Liturgi

Hjelp til å følge med i Den hellige messe – 1958

I Barnas bønnebok fra 1958 (fra St Josephs Institutt, Oslo) er det fem sett med forklartinger og forbønner til hjelp for barna når de assisterer i messen. Slik begynner det første settet med forklaringer og bønner (som nesten uforandret også kan brukes i den nye messen):

Den hellige messe

I den hellige messe vil vi: tilbe Gud, lovprise Gud, takke Gud for alle hans velgjerninger, sone for våre synder.
Vi vil be om nåde og velsignelse fra Jesu korsoffer for oss selv og for andre.
Vi vil ta imot Guds nådegaver med et takknemlig hjerte. Vi vil vokse i Guds kjærlighet.
Vi ofrer til Gud Oss selv og vårt liv, alt det vi har og er. Men det er så lite.
Vi ofrer Jesus til Gud, så blir det en fullkommen offergave.
Vi ofrer oss med Jesus. Sammen med Jesus blir vi en offergave til Gud.
Gud tar imot vår gave og gir oss sin: Han gir oss Jesus i den hellige kommunion.

FØRSTE MESSE.

Presten har satt kalken på alteret. Han har åpnet messeboken. Nå går han ned til altertrinnene. Der ber han Gud om et rent hjerte og om forlatelse for sine synder.
I Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. Amen.
Kjære Gud, jeg takker deg fordi jeg kan være med i denne hellige messe. Hjelp meg å være andektig. Jeg vil følge med så godt jeg kan.
Kjære Gud, jeg ber deg om forlatelse for alle mine synder. Jeg angrer dem av hele mitt hjerte, fordi jeg har krenket deg. Du elsker meg og er så god mot meg.
Gi meg din nåde i denne hellige messe. Gjør meg from og god. Herre, miskunn deg!
Presten går opp til alteret idet han ber. Han går til høyre side av alteret, og nå leser han i den store messeboken.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen.
Presten står midt foran alteret. Han ber Gud om hjelp for seg selv og for oss alle. De syke ba Jesus om hjelp når de så Ham.
Herre, miskunn deg! Kristus, miskunn deg! Herre, miskunn deg! …

Alle forklaringene og alle bønnene til messen kan leses her.

TLM for første gang i en menighet – eksempel fra Polen

Fr Tim Finigan (i England) skriver på sin blogg:

For those of us who have the blessing of the usus antiquior regularly for some time now, it is a reminder of the patient work needed to bring about the re-sacralisation of the Liturgy especially through the enrichment that the old Mass can bring.

Deretter gjengir han beskrivelse fra Polen, der et ektepar gjerne ville ha en tradisjonell messe feiret på sin 15 års bryllupsdag, hvordan de fikk tillatelse av sognepresten, fikk hentet en prest fra en annen by, samt kantor og minstranter, og slik fikk feiret den tradisjonelle messen for aller første gang i denne 30 år gamle kirken. Les gjerne hele beskrivelsen selv HER.

Den hellige Albert den store

I dag leste jeg følgende om den hellige Albert den store (1208-1280) til matutin:

Albert, called the Great, because of his unusual learning, was was born at Lauingen on the Danube in Suabia and carefully educated from his boyhood. He left his country to study in Padua. While he was there he applied to entrance to the Dominicans. His uncle protested futilely against this step, but Blessed Jordan, master general of the Order of Preachers, encouraged it. When Albert had joined the friars, he was shining example of religious observance and devotion. He loved the Blessed Virgin Mary above all and burned with zeal for souls. To complete his studies he was sent to Cologne. Then he was made to professor at Hildesheim, at Freiburg and Ratisbone and at Strasburg. In the master’s chair at Paris, he earned a high reputation. He had Thomas Aquinas for his beloved disciple and was the first to perceive and predict the loftiness of his intellect. At Anagni, in the presence of the Pope Alexander IV, he refuted William, who had wickedly attacked the mendicant orders. Later he was made bishop of Ratisbone, where, in giving counsel and in settling disputes, he worked such wonders, as to deserve the title of peacemaker. He wrote many things about almost all branches of learning, especially the sacred sciences, and composed some famous works about the wonderful Sacrament of the altar. Famous for his virtues and for his miracles, he died in the Lord in the year 1280. By the authority of the pope a cult had long since been granted him in many dioceses and in the Order of Preachers, when Pius XI, willingly acceding to the desire of the Sacred Congregation of Rites, gave him also the title of Doctor and extended his feast to the Universal Church. Pius XII appointed him the heavenly patron with God of all those who study the natural sciences.

