Liturgi

Biskop Athanasius Schneider skrev for et par år siden ei bok som heter ‘Dominus est» (les mer om den her) som i stor grad handler om hvor viktig og korrekt det er å dele ut kommunion til de troende på tungen, mens de kneler. Biskopen var nylig i Estland, siden hans bok ble utgitt der, og forklarte ved pressekonferansen hvorfor håndkommunion var misforstått og hvordan han hadde sendt manuskriptet til boka til pave Benedikt (før det ble utgitt), og fått svært positiv tilbakemelding fra ham. Han hadde da bedt paven om å slutte å dele ut kommunion i håneden ved pavemesser, og ble forbløffet da paven gjorde akkurat dette noen få måneder senere! Fra bloggen Summorum (på estisk og engelsk):

In the book presentation the Bishop explained how the present form of hand communion has nothing to do with the practise of hand communion in the early centuries. The new way was adapted by some liberal priests in Holland directly from the Calvinists in 1965.

The Bishop ultimately decided to write a book defending the traditional way of receiving Holy Communion, and when the work was finished he gave a manuscript to the Holy Father. The Pope wrote back to the Bishop praising the work and his accuracy of knowledge of the patristics.

Bishop Schneider told he had also asked the Pope to stop distributing Communion in the hand in Papal Masses, and even if the Pope’s answer was supportive it was not certain that it would happen. But since only a few months later, all communicants have been asked to receive Holy Communion from the Pope only kneeling and on the tongue. A true miracle, says Bishop Schneider.

Jeg leser nå Dom Alcuin Reids bok «The Organic Development of the Liturgy» – egentlig for første gang, siden jeg bare har lest noen deler av den tidligere. Jeg skal ta beskrivelsen av den amerikanske presten Martin Hellriegel (1890-1981) som eksempel på den liturgiske bevegelsens styrker og svakheter. REid finner mange svært postitive ting i denne prestens liturgiske arbeid, og mener vel at (bare) misforståelsen om at messefeiring ‘versus populum’ er misforstått.

Dessuten skriver Reid at den liturgiske bevegelsen gjorde en sterk liberal vending rett etter Vatikankonsilet, noe som først til mange av bevegelsens tidligere ledere ble svært skuffet. Hellriegels skuffelse er beskrevet i slutten av dette innlegget. Sitatene under er fra s 116-119 i Reids bok.

… Hellriegel introduced the dialogue Mass, «prepared the sisters to celebrate fully the solemn seasons of the church year», and placed particular emphasis … on making the daily holy sacrifice, especially the Sunday high Mass, the greatest experience of all». He also introduced the offertory procession.

Hellriegel helped the community of sisters to see itself in the light of the Church’s Tradition. The postulants and novices were carefully trained to find their spiritual life grounded in the Sacred Liturgy … The life of the religious was seen to be the flowering of the baptismal life and its growth always was in keeping with the life of the church.»

The agenda for liturgical reform he set himself as pastor at the 1940 Liturgical Week is impressive:

(1) We must do away with all slovenliness and routine. Sancta sancte, God’s things must be done in Gods way!

(2) Back, therefore, to a holier and worthier celebration of the Christlife-carrying and the Christ-life-imparting mysteries, the Holy Sacrifice, the sacraments and the sacramentals.

(3) Back to the Sunday High Mass, 52 times a year. It is the ideal way of celebrating the Lords death, particularly on the Lords day. …

Styrker og svakheter ved den liturgiske bevegelsenLes mer »

Modestia vestra nota sit omnibus hominibus: Dominus enim prope est. Nihil solliciti sitis: sed in omni oratione petitiones vestrae innotescant apud Deum.

Vi feiret nylig gaudéte-søndagen, den mest gledefylte av de fire botssøndagene før jul, så gledefylt at til og med messeklærnes skiftet ut med noe mindre fiolett, menlig rosa. Inngangsverset og andre lesning denne søndagen er tatt fra Filipperbrevet og uttrykker dette temaet tydelig: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. Slik lyder Herrens ord.»

Tekstene for søndagen kan leses HER (norsk, NO) og for TLM HER (latin, engelsk)

I St Hallvard kirke feiret jeg søndagens to første messer, og brukte en ganske fin rosa messehakel vi hadde hengende i kjelleren. Jeg lot den henge i sakristiet etter at jeg hadde brukt den (som en stille oppfordring), og var glad for å se at den ble brukt også i to andre messer i løpet av dagen (for i fjor brukte visst ingen rosa).

