiations. They had read my book. Could we talk?

I told them that I wasn’t as closely in contact with the Anglican side as I had been, for obvious reasons. But there was one thing I was sure of: that the whole thing would be sunk unless the English bishops were kept firmly out of the loop: they should be told nothing. There was a silence. “Your remarks are noted,” he said. But it was clear to me that if the English bishops hadn’t been told yet, that was a decision that had already been made.

Time passed again, though less of it, this time. To the astonishment and dismay of some Catholic bishops Anglicanorum coetibus was published. …

… I have explained in previous blogs why I think this is an entirely desirable development. I just have one question. Why could this not have happened 15 years ago? And what is the answer to Pope John Paul’s and the then Cardinal Ratzinger’s questions: What [were] the English bishops afraid of? And, a tougher question: why [were] the English bishops so unapostolic?

Perhaps things are different now. We must all earnestly pray that they are.

Augustinerkorherrene til Long Island, USA

Katolsk /

Vatikanradioens tyske nettsider skrev for en uke siden at augustiberkorherrene i Klosterneuburg (som jeg kjenner fra Bergen, og som biskop Eidsvig tilhørte) nå får sitt første fotfeste i USA. De har ganske mange prester fra USA allerede, og det har ligget i kortene at de skulle etablere seg der:

… Drei Chorherren werden ab Sommer 2011 in der Diözese Rockville Centre im Staat New York in dieser Niederlassung leben und zwei Pfarren betreuen. „Die neue kleine US-Kommunität wird im Pfarrhof von St. Patrick’s ein gemeinsames Leben nach den Regeln des Heiligen Augustinus führen und damit das Institut der Regularkanoniker in den Norden der USA einführen“, so Abtprimas Backovsky. …

Les mer om korherrene her.

Pastor van der Burg om «Det bibelske skriftemål»

Gamle tekster, Katolsk, Teologi /

Jeg har i dag skannet inn et hefte skrevet av pastor van der Burg i 1963 – om skriftemålet. Jeg legger ut kapitlene her så snart jeg får korrekturlest dem – og slik innleder han sitt 60 sider lange hefte:

For å meddele oss den nåde han har fortjent for oss ved sin korsdød, har Jesus innstiftet bestemte rituser, som vi kaller sakramenter. Guds nåde er i seg selv usynlig, og det er derfor at Jesus har knyttet den til ytre tegn. De skal forvisse oss om den nåde vi får, og minne oss om dens opprinnelse fra Kristus.

Kristus har ikke bare innstiftet ett sakrament, men flere sakramenter, i overensstemmelse med de forskjellige behov for det åndelige liv. I innretningen av det siste har han tydeligvis villet etterligne det naturlige liv. Det første som et menneske trenger til å leve, er at det blir født. Vår fødsel til det overnaturlige liv er dåpen. «Uten at noen blir født av vann og den Hellige And, kan han ikke gå inn i Guds rike» (Joh. 3,5) . Men livet er stadig utsatt for angrep og skadelige påvirkninger, og trenger å bli beskyttet og styrket. Til dette svarer for det åndelige liv fermingens (håndpåleggelsens) sakrament, som «ikler oss kraft fra det høye» (Luk. 24,49; Ap. Gj. 1,8; 2,38-39; 8,14 flg.; 19,6; Hebr. 6,2). Livet trues også av en indre oppløsning, som gjør at vi trenger næring. Næringen for vårt åndelige liv er Alterets sakrament. Men trass i denne omsorg for vårt liv, kan det bli skadet, så vi trenger helbredelsesmidler. Det viktigste middel til å helbrede sjelens liv er botens (skriftemålets) sakrament.

Når Jesus har innstiftet et sakrament (dåpen) for å gi oss nådelivet, og flere sakramenter (fermingen og Alterets sakrament) for å styrke og bevare det, da er det allerede på forhånd sannsynlig at han også har innstiftet et særlig sakrament for å gjenopprette (gjengi) det. Det er rimelig å anta at Gud krever noe mer av en som krenker ham ved en grov synd etter sin dåp, enn av en som aldri har vært kristen.

