Liturgi

Jesus sa: «Den Hellige Ånd skal komme over dere og gi dere styrke; og så skal dere være mine vitner – i Jerusalem, ut over hele Judea og Samaria, ja, like til jordens grenser.» Som han hadde sagt dette, så de ham løftes i været, og en sky tok ham bort for deres øyne. De stod ennå og stirret mot himmelen etter ham, da to menn i hvite klær trådte frem for dem og sa: «Hvorfor står dere her og ser opp mot himmelen, galileere? Den Jesus som nå ble tatt fra dere opp til himmelen, han skal komme tilbake på samme vis som dere nettopp så ham dra bort, inn i himmelen.»

Slik var avslutninga av første lesning i dagens messe, fra Apostlenes gjerninger kapittel 1. Les alle messens tekster her.

Slik lyder i dagens messe bønna etter kommunion:
«Allmektige, evige Gud, allerede her på jorden lar du oss smake himmelens goder. Rett vår lengsel og kjærlighet mot ham som påtok seg vår menneskenatur og bar den inn til deg, han som lever og råder fra evighet til evighet. Amen.»

Les alle messens bønner her.

Kristus steg ned fra himmelen av miskunnhet, og ingen er steget opp unntagen han, etter at han har gjort det slik at også vi er i ham, av nåde. Slik har det seg at ingen uten Kristus er steget ned, og heller ikke er noen annen steget opp enn Kristus. Ikke slik å forstå at den verdighet som tilkommer hodet, blir spredt rundt i legemet, men slik at det ene legeme umulig kan adskilles fra hodet.

I dag feirer vi Kristi himmelfartsdag, og jeg tar her med noen tenker fra den hellige Augustin om denne festen (en tekst som er med i tidebønnsboka).

Ingen er steget opp til himmelen unntagen han som er steget ned fra himmelen

I dag er vår Herre Jesus Kristus steget opp til himmelen – måtte vårt hjerte slå følge med ham! La oss legge oss apostelens ord på hjertet når han sier: ”Er dere da oppstandne med Kristus, så stem sinnet etter det som der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Søk det som er der oppe, og ikke det som er på jorden.” …

Tanker omkring Kristi himmelfartLes mer »

Det er en underdrivelse å si at jeg på denne bloggen i det siste har skrevet mye om hvordan messen best bør feires. Og mitt hovedpoeng disse månedene (nesten et år) har vært å se på både messens gamle og nye form for å forstå bedre innholdsmessig (=åndelig, teologisk, liturgisk) hva messen egentlig er og hvordan den best feires.

På Father Z’s blog var det for noen dager siden et «leserinnleg» som prøvde å vise hvor like messens to former egentliig er, og som også foreslo hvordan presten kan beholde flere av de gamle elementene fra den gamle tradisjon når han feirer den nye messen:

In claiming that the two ordines are very similar. I’m obviously talking about the original Latin versions rather than the ICEL transaltion (the new translation will be a massive improvement).

There is nothing to prevent the priest reciting those parts of the Prayers at the Foot of Altar that have not been incorporated into the Penetential Rite privately in the sacristy.

(Slik kan da presten be i sakristiet:) …

Hvordan kan messens tradisjonelle feiring innholdsmessig beholdes?Les mer »

Vocem jucunditatis annuntiate, et audiatur, alleluia: annuntiate usque ad extremum terræ: liberavit Dominus populum suum, alleluia, alleluia.

Forkynn det glade budskap. La det høres til jordens ytterste grense: Herren har forløst sitt folk. Alleluja. Jfr. Jes 48, 20

Slik lyder inngangsverset i dagens messe; jubel over påskens glade budskap. Mens evangeliet fokuserer på pinsen som snart kommer, og på Den Hellige Ånd, som utøses over alle som elske Jesus og holder hans bud:

Evangeliet fra Johannes 14:
På den tid sa Jesus til sine disipler: «Dersom dere virkelig holder av meg, da holder dere også mine bud. Og jeg vil be min Far, så skal han gi dere en annen Talsmann, som skal være hos dere for alltid. Det er den Sannhetens Ånd » som verden ikke kan få, fordi den hverken ser eller kjenner ham. Men dere kjenner ham, for han bor blant dere og lever i dere.

Denne søndagens tekster – og bønner – 6. søndag i påsketida.
Tekster og bønner for den tradisjonelle latinske messen – 5. søndag etter påske. (Her er bønnene stort sett de samme som iNovus ordo, mens tekstene er helt forskjellige.)