Katolsk.no har en grundig artikkel om den hellige Albert, der de bl.a. skriver:

… den mest berømte eleven (hans) var en ung italiensk mann ved navn Tommaso d’Aquino, mer kjent som den hellige Thomas Aquinas, som studerte hos Albert i fire år, først i Paris og deretter i Köln. Albert innførte Aristoteles’ system i teologien, og det er som banebryter for dette systemet i høymiddelalderens filosofi og teologi at han har størst betydning. Han la der grunnlaget som Thomas Aquinas bygger på. Thomas skulle videreutvikle sin lærers tenkning og bli en av de største skolastikere i middelalderen. Albert var den første vestlige teolog som gjorde et skarpt skille mellom tro og fornuft, og understreket begges verdi. …

Kommunion under begge skikkelser – fra USA

Jeg leste nylig om regler for når de troende kan motta kommunion under begge skikkelser, fra Phoenix, Arizona. Biskop Thomas Olmsted har i det siste prøvd å begrense bruken av kommunion under begge skikkelser – i USA har man typisk 10-12-14 ekstraordinære kommunionsutdelere og 6-8 kalker med Kristi blod i store menighetsmesser – men ser ikke ut til å lykkes med dette. Den samlede bispekonferansen i USA oppfordrer ganske sterkt til kommunion under begge skikkelser, og selv om biskop Olmsteds nye normer (under) på en måte er tydelige nok, så vil de nok ikke få særlige konsekvenser. Dette skriver han:

Conditions for the use of Holy Communion under both kinds:

i. The faithful present at Mass are properly catechized and continually receive catechesis regarding the dogmatic principles on the matter laid down by the Ecumenical Council of Trent.

ii. The ordinary ministers (i.e., priests and deacons) are able to purify all the sacred vessels either during or immediately following Dismissal of the people at the conclusion of the Mass.

iii. There exists not even a small danger of the sacred species being profaned.

iv. There is not such a large number of communicants that it is difficult to gauge the amount of wine for the Eucharist. There is no danger that more than a reasonable quantity of the Blood of Christ remains after distribution of Holy Communion.

v. There is an adequate number of ordinary ministers of Holy Communion for the distribution of Holy Communion. When this is not the case, there is an adequate number of properly deputed and trained extraordinary ministers of Holy Communion.

vi. The role of the Priest and Deacon as the ordinary ministers of Holy Communion is not obscured by an excessive use of extraordinary ministers of Holy Communion; the bond between the ministerial priesthood and the Eucharist is clearly manifest.

vii. There are no health concerns such as influenza or some other contagious disease that would deter the faithful from approaching the chalice.

viii. “The chalice should not be ministered to lay members of Christ’s faithful where…a notable part of the people continues to prefer not to approach the chalice for various reasons, so that the sign of unity would in some sense be negated.”

Jeg hadde tenkt å skrive noen private kommentarer til dette, men det får komme senere,

Si iniquitátes observáveris, Dómine, Dómìne, quis sustinébit?

«Dersom du vil se på misgjerninger: Herre, hvem kan da stå seg? For hos deg er tilgivelsen, Israels Gud. Fra det dype roper jeg til deg, Herre; Herre, hør min røst.»

Slik lyder inngansverset i søndagens messe (13/11 er 22. søndag etter pinse i den gamle kalenderen), og her er tekstene:

Filipperne 1:6-11
Brødre, jeg er viss på at han som begynte den gode gjerning i dere, vil fullføre den til Jesu Kristi dag. Det er også rett at jeg tenker slik om dere alle; for jeg bærer dere i mitt hjerte, og dere har alltid del i min glede, både i mine lenker og når jeg forsvarer og stadfester Evangeliet. For Gud er mitt vitne hvor jeg lengter etter dere alle i Jesu Kristi hjerte. Og det ber jeg om at deres kjærlighet mer og mer må øke i kunnskap og forstand, så dere velger det beste og er rene og ikke til forargelse, til Kristi dag, fulle av rettferdsfrukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris.

Matt. 22:15-21
På den tid gikk fariseerne bort og holdt råd om hvorledes de kunne fange ham i tale. Og de sendte sine egne disipler sammen med herodianerne til ham og lot dem si: «Mester, vi vet at du taler sant og lærer Guds vel i sannhet og ikke bryr deg om noen; for du gjør ikke forskjell på folk. Si oss hva du mener: Er det tillatt å gi keiseren skatt eller ikke?» Men da Jesus kjente deres ondskap, sa han: «Hyklere, hvorfor frister dere meg? Vis meg skattens mynt.» De rakte ham da en denar. Og Jesus sier til dem: «Hva er dette for et bilde og innskrift?» De sier til ham: «Keiserens.» Da sier han til dem: «Så gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.»

Les mer om messen søndag kl 19.00 her.

Ut intercessione beati Martini contra omnia adversa muniamur.

Slik leste jeg i dag til Matutin på festen for den hellige Martin av Tours:

Martin, born in Sabaria at Pannonia, was ten years old, when against his parents’ wishes he went to a Church and asked to be enrolled the catechumens. At fifteen he enlisted as soldier, and served first in the army of Constantius, and then in that of Julian. At eighteen, when he had given part of his cloak to a poor man at Amiens, he was strenghten by a wonderful apparition of Jesus Christ an eagerly received baptism. Then leaving the military life, he was received among the acolythes of Hilary, the bishop of Poitiers. Later made bishop of Tours, he built a monastery, where with eighty monks he lived in a most holy way for some time. When he was seized with severe fever at Candes, a village of his diocese, he had pity on his disciples, and thus prayed to God: «Lord, I am still necessary for your people, I will not refuse the labor.» Shortly after, when death was imminent, the enemy of mankind appeared him. «Why are you here, cruel beast?», said Martin. «You will find no deadly sin in me.» With those words he gave back his soul to God at the age od eighty one, famous for many miracles.