Etter denne innledninga har heftet følgende seks kapitler:

KAP. I. Innstiftelsen av skriftemålets sakrament bevitnes av Bibelen

KAP. II. Kirkehistorien viser at skriftemålets sakrament har vært i bruk fra de eldste kristne tider av

KAP. III. De mest brukte slagord mot skriftemålet

KAP. IV. Skriftemålets velsignelsesrike virkninger for det åndelige og moralske liv

KAP. V. Skriftemålet hos protestantene

KAP. VI. Om avlat

«Paven, Kirken og tidens tegn»

Katolsk, Paven /

Peter Seewalds bok om pave Benedikt har tittelen: Verdens lys: Paven, Kirken og tidens tegn. Erkebiskop Charles J. Chaput, O.F.M. Cap., i Denver, skriver interessant om den nye boka på First Things’ nettsider:

In his foreword to this remarkable book—structured as a conversation between Benedict XVI and journalist Peter Seewald—George Weigel praises the German Pope for his “frankness, clarity and compassion.” This is very true. It’s also an understatement. No serving bishop of Rome has ever spoken so openly and disarmingly as Benedict XVI does in Light of the World: The Pope, the Church and the Signs of the Times.

Benedict (as then-Cardinal Joseph Ratzinger) and Seewald have worked together in the past. While Seewald asks blunt questions, the Pope’s trust in him is clearly high. The resulting exchange between the two men is bracing and memorable, an absolutely mandatory read for anyone who wants a sense of the Petrine ministry and its burdens from the inside.

And yet, one comes away from this text with a mix of exhilaration and sympathy. The exhilaration springs from meeting in Benedict an extraordinary Christian intellect, articulate and unfiltered; a man prudent, generous, and penetrating in his judgment, candid in his self-criticism, brilliant but accessible in his thinking, and unshakeable in his faith. The sympathy flows from knowing that, in the current media climate, almost anything Benedict says may be hijacked to serve other agendas. …

Hva paven sa om kondomer og andre ting – i det boklange intervjuet

Katolsk, Paven /

John Allen har tydeligvis allerede lest bok-intervjuet på 180 sider, der pave Benedikt uttaler seg om mange spørsmål – mye om kontroverser over ting han har sagt og gjort de siste åra. Les gjerne denne interessante artikkelen. Om kondom-spørsmålet skriver Allen ganske balansert:

it’s the pope’s surprisingly nuanced comments on condoms which have excited international interest.

In chapter eleven of the book, Benedict tells Seewald that the anti-birth control teaching of Pope Paul VI in the 1968 encyclical Humanae Vitae remains an important witness against the “banalization of sexuality.”

Nonetheless, Benedict says that in carefully circumscribed cases – where the intent is to prevent the transmission of disease, not to prevent pregnancy – the use of a condom “can be a first step in the direction of moralization, a first assumption of responsibility, on the way toward recovering an awareness that not everything is allowed and that one cannot do whatever one wants.”

The pontiff offers the example of a male prostitute, though the same line of reasoning could arguably be applied in cases of heterosexual couples where one partner is HIV-positive and the other isn’t.

That question has long been a subject of Catholic debate, even among cardinals. In 2006, the Vatican’s Pontifical Council for the Health Care Pastoral examined the question of condoms for married couples where one is HIV-positive and tentatively drew a positive conclusion, but no formal statement was issued – in part because of PR concern in the Vatican that such a limited concession would be heard by the world as blanket approval of condoms.

In a Nov. 21 statement, Jesuit Fr. Federico Lombardi, the Vatican spokesperson, said that the pope’s comments did not come out of the blue.

“Numerous moral theologians and authoritative ecclesiastical personalities have sustained, and still sustain, similar positions,” Lombardi said. “Nevertheless, it’s true that they have not been heard until now with such clarity from the mouth of the pope, even if it’s in a colloquial rather than magisterial form.” …

Hva paven virkelig sa om kondombruk

Katolsk, Paven /

Søndag morgen leser jeg mange reaksjoner på gårsdagens nyhet, der pave Benedikt omtaler bruk av kondomer. Det ser ut til at noen kommentarer bygger på en oversettelse av den italienske utgaven, som ser ut til å være lite presis (det er snakk om en mannlig prostituert som er HIV-smittet, og ordet rettferdiggjort brukes ikke). Les gjerne hele det aktuelle avsnittet fra den offisielle engelske utgaven (på Ignatius Press) under.

Sekulære aviser etc. misforstår i stor grad det paven sier (at han nå har forandret syn og åpner for bruk av kondom for katolikker!), og noen konservative katolikker hisser seg også opp – uten god grunn syns jeg nok. Pave Benedikt sier at seksualiteten må gjøres menneskelig og moralsk, da løser vi også HIV-problemet, mens kondomer er med og banaliserer sekesuelle handlinger.

