Liturgi

Pavens seremonimester, Guido Marini, ble for noen dager siden intervjua (se også tidligere intervju med ham) av Catholic News Service – bl.a. om pavens besøk i USA 15. april, som amerikanerne selvsagt er svært opptatt av. Men han sier også en hel del om pave Benedikts liturgier generelt:

Msgr. Marini knows that changes in papal liturgies at the Vatican have been fueling speculation and heated discussions on Italian blogs and Web sites; he insists the increased use of older liturgical elements — such as Gregorian chant and ancient vestments — do not indicate a return to the past but rather reflect «development in continuity.»

As for rumors that Pope Benedict is preparing to celebrate publicly a Mass according to the Tridentine rite, Msgr. Marini said that as far as he knows that is just a rumor.

Les mer her.

Inngangsverset/ Introitus (over) er det samme som i den nye messen – med noen ekstra allelujaer. Slik leser vi i dagens messebok: Rop i jubel til Gud, all jorden. Syng salmer til hans navn, lovsyng hans ære! Alleluja. Sal 66 (65), 1-2
Og her er alle søndagens bønner:

KIRKEBØNN
Gud, du livets Herre, la ditt folk alltid juble nå da sjelen igjen er blitt ung. Du har skjenket oss gleden ved å være gjeninnsatt i barnekårets herlighet. Styrk oss i håpet mens vi venter på oppstandelsens dag. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta imot disse offergaver som din jublende Kirke bringer deg. Du som har skjenket oss så stor en glede, gi at den må fullendes i den evige salighet. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS – År A
Disiplene gjenkjente Herren Jesus da han brøt brødet. Alleluja. Luk 24, 35

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, se med godhet til ditt folk. Du har fornyet oss ved dine evige, mysterier. La oss nå frem til kjødets oppstandelse i uforgjengelighet og herlighet. Ved Kristus, vår Herre.

Dagens evangelium er om Emmaus-vandrerne (se alle tekstene her).

I den nye messen feirer man messe for de avdøde i fiolett eller svart (selv om svart sjeldent blir brukt); i den gamle messen feires slike messer alltid i svart. I dag feiret vi i Stavanger requiemmesse for biskop Gran, men siden jeg hadde en annen avtale på samme tid, feiret jeg messe for biskopen tidligere på dagen.

Man gjør seg tanker om messen for de avdøde når den feires litt annerledes enn man er vant til. Jeg kommer tilbake med noen tanker om dette om ikke så lenge.

«Quasi modo geniti infantes, alleluia: rationabiles, sine dolo lac concupiscite, alleluia, alleluia, alleluia. – Som nyfødte barn, søk ordets rene og ublandede melk, så dere kan vokse opp på den til frelse. Alleluja.» Dette er inngangsverset for 2. søndag i påsketida, og her er det tonesatt:

Dette er en søndag med flere viktige temaer og navn: Hvitesøndag (med fokus på de nydøptes hvite klær, samme fokus som inngangsverset), oktavdag for påsken (den siste av de åtte store påskedagene vi har feiret), Tomas-søndagen (etter teksten om Tomas som kom til tro en uke etter de andre apostlene) og til slutt miskunns-søndagen (introdusert av pave Johannes Paul for noen få år siden – les mer om den hellige Fausitina og Jesu barmhjertighet/miskunn HER).

I år 2001/02 var det en diskusjon mellom dominikaneren Pierre-Marie Gy og kardinal Ratzinger om sistnevntes bok om liturgien – og denne diskusjonen offentliggjøres nå på internett i Antiphon, tidsskriftet til the Society for Catholic Liturgy. Gy kristiserer kardinalen for flere ting, bl.a. for å støtte personer som ikke ønsker å følge opp bestemmelsene i Vatikankonsilet. Ratzinger opplever kritikken som svært misfortått, og presiserer hva han mener i disse tre punktene:

a) I said that it was just and necessary to create a space proper for the liturgy of the Word (around the ambo) and to accomplish it in the form of a proclamation and a response, as a dialogue between those who announce this Word (the lector, the cantor, the deacon, the priest) and those who hear it.

c) I added, lastly, that the great tradition of “orientation,” the act of turning toward the “Orient” as the image of the return of Christ, in no way requires that all altars must once again be reversed and that the priest’s place be changed as a consequence. On the contrary, one can satisfy the internal requirements of this apostolic tradition without undertaking great external transformations, …

Diskusjon om Ratzingers bok om liturgienLes mer »

Jeg leste i går et intervju med pave Benedikts nye (og mer tradisjonelle) seremonimester, Msgr Guido Marini. Han begynte sin gjerning i fjor høst, og har allerede (i forståelse med paven, selvsagt) forandra mange ting i de pavelige liturgiene. (På bildet står han sammen med paven og det nye (gamle) proesjonskorset som ble tatt i bruk palmesøndag – som erstatning for pave Johannes Paul’s mer moderne kors.)