En mer verdig messefeiring – på engelsk

Det er bare to uker til den nye engelske messeoversettelsen skal tas i bruk – og Jeffrey Tucker skriver begeistret om dette:

… The language is completely different. What previously was choppy and plain is now extended and elegant. Options for prayers that aren’t even in the Latin edition have been eliminated. The incessant talk about “peace and love” that reflected the political-cultural concerns of 1970 are gone and replaced by actual English equivalents of the Latin. The language is generally higher and more prayerful. The text sounds like liturgy, sounds like Church, sounds like prayer, and the attempt to render all of this in dress-down-Friday prose is completely gone.

The overall effect is about more than the text, as important as that is. The really substantive change concerns the overall ethos of the Mass that will come through in the new language. It is serious, solemn, dignified, and even a bit remote in the way that mysterious and awesome things really should be. The sentence formulations are not like vernacular. They are elevated but without being affected.

Den nye oversettelsen vil også få betydning for musikken i messen, skriver Tucker, og der trengs det virkelig en revolusjon i de fleste engelskspråklige menigheter – ofte er ikke-katolikker blitt skikkelig sjokkert når de har overvært en katolsk messe, skriver han:

The biggest evidence of this change concerns the music. There is a long history in the Catholic Church of missteps in this regard. … The people involved in the production of the English version of the Third Edition of the Roman Missal got it right. They embedded the music as part of the text. You can hardly turn a page in this Missal without bumping into musical notation. This is just fantastic because it establishes a norm for both tunes and for the preferred style of the music to be used at Mass. This style is call chant. The prayers are all chant. The people’s parts are chanted. ….

This is just great because it solves a serious and major problem that currently exists within the Catholic Church: the music that is commonly employed in the liturgy works at cross purposes with the ritual itself. The establishment of a new (actually old) musical norm will have a gradual effect on the choices that the musicians make in the future. Pop music will not fit in well with a chanted Mass. There will be a gravitational pull toward making the entire Mass a chanted event, thereby fulfilling one of the goals of the Second Vatican Council to grant chant “first place” at Mass.

Now, in talking about these issues with reporters, I’ve noticed something that Catholics rarely talk about. The existing problems in the musical area are well known by these reporters. They’ve variously attended Mass with the expectation of hearing chant but come away with a sense of alarm or even shock that this is not what they heard. They tell me nightmare stories I’ve heard a thousand times, stories of amateur guitar quintets that strum away from the altar, stories of bongos and electric basses and trap sets, stories that make your hair stand on end and make you want to hide from embarrassment.

In some way, all these reporters, Catholic or not, are rooting for a dramatic change. They want the Catholic Church to be true to itself. …

Ny bok som bør bestilles

I mars 2012 gir Ignatius Press ut følgende bok som absolutt bør bestilles: Benedict XVI’s Reform: The Liturgy Between Innovation and Tradition, by Nicola Bux. Amazon.com omtaler boka slik:

When Benedict XVI reestablished the celebration of the older Latin Mass, voices of protest rose up from many sides. The widespread fear was-and is-that the Pope had revealed himself as the reactionary defender of tradition that many have accused him of being since he was the prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, the former Holy Office.

Defenders of Benedict XVI have responded to these objections by explaining that the use of the Tridentine Rite is not a «step backward» to pre-Vatican II times, but rather a step forward. Now the Church can see what the older rite offered in terms of beauty, reverence, and meaning and perhaps desire more of those elements in the ordinary form of the Mass.

A professor of theology and liturgy, the author of this book explains the motives behind the Pope’s decision to allow two forms of the Mass. He does this by turning to the Pope’s own theological and liturgical writings, but he also draws from his experiences on various Church commissions and in offices of the Roman Curia.

The author also brings to his subject an astute understanding of current social and spiritual trends both inside and outside the Church. Sensitive to modern man’s hunger for the sacred, he desires with Pope Benedict XVI that the Mass be first and foremost a place of encounter with the living God.

Tradisjonell messe i Peterskirkens sakramentskapell

Kardinal Castrillon Hoyos feiret lørdag 5/11 en pontifikal lavmesse i Peterskirkens sakramentskapell – for deldakere i Una Voces generalforsamling. Jeg fant følgende tekst og bilder av messen her:

… the historic Pontifical Low Mass celebrated by Cardinal Castrillon Hoyos for the delegates of the XXth FIUV General Assembly in the Blessed Sacrament Chapel. In his sermon His Eminence paid tribute to the important work of the FIUV but said that our primary work was in trying to make the voice of the Holy Father heard on the question of the true value and liberty of the Extraordinary Form of the Roman Rite.

Hjelp til å følge med i messen – i 1958

Når jeg nå ser på hvordan barn og voksne deltok i messen før 1960, kom jeg over et innlegg jeg postet på min blogg for nesten to år siden. Der skrev jeg bl.a.: Jeg har i det siste sett litt på BARNAS BØNNEBOK, utgitt på St Josephs institutt i 1958, med imprimatur fra biskop Mangers. … Boka inneholder også seks ulike oppsett av den hellige messen, som skal hjelpe barna til å følge med i messen (husk at man den gang brukte den tradisjonelle messen på latin). Den første av disse messene kan man se her (pdf-fil).

