Katolsk

Matutinlesninger fra Makkabeerbøkene

Katolsk, Liturgi /

I dag – 31. søndag i kirkeåret – begynner vi på en uke med lesninger fra Makkabeerbøkene. Disse bøkene er ikke så lette å finne på norsk, så flere av bloggens lesere har kanskje ikke lest det som her følger tidligere. Første dag er teksten fra 1. Makkabeerbok 1, 1-24:

Aleksander den store og hans etterfølgere Aleksander av Makedonia, sønn av Filip, drog ut på hærferd fra Kittéer-landet, vant en knusende seier over Dareios, kongen i Persia og Media, og overtok hans kongetrone; tidligere hadde han fått herredømmet over Hellas. Han førte mange kriger, inntok befestede byer og hogg ned konger overalt. Han trengte fram like til jordens ender og tok hærfang fra en mengde folkeslag. Da verden var brakt til ro under ham~ ble han grepet av overmot og stolthet. 4Han samlet en meget sterk hær og hersket over land og folk og fyrster, som alle måtte betale skatt til ham.

Så ble Aleksander brått syk, og han skjønte at det gikk mot døden. Da kalte han til seg sine høyeste offiserer, som hadde vokst opp sammen med ham, og han delte riket sitt mellom dem mens han ennå var, i live. Aleksander hadde vært konge i tolv år da han døde.

Offiserene tok nå over styret, hver i sitt område. De lot seg alle krone etter hans død, likeså etterkommerne deres i mange slektledd, og de ble årsak til mye ulykke på jorden.

Et skudd på denne stammen var den ugudelige Antiokos Epifanes, sønn av kong Antiokos. Han hadde vært gissel i Roma før han overtok tronen i det 137. året av selevkidenes herredømme.

På den tiden trådte det fram en gruppe israelitter som ikke rettet seg etter Guds lov. De fikk mange med seg idet de sa: «La oss gå og slutte en pakt med hedningfolkene omkring oss. For helt siden vi skilte lag med dem, har ulykke på ulykke rammet oss.» Folk syntes godt om forslaget, og noen av dem ble så ivrige at de gikk til kongen, som gav dem tillatelse til å følge hedensk lov og rett. De bygde et idrettsanlegg i Jerusalem, slik det var skikk og bruk hos hedningfolkene. De lot seg også operere for å skjule sporene etter omskjærelsen og falt fra den hellige pakt. De blandet seg med hedningene og gav seg ondskapen i vold.

Da Antiokos mente at kongedømmet hans var sikret, satte han seg fore å bli konge over Egypt, så han kunne herske over begge riker. Han rykket inn i Egypt med en mektig hær, med vogner og elefanter og med en stor flåte. Da det kom til kamp, led Ptolemaios, kongen i Egypt; et ydmykende nederlag og tok flukten, og det ble et stort mannefall. Antiokos inntok de befestede byene i Egypt og plyndret landet.

Da Antiokos vendte tilbake etter seieren over Egypt i året 143, marsjerte han med en mektig hær mot Israel og opp mot Jerusalem. I sitt overmot gikk han inn i templet og tok med seg gullalteret og lysestaken og alt utstyret til den, skuebrødsbordet, de hellige beger og kar, røkelseskarene av gull, forhenget og kronene; all gullutsmykningen på tempelfasaden flerret han også av. Han tok sølvet, gullet og de kostbare karene, likeså alt han fant av skjulte skatter. Så vendte han tilbake til sitt eget land med alt han hadde røvet. Han hadde voldt blodbad og talt store og skrytende ord.

van der Burg: Tale i tunger – del 2

Gamle tekster, Katolsk, Teologi /

I sitt andre kapittel i sin bok om tungetale skriver pastor van der Burg om selve tungetalen. Jeg er enig meg ham i at den ikke trenger være så viktig, og at de klassiske pinsevennenes syn på den som et sikkert tegn på åndsfylde er feil. Men jeg kan ikke følge ham når han omtaler tungetalen bare som en ekstatisk ting, og bare som forvanskning av allerede eksisterende språk. På det punktet syns jeg teksten bærer preg av å være 40 år gammel; den beskriver her ikke særlig godt den mer moderne karismatiske bevegelsen. Les selv, første del av andre kapittel noe forkortet (hele heftet kan leses her):

Først må vi undersøke hva tungetalen i den apostoliske tid bestod i. De fremmede tungemål som disiplene talte på pinsedagen, var uten tvil virkelig eksisterende sprog. Det dreiet seg ikke om en nådegave (et høreunder) som den Hellige Ånd virket i de hørende. Det sies jo ikke bare at de forskjellige folkegrupper hørte sitt eget sprog, men også at disiplene «talte» forskjellige sprog. Hver av tilhørerne forstod ikke alle de sprog som ble talt, og det forklarer at noen trodde disiplene var beruset. Den siste beskyldning hadde muligens delvis også sin grunn i talernes ekstatiske sinnsbevegelse.

