Liturgi

Erkebiskop Thomas E. Gullickson er pavens nuntius på Antillene skrev i juli 2009 om hvordan han hadde begynt å feire messen ad orientem i sit eget kapell:

I am finally coming to grips with the invitation from people I respect, first and foremost from the then Cardinal Joseph Ratzinger and now Pope Benedict XVI, to look again at certain aspects of the last forty years of liturgical reform and specifically for me as a priest and bishop to look at the question of the best stance for the priest when praying the Eucharistic Prayer at Mass. …

I really am convinced that praying the Eucharistic Prayer ad Orientem makes more sense and is therefore better. I will celebrate that way in my chapel. In other chapels and churches, when I am invited, I will celebrate as is the custom there. Remember, the Holy Father has decided to teach by example in this case. …

Sist søndag holdt samme erkebiskop en preken der han bl.a. undret seg over at pave Benedikts ønsker om liturgien ikke altid blir fulgt opp:

… Why, even three years after the issuance of Summorum Pontificum (just to name one example), are well-meaning lay folk still treated with such great disdain … When the Holy Father speaks of his will to see these two forms of the Roman Rite (ordinary and extraordinary) enrich each other, when he and others express eagerness for a recovery of the sense of the sacred in our churches and in how we worship, I am convinced that he has indicated the true nature of the rupture which has indeed occurred and needs to be mended or healed. You would think that those in communion with the Pope would seek to understand him and embrace his point of view. …

Tips fra The New Liturgical Movement.

Dette er bilder av en messe biskopen av Toulouse feiret 16. januar i år – jeg har spesielt vanskelig for å forstå hva som skjer i det første bildet. (Det ser ut til å være under slutten av den eukaristiske bønn, under «Ved ham, og med ham og i ham …», og ingenting annet skal ved da løftes opp til Gud enn Kristi eget fullkomne offer!) Les mer om dette her.

Hos zenit.org kunne vi lese følgende fredag – om feiringen av liturgien – de skrev også noe lignende for noen få dager siden:

The Catechism of the Catholic Church reads: «In the liturgy of the New Covenant every liturgical action, especially the celebration of the Eucharist and the sacraments, is an encounter between Christ and the Church» (CCC, No. 1097). … In this encounter the initiative, as ever, is the Lord, who presents himself in the heart of the Church, risen and glorious. In fact, «if the figure of Christ does not emerge in the liturgy, who is its principle and is really present to make it valid, we would no longer have the Christian liturgy, completely dependent on the Lord and sustained by his creative presence» (Benedict XVI, To the Bishops of Brazil [North 2], April 15, 2010). …

… The liturgy, and in a special way the Eucharist, «is the encounter and unification of persons; the Person, however, who comes to meet us and desires to be united to us is the Son of God» (Benedict XVI, To the Roman Curia, Dec. 22, 2005). The individual and the community must be aware of being before him who is thrice Holy. Hence, the necessary attitude is one full of reverence and of a sense of wonder, which gushes from knowing oneself in the presence of the majesty of God. Was this not perhaps what God intended to express when he ordered Moses to take off his sandals before the burning bush? …

In reality, physical gestures express and promote «the intention and spiritual attitude of the participants» (General Instruction of the Roman Missal, No. 42), and enable one to overcome the danger that snares every Christian: habit …

Because of this, «a convincing sign of the effectiveness that the Eucharistic catechesis has on the faithful is surely the growth in them of the sense of the mystery of God present among us. This can be verified through specific manifestations of reverence toward the Eucharist, to which the mystagogic way should introduce the faithful» (Benedict XVI, «Sacramentum Caritatis,» No. 65). …

We see in the first place genuflection, which is done «by bending the right knee to the ground, signifies adoration, and therefore it is reserved for the Most Blessed Sacrament, as well as for the Holy Cross from the solemn adoration during the liturgical celebration on Good Friday until the beginning of the Easter Vigil.» (General Instruction of the Roman Missal, No. 274). The bowing of the head instead means reverence and honor. …

Father Juan Silvestre is a professor of liturgy at the Pontifical University of the Holy Cross and a Consultor of the Congregation for Divine Worship and the Sacraments, as well the Office of Liturgical Celebrations of the Supreme Pontiff.

