Katolsk

I onsdagsaudiensen denne uka talte pave Benedikt lenge og varm om den hellige Birgitta. Under ser vi en kort video fra audiensen og lenger nede på siden noe av det paven sa.

Dear Brothers and Sisters,

On the fervent eve of the Great Jubilee of the Year 2000, the Venerable Servant of God John Paul II proclaimed St. Bridget of Sweden co-patroness of the whole of Europe. This morning I would like to present her figure, her message, and the reasons why this woman has much to teach — even today — to the Church and to the world.

… We can distinguish two periods in the life of this saint. The first was characterized by her condition as a happily married woman. Her husband was called Ulf and he was governor of an important district of the Kingdom of Sweden. The marriage lasted 28 years, until Ulf’s death. Eight children were born to them, the second of whom, Karin (Catherine), is venerated as saint. This is an eloquent sign of Bridget’s educational commitment in regard to her children. Moreover, her pedagogic wisdom was appreciated to the point that Magnus, the king of Sweden, called her to the court for a certain time, in order to introduce his young wife, Blanche of Namur, to Swedish culture.

Bridget, spiritually guided by a learned religious who initiated her in the study of the Scriptures, exercised a very positive influence on her own family that, thanks to her presence, became a true «domestic church.» …..

The second period of Bridget’s life began when she became a widow. She renounced further marriage to deepen her union with the Lord through prayer, penance and works of charity. Hence, Christian widows can also find in this saint a model to follow. In fact, on the death of her husband, after distributing her goods to the poor, though without ever acceding to religious consecration, Bridget established herself in the Cistercian monastery of Alvastra. Here is where the divine revelations began, which were with her for the rest of her life. They were dictated by Bridget to her confessor-secretaries, who translated them from Swedish into Latin and gathered them in an edition of eight books entitled «Revelationes» (Revelations.) Added to the books was a supplement, entitled «Revelationes Extravagantes» (Supplementary Revelations).

St. Bridget’s Revelations present a very varied content and style. At times the revelation is presented in the form of dialogue between the Divine Persons, the Virgin, the saints and also the demons; dialogues in which Bridget also intervenes. At other times, instead, it is the narration of a particular vision; and at others she narrates what the Virgin Mary revealed to her on the life and mysteries of her Son. The value of St. Bridget’s Revelations, sometimes the object of doubt, was specified by the Venerable John Paul II in the letter «Spes Aedificandi»: «Yet there is no doubt that the Church,» wrote my beloved predecessor, «which recognized Bridget’s holiness without ever pronouncing on her individual revelations, has accepted the overall authenticity of her interior experience.» (No. 5).

In fact, reading these Revelations we are faced with many important topics. For example, the description returns frequently, with very realistic details, of the Passion of Christ, to which Bridget always had a special devotion, contemplating in it the infinite love of God for men. … …

Les alt det paven sa om den hellige Birgitta her.

Det er tydeligvis ganske stor forskjell på Den katolske Kirke i Oslo og i Stockholm. Jeg kan vanskelig tenke meg at det kunne blitt arrangert en lignende konferanse i Oslo, som den som nå begynner i Stockholm i kveld. Denne karismatiske konferansen har et visst økumenisk preg (bl.a. skal Ulf Ekman holde et foredrag), men er for det aller meste katolsk – slik presenteres den:

Konferensarrangörer:

KKS, Katolsk Karismatisk förnyelse i Sverige (Catholic Charismatic Renewal in Sweden)

i samarbete med Stockholms Katolska stift

och S:ta Clara kyrka (S:ta Clara kyrkas vänner)

samt kontaktpersoner från Katolska kyrkan i de Nordiska länderna.

Selv kjenner jeg den karismatiske bevegelsen fra min ungdom, men jeg har ikke klart å integrere den i en katolsk spiritualitet – selv om jeg vet at Den katolske Kirke ikke avviser de såkalte karismatiske elementer hos enkeltpersoner eller bevegelser.

Les mer om konferansen her – både Stockholms katolske biskop og nuntio deltar.

