Liturgi

Liturgisk kalender for 2008 er klar

Mats Tande og jeg har i ca 10 år (de fleste åra sammen med Claes Tande) samarbeida om å gjøre klar den katolske liturgiske kalender for Norge. Det meste er felles i Den katolske kirke for hele verden, men noe er særegent for ulike verdensdeler, for Norden eller for Norge – og dessuten oversettes hele kalender til norsk. Siden bladet Broen, der kalenderen alltid trykkes i demebernummeret, snart har deadline, har vi de siste dagene lagt siste hånd på arbeidet, med korrekturlesning og ulike korrigeringer.

SE KALENDER FOR NESTE ÅR HER
, og kom med kommentarer og korreksjoner om du har noen.

Nytt lydopptak av en katolsk messe – første kanonbønn

For et par år siden la jeg ut et lydopptak av en katolsk hverdagsmesse. Da leste jeg den tredje eukaristiske bønn, som er svært vanlig – om da ikke presten bruker den aller korteste, som er nr. 2 (oftest for å spare tid).

I de siste månedene har jeg i stadig større grad gått over til å bruke den gamle romerske kanon, som i dag også kalles den første eukaristiske bønn. Den er den fyldigste og rikeste teologisk, det er den mest brukte gjennom tidene (den var enerådende i mange hundre år), og den får svært tydelig fram at messen er en offerhandling, der vi bærer fram Kristi fullkomne offer for Gud.

Det som kanskje mange ikke vet, er at denne bønna er helt lik samme bønn i den tridentinske messen, med to unntak: 1) Konsekrasjonsorda er forandra litt (og er gjort like for alle eukaristiske bønner), og 2) det er nå seks ledd som er valgfrie, som før var obligatoriske – og mitt inntrykk er at noen av disse nesten aldri brukes. Jeg har nå laget et nytt lydopptak av messen (12/11, minnedagen for denhellige Josafat, opptaket går fra offertoriebønn til kommunion), der jeg bruker den første eukaristiske bønn, og har med alle de valgfrie ledd.

For å høre dette opptaket, høyreklikk på DENNE LENKEN, last mp3-filen ned på din datamaskin og hør gjennom innholdet.

Her følger så hele teksten til den første eukaristiske bønn, med de valgfrie ledd markert:

Presten:
Mildeste Fader, i ydmykhet bønnfaller vi deg ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, at du nådig vil motta og velsigne + disse gaver, dette hellige og rene offer som vi bringer deg fremfor alt for din hellige katolske Kirke. Skjenk den din fred, vern, samle og styr den over hele jorden i enhet med din tjener, vår pave N. og vår biskop N., og med alle som trofast bekjenner og våker over den katolske og apostoliske tro.

Fra Ratzingers “Liturgiens ånd”

I Ratzingers interessante bok «Liturgien ånd», sammenligner han i innledningen liturgien med en freske, den var (ca 1920) blitt bevart i uskadd form, men var nesten tildekket av en senere overmaling. Den liturgiske bevegelsen begynte å ta bort de tildekkende malingslagene, men kom etter hvert i fare for å ødelegge hele/ deler av det flotte kunstverket. Les hele innledningen til boka her:

Noe av det første Jeg leste da jeg begynte teologistudiet i begynnelsen av 1946, var Romano Guardinis lille debutbok Om liturgiens ånd (Vom Geist der Liturgie). Den kom til påsken 1918 som første bind i en skriftserie abbed Ildefons Herwegen utgav: Ecclesia orans (den bedende Kirke). Senere ble den trykket i stadig nye opplag. Dette lille arbeidet kan man vel med full rett betegne som selve oppbruddet for den liturgiske bevegelse i Tyskland. Det bidro helt vesentlig til at liturgien – i sin skjønnhet, i sin skjulte rikdom og i sin evne til å overskride tidsepokene – ble gjenoppdaget som det besjelende sentrum i Kirken og som et hovedpunkt i det kristne liv. Dette førte til at man bestrebet seg på å feire liturgien som noe «mer vesentlig» (Guardinis yndlingsuttrykk) enn det tidligere hadde vært vanlig. Ut fra dens indre form og krav ønsket man å forstå den som Kirkens bønn -utvirket og ledet av den Hellige Ånd selv. Gjennom den kan Kristus stadig på ny bli vår samtidige og gå inn i vårt liv.

