Liturgi

Den latinske messeteksten (i den nye messen) har beholdt det bevisst gjentakende språket, som går sammen med handlingene som følger messen. (Flere av disse rekkene av adjektiver eller substantiver hørte sammen med de mange korstegnene, som jeg skrev om tidligere.)

En del av disse tingene har derimot blitt forenklet i den norske oversettelsen (og enda mye mer i den engelske), og den mest kjente forenklingen er i selve syndsbekjennelsen. Mange tror at katolikker bare skal slå seg på brystet én gang i den nye messen, men slik er det bare i noen av oversettelsene. På latin står det fortsatt: mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa.

Også i den første eukaristiske bønn er det gjort enkelte forenklinger på norsk, og mange flere på engelsk. (Det som kalles LAT her er en bokstavlig oversettelse av den latinske teksten.):

Innledningsvis – er den norske teksten blitt noe redusert:

LAT: Vi ber deg, mildeste Fader, ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, og bønnfaller deg i dypeste ydmykhet at du nådigst må ta imot og velsigne disse gaver, disse frembærelser, disse hellige og rene offer som vi bærer fram for deg

NO: Mildeste Fader, i ydmykhet bønnfaller vi deg ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, at du nådig vil motta og velsigne disse gaver, dette hellige og rene offer, som vi her bringer deg

ENG: We come to you Father, with praise and thanksgiving, trough Jesus Christ your Son. Through him we ask you to accept and bless these gifts we offer you in sacrifice. …

Flere eksempler på unødvendig forenklede oversettelserLes mer »

Den første eukaristiske bønn er nesten uforandret (på latin) i dag i forhold til i den tradisjonelle messen, men ved at man bl.a. skar ned de 25 korstegn presten gjorde over hostien og kalken til ett (!), forandret man den likevel, vil mange si. Her tar jeg med hele canonbønna fra den norst/latinske messeboka fra 1961 – med kommentarene og noen forklarende overskrifter, og med alle korstegn markert.

MESSENS CANON

”Canon” betyr rettesnor, norm, en uforanderlig ordning; det er den eldste og mest sakrale del av messen, en krans av de herligste og dypeste bønner om nattverdofferet, den hellige forvandling, som midtpunkt. Presten løfter øyne og hender mot himmelen og bøyer seg så dypt ned over alteret.

Bønn for verdenskirken.
Vi ber deg, mildeste Fader, ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, og bønnfaller deg i dypeste ydmykhet (Presten kysser alteret) at du nådigst må ta imot og velsigne disse + gaver, disse + frembærelser, disse + hellige og rene offer som vi bærer fram for deg, fremst av alt for din hellige katolske Kirke, at du nådig vil bevare den i fred, verne, samle og styre den over hele jorden sammen med din tjener, vår pave N., og vår biskop N. og alle rettroende tjenere og bekjennere av den katolske og apostoliske tro. …

Fra 25 korstegn til ett – var det nødvendig å redusere det så mye?Les mer »

For å illustrere forskjellen i høytidelighet og grundighet i den tradisjonelle og den nye messen, tar jeg her med offertoriet (forberedelsen til nattverden) slik det er i den tradisjonelle messen. Denne uoffisielle norske oversettelsen er tatt fra det norsk/ latinske missalet fra 1961. (Lekfolket kunne følge med alt som skjedde i messen i en slik bok.)

Nesten alt det følgende sier presten stille – men også i den nye messen er offertoriet ofte for det meste stille, men mye kortere:

Offertorium.

Presten leser nå Offertorium, som skifter i de forskjelligse messer. – I det kalken avdekkes for velum, ringes med klokken til tegn på at denne del av messen begynner. – Under stille bønn bærer presten fram brødet.

Ta imot, hellige Fader, allmektige evige Gud, dette uplettede offer, som jeg, din uverdige tjener, bærer fram til deg, min levende og sanne Gud, formine utallige synder, feil, forsømmelser, og også for alle som er til stede her, men også for alle troende kristne, levende og døde, så dette offer for meg og for dem må bli til frelse og evig liv. Amen.

