Liturgi

(Bildet over viser kardinal DiNardo, Houston.)

Jeg leste nylig et spørsmål om hvodan man skal feire messen vendt mot alteret/Gud, om man ønsker det når man feirer den nye messen. Det er egentlig ganske enkelt, og både biskop Eidsvig og biskop Schwenzer gjør dette med støste letthet, helt korrekt. (Jeg forstår at det har blitt mer vanlig i det siste å bruke hovedalteret om man låner en stor statskirke til en konfirmasjsmesse eller lignende.) Men jeg har også sett prester som har gjort dette fullstendig feil – og snudd seg mot folk aktfor mange ganger – så det passer nok å ta opp spørsmålet.

Slik svarer father Z:
I recommend that, if you begin at the «chair» rather than directly at the altar (as of old) you might face toward the liturgical «north» for the open dialogue, perhaps with a slight turn to the congregation for the «Dominus vobiscum» and turn to the altar for the Collect.

In the Novus Ordo the Canon or Eucharistic Prayer is to be said aloud. Simply use the level of voice indicated in the rubrics.

Jeg foretekker selv absolutt å feire messe versus Deum (men det er dessverre ikke ofte det er mulig i dag), og å ha prestens stol på siden av koret, og ikke bak alteret (og den muligheten har man litt oftere). Et argument for horfor messefeiring versus Deum er å foretrekke fant jeg i en kommentar til innlegget jeg referert til over: At one parish I announced I would be celebrating mass ad orientem, and one person, a convert, vigorously objected. Later that week, he attended a businessman’s prayer gathering where the prayer leader invited all to face the crucifix and pray. Then it dawned on the man why I wanted the assembly at Mass to face the same direction together.

Klapp i hendene, alle folk, lovsyng Gud med jublende røst! Salme 47 (46), 2. Slik lød inngangsverset i dagens messe, 13. søndag i kirkeåret, og messens følgende bønner og antifoner slik:

KIRKEBØNN
Herre, vår Gud, du har gitt oss barnekår ved din nåde for at vi skal være lysets barn. Vi ber deg: Fri oss fra villfarelsens mørke, og la oss alltid være omstrålet av din sannhets lys. Ved vår Herre …

SLUTNINGSBØNN
Herre, vi ber deg: La disse gaver som vi har båret frem og mottatt, gi oss nytt liv, så vi blir knyttet til deg med evig kjærlighet og bærer varig frukt. Ved Kristus, vår Herre.

Dagens evangelium var den gripende historien om oppvekkelsen av Jairus’ datter – og Jesu ord, TALITA KOUMI – husker vel mange av oss – «lille jente, reis deg!» Jeg tok opp Herrens løfter om det evige liv (som også første lesning tar opp) i min(e) preken(er), men brukte også en del tid på avslutningen av Paulus-året i kveld, og og den store høytiden for Peter og Paulus i morgen, med overrekkelsen av pallier i 34 nye erkebiskoper. (Alle dagens tekster kan leses her.)

Unntatt inngangsverset er det ikke mye likt i den gamle messen denne dagen (7. søndag etter pinse) – SE HER.

De fire siste helgenene i den første lista av helgener i den forste eukaristiske bønn er: «Johannes og Paulus, Kosmas og Damian.» Kosmas og Damian feires fortsatt i vår kirke (26/9), men Johannes og Paulus ble tatt bort i 1969. Men siden jeg feiret den tradisjonelel latinske messen i dag, feiret jeg disse to helgenene (for første gang). Slik leser vi på katolsk.no om dem:

Legenden forteller at Johannes og Paulus var brødre av høy byrd og tjente som arméoffiserer ved hoffet til Konstantia, datter av keiser Konstantin den Store (306-37). En av dem ble hennes hushovmester og den andre hennes hoffkurer. Keiseren sendte dem deretter for å tjene under sin general Gallicanus, som forsvarte Trakia mot skyterne. De var en slik formidabel motstander at en del av Gallicanus’ hær overga seg. Johannes og Paulus sa da til generalen at seieren ville bli hans bare om han først ble en kristen. Det gjorde han, og skyterne ble jaget på flukt av engler.