Jeg våger å komme med en sammenligning som i likhet med alle andre sammenligninger ikke stemmer på alle punkter. Man kan si at datidens liturgi – i 1918 – i mange henseender lignet en freske.

Prester lærer seg å synge messen

På denne posten fortelles det om det kurs i USA der prester lærer å synge messen. Det gjør man som oftest i Norge, og der synges messens fast ledd også ganske ofte på latin eller på andre noenlunde akseptable melodier – selv om vi bør komme lenger mht å synge introitus, graduale etc.

Slik er det ofte ikke i andre land, slik følgende bekrivelse vitner om:
Their parishes have no established music programs of any quality. There is a piano player who tends to lead what music program they do have, and he or she is wedded to contemporary Christian music. Those who sing can’t read music. There is an organ but it is either unused or played poorly. There is no music library beyond the standard GIA/OCP material. There is no children’s choir apart from the annual Christmas screamfest.

There are two or three people who can sing, no one has sung a note of chant. Most people are interested in chant but have no idea where to begin. Meanwhile, there is a hardcore that is fanatically attached to music of the 1970s and fears even the slightest hint of solemnity, warning darkly that the new priest is going to take the parish into a new Dark Age.

There are no liturgical materials available in the parish. The vessels are glass or pottery, everything else having been tossed out. So there is no monstrance, no patens, and the tabernacle is buried somewhere where it can’t be seen. The available vestments are unworthy.

Then there is the belief infrastructure of the parish. People are out of the habit of confession, daily Mass, and spiritual reading. For the most part, people cannot defend the faith and are largely clueless about what the liturgy is intended beyond the need to gather Christians together for fellowship.

Man kan på slike steder starte en helbredelse ved at prestene begynner å synge messe. Les mer om dette på lenken over.

Pave Benedikt har i det siste gjort mye for styrke tradisjonell kirkemusikk og liturgi

Sandro Magister på www.chiesa skriver svært interessant om at pave Benedikt har en plan for å få tradisjonell lirurgi og musikk sterkere tilbake i Den katolske kirke. Her er noe av det han nevner:

In the span of just a few days, a series of events have unfolded at the Vatican which, taken all together, foretell new provisions – at the pope’s behest – to foster the rebirth of great sacred music.

[1st] The first of these events took place on Monday, October 8. On that morning, Benedict XVI held an audience with the «chapter» of Saint Peter’s basilica. … The pope reminded them that «it is necessary that, beside the tomb of Peter, there be a stable community of prayer to guarantee continuity with tradition.»

[2nd] The second event took place on Wednesday, October 10, again in Saint Peter’s Basilica. The orchestra and choir of Humboldt Universität in Berlin, conducted by Constantin Alex, performed the Mass «Tu es Petrus,» composed in honor of Joseph Ratzinger’s eightieth birthday by the German musician Wolfgang Seifein, who was present at the organ. … Make no mistake: this was not a concert, but a real Mass.

Ny minnedag for Helligolav – feiret i dag for første gang

Biskop Eidsvig etablerte sist uke en ny minnedag for Den katolsk kirke i Norge; minnedagen for Olav den Helliges omvendelse. Og jeg selv og mange andre feiret denne dagen for første gang i dag. Slik leser vi om Olav, i p. Olav Müllers velkjente Olavs-biografi:


«[Helgenkongen] fikk seg fortalt at Hvitekrist levde sitt usynlige liv videre i et svært så synlig samfunn, som ble kalt den katolske kirke. [Han forstod også] at de som tilhørte denne kirken, ivret for å bringe kristentroen videre til hedenske land. Han fikk høre at den største høvding i Kristi hær var paven i Roma. Hans ombudsmenn rundt omkring i landene var biskopene og prestene. Gjennom sakramenter og forkynnelse skulle de verve nye krigere til Kristi hær. Den ville Olav nå også tilhøre.»