Presten heller vin og noen dråper vann i kalken:

Gud, du som på underfull måte har skapt menneskenaturens verdighet, og enda vidunderligere har gjenreist den: la oss ved dette vanns og denne vins mysterium få del i hans guddom som har verdiget seg til å bli delaktig i vår menneskenatur, Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, som lever og styrer med deg i den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen. …

Slik er offertoriet i den tridentinske messenLes mer »

Når vi diskuterer hvordan den katolske messen skal feires, kommer vi ikke utenom spørsmålet om hvordan messen er oversatt til ulike språk. Den engelske oversettelsen er nok den mest diskuterte (den dårligste); der har man nå nylig laget en ny (og langt mer konservativ/ bokstavtro) oversettelse, som vi håper skal offentliggjøres om ikke mange måneder.

Den norske oversettelsen, i messeboka fra 1982, er langt bedre enn den engelske, men også hos oss er det i alle fall én alvorlig feil. Og det er en feil som (sannsynligvis) ikke tilfeldig berører selve offeraspektet av messen. Under offertoriet, før bønna over offergavene, sier presten: «La oss be til Gud, den allmektige, at han vil motta sin Kirkes offer av våre hender.» Og menigheten svarer: «Til lov og ære for sitt navn og til hele verdens frelse.»

Men her er teksten egentlig (og den er identisk med den tridentinske messen): Oráte, fratres: ut meum ac vestrum sacrifícium acceptábile fiat apud Deum Patrem omnipoténtem. (Be brødre, at mitt og deres offer må være akseptabelt for Gud Fader, den allmektige.) Og svaret er: Suscípiat Dóminus sacrifícium de mánibus tuis ad laudem et glóriam nóminis sui, ad utilitátem quoque nostram totiúsque Ecclésiæ suæ sanctæ. (Må Herren motta dette offeret fra dine hender til lov og ære for sitt navn, til nytte for oss og for hele hans hellige Kirke.)

Spesielt det norske svaret er her helt ugjenkjennelig, men i både oppfordring og svar blir det viktige offeraspektet – «ved prestens hender», «prestens og menighetens offer» – uklart og nesten helt skjult. Det syns jeg er svært uheldig.

Bostons kardinal Sean O’Malley skriver i sin egen blog at han deltok på møtet i Roma sist uke om frigjøringen av den tradisjonelle latinske messen, og at pavens hovedmål med dokumentet var å få til en forsoning med grupper som står i spenning/opposisjon til (eller utenfor) Kirken, spesielt Pius X’s brorskap. Det er ikke tvil om at dette er viktig for pave Benedikt, men det vil overraske meg om dette er det eneste han ønsker å gjøre. Slik skriver kardinalen:

I flew to Rome at the request of Cardinal Tarcisio Bertone to participate in a meeting discussing the Holy Father’s Motu Proprio about the use of the older form of the Latin Mass. There were about 25 bishops there, including the president of Ecclesia Dei Cardinal Darío Castrillón Hoyos, the prefect of Divine Worship and the Discipline of the Sacraments Cardinal Francis Arinze, several heads of bishops’ conferences as well as some cardinals and other residential bishops.

So the Holy Father’s motivation for this decision is pastoral. He does not want this to be seen as establishing two different Roman Rites, but rather one Roman Rite celebrated with different forms. The Motu Propio is his latest attempt at reconciliation.

«En stille revolusjon» er overskrifta redaktør Henrik Holm gir en liten artikkel om frigjøringa av den tridentinske messen i siste nummer av St. Olav tidsskrift. Her skriver han bl.a.:

Det latinske synes på nytt å vinne fotfeste i Den katolske kirke, og spekulasjonene rundt et pavelig skriv om gjeninnføringen av den gamle ritus er mange … Paven håper seg at skrivet blir mottatt med avslappet holdning.

Et sted hvor hjertet slår for den gamle messe, er Wigratzbad, et lite område ved Bodensee mellom de tre landene Sveits, Østerrike og Tyskland. Her holder nemlig «St. Petrus Bruderschaft» (Fraternitas Sacerdotalis Sancti Petri – FSSP) til. …

St. Olav tidsskrift skriver om den “tridentinske” messenLes mer »

Her er mine egne kommentarer til F. Alvin Kimels forslag om messen som jeg presenterte i går:

1) Slutt med messer feiret ”versus populum” – det skaper en menneskesentrert messe

Dette er jeg i hovedtrekk evig i, selv om jeg ikke syns vi trenger å tilbakeføre dette øyeblikkelig. I veldig mange hundre år feiret presten messen vendt mot Gud (også i Den norske kirke, der jeg vokste opp), helt naturlig siden han jo vendte seg til Gud. Jeg kan egentlig ikke se noen argumenter som taler mot den praksisen – Vatikankonsilet tok heller aldri opp dette spørsmålet.