Bildet under viser at pave Benedikt bruker rosa på 4. fastesøndag i år.

Jeg feiret i går, fredag, messen til minne om Den hellige pave Damasus, jeg skrev også litt om ham i fjor, på katolsk.no kan man lese mer om ham, og her er messebønna (novus ordo) på denne dagen: «Herre, den salige pave Damasus æret og elsket minnet om dine martyrer og priste deres seierrike liv og død. Vi ber deg: Hjelp oss, lik ham, aldri å glemme disse troens vitner, og la oss alltid leve i den tro de beseglet med sitt blod. Ved vår Herre Jesus Kristus … «

Selv feirer jeg i går messen etter gammel form, og da ble fellesmessen «Si diligis me» (om du elsker meg) brukt for det aller meste. Den brukes vanligvis når man feirer minnet om helligkårede paver, og har følgende inngangsvers: «Si diligis me, Simon Petre, pasce agnos meos, pasce oves meas. — Exaltabo te, Domine, quoniam suscepisti me, nec delectasti inimicos meos super me. V.: Gloria Patri et Filii et Spiritu Sancti. Sicut erat in principio, et nunc, et semper, et in saecula saeculorum. Amen. Si diligis me, Simon Petre, pasce agnos meos, pasce oves meas.»

Hele messen «Si diligis me» kan leses her på norsk og latin.

Spesielt for den tradisjonelle latinske messen er at man kan lese mer enn én kollektbønn, offertoriebønn og bønn etter kommunion, om det er en spesiell grunn til det. Dette skjedde å går, da disse tre bønnene da disse tre bønnene ble lest dobbelt; for minnedagen, og for advent. Jeg syns det er en styrke, og ikke en unødvendig dublett (som noe har sagt) at man minnes både en helgen og adventstida i samme messe. (Her er bønnene for adventsmessen.)

Jeg skal ikke trøtte leserne med mange flere sitater fra msgr Gambers bok om liturgien (se bl.a. HER, HER og HER), men skal avslutningsvis ta med hans hovedpunkter fra kapittelet: The Root Causes of the Debacle of Modern Liturgy. Der han først sier at selvsagt finner vi ikke årsakene til liturgiforandringene i det annet Vatikankonsil, og så går han 1200 år tilbake i tid, og nevner følgende punkter:

* Frankerne overtok Romas liturgi ca år 800 (etter eget ønske), og denne liturgien ble aldri fullt ut integrert i nord-Europas øvrige kultur og liv – så det ble skapt en permanent spenning i liturgien.

* Bruddet mellom øst og vest (dvs. Den ortodokse kirke) avskar Den katolske Kirke fra vesentlige deler av sin liturgiske tradisjon. De ortodokse var spesielt opptatt av å feire den himmelske liturgi på en storslått måte, mens den vestlige tradisjon var mer en minimalisme, som ikke var like fruktbar. (Gamber var svært godt informert om den østlige liturgiske tradisjon og vil knapt kalle liturger utdannede om de ikke har denne kunnskapen. Flere misforståelse på 20- til 60-tallet om den såkalt «oldkirkelige» liturgien kommer pga mangel på slik informasjon, mener han.)

* Den individualistiske fromhetstradisjonen som vokste fram fra 1200-tallet av var ikke heldig for den liturgiske utvikling.

* Salmesangen på morsmålet som etter hvert erstattet messens ledd som introitus, kommunionsvers etc – introdusert i Kirken før Luther, men spesielt sterkt utviklet i den lutherske tradisjon, var negativ for liturgien.

* Frysningen av liturgien under Pius V (etter Trent) var uheldig, fordi den stoppet en naturlig og kontinuerlig utvikling av liturgien.

* Barokkalderen skapte en del ubalanse og fjernet lekfolket fra liturgien på en uheldig måte.

* Opplysningstidas rasjonalisme var det aller mest ødeleggende for liturgien, og har fått stor betydning helt til vår tid.

* I Solesmes begynte den gamle liturgiske tradisjon å komme til live igjen på 1800-tallet, Romano Guardini og Pius Parsch startet 1900-tallets liturgiske bevegelse, og selv om de gjorde positive ting, hadde de for dårlig kjennskap til tidligere tiders liturgi og spesielt Parsch kjørte fram lekfolkets aktive deltakelse på en uheldig måte.