Olavs omvendelse var en omvendelse som dypt og inderlig tok misjonsbefalingens oppfordring om å gi troen videre på alvor. Omvendelse og dåp i den kristne tro skal ikke lede oss inn i oss selv, men føre oss ut i verden, hver i henhold til sitt liv og kall, og la alle mennesker få høre det glade budskap, nemlig at Herren er oppstanden. Olavs omvendelse viser vei, og lesningene i minnedagsmessen peker mot dette. Den første lesning understreker de troendes kamp for evangeliets utbredelse og Guds hjelp i dette, og misjonsbefalingen leses som Evangelium for å minne oss om hele Kirkens ansvar for å «gjøre alle folkeslag til disipler».

HER ER DAGENS TEKSTER OG BØNNER.

Messen er først og fremst Kirkens offentlige tilbedelse av den allmektige Gud

Jeg har de siste månedene skrevet mye om messen på denne bloggen, og aller helst vil jeg fokusere på det mest sentrale i messen – slik overskrifta her sier. Den ytre formen man så bruker, velger man for å nå det sentrale, indre målet best mulig. Derfor er det viktig å studere og diskutere hvordan messen best kan feires – og her kommer den gamle messeforma inn, for å berike vår forståelse nå i det 21. århundre – selv om enkelte syns det blir vel mye strid og krangel når prester og legfolk ikke helt blir enige om hovedtrekk eller detaljer i messefeiringa.

Her er et utdrag fra en preken om messen, holdt sist søndag i USA:
First and foremost, the Mass is the Church’s public worship of Almighty God. Christ’s Sacrifice is made present upon the altar, we join ourselves to the Lord and what He has done for us, and this perfect Sacrifice is presented to God the Father, in the unity of the Holy Spirit.

The ceremonies of the Mass; all of the details, illustrate this on a variety of levels and in a number of different ways. Our Lord, at the Last Supper, gave us the essentials of the Mass, but never has the celebration of the Holy Eucharist in the Church meant trying to artificially recreate the Last Supper. God the Holy Spirit, over centuries and among different Catholic peoples and different Catholic cultures, has gently guided our public worship to take on a variety of forms.

LES MER HER.

Søndagens tekster: Gud gir oss hebredelse og frelse, og vi gir ham takk

Første tekst i dagens messe er hanta fra: 2. Kongebok 5,14-17:
Så drog Na’aman ned til Jordan og dukket seg sju ganger i elven, slik gudsmannen hadde sagt. Da ble kroppen hans frisk igjen som kroppen til en liten gutt, og han ble ren. Så vendte han tilbake til gudsmannen med hele sitt følge. Da han kom dit, gikk han fram for profeten og sa: «Nå vet jeg at det ikke finnes noen Gud på hele jorden uten i Israel. Ta da imot en gave fra din tjener!» …

Evangeliet fortsetter det samme temaet, og evangelieverset er slik: Alleluja. Takk Gud under alle forhold. For det er hva Gud gjennom Kristus Jesus vil dere skal gjøre. Alleluja. Evangeliet fra Lukas 17,11-19 forteller om de ti spedalske som renses, men bare én kommer tilbake for å takke. Denne teksten spør oss om vi viser Gud (og mennesker) den rette takk når vi får hjelp:

På veien mot Jerusalem drog han gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han skulle gå inn i en landsby, kom ti spedalske imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, miskunn deg over oss!» Da han fikk se dem, sa han: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt frisk. Han priste Gud høylytt, kastet seg ned for Jesu føtter og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå hjem! Din tro har frelst deg.»

TILLEGG
I søndagens Angelus-tale sa pave Benedikt også følgende om evangelieteksten:
Jesus heals ten sick men of leprosy, an illness then considered an «impure contagion» that required a ritual purification (cf Lk 14:1-37). In truth, the leprosy that really plagues man and society is sin; the pride and selfishness that produce indifference, hate and violence in the human soul. This leprosy of the soul, that disfigures the face of humanity, can be cured by no one if not God, who is Love. Opening the heart to God, the person who turns himself around becomes healed internally of evil.

