Liturgi

En biskop velger å feire ad orientem i sin domkirke

Liturgi /

I USA har Biskop Edward Slattery, i Tulsa, Oklahoma, har nå begynt å feire messen på sin domkirkes høyalter, ad orentem, og sin i bispedømmets tidsskrift forklarer han hvorfor han har gjort dette . (LES alt han skriver her – pdf.)

Han argumenterer tydelig (og overraskende sterkt, syns jeg) for at det er viktig og riktig å «snu tilbake» retningen presten vender seg til alteret. Han skriver at det nok kan være positivt på noen måter at presten vender seg mot menigheten, men:

Unfortunately this change had a number of unforeseen and largely negative effects. First of all, it was a serious rupture with the Church’s ancient tradition. Secondly, it can give the appearance that the priest and the people were engaged in a conversation about God, rather than the worship of God. Thirdly, it places an inordinate importance on the personality of the celebrant by placing him on a kind of liturgical stage.

Because the Mass is so necessary and fundamental to our Catholic experience, the liturgy is a constant topic in our conversation. That is why when we get together, we so often reflect upon the prayers and readings, discuss the homily, and – likely as not – argue about the music. The critical element in these conversations is an understanding that we Catholics worship the way we do because of what the Mass is: Christ’s sacrifice, offered under the sacramental signs of bread and wine.

If our conversation about the Mass is going to “make any sense,” then we have to grasp this essential truth: At Mass, Christ joins us to Himself as He offers Himself in sacrifice to the Father for the world’s redemption. We can offer ourselves like this in Him because we have become members of His Body by Baptism.

We also want to remember that all of the faithful offer the Eucharistic Sacrifice as members of Christ’s body. It’s incorrect to think that only the priest offers Mass. All the faithful share in the offering, even though the priest has a unique role. He stands “in the person of Christ,” the historic Head of the Mystical Body, so that, at Mass, it is the whole body of Christ – Head and members together that make the offering.

Gud, du vårt skjold, vend blikket mot din salvedes åsyn, for én dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen.

Liturgi /

Slik (over) lyder inngangsverset i dagens messe (20. søndag i det alminnelige kirkeåret) fra Salme 84. Og resten av messen bønner og antifoner er her:

KIRKEBØNN
Herre, vår Gud, det som intet øye har sett og intet øre har hørt, har du beredt for dem som elsker deg. Fyll våre hjerter med din kjærlighet, så vi elsker deg i alt og over alle ting, og får del i det du har lovet oss. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta imot disse gaver som forener oss med deg. La oss motta deg når vi ofrer de gaver du har gitt oss. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Jeg er det levende brød, som er kommet ned fra himmelen, sier Herren. Den som eter av dette brød, skal leve i all evighet. Joh 6, 51-52

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, gjennom disse sakramenter har vi fått del i Kristus. Vi bønnfaller deg: La oss likedannes med ham mens vi lever her på jorden, så vi kan bli hans medarvinger i himmelen, han som lever og råder fra evighet til evighet.

HER kan man lese alle dagens tekster, og HER kan man lese en preken jeg holdt på denne dagen for tre år siden. (Men da hadde vi ikke lest de tre foregående evangeliene pga feiringa av andre høytider, men i år har vi lest fra Johannes 6 flere søndager allerede. – Etter år 2006 har biskopen bestemt at høtidene for bl.a. Olav og Marias opptagelse skal feires på selve dagen, og ikke flyttes til nærmeste søndag.)

Herre, kom din pakt i hu, og glem ikke for alltid ditt arme folk! Herre, reis deg, før din sak, og glem ikke dine fienders røst!

Liturgi /

Slik (over) lyder inngangsverset i søndagens messe – fra salme 74 (73) – og her er resten av messens bønner og antifoner:

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, vi våger å kalle deg Far. Fyll våre hjerter med din Sønns ånd, så vi lever som dine barn, og får gå inn til den arv du har lovet oss. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta nådig imot din Kirkes gaver. Du har selv gitt dem av din miskunn for at vi skal ofre dem til deg, og i din allmakt gjør du dem til vår frelses mysterium. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Det brød som jeg gir dere, er mitt eget legeme, hengitt for verdens liv, sier Herren. Joh 6,52

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, la det sakrament vi har mottatt, bli oss til frelse og bevare oss i din sannhets lys. Ved Kristus, vår Herre.

I dagens evangelium fortsetter Jesus sin store eukaristi-katekese i Johannes 6, og sier bl.a.:
På den tid sa Jesus: «Jeg er det brød som er kommet ned fra himmelen.» …. at noen har sett Faderen, andre enn han som stammer fra Gud – han alene har sett ham. Så hør da og sann mitt ord: Den som tror, han eier det evige liv. Og livets brød, det er jeg. Deres fedre spiste manna i ørkenen, og døde siden; men dette brødet kommer ned fra himmelen, for at den som spiser av det, ikke skal dø. Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen; og den som spiser av det, skal leve i all evighet. Det brød som jeg gir, er da mitt eget legeme, hengitt for verdens liv.»

Les alle tekstene for denne søndagen her.

Kan man være så opptatt av den “rette liturgi” at det blir ødeleggende?

Liturgi, TLM /

Jeg leste nylig om Thaddeus Kozinski, som er filosofi-doktor ved the Catholic University of America. Han skriver at selv om han mener den gamle messen er bedre enn den nye, var det uheldig at han i mange år utelukkende gikk i den gamle messen med sin familie, og dermed ble «purist» på en uheldig måte. Det er bedre å glede seg over alle katolske messer som blir verdig feiret enn å henge seg opp i detaljer og forskjeller mellom gammel og ny liturg, sier han nåi. (Han mener forøvrig at mennesker som er ovedrevet knytta til den nye messen, slik at de reagerer nagativt på alle tradisjonelle elementer, har samme problem som han hadde. Dette leste jeg i The Catholic Herald:

He believes that the old rite is vastly superior to the Novus Ordo, indeed that the NO represents a radical breach in liturgical tradition, but at the same time is convinced that many so-called traditionalists are as much children of Vatican II, and of the Enlightenment, as the liberals are. There is something about them, he contends, that is schismatic, even Protestant; perhaps even modernist. They are rebels.

