Liturgi

Pave Benedikt skal feire messen på latin i England i september

Katolsk, Liturgi, Paven /

Fra the Tablet hører vi at pavemessene i England og Skottland i stor grad skal feires på latin, dvs. den eukaristiske bønn først og fremst – og at dette skjer etter påtrykk fra Vatikanet:

Significant parts of Masses celebrated by Pope Benedict XVI during his trip to Britain in September will be said in Latin. The Eucharistic prayer of the Mass will be said or sung in Latin by the Pope at the liturgies at Bellahouston Park, Glasgow, and at the beatification of Cardinal Newman in Cofton Park, Birmingham. Congregations will respond to the dialogue preface in Latin and the consecration will be said in Latin. It is believed the Mass at Westminster Cathedral will follow a similar pattern. Mgr Paul Conroy, General Secretary of the Bishops’ Conference in Scotland and part of the planning team for the liturgy, said that the decision was a requirement of the Vatican. “This helps to show the universality of the liturgy and helps Catholics from various different countries, who may be listening on the radio or watching on television, to follow the Mass,” he said.

Noen som vil tilbake til den gamle (liturgiske) tradisjonen bommer litt

Katolsk, Liturgi /

Jeg har alltid (også som luthersk prest) vært av den oppfatning at barnedåp bør skje ganske snart etter fødselen – å vente mer enn en måned skulle i de fleste tilfeller ikke være nødvendig. Men i praksis venter svært mange foreldre lenger enn som så, og det er bedre å døpe et barn etter tre eller seks måneder enn å vente enda lenger.

Father Z. skriver i dag om en sogneprest (i USA) som, fordi han nå begynner å bli mer positiv til den gamle liturgiske tradisjonen, ikke vil dåpe barn i advent og fasten:

… My pastor says that no baptisms can be celebrated during Advent or Lent. I don’t know if this is a norm or just his understanding. What are my obligations here? Am I misunderstanding that it is my duty to have the child baptized within 3 weeks or so. My pastor is actually moving towards embracing tradtion, and I don’t know if this is a fight (however minor) that I should pick. …

Father Z. kommenterer dette på en måte som viser at han har forholdsvis stor forståelse for prestens synspunkter – mer enn jeg har. Etter å ha lest kommentarene etter innlegget syns jeg bildet blir noe klarere; f.eks. var en katolsk vielse tidligere ikke forbudt i advent og faste, men brudemessen var det, og eventuelle festligheter rundt bryllupet. Og i tidligere tider sa Kirken at spebarn måtte døpes innen åtte dager etter fødselen (og i dag sier kirkerettens kanon 867 §1. Parents are obliged to take care that infants are baptized in the first few weeks… …), men samtidig har man tidligere ikke døpt voksne i advent og faste.

En kommentar, som siterer kirkeretten fra 1917 konkluderer slik:

… even in the strictest case, marriages were allowed in the closed times, but the Mass and blessing had to happen outside them

And if it is true that some diocese pretends to forbid baptism during Lent or Advent, then that rule is null and void. A diocese cannot take away a right guaranteed by the Church, nor impede in the faithful fulfilling their duty to baptise with the first few weeks. (As the old law was held to be ideally within 3 days and at most 8 days, it would be an absolute absurdity to claim any argument of tradition…Florence itself laid down the law, no more than 8 days). So any priest or diocese claiming that they are restoring traditional practice by refusing to baptise infants in these seasons is speaking nonsense. That adults are preferably baptised at Easter OR Pentecost is fine, that has always been the case. Even the 1917 code which commanded baptism within 8 days for children, had a strong recommendation not to baptise adults in those seasons outside of necessity.

16. juli: Vår Frue av Karmelberget

Katolsk, Liturgi /

Etter min retrett i Karmel i Tromsø i juni har jeg blitt mer oppmerksom på det som har med deres spiritualitet å gjøre, og de feirer i dag sin patronatsfest – som man kan lese om på katolsk.no – bl.a. dette:

Festen for Jomfru Maria av Karmelberget er patronatsfesten i karmelittordenen. De har sitt navn fra Karmelberget i Palestina (det nordlige Israel), et sted med en fantastisk utsikt over Middelhavet. Det har gjennom karmelittenes historie har vært stedet for Marias herlighet, på samme måte som Taborfjellet var stedet for Kristi forklarelse. På Karmel bodde i følge 2. Kongebok profeten Elia med sine disipler, og der grunnla han etter tradisjonen et kloster for dem, som gjennom bønn og bot skulle forberede ankomsten av en ren jomfru som skulle føde Messias.

Under korsfarertiden på 1100-tallet var det en prest ved navn Berthold som var med korsfarerridderne fra Calabria. Han fant ruinene etter Elias-klosteret og bosatte seg der «ved Elias’ brønn» sammen med ti likesinnede ca 1185. Antallet eremitter rundt Mariakapellet som Berthold bygde på stedet, vokste stadig. I 1209 fikk de en streng ordensregel (formula vitae) av patriark Albert av Jerusalem, og den ble godkjent i 1226 av pave Honorius III (1216-27). Dermed var Karmelittordenen født, Ordo Fratrum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo.