Søndagens tekster – om tro og lydighet

Søndagens evangelium fra Lukas 17,5-10 lyder i sin helhet slik:
Apostlene sa til Herren: «Gi oss større tro.» Herren svarte: «Om dere hadde tro som et sennepsfrø, kunne dere si til dette morbærtreet: Rykk deg opp og slå rot i havet! Og det skulle lyde dere. Hvis en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til ham når han kommer hjem fra markene: Kom nå og sett deg til bords? Nei, han vil si: Lag til kveldsmaten for meg, gjør deg så i stand og vart meg opp mens jeg spiser og drikker. Etterpå kan du selv få deg mat. Takker han tjeneren for at han gjorde det han fikk beskjed om? Nei! På samme måte med dere. Når dere har gjort alt det som er pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.»

Jeg har tenkt å snakke om tekstene rundt temaene tro og lydighet; den som virkelig tror har lett for å adlyde når Herren taler (og den som har svak/ingen tro har det tilsvarende vanskelig), og når vi opplever at Herren er trofast og følger opp sine løfter, da blir vår tro stadig sterkere.

Dagens tekster inneholder Bibelens sSalme 95 (94), som vi nesten hver dag bruker til åpning av tidebønnene. Det er ei sterk og tydelig salme som også fokuserer på å lytte til Herren (=tro) og å gjøre hans vilje:

Omkved: Lytt til Herrens røst i dag, forherd ikke deres hjerter.

Kom, la oss juble for Herren, rope av glede for Gud, vår frelser!
La oss tre frem for han åsyn med lovsang, synge hans pris med salmer.

Kom, la oss tilbe og kaste oss ned, knele for Herren, vår skapers åsyn.
For han er vår Gud. Vi er det folk han fører, den hjord han leder.

Lytt til hans røst i dag, forherd ikke deres hjerter, som på fristelsens dag i ørkenen,
da deres fedre satte meg på prøve, skjønt de hadde sett min gjerning.


LES ALLE DAGENS TEKSTER HER
.

Hvor ‘koselig’ skal man våge å gjøre en messe?

Da jeg så dette bildet, tenkte jeg på alle de gangene jeg har måttet kjempe mot at mine messer skal bli slik. Det er nemlig noen prester (og lekfolk) i Norge som syns at det er så fint når barna får komme opp til alteret til Fadervår og fredshilsen. Mine første år som prest kunne jeg ikke riktig slippe unna slike misforståtte forsøk, men nå sier jeg bare rett ut, at «slikt gjør jeg aldri.»

På nettsiden Catholic Church Conservation ligger det nå en hel rekke bilder av hvordan noen tror at messene fungerer godt hvis de blir helt platte, barnslige og koselige. Jeg tror det er en stor misforståelse.

Biskop i USA skriver om liturgien – blir ignorert av sine prester

Biskop Arthur Seratelli, i Paterson, New Jersey, har en ukentlig spalte i bispedømmets blad, og der har han nå et stykke som heter: «Respekt for de liturgiske reglene er et uttrykk for kjærlighet til Kirken.» Der skriver han bl.a.: To insure good order and a proper use of our body in liturgy, the Church lays down liturgical norms. “…Every liturgical celebration, because it is an action of Christ the priest and of his Body the Church, is a sacred action surpassing all others”. It is for this reason that the Church pays particular attentions to the gestures and postures we use at Mass.

Liturgical norms are a concrete expression of the authentically ecclesial nature of the Eucharist. … These instructions are needed so that the Liturgy may be seen for what it truly is—the worship of the Church. It is God’s people uniting themselves to Christ.

As the public worship of the Church, the Liturgy belongs to all of us. It is neither the property of the priest nor the private devotion of the individual. It is never merely an expression of a particular parish or community. … for the sake of good order, the Church calls us to unity. Following liturgical norms makes our local parishes and communities enlivened by a more tangible expression of our belonging to something greater than ourselves.

It may take a childlike humility to do as the Church asks in the celebration of the Liturgy. True love is never proud. “Priests who faithfully celebrate Mass according to the liturgical norms, and communities which conform to these norms, quietly but eloquently demonstrate their love for the Church”.