Kozinski is not thinking here principally of Lefebvrists or sedevacantists, but of what we might call the far liturgical right in the mainstream Church, the people you sometimes find in the LMS and the FSSP and in parishes where the old rite is said regularly. Thaddeus calls these people «Gnostic traditionalists», and by Gnosticism he means «the attitude that leads one to believe he possesses an irrefutable insight into the truth of matters of great importance, whether natural or supernatural».

For some years, according to his account in the New Oxford Review, Kozinski attended nothing but indult Masses in the old rite. Then, two or three years ago, he moved with his young family to an area where such Masses were not available, and he was therefore obliged to attend the Novus Ordo again.

As he became familiar with his new surroundings – and found rich spiritual fruit in the new rite as celebrated by the Oblates of St Joseph – he saw that in his former unyielding traditionalism he had developed what he calls «an ideological and neurotic consciousness of being a ‘traditionalist’ «.

Kozinski believes that «traditionalism» can become an ideology that makes one spiritually sick, «as one becomes more attached to the traditionalist movement, its narratives, personages, publications, polemics, criticisms, etc than to the Church as a whole – and to Christ Himself». This ideology, he says, can manifest itself in paranoia, judgment, harshness, Jansenism, and lack of meekness.

That’s me all right, but Kozinski clearly does not want to condemn all traditionalists, and I feel I should speak up here for the thousands of hardcore trads who are not at all Jansenist or harsh but are decent, well-balanced human beings. Among them I would include the Lefebvrist godfather of my youngest son.

…

Kan man være så opptatt av den “rette liturgi” at det blir ødeleggende?Les mer »

Min Gud, kom meg til hjelp, Herre, fri meg ut! Du er min tilflukt og min frelse; Herre, vær snar til å komme!

Liturgi /

Slik kyder denne søndagens inngangsvers (fra salme 70), og her er messens øverige antifoner og bønner:

KIRKEBØNN
Herre, vær oss nær, og skjenk din kjærlighet til dem som ber til deg, du, vår skaper og vårt forsyn. Forny oss i ditt vennskap og bevar oss i din godhet. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, vi ber deg: Helliggjør disse gaver. Gjør oss til en evig gave for deg, og motta det offer vi bringer deg i dette sakrament. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Herre, du har gitt oss brød fra himmelen en fylde av glede og sødme. Visd 16,20
Eller:
Jeg er livets brød, sier Herren. Den som kommer til meg, skal aldri mer sulte, og den som tror på meg, skal aldri noensinne tørste. Joh 6,35

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, du som fornyer oss med brød fra himmelen, hold oss i ditt stadige vern, og gjør dem du har tatt inn i din omsorg, verdige til den evige frelse. Ved Kristus, vår Herre.

Messens tekster (etter år B) handler om brødet Herren gir oss fra himmelen. I første lesning (fra 2 Mosebok 16,2-4.12-15) leser vi om hvordan Israelsfolket mottok brød fra Herren i form av manna:

I de dager tok hele Israels menighet ute i ørkenen til å knurre mot Moses og Aron og sa: «Å, om vi hadde fått dø for Herrens hånd i Egypt, da vi satt omkring kjøttgrytene og spiste oss mette! Men nå har dere ført oss ut i ørkenen, for at hele denne folkemengden skal dø av sult.» Da sa Herren til Moses: «Jeg vil la det regne mat ned til dere fra himmelen. Hver dag skal folket gå ut og sanke det de trenger. … og om morgenen lå det dugg rundt omkring leiren. Da duggen gikk bort, fikk de se et fint, kornet lag bortover ørkenen. Det var som fint rim på marken. Da israelittene så det, sa de til hverandre: «Hva er det?» (På hebraisk: Ma na?) For de visste ikke hva det var. Da sa Moses til dem: «Det er det brød Herren har gitt dere til mat.»

Og i evangeliet fra Johannes 6, sier jesus at han er den som virkelig oppfyller dette løftet som Herren har gitt:

… … Da sa Jesus til dem: «Sann mitt ord! Brød fra himmelen, det fikk dere ikke av Moses; men nå gir min Far dere det virkelige himmelbrød; for Guds brød, det er han som stiger ned fra himmelen og gir verden liv.» De sa til ham: «Så gi oss bestandig av det brødet, Herre.» Jesus svarte: «Det er jeg som er livets brød. Den som slutter seg til meg, skal aldri sulte mer, den som tror på meg, skal aldri noensinne lide tørst.»

Les alle messens tekster her.

Leder av Vatikanets Liturgikongregasjon intervjues om hvordan messen feires

Liturgi /

Jeg har nå i nesten en uke tenkt å nevne dette intervjuet på bloggen, men det har dessverre tatt litt tid – kanskje fordi det mentalt er litt anstrengende å vær midt i en flytteprosess – det er nå fire dager til vi flytter til Oslo:

Tidligere erkebiskop i Toledo, Spania, kardinal Antonio Cañizares Lloverais er leder av vatikanets liturgikongregasjon og har myndighet over hvordan messen blir feiret rundt om i verden. With the help of a translator, the Cardinal kindly consented to speak with LifeSiteNews.com (LSN) on July 24th at the offices of the Congregation on the Via della Conciliazione in Rome, down the road from St. Peter’s Basilica and the Apostolic Palace.

LSN: What is the connection between faithfulness to the norms of the liturgy and faithfulness to the Church’s moral teachings?

Cardinal Canizares Llovera: There is no doubt about the connection.