Men muslimenes invasjon tvang senere karmelittene til å utvandre til Europa på 1200-tallet. De grunnla karmelittklostre på Kypros og på Sicilia, i Sør-Frankrike og i England. Allerede i 1245 kunne de holde sitt første generalkapittel i Aylesford i Kent i England. Der valgte de til sin første ordensgeneral engelskmannen Simon Stock (†1265), som før sin inntreden i ordenen hadde vært eremitt og levd et usedvanlig strengt liv. Han ledet ordenen med klokskap, endret den til en tiggerorden (godkjent av pave Innocent IV i 1247) og bidro til at den raskt bredte seg ut over hele Europa. Den ble de til en av de store ordenene i senmiddelalderen, stadig under beskyttelse av Vår Frue av Karmelberget. Den er senere splittet i to grener, de ureformerte («skodde») og de strenge uskodde barfot-karmelittene.

Etter karmelittenes ordenstradisjon viste Guds mor seg i et syn for den hellige Simon Stock i England den 16. juli 1251 ikledd karmelittenes drakt og ga ham et brunt skapular som tegn på frelsen og på forbundet med Gud. Etter dette synet grunnla Simon et brorskap som bar karmelittenes skapular. Dette brorskapet utviklet seg til Karmelittenes tredjeorden. Deres årlige fest for Vår Frue av Karmelberget ble godkjent av pave Sixtus V (1585-90) og gitt datoen 16. juli av pave Benedikt XIII (1724-30). Simons syn har gitt datoen for festen og derfor heter den også «skapularfesten». … …

Katolsk katekisme fra 1958 – kommunionen

Liturgi, Teologi, TLM /

Etter at katekismen fra 1958 har forklart hva messeofferet er, forteller den om kommunionen – i sitt hovedpunkt 78:

I den hellige kommunion mottar vi det evige livs brød

Dagen etter den første bespisning i ørkenen sa Jesus til jødene: «Det brød, jeg vil gi dere, er mitt kjød, til liv for verden.» Da kranglet jødene innbyrdes og sa: «Hvordan kan den mann gi os sitt kjød å spise?» Jesus sa til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: hvis dere ikke spiser menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Den som spiser mitt kjød og drikker mitt blod, har det evige liv, og jeg vil oppvekke ham på den ytterste dag; for mitt kjød er i sannhet føde, og mitt blod er i sannhet en drikk» (jfr. Joh.6,51-58).

I den hellige kommunion mottager vi vår Herres Jesu Kristi legeme og blod, som spise til det evige liv. Himmelbrødet, som vi nyter her på jorden, er pantet på at vi engang skal oppstå og feire det evige livs måltid sammen med Kristus og alle hans helgener i vor Faders rike.

I den hellige kommunion forener Kristus, vor himmelske Herre, seg inderlig med oss, allerede her på jorden. Ved ham kommer vi også i den inderligste forbindelse med vor himmelske Fader. Fordi vi alle mottar det samme himmelske brød, det samme Kristi legeme, forenes vi også inderlig med hverandre. Den hellige eukaristi er Guds barns familiemåltid.

Gjennom den hellige kommunion forøker Kristus nådens liv i os og giver oss ny kraft til å leve som Guds barn og følge i hans, mesterens, fotspor. Han fyller os med sin kjærlighet til Faderen og til menneskene. Han renser oss for mindre synder, feil, forsømmelser og unnlatelsessynder. Våre onde tilbøyeligheter svekkes, og vi bevares for mange synder.

Ved mottagelsen av den hellige kommunion fullendes vår deltagelse i den eukaristiske gudstjeneste. Derfor er det Kirkens ønske, at menigheten ved hver messe også går til Herrens bord. Den som virkelig har vanskelig for å motta sakramentet, kan i hvert fall motta det på åndelig vis, idet han oppvekker en inderlig lengsel etter Kristus i sakramentet (åndelig kommunion). …

Katolsk katekisme fra 1958 – kommunionenLes mer »

Katolsk katekisme fra 1958 – messens offer

Katolsk, Liturgi, TLM /

I min serie fra en katolsk katekisme fra 1958 (se her) er jeg nå kommet til messen, som beskrives slik i katekismens hovepunkt 76, 77 og 78 – her punkt 77:

——————————

Under messeofferets frembærelse blir korsofferet nærværende

Paulus skriver om eukaristien: «Så ofte dere spiser dette brød og drikker kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer tilbake» (1. Kor.11.26).

Når Kirken frembærer messeofferet, frembærer Kristus midt iblant oss det samme offer som han bragte på korset. Messeofferet er det samme offer som korsofferet, fordi Kristus i begge er offerprest og offergave. I messeofferet blir korsofferet nærværende for oss.

Men messeofferet og korsofferet adskiller seg dog fra hverandre. Korsofferet var et blodig offer; messeofferet er et ublodig offer. Korsofferet ble kun bragt én gang; messeofferet skal bestandig frembæres, inntil Herren kommer igjen på den ytterste dag. Messeofferet er Den ny Pakts evige, ublodige offer.

I messeofferet gir Kristus os del i sitt korsoffer. Han gjør os delaktige i sin hengivelse til Faderen og fyller oss med den nåde, som han har fortjent os ved sin død.

Fordi messeofferet er det samme offer som korsofferet, er det mest fullkomne offer. Ved messeofferet forherliges og takkes Gud på den mest opphøyede måte, og ved messeofferet nedbes på den mest fullkomne måte Guds nåde og tilgivelse for våre synder; ved det nedkaldes et uendelig mål av velsignelse over hele verden, over alle levende og døde. Messeofferet er det mest fullkomne lovprisnings-, takksigelses-, sone- og bønnoffer.