Father Z. trykker denne artikkelen, og skriver noen merknader til den. Av kommentarskriverne er det også noen fra biskopens eget bispedømme, og de kan fortelle at han ikke kan regne med at prester eller andre bryr seg om det han sier. Slik skriver f.eks. en kommentator: …

Her er pavens preken om Lasarus – om hva vi skal gjøre med vår rikdom

Her er en engelsk oversettelse av pave Benedikts tale ved Angelusbønnen søndag:

Today, the Gospel of Luke presents the parable of the rich man and poor Lazarus (16:19-31). The rich man embodies the unjust spending of wealth by those who use it for unbridled and egotistical luxury, thinking only of satisfying themselves, without taking care of the beggar at their door.

The poor man, on the other hand, represents the person that only God cares for, and unlike the rich man, he has a name, Lazarus, an abbrev iation of Eleazar, which means “God helps him.» He who is forgotten by all is not forgotten by God; he who is worth nothing in the eyes of men, is precious in the eyes of the Lord.

The story shows how earthly injustice is overturned by divine justice: After death, Lazarus is welcomed “into Abraham’s bosom,» that is to say, into eternal beatitude, while the rich man ends up “in hell among torments.» It is a new, definitive, unappealing state. Therefore it is during this life that one must repent; doing so afterward is useless.

This parable also lends itself to a social interpretation.

Søndagens tekster – om vårt forhold til de fattige

Ve dem som sitter trygge på Sion og sorgløse på Samarias fjell, de ligger på elfenbensbenker og strekker seg på divaner, de spiser lam fra saueflokken og gjøkalver fra buskapen. De skråler til harpetoner og finner opp instrumenter slik som David gjorde. De drikker vin av offerskåler og salver seg med den beste olje, men sørger ikke over Josefs skade. Derfor skal de nå føres bort, fremst blant fangene; da blir det slutt på skrålet fra dem som ligger og drar seg.

Første lesning i dag er tatt fra profeten Amos kapittel 6, og kritiserer mennesker som koser seg med all sin velstand, uten å tenke på andres problemer. Andre tekster fra Amos og andre profeter tar også opp, og fordømmer, rike som bevisst undertrykker og holder de fattige nede.

Evangelieteksten i dag, fra Lukas 16,19-31, er den kjente teksten om Lasarus og den rike mannen – om hvordan den rike ikke brydde seg om å hjelpe den lidende, og etter sin død endte opp i dødsriket:
Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og glede dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som hette Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Og hundene kom og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, hvor han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus ved hans side. …

Les alle tekstene her.

Søndagens tekster: Gud vil at alle skal bli frelst – vær tro i smått og i stort

Dagens 2. lesning er sentrale ord fra Paulus’ første brev til Timoteus 2,1-8, og den begynner slik:
Og nå formaner jeg dere framfor alt å bære fram bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker. Be for konger og alle som har en høy stilling, så vi kan føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt og vinner respekt. Dette er rett og godt for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus, som gav seg selv som løsepenge for alle.

Evangeliet er fra Lukas 16,10-13, og har et like klart budskap:
Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort. Om dere ikke er tro når det gjelder pengene, som det hefter urett ved, hvem vil da betro dere de virkelige verdier? Og dersom dere ikke viser troskap med det som hører andre til, hvem vil da gi dere noe til eget eie? En trell kan ikke tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.

Vil den gamle messen berike Kirken? – en diskusjon

Jeg fikk nettopp et langt og interessant innlegg på bloggen min – fra Hans Bj. – og gjengir her en hel del av inlegget med mine kommentarer. Før jeg gjør det, vil jeg presisere at jeg har valgt å lære meg å lese den gamle messen som en ekstraordinær form av vår latinske ritus – for min egen del, og for troende som ønsker å delta i ei slik messefeirning – men jeg har ingen tanker om å gjøre dette til min ordinære form for messefeiring. På litt lenger sikt har jeg også håp om at den gamle messen kan påvirke den generelle messefeiringa i positiv retning, og muligens kan det bli noen forandringer i begge formene av vår latinske ritus, om Kirken ønsker det.