Apostlene og de andre disiplene fikk på pinsedagen ikke en blivende gave til å kunne tale og forstå alle slags fremmede sprog. Intet sted i Bibelen leser vi at de på sine misjonsreiser benyttet seg av et taleunder for å gjøre seg forståelige for de forskjellige folk. Paulus og Barnabas forstod ikke lykaoniernes sprog og skjønte derfor ikke straks at folket trodde de var guder. At apostlene hadde sine sprogvanskeligheter fremgår også derav at det greske sprog i de forskjellige bibelske skrifter ikke alltid er like godt. Tungetalen, som på pinsedagen begynte allerede før folkemengden var kommet til, hadde mer til formål lovprisning enn evangelieforkynnelse. Også om de første hedninger som kom til troen (Kornelius og hans nærmeste), må vi anta at deres tungetale foregikk i et eksisterende sprog. «Alle de troende av omskjærelsen hørte dem jo lovprise Gud». Det samme var vel også tilfellet med samaritanernes tungetale. Ved disse lovprisninger på de forskjellige nasjonale sprog ville Gud vise kristendommens universalitet og særlig forsone jødene med de andre folk.

Forskjellig fra taleunderet på pinsedagen var den tungetale vi leser om i Paulus’ første brev til korintierne. Meget tyder på at tungetalerne i Korint – iallfall i alminnelighet – benyttet seg av sitt eget morsmål, som de i ekstatisk henførelse blandet med ord fra fremmede sprog og også med uartikulerte utbrudd. Ved denne form for tungetale imøtekom Gud et spesielt behov i den hellenistiske verden, hvor man anså den ubevisste ekstatiske forening med guddommen som den høyeste form for religiøs erfaring (.sml. den religiøse «mania» i de greske mysterier). Korint var en meget kosmopolitisk by med anslagsvis 600 000 innbyggere, bestående av mange nasjonaliteter. Uttrykkene fra fremmede sprog, som tungetalerne blandet inn i sine bønner og lovprisninger, bidro vel også til å forene de forskjellige nasjonaliteter. Flere arameiske ord som «Alleluja», «Hosianna», «Amen», «Abba», «Maran atha» er muligens gjennom tungetalen kommet inn i liturgien.

Ikke all tungetale i Korint var ekte eller overnaturlig. Det forekom så megen uorden i menighetssamlingene at vi vanskelig kan tro at tungetalerne alltid ble drevet av Guds Ånd, «for Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud». Selvsuggesjon og massesuggesjon har nok ofte vært med i spillet. … …

… Tungetalen inntok ikke en så stor plass i oldkirkens menighetsliv som mange forestiller seg. Den nevnes overhodet ikke i noe annet av apostelbrevene enn det første korintierbrev …. I oppregningene i første korintierbrev nevner han den på siste plass. Hvis tungetalen var åndsdåpens særlige tegn – slik som pinsevennene hevder kunne vi med rette vente at den oftere hadde vært omtalt i apostlenes skrifter.

Paulus tilla tungetale i en menighetssamling så liten betydning at han selv nødig ville ta del i den, og dette til tross for at han hadde tungemålenes gave i større grad enn korintierne. Det siste er vel en hentydning til hans «syner og åpenbaringer» med de bønner og «usigelige sukk, som ledsaget slike henrykkelser.

Korinternes sensasjonspregete jag etter å tale i tunger var ifølge Paulus noe barnslig. Han sier at tungetalen er et tegn for de vantro (og derfor ikke må betraktes som et særlig tegn på Guds velbehag), … …

van der Burg: Skal vi tale i tunger?

Gamle tekster, Katolsk, Teologi /

Jeg har nå skannet inn pastor van der Burgs hefte fra 1971: Skal vi tale i tunger? Det kan leses i sin helhet her. Først skriver han om hvordan de frie nådegavene forholder seg til Kirkens lærembede (de skal underordne seg dette), men han nevner også i slutten av denne delen de frie bønnesamlingene som en mulighet for de friere gavene. Les selv (litt forkoret og bibelhenvisningene er tatt bort):

OLDKIRKENS ORGANISASJON

Det er feilaktig å mene at kristendommen opprinnelig bestod av en mengde uavhengige frimenigheter under direkte ledelse av den Hellige Ånd alene ved hjelp av mirakuløse åndsgaver, så som profeti dg tungetale. Av mange steder i Bibelen fremgår at Jesus ville forene de troende til ett samfunn, én «kirke», en «hjord» under ledelse av en øvrighet.

Den første kirkelige øvrighet var apostlene, Jesu «sendemenn», som han gav en særlig sendelse (myndighet) til å lære, å forvalte sakramentene og å styre de troende. Denne tredobbelte sendelse var en delaktiggjørelse i Jesu egen sendelse som profet (lærer), prest og konge. «Likesom Du har sendt meg til verden, har også jeg sendt dem til verden». Apostlenes Gjerninger og apostelbrevene vitner klart om den lederstilling apostlene hadde som lærere, nådeforvaltere og lovgivere. Jesus gav uttrykkelig tilkjenne at apostlene skulle utøve disse embeter «inntil verdens ende», nemlig gjennom etterfølgere som de måtte overdra dem til.