Til ettertanke.
1. Hvilken forskjell er der på messeofferet og korsofferet?
2. Hvorledes gir Kristus oss i det hellige messeoffer del i sitt korsoffer?
3. Hvorfor er messeofferet det mest fullkomne offer?

HVA er det hellige messeoffer?
Det hellige messeoffer er Den ny Pakts evige, ublodige offer, ved hvilket korsofferet blir nærværende for oss.

HVORFOR er messeofferet det samme offer som korsofferet?
Messeofferet er det samme offer som korsofferet, fordi Kristus i begge ofre er offerprest og offergave.

Leveregel.
I messen vil jeg tenke på min Frelsers korsoffer og med ham ofre mig selv til Faderen.

Opgaver:
1. Sammenlign messeofferet med Den gamle Pakts påskemåltid.
2. I hvilke av Salme- og bønnebokens salmer omtales korsofferet?
3. Lær de tre bønner etter forvandlingen.

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR» – 2

Gamle tekster, Katolsk, Liturgi, TLM /

Mer fra p. Lutz’ forklaring av messen i 1928. Her er andre del av hans kapittel FRA KONSEKRATIONEN TIL «FADER VOR»:

Men først vil liturgien ved yderligere tilskyndelser fordype den stemning, som sjælen skal være grepet av ved Kommunionen. Denne forberedelse sker ved forskjellige bønner og ceremonier. Først kommer vi vore avdøde ihu:

Memento etiam, Domine, famulorum. famularumque tuarum N. N., qui nos præcesserunt cum signo fidei et dormiunt in somno pacis.

Ipsis, Domine, et omnibus in Christo quiescentibus, locum refrigerii, lucis et pacis ut indulgeas, deprecamur. Per eundem Christum Dominum nostrum. Amen.

Ihukom ogsaa, Herre, Dine tjenere og tjenerinder, som er gaat forut for os med troens tegn og sover fredens slummer (Tænk paa de avdøde du vil be for.) Dem, o Herre, og alle som hvilere i Kristus, forunde, Du, vi ber Dig, vederkvægelsens, lysets og fredens bolig. Ved den samme Kristum, vor Herre. Amen.

Hvilket vakkert uttryk: «som er gaat forut for os med troens tegn og sover fredens slummer»! De har trodd og kjæmpet, og nu hviler de i Guds fred. Sandt nok at den fred er ikke den fulde, salige fred. I skjærsilden gjennemgaar sjælen en smertefulld lutring. Den er forbundet med lidelser, hvis natur vi ikke kan utgrunde. Allikevel kan vi forestille os disse prøvelser som noget i likhet med en uendelig dyp anger, med en forfærdelig følelse av syndens andskap og av de skapte væseners intethet like overfor Guds ophøiede majestæt. De store helgener gjennemgaar saadanne prøvelser alt i det jordiske liv. Den mystiske teologi kalder dem for «purificatio-passiva» eller «sansenes og aandens mørke nat». Forbundet med den kval som følger med en uendelig længsel efter det eneste Gode, Gud, men en Gud som skjuler sit ansigt og lar sjælen føle sin landflygtighet,er disse lidelser det mest smertefulde der gives utenfor den evige død.

Men Kirkens forbøn kommer de avdøde i skjærsilden til hjælp. De har ikke ophørt at leve med Jesus og med os alle i et levendegjørende samfund. Derfor nævner vi dem ved messeofferet. Vi likesom kalder dem hen til alteret, til forløsningens kilde, forat det kristne samfund skal være fuldtallig. …

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR» – 2Les mer »

P. Lutz – Kors og alter – Konsekrasjonen

Gamle tekster, Liturgi, Teologi, TLM /

P. Lutz skriver her om hva som skjer under konsekrasjonen i messen, og forsvarer det katolske synet på realpresensen mot alle angrep. Bl.a. skriver han: «Med denne velsignede overbevisning bøier vi vore knær, naar presten hæver den hellige hostie og kalk. I vort hjerte roper det tilbedende: «Du er Kristus, den levende Guds Søn».

Ved Konsekrationen fuldtbyrdes det hellige offer. «Det er fuldbragt». Derved at brød og vin konsekreres særskilt, blir messen en mystisk-symbolsk fremstilling av Jesu død. Et gripende syn staar for vor sjæl: Jesus utgyder alt sit blod, blekt og dødt hænger Hans legeme paa korset. Og derved at Jesus er virkelig tilstede, stiger ogsaa Hans evige offer op til Faderen, brænder den uendelige kjærlighet i det guddommelige hjerte … «

Her er hele hans tekst:

—————— KONSEKRATIONEN ———————-

I nadverdsalen har Jesus forsamlet de tolv. Om nogen timer vil Han reise sig og gaa ut i den mørke nat til oljehaven. Men først vil Han ta avsked med disciplene. Et dypt og overjordisk vemod ligger over Hans siste møte met dem. Han vet at Han er forraadt og solgt for tredve sølvpenger. Han lider ved tanken paa at nu maa Han gaa fra sine elskede disciple. Alene skal de bli tilbake med det store hverv hvilende paa sig at dra ut og utbrede Guds rike i en fiendtlig verden. Som en ven der reiser fra sin ven, som en far der dør fra sine barn, vil efterlate et minde til dem han elsker, saaledes vil ogsaa Jesus gi disciplene og alle som ved disciplenes ord skal ta imot Hans aabenbaring, et varig vidnesbyrd om sin kjærlighet, et minde som skal trøste dem og vedlikeholde bevisstheten om at Han altid er med dem indtil verdens ende. Dette minde er Ham selv. En ven kan gi et billede av sig til avskeden. Jesus tar avsked paa en guddommelig maate. Han efterlater sig selv. Han gaar, og allikevel er Han iblandt os, den samme lærer og ven, Gud og menneske, som har levet vort liv paa jorden. Vore øine kan ikke skue Ham, men vi ser Ham med et organ som, ser dypere end vore øine og vor naturlige forstand: troen.