Keiseren sendte da kaptein Terentianus med soldater til brødrenes hus, en fornem villa på Celio-høyden, men de sa at de heller ville dø enn å svikte Kristus. Terentianus fryktet opprør blant folket, så han halshogde dem i hemmelighet i deres eget hus. Deretter gravla han likene i hagen og satte ut et rykte om at Johannes og Paulus var sendt i landflyktighet. Men hans sønn ble besatt av djevelen og løp skrikende mot martyrenes hus. Faren erkjente da at han hadde henrettet brødrene, og da han tok med sønnen til martyrenes grav, ble han straks befridd fra den onde ånden. Da ble Terentianus en kristen og lot seg døpe sammen med sønnen.

sub tegumento manus suæ protexit me, et posuit me quasi sagittam electam. — Bonum est confiteri Domino: et psallere nomini tuo, Altissime. – Fra mors liv av har Herren kalt meg. Han har gjort min munn til et kvast sverd og skjult meg i skyggen av sin hånd. Han har gjort meg til en spiss pil og holder meg gjemt i sitt kogger. (Jesaja 49,1b-2a)

I formiddag feiret jeg messen (TLM) med min trofaste ministrant (Christian) på denne store høytidsdagen for døperen Johannes’ fødsel. Over kan man lese inngangsverset i den gamle messen – her har den nye messen valgt et annet vers: «Det var en mann, sendt fra Gud: hans navn var Johannes. Han kom for å vitne om lyset og forberede folket på Herrens komme.» (Joh 1, 6-7; Luk 1, 17). men ellers er det to messsene veldig like; f.eks. kollektbønn, første lesning, evangelium.

Kollektbønna lyder slik på latin og nosrsk:
Deus, qui præsentem diem honorabilem nobis in beati Ioannis Nativitate fecisti: da populis tuis spiritualium gratiam gaudiorum; et omnium fidelium mentes dirige in viam salutis æternæ. Per Dominum nostrum Iesum Christum, Filium tuum, qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus Sancti, Deus, per omnia sæcula sæculorum.

Evige Gud, du sendte den salige Johannes Døperen for å berede ditt folk til å ta imot Kristus, vår Herre. Gi dine barn å glede seg ved dine gaver, og led alle troende på frelsens og fredens vei. Ved vår Herre Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder med deg i Den hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.

Det kjente evangeliet er fra Luk 1, 57-66. 80 (TLM hra vversene 57-68):
For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. Og alle hennes naboer og slektninger tok del i hennes glede, da de fikk høre hvor stor en miskunn Herren hadde vist henne. Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren. Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.» De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete. Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud. Frykt og age grep alle som bodde der omkring, og snart ble disse hendelsene fortalt videre, ut over fjellbygdene i hele Judea. De gikk dypt i hjertet på alle som hørte om dem, og folk undret seg på hva dette barnet vel skulle bli til. Og sant var det at Herren holdt sin hånd over ham. Men gutten vokste opp og ble full av åndskraft. Han holdt til i ødemarken, inntil den tid kom da han skulle stå frem for Israel.

Les mer på katolsk.no her.

Slik (over) lyder allelujaverset i dagens messe, i de land som feirer festen for Kristi legeme og blod denne søndagen. Og dette er dagens antifoner, bønner og tekster:

INNGANGSVERS
Med beste hvete næret han dem og mettet dem med honning fra klippen. Sal 81 (80), 17

KIRKEBØNN
Barmhjertige Frelser, i dette underfulle sakrament har du etterlatt oss et minne om din lidelse. Gi oss å ære ditt legemes og blods mysterier, så vi alltid får kjenne frukten av din frelse, du som lever og råder …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, gi nådig din Kirke enhetens og fredens gaver, som i dette offer fremstilles under sakramentets tegn. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Den som eter mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham, sier Herren. Joh 6,57

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, hver gang vi mottar ditt dyre legeme og blod her på jorden, gir du oss en forsmak på det himmelske gjestebud. Vi ber deg: Fyll oss med din guddoms evige glede, du som lever og råder fra evighet til evighet.