P. Nicola Bux skriver hos zenit.org om hvordan presten på mange måter uttrykker møtet med det hellige når han feirer messen:

Faith in the presence of the Lord, and in particular in his Eucharistic presence, is expressed in an exemplary manner by the priest when he genuflects with profound reverence during the Holy Mass or before the Eucharist.

In the post-conciliar liturgy, these acts of devotion have been reduced to a minimum in the name of sobriety. The result is that genuflections have become a rarity, or a superficial gesture. We have become stingy with our gestures of reverence before the Lord, even though we often praise Jews and Muslims for their fervor and manner way of praying.

More than words, a genuflection manifests the humility of the priest, who knows he is only a minister, and his dignity, as he is able to render the Lord present in the sacrament. However, there are other signs of devotion.

When the priest extends his hands in prayer he is indicating the supplication of the poor and humble one. … In proceeding to the altar, the priest must be humble, not ostentatious, without indulging in looking to the right and to the left, as if he were seeking applause. Instead, he must look at Jesus; Christ crucified is present in the tabernacle, before whom he must bow. …

The reverent kiss of the altar follows and eventually the incense, the sign of the cross and the sober greeting of the faithful. Following the greeting is the penitential act, to be carried out profoundly with the eyes lowered. In the extraordinary form, the the faithful kneel, imitating the publican pleasing to the Lord. …

He will touch the holy gifts with wonder … He will bow his head over the bread and the chalice in pronouncing the consecrating words of Christ and in the invocation of the Holy Spirit (epiclesi). He will raise them separately, fixing his gaze on them in adoration and then lowering them in meditation. He will kneel twice in solemn adoration. …

After communion, silence for thanksgiving can be done standing, better than sitting, as a sign of respect, or kneeling, if it is possible, as John Paul II did to the end when he celebrated in his private chapel, with his head bowed and his hands joined. He asked that the gift received be for him a remedy for eternal life, as in the formula that accompanies the purification of the sacred vessels; many faithful do so and are an example. …

I en kommentar her på bloggen ble det interessant nok sagt at: «I Norge foregår den katolske samtalen om liturgens plass ved alteret mot en bakgrunn der Den norske kirke først nå kan komme til å innføre på bred front den praksis som Den katolske kirke nå har begynt å nyansere. Det innebærer at brede lag av det norske folk fortsatt ikke er vant med annet enn at liturgen er vendt vekselvis mot øst og mot menigheten.»

Ja, det oppleves som et ganske stort paradoks at det er Den norske kirke og ikke Den katolske Kirke i Norge som har beholdt det tradisjonelle aleteret og tradisjonen med å knele ved mottakelsen av kommunion. I Den norske kirkes arbeid med liturgien hadde det kommet signaler om at dette nå endelig skulle forandres, men da høringssvarene hadde kommet inn i fjor, viste det seg at man i ganske stor grad ville videreføre tradisjonen. (Og det gjelder også i diskusjonen om forholdet mellom gudstjenesten som et møte med Gud og dens fokus på det menneskelige fellesskapet.) Slik skrev Vårt Land om dette i mai 2010:

Det forrige utkastet til ny gudstjenste la sterke føringer for at presten skulle stå vendt mot folket ved et alter midt i rommet under bønn. Det nye utkastet betyr en oppvurdering av dagens praksis (vendt ‘mot øst’), og dermed en likestilling av de to forslagene. …

Mange tunge instanser hadde reagert på at gudstjensten, slik den fremsto i høringsforslagene, i for stor grad hadde et fellesskapsbekreftende og menneskesentrert preg. Det gikk på bekostning av gudstjenesten som møteplass med det hellige. I det reviderte forslaget er Guds-orienteringen tydeligere understreket …

Et annet spørsmål, var om det skulle bli større åpning for alternative måter å dele ut nattverden på. En forsøksordning har innebært at mange menigheter har droppet knelingen ved alterringen, og i steden delt ut nattverden ved at folk stiller seg i kø, mottar brødet og dypper det i vinen. … Utkastet innebærer ikke noen stor nyåpning og godkjenning av dette. …

Avslutningsvis skriver biskop Edward Slattery (se også del 1 og del 2 følgende om hvorfor messen (dsv. fra offertoriet fram til kommunionen) helst bør feires»ad orientem»:

Recovering the Sacred

Even before his election as the successor to St. Peter, Pope Benedict has been urging us to draw upon the ancient liturgical practice of the Church to recover a more authentic Catholic worship and, for that reason, I have restored the venerable ad orientem position when he celebrates Mass at the Cathedral.