Hans siterer mitt tidligere innlegg (her i hermetegn) som han så kommenterer:
«Det er en større bevissthet om Guds hellighet og sakramentets hellighet i den gamle messen, og det syns jeg er positivt og nødvendig. Offeraspektet blir tydeligere vektlagt i den gamle messen, mens måltidsaspektet ofte har blitt altfor dominerende i moderne tid.»

Jeg synes vi i dag har fått en god balanse mellom offeraspektet og måltidsaspektet. I 70 årene kunne det nok enkelte steder bikke litt til ytterligheten. Men offeraspektet har sannelig til sine tider også fått overdreven oppmerksomhet. Jeg er enig i at en norsk katolsk høymesse, i alle fall om man bruker første eukaristiske bønn, oftest vil ha en god balanse mellom offeret og måltidet. Men i mange andre land (og også i noen kretser i Norge) står det svært mye dårligere til.

Stavanger Domkirke hadde i middelalderen 18 alter. Dette for at hver enkelt kannikk, hver dag, skulle lese sin private messe. Denne messepraksis synes å kunne springe ut fra tanken om at det gjelder å frembære flest mulig offer (lese messer) for å gjøre Gud velvillig stemt. … Dette eksempelet opplever jeg ikke så nyttig; disse mange prestene skulle lese sin daglige messe, som en katolsk prest aller helst skal gjøre, og slike praktiske ting får man ordne på mest mulig praktisk måte. Det er jo heller ikke slik at alt var godt før 1965; det virker f.eks. som man gjorde mange ting den gangen uten å vite hvorfor man gjorde dem.

Er messen bare et møte med Gud, eller også en anledning til å lære?

Jeg skrev for noen uker siden her på bloggen – etter å ha opplevd min første tradisjonelle latinske messe – flere positive ting, men også følgende: «Bibeltekstene lest på latin av presten, mens han står vendt mot alteret, syns jeg nok er det aller minst passende. Her bør TLM lære av den nye messen og lese bibeltekstene på et passende moderne språk, vendt mot folket.»

Nå har jeg fått følgende svar på disse synspunktene:

Jeg leste litt på din blog og ble slått av at du ser ut til å tro at lesningene i den eldre ritusen betraktes som helt eller delvis didaktiske. Jag tror at dette er et temmelig sent synspunkt, som ikke egentlig er hva den eldre ritusen uttrykker. Kanskje ligger svaret på din forundring der? For egen del forsøker jeg å åpne meg for en annen forståelse når jeg nærmer meg den eldre liturgien, litt på samme måte som når jeg besøker bysantinsk liturgi. Forsøker man å lese inn Paulus VI’s liturgisyn i den eldre ritusen, da ender det nok med at man langsomt omformer den eldre romerske liturgien etter den paulinske. Den eldre liturgien har imidlertid større slektskap med de østlige ritene enn med Bugninis reform, i hvert fall mht. liturgisyn.

Jeg har i utgangspunktet sans for sammenlingninga med bysantinsk liturgi, og ser umiddelbart at den gamle messen ligner en del på denne. På den annen side var prekenen (ut fra tekstene eller over et annet tema) ofte svært sentral i søndagsmessene innenfor den latinske ritus, og den er jo utprega didaktisk. Jeg ser for meg muligheten av at bibeltekstene kan være i stor grad tilbedende eller meditative – heller enn didaktiske – men jeg er ikke overbevist om at det er det beste.

Pave Benedikt har snakka tydelig om at hele messen gjerne må være på latin, og gjerne med presten vendt mot Gud, bortsett fra ordets del, som gjerne/helst må være på morsmålet og vendt mot folket. Mine synspunkter her stemmer nok overens med mitt ønske om å feire den gamle messen som ekstraordinær form (som paven også tydelig har kalt den), og den nye messen (på verdig måte, gjerne på latin) som ordinær form.

