Liturgi

Sakramentskongregasjonen i Vatikanet sendte et brev i juli i år, der de slår fast at det ikke er tillatt å nekte katolikker å motta katolikker kommunion i munnen (som jo er hovedalternativet i Kirken over hele verden), selv pga smittefaren i disse svineinfluensatider. Brevet var et svar fra en katolikk i England, (og er blitt offentliggjort først i dag) der man i sommer innførte svært så strenge regler i noen menigheter og bispedømmer. Les hele brevet her.

I Norge har det vært en del forvirring rundt dette spørsmålet i sommer og høst; tidlig i august anbefalte biskopen at sogneprestene vurderte hva de skulle gjøre pga denne alvorlige smittefaren, men han innførte selv ingen regler (selv om noen oppfattet det slik). I min egen menighet var det forbud mot munnkommunion i august, noe som skapte alvorlige problemer for noen troende. Så ble begrensningene hos oss tatt bort, siden det var få som ble smittet i september. Siden ble reglene gjeninnført (og de inneholder også regler om at man ved fredshilsenen ikke skulle ta hverandre i hånda, at presten ikke skulle (hånd)hilse på folk ved utgangen etc), men nå slik formulert at man anbefales å ikke motta kommunion i munnen (men det blir ikke forbudt).

Men jeg vet at i noen menigheter i vårt bispedømme er det fortsatt (strengt) forbudt å motta kommunnon i munnen, noen som altså viser seg (slik mange også tidligere tenkte) å være mot Kirken regler.

stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelkreftene skal gå av lage. Og da skal de få se Menneskesønnen komme i skyene, i all sin makt og herlighet. Da skal han sende ut sine engler for å samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ende til himmelens ytterste grense. La fikentreet tjene som eksempel: Når grenene blir myke og treet får løv, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser alt dette skje, vite at han står like for døren. (Markus 13,24-32)

Slik lød gårsdagens evangelium, 33. søndag i kirkeåret – Les alle søndagens tekster her. Men i hele Norden leste vi i går biskopenes hyrdebrev om helligholdelse av søndagen (som kan leses her), så vi prester snakket ikke om denne alvorlige teksten i våre prekener. Men pave Benedikt sa følgende om søndagens budskap på Petersplassen i går (fra Zenit.org):

Dear Brothers and Sisters!

We have reached the last two weeks of the liturgical year. We thank the Lord who has enabled us to carry out, yet again, this journey of faith — old and always new — in the great spiritual family of the Church! It is an inestimable gift, which allows us to live in history the mystery of Christ, receiving in the furrows of our personal and community existence the seed of the Word of God, seed of eternity that transforms this world from within and opens it to the Heavenly Kingdom. Accompanying us in the itinerary of Sunday biblical readings was St. Mark’s Gospel, which today presents a part of Jesus’ discourse on the end times. In this discourse, there is a phrase that is striking for its synthetic clarity: «Heaven and earth will pass away, but my words will not pass away» (Mark 13:31). Let us reflect, for a moment, on this prophecy of Christ. …

Når den store trengselstiden er forbi, da skal solen bli formørket, og månen miste sitt lys,Les mer »

Første lesning på Allehelgensdag er fra Johannes åpenbaring 7,2-4,9-14: En av engelene ropte med høy røst: «Rør ikke jorden eller havet eller trærne før vi har satt et segl på pannen til vår Guds tjenere.» Og jeg hørte tallet på dem som hadde fått seglet: Det var 144.000, fra alle stammene i Israels folk. Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål. De stod foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med palmegrener i hendene. Og de ropte med høy røst: Seieren tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet. Alle englene, som stod i en krets om tronen og de eldste og de fire vesener, kastet seg ned for tronen med ansiktet mot jorden og tilbad Gud og sa: Amen. All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen. En av de eldste tok da ordet og spurte meg: «Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?» «Herre,» svarte jeg, «du vet det.» Da sa han til meg: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod.

Les alle dagens tekster HER og bønner og antifoner HER.