To recognise what is the Eucharist is to recognise Jesus Christ. Jesus Christ is the Son of God that became man. Christ is the most absolute ‘yes’ of God to man. He is the revelation of God and the revelation of the truth about man. Man cannot be separated from God; man was created in the image and likeness of God. … …

LSN: We know that over the years a great many people have seen and complained about abuses of the liturgy at Mass. What can the faithful do when they see these?

Cardinal Canizares Llovera: They should say to the priest immediately after Mass as a part of fraternal correction. If it is not possible, they should say to the bishop. If the bishop does not act, they should come here and report it to the Congregation.
There are two documents that are important. One by the Cong. for Divine Worship, Redemptionis Sacramentum, that talks about some of these abuses and talks about the rights of the faithful and how they should act.
The other is Sacramentum Caritatis, of Benedict XVI that also gives criteria on the way that the Eucharist is abused.
We should all fight to avoid abuses against the Eucharist. It is the holiest, greatest, most important [thing] in the Church and in life. We should respect the Eucharist and the rules and discipline of the Church that give the warranty of ecclesial communion that has its sources, its roots, its truth in the Eucharist, in the celebration of the Eucharist, in the rite that the Church has indicated.

LSN: Is the liturgical revolution over? Is the Church in general becoming more balanced about the liturgy?

…

Leder av Vatikanets Liturgikongregasjon intervjues om hvordan messen feiresLes mer »

La oss alle glede oss i Herren på festen for den salige Olav, Norges evige konge. Englene jubler over hans martyrdød og lovpriser Guds Sønn.

Katolsk, Liturgi, TLM /

Gaudeamus omnes in Domino diem festum celebrantes sub honore beati Olavi, regis et martyris, de cujus passione gaudent angeli et collaudant Filium Dei. (Inngangsverset i messen – norsk (i overskrifta) og latin.)

I dag feirer vi den hellige Olav, Norges evige konge. Under ser vi inngangsverset i den gamle messen. Den gamle og den nye messen samsvarer i stor grad i dag, og her kan man se hele DEN GAMLE MESSEN, og her den nye messens TEKSTER og BØNNER. Og her kan man lese mye om hellig Olav.

Gud er i sin hellige bolig. Han lar de ensomme finne et hjem. Gud er den som gir folket kraft og styrke.

Liturgi /

Slik (over) lyder inngangsverset i dagens messe, 17. søndag i kirkeåret, og her er resten av messens antifoner og bønner:

KIRKEBØNN
Allmektige Gud, du er et vern for dem som håper på deg. Uten deg har intet verd, og uten deg er intet hellig. Utøs din miskunn over oss. Lær oss å bruke denne verdens goder i pakt med din vilje, sa vi under din ledelse kan nå det som har evig verd. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta imot de gaver vi har fått av din godhet. La disse mysterier ved din nådes kraft helliggjøre oss i dette liv og føre oss frem til de evige gleder. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Min sjel, lov Herren, glem ikke alle hans velgjerninger! Sal 103 (102), 2

SLUTNINGSBØNN
Herre, vi har mottatt ditt hellige sakrament, et evig minne om din Sønns lidelse. Vi ber deg: La denne gave som han i sin store kjærlighet skjenket oss, tjene oss til evig frelse. Ved ham, Kristus, vår Herre.

Denne søndagen forlater vi Markus-evangeliet (siden det evangeliet ikke er langt nok til å dekke hele år B) og leser første søndag (av i alt fem søndager) evangeliet fra Johannes 6. Dette store kapittelet om eukaristien begynner med brødunderet:

Johannes 6,1-15
På den tid drog Jesus over til den andre siden av Galilea-sjøen (også kalt Tiberias-sjøen). En stor mengde fulgte ham, ettersom folk så de jærtegn han gjorde på de syke. Jesus drog opp i fjellet og satte seg der sammen med sine disipler. Det var innunder påske, jødenes høytid. Jesus så utover og ble var den store folkemengden som kom mot ham. Han sier da til Filip: «Hvordan skal vi få kjøpt brød, så alle disse kan få noe å spise?» Dette sa han for å sette ham på prøve; selv visste han godt hva han kom til å gjøre. Filip svarte: «Brød for to hundre denarer ville ikke være nok til at hver enkelt fikk en liten bit.» En av hans disipler, Andreas, bror av Simon Peter, sier: «Det er en liten gutt her som har fem byggbrød og to småfisk; men hva forslår det til en slik mengde?» Men Jesus sa: «La folk slå seg ned,» – for det vokste tett med gress der på stedet. Folk satte seg da, og tallet bare på mennene var omkring fem tusen. Og Jesus tok brødene, fremsa takksigelsen og delte ut til dem som satt omkring, så meget de ville ha, og likeså med fiskene. Da folk var blitt mette, sa han til disiplene: «Sank sammen de stykkene som er til overs, så ingenting går til spille.» De gjorde så, og fikk tolv kurver fulle av stykker som var til overs av de fem byggbrødene, etter dem som hadde spist. Men da det gikk opp for folk hva for et jærtegn han hadde gjort, sa de: «Han er for visst den profeten som skal komme til verden!» Jesus forstod at de var like ved å komme og ta ham med makt for å gjøre ham til konge, og trakk seg på ny opp i fjellet, han alene. Slik lyder Herrens ord.

Les alle messens tekster her.

Både den gamle om den nye messen kan feires dårlig

Liturgi, TLM /

Konklusjonen på et innlegg på NLM-bloggen blir ganske enkelt «a matter of common sense: that there is a necessity to strive for the proper and dignified celebration of the sacred liturgy according to the usus antiquior just as there is for the modern Roman liturgy and every other liturgical rite or use.»