Om-kirkelige embetsmenn med navnet «presbyteroi» og «episkopoi» taler det Nye Testamente ofte. Det var ikke menighetene selv som innsatte dem. Menighetene tok nok ofte del i valget av kandidatene, men det var apostlene, som «innsatte prester for dem (de troende) i hver menighet».

Navnene «episkopoi» (tilsynsmenn) og «presbyteroi» blir i Bibelen ofte brukt om hverandre. Likevel vises det tydelig at det blant de kirkelige embetsmenn som apostlene innsatte, var noen som stod over de andre og som alene hadde fått makt til å meddele de geistlige fullmakter til andre, m.a.o. var biskoper i den betydning vi bruker dette ord. Således var Timoteus biskop i Efesus og Titus biskop på Kreta.

Blant apostlene innsatte Jesus Peter til den øverste leder, «klippen», som ved sin fasthet i troen måtte «styrke brødrene». Også dette embete var ment som en blivende institusjon: Pavedømmet. Det ville være uforståelig hvis Jesus hadde bestemt et slikt embete bare for apostlenes tid, for da var det ikke så påkrevet. Jesus gav til kjenne at denne klippe ville gjøre at hans kirke aldri skulle gå til grunne. Men Peters personlige arbeid den korte tid han levde, var ikke så betydningsfullt at det kunne hindre at dødsrikets porter noen gang ville få makt over kirken. Derfor må vi anta at Jesus med denne klippe har tenkt på Peter som lever videre i sine etterfølgere. Av historien fremgår også at biskopene av Roma, hvor Peter døde, fra de eldste kristentider av opptrådte som og av kirken ble anerkjent som arvtagere av Peters klippeembete. … …

Profeti og tungetale har aldri kunnet erstatte det kirkelige læreembete. De alminnelige troende hadde lov til å «tale til oppbyggelse, formaning og trøst» ved de mer frie sammenkomster (ikke ved de liturgiske gudstjenester), men apostlene og de av dem innsatte biskoper og prester hadde et offisielt læreembete, som de troende måtte «lyde og rette seg etter». Det var den kirkelige øvrighet som ved hjelp av den Hellige Ånds bistand avgjorde religiøse spørsmål. «Den Hellige Ånd og vi har besluttet».

Tegnet på at en profet hadde sannhetens ånd, var hans lydighet mot kirkens læreembete. «Den som ikke er av Gud, hører ikke på oss. … Stadig fremholder apostlene den kirkelige tradisjon som trosnorm i kampen mot villfarelsens ånder.

Profeti uten kontroll av et kirkelig læreembete fører til religiøst svermeri, da det så lett kan hende at noen «mener å være profet» eller «kaller seg profet» uten å være det. Alle sekter er oppstått ved mennesker som innbilte seg å bli ledet av den Hellige Ånd i sin tolkning av den hl. Skrift. Hva ville det ha blitt av den kristne åpenbaring, dersom det ikke fra begynnelsen av hadde vært en fast kirkelig ledelse til å verne om de guddommelige mysterier (om Kristi guddom, Treenigheten, sakramentene osv.) mot den menneskelige fantasi, mot de «mange falske profeter» og «forførende ånder» som i århundrenes løp er oppstått?

Pave Benedikt om biskopenes plikt til å lede de troende

Katolsk, Paven /

The Catholic Herald skriver i dag om pave Benedikts tale til en gruppe biskoper fra Brasil:

Bishops must guide their faithful to use their vote to oppose efforts to legalise abortion and euthanasia, Pope Benedict XVI told bishops from Brazil yesterday.

“Dear brother bishops, to defend life we must not fear hostility or unpopularity, and we must refuse any compromise or ambiguity which might conform us to the world’s way of thinking,” the Pope said during a meeting with bishops from northeast Brazil. The bishops were making their ad limina visits to report on the status of their dioceses.

… … Pope Benedict told the Brazilian bishops that while direct involvement in politics is the responsibility of the laity, “when the fundamental rights of the person or the salvation of souls requires it, pastors have a serious duty to make moral judgments even in political matters”.

Certain actions and political policies, such as abortion and euthanasia, are “intrinsically evil and incompatible with human dignity” and cannot be justified for any reason, the Pope said.

While some may claim they support abortion or euthanasia to defend the weak and the poor, “who is more helpless than an unborn child or a patient in a vegetative or terminal state?” he asked.

“When political positions openly or covertly include plans to decriminalise abortion and euthanasia, the democratic ideal – which is truly democratic only when it acknowledges and safeguards the dignity of every human person – is betrayed at its foundations,” Pope Benedict told the bishops. …

Israelsfolket i GT og jødene i vår tid

Katolsk, Teologi /

John Allen skriver om bispekonferansen om Midt-Østen, som nylig ble holdt i Vatikanet. Ee det slik i katolisk teologi i dag at løftene til Abraham og hans barn ikke lenger handler om jødene i det hele tatt (som en canadisk erkebiskop sa ved avslutningen av synoden), eller ser Kirken i dag i dag på en dobbelt oppfyllelse av Guds løfter, til Kirken og til jødefolket (slik pave Johannes Paul sa ganske tydelig)? Og når jødene og staten Israel er i nyhetsbildet blir reaksjonene alltid kraftige. Slik skiver Allen:

… In some ways, reaction to the close of the Oct. 10-24 Synod of Bishops for the Middle East is following the same script.