Jeg nevte tidligere i dag intervjuet med msgr. Nicola Bux om hans nye bok om liturgien. I dette intervjuet sier han også:

«När Benedikt XVI talade om brytning eller ”påhittad liturgi” menade han att denna ”förbindelse” har avbrutits. Mässans betydelse av offergärning har ersatts av en minneshögtid som kommerorerar Skärtorsdagens sista måltid. Det är i detta som den främsta brytningen ligger. Självaste Paulus VI rättade denna heresi i den första editio typica (officiella utgåvan, ö.a.) av det romerska missalet (artikel 7). Mässan är naturligtvis även en måltid, men det rör sig om påskmåltiden, om Guds lamm som offras för oss. Den gudomliga liturgin, som man säger i Östkyrkan, är en ”mystisk måltid” med den offrade kroppen och blodet som gjutits in remissionem peccatorum (för våra synders skull). Även Uppenbarelseboken beskriver den eviga liturgin som på denna jord utförs i kyrkans liturgi. Den broderliga aspekten, eller snarare gemenskapsaspekten, i mässan härrör enbart ur detta mysterium.»

I gårsdagens høymesse i St Hallvard kirke prøvde jeg å vise svært så tydelig at messen er et offer, gjennom en kort innledning i starten av messen, ved å bruke første eukaristiske bønne (og ved hjelp av en dyktig organist og gode ministranter) og gjennom min preken, der jeg delvis bygget på det jeg sa på denne søndagen for tre år siden – se her.

I prekenen sa jeg bl.a.: » … … denne søndagen vil jeg også til å ta opp i min preken temaet om offer og Kristi prestetjeneste fra 2. lesning. I dag hørte vi fra Hebreerbrevet 5: En øversteprest blir alltid tatt blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker. Han skal bære fram gaver og offer for synder. … heller ikke Kristus har tiltatt seg den ære å være øversteprest. Han fikk den av Gud som sa til ham: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han på et annet sted: Du skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis.»

Dette offeret som Jesus har båret fram for Gud Fader da han døde på korset, er det som blir gjort nærværende og båret fram for Herre, i hver eneste messe som feires. Derfor er messen så viktig; vi får del i Kristi offer på en helt spesiell måte.»

Det svenske, katolske nettidsskriftet Katolsk Observatör har oversatt et intervju med msgr. Nicola Bux, som i starten av oktober kom ut med en bitande skarp bok, La riforma di Benedetto XVI (Benedikt XVI:s reform), som gör rättmätig boskillnad mellan en nödvändig reform och revolution. Ett sådant vinkling kan hjälpa till att öppna vägen för den liturgiska fred som påven önskar. I Italien har boken väckt våldsam debatt. Hur blir det i Frankrike? Vi hoppas att samma sak kommer att ske här och initierar nu debatten genom att publicera nedanstående exklusiva intervju.

Det er et langt og svært interessant interju og jeg tar her bare med litt (og oppfordrer leserne til å lese hele intevjuet HER):
… jag ägnat hela tredje kapitlet åt ”slaget om den liturgiska reformen”, och detta slag har utkämpats två gånger, först gången under Andra Vatikankonciliet och därpå efter konciliet. Skälet till konflikten är tolkningen av liturgin. Är den – liksom själva tron som kyrkan äger – i kontinuitet med traditionen eller utgör den ett brott? Det parodoxala ligger i att nyskaparna använt sig av urkyrkans modell för att ge stöd åt sin uppfattning att liturgin behövde förnyas, och det har traditionalisterna också gjort, men dessa har gjort det för att lämna saker och ting i det tillstånd som var. Vi befinner oss inför samma ”synd” i det ena och det andra fallet: den att betrakta det som är äldre som något omgivet av särskild pietet (”arkeologism”) (som något man vill fasthålla till varje pris utan hänsyn tagen till den helige Andes verkan, ö.a.) och som redan påven Pius XII avslöjade i Mediator Dei (1947). …

… … Alltsedan ursprunget och fram till våra dagar, firar prästen i den östliga kyrkan mässan ad Dominum och människorna har aldrig trott att han vänder ryggen mot dem! Hur kan vi lyda ”sursum corda”, det vill säga vara riktade mot Gud, om prästen är mitt emot oss och tar upp all vår uppmärksamhet? Det är mycket svårt ur psykologisk synvinkel. Vi kan tänka, liksom påven gör, att tron och bönen återfinner den riktiga orienteringen om Korset på nytt sätts i centrum, och prästens och de troendes uppmärksamhet riktas mot det. Och vi kan tillägga att om mässfirarna börjar vända sig ad Dominum så är detta även en ekumenisk gest gentemot den ortodoxa kyrkan!