I intervjuet snakker han bl.a. om betydningen av å ha et krusifiks på alteret, og om hvorfor frigivelsen av den gamle messen er så viktig:

«The position of the Cross at the centre of the altar – says Marini – indicates the centrality of the Crucified in the eucharistic celebration and the precise interior orientation which the entire congregation is called to have during the eucharistic liturgy: one does not look at each other, but one looks to Him who has been born, has died and is risen for us, the Saviour. From the Lord comes the salvation, He is the Orient, the Sun which rises to whom we all must turn our gaze, from Whom we all must receive the gift of grace. …

Intervju med pavens nye seremonimesterLes mer »

Nos autem gloriari oportet in cruce Domini nostri Iesu Christi: in quo est salus, vita, et resurrectio nostra: per quem salvati, et liberati sumus. (Det er nyttig å glede seg over vår Herre Jesu Kristi kors, der vi finner vår frelse, vårt liv, og vår oppstandelse, i Ham er vi frelst og frigjort.)

Skjærtorsdag er den kirkelige festdag til minne om innstiftelsen av nattverden (egentlig kveldsmåltid), dagen da Jesus også vasket disiplenes føtter. Dagens navn på norsk kommer av norrønt skíra = rense (skjær = ren). … Om ettermiddagen skjærtorsdag innledes Påskens hellige triduum (lat. tre-dag). Triduum er en periode på tre døgn preget av bønn for et bestemt formål, for eksempel som forberedelse til en kirkelig fest eller et annet formål. Påskens triduum kalles Triduum sacrum og symboliserer de tre dagene Kristus lå i graven.

Les mer om skjærtorsdag på katolsk.no – og mer om den gamle latinske messen denne dagen.

På YOUTUBE er det lagt ut videoer av den avsluttende messen – med kardinal Mahony – på den årlige store kateketsamlingen i Los Angles, USA. For følsomme lesere vil det sikkert være et sjokk å se en messe feieret på en slik måte; hele stemningen og sanegn/musikken er «moderne» og underlig, det er 20 glassmugger med vin på alteret, Kristi blod tømmes fra glassmuggene opp i glass»kalker» (forbudt), det er mye «liturgisk dans» etc.

Et av poengene med pavens Motu proprio var å influere også feiringen av den nye messen – det er det tydeligvis behov for. (Klikk på hver video for å se den. Jeg har fått lenkene fra Father Z – der er det også mange kommentarer.)

Del 1:

Del 2:

Del 3:

Del 4:

Her er et par kommentarer fra Father Z.’s blog: …

Derfor trenger vi pave Benedikts brev om den gamle messenLes mer »

Hosanna Filio David: benedictus qui venit in Nomine Domini. – Hosanna Davids Sønn, velsignet være han som kommer i Herrens navn. Slik åpner palmesøndagsmessen, dvs. ikke selve messen, men palmevelsignelsen før messen begynner. Jeg har i dag lest om denne messen i tidligere tider (SE HER), og den er faktisk ikke særlig foskjellig fra i dag. Bortsett fra at palmevelsignelsen var svært mye grundigere den gang.

Jeg har i år også fått større forståelse for at pasjonen leses også denne dagen – og ikke bare Langfredag (noe som oppleves mest naturlig fra min lutherske oppvekst). Denne søndagen het tidligere: Andre søndag i pasjonstida eller Palmesøndag. Nå er Pasjonssøndag, sist søndag, (i praksis nesten) blitt borte, og da blir kanskje pasjonen i dag hengende litt i lufta. I den gamle messen samler motkreftene seg og prøver å få tatt livet av Jesus disse siste 12 dagene før Langfredag – og midt i denne perioden komemr altså Palmesøndag.

På latin lyder teksten rundt Jesu død slik, som vi hører i dag fra Matteus: «Et circa horam nonam clamavit Iesus voce magna, dicens: † Eli, Eli, lamma sabacthani? C. Hoc est: † Deus meus, Deus meus, ut quid dereliquisti me? … C. Iesus autem iterum clamans voce magna, emisit spiritum.»

Dette er et spørsmål som man ofte snakker m, også blant katolikker i Norge. Forandringene som kom etter Vatikankonsilet (men bare delvis oga. det) forandra Den katolske kirke ganske grundig, både teologisk, moralsk, kateketisk og liturgisk. På bloggen The New Liturgical Movement ble det i går skrevet en blogg som mest tar opp det siste aspektet. Hvorfor kom disse dramatiske forandringene, spør man, og svarer bl.a. slik:

The conventional opinions fall into two broad categories, neither of which capture the whole truth of course but they are views that people adopt in order to make sense of the times. The mainstream view, which has much going for it, is that people were desperate for a change from a Mass that was remote from the people to one that is more in keeping with contemporary norms. So they had gotten fed up with Latin and all the trappings and were ready for a more people-friendly environment.