The synod produced 44 propositions for Pope Benedict XVI and a 5,000-word final message, both of which contain a bewildering array of insights and ideas for solidifying the Christian presence in the Middle East and contributing to its great dream — which is that the tiny Christian minority, hanging on by the skin of its teeth, can somehow catalyze a democratic revolution in the region, building societies based on religious freedom and equality before the law.

Yet the only storyline that’s had any traction in the American press is Israeli and Jewish backlash to a comment by one synod participant in the closing press conference on Saturday.

In a nutshell, Greek Melkite Archbishop Cyrille Bustros, who heads the Eparchy of Newton, Massachusetts, told reporters that Christ “abolished” the notion of a “Promised Land” for Jews, because the Kingdom of God is for all. (Bustros was speaking in French and used the word abolie, while the English translation given over the headphones was “nullified,” which is the term that appeared in many English-language reports.)

While there may have been a few other aspects of the synod which didn’t go down well in Israeli and Jewish circles, this was the shot heard ‘round the world.

Theologically, Bustros’ comments seemed to revive what the late Cardinal Avery Dulles called “crude supersessionism” — meaning that the coming of Christ rendered Judaism irrelevant. That position has been widely held to have been rejected by the Second Vatican Council and subsequent papal teaching, such as a November 1980 speech by John Paul II to a delegation of Jews in Germany in which the late pope referred to “the Old Covenant, never revoked by God.”

Politically, many Israelis took Bustros’ remarks to suggest a wholesale rejection of the legitimacy of Israel’s identity as a Jewish state. Reaction has been swift and severe. … …

Pave Benedikt om den hellige Birgitta

Katolsk /

I onsdagsaudiensen denne uka talte pave Benedikt lenge og varm om den hellige Birgitta. Under ser vi en kort video fra audiensen og lenger nede på siden noe av det paven sa.

Dear Brothers and Sisters,

On the fervent eve of the Great Jubilee of the Year 2000, the Venerable Servant of God John Paul II proclaimed St. Bridget of Sweden co-patroness of the whole of Europe. This morning I would like to present her figure, her message, and the reasons why this woman has much to teach — even today — to the Church and to the world.

… We can distinguish two periods in the life of this saint. The first was characterized by her condition as a happily married woman. Her husband was called Ulf and he was governor of an important district of the Kingdom of Sweden. The marriage lasted 28 years, until Ulf’s death. Eight children were born to them, the second of whom, Karin (Catherine), is venerated as saint. This is an eloquent sign of Bridget’s educational commitment in regard to her children. Moreover, her pedagogic wisdom was appreciated to the point that Magnus, the king of Sweden, called her to the court for a certain time, in order to introduce his young wife, Blanche of Namur, to Swedish culture.

Bridget, spiritually guided by a learned religious who initiated her in the study of the Scriptures, exercised a very positive influence on her own family that, thanks to her presence, became a true «domestic church.» …..

The second period of Bridget’s life began when she became a widow. She renounced further marriage to deepen her union with the Lord through prayer, penance and works of charity. Hence, Christian widows can also find in this saint a model to follow. In fact, on the death of her husband, after distributing her goods to the poor, though without ever acceding to religious consecration, Bridget established herself in the Cistercian monastery of Alvastra. Here is where the divine revelations began, which were with her for the rest of her life. They were dictated by Bridget to her confessor-secretaries, who translated them from Swedish into Latin and gathered them in an edition of eight books entitled «Revelationes» (Revelations.) Added to the books was a supplement, entitled «Revelationes Extravagantes» (Supplementary Revelations).

St. Bridget’s Revelations present a very varied content and style. At times the revelation is presented in the form of dialogue between the Divine Persons, the Virgin, the saints and also the demons; dialogues in which Bridget also intervenes. At other times, instead, it is the narration of a particular vision; and at others she narrates what the Virgin Mary revealed to her on the life and mysteries of her Son. The value of St. Bridget’s Revelations, sometimes the object of doubt, was specified by the Venerable John Paul II in the letter «Spes Aedificandi»: «Yet there is no doubt that the Church,» wrote my beloved predecessor, «which recognized Bridget’s holiness without ever pronouncing on her individual revelations, has accepted the overall authenticity of her interior experience.» (No. 5).

In fact, reading these Revelations we are faced with many important topics. For example, the description returns frequently, with very realistic details, of the Passion of Christ, to which Bridget always had a special devotion, contemplating in it the infinite love of God for men. … …

Les alt det paven sa om den hellige Birgitta her.