«On the occasion of your trip to Africa in March 2009, the Vatican’s policy on AIDs once again became the target of media criticism.Twenty-five percent of all AIDs victims around the world today are treated in Catholic facilities. In some countries, such as Lesotho, for example, the statistic is 40 percent. In Africa you stated that the Church’s traditional teaching has proven to be the only sure way to stop the spread of HIV. Critics, including critics from the Church’s own ranks, object that it is madness to forbid a high-risk population to use condoms.»

The media coverage completely ignored the rest of the trip to Africa on account of a single statement. Someone had asked me why the Catholic Church adopts an unrealistic and ineffective position on AIDs. At that point, I really felt that I was being provoked, because the Church does more than anyone else. And I stand by that claim. Because she is the only institution that assists people up close and concretely, with prevention, education, help, counsel, and accompaniment. And because she is second to none in treating so many AIDs victims, especially children with AIDs.

I had the chance to visit one of these wards and to speak with the patients. That was the real answer: The Church does more than anyone else, because she does not speak from the tribunal of the newspapers, but helps her brothers and sisters where they are actually suffering. In my remarks I was not making a general statement about the condom issue, but merely said, and this is what caused such great offense, that we cannot solve the problem by distributing condoms. Much more needs to be done. We must stand close to the people, we must guide and help them; and we must do this both before and after they contract the disease.

As a matter of fact, you know, people can get condoms when they want them anyway. But this just goes to show that condoms alone do not resolve the question itself. More needs to happen. Meanwhile, the secular realm itself has developed the so-called ABC Theory: Abstinence-Be Faithful-Condom, where the condom is understood only as a last resort, when the other two points fail to work. This means that the sheer fixation on the condom implies a banalization of sexuality, which, after all, is precisely the dangerous source of the attitude of no longer seeing sexuality as the expression of love, but only a sort of drug that people administer to themselves. This is why the fight against the banalization of sexuality is also a part of the struggle to ensure that sexuality is treated as a positive value and to enable it to have a positive effect on the whole of man’s being.

There may be a basis in the case of some individuals, as perhaps when a male prostitute uses a condom, where this can be a first step in the direction of a moralization, a first assumption of responsibility, on the way toward recovering an awareness that not everything is allowed and that one cannot do whatever one wants. But it is not really the way to deal with the evil of HIV infection. That can really lie only in a humanization of sexuality.

«Are you saying, then, that the Catholic Church is actually not opposed in principle to the use of condoms?»

She of course does not regard it as a real or moral solution, but, in this or that case, there can be nonetheless, in the intention of reducing the risk of infection, a first step in a movement toward a different way, a more human way, of living sexuality.

Les et par grundige kommentarer HER og HER.

«Derfor innstifter Vi i kraft av Vår apostoliske autoritet festen for Vår Herre Jesus Kristus som konge.»

Katolsk /

Slik erklærer pave Pius XI i desember 1925 at det skal feires en høytidelig fest for Kristus som verdens Konge i alle katolske kirke. Her er litt mer av konteksten til denne bestemmelsen:

… Og i sannhet! Det hellige år som iler sin ende i møte, byr Oss en overmåte velkommen anledning til å utføre den her kunngjorte hensikt: Den allgode Gud har nemlig henvendt de troendes hjerter og tanker til de himmelske goder som overgår al forstand, og har atter enten beriket dem med sin nådes gave eller gitt dem ny kraft til å vandre videre på den rette sti og nye impulser til å strebe etter fullkomnere ting. Om Vi da tar hensyn til de mange ansøkninger som er rettet til Oss eller Vi betrakter begivenhetene i det store jubileums forløp, så finner Vi rikelig grunn til den antagelse, at nå endelig er den av alle så etterlengtede dag frembrutt, på hvilken Vi kan forkynde at Kristus ved en egen og særskilt fest bør forherliges som

konge over hele menneskeslekten.

Denne guddommelige konge, i sannhet så vidunderlig i sine helgener, har nemlig i dette år, som Vi sa i begynnelsen mottatt en herlig hyllest derved at en ny skare av hans stridsmenn er blitt opphøyet med himmelske æresbevisninger. I det samme år blev det muliggjort for alle å beundre de seire som evangeliets forkynnere har vunnet for Kristus ved å utbrede hans rike – takket være den overordentlige utstilling av forskjellige ting som illustrerte de møysommelige arbeider på misjonsmarken. Og i det samme år endelig har Vi ved høytideligholdelsen av århundredeminnet om det nikenske kirkekonsil kommet i hu stadfestelsen av det menneskevordne Ords vesenslikhet med Faderen – et troens mysterium som den samme Kristi herredømme over alle folk hviler på som på sitt fundament.