Den nye messen er ganske lik den gamle (se her), men årets tekster (år B) er helt annerledes, siden de gamle tekstene i stor grad er bevart i år A (se dem her). Slik lyder dagens tekster i kirkeår B: …

Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen, sier Herren, og den som spiser av det, skal leve i all evighet. Alleluja.Les mer »

I denne ukas onsdagsaudiens snakka pave Benedikt om teologen Rabanus Maurus, som ble født i Mainz ca år 780 (og som jeg må innrømme at jeg ikke husker å ha hørt om tidligere). Og om denne mannen sa paven:

Rabanus Maurus concentrated his attention above all on the liturgy, as the synthesis of all the dimension of our perception of reality. This intuition of Rabanus Maurus makes him extraordinarily relevant to our times. He also left the famous «Carmina» proposals to be used above all in liturgical celebrations. In fact, Rabanus’ interest for the liturgy can be entirely taken for granted given that before all, he was a monk. Nevertheless, he did not dedicate himself to the art of poetry as an end in itself, but rather he used art and whatever other type of knowledge to go deeper in the Word of God. Because of this, he tried with all his might and rigor to introduce to his contemporaries, but above all to the ministers (bishops, priests and deacons), to the understanding of the profound theological and spiritual significance of all the elements of the liturgical celebration.

I would like to conclude the presentation of this great «man of the Church» citing some of his words that reflect his deep conviction: «He who neglects contemplation is deprived of the vision of the light of God; he who is carried away with worry and allows his thoughts to be crushed by the tumult of the things of the world is condemned to the absolute impossibility of penetrating the secrets of the invisible God» (Lib. I, PL 112, col. 1263A). I believe that Rabanus Maurus addressed these words to us today: while at work, with its frenetic rhythms, and during vacation, we have to reserve moments for God. [We have to] open our lives up to him, directing a thought to him, a reflection, a brief prayer. And above all, we mustn’t forget that Sunday is the day of Our Lord, the day of the liturgy, [the day] to perceive in the beauty of our churches, in the sacred music and in the Word of God, the same beauty of our God, allowing him to enter into our being. Only in this way is our life made great; it is truly made a life.

Les hele pavens preken her.

Jeg har nevnt tidligere at vi prester (i moderne tid) ikke særlig detaljert har lært hvordan vi skal feire messen, og at det er knytta usikkerhet og ganske mye ulikhet praksis mellom prestene til deler av liturgien. I dag skriver Father Edward McNamara på zenit.org om bønnene presten ber i messen, ‘stille’ eller heller ‘med lav stemme’. Han presiserer at disse bønnene ikke skal være helt stille (dvs. inni seg / mentalt), jeg forstår det slik at leppene skal bevege seg, og man skal gjerne bruke en hviskende stemme. Jeg må innrømme at jeg tidligere år ikke var så oppmerksom på dette (og ingen hadde nevnt det for meg), men nå syns jeg dette er ett av flere punkt vi prester må få på plass i messefeiringa – og andre prester er sikkert enige med meg. Så til spørsmålet og Father McNamaras svar:

Q: In the Latin rubrics for the Roman missal, we are instructed to recite certain prayers «secreto.» In the English translation the word used is «silently.» Instead, the Italian translation has «sotto voce,» which I use when I recite those prayers, which — for some reason — I feel is more faithful. The Italians know how to translate Latin. In other words, one does not say the prayers silently but under one’s breath, as it were. You must be heard a little bit, though not loudly….

Those, such as the examples above, which are said «quietly,» should be at least audible to the speaker himself and may even be slightly louder provided that there is a clear distinction in tone between the personal prayers and the presidential ones. If this is done, then it matters little if the «quiet» prayer becomes accidentally audible due to sensitive microphones.

Kom, o Hellig Ånd, hit ned! Lysets stråle til oss led fra din høye helligdom.

Veni pater pauperum / Veni dator munerum / Veni lumen cordium.
Far for slekt så arm og ring! Gode gavers giver, bring lys i våre hjerters rom.

Consolator optime. / Dulcis hospes animae / Dulce refrigerium.
Du, som vet å trøste best, sjelens venn og milde gjest, svale tilflukts åpne dør,

In labore requies / In æstu temeries / In fletu solatium.
hvile for hver tynget mann kjølig under solens brann, lindring når vårt hjerte blør.

O lux beatissima / Reple cordis intima / Tuorum fidelium.
Salighetens lys, treng inn! Fyll til dypest bunn hvert sinn som i tro mot deg er vendt.

Sine tuo numine / Nihil est in homine / Nihil est innoxium.
Uten lys fra guddoms vell eier ingen i seg selv noe som for deg er rent.

Lava quod est sordidum / Riga quod est aridum / Sana quod est saucium.
Avtvett urenhetens spor, kveg med dugg den tørre jord, rens og hel de syke sår.