Jeg syns det er mest naturlig at presten leder messen fra sin stol (som tradisjonelt er plassert på den ene sida av koret), og ikke fra alteret som i den tridentinske messen. Under ordets del er han jo vendt direkte mot folket, så alt i alt blir ikke presten på noen måte for fjern. Under eukaristien vender presten seg mot Gud, og messens hellige offer bærer han jo fram for Gud, på egne vegne og menigheten sammen med ham. Nattverdens måltidsoffer (som selvsagt også må være med) blir jo tydeliggjort ved kommunionen.

2) Messen må synges mer, 3) Bort med dårlig musikk, 4) Bruk mer røkelse og 5) Ta bort de uformelle og upassende kommentarene i messen

Disse tingene er jeg enig i, og her bør vi gjerne bevisstgjøres, samtidig som jeg ikke syns dette er noe særlig problem i Norge – i utlandet blir messen mange steder feiret veldig mye mindre verdig enn i Norge.

6) Reduser bruk av mikrofoner
I den grad man har for mange mikrofoner (for eksempel til koret), bør dette reduseres. Men det vil ikke bety at man tar bort nødvendige mikrofoner på lesepultene og (og en diskret mikrofon på) alteret.

7) Mer eukaristisk tilbedelse
Eukaristisk tilbedelse er viktig, men jeg kan ikke riktig se at det passer så godt inn i denne diskusjonen. De østlige kirkene har jo ikke vår tradisjon med eukaristisk tilbedelse, men det mangler på ingen måte på verdighet når de feirer den hellige liturgi/messe.

Mer bruk av den tradisjonelle latinske messen (TLM).

Jeg syns det er fint at den ”tridentinske” messen blir frigjort, men ser først og fremst på dette som noen få gjør – for sin egen del, men også for å påvirke den vanlige messefeiringa på en fruktbar måte.

Overskrifta på dette innlegget uttrykker vel i hovedtrekk mitt eget syn på diskusjonen om den «tridentinske» messen. Jeg har ikke planer om å begynne å feire den tradisjonelle latinske messen (TLM), men vil gjerne lære en del fra den for å kunne feire messene bedre.

På denne bloggen fortelles det om en ung prest som tok en ukes kurs i hvordan den gamle messen skal feires, og han bruker store ord for å forklare hva uka betydde for ham: I would characterize my experience as frankly stunning, and even life changing. I must admit that the experience has recast my understanding of the priesthood to some degree.

Also, by this intensive introduction to the ancient Roman liturgical tradition, I now more fully understand the paradigm shift and rupture that Ratzinger/Benedict XVI has spoken of. I can’t help but feel that once the adolescent rebellion of liturgical abuse and rejection of our living heritage subsides, they will be there to help all of us reclaim and reinvigorate the Latin Rite in a way that is truly organic and faithful to our roots, strengthening and in some areas reestablishing a vibrant Catholic identity.

Forfatteren av denne bloggen, father Z., skriver også at et av de store poengene med å frigjøre den gamle messen (slik paven tenker), er å knytte de to messene sammen igjen, og å forbedre feiringen av den nye messen. …

Den gamle messen kan føre til at den nye messen blir feiret bedreLes mer »

Fr. Alvin Kimel, en tidligere anglikansk nå katolsk prest, skriver et innlegg på sin blog (som er i ferd med å legges ned) om hvordan han mener messen må forandres for at den skal bli bedre. I Norge plages vi heldigvis lite med pkt. 3 og 5. Kanskje pkt. 1 er det som er mest konkret og aktuelt for oss – og hans avsluttende setninger (om TLM) er det mange har diskutert her på bloggen de siste dagene. Her er hans konkrete forslag om å forbedre dagens messe:

(1) Abandon the versus populum, immediately! Let priest and people face God together. The single most destructive feature of the “renewed liturgy” is its anthropocentric orientation. The people of God are sanctified by worshipping God, not by celebrating each other.

After much thought, I have finally become persuaded that all Catholic priests should be authorized to celebrate the Tridentine Mass, despite the inevitable confusion this will create. While I personally believe that liturgy should be normatively celebrated in the language of the people, I also believe that the practical abolition of the Tridentine Mass was wrong and destructive. We must retrace our steps and attempt to undo the blunders of the post-Vatican II Church. In one way or another, we must forge new connections to the liturgical tradition and the Mass of St Pius V.