Søndagens tekster – om syndserkjennelse og tilgivelse

Evangelieteksten for denne søndagen er fra Lukas 15,1-10, og handler om tilgivelse; om hvor stor gleden i himmelen er over en synder som vender om. Men egentlig er teksten i like stor grad en oppfordring til oss om å være ærlige og innrømme våre synder, for det er oftest de selvrettferdige menneskene som er det største problemet. Slik åpner evangeliet:

Tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Fariseerne og de skriftlærde ble forarget over dette og sa: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen:
Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én, lar han ikke da de nittini være igjen ute i marken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han finner den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier: «Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.» Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.

Pave Benedikt ønsker å påvirke Kirkens sang og musikk

I samme gate som min post i går om sang og musikk i messen, kan jeg nå referere til en artikkel på www.chiesa om pave Benedikt og musikk i messen, mer bestemt i sist søndags messe i Stefansdomen i Wien.

Det påstås at det er første komplette flerstemte pavemesse siden 1963, og man sang sist søndag Haydens «Mariazeller Messe» fra 1782. Les videre:

Among the many things Benedict XVI said and did during his early September visits to Loreto and Austria, there are two that distinguish his pontificate in an unmistakable way. Both have to do with the Church’s visibility, with its ability to communicate: and not about itself, but about «the things that are above.»

In Loreto, at the vigil on Saturday, September 1, the pope demonstrated how he intends to make himself visible and audible to the world, and in particular to the world of the young.

In Austria, with the Mass in the cathedral of Vienna on Sunday, September 9, Benedict XVI made it clear how he wants the Church to appear to men at the moment when it is most recognizable, the celebration of the Eucharist. ….

With the Mass celebrated in the cathedral of Saint Stephen on Sunday, September 9, Benedict XVI revived a musical and liturgical tradition that had been interrupted for many decades.

Marias hellige navn – hennes forbønn reddet Wien

Den 12. september 1683 sto tyrkerne foran Wiens porter med 550.000 soldater, og både byen og dermed hele det sørlige Tyskland var i ytterste fare. Men da kom kong Johan III Sobieski av Polen (1674-96) med en mye mindre hær, men under Guds Mors banner vant han en stor seier. Wien ble reddet og vesten var befridd.

Den salige pave Innocent XI (1676-89) foreskrev samme år han festen for Marias navn for hele Kirken som en takk for at man ved å anrope Marias navn seiret over tyrkerne ved Wien.

Dette og mer til leser vi på katolsk.no om denne dagen. Og siden jeg nylig var i Wien og studerte denen historien ganske grundig, vil jeg gjerne nevne det. Ellers er dagen om Marias navn (som ble innført i 1513) ikke av de store Maria-dagene. Den var en stund helt borte fra kalenderen, men etter 2002 er den blitt valgfri minnedag.

Kan moderne lovsangsmusikk brukes i messen?

Ganske nylig sa en ung katolikk til meg, at han ikke syntes at den musikken som tradisjonelt gjelder for moderne og ungdomsvennlig i Den katolske kirke i Norge (musikk mest fra 70-tallet), var særlig interessant. Og for noen få år siden var jeg til stede på ei stor samling i Norges Unge Katolikker, og opplevde (til min forskrekkelse) at de hadde begynt å synge moderne serkt følelsesmessig/karismatisk musikk, men løftede hender etc.

Jeg var selv ung på 70-tallet og har også vært litt borti den karismatiske bevegelsen, men jeg må si at jeg ikke har særlig interesse for denne typen musikk nå lenger, og heller ikke syns den passer til den typen tilbedelse som messen innbyr til. I messen er det gregoriansk sang eller annen sakral musikk som gjelder, og det fikk jeg bekreftet i en artikkel jeg nettopp leste, der musikkprofessor Dr. Susan Treacy intervjues. Hun sier:

After my conversion to Christ there was a time right before I became Catholic when I tolerated, out of obedience and without total enthusiam, the pop-style music that has dominated the post-Vatican II Church. However, since I was not yet Catholic, I never actually had to endure it in church. Actually, one reason I postponed entering the Church was because of my ambivalence towards the music and liturgy found in typical Catholic parishes.

In your experience and in your professional opinion, is charismatic music and the instruments it makes use of suited to a truly Catholic liturgy?

No.

Skroll til toppen