Derfor innstifter Vi i kraft av Vår apostoliske autoritet festen for Vår Herre Jesus Kristus som konge. Og Vi vil at denne fest skal feires hvert år overalt, på den hele Jord på den siste søndag i oktobermåneden, den søndag nemlig som umiddelbart går forut for allehelgensfesten.

Dessuten forordner Vi at der på samme dag skal fornyes

menneskeslektens årlige innvielse til Jesu allerhelligste Hjerte.

som vår uforglemmelige forgjenger Pius X hadde befalt skulle gjentas hvert eneste år.

Bare for dette års vedkommende vil Vi at denne fest skal feires 31. ds., idet Vi selv på denne; dag vil holde en pontifikalgudstjeneste til forherligelse av Jesus Kristus som konge, og vil da forordne at den samme innvielse til Jesu allerhelligste Hjerte må finne sted i Vårt nærvær.

Vi synes ikke å kunne avslutte det hellige år på en bedre eller mere passende måte. Og Vi tror heller ikke å kunne gi Kristus, tidenes udødelige konge, et større bevis på Vårt hi ertes takknemmelighet hvori Vi også inneslutter hele den katolske verdens takknemlige sinnelag – for de velgjerninger som i denne hellige tid er blitt ydet Oss, Kirken og alle katolske kristne.

Der foreligger heller ikke noen grunn, ærverdige, brødre, til utførligere å forklare dere av hvilken årsak Vi har dekretert at Jesu Kristi kongefest skal feires adskilt fra andre fester, hvori der allerede er innesluttet en viss antydning og festligholdelse av denne Vår Herres kongelige verdighet. Det er nok å gjøre oppmerksom på ett faktum: Riktignok er det så at Kristus i alle disse fester er hva man kaller festens materielle emne, men det formelle emne er allikevel aldeles forskjellig fra Kristi kongelige makt og kongelige tittel. Når Vi dessuten har henlagt denne fest på en søndag, så er grunnen den at ikke alene presteskapet – skal bringe den guddommelige konge sin hyllest ved den liturgiske offerhandling i og ved de prestelige bønner og salmer, men også folket skal være fri for de sedvanlige sysler for å kunne gi Kristus et strålende vitnesbyrd om sin hyllest og sin tjenestevillighet, oppfylt av en hellig fryds sinnelag. Den siste søndag i oktobermåneden forekom Oss å passe best til festligholdelsen av denne høytid, fordi kirkeårets løp med denne søndag nesten avsluttes. På den måte blir mysteriene i Jesu Kristi liv, hvis ihukommelse før i årets løp er blitt feiret, likesom fullendt og kronet ved Kristi kongedømmets høytid; og før Vi feirer alle helgeners forherligelse, forkyndes og prises Hans herlighet som triumferer i alle helgener og utvalgte.

Deres oppgave skal det derfor være, ærverdige brødre, og deres andel å sørge for at der forut for den årlige høytid på bestemte dager prekes for folket i de enkelte menigheter. Ved disse prekener blir folket nøyaktig undervist og formanet angående festens vesen, betydning og viktighet, for at det skal innrette sitt liv slik, at det er hine verdig som trofast og med iherdig iver underkaster seg den guddommelige konges herredømme. …

Ny kondomdebatt?

Katolsk, Paven /

Aftenposten, Vårt Land og sikkert mange andre aviser vil sikkert ha det til (de gjør det allerede) at pave Benedikt (og dermed Den katolske Kirke) skal ha forandret syn på bruk av kondom, når han sier følgende (fra BBC):

He said condoms could reduce the risk of infection with HIV, such as for a prostitute, in a series of interviews he gave to a German journalist.

The Vatican newspaper ran excerpts on Saturday.

The comments appear to soften the Roman Catholic Church’s hardline stance, which until now had banned the use of any form of contraception.

When asked whether the Catholic Church is «fundamentally against the use of condoms», the Pope is said to have replied, in the book entitled Light of the World: The Pope, the Church and the Signs of the Times:

«It of course does not see it as a real and moral solution.

«In certain cases, where the intention is to reduce the risk of infection, it can nevertheless be a first step on the way to another, more humane sexuality,» he said.

The Pope gives the example of the use of condoms by prostitutes as «a first step towards moralisation», even though condoms are «not really the way to deal with the evil of HIV infection».

The pope says that the «sheer fixation on the condom implies a banalisation of sexuality» where sexuality is no longer an expression of love, «but only a sort of drug that people administer to themselves».