Flecte quod est rigidum / Fove quod est frigidum / Rege quod est devium.
Bøy alt det som stivnet til, smelt det frosne ved din ild, led du den som veiløs går.

Da tuis fidelibus / In te confitentibus / Sacrum septenarium.
Skjenk hver sjel som på deg tror, hver som liter på ditt ord, dine gaver, syv i tall.

Da virtutis meritum / Da salutis exitum / Da perenne gaudium. Amen. Alleluia.
Kraft til enden du oss unn og en salig oppbruddsstund. Oss til evig glede kall! Amen. Alleluia.

(Sekvensen på pinsedag – latin og norsk.)

Herrens Ånd har oppfylt jordens krets, og han som omslutter alt, kjenner hvert tungemål, alleluja. (Visdommen 1, 7)

Slik lyder inngangsverset i pinsedagens messen, og slik messens bønner og antifoner:

KIRKEBØNN
Barmhjertige, nådige Gud, ved denne pinsefest helliggjør du din Kirke blant alle verdens folkeslag. Utøs Den Hellige Ånds gaver over all jorden, og la Åndens kraft som virket da Evangeliet først ble forkynt, i dag fylle dine troendes hjerter. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, la Den Hellige Ånd som din Sønn lovet oss, åpenbare det skjulte i dette offer og nådig føre oss til sannhetens fylde. Ved Kristus. vår Herre.

PREFASJON (Pinsens mysterium)
I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud.
Du har gjort oss til dine barn ved å gi oss arvelodd med din enbårne Sønn.
I dag skjenker du oss Den Hellige And, og således fullbyrder du påskens mysterium.
I Kirkens første tid innviet denne Ånd folkeslagene i kunnskapen om Gud
og forenet de ulike tungemål i bekjennelsen av den ene tro.
Derfor jubler all jorden i overstrømmende påskeglede.
Også himlenes krefter og englenes makter synger din herlighets pris,
idet de alle dager istemmer:

KOMMUNIONSVERS
Alle ble fylt av Den Hellige And og forkynte Guds store verk. Alleluja. (Apg 2, 4.11)

BØNN ETTER KOMMUNION
Barmhjertige Gud, du skjenker din Kirke himmelens gaver. Hold oss fast i din nåde, la din Hellige Ånd styrke oss og dette sakrament virke til vår evige forløsning. Ved Kristus, vår Herre.

Og her er messens tekster (for andre lesning og evangeliet er det også andre alternativer): …

Spiritus Domini replevit orbem terrarum, alleluia: et hoc quod continet omnia, scientiam habet vocis, alleluia, alleluia, alleluia.Les mer »

I foredraget til Roma bispedømme, som jeg har nevnt et par ganger før, sier også pave Benedikt noe om hvor viktig det er at messen feires verdig og vakkert – siden den hjelper oss å forstå Kristi frelsesmysterium:

The centre of the life of the parish is, as I said, the Eucharist, and especially the Sunday celebration. If the unity of the Church is born from the encounter with the Lord, it is not secondary then that the adoration and the celebration of the Eucharist be very elegant, giving way to who participates in it to experience the beauty of the mystery of Christ. Since the beauty of the liturgy «is not mere aestheticism, but the concrete way in which the truth of God’s love in Christ encounters us, attracts us and delights us» (Sacramentum Caritatis n. 35), it is important that the Eucharistic celebration manifests, communicates through the sacramental signs, the divine life and reveals to men and women of this city the true face of the Church.

Fra NLM-bloggen.

Liv Riser skriver i dag interessant i Vårt Land om moderne, og svært kreative liturgier, som ikke helt faller i smak. Jeg sier meg helt enig, og også vi katolikker må stadig være oppmerksomme på at det mest sentrale og faste i messen, og andre liturgier, alltid forblir det mest sentrale. Slik skriver Riser bl.a.:

«Det er jo bare surr!» Ordene falt fra en pensjonert prest og kirkeleder under en vanlig norsk høymesse et sted i Norge. Nå var det ikke bare surr under den aktuelle gudstjenesten. Tvert imot var det en gjennomarbeidet gudstjeneste full av god vilje og ekte omsorg for de tilstedeværende. Likevel skjønte jeg hvorfor han sukket, den gamle hedersmann. For her som så ofte var så mye som skulle være med! Temaer og kampsaker som slåss om plassen i gudstjenestene våre, et innslag der og et tillegg der – så de til slutt ikke blir til å kjenne igjen, ikke engang for oss som lommekjent i kirkens liturgi.