En prest som vanligvis feirer den nye messen, og som arbeider for å reformere måten den nye messen vanligvis feires på (og altså ikke først og fremst ønsker å bruke den gamle liturgien) sier likevel – noe som jeg selv, etter snart et halvt års erfaring med den gamle messen, må si meg helt enig i:

«The Novus Ordo has neither the mystical silence of the old Low Mass nor the political, dramatic beauty of the Solemn High Mass. It is neither glorious in its outward expression as triumphal celebration nor glorious in its inward dimension as contemplative prayer. So it has neither the outer splendor nor the inner profundity of the old Rite.»

Han skriver likevel om den nye messen:
The Liturgical Movement of the past century yielded good fruits, most notably a stronger sense of corporate worship (although I contend this did not necessitate the creation of a new Order of Mass); moreover, allowance of the vernacular was, in the main, a good thing, as were the expansion of biblical texts and the sharpened differentiation between what the ordinary form terms the Liturgy of the Word and the Liturgy of the Eucharist. I hasten to add, however, that an awareness of the symbolic and ceremonial deficiencies of the post-Vatican II liturgy explains the temptation of many traditionally minded priests (myself included) to «import» Tridentine rubrics and prayers when celebrating the ordinary form.

Han skriver så om hva han mener det er mulig, eller ikke mulig, å ta med inn i den nye messen av elemter fra den gamle. LES VIDERE HER.

En artikkel på bloggen NLM tar opp det økende samarbeidet mellom to grupper som begge ønsker å forbedre liturgien i Kirken; ei gruppe som ønsker å reformere (liturgireformen av 1969), og ei gruppe som ønsker å bruke messens tradisjonelle latinske form.

Recently we reported upon the fact that Fr. Joseph Fessio, S.J. has started to offer the usus antiquior in a regular way – in addition to his celebration of the modern form of the Roman liturgy. We deemed this significant because Fr. Fessio was one of the founding proponents of the reform of the reform and one of its leading voices in the English speaking world. Few people are as identifiable with that movement as is he and yet here he was «going unto the altar of God, to God who gives joy unto my youth» according to the 1962 liturgical books. Precisely because of his intimate involvement with the reform of the reform, some might have seen his celebration of the usus antiquior as rather surprising; perhaps even a contradiction. Of course, this idea is informed by the very approach of which we have been speaking.

I intervjuet med Father Fessio sier han bl.a.: …

Svært interessante tanker om fornyelsen av messenLes mer »

I pave Benedikts motu proprio om den tradisjonelle latinske messen ser det ut til at det skal være mulig å lese bibeltekstene direkte på morsmålet, og altså ikke først lese dem på latin. Et brev sendt til kommisjonen Ecclesi Dei med dette spørsmålet, har fått følgende bekreftende svar:

Personlig ser jeg at dette kan være nyttig ved enkelte anledninger, f.eks. ved stille messer når mange som er til stede kan lite latin. Mens man ved en høytidlig sunget messe vel heller bør synge tekstene på latin, og så lese dem på nytt på morsmålet før prekenen. (Les mer om dette på NLM.)

Et spørsmål som er uavhengig av om man feirer den katolske messens gamle eller nye form, er hvilken vei alteret er vendt; om presten er vendt mot Gud (versus Deum)/ mot øst/ bort fra folk, eller om alteret er snudd og presten alltid er vendt mot folket (versus populum).

I de siste månedene er dette spørsmålet blitt debattert en del (og bl.a. paven feira messen versus Deum på festen for Jesu dåp) og jeg skriver også om spørsmålet tidligere i dag.

Jeg vil gjerne vite hva leserne mener om dette spørsmålet, og ber dere svare på spørsmålet under – velg ett av de fire alternativene:

[poll=4]

Jeg skrev at par ganger før påske (se HER og HER)om en menighet i USA der prestene planla å begynne å feire messen vendt «mot Gud». Father Newman skrev flere søndager i søndagsbladet om dette (se her: spesielt fastesøndagene) og forklarte hvorfor han ønsket å gå tilbake til det som var Kirkens praktis i over 1500 år, og annonserte at denne praksisien vill bli innført en gang mellom påske og pinse. Det skjedde nå sist søndag og F. Newman skriver:

In the last of those five columns I announced that sometime during Eastertide we would restore the custom of ad Deum celebration here at St. Mary’s to follow Pope Benedict’s lead in recovering our own authentic traditions of liturgical prayer, and we begin this practice today. During the first few weeks of this very old and (to us) totally new way of praying, there will undoubtedly be a bit of confusion for everyone: our priests, deacons, and servers must adjust to the logistical changes which flow from the change of direction, and our congregation must adjust to an unfamiliar experience of the Eucharistic Prayer. And while we are all growing accustomed to this method of celebrating the sacred liturgy, I ask everyone to be patient and charitable.