Pius XI: Det er nyttig å innføre en offentlig fest

Katolsk /

Slik argumenterer pave Pius XI bl.a. for å innføre festen for Kristus som Konge:

…. Å, for en lykke det ville være oss forunt å nyte, hvis de enkelte mennesker, familier og stater ville la seg styre av Kristus! Da kunne man, for å bruke de ord som Vår forgjenger Leo XIII for 25 år siden har rettet til alle biskoper i hele verden, lege så mange sår, da ville enhver autoritetsrett atter oppblomstre i sin opprinnelige kraft, da ville fredens goder vende tilbake, og sverdene og våpnene ville falle av hendene, med det samme alle mennesker beredvillig ville anta Kristi herredømme og vise Ham lydighet, med det samme enhver tunge ville bekjenne at Jesus Kristus er i Gud Faders herlighet. (Ene. «Annum sanctum» av 25. mai 1899).

For at de omtalte og i så høy grad attråverdige fordeler i desto rikere fylde må mottas og med desto, større stabilitet må forbli det kristelige samfunns. egenhet, bør kjennskapet til vår Frelsers kongelige verdighet få den størst mulige utbredelse.

Til å fremme dette mål synes intet å være bedre skikket enn

innstiftelsen av en egen og spesiell festdag for Kristus som Konge.

Og i sannhet, når det gjelder å gjennomsyre folket med saker angående troen og formedelst dem å løfte folket til livets indre gleder, da øver de årlige høytider til minne om de hellige mysterier langt større innflytelse enn selv de viktigste dokumenter av hvilken som helst art som utgår fra det kirkelige læreembede.

For disse dokumenter falder som oftest i færre og kun i lærdere menns hender, mens slike festdager derimot slår inn hos alle troende og belærer dem. Hine dokumenter taler så å si kun én gang, de kirkelige festdager derimot hvert eneste år og i all fremtid. Dokumentene påvirker fremfor alt menneskenes forstand, festdagene derimot både forstand og hjerte, d. v. s. hele mennesket på en hellbringende måte. Det er jo en grei sak: Da mennesket består av sjel og legeme, så må det beveges og oppildnes formedelst festdagenes utvortes høytidelighet slik at det ved de vekslende riters skjønnhet i større fylde innstiger de guddommelige fordommer og forvandler dem i sitt kjød og blod; da blir disse mysterier på den måte hjelpemidler til fremgang i menneskets åndelige liv.

Forøvrig fremgår det av kirkehistoriens dokumenter at sådanne fester i århundrers løp ble innført, den ene etter den anden, alt ettersom det syntes nødvendig og nyttig for det kristelige folk. Det var f.eks. tilfellet når folket måtte styrkes i en felles fare eller måtte vernes mot heresienes snikende villfarelser eller i høyere grad skulle beveges og oppflammes til å minnes med hellig iver og i from takknemlighet noen troshemmelighet eller noen annen velgjerning av den guddommelige godhet.

På den måte begynte man fra den kristelige tidsalders første århundreder av å minnes martyrene i de hellige riter. Den gang pintes nemlig de kristne på det verste, og derfor skulle høytidelighetene til ære for martyrene, som den hellige Augustin sier, være en oppmuntring til å lide martyriet. (Sermo 47, de Sanctis). Likeså forholder det med de liturgiske æresbevisninger som senere ble gitt bekjennerne, jomfruene og enkene; disse kirkelige utmerkelser var fortrinnlige midler til å oppildne de troende til å utøve disse dyder som var like nødvendige også i fredstidene.

Men fremfor alt har de festlige høytider som ble innstiftet til ære for den saligste Jomfru, hatt den virkning at det kristelige folk ikke bare med større religiøs ærefrykt hyllet Gudsmoderen og den beskytterinne som alltid er til hjelp beredt, men at det også elsket henne med større varme som den mor som var etterlatt dem av Frelseren som ved testament. ….


Les hele hans encyklika fra 1925 her.

Biskop Eidsvig på Den norske kirkes kirkemøte

Katolsk, Økumenikk /

Vår egen biskop var på Den norske kirkes kirkemøte i går, og snakket varmt om de menneskelige relasjonene så nå fins mellom katolikker og lutheranere i Norge:

… Jeg forlot Den norske kirke i 1977, og efterhvert forlot jeg også Norge, for godt trodde jeg selv. Da jeg kom tilbake, noe forbauset, var det ikke bare et gjensyn med egne trosfeller og til nye oppgaver med dem; det var til noe mer enn et høflig gjensyn med Den norske og lutherske kirke: Til et liv og, langt på vei, felles mål med dere. Å overse den kristne tradisjon som samler det store flertall av folket, ville være dumt og arrogant; det skjønte jeg faktisk av meg selv.