Nedenfor følger et udrag fra dette kapittelet i Gambers bok:
The question we need to ask is: What are the root causes of this liturgical debacle? Any reasonable person understands that these causes cannot be traced to the Second Vatican Council alone. The Constitution on the Sacred Liturgy of December 4, 1963 was but an interim step in a process set in motion long ago, and for many different reasons. In the following pages we will endeavor to identify and define these root causes, one by one; but our discussion will necessarily be limited to basic facts.

In contrast to the liturgies of the Eastern Church, which continued their development well into the Middle Ages, but remained fixed thereafter, the Roman liturgy, in its simple, even plain forms, which originated in early Christianity, has remained almost unchanged for centuries. There is no question that the Roman liturgy is the oldest Christian rite. …

Msgr Gambers hovedpunkter for å forklare den uheldige liturgiske utviklingaLes mer »

I går ble følgende kommentar sendt inn til bloggen min, av Hans Bj.: «Hvis den normative regelen er å motta kommunion knelende og på tungen, hvorfor er da kommunionsbenkene (alterringen) fjernet fra våre kirker?»

Det syns jeg er et svært godt spørsmål, selv om jeg først må si at så langt jeg vet er disse to ting ikke obligatoriske noen/mange steder – selv om vi vet at pave Benedikt alltid deler ut kommunion slik.

Jeg skal illustrere dette med et eksempel fra fra Stavanger, der St Svithun kirke ble nybygget ca 1980. Da ble det bestemt at kirken ikke skulle ha knelebenker, for «det hadde Vatikankonsilet avskaffet»! (Det sa visst bl.a. datidens sognsprest.) Når folk forteller dette i dag, både prester og legfolk, er de hoderystende over hvor feil noen mennesker tenkte i 1980. Og så fikk kirken likevel knelebenker, enten da den var nye eller snart etter – Hans Bj. husker sikkert hvordan det gikk til.

Knelebnekene forsvant altså i mange katolske kirke (men heldivis veldig sjelden i Norge), men kommunionsbenken forsvant nesten over alt. Hvorfor? Ville det ikke være naturlig å knele under messens mest hellige øyeblikk, når man mottar Kristus? Jeg forstår egentlig ikke hvorfor det ene forsvant, men ikke det andre – spesielt ikke når jeg ikke kjenner til kirkedokumenter som sa at noen av dem skulle bort.

Muligens er det rett og slett bare vanen som sier katolikker i dag, at det er naturlig og ønskelig å ha knelebenker i kirkene, men ikke kommunionsbenk.

Første søndag i advent innførte pave Paul VI den nye messen, Nous ordo, og dette har blitt kommentert en del de siste dagene. Bl.a. har det stått en artikkel i New York Times, som kommenterer denne tilbakekomsten av den gamle tradisjonen på en positiv måte: «Benedict understands that his younger priests and seminarians — most born after Vatican II — are helping lead a counterrevolution. They value the beauty of the solemn high Mass and its accompanying chant, incense and ceremony. Priests in cassocks and sisters in habits are again common; traditionalist societies like the Institute of Christ the King are expanding.

Chanting Latin, wearing antique vestments and distributing communion only on the tongues (rather than into the hands) of kneeling Catholics, Benedict has slowly reversed the innovations of his predecessors. And the Latin Mass is back, at least on a limited basis, in places like Arlington, Va., where one in five parishes offer the old liturgy.

Denne artikkelen er blitt kommentert (stort sett av menensker som ikke likte at New York Times trykte en artikkelen med slike tradisjonalistiske synspunkter) HER og HER.

Commonweal (første lenke) tar med en ekstra kommentar fra forfatteren til den opprinnelige artikkelen, de rhan sier: «I see the same, tired arguments by most others above: Vatican II is settled, the novus ordo is set in stone until the end of the world and anyone who dares remind us there was a Church before the mid-20th century will be maligned as an univited guest.

Like it or not, Benedict XVI is a fan of traditionalists. Two of his biggest actions thus far into the papacy have been the motu proprio Summorum Pontificum (essentially removing bishops from decisions regarding the traditional Latin Mass and all the pre-VII sacraments) and the un-excommunication of the four living SSPX bishops. Next up is to fully reconcile the SSPX.

Yet I see scoffing and Upper West Side-esque dismissal by those who (in my opinion) don’t want to face reality. The Church is swinging back to the right. You may not like that, and you are entitled to your opinion. But you ought to act a little less surprised and angry that a traditionalist viewpoint could be aired in the mainstream media.