Litt sent har jeg nå fått med meg at det er oppretta en organisasjon av irske (katolske) prester, som hadde svært stort oppmøte på sitt stiftelsesmøte 15. september, og som (kort sagt) vil arbeide for at Kirken fortsetter å være moderne/ liberal. De ønsker ikke den nye oversettelsen av messen til engelsk, og de vil blankpusse idealene fra Vatikankonsilet. Slik leste jeg på NCROnline:

More than 300 priests were present at the first meeting of the Association of Catholic Priests in Port Laoise Sept. 15. Organizers had expected only 60 priests to attend, so the meeting was delayed while proceedings were transferred to a larger meeting hall.

One of the founders of the new association, Father Brendan Hoban, said the new association does not seek to represent all priests, only those who agree to its program, which was published in the September edition of the theological magazine The Furrow.

«The association hopes to speak to the members of the Vatican’s apostolic visitation to Ireland to voice our opposition to the new English-language translation of the Mass,» Father Hoban told Catholic News Service. «We believe the new translation, which is to come into effect next year, is over-complicated and over-Latinized. There has been very little consultation about it, but nobody seems to want it — it’s another example of the church trying to fix things that don’t need to be fixed and not fixing the things that need fixing.»

The association said it also would work for «full implementation of the vision and teaching of the Second Vatican Council, with special emphasis on: the primacy of the individual conscience, the status and active participation of all the baptized and the task of establishing a church where all believers will be treated as equal; a restructuring of the governing system of the church … encouraging a culture of consultation and transparency, particularly in the appointment of church leaders; a re-evaluation of Catholic sexual teaching and practice that recognizes the profound mystery of human sexuality.»

TRist utvikling, syns jeg.

St Olav forlag har til salgs en Katolsk almanakk for 2011 (minnes vi om på katolsk.no’s nyhetsside), av en helt ny type.

For første gang utgir St. Olav forlag KATOLSK ALMANAKK, som samkjører flere publikasjoner for Den katolske kirke i Norge. Almanakken er i salg via forlaget/St. Olav bokhandel fra 20. oktober, og koster kun kr 129.-

Kalenderseksjonen inneholder ukesoppslag og liturgiske referanser for hver dag i kirkeåret, gjeldende liturgiske farge, angivelse av tidebønnuker, helgenfester og andre høytider samt dager med kirkeplikt og offisielle flaggdager. Tidsperioden er kirkeåret, fra 1. søndag i advent 2010 til ut året 2011.

Adresseseksjonen er lagt opp som adresseboken «Den katolske kirke i Norge 20…». Oversikten er geografisk og går fra nordisk til nasjonalt nivå, til kirkedistrikter og menighetene/ordenshusene under disse.

Almanakken inneholder også et lite utvalg klassiske bønner, samt pavens bønneintensjoner for 2011.

Jeg ryddet opp i mine mange e-poster i dag tidlig, og kom over siste nyhetsbrev til «Også vi er kirken», der redaktør Anne Helene Utgaard skriver slik i lederen – og det er virkelig et helt annet persoektiv på Kirken enn det jeg har:

Kjære lesere,
Fra alle kanter av verden lyder nå ropet om reformer i kirken. Hva skal til for at kirkens hierarki vil lytte?

Katolske kristne forsøker å leve sitt liv under Åndens veiledning. Vi er Guds folk. Vi har noe å fortelle hierarkiet om våre tanker og erfaringer. Omkring i hele verden opplever katolikker at kirken framstår som stadig mer irrelevant i deres demokratiske og sekulariserte verden. Dens moralske veiledning gir ikke mening. Magisteriet bruker ekskommunisering for å disiplinere oss, men årsaken til disse tiltakene er ofte uforståelig, og Guds folk protesterer.

Det går en sterk bølge av fornyet klerikalisering gjennom kirken. Kristus sa at han var kommet for å tjene, ikke for å la seg tjene. Dette er også prestenes kall. Men nå er mange på vei opp på pidestallen igjen. Avstanden mellom Guds folk og dets tjenere øker. Men legfolk som ønsker å delta aktivt i lokalkirkens liv, føler seg mistenkeliggjort og passivisert. …. ….