Det som overrasket meg var at de par prosent av befolkningen jeg representerte, var verd mer enn positiv oppmerksomhet fra deres side. Jeg opplevde sterk kollegialitet og mennesklig støtte – langt utover hva høflighet skulle tilsi – om det var med biskop Kvarme eller den nyss avgåtte preses, Skjevesland, eller hvem det nå var av biskoper, andre geistlige eller lege. Jeg ble nesten urolig av å føle meg så hjemme blant dere. – Da min forgjenger, biskop J. W. Gran, oppsøkte sine lutherske kollegaer tidlig i 1960-årene, ble han høflig mottatt, men på et par unntagelser nær hadde han følelsen av at de ikke helt skjønte hva han ville.

Den mennesklige side av dette er viktig nok, men viktigere var erkjennelsen av å komme til noe felles. Det katolske er ikke lenger uten hjemstavnsrett, noe som i verste fall kunne forstyrre en protestantisk og nasjonal kirkelig tradisjon ved kunstnere og akademikeres konversjoner. Det virker som om dere håper at katolisismen kan gi dere mer enn prosesjonskors og votivlys uten at de lutherske prinsipper rokkes. …

Sitatet er fra biskop Eidsvigs hilsen på møtet, som kan leses her (pdf). Og her kan man lese mer om møtet.

Bønn for det ufødte liv – ved starten av advent

Katolsk, Paven /

Jeg sitter nå og forbereder en bønnesamling for det øfødte liv ved starten av advent i år – her i St Hallvard kirke, lørdag 27. november kl 17.00. Pave Benedikt minnet alle verdens katolikker om dette sist søndag under angelus:

Pope Benedict XVI is calling on all Catholics to join in a Vigil for All Nascent Human Life, to be celebrated in local parishes and dioceses Nov. 27.

After praying the midday Angelus together with those gathered in St. Peter’s Square, the Pope recalled that the event is «a joint initiative with the local Churches throughout the world and I have recommended it to be observed in parishes, religious communities, associations and movements too.»

«The time of preparation for Holy Christmas is a propitious moment to invoke divine protection for every human being called into existence, and also for a thanksgiving to God for the gift of life received from our parent,» he added.

The Hoy Father will celebrate the vigil in St. Peter’s Basilica on the eve of the First Sunday of Advent. The Congregation for Divine Worship and the Sacraments and the Pontifical Council for the Family collaborated in creating an outline for the vigil.

Fra zenit.org – jeg skrev også om det på denne bloggen 3. oktober.

Her er informasjon om bønnesamlingen i St Hallvard kirke – 27. november kl 17.00.

Hva kan bevares i den protestantiske kirkelige tradisjonen?

Katolsk, Økumenikk /

La meg begynne med et eksempel som ligner en del: Når ortodokse kirker ønsker fullt fellesskap med paven og Den katolske Kirke, så må de forandre sine synspunkter på pavens plass, hvordan Kirken ledes, og underlegge seg dens struktur og disiplin. Men de kan beholde 100% av sin liturgiske tradisjon, teologi og sine biskoper. Når protestanter søker enhet med Den katolske Kirke (og nå tenker jeg mest på anglikanere og lutheranere), må de selvsagt oppgi en hel del mer, men det skulle også være mulig å la dem få beholde mye fra sin egen tradisjon.

Etter Vatikankonsilet var det samtalene med anglikanerne (bildet over er fra 1966) som kom raskest i gang (og man må nok i dag kunne si at man var overoptimistiske), mens samtalene med lutheranere kom mer gradivis, men ble etter hvert svært fruktbare. Og til noen anti-økumener som av og til kommeneter på denne bloggen: Man misforstår nok pave Paul VI når man tolker hans uttrykk «united but not absorbed» som noe annet enn det jeg har skrevet over – at man på alle punkter godtar den katolske lære, men samtaidig kan få beholde tradisjoner som er forenlige med denne lære.

Det er det jeg har har introdusert så langt, som William Oddie skriver om i et innlegg i The Catholic Herald:

Some cradle Catholics still just don’t get it. Why do they want their own little enclave: if they want to be Catholics, why don’t they just join? What is this stuff about an Anglican “patrimony”? Isn’t that just what they want to get away from?

The first thing to say about the usage of Anglican “patrimony” is that it wasn’t coined by an Anglican, but by Pope Paul, in the days before the aspiration of an eventual corporate reunion of Canterbury and Rome (always, with the benefit of hindsight, an impossible dream) had been rudely shattered by the Anglicans’ unilateral decision fundamentally to redefine their orders in a way impossible for Catholics ever to accept.