Jeg skal se litt mer på dette når jeg får tid – om mulig få skannet inn hele boka og gjøre den tilgjegelig i tekstformat.

Om å delta aktivt i (den tradisjonelle) messen

Et eksempel på hva man arbeidet med i Kirken før 1960; at menigheten skulle delta i messen på en passende måte, siterer jeg fra kapittel 8 i P. Boers bok fra 1945 om katolsk praksis:

Om aktivt å ta del i messen.

Det finnes bare en rett og riktig måte å overvære messen på. Vi må aktivt og personlig ta del i den ved å frambære messeofret i forening med Kristus og den forrettende prest.

Først og fremst i forening med Kristus. Offergaven i messen er Jesus Kristus. Under messens hellige offerhandling må du derfor først ofre Jesus til den himmelske Fader for å tilbe Ham, takke Ham, be Ham om nåde og miskunn og yte Ham fyldestgjøring for dine synder. Men du må huske på at offergaven i messen er ikke bare Jesus i sin individuelle personlighet. Kristus og Hans Kirke – som er «vi» – er jo ett. Når Kristus ofrer seg på ny under messens ritus blir vi alle ofret med Ham, – du også. Derfor må du personlig samtykke i å bli ofret med Jesus, du skal under messens offerhandling ofre deg selv sammen med Jesus til den himmelske Fader, og det på en praktisk måte. Du må ofre ditt daglige arbeide, dine vanskeligheter i dagens og ukens løp, dine lidelser, dine sorger og dine gleder, i ett ord: hele ditt liv.

Venner du deg til å ta del i messen på denne måten, da vil det gjøre hele ditt liv til en messe – ditt kristne liv lever du da i messeofrets kraft og nåde og ditt sinn blir mer og mer forvandlet til Kristi sinn.

Du skal imidlertid også frambære messeofret i forening med presten som forretter. Ta derfor din bønnebok – helst din messebok – i hånden og fordyp deg i den hellige handling ved å følge med i de tekster presten leser og de seremonier han utfører. Da først lærer du å utdype og fatte den hellige offerhandling og du blir ikke bare en tilhører eller et øyenvitne, men, som det seg hør og bør, en medofrende. Søk som medofrende å være så nær altret som mulig under messen. Finn deg en plass i en av benkene, helst fremme i kirken. De siste benker skal du overlate til anderledes-troende, som helst vil være ubemerket.

Som medofrende bør du overvære hele messen. Kom derfor i god tid til gudstjenesten – om søndagen før «Asperges me»! – Styrt ikke på dør straks presten har forlatt altret. Vent til han er gått inn i sakristiet eller, hvis det er høymesse, vent til sluttsalmen er sunget. Våre gudstjenester er ikke av lengre varighet enn at alle har tid til å ta del i dem fullt ut.

Paven til vesper i Serra San Bruno

Pave Benedikt deltok nylig i en vesper i Chiesa della Certosa i Serra San Bruno i Calabria. På the Chant Cafe (der jeg fant denne informasjonen) omtales musikken slik: «Here is a beautiful example of music in service of the Word – and contrary to what people believe, that music need not be complex. It only needs to assist in the prayer.»

Klikk på denne youTube-linken og alle videoene fra vesperen skal dukke opp – en etter en.

Messen og den moderne tid: Messen et møte med Gud

Jeg nevnte nylig boka “The Mass and Modernity” av P. Jonathan Robinson. Der innleder han et oppsummerende kapittel slik:

I will now spell out some of the consequences of my contention that the celebration of the Novus Ordo must be developed to include characteristics of the Old Rite. The most important of these characteristics is the capacity of the Old Rite to teach the transcendence of God and at the same time to inculcate a sense of Christ’s salvific work in the Mass through the operation of the Holy Spirit. The Old Rite does this in a variety of ways that lead the worshipper beyond the immediate ceremonies of the Rite itself to a contemplative encounter with «the nameless God of many names».

By contemplative here I mean an experience that is a largely wordless, serene, and attentive prayer to the presence of God. There is nothing extraordinary about this, and it is common to most people who pray and participate in the sacraments; the development of their prayer follows the traditional map of progress in prayer that is to move from the complex to the more simple. At the beginning, prayer consists in petition, meditation, and thanksgiving; but as it develops, it becomes less and less a matter of words, acts of the imagination, and motions of the will and develops into a loving attention to God ….

… This sort of prayer is not a substitute for liturgical prayer, but liturgical prayer should lead to it, and there ought to be enough silence and serenity in liturgical celebrations to allow it to develop. The liturgy is not supposed to lead to a mindless submersion of the individual in a communal experience; it should, on the contrary, leave the individual with a heightened sense of his own self and lead him deeper into the mystery of the God who revealed himself in Jesus Christ and who shares himself with us in the sacraments.

It is not solely the verbal aspects of the Mass that should help to develop this contemplative attitude. In the Eucharist the reality of the presence of the Paschal Mystery is impressed on the worshipper by the structure of the rite itself, by the position of the priest for the Eucharistic Prayer, by the choice of the readings from Scripture, by the use of a formal archaic language (Latin), as well as by the controlled movements and gestures of the officiants; and all these characteristics of the Eucharist help to develop the contemplative attitude. It is from this perspective on liturgy that von Balthasar speaks of the liturgical attitude as one «silent, recollected adoration».