In doubtful things, liberty; in essential things, unity; in all things, charity. This ancient maxim should guide us all in our response to what we begin today. I hope that each of you will see this development as an opportunity to retrieve an ancient and noble part of Christian tradition and enter with generosity into the celebration of the sacred mysteries of redemption.

Her er en lenken til en video av messen for 57.000 mennesker i New York City i går. Richard Neuhaus karakteriserte (i sine kommenterer på EWTN før messen begynte i går) pave Benedikts besøk i USA som «a smashing triumph». Paven hadde med sin beskjedne, men ærlige og sympatiske stil, og sitt innholdsfylte budskap, virkelig gjort en dypt inntrykk på mennesker, sa han.

EWTN har nå fått på plass videoer av alle (14) offentlige arrangementer paven var med på i Washington DC og New York City – SE EN LISTE HER. (Man kan spole fram- eller tilbake i disse videoene, siden det ofte er lang ventetid før selv messen begynner.)

Det har vært noen spørsmål mht mottakelse av kommunion på denne bloggen nylig, der det har vært litt uklart hva som er normen og hva som er det «normale»: Den universelle kirkelige normen er å ta imot på tunga, mens det “normale” i Norge og i flere andre land er å motta i hånda. Man kan motta i hånda (bare) hvis biskopen har tillatt det, mens man kan alltid og alle steder motta kommunionen på tunga.

Det har også nylig blitt meldt at en kardinal/erkebiskop i Peru nå bare vil godta munnkommunion innenfor sitt område:
Speaking to the Italian web site Petrus, Cardinal Juan Luis Cipriani Thorne of Lima, Peru, said that in order to guard against abuses, «the best way to administer Communion is on the tongue.»

Cardinal Cipriani told Petrus that he took the step to halt Communion in the hand in order to promote greater reverence for the Eucharist.

Dette blir også diskutert på mitt nye forum her.

En artikkel i NLM viser til et stykke i The Washington Post, som er ganske kritisk til den gamle, katolske 70-talls-musikken. Det er de gamle som vil ha den slags moderne musikk i vår tid, sies det, mens de unge vil ha gregoriansk sang. Forfatteren setter det en del på spissen, og overdriver nok i hvor stor grad de unges konservative smak nå bestemmer sang- og musikkvalget i menighetene, men det han skriver er svært interessant. Les selv og se:

Imagine a bizarro world where all the 25-year-olds want Mozart and all the 60-year-olds want adult-contemporary. The kids think the adults are too wild. The backlash against «Kumbaya Catholicism» has anyone under 40 allegedly clamoring for the Tridentine Mass in Latin, while the old folks are most sentimental about Casual Sunday (even more rockin’, the Saturday vigil Mass), and still cling to what’s evolved from the lite-rock guitar liturgies of the 1970s. The result, for most parishes, has been decades of Masses in which no one is entirely satisfied, and very few enjoy the music enough to sing along.

[….] Tucker characterized most Catholic church parishes as ruled by a «hard-core» group that «is fanatically attached to music of the 1970s and fears even the slightest hint of solemnity, warning darkly that the new priest is going to take the parish into a new Dark Age.» …

Er det virkelig slik at de unge ønsker tradisjonell musikk i messen?Les mer »

Også omgivelsene er viktige når man feirer messen, for det er vanskelige å holde fokus innvendig hvis det ytre motarbeider det indre. Noen ganger feirer vi prester messen på f.eks. et helt vanlig bord, når vi reiser rundt omkring i lånte lokaler eller private hjem. Det kan være litt vanskelig, men vi får gjøre det beste ut av det, det er ikke noe annet alternativ. Men når ei flott kirke er blitt ødelagt, når et fint alter er tatt bort, da lurer man jo på hvorfor.

I Norge har heldigvis de fleste katolske kirkene fortsatt et skikkelig alter, selv om det gamle høyalteret er blitt borte. I Italia, derimot, er de nye bordalterne fra ca 1970 ganske horrible, og vi finner dem i hundrevis av kirker. Og det ubehagelige blir forsterket ved de flotte omgivelsene – som viser hvor fint et alter de virkelig har (og som de fortsatt burde brukt).

Her er noen bilder (i tillegg til disse) for å illustrere mitt poeng. Først et bilde av hovedalteret i Peterskirken, som er flott, og slik det har vært i mange hundre år – og under pave Benedikt er også de tradisjonelle lysestakene og krusifikset på plass igjen.