Katolsk, karismatisk konferanse i Stockholm kommende helg

Katolsk /

Det er tydeligvis ganske stor forskjell på Den katolske Kirke i Oslo og i Stockholm. Jeg kan vanskelig tenke meg at det kunne blitt arrangert en lignende konferanse i Oslo, som den som nå begynner i Stockholm i kveld. Denne karismatiske konferansen har et visst økumenisk preg (bl.a. skal Ulf Ekman holde et foredrag), men er for det aller meste katolsk – slik presenteres den:

Konferensarrangörer:

KKS, Katolsk Karismatisk förnyelse i Sverige (Catholic Charismatic Renewal in Sweden)

i samarbete med Stockholms Katolska stift

och S:ta Clara kyrka (S:ta Clara kyrkas vänner)

samt kontaktpersoner från Katolska kyrkan i de Nordiska länderna.

Selv kjenner jeg den karismatiske bevegelsen fra min ungdom, men jeg har ikke klart å integrere den i en katolsk spiritualitet – selv om jeg vet at Den katolske Kirke ikke avviser de såkalte karismatiske elementer hos enkeltpersoner eller bevegelser.

Les mer om konferansen her – både Stockholms katolske biskop og nuntio deltar.

Blogger – den nye pressgruppa innenfor Kirken

Data/blogg, Katolsk /

Her er en interessant artikkel fra the Associated Press, om hva noen (mange?) bloggere bruker sin tid til:

Pressure is on to change the Roman Catholic Church in America, but it’s not coming from the usual liberal suspects. A new breed of theological conservatives has taken to blogs and YouTube to say the church isn’t Catholic enough.

Enraged by dissent that they believe has gone unchecked for decades, and unafraid to say so in the starkest language, these activists are naming names and unsettling the church.

In the Archdiocese of Boston, parishioners are dissecting the work of a top adviser to the cardinal for any hint of Marxist influence.

Bloggers are combing through campaign finance records to expose staff of Catholic agencies who donate to politicians who support abortion rights.

RealCatholicTV.com, working from studios in suburban Detroit, is hunting for «traitorous» nuns, priests or bishops throughout the American church. …

Jeg leste dette først hos Father. Z. Den opprinnelige artikkelen er (delvis) ganske negativ til disse bloggerne, mens Father Z. har et noe annet perspektiv på det hele; han siterer og skriver bl.a.:

….. Catholic officials are struggling to come to terms with the bloggers and have organized several recent media conferences on the topic, the latest at the Vatican this month. The U.S. bishops’ conference issued social media guidelines in July calling for Christian charity online.

Still, no one expects the Catholic blogosphere to change tone anytime soon. Many of the conservatives most active online had spent years raising the alarm about dissent on their own in their local dioceses without much effect. Now, they feel they are finally being heard online.

“There’s a general sense among many faithful Catholics that no matter how much they write their bishops, no matter how much they go to the pastors, all of these unfaithful things keep getting taught,” Voris said. “I think enough Catholics are saying, ‘That’s it. I’ve had it.‘”

Et stort krusifiks på alteret – eksempel fra pavemesse

Katolsk, Liturgi, Paven /

Damian Thompson skrev nylig om noe som skjedde da pave Benedikt feiret messen i Westminster Cathedral i London; i siste øyeblikk ble krusifikset og fire flotte lysestaker som stod foran paven bytta ut. (Disse må ikke blandes med de seks kjempestore lysestakene og krusifikset som alltid står bak hovedalteret i denne kirken. Alteret ble jo bygget for versus Deum feiring, derfor ble disse plassert der fra starten av – og senere er de heldigvis ikke tatt bort.) Slik skriver Damian – og nederst ser man lysestaker og krusifiks som ble funnet:

Benedict XVI was delighted by the Mass at Westminster cathedral, apparently regarding it as an ideal celebration of the modern Roman Rite – “the best he’s presided over in any foreign country,” I’m told. Second, the Vatican intervened at the last moment to make sure that the altar was decorated (as you can see in the picture above) by a free-standing antique crucifix.

I think I’m right in saying that the cathedral usually has a cross lying on the altar, propped up slightly to face the celebrant, thus following the letter but not the spirit of the Pope’s request that the priest should be symbolically orientated towards Calvary. When Mgr Guido Marini, the Vatican Master of Ceremonies, visited Westminster Cathedral earlier this year he seemed satisfied with this arrangement. So, when they trooped into the sanctuary for the service, the Bishops of England and Wales were expecting a virtually invisible low-lying cross and, on the altar itself, a couple of those stumpy candles that look like loo rolls. (I’m not referring to the big six candlesticks which are always on a marble platform behind the altar.)

But Mgr Marini had other ideas, (and found) a splendid crucifix and the two tall altar candlesticks … he asked for them, and in a manner that brooked no opposition. As it happens, some cathedral staff were only to delighted to oblige. But, for certain bishops, this rearrangement was about as welcome as an unscheduled celebration of Benediction at a Pentecostal revival meeting.

Why is the Bishops’ Conference so blind to the the advantages of a “Benedictine” arrangement of the altar, which adds solemnity while distracting from the personality of the celebrant? I know how well the central crucifix can work because my local parish priest has adopted the innovation: there is absolutely no sense of an object getting in the way of the consecration. But he’s in a minority.