This change ought not to be misconstrued as the Bishop “turning his back on the faithful,” as if I am being inconsiderate or hostile. Such an interpretation misses the point that by facing in the same direction, the posture of the celebrant and the congregation makes explicit the fact that we journey together to God. Priest and people are on this pilgrimage together.

It would also be a mistaken notion to look at the recovery of this ancient tradition as a mere “turning back of the clock.” Pope Benedict has spoken repeatedly of the importance of celebrating Mass ad orientem, but his intention is not to encourage celebrants to become “liturgical antiquarians.” Rather, His Holiness wants us to discover what underlies this ancient tradition and made it viable for so many centuries, namely, the Church’s understanding that the worship of the Mass is primarily and essentially the worship which Christ offers to His Father.

Hele artikkelen kan leses her.

Biskop Edward Slattery fortsetter sin artikkel med følgende argumenter:

Facing the same direction

From ancient times, the position of the priest and the people reflected this understanding of the Mass, since the people prayed, standing or kneeling, in the place which visibly represented Our Lord’s Body, while the priest at the altar stood at the head as the Head. … celebrant and congregation faced the same direction, since they were united with Christ in offering to the Father Christ’s unique, unrepeatable and acceptable Sacrifice. …

Multiple advantages

Having the priest and people celebrate Mass ad orientem was the liturgical norm for nearly 18 centuries. There must have been solid reasons for the Church to have held on to this posture for so long. And indeed there were! First of all, the Catholic liturgy has always maintained a marvelous adherence to the Apostolic Tradition. We see the Mass, indeed the whole liturgical expression of the Church’s life, as something which we have received from the Apostles and which we in turn are expected to hand on intact.

Secondly, the Church held on to this single eastward position because of the sublime way it reveals the nature of the Mass. Even someone unfamiliar with the Mass who reflected upon the celebrant and the faithful being oriented in the same direction would recognize that the priest stands at the head of the people, sharing in one and the same action, which was — he would note with a moment’s longer reflection — an act of worship.

An innovation with unforeseen consequences

In the past 40 years, however, this shared orientation was lost; now the priest and the people have become accustomed to facing in opposite directions. The priest faces the people while the people face the priest, even though the Eucharistic Prayer is directed to the Father and not to the people. …

… Unfortunately this change had a number of unforeseen and largely negative effects. First of all, it was a serious rupture with the Church’s ancient tradition. Secondly, it can give the appearance that the priest and the people were engaged in a conversation about God, rather than the worship of God. Thirdly, it places an inordinate importance on the personality of the celebrant by placing him on a kind of liturgical stage. …

Les hele biskop Slatterys artikkel her.

Jeg tenker stadig mye på om det er mest passende at presten ser på menigheten når han bærer fram messens hellige offer, og kommer stadig tydeligere til den konklusjonen at det er det ikke. Jeg skal prøve å formulere noen grundigere tanker om dette om ikke lenge, og da betgynne med å vise at det er en misforståelse (som mange trodde fram til 80-tallet, og som dessverre flere fortsatt tror) å tro at i den første kristne tid feiret man messen rundt et bord, med biskopen/presten vendt mot de troende.

I denne omgang vil jeg bare (på nytt) nevne biskop Slattery i Tulsa, Oklahoma, som i september 2009 sluttet å feire messen vendt mot menigheten i sin egen domkirke, og som i forindelse med det skrev:

Because the Mass is so necessary and fundamental to our Catholic experience, the liturgy is a constant topic in our conversation. That is why when we get together, we so often reflect upon the prayers and readings, discuss the homily, and – likely as not – argue about the music. The critical element in these conversations is an understanding that we Catholics worship the way we do because of what the Mass is: Christ’s sacrifice, offered under the sacramental signs of bread and wine.