Qui pridie, quam pateretur, accepit panem in sanctas ac venerabiles manus suas, et elevatis oculis in cælum, ad te Deum Patrem suum omnipotentem, tibi gratias agens, benedixit, fregit, deditque discipulis suis dicens: Accipite, et manducate ex hoc omnes:

Hoc est enim corpus meum.

…

P. Lutz – Kors og alter – KonsekrasjonenLes mer »

P. Lutz – Kors og alter – CANON (til konsekrasjonen)

Gamle tekster, Liturgi, Teologi, TLM /

(P. Lutz forklarer her i 1928 hvordan messens KANONBØNN skal forstås. Det er akkurat den samme bønn som første eukaristiske bønn i dag, men det kan likevel være interessant å lese hvordan hva man la inn i denne bønna den gangen den tradisjonelle latinske messe rådte grunnen.)

CANON

Lovsangen er forstummet. En hemmelighetsfuld stilhet indtræder. Der er følelser som best vækkes ved sangens rythme og harmoni og inspirerer til sang, der er andre som trænger taushet for at vaagne og stemmer til taushet. Slik er den ærefrygt med hvilken vor sjæl skal samle sig i forventning om den Velsignede som kommer i Herrens navn. Men her er tausheten mere end bare stemming. Den er et symbol paa det uutsigelige som sker paa alteret.

Med dæmpet stemme læser derfor presten de følgende bønner, med stille andagtskal sjælen fordype sig i disse ældgamle, hellige ord:

Te igitur, clementissime Pater, per Jesuni Christum, Filium tuum, Dominuin nostrum, supplices rogamus ac petimus, uti accepta habeas et benedicas hæc dona, hæc munera, hæc sancta ,sacrificia illibata, in primis quæ tibi offerimus pro ecclesia tua sancta catholica, quam pacificare, custodire, adunare et regere digneris toto orbe terrarum, una cum famulo tuo papa nostro N. (et antistite nostro, N.) et omnibus orthodoxis atque catholicæ et apostolicæ fidei cultoribus.

Dig, mildeste Fader, ber og anroper vi da ydmygelig ved Jesum Kristum, Din Søn, vor Herre, at Du vil anta og velsigne disse gaver, disse frembærelser, disse hellige, ubesmittede ofre, som vi bringer Dig, fornemmelig til held for Din hellige katolske Kirke, at Du naadig vil bevare den i fred og enighet, bevogte og regjere den paa den hele jord, til like med Din tjener, vor pave N. (og vor biskop N.) samt alle rettroende bekjendere og dyrkere av den katolske og apostoliske tro.

Gud kunde forsmaa os og vore gaver, efterdi vi saa ofte har misbrukt dem og søkt os selv istedenfor Ham. Men de er nu bestemt til at bli det rene, uplettede offer, Jesu legeme og blod. Derfor maa Gud gi sin velsignelse til dem.

Det hellige offer frembæres for hele Kirken, og det vi ber om er Kirkens, fred. Den trænger at verges, fordi den altid er utsat for angrep fra fiendtlige magter. En sneversynt politik, en falsk filosofi, en falsk mystik lurer altid paa Jesu Kirke for at undergrave dens fred, Den trænger ogsaa enhet i den ene sande tro. Den trænger især at styres med visdom og kraft. Derfor blir offeret specielt frembaaret for bærerne av Kirkens autoritet, paven og biskopene, forat de skal faa del i Jesu egen visdom og seierrike magt.

Nu kommer vi selve menigheten ihu og alle vore bekjendte. …

P. Lutz – Kors og alter – CANON (til konsekrasjonen)Les mer »

P. Lutz – Kors og alter – Prefasjonen og sanctus

Gamle tekster, Liturgi, Teologi, TLM /

P. Lutz skriver i sin bok så om PREFASJIONEN OG SANKTUS (se forrige del her).

——————–

Sekreten sluttet med den formel: «Han som lever og regjerer med Dig og den Helligand fra evighet til evighet. Amen.»

Men ved de sistle ord : «Per omnia sæcula sæculorum» hæver presten sin røst til en høitidelig sang:

PREFATIONEN.

Den skal gi uttryk for den glæde vi føler over Jesus, hvis komme som offerlam er forestaaende, hvis død vi mindes og som allikevel er konge i evighet.

Prefationen begynder med en vekselsang mellem presten og menigheten, for at utfolde sig til den store «Eucharisti» eller taksigelse.

Pr. : Dominus vobiscum. – Herren være med Eder.
Tj. : Et cum spiritu tuo. – Og med din aand.

Atter det samme ønske om at alle skal være sig Jesu nærværbevisst, Jesu usynlige iboen, i sin Kirke.

Pr. Sursum corda!
Tj. Habemus ad Dominum.

Opløft Eders hjerter!
Vi har opløftet dem til Herren.