Ny organisasjon for irske prester

Katolsk /

Litt sent har jeg nå fått med meg at det er oppretta en organisasjon av irske (katolske) prester, som hadde svært stort oppmøte på sitt stiftelsesmøte 15. september, og som (kort sagt) vil arbeide for at Kirken fortsetter å være moderne/ liberal. De ønsker ikke den nye oversettelsen av messen til engelsk, og de vil blankpusse idealene fra Vatikankonsilet. Slik leste jeg på NCROnline:

More than 300 priests were present at the first meeting of the Association of Catholic Priests in Port Laoise Sept. 15. Organizers had expected only 60 priests to attend, so the meeting was delayed while proceedings were transferred to a larger meeting hall.

One of the founders of the new association, Father Brendan Hoban, said the new association does not seek to represent all priests, only those who agree to its program, which was published in the September edition of the theological magazine The Furrow.

«The association hopes to speak to the members of the Vatican’s apostolic visitation to Ireland to voice our opposition to the new English-language translation of the Mass,» Father Hoban told Catholic News Service. «We believe the new translation, which is to come into effect next year, is over-complicated and over-Latinized. There has been very little consultation about it, but nobody seems to want it — it’s another example of the church trying to fix things that don’t need to be fixed and not fixing the things that need fixing.»

The association said it also would work for «full implementation of the vision and teaching of the Second Vatican Council, with special emphasis on: the primacy of the individual conscience, the status and active participation of all the baptized and the task of establishing a church where all believers will be treated as equal; a restructuring of the governing system of the church … encouraging a culture of consultation and transparency, particularly in the appointment of church leaders; a re-evaluation of Catholic sexual teaching and practice that recognizes the profound mystery of human sexuality.»

TRist utvikling, syns jeg.

Ny katolsk almanakk

Katolsk /

St Olav forlag har til salgs en Katolsk almanakk for 2011 (minnes vi om på katolsk.no’s nyhetsside), av en helt ny type.



For første gang utgir St. Olav forlag KATOLSK ALMANAKK, som samkjører flere publikasjoner for Den katolske kirke i Norge. Almanakken er i salg via forlaget/St. Olav bokhandel fra 20. oktober, og koster kun kr 129.-

Kalenderseksjonen inneholder ukesoppslag og liturgiske referanser for hver dag i kirkeåret, gjeldende liturgiske farge, angivelse av tidebønnuker, helgenfester og andre høytider samt dager med kirkeplikt og offisielle flaggdager. Tidsperioden er kirkeåret, fra 1. søndag i advent 2010 til ut året 2011.

Adresseseksjonen er lagt opp som adresseboken «Den katolske kirke i Norge 20…». Oversikten er geografisk og går fra nordisk til nasjonalt nivå, til kirkedistrikter og menighetene/ordenshusene under disse.

Almanakken inneholder også et lite utvalg klassiske bønner, samt pavens bønneintensjoner for 2011.

Pave Benedikt kunngjør navna på 24 nye kardinaler

Katolsk, Paven /

Jeg leste nettopp John Allens melding om 20 nye kardinaler under 80 år, og 4 ekstra «æres»kardinaler, som allerede er over 80 år og ikke vil kunne stemme ved valg av ny pave. Noen erkebiskoper (bl.a. i Westminster, London) må vente litt lenger før de blir kardinaler, fordi deres pensjonerte forgjenger ennå ikke er flyt 80 år. Her er oversikten:

1. Angelo Amato (Italy), Prefect of the Congregation for the Causes of Saints
2. Antonio Naguib (Egypt), Patriarch of the Coptic Church of Alexandria
3. Robert Sarah (Guinea), President of Cor Unum
4. Francesco Monterisi (Italy), Archpriest of the Basilica of St. Paul
5. Fortunato Baldelli (Italy), head of the Apostolic Penitentiary
6. Raymond Burke (United States), Prefect of the Apostolic Signatura
7. Kurt Koch (Switzerland), President of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity
8. Paolo Sardi (Italy), Pro-Patron of the Order of Malta
9. Mauro Piacenza (Italy), Prefect of the Congregation for Clergy
10. Velasio De Paolis (Italy), President of the Prefecture of Economic Affairs for the Holy See
11. Gianfranco Ravasi (Italy), President of the Pontifical Council for Culture
12. Medardo Joseph Mazombwe (Zambia), retired Archbishop of Lusaka
13. Raul Eduardo Vela Chiriboga (Ecuador), Archbishop of Quito
14. Laurent Monsengwo Pasinya (Democratic Republic of Congo), Archbishop of Kinshasa
15. Paolo Romeo (Italy), Archbishop of Palermo
16. Donald Wuerl (United States), Archbishop of Washington
17. Raymundo Damasceno Assis (Brazil), Archbishop of Aparecido
18. Kazimierz Nycz (Poland), Archbishop of Warsaw
19. Albert Malcom Ranjith (Sri Lanka), Archbishop of Colombo
20. Reinhard Marx (Germany), Archbishop of Munich

The four over-eighty “honorary” cardinals are:

1. Elio Sgreccia (Italy), former president of the Pontifical Academy for Life
2. Jose’ Manuel Estepa Llaurens (Spain), of the Military Ordinariate
3. Walter Brandmüller (Germany), former head of the Pontifical Committee for Historical Science
4. Domenico Bartolucci (Italy), former Maestro of the Sistine Chapel

Pave Benedikt skriver brev til prestestudenter

Katolsk, Paven /

I går ble det offentliggjort et brev fra pave Benedikt til alle katolske prestestudenter. Det kan leses i sin helhet på Vatikanets nettsider, og jeg tar med et utdrag her:

Dear Seminarians,
When in December 1944 I was drafted for military service, the company commander asked each of us what we planned to do in the future. I answered that I wanted to become a Catholic priest. The lieutenant replied: “Then you ought to look for something else. In the new Germany priests are no longer needed”. …..