But in those days, the ordination of women seemed a very distant – and unlikely – possibility which many (I was one of them) chose to ignore. The way forward to reunion seemed to be open; the pace seemed to be quickening. At the beatification of the English and Welsh martyrs in 1970 (which offended many Anglicans at the time), Pope Paul went out of his way to make an overture to the Anglican tradition (of which he was a genuine admirer: he used to listen to LPs of Anglican church music in moments of relaxation). “There will,” he said, “be no seeking to lessen the legitimate prestige and usage due to the Anglican Church when the Roman Catholic Church … is able to embrace firmly her ever-beloved sister in the one authentic communion of the family of Christ…” He made it clear that what he called the “worthy patrimony” of Anglicanism would be preserved in a united Church. A few years later, he said that he believed that “these words of hope ‘The Anglican Church united not absorbed’ are no longer a mere dream”.

Alas, he was wrong. The wholesale reunion of Canterbury and Rome was always a mere dream; and soon it was brutally shattered. But Pope Paul’s vision of an Anglican “patrimony” united with the Catholic Church but (like the Eastern Catholic patrimony) not wholly absorbed, were not forgotten, either in Rome (where Cardinal Ratzinger remembered them) or by those Anglicans who for nearly two decades have been talking, firstly to him at the CDF, and then to his successors at the CDF who have remained in charge of the process throughout: it was their decision, entirely justified, that the English bishops should not be consulted, since they would have done everything they could to wreck it, as they had once before in the 1990s.

William Oddies bok: The Roman Option

Katolsk, Økumenikk /

Dr. William Oddie skriver i The Catholic Herald og ga i 1997 ut en bok som heter The Roman Option, som forteller om hva som skjedde etter at hundrevis av anglikanske prester i England ble katolikker (og mange av dem deretter katolske prester) i 1992. Skulle disse måtte glemme alt de hadde gjort tidligere i livet og fra første stund bli helt vanlige engelske katolikker (også sosialt og liturgisk), eller skulle man i større grad ønske velkommen deler av den anglo-katolske tradisjonen (ting som ikke bryter med katolsk lære)? Jeg leste boka da den var ganske fersk, og den gjorde ganske sterkt intrykk på meg siden jeg opplevde lignende ting selv i Norge fra 1994.

Vatikanet, representert først og fremst ved kardinal Ratzinger vil gjerne være generøse, og ville la disse personene ta med seg fruktbare ting fra sin egen tradisjon. I England virket det som bare kardinal Hume støttet en slik holdning, men han måtte gi seg da nesten alle andre biskoper og katolske prester i England ikke var enige. Og det er med denne historiske kunnskapen i bakhodet at Dr. Oddie skriver om det som nå holder på å skje i England for andre gang – med veldig mange nye konvertitter.

På Amazon kan man lese mer om denne boka, og bl.a. se denne anmeldelsen:

… … The book actually has quite a different object: to discuss the circumstances in which bodies of Anglo-Catholics might move collectively to Rome rather than having to convert one by one. In Oddie’s view there were serious possibilities of such collective conversions following 1992 but the opportunity was lost, mainly through the timidity of English Roman Catholics. The great appeal of this book is the nuanced way in which Oddie sketches the many and various versions of, and perspectives on, the so-called «Roman Option»; he keeps all the balls in play with considerable skill, using them to form a narrative that gradually builds (as the Roman Option appears more and more likely) before reaching an impasse that the reader knows from the start will eventually block further progress. To maintain our interest in a somewhat arcane subject matter when the denouement is thus predetermined would be impossible were Oddie’s writing not commendably precise and energetic at the same time.

It helps, of course, that his real story moves quickly away from the specific issue of women’s ordination to embrace such central issues as authority within the church and such questions as the meaning of Catholicism itself. That Oddie is so helpful on these huge topics, whilst keeping their coverage within bounds as a framework for his main narrative, is another tribute to his skills.

I have described the story of this book as being that of the Roman Option following the decision of 1992, but Oddie is at pains to place this story within the context of a broader «realignment of English-speaking Christianity»: one in which those of Catholic mind enter into full communion with Rome, but also one in which mainstream English non-conformism reunites with a Church of England that, in Oddie’s view, is now irreconcilably Protestant (if, for the moment, reluctant to see itself in such terms).