Det er en opfordring til at løfte os over nuet, over jorden, og med en inderlig længsel at hige efter him len. Den kristnes liv skal altid være præget av evighetstanker. Altid skal han, med sine tanker og ønsker staa høiere end verdens forkrænkelige ting.

I sin tilværelse utenfor Kirken er han vel nødt til at sysle med alslags timelige ting, vor materielle natur kræver det. Imidlertid skal bevisstheten om vort aandelige liv og om vor evige bestemmelse gi os kraft nok til at indordne alt det timelige under det evige. Vort hjerte skal altid være opløftet. Men nu især skal vi i aanden stige op, til et høiere plan, hvor de sedvanlige bekymringers eller fornøielsers larm ikke naar op, hvor verdens uro stilner av, hvor vi i ophøiet ensomhet med Gud kan faa en lysning ind i os av det hellige mysteriums fred.

«Opløft Eders hjerter» roper Kirken til alle dem som er altfor mottagelig for verdens forkrænkelige glæder, til alle dem som arbeider og sliter og ofte er fristet til at glemme det høiere liv, hvis spire de bærer i sig selv, til alle dem som føler en tung sorg tære paa sit hjerte. …

P. Lutz – Kors og alter – Prefasjonen og sanctusLes mer »

P. Lutz: Kors og alter – ‘De døptes messe’ – Offertoriet

Liturgi, Teologi, TLM /

I starten av mai skrev jeg følgende: «I serien av gamle katolske bøker på norsk er vi nå kommet til ‘KORS OG ALTER. Eftertanker over messeofferet og messeliturgien’, av J. Lutz. prest i dominikanerordenen – 1928. Dette er en bok på 140 sider, der de første 45 er en innledning og forklaring av hva messens offer er, og de neste nesten 100 sidene er en forklaring til messens ledd.» Jeg skrev mer om boka her og hele første del av boka er skannet inn og kan leses her

Nå arbeider jeg med siste del av messeliturgien – DEl III. DE DØPTES MESSE – og under tar jeg med hva p. Lutz skriver om offertoriet:

———————————

Med «Credo» avsluttes katekumenernes messe, og nu begynder den egentlige offerritus. Brød og vin frembæres. I de første tider pleiet menigheten processionsvis at gaa frem for at lægge brød paa alteret. En del av det blev brukt til selve messeofferet og til menighetens kornmunion, resten blev utdelt til de fattige. Senere blev denne ceremoni forenklet og antok den nuværende form. Presten tar brød og vin, som paa forhaand er blit bragt paa alteret, og ber over dem de liturgiske velsignelser, mens koret synger en antifon (Offertorium), som atter uttrykker dagens idé.

Denne ritus, omend den kaldes «ofring», er ikke det egentlige offer, dette fuldbyrdes først ved konsekrationen. Den har bare som formål at vie brødet og vinen, at unddra dem den almindelige bruk ved at lægge dem, frem for Guds ansikt, at hellige dem ved bønner og velsignelser til den ophøiede handling de er bestemt til. Ut fra den tanke taler liturgien i ofringsbønnen allerede om «det ubesmittede offer» og om «frelsens kalk».

Suscipe, sancte Pater, omnipotens, æterne Deus, hanc immaculatam hostiam, quani ego indignus famulus tuus offero tibi, Deo meo vivo et Vero, pro innumerabilibus peccatis et offensionibus et negligentiis meis, et pro omnibus circumstantibus, sed et pro omnibus fidelibus christianis, vivis atque defunetis, utmihi et illis proficiat ad salutem in vitam æternam. Amen.

Motta, hellige Fader, almægtige, evige Gud, dette ubesmittede offer hvilket jeg, Din uværdige tjener, bringer Dig min levende og sand Gud, for mine utallige synder, forseelser og forsømmelser og for alle tilstedeværende samt for alle troende kristne, saavel levende som avdøde, forat dette offer maa bli mig og dem til frelse og evig liv. Amen.

Med vinen blandes litt vand. Det er sandsynlig at Jesus selv gjorde det ved nadverden, efter orientalsk skik. Men Kirken lægger en dyp symbolsk betydning i denne ritus. For det første skal den minde os om at blod og vand fløt ut av Jesu side, da den blev aapnet ved et lansestøt (Joh. 19, 34). Vandet betegner ogsaa daaben som faar sin helliggjørende virkning av Jesu blod. Paa samme tid er denne blanding av vin og vand et symbol paa Guds Søns menneskevorden. Vandet betyr den menneskelige natur, som inderlig er forenet med den guddommelige i Jesu person. Dette antydes i den vakre bøn som presten ber, naar han helder vandet i kalken:

Deus qui humanæ substantiæ dignitatem mirabiliter condidisti et mirabilius reformasti : da nobis per hujus aquæ et vini mysterium ejus divinitatis esse consortes, qui humanitatis nostræ fieri dignatus est particeps, Jesus Christus, Filius tuus, Dominus noster, qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus sancti, Deus, per omnia sæeula sæculorum. Amen.

Gud Du som har vidunderlig skapt den menneskelige natur i dens værdighet og efter dens fald endnu vidunderligere har fornyet samme, la os ved dette vands og denne vins hemmelighet faa del i Hans guddom, som har fornedret sig til at vorde delagtig i vor menneskehet, Jesus Kristus, Din Søn, vor Herre, som lever og regjerer med Dig i den Helligaands enhet, – Gud, fra evighet til evighet. Amen.