A supporter of a more community-oriented liturgy ought to be quite willing to admit that the Old Rite did in fact encourage a liturgical attitude of «silent, recollected adoration» and that this is precisely what was wrong with it. …

Den moderne verden – og messen

Jeg har kjøpt meg en Kindle, og oppdaget at denne lille maskinen kan lese en (engelsk) tekst såpass greit at man kan lytte til en bok når man kjører bil el.l.. I går kjørte jeg til messer på Nesodden og Holmlia, og hørte da gjennom nesten halvparten av en ny bok.

Det er boka «The Mass and Modernity» av P. Jonathan Robinson, som er grunnleggeren av «the Oratory of St. Philip Neri» i Toronto, Canada. Han var tidligere filosofi-professor ved McGill Universitet i Montreal. Derfor er han «well-qualified to write a book on the relationship between the Catholic Mass and modern philosophy. His book is a history of modern philosophy from the point of view of its effects on theology and religious practice, a primer on the traditional theology of the Mass, a critique of much modern liturgical practice on the basis of that theology, and a set of recommendations for reform of the liturgy.»

Boka er utgitt av Ignatius Press i USA, og på deres nettsider beskrives boka slik:

Many in the Church have accepted modernity in their effort to speak to the modern world, and not nearly enough attention has been given to trying to disentangle the complex of ideas and half-formulated convictions that constitute this mind-set which is in fact contrary to Christianity.

The first aim of this book is to examine the origins and present day influence of modernity, and then to argue that there is nothing in the Christian’s concern for the modern world that requires accepting this damaging mind-set in connection with the highest form of worship, the Mass.

The second aim of the book is to show that that the sources of a genuine liturgical renewal are to be found in a heightened sense of the centrality of the Mass and a return to a theology compatible with the Catechism of the Catholic Church.

“Fr. Robinson’s book is a philosopher’s gift to the Catholic liturgy. He provides a thoroughly lucid account of the climate of ideas which handicaps the celebration of Catholic worship in the modern world. This is a diagnosis which shows just how far reaching must be the cure.” Fr. Aidan Nichols

Som vanlig er jeg aller mest interessert i liturgiske spørsmål, men her er det også mye å hente mht hvordan det moderne begynte å dominere Europa allerede på 1700-talet, bl.a. gjennom filosofene Hume, Kant og Hegel. Liturgisk er p. Robinson ikke tradisjonalist, han ønsker heller å reformere den nye messen i tradisjonell retning – men i praksis ønker han å ta opp igjen svært mye av den gamle tradisjonen. Jeg kommer med et par eksempler som viser dette om ikke lenge.

Omnipotens et misericors Deus, universa nobis adversantia propitiatus exclude

Dagens tekster – 32. søndag i kirkeåret – handler om (1 – første lesning) å være vise, slik at vi vet hva som er viktig i livet, (2 – andre lesning) om det evige liv, hva som skjer når dette jordeliv er slutt, og (3) i evangeliet om de fem kloke og de fem tåpelige ternene/jomfruene. Jeg tar i prekenen i dag eksempelet fra dåpslyset, som tennes for oss når vi blir døpt, men så må vi gi det næring gjennom vårt liv ved Kirkens sakramenter, ved bønn, et godt liv etc. – slik at vi kan være klar til å møte Herren når han kommer igjen. Som evangelieverset uttrykker det: «Så våk da! For Menneskesønnen kan komme i den time dere minst venter det.» (De norske tekstene og bønnene kan leses her.)

Father Z. skriver også om denne søndagen, og legger stor vekt på de åndelige våpen vi må bruke i kampen mopt det onde. Han analyserer også kollektbønnen grundig – se denne på ulike språk og oversettelser nedenfor:

Latin:
Omnipotens et misericors Deus,
universa nobis adversantia propitiatus exclude,
ut, mente et corpore pariter expediti,
quae tua sunt liberis mentibus exsequamur.

Norsk:
Allmektige og miskunnsrike Gud,
hold nådig borte alt som kan skade oss,
så vi frigjort på legeme og sjel kan følge din vilje.

Literal English translation:
Almighty and merciful God,
having been appeased, keep away from us all things opposing us,
so that, having been unencumbered in mind and body equally,
we may accomplish your things with free minds.

English 1973:
God of power and mercy,
protect us from all harm.
Give us freedom of spirit
and health in mind and body
to do your work on earth.

English 2011:
Almighty and merciful God,
graciously keep from us all adversity,
so that, unhindered in mind and body alike,
we may pursue in freedom of heart
the things that are yours.

Hvordan oppfører man seg i den tradisjonelle messen?

Når vi feirer den tradisjonelle latinske messen er det stadig noen som spør hvordan man ksla oppføre seg i messen – stå, sitte, korse seg etc. For å finne ut dette, er det vel mest fornuftig å se hvordan man gjorde dette da denne messen var i vanlig bruk. Jeg viser derfor til boka: KATOLSK PRAKSIS, aV D. J. BOERS O.F.M. – ST. OLAVS FORLAG OSLO 1945 . Der tar jeg med et sitat fra Kap. 08: Alterets hellige sakrament:

Hvilke seremonier skal du utføre under messen?