Noen som snakker mye om dårlig feiret liturgi tenker bare på den nye romerske messen, men også den gamle messen kunne og kan feires dårlig. F.eks. slik:

In terms of the ars celebrandi, an over-exaggerated or theatrical approach to the execution of the ceremonial actions of the liturgy is problematic on the one hand, as is rushing through the liturgical texts and ceremonies on the other; the rites should be celebrated with a gravitas which doesn’t see them rushed of course, but there should also be a natural quality to them that isn’t lethargic or ponderous. Poor execution of the chants and sacred music of the Mass can be a source of great and awkward distraction, as can the poor execution of the Latin. Finally, no matter how splendid the celebrant, poorly trained and disciplined servers can also greatly distract from the liturgy.

Slik begynte dette innlegget, med et folus på at alle liturgier må feires verdig og korrekt etter bøkene:

Very often when we consider the question of the «ars celebrandi,» or in other words, the proper and dignified celebration of the sacred liturgy, our mind turns to a consideration of how that may or may not be manifest in typical parish liturgy. For the most part, that will likewise put us into the context of the modern Roman liturgy. Perhaps in part because of this, and precisely because it is the predominant liturgical form in use, a not uncommon way of thinking that has developed amongst some of the liturgically-interested is that when one is considering poor manifestations of the celebration of the liturgy, including liturgical abuses, some might presume to think almost exclusively in terms of the modern liturgy.

However, while it is true that there is much grass-roots work to be done in re-enchanting our typical parish liturgies as well as eliminating «normalized» abuses; and while acknowledging there are deeper issues also to be considered as part of the reform of the reform at the scholarly and formal ecclesial levels, I believe it is important to challenge the potential assumption that, by contrast, poor ars celebrandi and, for that matter, poor experience of the liturgy itself, are somehow things from which the usus antiquior is more or less exempt, or which will not be experienced in that context.

Not only is this objectively not the case, I also believe this assumption stunts a much needed and conscious consideration of the way in which the usus antiquior is to be approached today, … …

Les altså hele stykket HER – inkl. mange interessante kommentarer.

25. juli: Festdag for den hellige Jakob

Kirkefedre, Liturgi /

I dag feirer vi festen for den hellige Jakob (den eldre), og på katolsk.no leser vi om hvorfor han blir feira på denne dagen: «Opprinnelig ble Jakob feiret sammen med sin bror Johannes den 27. eller 28. desember, og dette var dagen for hans fest i Frankrike til 600-tallet. Senere ble han feiret den 1. mai, inntil pave Johannes III (561-574) en 1. mai vigslet den korsformede kirken Ss Filip og Jakob i Roma (nå Apostelkirken, Ss Apostoli) etter modell av Justinians Apostoleion i Konstantinopel, hvor noen av Filips og Jakob den Yngres relikvier befinner seg. Da ble festen for Jakob den Yngre byttet med festen for Jakob den Eldre. Endelig ble fra 700-tallet Jakobs minnedag translasjonsdagen 25. juli, og det er fortsatt hans minnedag. Til 1955 feiret Kirken ham også med en vigilie. … Hans minnedag er også avmerket på den norske primstaven.»

I matutin-bønnen i dag leste vi en tekst av Johannes Krysostomos, om hvordan jesus korrigerte brødrene Jakob og Johannes da de ba om å få sitte ved hans høyre og venstre side i himmelen – samtidig som han oppmuntra dem til tjene ham med enda større iver:


The sons of Zebedee press Christ: Promise that one may sit at your right side and the other at your left. What does he do? He wants to show them that it is not a spiritual gift for which they are asking, and that if they knew what their request involved, they would never dare make it. So he says: You do not know what you are asking, that is, what a great and splendid thing it is and how much beyond the reach even of the heavenly powers. Then he continues: Can you drink the cup which I must drink and be baptised with the baptism which I must undergo? He is saying: “You talk of sharing honours and rewards with me, but I must talk of struggle and toil. Now is not the time for rewards or the time for my glory to be revealed. Earthly life is the time for bloodshed, war and danger.”

Consider how by his manner of questioning he exhorts and draws them. He does not say: “Can you face being slaughtered? Can you shed your blood?” How does he put his question? Can you drink the cup? Then he makes it attractive by adding: which I must drink, so that the prospect of sharing it with him may make them more eager. He also calls his suffering a baptism, to show that it will effect a great cleansing of the entire world. The disciples answer him: We can! Fervour makes them answer promptly, though they really do not know what they are saying but still think they will receive what they ask for.

How does Christ reply? You will indeed drink my cup and be baptised with my baptism. He is really prophesying a great blessing for them, since he is telling them: “You will be found worthy of martyrdom; you will suffer what I suffer and end your life with a violent death, thus sharing all with me. But seats at my right and left are not mine to give; they belong to those for whom the Father has prepared them.” Thus, after lifting their minds to higher goals and preparing them to meet and overcome all that will make them desolate, he sets them straight on their request.

Then the other ten became angry at the two brothers. See how imperfect they all are: the two who tried to get ahead of the other ten, and the ten who were jealous of the two! But, as I said before, show them to me at a later date in their lives, and you will see that all these impulses and feelings have disappeared. Read how John, the very man who here asks for the first place, will always yield to Peter when it comes to preaching and performing miracles in the Acts of the Apostles. James, for his part, was not to live very much longer; for from the beginning he was inspired by great fervour and, setting aside all purely human goals, rose to such splendid heights that he straightway suffered martyrdom.

Let etter åndelige perler i Kirkens liturgi

Liturgi /

Å lese gjennom og meditere over Kirkens liturgi – messen og tidebønnene først og fremst – hver dag gir my og god næring til vårt åndelige liv – leser vi på NLM-bloggen:

My advice to those of you who wish to nourish your own life of prayer with the public liturgical prayer of the Church is to do as you would if you were prospecting for gold. The cycle of the liturgical year is like a great river freighted with rituals, chants and poetry. One finds everywhere tiny phrases or two or three words shining brilliantly likes specks of gold.

An excellent method of prayer is to read slowly the proper of the day from the missal and day after day sift through, as it were, the water of this river and carefully to keep back whatever answers the soul’s needs and desires.