If our conversation about the Mass is going to “make any sense,” then we have to grasp this essential truth: At Mass Christ joins us to Himself as He offers Himself in sacrifice to the Father for the world’s redemption. We can offer ourselves like this in Him because we have become members of His Body by Baptism.

We also want to remember that all of the faithful offer the Eucharistic Sacrifice as members of Christ’s body. It’s incorrect to think that only the priest offers Mass. All the faithful share in the offering, even though the priest has a unique role. He stands “in the person of Christ,” the historic Head of the Mystical Body, so that at Mass, it is the whole body of Christ – Head and members together that make the offering. …

I fortsettelsen av denne noe overraskende innledningen (overraskende fordi han legger stor vekt på de troende) argumenterer han videre med at biskopen/ presten og menigheten derfor bør vende seg samme vei. Jeg tar med mer av hans argumentasjon om ikke lenge, men les gjerne selv hans artikkel her.

Jeg mener det som står i overskrifta også rent generelt og prinsipielt, men da jeg feiret messen fredag kveld, var den første eukaristiske bønn av flere grunner ekstra passende:

Jeg var bedt om å be for en syk person, den første eukaristiske bønn er den eneste som har en egen plass for dette: » .. Kom i hu, Herre, dine tjenere(inner) .. »

I evangeliet i går hørte vi om de tolv apostlene Jesus valgte, og den første eukaristiske bønn nevner alle disse: «.. dine salige apostler og martyrer, Peter og Paulus, Andreas, Jakob, Johannes, Tomas, Jakob, Filip, Bartolomeus, Matteus, Simon og Taddeus ..»

I går feiret vi den hellige Agnes, og hun nevnes i den andre rekken av helgener i den første eukaristiske bønn: » .. dine hellige apostler og martyrer med Johannes, Stefan, Mattias, Barnabas, Ignatius, Aleksander, Marcellinus, Peter, Felicitas, Perpetua, Agata, Lucia, Agnes. Cecilia, Anastasia og alle dine hellige. .. » (Tredje eukaristiske bønn har også plass til å nevne en aktuell helgen, men ikke nummer to og fire.)

Father Andrew Burnham er en av de tre tidligere anglikanske bisopene som ble ordinert til katolske prester lørdag; søndag feiret han sin første messe. Og liturgien (han er visst liturgieksperten blant disse tre anglikanske biskopene) var ganske interessant. Som pave Benedikt i England brukte han latin fra og med prefasjonen, og (mer overraskende) han leste kanon for det aller meste stille mens Sanctus og Benedictus ble sunget. Dette er vanlig nok i den tradisjonelle messen, men absolutt ikke i novus ordo – men så skal også dette ordinariatet få lov til å feire liturgien litt på sin egen måte. Slik er dette beskrevet på en anglo-katolsk blogg:

(Father Andrew Burnham’s) liturgy (was interesting). Fine music (Byrd; Morales); Latin from the Sursum corda until the Communion. We had examples of what the American blogosphere now calls Common Sense and Mutual Enrichment. Sanctus covered the (silent) first half of the Canon Romanus and Benedictus the second half; we were spared those horrid ‘Acclamations’ after the Consecration. At the Invitation to Communion, (Fr.) Andrew continued his custom of using the New ICEL translation of Ecce Agnus Dei.

Fr. Aidan Nichols, OP, prekte i messen, og prekenen kan leses her.

(I tillegg til liturgien er det interessant å se i hvilken grad man virkelig kalte eller oppfattet dette som en første messe – og det avhenger igjen av om man regner disse personene som gyldig ordinert fra før. På en måte har man latt dette spørsmålet stå litt åpent, ser det ut til; de tre har ikke måtte erkære noe om sine tidligere ordinasjoner, men de er blitt ordinert absolutt (ikke kondisjonalt) både som diakoner og prester, og biskeviet kan de ikke bli siden de er gift – men de og deres venner får lov til å tenke som de vil om fortida. Nå er de i alle fall gyldig ordinert til katolske prester, det kan det ikke være noen tvil om.)