Når presten tar til med trinnbønnen, gjør du sammen med ham andektig korsets tegn. Ved begynnelsen av dagens evangelium står du opp, legger venstre hånd på brystet og gjør med den høyre hånds tommelfinger – idet du holder de andre fingre utstrakt – et lite kors på pannen, på munnen og på brystet. Samtidig kan du be Gud om nåde til å fatte Hans ord med din forstand, å bekjenne det med munnen og til trofast å bevare det i hjertet. Det samme bør du gjøre straks før presten leser evangeliet fra prekestolen.

Når Jesu hellige navn nevnes, og når «Gloria Patri» eller «Ære være Faderen» blir bedt eller sunget, bør du ærbødig bøye ditt hode. Under «Credo» eller trosbekjennelsen skal du stå – i alle fall, når den synges i høymessen.

Under forvandlingen skal du ærbødig bøye ditt hode, men du bør se opp når den hl. hostie og kalken løftes til tilbedelse. Be da sakte for deg selv, i ydmykhet og troens ånd: «Min Herre og min Gud».

Ved kommunionen, når ministranten ringer tre ganger til «Domine non sum dignus», slår du deg tre ganger for brystet idet du ber: «Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet.»

Når presten på slutten av messen velsigner de tilstedeværende, kneler du, bøyer ditt hode og gjør samtidig korsets tegn.

Ved messens siste evangelium står du opp og gjør et lite kors på pannen, munnen og brystet som ved det første evangelium. Hvis messens siste evangelium er begynnelsen av Johannesevangeliet, – og det er det som oftest – kneler du sammen med presten ved ordene: «Og Ordet er blitt kjøt», og reiser deg straks opp igjen. Det er derfor feilaktig å forbli knelende fra disse ord av.

Etter den stille messe blir det alltid bedt noen bønner på morsmålet. Du må be disse bønner sammen med de andre som er til stede. La denne bønn være mer enn en mumlen som ingen kan høre. Be ihvertfall så tydelig at du klart kan høre og forstå dine egne ord.

Ved den stille messe skal du, om mulig, helst knele hele tiden. Kun ved evangeliet står du opp. Skulle du ha vanskelig for å knele hele tiden, kan du sitte mellom evangeliet og sanctus samt etter kommunionen like til velsignelsen blir gitt.

Ved høymessen kneler du, når presten ber eller synger, og du sitter når presten sitter, samt under prekenen. Du kan også sette deg under offertorium inntil presten begynner prefasjonen, samt etter prestens kommunion til han meddeler velsignelsen.

Ved levittmessen. Når messen forrettes av en prest med to geistlige som assistenter – selebrant med diakon og subdiakon – kalles det en levittmesse. For denne gjelder de samme regler som for en alminnelig høymesse. Kun bør du ikke stå når den forrettende prest leser messens første evangelium, men vente til diakonen synger det.

Ved pontifikalmesse. Når biskopen selebrerer høytidelig, kalles det en pontifikalmesse. Her gjelder det samme som ved en levittmesse. Når biskopen går gjennom kirken i høytidelig prosesjon både før messens begynnelse og etter dens slutt, mottar en hans velsignelse knelende.

Hissig debatt om den engelske oversettelsen av messen – igjen

“What can explain such a glaring howler? Why was it not spotted early on, rather than left to appear in a lavishly produced final text? Are priests expected to read the prayer as printed? . . . . « kan vi lese i the Tablet (s19-29), på PrayTell-bloggen (som stadig raser over den nye oversettelsen), og hos Father Z (som gir en god oversikt over hvordan teksten egentlig skal forstås).

Bønnen man slik diskuterer er postkommunionbønnen (jeg liker ikke begrepet «avslutningsbønn» i vår messebok, det er ikke presis) på første søndag i advent. Under viser jeg den latinske originalen (nykomponert i 1969, men fra to gamle kilder – se mer om det hos Father Z.), samt noen oversettelser på engelsk og norsk. Den engelsk oversettelsen fra 1973 er nesten latterlig forkortet (det er jo også grunnen til at de trengte en ny oversettelse), mens den norske oversettelsen har med det meste – men ikke alt, ikke «frequentata».

Latin:
Prosint nobis, quaesumus, Domine, frequentata mysteria,
quibus nos, inter praetereuntia ambulantes,
iam nunc instituis amare caelestia et inhaerere mansuris.

Svært bokstavelig oversettelse:
May they be profitable for us, we beg You, O Lord , these oft celebrated sacramental mysteries,
by which You instruct that we, walking amidst the things that are passing away,
would now in this very moment love heavenly things and cleave to the things that will endure.

I norsk messebok:
Herre, vi ber deg: La den hellige handling vi har feiret, bli oss til gavn.
Midt i en forgjengelig verden lærer du oss å elske det som hører himmelen til,
og bygge på det som varer evig.

Engelsk 1973:
Father, may our communion teach us to love heaven.
May its promise and hope guide our way on earth.

Engelsk 2011:
May these mysteries, O Lord, in which we have participated,
profit us, we pray, for even now, as we walk amid passing things,
you teach us by them to love the things of heaven and hold fast to what endures.