The field of liturgy is itself a locus theologicus of inexhaustible wealth, a scattered network, as it were, of doctrinal truths with no systemic ordering. .. (it is) a kind of «relaxed theology». Full of poetry, the Exultet arises in the night of the Easter Vigil, and the dogma of the Redemption illumines our understanding with its light, which is none other than the natural splendour of the truth. The Exultet, the Lauda Sion, the Dies Irae are, as it were, chanted doctrine, infusing directly into the soul both light and love. Dom Gueranger once said, in words which were quite surprising at the time, that the liturgy was in fact Tradition in its most powerful and most solemn guise.

Gode nyheter om mulighetene for å feire den tradisjonelle latinske messen

Liturgi, TLM /

7. juli var det to år siden pave Benedikt offentliggjorde sitt brev Summorum Pontificum, om feiringen av den tradisjonelle latinske messen. Jeg skrev om brevet da (se her), men i år har jeg ikke markeret toårsjubileet for dette viktige brevet på noen måte.

I erkebispedømmet Miami i Florida har bispedømmets liturgiske leder, Msgr Terence Hogan, offentliggjort et brev om feiringen av den gamle messen, som man må si er svært positivt og viser forstålse for hva paven ønsket med dette initiativet.

On July 7, 2007 Pope Benedict XVI published the Apostolic Letter Summorum Pontificum by which the Holy Father allows for and promotes a wider usage of the liturgical books that were in use by the Roman Catholic Church in 1962. Pope Benedict XVI seeks in this Apostolic Letter to reconcile “in the heart of the Church” those individuals who have demonstrated an attachment to the liturgical forms that were in place before the liturgical renewal of the Second Vatican Council. He begins by defining two forms of the rule of prayer of the Latin Church: an ordinary form contained in the Roman Missal of Pope Paul VI, and an extraordinary form, as contained in the Roman Missal of Pope Saint Pius V. Both make up the Liturgy of the Roman Rite.

Any priest of the Latin Church may, without permission from the Holy See or his bishop, celebrate the extraordinary form in a Mass without the people at any time except during the Easter Triduum. It is noted that he may be joined by the faithful, since the extraordinary rite is primarily a private Mass. In parishes where a group of faithful are attached to the extraordinary form of the Mass, they may approach the pastor to request the celebration of the extraordinary rite, without permissions from the Holy See or the bishop. If a priest cannot demonstrate a minimum rubrical or linguistic ability in Latin, he is not to celebrate the extraordinary form of the Mass.

Pope Benedict XVI is very clear in his apostolic letter that the current Roman Missal (Missale Romanum) is the ordinary form of the Eucharistic Liturgy and the extraordinary form is found in the 1962 Missal of Blessed John XXIII. He points out that there is “no contradiction between the missals” and that the history of liturgical books is characterized by “growth and progress, but not rupture.” In both the ordinary and extraordinary forms of the Roman Missal, full, conscious, and active participation of the faithful is to be desired above all else. This begins with interior participation in the sacrifice of Christ. The ordinary form customarily accomplishes this participation through listening and responding to the prayers of the Mass in the vernacular and by taking part in forms of exterior communal action. The extraordinary form accomplishes this interior participation largely by listening to the prayers in Latin and following the words and actions of the priests and joining our hearts to “what is said by him in the Name of Christ and [what] Christ says [to] him.”

From all of the above we see that the Church continues to treasure the riches of its past, especially with regard to the sacred liturgy. The spirit of earlier liturgical forms, which permeated the spirit and culture of many who still remember these forms, continues in the celebration of both rites. Thus, it was through pastoral concern that Pope Benedict XVI was motivated to more easily allow for the celebration of more ancient liturgical rites and prayers by issuing Summorum Pontificium.

Msgr. Terence Hogan
Director, Office of Worship and Spiritual Life

Father Z. trykker også dette brevet – med sine egne kommentarer.

En bysantinsk katolikk ser på den moderne katolske messen

Liturgi /

En dyktig liturg innenfor en bysantisk/»gresk»-katolsk kirke sier sin mening om den moderne (latisk-)katolske messen. Han vil forandre følgende ting: En god oversettelse bør lages av messen fra 1962, hele menigheten må gjerne svare der ministrantene svarer i TLM, presten må vende seg mot Gud under den eukaristiske bønn, den eukaristiske bønn bør bes stille. Og hele messen må synges; hvis man synger de fire vanlige salmene i messen, mens resten sies, forrykkes hele balansen i messen. Her er et større utdrag av det han sier – fra Rorate-Cæli:

Q: What do Byzantines see when they look at the Novus Ordo Roman Catholic Mass? How would you change it?
A. If this had been right at Vatican II the answer would be easy. I would have prepared exactingly accurate and faithful translations of the “1962 Blessed John XXIII” missal into Standard English (literal, word-for-word but with elegance). Then I would have taken the responses typically recited by the altar server and given them to the faithful. Finally, I would have recommended the development of new chant settings for those responses for a sung Mass.

Q: And now?
A: Almost the same thing. I’ve seen the draft texts of the corrected translation of the Novus Ordo Mass and they appear to be quite excellent (and my friends who are Latin scholars say they are very accurate). I’d implement them along with a new lectionary that is the old lectionary or a modified form of the old lectionary.
I’d also move away from the presentation of “four songs and a Mass”. Right now in many (not all) Roman Catholic parishes you have a recited Mass with the four “anchor” songs (Opening, Processional, Communion and Recessional). When this happens what is communicated to the faithful is that the four songs are important and the Mass is not (the very fact the organist and choir or cantor gear up to sing for these four songs but not the rest of the Mass is what transmits that message). Instead I’d encourage the singing of the entire Mass. Gregorian chant – yes. But also simple chant that people can pick up and sing with gusto. I would not outlaw the “four songs” but I would be careful with them to make sure they are not a distraction from the Mass itself.