Jeg ble i går oppringt av en journalist som hadde spørsmål om den tradisjonelle latinske messen; han hadde opplevd den en gang, og var spesielt forbløffet over stillheten i prestens bønner – aller mest selve Canon vil jeg tro, selv om han ikke visste hva det var. Akkurat denne stillheten og tilbaktrukketheten, eller bortvendelsen, er typisk for den tradisjonelle liturgien, men nå er dette borte – og det gjør også at messen i vår tid oppleves ganske annerledes enn før. En anglo-katolsk prest skriver om dette:

It is an idea deeply embedded in most … I think I may mean all … traditional rites, that the Eucharistic Prayer is far from being a folksy prayer which the celebrant hopes will be short enough to stop the people getting bored, and which, if he is trendy enough, he will invite them to join in saying so that they ‘feel involved’. This Prayer is a profound mystery in which the celebrant is, as it were, halfway out of this world, alone and face to face with the God whom Moses met when he climbed the mountain and entered the cloud at Sinai. Early Ordines tell us that at the beginning of Te igitur surgit Pontifex solus et intrat in canonem … surgit solus Pontifex et tacite intrat in Canonem: I am sure that I am not the only priest who, as he raises his hands at Te igitur, senses vividly that he is, like the High Priest on the Day of Atonements, entering the Holy of Holies to offer sacrifice for all the people before the Holy God who dwells in unapproachable light. The Byzantine priest enters the Royal Doors in order to sacrifice; some of the older Roman churches still possess the hooks to hold the curtains round the ciborium which concealed the celebrant from view.

I believe it can be shown that the developed form of the Canon Romanus, with its careful distinctions between nos servi tui/servitus nostra, and plebs tua sancta/cuncta familia tua, dates from the time when distance and curtains separated the celebrant and his sylleitourgoi from the People. The inaudible recitation of (most of) the Canon is a central feature of sound liturgical praxis; if it cannot be immediately restored, I suppose the next best thing is its recitation in a language not understanded of the people, or its recitation in a voice which at least does not officiously strive for audibility. … …

Fr. Hunwicke, som skriver dette, er så langt ikke blitt katolikk, selv om flere håper at det nå skal skje, og er også mer kritisk i fortsettelsen av dette inlegget enn jeg ville ha vært – kanskje fordi han altså ikke er katolsk.

Se videoen på the Liturgical Pimpernel

Den hellige Maximos, biskop av Torino (ca 400) skriver om Jesu dåp:

… Det er naturlig at denne festen følger kort tid etter dagen for Herrens fødsel – med noen års mellomrom, selvsagt, men på samme tid av året – og jeg mener at også denne festen kan kalles for Herrens fødsel. Den gang ble han født på menneskevis, i dag fødes han på nytt gjennom sakramentene; den gang ble han satt til verden av jomfruen, i dag blir han unnfanget ved mysteriet. Den gang da han ble født som menneske, beskyttet hans mor Maria ham i sitt skjød; nå da han unnfanges etter mysteriet, omfavnes han av Gud Faders røst som sier: ”Dette er min Sønn som jeg har behag i; lytt til ham”. Da han var født, kjærtegnet moren ham på sitt myke fang, nå tjener Faderen Sønnen ved sitt kjærlige vitnesbyrd; moren holdt ham opp slik at de vise menn kunne tilbe ham, Faderen åpenbarer ham slik at folkeslagene kan dyrke ham.

I dag kom altså Herren Jesus for å døpes; han ville vaske sitt hellige legeme rent i vann. Noen ville kanskje si: ”Hvorfor ville han døpes, han som er hellig?” Hør da bare! Kristus blir døpt, ikke for å helliggjøres av vannet, men for selv å helliggjøre vannet, og for å rense det vann han berører, ved hjelp av sin egen renselse. Kristi innvielse er nemlig enda mer vannets innvielse som element. For når frelseren vaskes, er det allerede alt vann som renses med henblikk på vår dåp. Kilden renses, slik at den senere skal kunne tjene folkeslagene til renselse ved dåpens nåde. Kristus går altså først gjennom dåpen, slik at de kristne folk tillitsfullt kan følge etter. …