Men der er især en tanke av den største betydning, som skal anskueliggjøres, ved denne blanding, en tanke som atter og atter vender tilbake i liturgiens forløp, fordi den utledes av messeofferets inderste væsen: Det er ikke Jesus alene som blir frembaaret som offer, men vi alle med Ham. …

P. Lutz: Kors og alter – ‘De døptes messe’ – OffertorietLes mer »

Har pavens brev ‘Summorum Pontificum’ vært en suksess?

Liturgi, Paven, TLM /

The Catholic Herald stiller dette spørsmålet tre år etter at dokumentet ble offentliggjort – les det her. De skriver innledningsvis at det er gått tre år, og bare i begrenset grad blir det nå feiret flere tradisjonelle latinske messer enn før – mens noen i 2007 hadde regnet med en rask og ktaftig økning. Kanskje må vi rett og slett være tålmodige, sier de til slutt, før de spør leserne om deres mening. Og mange lesere svarer, bl.l. slik:

Three years in not a very long time–especially not in terms of the Church–and I would argue that there has been a sea-change (in the United Kingdom at least) since His Holiness published the Motu Proprio: Summorum Pontificum. Even if the Faithful are still not able to attend an EF Mass on a Sunday at a normal time, or the numbers haven’t turned up as expected, or the Bishops are still reluctant in some places, the fact that the Mass is available and slowly becoming part of the norm, is pretty tremendous. I also believe–and the evidence is unfortunately only anectdotal–that Summorum Pontificum has vastly improved the Novus Ordo. …

I would say that SP has been a success. It trumped the reluctance of Bishops to allow the usus antiquior and has encouraged many priests to learn how to say it. I have met dozens of priests who have only begun to say the old Mass since SP and I am sure that there are many more in the pipeline. In terms of negotiations with the SSPX, it has removed an important stumbling block.

I agree too that it has helped priests to say the new Mass more reverently and to understand some elements of that form of the Mass better, with more awareness of our liturgical tradition. For the people of God, it has brought a much needed sense of the sacred, and an opportunity to participate at Mass with greater freedom of choice in the manner of participation. In terms of the spiritual life of the Church, it has been a much needed element of Pope Benedict’s reforms.

… The more I read about Pope Benedict the more I am convinced that he is not seeking to make an instant, revolutionary impact on the Church, but to lay foundations that will be built on by his successors for generations to come. Like Rome itself, he thinks in centuries. That’s the best way to understand Summorum Pontificum. Three years on the Motu Proprio has not revolutionised worship around the world. But Benedict XVI never suggested it would. But in a century’s time worship around the world will be deeply marked by his reforms.

30. juni 1960 skrev pave Johannes XXIII et apostolisk brev for å oppfordre katolikker til å minnes Jesu dyrebare blod

Liturgi, Paven /

Det er 50 år siden dette brevet kom ut, og jeg har jobbet litt med det de siste dagene. (Dessverre forsvant messen paven viser til her i 1970, og litaniet til Jesu dyrebare blod er vel heller ikke brukt.) Slik skriver han først om ulike forhetsøvelser som magisteriet alltid på oppmuntre de troende til å legge vekt på:

Now among the cares of our pastoral office, venerable brethren, we are convinced that, second only to vigilance over sound doctrine, preference belongs to the proper surveillance and development of piety, in both its liturgical and private expressions. With that in mind, we judge it most timely to call our beloved children’s attention to the unbreakable bond which must exist between the devotions to the Most Holy Name and Most Sacred Heart of Jesus — already so widespread among Christians — and devotion to the incarnate Word’s Most Precious Blood, «shed for many, to the remission of sins.»

It is supremely important that the Church’s liturgy fully conform to Catholic belief («the law for prayer is the law for faith»), and that only those devotional forms be sanctioned which well up from the unsullied springs of true faith. But the same logic calls for complete accord among different devotions. Those deemed more basic and more conducive to holiness must not be at odds with or cut off from one another. And the more individualistic and secondary ones must give way in popularity and practice to those devotions which more effectively actuate the fullness of salvation wrought by the «one mediator between God and men, Jesus Christ, who is a man, like them, and gave himself as a ransom for them all.»

Han skriver så om hvordan markeringen av Jesu dyrebare blod har utviklet seg:
… the devotion to the Most Precious Blood, which owes its marvellous diffusion to the 19th-century Ro man priest, St. Gaspar del Bufalo, has rightly merited the approval and backing of this Apostolic See. We may recall that by order of Benedict XIV the Mass and Office in honour of the divine Saviour’s adorable Blood were composed. And to fulfill a vow made at Gaeta Pius IX extended the feast to the whole Church. Finally, as a commemoration of the nineteenth centenary of our redemption, Pius XI of happy memory raised this feast to the rank of first-class double, so that the greater liturgical splendour would highlight the devotion and bring to men more abundant fruits of the re deeming Blood.

Following our predecessors’ example we have taken further steps to promote the devotion to the Precious Blood of the unblemished Lamb, Jesus Christ. We have approved the Litany of the Precious Blood drawn up by the Sacred Congregation of Rites and through special indulgences have encouraged its public and private recitation throughout the Catholic world.

Hele dette apostolisk brevet kan leses her.