Finally, I’d ask the priest to face ad orientem (East, towards the altar table) for the Anaphora (the prayers of the Eucharistic Canon). I can understand the “we gather around Jesus rather then face Him together” approach but it just doesn’t work. No matter what happens the priest is the star of the show. People watch him and are not attentive to the Mystery taking place. I’d also recommend that at least the Eucharistic Canon return to being prayed quietly. In his book “The Spirit of the Liturgy” Cardinal Joseph Ratzinger (now Pope Benedict XVI) noted that the praying of the Canon loud has led to what some liturgists call a “crisis” and the endless writing of new Canons. He concludes that all the various experimentation with the Eucharistic Prayer “balk, now as in the past, at the possibility that silence, too, silence especially, might constitute communion before God.” Some who support the praying of the Canon aloud claim that they do so because these prayers are “for us”. They’re right, but in the wrong way. The prayers are indeed for us but they are not for our education by hearing. They are for our salvation by praying.

I suspect there would be more, but all this would be more then enough for one or two generations. Liturgical changes must never be so severe that they hurt the faithful. We know that after Vatican II a sizeable number of Roman Catholics walked away from the Novus Ordo Mass. Some became “Christmas and Easter Catholics”. Many never returned. … …

Q: What has been your experience of the Novus Ordo? Good or bad?
A: Both. At the Jesuit University I went to in the early 1980s I attended one “coffee table Mass”. One was enough. But the daily and Sunday Masses in the main chapel were quite edifying. I’ve attended many lackluster Masses. [No surprise there – we Byzantines have lots of parishes with lackluster Liturgy, too.] I’ve also attended some wonderful Masses – Masses that were well planned, well prayed, and well sung. I occasionally attend Novus Ordo Roman Catholic Masses in the Diocese of Arlington here in Virginia where I live. Yes, on Sunday they have the “four songs” but they are (in the nearby parish) well chosen to reflect either the readings or sometimes the saint of the day. Even better is that all the major parts of the Mass are sung (the Kyrie, the Gloria, the Sanctus, the Lord’s Prayer and the Lamb of God). Sometimes the chant is Gregorian and sometimes modern. Almost always very good. Now if only the priest would face East for the Canon and pray it in a low voice.

Se, Gud hjelper meg, Herren holder meg oppe. Med villig hjerte vil jeg ofre til deg, og lovprise ditt navn, Herre, for det er godt.

Liturgi /

16. søndag i den alminnelige kireåret har følgende inngangsvers (over), og de andre antifonene og bønnene er slik:
KIRKEBØNN
Herre, se i miskunn til ditt folk, og utøs din nådes gaver over oss. Bevar oss i håpet, troen og kjærligheten, så vi alltid våkne holder dine bud. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, i din Sønns fullkomne offer på korset har du fullbrakt alle den gamle pakts ofre. Motta våre gaver og helliggjør dem, du som engang velsignet Abels offer. La det som enhver frembærer til din ære, bli til alles frelse. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Han har gitt oss et varig minne om sine underverk. Herren er nådig og barmhjertig. Han gir føde til dem som frykter ham.

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, bli hos ditt folk. La oss som du har næret med ditt rikes mysterier, legge av det gamle menneske og leve et nytt liv. Ved Kristus, vår Herre.

I tekstrekke B handler tekstene om gode og dårlige hyrder – her er noen utdrag:
Jeremia 23,1-6
«Ve de hyrder som ødelegger og sprer den hjord jeg har på beite,» lyder ordet fra Herren. Derfor sier Herren, Israels Gud, om hyrdene som gjeter mitt folk: «Dere har spredt mine får og jaget dem bort og har ikke tatt dere av dem. Nå skal jeg ta meg av dere og straffe dere for det onde dere har gjort,» lyder ordet fra Herren. «Og så vil jeg samle resten av mine får fra alle de land jeg har drevet dem bort til. Jeg vil føre dem tilbake til deres egne beitemarker, og der skal de øke og bli mange. Da vil jeg sette nye hyrder til å gjete dem, så de ikke lenger skal skjelve av redsel, og ingen av dem skal savnes,» lyder ordet fra Herren. «Se, dager skal komme,» lyder ordet fra Herren, «da jeg lar en rettferdig spire vokse frem i Davids ætt. Han skal være konge og råde med visdom og gjøre rett og rettferd i landet. I hans dager skal Juda bli frelst og Israel bo trygt.
Fra Markus 6,30-34
På den tid kommer apostlene tilbake og samles omkring Jesus, og forteller ham om alt hva de har gjort og alt hva de har lært folket. … … Da Jesus gikk fra borde, var der allerede en stor mengde folk å se. Han ble grepet av en hjertens medynk med dem, for de var som en fåreflokk uten hyrde. Og han gav seg til å undervise dem om mangt og meget.

Les alle tekstene denne søndagen – og her er en preken jeg holdt på denne søndagen for tre år siden.

En katolsk messefeiring fra USA gjør meg litt trist og opprørt

Liturgi /

En venn av oss i USA holder nå på å konvertere til Den katolske Kirke, og da jeg søkte på internett etter informasjon til ham, kom jeg over et nettsted (http://www.themass.com) som daglig sender messen på TV og internett.

Man kan nok si mye godt om denne menigheten og dette initiativet, og kirkerommet er ganske fint, og liturgien på mange måter godt forberedt og gjennomført, men jeg satt likevel igjen med en litt trist følelse – etter å ha sett messene torsdag og fredag denne uka.

Hovedproblemet (slik jeg ser det) er at prestens fokus i messen i svært stor grad er mot folk som deltar i messen (og TV-kameraet), heller enn mot Gud. Bønner bes til Gud, messens hellige offer løftes fram for Gud etc, men presten ser på oss når dette skjer. I tillegg tar prestene seg noen (riktignok nokså små) friheter i messen, alteret har verken lys eller krusifiks, musikken er den nokså kjedelige typisk amerikanske etc.