Hjertesukket kommer ikke bare fra gamlinger. I siste nummer av Kirke og Kultur, snakker forfatteren Bjørn Sortland om sin frustrasjon i forhold til liturgi og forkynnelse i Den norske kirke. Selv er han oppvokst i pinsebevegelsen, men presenterer seg som en som «alltid har grubla og gnura på dei store greiene» uavhengig av geografi og oppvekstmiljø. Forholdet til Den norske kirke karakteriserer han som «varmt, men anstrengt». «Eg er ein eks-pinsevenn med stor sans for liturgi. (…) Eg likar det faste, gjennomtenkte, gamle, levde, bestandige, usentimentale».

Et illustrasjonsfoto under har jeg tatt fra Vårt Lands nettsider. Gudstjenestedeltakerne velsignes her med vann i en miljøgudstjeneste – uten at dette knyttes til dåpen så vidt jeg forstår.

Herre, jeg roper til deg, vær meg nådig og gi meg svar! Mitt hjerte gjentar ditt ord: «Søk mitt åsyn!» Herre, jeg søker ditt åsyn. Alleluja. (SalME 27 (26), 7-9)

Slik lyder inngangsverset i dagens messe, 7. søndag i påskeoktaven (søndag i påskeoktiaven i den den gamle liturgen), og messens øvrige bønner er slik:

KIRKEBØNN
Herre, lytt i nåde til våre bønner. Vi som tror at menneskeslektens Frelser lever hos deg i herlighet, vi ber deg: La oss få erfare at han er med oss inntil tidenes ende, slik han selv har lovet, han som lever og råder …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta imot dine troendes bønner og offergaver, så vi ved disse hellige mysterier kan gå inn til himmelens herlighet. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Fader, jeg ber at de må være ett, likesom vi er ett. Alleluja. (Joh 17, 22)

BØNN ETTER KOMMUNION
Gud, vår frelse, bønnhør oss. Gi oss ved disse hellige mysterier trygg visshet om at det som er fullbyrdet i Kristus, Kirkens hode, også blir virkeliggjort i hele Kirkens legeme. Ved ham, Kristus, vår Herre.
Dagens tekster – Apostlenes gjerninger 1,15-17.20a.20c-26; 1. Johannes brev 4,11-16; Johannes 17,11b-19 – handler om 1) valget av Mattias som ny apostel (valget inspirert av Den hellige Ånd), 2) kjærligheten som er den av Den hellige Ånds gave, og 3) av Den hellige Ånd som hjelper disiplene og oss til å være ett, til å stå fast i sannheten og til å tåle motstand fra ‘verden’.

Bønner og tekster fra den gamle messen kan leses her.

Slik (over) lyder inngangsverset denne dagen, Kristi himmelfartsdag, og her er bønnene – de hjelper oss å forstå temaet (-ene) denne store høytidsdagen:

Kollektbønn
Allmektige Gud, gi oss å juble i hellig glede og takksigelse, for Kristi, din Sønns, himmelferd er vår seier, og der hvor han, som er vårt hode, er gått forut i herlighet, håper også vi, som er hans legeme, å få komme. Ved ham, vår Herre…

Bønn etter kommunion
Allmektige, evige Gud, allerede her på jorden lar du oss smake himmelens goder. Rett vår lengsel og kjærlighet mot ham som påtok seg vår menneskenatur og bar den inn til deg, han som lever og råder fra evighet til evighet.

Jeg tar også med dagens tekster (år B):

1. lesning Apostlenes gjerninger 1, 1-11

Gradualesalme …

Menn fra Galilea, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Som dere så ham fare opp til himmelen, slik skal han også komme igjen. Alleluja.Les mer »