Vatikanet har nå utgitt et grundig (flere hundre sider) dokument om hvordan messen bør feires. Så langt fins det visst bare på latin, men Father Z skriver litt om det he – og her kan det bestilles fra Roma:

1. It is divided into 3 sections: doctrinal, liturgical, and devotional.
2. It has number of appendices: Book IV of the Imitation; section of 1983 Latin Code; section of 1990 Eastern Code on the Eucharist.
3. The preface is by the Prefect of the Cong. for Divine Worship, Card. Canizares. It clearly speaks of both forms of the Roman Rite being of equal importance.
4. The doctrinal section contains excerpts from the the decree of the Council of Trent on the Eucharist; Vatican II; the Compendium of the Catechism on the Eucharist; a commentary on the Four Eucharist prayers.
5. The liturgical section contains the Ordo Missae of the Novus Ordo; the Ordo Missae of the 1962 Missale Romanum; the Office of Corpus Christi from the Liturgia Horarum; the complete Office for Coprus Christi from the 1961 Breviarium Romanum; two Votive Masses of the Holy Eucharist; the Order of Benediction of the Blessed Sacrament; 7 Litanies; and a number of Eucharistic hymns.
6. The devotional part contains the prayers before Mass, the prayers after Mass, vesting prayers for the priest and for the bishop, and other devotional prayers.

Fra vår vinterferie i Italia i 2008 skrev jeg om helt upassende bordalter i mange av Italias nydelige kirker – og jeg viste et par bilder jeg hadde tatt på turen:

Først et bilde fra St Adrea della valle i Roma.

Så et bilde fra St Maria supra Minerva – også sentralt i Roma.

På NLM-bloggen leste jeg i dag om en person som hadde tatt en lignende tur i Spania, og konkluderte med at «Alterne må snus igjen nå»:

I’ve long been convinced of the case for the celebrant’s facing East during Mass, to preserve the symbolism of a people led by the priest in procession, and also because facing the people has given the impression that the celebrant is performing for the people. It is not just the direction that he faces that is reoriented. It is the focus of the liturgy itself that becomes reoriented.

In short, this just isn’t working. It makes no sense architecturally, theologically, or liturgically. Being here, amidst structures 1000 years old, you realize what incredible implications the turn around truly had, almost akin to an act of violence.

Jeg er (som de fleste vet) oppvokst i Den norske lutherske kirke, og var alltid vant til at presten vendte seg mot Gud når han ba – og ingen av oss tenkte en gang på at det kunne gjøres på en annen måte. Men den norske kirke har de siste årene langsomt snudd noen alter – ved nybygg og ombygging av kirker – og jeg fikk i går en e-post fra en prest i Den norske kirke, som skriver:

«Jeg ser at du har dratt i striden for den gamle latinske messen. Jeg har – som luthersk prest – ikke behov for å mene noe om det. Men for en tid tilbake gjenga du en uttalelse fra en engelsk kirkeleder om det å feire messen vendt mot forsamlingen, eller mot øst. Han karakteriserte den første ordningen med noe a la «at en gruppe hadde samlet seg for å snakke om Gud«. Nei, dette var langt fra det rette sitatet, men kanskje du husker hvordan det egentlig lød? Jeg kan ikke finne det igjen, så jeg er glad om du kunne hjelpe meg. Statskirkens liturgireform kan jo nemlig innebære at også versus populum blir normalordning også hos oss.»

Jeg svarte ham at det kanskje kunne være i dette innlegget, men kanskje det heller er i dette, eller i noen eldre innlegg: kommentarene til 1795, i 1719 eller 1669.

Kanskje noen av leserne husker bedre enn meg hvor dette stod på bloggen?
OPPDATERING: Sitatet står HER – det er biskop Edward Slattery, i Tulsa, Oklahoma, som har begynt å feire messen på sin domkirkes høyalter, ad orentem. Meldinga var fra august i år. Takk til Tor.

Jeg leser nå Ole Martin Stamnestrøs doktoravhandling om liturgien for annen gang, og leser her på s 151-153 om pave Pius XIIs synspunkter i Mediator Dei om lekfolkets bønner om fromhetsøvelser som kommer i tillegg til messen og tidebønnene. Paven kritiserer dem som er motstandere av denne parksisen: The first abuse to be rebuked is the tendency amongst some liturgical scholars to frown upon extra-liturgical acts of devotion and to draw a clear-cut line between subjective and objective piety.