The opposite view, which is also compelling based on the evidence, is that the turnaround was manufactured by a tiny elite that purported to speak for the people but actually represented a small faction that managed to wrest control of the reform process and ended up imposing its far-flung visions on a protesting Catholic world.

Les mer av dette innlegget – og les også de mange kommentarene.

Jeg har et par ganger nevnt menigheten i USA som er i ferd med å «snu alteret». I kommentaren til en sak om dette hos Father Z, leser vi følgende om hvorfor dette er viktig – det har med å vende seg til Gud i messen å gjøre:

I get a flashback to the first day I entered Assumption Grotto Parish and encountered the ad orientem posture: My first interior response was, “You’ve got to be kidding me – he’s got his back to us!”

Ditto with the throne of the priest. It faces sideways at Grotto and is off to the side. The priest is not the center of focus when he sits. These are all subtle things that have taken place in a slow, but persistent transition over the last 7 years at my parish. Like Fr. Newman, Fr. Perrone did much to explain why he was about to do the things he did, which is good.

Diane, som skriver dette, skriver mer på sin egen blog.

Dette bildet fra St. Maria in Trastevere (i Roma) tok jeg av et fotografi i et lokalt museum under vårt siste besøk i Italia. Det er fra en stor fest i kirken påskedag (eller juledag?) for et par år siden – vi ser baldakinen over alteret og den store mosaikken i apsis, selv om kvaliteten er litt dårlig. Jeg skrev også litt om messene i denne kirken for et par år siden – se her.

Hva syns bloggens lesere om å arrangere slik fest i kirken ved spesielle anledninger?

Fr. Jay Scott Newman (som jeg skrev om tidligere) har i dag kunngjort at man i hans menighet vil begynne å feire alle messene «ad orientem» en gang mellom påske og pinse i år. Les hva han skriver:

We will begin to celebrate Mass ad Deum at St. Mary’s sometime between Easter and Pentecost, after all the clergy and servers have been prepared for the logistical changes which will attend this development. We will celebrate the Mass in this fashion for several months until both priests and people have had the opportunity to grow accustomed to a practice that is unfamiliar to us, despite being the norm of Christian worship for nearly all of our history. After a suitable period of acclimation, we will evaluate our progress and review the best practices for our parish, and during the months of testing, I ask only that everyone (no matter whether you support this decision, oppose it, or have no opinion) exercise patience, prudence, and charity. This return to our own tradition is not an exercise of change for the sake of change; it is, rather, an effort to respond to the leadership of our Holy Father, who reminds us that what has been held sacred by all generations of Christians is to be held sacred by us.

Les hele Fr. Newmans tekst for 5. søndag i fasten.

Jeg har tidligere nevnt F. Newman i USA, som hver søndag i fasten skriver om liturgien, og spesielt fokuserer på/ argumenterer for at presten og hele menigheten sammen skal vende seg mot Gud når messens fullkomne offer og alles takk bæres fram for Gud. Les hans stykker her.

Sist søndag skrev han om den misforståelsen at alle, eller i alle fall veldig mange, i kirken må delta på aktiv måte. I de engelske messene i vår menighet, og i noen barne- og ungdomsmesser kan man gå langt i denne retning også i Norge (og presten oppfordres kanskje også til å bli en entertainer), men jeg tror heldigvis ikke det skjer så ofte i våre tradisjonelle høymesser. Jeg angriper ikke det at noen har naturlige oppgaver i messen, det er når holdningen blir at det er absolutt nødvendig, eller i alle fall sterkt fokusert på, at det blir et problem – og fører til at den åndelige deltakelsen fra både prestens og alle troendes side lider skade. Les F. Newmans tekst:

One objective of the liturgical reforms of the 1960’s was to encourage the active participation of the Catholic people in the celebration of the sacred liturgy, in part by reminding them that they are participants in, not spectators of, offering the sacrifice of praise at the heart of all Christian worship. Unfortunately, in the years following the II Vatican Council, the Church’s desire that all the faithful participate fully in the sacred liturgy was too often rendered a caricature of the Council’s teaching, and misconceptions about the true nature of active participation multiplied. This led to the frenzied expansion of “ministries” among the people and turned worship into a team sport. But it is possible to participate in the liturgy fully, consciously, and actively without ever leaving one’s pew … the primary meaning of active participation in the liturgy is worshipping the living God in Spirit and truth, and that in turn is an interior disposition of faith, hope, and love which cannot be measured by the presence or absence of physical activity. But this confusion about the role of the laity in the Church’s worship was not the only misconception to follow the liturgical reforms; similar mistakes were made about the part of the priest. …

Hva aktiv deltakelse i messen er, og hva det ikke erLes mer »