Deretter to bilder fra St Maria supra Minerva, som viser hvor sjokkerende annerledes det blir når det gamle (offer)alteret blir erstatta med et bord-/måltidsalter:

«Dersom du elsker meg, (Simon Peter), fø mine sauer, fø mine lam.» Dette kjente verset, fra Johannes 21, tilhører ikke denne søndagens tekster, men jeg har tenkt på det i dag – bl.a. siden jeg nylig feiret minnet om pave Leo I, der «Si diligis me …» var introitus. I TLM åpnet messen (nesten) alltid slik når man feiret minnet om en pave; svært passende siden ordene ble sagt til Peter, den første paven.

Dagens evangelium, fra starten av Johannes 10, handler også om en slik hyrde, som har omsorg for sauene sine: «På den tid sa Jesus: Sann mitt ord! Den som ikke kommer inn gjennom porten i fårekveen, men stiger over muren et annet sted, han er en tyv og en røver. Men gjennom porten kommer fårehyrden selv. For ham lukker dørvokteren opp, og fårene hører hans stemme; så kaller han hvert av sine ved navn og leder dem ut. Når han har alle sine utenfor, går han i spissen for dem, og fårene følger ham fordi de kjenner ham på stemmen. Men en fremmed vil de flykte for istedenfor å følge, siden de ikke kjenner hans stemme.»» (Les alle søndagens tekster her.)

Det er kallssøndag i dag, med spesiell vekt på kall til prestetjeneste, og kallet fra Jesus om å fø sauene og lammene gis også til prestene – ikke bare til Peter/paven. Ja, faktisk gjelder kallet alle kristne, for vi bes alle om å vise omsorg for de menneskene som er overgitt til oss – det skal vi gjøre om vi elsker Ham.

Jeg så på noen bilder fra vår vinterferie i Italia i går kveld, og husket at jeg hadde tatt noen bilder av såkalte «folkets alter» til å vise på bloggen. I Italia er nesten alle de gamle høyalterne urørte, men de har oftest fått nokså stygge bord bord foran seg – noe disse bildene viser. Tenk hvor mye flottere det hadde vært å feire høymessene på høyalterne! (Små ukedagsmesser bør man vel heller feire ved mindre sidealter i disse store kirkene.)

Først to bilder fra St Adrea della valle i Roma, bildene taler for seg selv.

Så et bilde fra St Maria supra Minerva – også sentralt i Roma.

De to siste bildene er fra andre steder i Italia (i farten husker jeg ikke hvor).

Denne bønna som uttrykker prestens intensjon og ønsker før han feirer messen, er dessverre nesten helt blitt borte – sammen med bønnene presten ba mens han tok på seg messeklærne. Jeg har begynt å bruke disse bønnene selv, og oppfordrer andre prester til å gjøre det samme.

Ego volo celebráre Missam, et confícere Corpus et Sánguinem Dómini nostri Iesu Christi, iuxta ritum sanctæ Románæ Ecclésiæ, ad laudem omnipoténtis Dei totiúsque Cúriæ triumphántis, ad utilitátem meam totiúsque Cúriæ militántis, pro ómnibus, qui se commendavérunt oratiónibus meis in génere et in spécie, et pro felíci statu sanctæ Románæ Ecclésiæ. Amen.

Her er mitt forsøk på en norsk oversettelse (hjelp meg gjerne med å forbedre den):
Jeg ønsker å feire messen og gjøre nærværende vår Herre Jesu Kristi legeme og blod, ifølge ritualet til den hellige romerske Kirke, til den allmektige Guds pris og for hele den triumferende Kirke, til nytte for meg selv og for Kirken her på jorden, og for alle som har gitt meg sine generelle og spesielle bønneemner, og for en lykkelig framtid for den hellige romerske Kirke. Amen.

Alle prestens bønner før messen kan leses her.

Jeg kom i dag over talen pave Benedikt holdt ved oljevgselsmessen i fjor. Der knytter han prestens ordinasjon og tjeneste til klærne han bruker under messen. Paven nevner også de tradisjonelle bønnene presten alltid ba (og i vår tid også gjerne kan/bør be) når han tok på seg messeklærne:

Just as in Baptism an «exchange of clothing» is given, an exchanged destination, a new existential communion with Christ, so also in priesthood there is an exchange: in the administration of the sacraments, the priest now acts and speaks «in persona Christi». In the sacred mysteries, he does not represent himself and does not speak expressing himself, but speaks for the Other, for Christ.

… Putting on priestly vestments was once accompanied by prayers that helped us understand better each single element of the priestly ministry. …

En ett år gammel tale om prestens tjenesteLes mer »

En prest i USA (faktisk en gift, katolsk prest) har nylig begynt å feire noen av sine messer (novus ordo) ad orientem/ vendt mot Gud, og han rapporterer hvordan han opplever det:

After celebrating Mass facing the Lord I can report these favorable effects from the priest’s point of view:

Okay, subjective feelings on my part, but I thought some readers might be interested.