The seminary is a community journeying towards priestly ministry. I have said something very important here: one does not become a priest on one’s own. The “community of disciples” is essential, the fellowship of those who desire to serve the greater Church. In this letter I would like to point out – thinking back to my own time in the seminary – several elements which I consider important for these years of your journeying.

1. Anyone who wishes to become a priest must be first and foremost a “man of God”, to use the expression of Saint Paul (1 Tim 6:11). For us God is not some abstract hypothesis; he is not some stranger who left the scene after the “big bang”. God has revealed himself in Jesus Christ. In the face of Jesus Christ we see the face of God. …

2. For us God is not simply Word. In the sacraments he gives himself to us in person, through physical realities. At the heart of our relationship with God and our way of life is the Eucharist. Celebrating it devoutly, and thus encountering Christ personally, should be the centre of all our days. …

3. The sacrament of Penance is also important. It teaches me to see myself as God sees me, and it forces me to be honest with myself. It leads me to humility. … Even when we have to struggle continually with the same failings, it is important to resist the coarsening of our souls and the indifference which would simply accept that this is the way we are. …

4. I urge you to retain an appreciation for popular piety, which is different in every culture yet always remains very similar, for the human heart is ultimately one and the same. Certainly, popular piety tends towards the irrational, and can at times be somewhat superficial. Yet it would be quite wrong to dismiss it. …

5. Above all, your time in the seminary is also a time of study. The Christian faith has an essentially rational and intellectual dimension. …. I can only plead with you: Be committed to your studies! Take advantage of your years of study! You will not regret it. Certainly, the subjects which you are studying can often seem far removed from the practice of the Christian life and the pastoral ministry. Yet it is completely mistaken to start questioning their practical value by asking: Will this be helpful to me in the future? Will it be practically or pastorally useful? The point is not simply to learn evidently useful things, but to understand and appreciate the internal structure of the faith as a whole, …

6. Your years in the seminary should also be a time of growth towards human maturity. It is important for the priest, who is called to accompany others through the journey of life up to the threshold of death, to have the right balance of heart and mind, reason and feeling, body and soul, and to be humanly integrated. ….

7. The origins of a priestly vocation are nowadays more varied and disparate than in the past. Today the decision to become a priest often takes shape after one has already entered upon a secular profession. Often it grows within the Communities, particularly within the Movements, … As a result, candidates for the priesthood often live on very different spiritual continents. It can be difficult to recognize the common elements of one’s future mandate and its spiritual path. For this very reason, the seminary is important as a community which advances above and beyond differences of spirituality. …

Dear seminarians, with these few lines I have wanted to let you know how often I think of you, especially in these difficult times, and how close I am to you in prayer. Please pray for me, that I may exercise my ministry well, as long as the Lord may wish. I entrust your journey of preparation for priesthood to the maternal protection of Mary Most Holy, whose home was a school of goodness and of grace. May Almighty God bless you all, the Father, the Son and the Holy Spirit.

From the Vatican, 18 October 2010, the Feast of Saint Luke the Evangelist.

Yours devotedly in the Lord, BENEDICTUS PP. XVI

Et helt annet perspektiv på Kirken

Katolsk /

Jeg ryddet opp i mine mange e-poster i dag tidlig, og kom over siste nyhetsbrev til «Også vi er kirken», der redaktør Anne Helene Utgaard skriver slik i lederen – og det er virkelig et helt annet persoektiv på Kirken enn det jeg har:

Kjære lesere,
Fra alle kanter av verden lyder nå ropet om reformer i kirken. Hva skal til for at kirkens hierarki vil lytte?

Katolske kristne forsøker å leve sitt liv under Åndens veiledning. Vi er Guds folk. Vi har noe å fortelle hierarkiet om våre tanker og erfaringer. Omkring i hele verden opplever katolikker at kirken framstår som stadig mer irrelevant i deres demokratiske og sekulariserte verden. Dens moralske veiledning gir ikke mening. Magisteriet bruker ekskommunisering for å disiplinere oss, men årsaken til disse tiltakene er ofte uforståelig, og Guds folk protesterer.

Det går en sterk bølge av fornyet klerikalisering gjennom kirken. Kristus sa at han var kommet for å tjene, ikke for å la seg tjene. Dette er også prestenes kall. Men nå er mange på vei opp på pidestallen igjen. Avstanden mellom Guds folk og dets tjenere øker. Men legfolk som ønsker å delta aktivt i lokalkirkens liv, føler seg mistenkeliggjort og passivisert. …. ….