Uenigheten går på hvordan «them» i siste linje skal forstås; det refererer ikke til «passing things» i andre linje, men til «these mysteries» i første linje. Jeg er enig i at dette kan misforstås, og min erfaring er at slikt misforstås lettere på engelsk enn på norsk.

Men en videre debatt handler også om disse bønnene – som på latin ofte er ganske kompakte og kompliserte – egentlig bør forenkles så veldig. Kanskje man ikke skal forvente at de vil forstås umiddelbart når de høres sunget (eller sagt).

Hellige Karl Borromeus – be for oss!

Slik lyder kollektbønnen i dag, minnedagen for den hellige Karl Borromeus, erkebiskop i Milano, som levde fra 1538-1584:

V. Dómine exáudi oratiónem meam.
R. Et clamor meus ad te véniat.
Orémus
Ecclesiam tuam Domine sancti Caroli Confessoris tui atque Pontificis continua protectione custodi: ut sicut illum pastoralis sollicitudo gloriosum reddidit; ita nos eius intercessio in tuo semper faciat amore ferventes. Per Dóminum nostrum Iesum Christum, Filium tuum: qui tecum vivit et regnat in unitáte Spíritus Sancti Deus, per ómnia sæcula sæculórum.
R. Amen.

Katolsk.no har også en grundig stykke om ham, der de bl.a. skriver:

Om kvelden den 3. november 1584 døde han fredelig, bare 46 år gammel, i armene på sin walisiske skriftefar Griffith Roberts. Hans siste ord var: «Se, Herre, jeg kommer. Skje din vilje».

Da kirkeklokkene i domkirken forkynte budskapet om overhyrdens død, brøt det ut en så stor forvirring som om en fiende hadde besatt byen. Overalt lød klageskrik og tårer. Særlig de fattige, som Karl hadde vært som en far for, var utrøstelige. Det var en så stor trengsel for å se den døde at man måtte slå i stykker veggene for å gi massene en utgang. Rekviemmessen ble feiret av kardinal Nicolò Sfondrato den 7. november. Selv hadde Karl angitt begravelsesstedet og en enkel gravskrift, og han ble bisatt om natten i krypten i domkirken i Milano. I kirken San Carlo i Arona er det et relikvar med en kopi av hans dødsmaske. Snart etter ble folket enige om å bygge et monument for ham, en 28 m høy statue på en 14 m høy sokkel. Statuen ble kalt «Carlone» eller «Store Karl».

Det oppsto straks en spontan kult, og på ettårsdagen for hans død feiret folket allerede dagen som en stor fest, og den helliges kult økte fra år til år, og oppsiktsvekkende undre skjedde på hans grav. Tilstrømningen til graven var så stor at steinen som dekket den, måtte omgis av et gjerde for å beskytte den fra den folkelige fromme entusiasmen. Det stoppet ikke folk fra å dekke den beskjedne gravsteinen med de mest dyrebare gaver. Ringer, halskjeder, perler, rubiner, diamanter, massive lamper av gull eller sølv var vanlige gaver. I 1610 var det 10.891 votivgaver i sølv og 9.618 dyrebare gaver ved Karls grav.

Etter at Karls saligkåringsprosess var godt i gang, ble to biskoper delegert av Roma sendt til Milano for å identifisere Karls legeme. I tyve år og fire måneder hadde han ligget i sin beskjedne grav under gulvet i domkirken i en kiste av bly og en annen av tre. Stedets naturlige fuktighet hadde korrodert overflatene på begge kistene, slik at fuktigheten hadde trengt helt inn til Karls legeme. Den 6. mars 1606 ble kisten åpnet i nærvær av de to biskopene, kardinal Federico, Msgr Bascape og to notarer for identifikasjonen. Disse bevitnet at Karls legeme fortsatt var intakt til tross for kistenes tilstand. Legemet ble flyttet midlertidig til det søndre sakristiet, hvor det ble i ett år, omhyggelig voktet. Gravsteinen ble erstattet av et jerngitter, og hvelvet ble gjort om til et lite oratorium hvor det ble lest messe. Den 7. mars 1607 ble Karls legeme, kledd i nye gevanter og lagt i nye kister av bly og tre, brakt tilbake til sitt opprinnelige hvilested.

Tidlig på 1600-tallet ble det beskjedne oratoriet omskapt av Richino til et praktfullt åttekantet kapell. Relikviene hviler nå på et sølvalter, som ble gitt i gave av kong Filip IV av Spania. Under undersøkelsen av relikviene i 1880 så man at Karls legeme var blitt balsamert på vanlig måte kort etter døden, men dette kunne ikke være direkte ansvarlig for bevaringen av legemet nesten 300 år etter den helliges død. Da kardinal Giovanni Battista Montini, den senere pave Paul VI (1953-78), var erkebiskop av Milano, ble Karls ansikt dekket av en sølvmaske på hans anmodning. Legemet, fortsatt bevart, er kledd i pontifikale gevanter utsmykket med edelsteiner. Hans hjerte oppbevares i kirken San Carlo al Corso i Roma. …

Bildet under er fra engelske Wikipedia og er fra Karl Borromeus’ krypt i domkirken i Milano.