Se gjerne på programmene selv, og noter både positive og negative ting.

En biskop kommer med nye regler for hvor tabernakelet skal plasseres

Katolsk, Liturgi /

I bispedømmet Fort Wayne-South Bend i USA kom biskop John M. D’Arcy for noen uker siden med nye regler for hvor tabernakelet skal plasseres i kirker innfor bispedømmet; i kirkens kor, helst midt i koret. Jeg ser på denne nyheten som et nytt eksempel på restaurerings-bevegelsen som vi nå opplever innenfor Kirken; å gjenopprette gamle og gode tradisjoner. (Heldigvis er det svært få katolske kirker i Norge som har tabernakelet plassert utenfor koret.) Slik skriver biskop D’Arcy:

… My experience is that our people, with their instinct of faith, have always desired that the tabernacle be central and visible. They find it confusing when the tabernacle in their churches is not visible, and if possible, central. …

4. In the Diocese of Fort Wayne-South Bend, the Bishop has judged that the tabernacle is normally to be prominently located in the sanctuary of the church, along the central axis behind the main altar. Under this arrangement, the tabernacle should be at an elevated, open location in the apse area, or in another central place in the sanctuary that is equally conspicuous. Where a high altar with a tabernacle remains in place, it is appropriate to continue using this noble structure for the reservation of the Blessed Sacrament.

5. This prescription is to be observed in all future construction or restoration projects involving places of sacred worship (including all churches, oratories, and private chapels) in the Diocese. …

6. In those existing places of sacred worship where the tabernacle is currently located elsewhere in the sanctuary or the main body of the church, a liturgical consultation with the faithful and with the Diocese should begin, regarding the possibility of moving the tabernacle to a central position in the sanctuary. Especially if the tabernacle in a particular church was central at one time and then was moved, it should be returned to its original location. …

NLM-bloggen og Father Z. skrev om dette i går.

Rettferdig skal jeg skue ditt åsyn. Jeg skal mettes ved synet av din herlighet.

Liturgi /

Slik lyder inngangsverset i denne søndagens messe (15. søndag i det alminnelige kirkeår), og slik er resten av messens bønner og antifoner:

KIRKEBØNN
Allmektige Gud, du lar din sannhets lys skinne for de villfarne, så de kan vende tilbake til den rette vei. Gi alle som bekjenner den kristne tro, kraft til å gjøre det som er denne tro verdig, og sky det som står den imot. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, se i nåde til din kirkes bønner og til de gaver den bærer frem. Gi de troende som skal motta dem, å vokse i hellighet. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Spurven har funnet et hjem, og svalen et rede for sine unger, i din helligdom, Herre, min konge og min Gud. Salige er de som bor i ditt hus, uten opphør skal de lovsynge deg. Salme 84 (83), 4-5
Eller:
Den som eter mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham, sier herren. Joh 6, 57

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, vi takker deg for de gaver vi har mottatt. La oss vokse i din frelses nåde så ofte vi feirer disse mysterier. Ved Kristus, vår Herre.

Og slik lyder søndagens evangelium fra Markus 6,7-13:
På den tid kalte Jesus de tolv til seg, og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de vanhellige ånder. En stav var alt de skulle ha med på veien – ikke brød eller skreppe, eller penger i beltet. Sandaler kunne de ha på, men mer enn én kjortel skulle de ikke bære. Og han sa til dem: «Når dere tar inn i et hus, bli der så lenge dere er på stedet. Og hvis folk noe sted ikke vil ta imot dere og nekter å høre på dere, skal dere forlate det stedet og ryste støvet av føttene deres, som en advarsel til dem.» Så drog de ut og forkynte for folk at de skulle omvende seg. De drev ut mange demoner, og mange syke salvet de med olje og helbredet dem. Slik lyder Herrens ord.

Les alle søndagens tekster her.

Diskusjon om kirkeinnredning – eksempel fra St Paul kirke i Bergen

Liturgi /

Etter et annet innlegg på denne bloggen – SE HER – er det oppstått en debatt om kirkearkitektur/-innredning. Jeg tar med noen av de siste kommentaren derfra under, og viser også bilder av St Paul kirke i Bergen i 1920, 1975 og 2007 (som jeg skrev mer om HER i februar 2008).

Her er de siste kommentarene (som jeg nevnte over):
Dersom interiøret i St. Paul (som jeg aldri har sett selv, siden jeg knapt har satt min fot i Bergen) er en “underlig miks” av mange forskjellige ting, høres det snarere mer postmoderne ut… Bortsett fra at postmoderne arkitektur vel er en bevisst miks av forskjellige ting, mens gamle kirker som ble “modernisert” rundt 1970 snarere faller inn under slikt som dagens antikvariske myndigheter ville klassifisere som delvis raserte kulturminner.

Forøvrig er slike frittstående altere som du beskriver, nettopp det som menes med “alterbord” eller “bordalter”. Det har aldri, meg bekjent, vært slik at “alteret er som regel plassert i midten av menigheten, men presteskap og menighet rundt” – det var en innovasjon fra 1970-tallet. En såpass ny kirke som St. Hallvard i Oslo (fra 1960-tallet) har det ikke, mens St. Thomas i Lund (som jeg tror er fra 1970-tallet) vel har det slik som du beskriver.

——–

En bok om moderne kirkearkitektur som jeg anbefaler på det varmeste er “No place for God. The denial of the transcendent in modern church architecture” av Moyra Doorly. Det er en profesjonell og interessant analyse av ideologien bak postkonsiliær kirkearkitektur (og ellers mange bilder av postmoderne kirker og altere som ble endret etter konsilet):

“The image of the “People of God gathered around the altar”, which the Modernists have advanced as the inspiration for the new church building, could only be possible in a Relativist universe in which no absolute or objective truth can be said to exist out there and in which all reality is subjectively determined.” – “That the twentieth-century revolution in church architecture cannot be considered separately from the revolution in the Church’s liturgy is admitted by the promoters of the revolution themselves, who insist that a new church building is required for a new liturgy.”