På bildet under ser man startsida for Saint Antoine Daniel Gregorian Chant Ordinaries, der man kan finne – og høre på – på (så langt jeg kan se) alle de gregorianske/latinske melodiene for messens faste ledd. T

Her står det også at Vatikanet foreslår følgende messer for kirkeåret:

Søndager i advent: Missa XVII • Credo IV
Søndager i juletida: Missa IX • Credo IV
Søndager i fasten: Missa XVII • Credo IV
Søndager i påsketida: Missa I • Credo III
Søndager i det alminnelige kirkeåret: Missa XI • Credo I
Fester i det alminnelige kirkeåret: Missa VIII • Credo III
Fester for Den hellige Jomfru Maria: Missa IX • Credo IV
Fester for apostlene: Missa IV • Credo III

I oktober og november sang vi bl.a. messe XI her i St Hallvard kirke. Det var nytt for meg, men det er den foreslåtte messen for grønne søndager (og her kan jeg høre på den, og lære den bedre). Og nå i advent synger vi messe XVII, noe jeg tror en del menigheter i Norge gjør.

Besøk gjerne disse sidene.

Det første viste hans tålmodighet, det annet bringer Gudsrikets krone med seg. Alt hva vår Herre Jesus Kristus angår, har for det meste to sider. Hans fødsel er dobbel, én gang av Gud før all tid, én gang av jomfruen ved tidenes ende. To ganger stiger han ned, én gang i det stille, som dugg på nyslått eng (jf. Sal 72,6), en gang i fremtiden synlig for alle. Ved sitt første komme ble han svøpt og lagt i en krybbe; ved sitt annet komme hyller han seg i lyset som i en kappe. Ved sitt første komme utholdt han korset, uten å bry seg om vanæren (jf. Heb 12,2); ved sitt annet komme i herlighet kommer han med englehæren som livvakt.

Derfor oppholder vi oss ikke bare ved hans første komme, men vi venter også hans gjenkomst. For som vi ved hans første komme sa: “Velsignet være han som kommer i Herrens navn”, slik skal vi si når han kommer tilbake. For da skal vi sammen med englene møte Herren ansikt til ansikt, tilbe ham og si: “Velsignet være han som kommer i Herrens navn”.

Frelseren kommer, ikke for å dømmes, men for å dømme dem som dømte ham. Han som tidde da han ble anklaget, minner om det og sier til de illgjerningsmenn som dristet seg til å klynge ham opp på korset: “Dette har du gjort, og jeg tidde” (jf. 50,21). Den gang kom han i samsvar med Guds frelsesplan og underviste menneskene ved overtalelse; men annen gang skal de av nødvendighet underkastes hans herredømme, selv om de ikke vil.

Profeten Malaki taler også om dette dobbelte komme: “Herren, som dere søker, kommer brått til sitt tempel” (Mal 3, 1). Dette er det første komme. Og om det annet komme sier han: “Og paktens engel, som dere stunder etter, se, han kommer, Herren, Allherskeren. Hvem kan tåle den dagen han kommer? Hvem kan stå seg når han kommer til syne? For han er lik ilden som smelteren bruker, lik luten som vaskerne renser med. Han skal sitte og smelte og rense” (Mal 3,2‑3).

Også Paulus tenker på det dobbelte komme når han skriver til Titus: “Gud Frelserens nåde er blitt åpenbart for alle mennesker; den lærer oss å gi avkall på all gudløshet og alle verdslige begjær, og leve vårt liv i denne verden sømmelig, fromt og rettskaffent, alt mens vi ser frem til vårt salige håp, til den dag da vår store Gud og Frelser Jesus Kristus skal stå frem i sin herlighet”. Legg merke til at han taler om det første komme, som han takker for, og om det annet, som vi venter på.

Derfor er det at den tro som vi forkynner, i den form den er blitt overlevert sier at vi skal tro på ham “som fór opp til himmelen og har tatt sete ved Faderens høyre hånd. Han skal komme i herlighet for å dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende”. Vår Herre Jesus Kristus kommer altså fra himmelen. Han kommer ved denne verdens ende med herlighet, på den ytterste dag. Denne verdens ende kommer, og da skal den skapte verden bli fornyet.
—————
Fra Matutin, 1. søndag i advent.
Tatt fra en av dåpskatekesene av den hellige Kyrillos, biskop av Jerusalem – ca år 350.