Hvordan den gamle messen kan fungere i en menighet

Liturgi, TLM /

En engelsk katolsk sogneprest skriver i the Catholic Herald om hvordan den gamle messen fungerer i hans menighet – der ca 1/3 av søndagsmessebesøket er i denne messen.

Han sier at det ikke (egentlig) er biskoper som ønsker å bremse bruken av denne messen, men heller en stor prosent av alle katolikker. Han skriver så at hovedpoenget med å feire denne messen er at fokuset er så tydelig på å tilbe Gud, heller enn å underholdes (som man noen ganger ser i den nye messen, heldigvis mest i utlandet). Han gjør det også lettere for folk å bli vant til den gamle messen (etter 40 års fravær) ved å synge noen tradisjonelle salmer på morsmålet hver søndag, og ved alltid å lese tekstene på morsmålet.

Three years ago, in July 2007, the Holy Father published Summorum Pontificum giving parishioners the canonical right to have their parish priest celebrate the Old Form of Mass (the Extraordinary Form) for them alongside the New or Ordinary Form. In places Summorum Pontificum is resisted, and it is important to recognise and address the causes.

Some say the obstruction comes from bishops, but this is unfair. The problem seems to lie within the Church as a whole, being an aversion to formal, God-directed worship in favour of a liturgy that entertains with cheerful hymns, is undemanding to follow and casual in celebration. This aversion harbours resistance not only to Summorum Pontificum but even to the new translation of the New Form. As the end of the three year period of assessment on how the implementation of Summorum Pontificum has gone approaches, I offer a reflection from one of the several parishes which celebrate in the Old Form every Sunday.

In scheduling the Old Form, objections came mainly from those who experienced the heady days of the Church’s surge into change after Vatican Council II and who saw change and informality as the order of the day. It is understandably hard for them to welcome back their heritage when it evokes things considered long gone and appears to undo what was established by priests they have loved. But honesty compels us to acknowledge that we all abandoned things the Council decreed we retain, while loyalty demands we recover them by authentic catechesis on both the Council and the Ordinary Form. … …

Jesu hjertefest, og Jesu hjerte-fromhet

Katolsk, Liturgi /

Vi feiret i går Jesu hjertefest, og jeg har derfor studert denne fromhetstradijsonen (som i hovedak går tilbake til 1675 – les om det på katolsk.no) en del de siste dagene – og skal bl.a. ta opp litt om denne festen i søndagens prekener.

P. Boers skriver også noe helt konkret om denne tradisjonen i sin bok ‘Katolsk praksis’, fra en tid (1945) da denne tradisjonen stod mye sterkere enn i dag (i Norge i dag praktiseres den vel helst bare av polske katolikker):

Jesu Hjerteandakt

All den rikdom vi eier i nådens orden, har vi fra Jesus Kristus: «Av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde». (Joh. 1, 16). Han har brutt ned den mur som skiller oss fra Gud. Han som er hodet på Kirkens legeme har makt til å meddele oss sine mysteriers guddommelige kraft, forat vi kan bli forvandlet til likhet med Ham «avglansen av Faderens herlighet og et billede av Hans vesen» – og således bli hellige.

Når vi betrakter mysteriene i Jesu liv, da er det især Hans uendelige kjærlighet som stiger fram for oss og fanger vårt sinn. Det er i kjærligheten menneskevordelsens mysterium grunner. Det er kjærligheten som fikk Jesus til å lide og dø for vår frelse. Det er absolutt nødvendig at vår tro på Kristi kjærlighet er og forblir levende i oss, nettopp fordi den er det sterkeste motiv til troskap mot Gud og utholdenhet i Hans tjeneste. Ikke noe driver oss så sterkt til å være tro og elske som det å vite og føle at vi blir elsket igjen. Her er det Jesu Hjerteandakten har sin store oppgave. Denne andakt har sin rot i selve åpenbaringen. Det vi dyrker i Jesu Hjerteandakten er nemlig Frelserens hellige person som åpenbarer oss sin kjærlighet, idet Han viser oss sitt hjerte som symbol på denne. Derfor er Jesu Hjerte den umiddelbare og spesielle gjenstand for denne andakt.

Vi ærer Jesu menneskelige hjerte med guddommelig dyrking, fordi det er en integrerende del av Jesu menneskelige natur, som er hypostatisk forenet med den guddommelige natur i Jesu Kristi person. Jesu Hjerte er verdig til all tilbedelse og den høyeste lovprisning fordi det er: «den evige Faders Sønns hjerte – etter sitt vesen forenet med det guddommelige Ord.»

Jesu Hjerteandakten er altså en dyrking og tilbedelse av Guds menneskevordne Sønn som åpenbarer oss sin kjærlighet som blir symbolisert ved Hans menneskelige hjerte. Denne kjærlighet er Frelserens menneskelig kjærlighet til oss, full av godhet og medføling med vår nød og vår svakhet. Men fordi Jesus Kristus er Guds menneskevordne sønn, åpenbarer Hans hjertes menneskelige kjærlighet samtidig Hans guddommelige kjærlighets uendelige rikdom.