Aftenposten skriver om ny katolsk helgen

Katolsk /

Den katolske kirke fikk søndag seks nye helgener, og Aftenposten (og andre norske aviser) skriver begeistret om én av dem:

Australia fikk sin første helgen
Nonnen Mary MacKillop ble søndag kanonisert og ble dermed Australias første helgen. Hun burde også bli skytshelgen for ofre for seksuelt misbruk i kirken, mener aktivister.

Mange tusen australiere hadde reist til Vatikanet for å overvære pave Benedikt XVIs kanonisering.

– Det er vidunderlig. Vi har alltid trodd at Mary var en helgen, sier Moya Campbell, en av 800 nonner fra ordenen Sankt Joseph-søstrene av det hellige hjerte. MacKillop var med å grunnlegge ordenen i 1867.

Kanoniseringen av MacKillop, som levde fra 1842 til 1909, er spesiell fordi hun i sin tid ble oppfattet som en bråkmaker og på et tidspunkt ble bannlyst fra den katolske kirken.

En av grunnene var at hun avslørte en prest som hadde begått overgrep mot en gutt, ifølge dokumenter som nylig er blitt kjent.

Det er bare i det siste at kirken har begynt å se på varslere som nødvendige, og hellige. Ofrene og ofrenes familie har nå fått noen de kan be til i sin kamp for rettferdighet og forsoning, skriver James Martin en katolsk kommentator i USA. Bannlysingen ble senere trukket tilbake

De seks nye hellige er: Stanislaw Soltys fra Poland, André Bessette fra Canada, Cándida María de Jesús Cipitria y Barriola fra Spania, Mary of the Cross MacKillop fra Australia, Giulia Salzano fra Italia og Camilla Battista da Varano fra Italia. HER kan man lese pave Benedikts preken under helligkåringsmessen.

Morgenblad-debatten

Generelt, Katolsk /

Med Ola Tjørhoms leserinnlegg i dagens Morgenblad (som kan leses her) regner jeg den debatten som avsluttet – selv har jeg i alle fall ikke tenkt å føre den videre.

Det kan like vel være på sin plass (for eventuelt nye lesere) å sitere hvordan jeg, som blogg-eier, introduserte dette temaet den 27. september – det opprinnelige innlegget med kommentarer kan leses her:

Det kom i dag et forslag til denne bloggen om at (anti)modernist-eden … bør gjeninnføres, for å få bukt med all modernisme, relativisme, liberalisme etc. i Kirken – og jeg fikk også dette forslaget fra noen andre katolikker for en ukes tid siden.

Eden kan leses under i engelsk utgave (fins den på norsk?), men personlig mener jeg at det er (i alle fall) to grunner til at den ikke kan innføres igjen. For det første avspeiler den den teologiske og filosofiske debatten og utfordringene for akkurat 100 år siden. Hvis den skulle brukes i vår tid, måtte den i alle fall oppdateres ganske dramatisk – selv om enkelte elementer selvsagt vil være de samme. For det andre ligger det i vår tid ikke til rette for at prester kan avkreves å underskrive en slik ed; jeg tror rett og slett ikke paven vil kunne klare å få alle prester til å underskrive den. Det må en svært lang og grundig forberedelse til, før man eventuelt kan gjeninnføre en ed av denne typen – om man ønsker det. Jeg har heller ikke hørt noen antydning om at pave Benedikt tenker å gjøre noe slikt. …

I en av kommentarene senere nevnte jeg også (29/9) et tredje argument mot å gjeninnføre eden: «(eden) hadde også den uheldige konsekvensen at det blant prester og teologer etter hvert ble et oppdemmet ønske om forandring – fordi deres hjerter ikke var helt med på eden de hadde sverget.»

JEG LEGGER OGSÅ INN HELE DEBATTEN I MORGENBLADET HER, SOM REFERANSE: …

Morgenblad-debattenLes mer »

Bispesynoden om Midtøsten

Katolsk, Paven /

The fourth synod of Benedict XVI’s papacy has begun… First the 255 attendees asked the Holy Sprit for the courage and honesty necessary to face the challenges of Christians in the Middle East.

Om kardinal Newman

Katolsk /

I forbindelse med saligkåringa av kardinal Newman i september ble det produsert en del materiale om Newman og hans liv i Birmingham, bl.a. flere videoer. Se materialet her.

Hva er Corpus Christi Watershed?

Katolsk, Liturgi /

Jeff Ostrowski leder Corpus Christi Watershed, og han forteller her hva dette nye liturgiske ressurssenteret tilbyr av materiale for Den katolske Kirke – både på latin og på engelsk. Arbeidet er mindre enn to år gammelt, og jeg har bare i begrenset grad vært klar over hva de gjør tidligere.

What is Watershed? • Interview with Jeff Ostrowski from Corpus Christi Watershed on Vimeo.

Her finner man en samling av videoer fra Corpus Christi Watershed.

Skroll til toppen