Den katolske kirke fikk søndag seks nye helgener, og Aftenposten (og andre norske aviser) skriver begeistret om én av dem:

Australia fikk sin første helgen
Nonnen Mary MacKillop ble søndag kanonisert og ble dermed Australias første helgen. Hun burde også bli skytshelgen for ofre for seksuelt misbruk i kirken, mener aktivister.

Mange tusen australiere hadde reist til Vatikanet for å overvære pave Benedikt XVIs kanonisering.

– Det er vidunderlig. Vi har alltid trodd at Mary var en helgen, sier Moya Campbell, en av 800 nonner fra ordenen Sankt Joseph-søstrene av det hellige hjerte. MacKillop var med å grunnlegge ordenen i 1867.

Kanoniseringen av MacKillop, som levde fra 1842 til 1909, er spesiell fordi hun i sin tid ble oppfattet som en bråkmaker og på et tidspunkt ble bannlyst fra den katolske kirken.

En av grunnene var at hun avslørte en prest som hadde begått overgrep mot en gutt, ifølge dokumenter som nylig er blitt kjent.

Det er bare i det siste at kirken har begynt å se på varslere som nødvendige, og hellige. Ofrene og ofrenes familie har nå fått noen de kan be til i sin kamp for rettferdighet og forsoning, skriver James Martin en katolsk kommentator i USA. Bannlysingen ble senere trukket tilbake

De seks nye hellige er: Stanislaw Soltys fra Poland, André Bessette fra Canada, Cándida María de Jesús Cipitria y Barriola fra Spania, Mary of the Cross MacKillop fra Australia, Giulia Salzano fra Italia og Camilla Battista da Varano fra Italia. HER kan man lese pave Benedikts preken under helligkåringsmessen.

I forbindelse med saligkåringa av kardinal Newman i september ble det produsert en del materiale om Newman og hans liv i Birmingham, bl.a. flere videoer. Se materialet her.

Den katolske katekismes Kompendium forteller videre om troen på Gud Fader:

42. Hvordan åpenbarer Gud at Han er kjærlighet?
Gud åpenbarer seg for Israel som den hvis kjærlighet er større enn foreldres kjærlighet til sine barn, eller ektefellers kjærlighet til hverandre. Gud er i seg selv «kjærlighet» (1 Joh 4, 8.16) som gir seg selv fullkomment og ufortjent. «Så høyt elsket Gud verden at Han gav sin enbårne Sønn til pris, – for å frelse fra undergang alle som tror på Ham» (Joh 3,16-17). Ved å sende sin Sønn og den Hellige Ånd åpenbarer Gud at Han selv er evig utveksling av kjærlighet.

43. Hva innebærer troen på den ene Gud?
Troen på den ene Gud innebærer å bli kjent med hans storhet og majestet; å leve i takksigelse; alltid å ha tillit til Ham, selv i motgangstider; å erkjenne alle menneskers enhet og sanne verdighet, for de er skapt i hans bilde; å bruke de ting Han har skapt, på rett måte.

44. Hvilket er det sentrale mysterium i kristen tro og kristent liv?
Den sentrale mysterium i kristen tro og kristent liv er den Hellige Treenighets mysterium og liv. Kristne blir døpt i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn.

45. Kan den Hellige Treenighets mysterium bli erkjent ved den fornuftens lys alene?
Gud har etterlatt noen spor av sitt trefoldige vesen i skaperverket og i Det gamle testamente, men hans innerste vesen som Hellig Treenighet er et mysterium som ikke er tilgjengelig for den menneskelige fornuft alene. Før Guds Sønn ble menneske, og før den Hellige Ånd ble utsendt, var det også utilgjengelig for Israels tro. Dette mysteriet ble åpenbart av Jesus Kristus og er urkilden til alle andre mysterier.

46. Hva åpenbarte Jesus Kristus for oss om Faderens mysterium?
Jesus Kristus åpenbarte for oss at Gud er «Far», ikke bare fordi han er verdens og menneskets Skaper, men fremfor alt fordi Han fra evighet av føder Sønnen i sin favn – Han som er hans Ord, «Guds herlighets strålende avglans, Guds vesens rene avbilde» (Hebr 1, 3).