Individual parish priests should not take it upon themselves to alter deeply rooted expressions of devotion. “Hence he would do something very wrong and dangerous, who would dare to take on himself to reform all these exercises of piety.”

Damian Thompson har besøkt en kirke et sted i England, og han likte aboslutt ikke det han så. «Ikke mer polyester«, er hans avsluttende setning:
Recently I attended a Catholic service in a church, and a diocese, which shall remain nameless. This is not because there is anything scandalous to report, but because I’m about to compare it to a 1970s department store and I don’t want the priest to cancel The Catholic Herald.

Perfectionism; attention to small details; impatience with the second-rate – these are what we must demand of our pastors and what, in a Church run by Archbishop Nichols and soon-to-be Archbishop Longley, there is now a faint chance of achieving, particularly with a papal visit in the offing. That means no more excuses, no more amiable making do – and definitely no more polyester.

Jeg har nå begynt å lese gjennom Ole Martin Stamnestrøs doktoravhandling om liturgiske bevegelse for annen gang (se også et notat om denne i oktober i fjor), og la nå bl.a. merke til dette – som jeg håper å komme tilbake til om noen dager: «The Liturgical Movement has sometimes been blamed for weakening the sacrificial aspect of the Mass, but this is precisely the angle from which (Dom Lambert) Beauduin starts when arguing for frequent reception. At the heart of sacrificial thinking is the destruction of the victim. The faithful therefore share more fully in the sacrificial act when communicating. Beauduin was of the opinion that “whatever loss the Liturgy suffers among Christian people is also a loss of the notion of sacrifice, and consequently of Christian renunciation.”

Hos Damian Thompson så jeg denne videoen av prester som løfter hendene og «danser» under en pinsemesse i Frankrike i år.

På en dansk, katolsk blog leste jeg nylig en interessant (men kanskje litt sterk og dramatisk) beskrivelse av konsekvensene av å snu alteret (slik at presten fra alteret ser på menigheten). Slik begynner innlegget:

Når præsten læser messe efter den traditionelle romerske ritus, vender han og menigheden det meste af tiden samme vej, idet alle står foran alteret, med præsten forrest – og øverst (alteret er anbragt på et podium, som præsten træder op på efter den såkaldte «trinbøn»). På alteret står seks lys, og centralt på eller over alteret finder vi også tabernaklet, hvori Kristi Legeme opbevares. Herpå står et Krucifiks, der udgør «det syvende lys», Verdens Lys i den nye pagt. Alt i messen er således rettet mod disse; det udtrykker troen på Guds virkelige tilstedeværelse i messeofferet. Hele kirkerummet – men fremfor alt højalteret – er ydre tegn på, at Kristus er det centrum, mod hvilket alt i den hellige messe retter sig.

Så sagde man C: vi river hele det smukke gamle alter ned, og anbringer tabernaklet et andet sted i kirken, … …

Les videre her.

Jeg har nok en gang (mest fredag) sittet flere timer og lest om Kirkens liturgiske utvikling, for å prøve å finne ut hvorfor og hvordan forandringene rundt 1970 ble som de ble. Jeg leste bl.a. et fem år gammelt stykke på Zenit.org; et intervju med msgr. Peter Elliot, som har skrevet bøkene: «Ceremonies of the Modern Roman Rite» og «Ceremonies of the Liturgical Year». Bøkene kom ut for nesten ti år siden, og jeg har lest dem mange ganger, mest i mine første presteår. (Jeg kan legge til at de bare handler om hvordan den nye messen skal feires, ikke i det hele tatt om TLM.)

Msgr. Elliot fokuserer i intervjuet på at de liturgiske forandringene som hadde kommet årene før konsilet, mest under pave Pius XII, ikke hadde blitt skikkelig forstått eller intergrert i Kirkens liv – han nevner spesielt Mediator Dei fra 1947. Derfor gikk det så galt etter konsilet, når (slik jeg forstår det) konsilets svært vide og lite presise ønsker skulle settes ut i livet. Her er litt av intervjuet fra mai 2003 – hele intervjuet kan leses HER.

Q: Why did liturgy go awry so much in the post-conciliar era?

Unfortunately, when people think of Vatican II they focus on liturgical change because that was the visible effect of the council they experienced in parishes. They should not forget the other great achievements of the council, such as the universal call to holiness, collegiality, ecumenism, the permanent diaconate and a richer theology of marriage.