Dominikanerne søkte i april 1969 om å få bruke den romerske liturgien

I siste del av «History of the Dominican Liturgy», som omhandler årene 1946-1969, skriver Fr. Augustine Thompson, O.P. først om hva som skjedde rett etter konsilet med tidebønnene – i 1965:

Another petition to the Congregation asked that individual houses be given the right to adopt the Roman Office in the vernacular, should they wish to do so. Finally, the Liturgical Commission, now under the presidency of Fr. Vincent de Couesnongle, was to draw up plans to reform liturgy so that it «match the actual experience of worship and spirituality.» …

During the next two years, the Order and the provinces struggled to enact reforms in discipline, life, and worship. The traditional lay brothers’ habit was abolished so that all friars, priest or lay, would dress the same.[93] New prefaces were provided for the Mass following Roman models. A supplement to the Breviary was published, including rubrical changes and new saints. But perhaps the most revolutionary changes in this period involved the general introduction of the vernacular and the Romanization of the Dominican chant. In the wake of the council, the Congregation of Rites was barraged with questions and petitions from religious orders with choral obligation asking if they could institute a wholly vernacular Office and drop the use of Gregorian chant. Citing the conciliar decree preserving the use of Latin and chant in just such cases, the Congregation generally said no, but hedged this prohibition with so many exceptions that it ceased to apply in most cases. ….

Litt senere – i 1969 – kom den endelige avskjeden med den dominikanske ritusen:

Acting on the recommendation of the Liturgical Commission of the Order under the presidency of Fr. Alfonso d’Amato of the Lombard Province, the chapter commissioned the Master General, Fr. Aniceto Fernandez, to request permission from what was now called the «Sacred Congregation for Divine Worship» to allow the Order to adopt the Roman Rite. He was also asked to create a new commission to examine the old liturgical and musical books of the Order to see what elements might be suitable for use with the new liturgy. Fr. Fernandez convened an extraordinary session of his Council on 3 April 1969. At it, Fr. Ansgar Dirks, as representative of the Liturgical Commission, gave a report explaining what changes the adoption of the new Roman Rite then in preparation would entail, and the council voted to accept the commission’s recommendation to adopt that Rite as that of the Order.

The Master forwarded a petition to that effect to the Congregation. On 2 June 1969, permission was formally granted, to come into effect on 18 November 1969. Fr. Fernandez communicated this news by letter to the provincials of the Order. For the Roman Masses celebrated in Gregorian chant, the chants of the old Dominican Gradual might still be used, «until some other accommodation can be found.» The new Roman Missal then in preparation might replace the old one when it came into effect on 30 November 1969, and its celebration in vernacular might begin as soon as bishops’ conferences approved vernacular translations. Until those developments the older Roman Mass, as currently reformed, was to be celebrated, whether in Latin or the vernacular. Fr. Fernandez did especially emphasize that, according to the terms of the rescript, permission to use the old Dominican liturgy might be given by provincials to priests of their provinces and by the Master to priests of the whole Order. But, for the Order as a whole, the Liturgy of Humbert was now a thing of the past.

Mange artikler om historien til den dominikanske kiturgien kan leses her.

Den tradisjonelle dominikanske liturgi i dag

Det har dukket opp spørsmål om den tradisjonelle dominikanske liturgi, om og hvor den brukes i vår tid. Jeg har hørt at noen (sannsynligvis ganske få) personer har bedt om at den kan brukes også i St Dominikus her i Oslo, men så langt har det ikke skjedd (så vidt jeg vet). Jeg vil her vise til en artikkel om dette skrevet av Fr. Augustine Thompson, O.P., professor ved the Dominican School of Philosophy and Theology i Berkley, California – les om ham her. Det virker som det er i USAa vestre (dominikanske) provins at interessen for denne ritusen har vært størst. Fr. Thompson skriver:

Readers often ask about where they can attend celebrations of the Dominican Rite Mass and what its canonical status is now. … in the Western Dominican Province, the traditional Dominican Rite has been celebrated publicly continuously since 1969. … from 1969 on the the rubrics to be followed were those of 1965 as revised to 1969. But after 1988, we of our province who celebrated the traditional Rite reverted to those of 1962, since the Order follows the discipline of the Roman Rite, as the «Mother Rite.» In that year Ecclesia Dei Afflicta provided that those celebrating the traditional Roman Rite were to follow the rubrics of 1962. I remember that change well since I had permission to celebrate the traditional Dominican Rite from the time of my ordination in 1985. I mention this only because it seems, from Fr. Pius’s summary, that some priests (of the Eastern Province?) who received permission to celebrate the traditional Dominican Rite in 1969 seem to be using the rubrics of that time. In any case, as the Master of the Order Carlos Azpiroz Costa explained in his «State of the Order Report» to the Dominican General Chapter of 2010, those using the Dominican Rite Missal are to follow the rubrics of 1962.

Since readers will no doubt ask which Western Dominican apostolates currently have regular or occasional public celebrations of the Dominican Rite. So here is a summary: Dominican School of Philosophy and Theology, Berkeley CA Anchorage AK, Portland OR, Seattle WA, St. Thomas Aquinas College, and Oakland CA. …

NLM-bloggen har en egen kategori for den dominikanske ritus, og det fins også en egen blogg for den tradisjonelle dominikanske ritus.

Skroll til toppen