47. Hvem er den Hellige Ånd, som er blitt åpenbart for oss av Jesus Kristus?
Den Hellige Ånd er den tredje person i den Hellige Treenighet. Han er Gud, én og lik Faderen og Sønnen. Han «utgår fra Faderen» (Joh 15, 26), som er begynnelse uten begynnelse og opprinnelsen til Treenighetens samlede liv. Han utgår også fra Sønnen (Filioque), fordi Faderen meddeler Ham til Sønnen som en evig gave. Sendt av Faderen og av den inkarnerte Sønnen, fører den Hellige Ånd Kirken «frem til hele sannheten» (Joh 16, 13).

48. Hvordan uttrykker Kirken sin tro på Treenigheten?
Kirken uttrykker sin tro på Treenigheten idet den bekjenner én Gud alene, i tre personer: Fader, Sønn og Hellig Ånd. De tre guddommelige personene er én eneste Gud, for hver av dem besitter fylden av den ene og udelelige guddommelige natur. De er reelt forskjellige fra hverandre som følge av de relasjoner som plasserer dem i harmoni med hverandre: Faderen føder Sønnen, Sønnen blir født av Faderen, den Hellige Ånd utgår fra Faderen og Sønnen.

49. Hvordan virker de tre guddommelige personer?
Uatskillelige i sitt ene vesen, er de guddommelige personer også uatskillelige i det de gjør: Treenigheten har bare ett og samme virke. Men i den ene Guds virken er hver person til stede i henhold til sin egenart i Treenigheten.

50. Hva betyr det at Gud er allmektig?
Gud har åpenbart seg som «sterk og veldig» (Sal 24, 8), som den «ingenting er umulig for» (Luk 1, 37). Hans allmakt er universell og er mystisk. Den viser seg i at verden blir skapt av intet og at menneskene blir skapt av kjærlighet. Men fremfor alt viser den seg i Hans Sønns inkarnasjon og oppstandelse, i gaven av adopsjon som barn og i syndenes forlatelse. Derfor retter Kirken sin bønn til den «evige, allmektige Gud» («Omnipotens sempiterne Deus …»).

Vi gikk også gjennom disse spørsmålene denne uka i menighetens troskurs:

33. Hva er troens symboler?
De er sammensatte formuleringer som også blir kalt «trosbekjennelser» eller «credo». Med disse formuleringene har Kirken helt fra begynnelsen, på en sammenfattende måte uttrykt sin tro og gitt den videre i et felles språk som er normativt for alle troende.

34. Hvilke trossymboler (bekjennelser) er de eldste?
De eldste trossymbolene er dåpsbekjennelsene. Fordi dåpen blir gitt i «Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn» (Matt 28, 19), er trossannhetene som dåpskandidatene bekjenner seg til, inndelt etter de tre Personene i den Hellige Treenighet.

35. Hvilke trossymboler er de viktigste?
De viktigste er Den apostoliske trosbekjennelse, den gamle dåpsbekjennelsen til kirken i Roma, og Det nikensk-konstantinopolitanske credo, som stammer fra de to første økumeniske konsiler i Nikea (325) og Konstantinopel (381), og som til denne dag fremdeles er felles for alle de store kirkene i Østen og Vesten.

36. Hvorfor begynner trosbekjennelsen med ordene «Jeg tror på Gud»?
Trosbekjennelsen begynner med disse ordene fordi bekjennelsen «Jeg tror på Gud» er den viktigste. Den er kilden til alle andre sannheter om menneskene, om verden og om hele livet til enhver som tror på Ham.

37. Hvorfor bekjenner vi troen på at det bare finnes én Gud?
Troen på én Gud bekjennes fordi Han overfor Israels folk åpenbarte seg som den eneste da Han sa: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6, 4) og «For jeg er Gud, og ingen annen» (Jes 45, 22). Jesus selv bekreftet at «Herren vår Gud, Herren er én» (Mark 12, 29). Å bekjenne at Jesus og den Hellige Ånd likeledes er Gud og Herre, medfører ingen deling i den ene Gud.