Slik (over) lyder kommunionsverset i dagens messe, og første lesning forteller om hvordan Guds kjærlighet ikke lot seg stoppe av folkegrenser, når vi hører om dåpen av de første hedningene: «Ennå mens Peter talte, kom Den Hellige Ånd over alle dem som lyttet til budskapet. Og de omskårne kristne som var kommet i følge med Peter, var helt lamslått av undring over at Helligåndens gave ble utgydt også over hedninger – for de hørte dem jo tale i tunger og prise Gud. Da sa Peter: «Kan man vel nekte disse menneskene å bli døpt med vann, når de har fått Den Hellige Ånd like så vel som vi?» Så bød han at de skulle døpes i Jesu Kristi navn.» (Apostlenes gjerninger 10,25-26, 34-35, 44-48)

Og i evangeliet fra Johannes 15, 9-17 hører vi bl.a.:
«På den tid sa Jesus til sine disipler: «Som Faderen har hatt meg kjær, har også jeg hatt dere kjær. Bli i min kjærlighet! Dersom dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet – på samme måte som jeg har holdt min Fars bud, og blir i hans kjærlighet. … Og dette er mitt bud: at dere skal elske hverandre, slik som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Dere er mine venner, dersom dere gjør hva jeg befaler dere. …. det er jeg som har valgt dere, og satt dere til å gå ut og bære frukt, og frukt som varer. Og alt hva dere da ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere. Dette er mitt bud til dere: At dere skal elske hverandre.»

Les alle messens bønner/antifoner og tekster.

Liturgiprofessor Edward McNamara, ved Regina Apostolorum-universitetet, skriver ukentlige og interessante svar på liturgispørsmå hos Zenit.org (og det dreier seg bare om den nye messen, ikke TLM). Jeg har lest artiklene med stor interesse i mange år – se bl.a. her for en samling av interessante liturgiartikler fra Zenit.

I dag nevner professor McNamara en kommentar han har fått fra India, der en person klager over at man stadig diskuterer det mekaniske og ritualistiske i messen. Og han sier at siden messen er så tørr, går mange katolikker over til protestantiske menigheter – som er mer tilfredsstillende for dem.

Professoren svar ganske så direkte og skarpt på disse synspunktene – les videre selv:
Over the years, this column has addressed many points of liturgy, some of which are admittedly technical and maybe even rarefied. But I always strive to give my readers the benefit of the doubt and presume that their inquiries stem from a sincere desire to celebrate the liturgy according to the Church’s heart and mind.

Therefore if some of our Catholic faithful are migrating to Protestant groups, I don’t think we should be blaming the liturgy but rather double our efforts to celebrate it properly and proclaim the truth of the great mystery of faith.

Fredag sist uke ble det skrevet en blog-post der en typisk feiring av den nye messen og en typisk feiring av den gamle messen blir sammenligna – les den her (og her kommenteres den av Father Z).

Noen av de mange kommentarene påpeker at ofte feires den nye messen bedre enn i denne beskrivelsen fra USA (bl.a. i London, og heldigvis også i Norge), men realitetene ser likevel ut til å være at svært mange steder i verden feires katolske messer svært lite høytidelig/ respektfullt.

Forfatteren av det opprinnelige innlegget skriver oppklarende et stykke ut i debatten:
Just to be clear, the article isn’t intended to address the Novus Ordo simpliciter, but only my own observations upon revisiting two subsequent Sunday services at a fairly average (in my experience) Novus Ordo suburban American parish.

I have assisted at Novus Ordo Masses at the Brompton Oratory, Westminster Cathedral, the Basilica of the National Shrine of the Immaculate Conception, and regularly assist at weekday Novus Ordo liturgies where liturgical orthopraxy is the norm. It is altogether another question how the EF and NO liturgies compare as they are each meant to be conducted. I do not address that issue here.

Noen kommentarer sier at problemet i messen begynte da presten vente seg mot folket; da ble han lett oppfatta / og oppfatta kanskje seg selv som en entertainer, og oppførte seg gradvis deretter. Det er muligens ei korrekt forklaring, ialle fall skulle jeg ønske at ad orientem messer skulle blir vanligere.

Men mht bruken av den tradisjonelle latinske messen, må jeg nok si meg enig med en av kommentarene til det opprinnelige innlegget (og jeg skal prøve å skrive mer om det snart):
I concluded long ago that whilst the EF may be superior to the OF, it will never again become the normative use of the Roman church. The best we can hope for is for it’s influence to be felt in the OF. Mass as celebrated at Santa Trinita dei Pelligrine will not be how we the vast swathe of the Roman church worships any longer. Mass as celebrated at Westminster Cathedral, St John Cantius, etc… Now that is actually achievable.