Om Israelsfolkets stilling i Guds frelsesplan – igjen

Katolsk, Teologi /

En erkebiskop skapte mye oppstyr helt på slutten av bispesynoden for Midt-Østen, som nylig gikk av stabelen i Vatkanet. Denne artikkelen i First Things tar opp skaden som skjedde, og er overrasket over at ikke noen har prøvd å korrigere uttalelsen. (Men aller siste nytt er at erkebiskop Bustros selv har presisert hva han mente – se her.)

The Archbishop for Greek Melkites in the United States, Cyril Salim Bustros, declared at the end of the synod that the biblical concept of a promised land for the Jews “cannot be used as a basis to justify the return of the Jews to Israel” because the original promise made by God to the children of Israel “was nullified by Christ. There is no longer a chosen people.”

Bustros seemed to be trying to reverse the positive momentum in Jewish-Catholic relations of the last forty years. Though speaking for himself and not the Vatican, he was reverting to the first days of the Vatican’s relations to modern Israel that Rome might rather forget. On May 14, 1948, the semi-official Vatican daily, L’Osservatore Romano, declared, “Modern Israel is not the heir to biblical Israel. The Holy Land and its sacred sites belong only to Christianity: the true Israel.”

The attitude to Israel changed over the next fifteen years as the church began to refine its understanding of the Jewish people. In the years following the Holocaust both Catholics and Protestants realized they had failed to recognize the radically Jewish character of Jesus, Paul, and Christianity itself. ….. “These three chapters (Rom. 9-11) emphatically forbid us to speak of the church as having once and for all taken the place of the Jewish people.” …

Partly stimulated by this new scholarly discussion of the Jewish covenant Paul calls “irrevocable” (Rom 11.27-29), the Second Vatican Council proclaimed in Nostra Aetate that “the Jews still remain most dear to God because of their fathers, for He does not repent of the gifts He makes nor of the call He issues.” Pope Paul VI famously declared the Jews “our fathers in the faith” in a trip to the Holy Land in 1964. John Paul II spoke of the Jews “as our elder brothers in the faith,” and insisted in Crossing the Threshold of Hope that “this extraordinary people continues to bear signs of its divine election.”

…. Pope Benedict has also affirmed this continuing Jewish covenant. In Many Religions—One Covenant, he writes that Jesus’ mission was to transform the history of Israel into the history of all, but “without the abolishment of the special mission of Israel.” Jews are still “the Chosen People,” but now because of Jesus the nations “become People of God with Israel through adherence to the will of God and through acceptance of the Davidic kingdom.” …

Pave Benedikts: Verbum Domini

Katolsk, Paven, Teologi /

Vi har nå (endelig, etter to år) fått pave Benedikts POST-SYNODAL APOSTOLIC EXHORTATION VERBUM DOMINI OF THE HOLY FATHER BENEDICT XVI TO THE BISHOPS, CLERGY, CONSECRATED PERSONS AND THE LAY FAITHFUL ON THE WORD OF GOD IN THE LIFE AND MISSION OF THE CHURCH.

Dokumentet kan leses i sin helhet HER (pdf-fil) på engelsk, og de ca 200 sidene avlsuttes slik:

… I remind all Christians that our personal and communal relationship with God depends on our growing familiarity with the word of God. Finally, I turn to every man and woman, including those who have fallen away from the Church, who have left the faith or who have never heard the proclamation of salvation. To everyone the Lord says: “ Behold, I stand at the door and knock; if anyone hears my voice and opens the door, I will come in to him and eat with him, and he with me” (Rev 3:20).

May every day of our lives thus be shaped by a renewed encounter with Christ, the Word of the Father made flesh: he stands at the beginning and the end, and “ in him all things hold together ” (Col 1:17). Let us be silent in order to hear the Lord’s word and to meditate upon it, so that by the working of the Holy Spirit it may remain in our hearts and speak to us all the days of our lives. In this way the Church will always be renewed and rejuvenated, thanks to the word of the Lord which remains for ever (cf. 1 Pet 1:25; Is 40:8). Thus we too will enter into the great nuptial dialogue which concludes sacred Scripture: “ The Spirit and the bride say: ‘Come’. And let everyone who hears say: ‘Come!’ ” The one who testifies to these things, says: ‘Surely I am coming soon!’. Amen. Come, Lord Jesus! ”. (Rev 22:17, 20).

Given in Rome, at Saint Peter’s, on 30 September, the Memorial of Saint Jerome, in the year
2010, the sixth of my Pontificate.

BENEDICTUS PP XVI

Verdens største røkelseskar

Katolsk, Paven /

Jeg har skrevet lite om pave Benedikts besøk i Spania sist uke, men her er han foran det berømte røkelseskaret i St Jakobs kirke i Santiago de Compostela.

Skroll til toppen