—-

Jeg noterer meg at du ikke har vært i St. Paul kirke (i Bergen). Hadde du vært der på 1980-tallet, ville du sett en enhetlig og minimalistisk utsmykket kirke innvendig (mens den er veldig tradisjonell utvendig). I sentrum av kirken sto alteret og et flott kors (som en slags altertavle) malt av kunstneren J. Weidemann. Jeg vil kalle denne utsmykkingen “modernistisk”—uten noen negative konnotasjoner, og absolutt uten referanse til det du kaller “kommunistisk retorikk”.

I dag har en forsøkt å reversere den “modernisering” av St. Paul kirke som ble foretatt på 1970-årene. Det hele ser veldig lite gjennomtenkt ut. Det er dette jeg kaller “reaksjonært”, dvs. forsøket på å reversere en utvikling. Det fremstår som anstrengt konservativt. Hadde nå dette forsøket enda resultert i en total restaurering av kirken til slik bygningen var ca. 1900, så hadde det vært greit nok. Men resultatet i dag forekommer meg å være alt annet enn stilrent. Hvor er det blitt av det minimalistiske, stilrene og svært majestetiske kirkerommet med den sterkt kristosentriske utsmykningen? …

Og til slutt: Jeg har aldri ment at en bokstavelig talt skulle plassere både presteskap og menighet rundt bordet. Det er ikke noe “mensa rotunda” vi snakker om her. Poenget med å feire messen med alteret mellom menighet og presteskap er at en skal få frem at vi alle er kalt til Herrens bord. Dette “bordet” er både alter og nattverdsbord. For en grei innføring i Den hl. messe vil jeg anbefale Johannes van der Burgs bok Læren om Alterets sakrament. Boken inneholder også en kort forklaring av messen. Boken ble utgitt i 1972, og selv om den er skrevet etter at NO var innført i Norge, så burde den være like aktuell for dem som foretrekker TLM eller enda eldre (katolske) riter. For den sakramentale handlingen har jo hele tiden vært den samme. (RED: Les van der Burgs hefte HER.)

Vatikanets Paulinske kapell gjenåpnet

Katolsk, Liturgi /

Lørdag ble Vatikanets Paulinske kapell brukt til en høytidelig vesper, etter grundig restaurasjon av både Michelangelos bilder og det gamle alteret. (Som riktignok nå er frittstående, slik at det er noen meter mellom alteret og tabernakelet rett bak. Kommunionsbenken er også bare delvis på plass.) NLM skriver mer om dette – og viser flere bilder.

På en annen post på denne bloggen er det nylig kommet kommentarer om hva som skjedde med de gamle høyalterene i Norge:
– «Finnes det flere katolske kirker i Norge enn St Josephs kapell som har fått beholde sine høyaltere? …»
– «Vet ikke om det finnes andre katolske kirker med altre i Norge. …»
– «I St Franciskus kirke i Arendal er det gamle alteret bevart … »

Kanskje har andre lesere mer informasjon om dette?

Benediktinerne i Norcia skal feire både den gamle og den nye messen

Liturgi, TLM /

Benediktinerne i moderklosteret i Norcia i Italia har – etter forespørsel fra Vatikanet – bestemt at de skal feire både den nye og den gamle messen i sitt kloster. I april i år sendte kardinal Dario Castrillon Hoyos, President i kommisjonen “Ecclesia Dei” følgende brev til klosterets prior, p. Cassian Folsom, OSB:

His Holiness, Pope Benedict XVI, from the very beginning of his pontificate, has made known his desire to foster the unity of the Church. As in the past so also today, the careful celebration of the Sacred Mysteries is a most efficacious instrument for achieving this goal.

For this reason, fatihful to the intentions of the Motu Proprio Summorum Pontificum, this Pontifical Commission, responding to your request, entrusts to the Monastery of San Benedetto in Norcia the special apostolate of the celebration of the Holy Eucharist “in utroque usu”, that is, both in the ordinary as well as the extraordinary form of the Roman Rite, in collaboration with the Holy See and in communion with the diocesan bishop.

I am confident that your young Benedictine community will always support the pastoral activity of the Supreme Pontiff with faithful prayer.

I klosterets nyhetsbrev (pdf) kan man nå lese (som jeg allerede har nevnt) at de skal feire messen i “in utroque usu”, og i et intervju i dette nyhetsbrevet svarer prioren på spørsmål om hvorfor de gjør dette:

Does this decision respect the Second Vatican Council Council?

It would be useful to read carefully the Council document on the Liturgy, SC 22 says that: “Regulation of the sacred liturgy depends solely on the authority of the Church, that is, on the Apostolic See and, as laws may determine, on the bishop.” Pope Benedict’s Motu Proprio simply reiterates that principle, and legislates for the use of the old rite alongside the new. Pope Benedict also emphasizes that the way to interpret the Council documents is by the hermeneutic of continuity. That principle is also expressed in the document on the liturgy where it says: “…care must be taken that any new forms adopted should in some way grow organically from forms already existing” (SC 23What we’re really talking about here is legitimate pluralism, which the Council advocates as well: “Even in the liturgy, the Church has no wish to impose a rigid uniformity in matters which do not involve the faith or the good of the whole community” (SC 37). So the celebration of the Mass by all means respects the Second Vatican Council. We are embracing both usages, and reaching out to other groups in search of unity. That’s a very conciliar approach.

But doesn’t this mean “turning back the clock”?

On the contrary, I see a monastery “utriusque usus” as very forward looking, especially in terms of authentic ecumenism. By that I mean two things. …

Benediktinerne i Norcia skal feire både den gamle og den nye messenLes mer »

Skroll til toppen