Jesu Hjerteandakten i praksis.

a. Av Frelserens åpenbaring for den hl. Margaretha-Maria framgår det at feiringen av Jesu Hjertefesten er andaktens første og offisielle del. Denne fest blir holdt på den første fredag etter Kristi legemsfests oktav. På selve festdagen skal en motta den hl. kommunion som soning for de krenkelser som blir tilføyet Kristus i Alterets hl. sakrament. Samtidig skal en be en soningsbønn. …

Jesu hjertefest, og Jesu hjerte-fromhetLes mer »

Zenit skriver om den tradisjonelle latinske messen

Liturgi, TLM /

Zenit.org publiserte i går en artikkel som handler om den tradisjonelle latinske messen, og intervjuer en prest som tilhører prestefellesskapet FSSP … the Priestly Fraternity of St. Peter, a growing community of priests that are devoted to celebrating the extraordinary form of the Mass.

As many religious orders are desperately praying for vocations, this community has young men waiting to get into their seminary program at the Our Lady of Guadalupe Seminary in Denton.

This relatively new society of priests — founded in 1988 — has garnered the attention of, not only those who seek to go back to the Latin Mass, but also those who want to share in the beauty, the reverence and the piety of the traditional Latin Mass for the first time.

Presten som intervjues, Father Goodwin, forteller så om hva de gjør, hvordan han ble dradd inn i denne (gamle) formen av messen, og hvordan han syns messen best skal feires:

We are a community completely gathered around the Church’s traditional liturgy. It really is at the heart of our vocation. As to what drew me to the fraternity, it wasn’t my idea; it was God.

I was a member of a large religious community for a number of years when I stumbled upon a church where [the Traditional] Mass was being celebrated. I don’t think I could really say that I knew in a conscious way, but something in me knew that, after this, my life was going to be different.

…….

On Sept. 16, 1991, the Diocese of Portland celebrated its first Traditional Mass in about 20 years. It just went on from there. I was saying the Traditional Mass more and the newer form of the mass, less. After a while, I began to realize that my whole spiritual life as a priest was centered on this Mass. One of the priests of the Fraternity of St. Peter came to do a lecture on the traditional Mass and he [invited me to their] district house in Pennsylvania.

I thought, «If God has led me in this direction, then I should take responsibility for this grace.» Rather than wishing that everything around me would change, I’m the one who has to change. That’s what brought me to the Fraternity of St. Peter and I’ve been here since [1999].

…. The Traditional Mass is a very important element in the re-Christianization of the world because it so clearly and fully embodies the faith of the Church. The whole notion of Christ’s sacrifice is the central point of the Mass.

Of course, the primary objection that’s most often offered to it is «Why would you want to celebrate the Mass in a language that people don’t understand?» But that makes the assumption that the relationship of people to the Holy Sacrifice of the Mass is primarily one of comprehension; that the Mass is a piece of information to be learned and understood.

Today, Mass is most often celebrated in the world where people can see everything that is going on and understand everything that’s said. Can we honestly say that the result of this has deepened their appreciation for what’s going on? When pollsters tell us that 80% of Catholics under the age of 59 have a non-Catholic idea of what the Blessed Sacrament is, the whole communication thing may not be so successful. That should not be the primary goal. The primary goal is the worship of God. …

«Her skriver katolikkene kirkehistorie», skriver Vårt Land

Katolsk, Liturgi /

Vårt Land skriver i dag i papiravisa – og trykker bildet over i stort format på midtsidene:

For første gang siden reformasjonen har katolikkene i Bergen feiret festen for Kristi legeme og blod i byens gater. De tok den tradisjonsrike Corpus Christi ut i gatene i en to timer lang prosesjon. Tusen mennesker fra en rekke land deltok, mange av dem i fargerike nasjonaldrakter.

.. tradisjonen med at de troende bærer Det Allerhelligste Sakrament gjennom bygater, stammer fra 1200-tafiet, og mange av våre nye katolske landsmenn er kjent med denne tradisjonen fra sine hjemland.

En fantastisk fin opplevelse. Dette gjør vi gjeme igjen neste år, sier en begeistret sokneprest Alois Brodersen. … …

Brodersen tror ikke det er tilfeldig at norske katolikke år øynene opp for en gammel tradisjon som feiring av Corpti Christi i full offendighet: «Vi har bak oss noen tiår med en noe intellektuell tilnærming til troen, hvor dette med offentfige proklamasjoner av troen er kommet litt i bakgrunnen. Men ikke Minst våre mange medlem mer med bakgrunn i andre kulturer er talsmann for de gamle tradisjonene, og jeg opplevet at mange norsk-etniske katolikker slutter seg til en slik utvikling», sier Brodersen.

Om prosesjonens åndelige innhold sier han at det handler om vitnesbyrd og velsignelse. «Vi bærer et vitnesbyrd om Kristus ut i full offentlighet, og vi ber om velsignelse over kirken, byen og landet», sier han.

Hva opplevde du på festen for Corpus Christi?

Katolsk, Liturgi /

Mitt inntrykk er at de fleste menigheter i Norge nå har prosesjoner på Corpus Christi – kanskje leserne kan fortelle hva de opplevde i sin menighet – men at de varierer litt hvordan de gjennomføres; om man har flere stasjoner ute eller ikke, om menigheten fortsatt har en baldakin etc.

I dag har jeg lest om ulike opplevelser på Corpus Christi hos Father Z – fra de flotteste opplevelser noen steder, til menigheter der festen ikke ble nevnt med et ord. I USA virker det som liturgien er god i de fleste domkirkene f.eks. (det er også min opplevelse fra Portland, OR), mens andre steder kan det være svært dårlig. I en av kommentarene nevnes det også at det ikke var noen prosesjon ved The English College i Roma. Les alle kommentarene HER om dere vil.

Skroll til toppen