38. Med hvilket navn åpenbarer Gud seg?
Gud åpenbarte seg for Moses som den levende Gud, «Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud» (2 Mos 3, 6). Gud åpenbarte også for Moses sitt mystiske navn: «Jeg er den jeg er (JHVH).» Allerede på gammeltestamentlig tid ble Guds uutsigelige navn erstattet med den guddommelige tittelen Herren. Derfor sees Jesus som sann Gud når Han i det nye testamente blir kalt Herre.

39. Er Gud den eneste som «Er»?
Siden skapninger har mottatt alt hva de er og har fra Gud, er Gud den eneste som i seg selv er fylden av væren og enhver fullkommenhet. Han er «den som er», uten opprinnelse og uten ende. Jesus åpenbarer at også Han bærer det guddommelige navnet: «Jeg er» (Joh 8, 28).

40. Hvorfor er åpenbaringen av Guds navn viktig?
Idet Gud åpenbarer sitt navn, gjør Han kjent de rikdommer som hans uutsigelige vesen inneholder: Han alene er fra evighet til evighet. Den Ene som står over verden og historien. Det er Han som skapte himmelen og jorden. Han er den trofaste Gud som alltid er sitt folk nær for å frelse det. Han er den høyeste Hellige, «rik på miskunn» (Ef 2, 4) og alltid rede til å tilgi. Han er det åndelige, opphøyde, allmektige, evige, personlige, fullkomne Vesen. Han er sannhet og kjærlighet.

41. På hvilken måte er Gud sannheten?
Gud er sannheten selv, og som sådan kan Han verken bedra eller bli bedratt. Han «er lys, og noe mørke finnes ikke i Ham» (1 Joh 1,5). Guds evige Sønn, visdommen inkarnert, ble sendt inn i verden for at Han skulle «avlegge vitnesbyrd om sannheten» (jfr. Joh 18, 37).

Anna Arco, som skriver i The Catholic Herald, holdt et innlegg på Vatikanets konferanse om sosiale medier – et innlegg som kan leses i sin helhet her (pdf-fil). Der tar hun opp noe erkebiskop Claudio Celli sa på en lignende katolsk mediakonferanse i New Orleans sist sommer – dette foredraget kan leses her. Erkebiskopen sier at uttrykksformen på blogger ofte kan være skarp og frustrert. Til dette svarer Anna Arco (også Father Z. har tatt opp foredraget hennes):

… It is true that the tone in the blogosphere is often angry-and sometimes not without cause. People have turned to blogs because they have not been heard, because their concerns are not being listened to or even taken seriously. If their criticism of local bishops is uncharitable, it is possibly because is a real rupture in the communion of the Church that needs to be addressed.

I know of more than one case where Church authorities have attempted to shut down blogs that are critical, using arguably the same sort of aggressive tactics they accuse the bloggers of using. Isolation and polarisation are not problems which affect only the new media.

One need but look at the United States, where the National Catholic Reporter and the National Catholic Register show the deep fault-lines of a polarised Church, to see that old media is similarly affected. The blogosphere merely amplifies and speeds up human communication. Because of the speed there is sometimes a disconnect, between pressing the button to publish a post or a comment and the reality that such a comment could be hurtful or even irresponsible.

…. The blogosphere has vibrancy and gives a sense of what people believe, something that has perhaps been lost a bit in the traditional media. If the Church can find a way of harnessing the power of non-journalist bloggers, who write about the Church and the faith because they are compelled to, through love or passion, then it will be in possession of a very strong tool for evangelisation, namely the witness of the lay faithful.

…. In an age when people are cynical about the messages they receive from both the hierarchical Church and the traditional media and are used to spin the Catholic blogosphere can offer a refreshing antidote. Genuine discussion and genuine witness, by real people. … Blogs offer a unique opportunity to reach out to others, to put the Catholic case, but it is important to remember that the blogosphere will only ever be as good as the Christians the Church shapes.