En biskop i New jersey i USA, Arthur Serratelli, har begynt å skrive en serie artikler om hvordan Den katolske kirke i stor grad har mistet opplevelsen av det hellige. Han beklager at kirkerommet ikke lenger oppleves forskjellig fra andre rom; stillheten er blitt borte, man klapper for de som deltar, og oppfører seg ofte ikke som man bør i møte med det hellige. (En slik negativ utvikling er nok kommet en del lenger i den engelskspråklige verden enn i Norge.) I den første av en serie artikler (Velg artikkel nederst på sida.) skriver han:

Living in our world, we breathe the toxic air that surrounds us. Even within the most sacred precincts of the Church, we witness a loss of the sense of the sacred. With the enthusiasm that followed the Second Vatican Council, there was a well-intentioned effort to make the liturgy modern. It became commonplace to say that the liturgy had to be relevant to the worshipper. Old songs were jettisoned. The guitar replaced the organ. Some priests even began to walk down the road of liturgical innovation, only to discover it was a dead end. And all the while, the awareness of entering into something sacred that has been given to us from above and draws us out of ourselves and into the mystery of God was gone.

Teaching about the Mass began to emphasize the community. The Mass was seen as a community meal. It was something everyone did together. Lost was the notion of sacrifice. Lost the awesome mystery of the Eucharist as Christ’s sacrifice on the cross. …

Hvordan Kirken mistet det helligeLes mer »

Sentralt i dagens lesninger er flere kallsfortellinger. Først hører vi fra 1. Kongebok 19 om hvordan profeten Elisja blir kalt til å følge og profeten Elias tjeneste: Tolv par okser gikk foran ham, og selv fulgte Elisja det siste paret. Med det samme Elia gikk forbi, kastet han kappen sin over ham. Da lot Elisja oksene gå, sprang etter Elia og sa: «La meg først få kysse far og mor til avskjed, så skal jeg følge deg.» Elia svarte: «Snu og gå hjem du! For du vet hva jeg har gjort med deg.» Da vendte Elisja seg fra ham. Han tok de to oksene og slaktet dem, og med åket som brensel kokte han kjøttet. Det gav han til folket, og de holdt måltid. Så reiste han seg og fulgte Elia som hans tjener.

Deretter hører vi i evangeliet, fra Lukas 9, at Jesus er enda mer radikal når det gjelder å utfordre folk til å følge ham: Mens de var underveis, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du så går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.» Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «La meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.» Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre; men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Les alle søndagens tekster her.

Jeg fikk i dag denne offisielle meldinga fra Vatikanet om hva som hadde skjedd der i går, da pavens motu proprio ble vist til ca 30 utvalgte biskoper. Vatican Information Service skriver:

«Yesterday afternoon in the Vatican, a meeting was held under the presidency of the Cardinal Secretary of State in which the content and spirit of the Holy Father’s forthcoming ‘Motu Proprio’ on the use of the Missal promulgated by John XXIII in 1962 was explained to representatives from various episcopal conferences. The Holy Father also arrived to greet those present, spending nearly an hour in deep conversation with them.

«The publication of the document – which will be accompanied by an extensive personal letter from the Holy Father to individual bishops – is expected within a few days, once the document itself has been sent to all the bishops with an indication of when it will come into effect.»

Jeg fikk forøvrig tips her på bloggen (fra Andreas – det er også andre interessante kommentarer til det innlegget) med lenker til video av den tridentisnke messen: En messe i en stor kirke og én i et mindre kapell. Klikk på lenkene for å se messene på video.google.com.

Father Z. har en ganske så skarp kommentar til en lederartikkel i det engelske «The Tablet», som skriver om alle de forferdelige ting frigjøringen av den gamle messen vil føre med seg. (Overskriften er » Dangers of a narrow faith.») Les gjerne hans kommentarer til lederartikkelen og de mange kommentarene folk har skrevet inn. Fra kommentarene tar jeg med to av Father Z’s egne, som sier at frigjøringen av den tridentinske messen vil påvirke hvordan den nye messen feires, at den horisontale og didaktiske måten å feire messen på må nedtones, og mysteriet må bli tydeligere:

«I hope that the derestriction of the Tridentine Mass has a useful trickle down effect on the Novo Ordo.»

I had many conversations with such as the great Card. Mayer and even the once Card. Ratzinger about this. There was an idea that Mass had to be made understandable. In doing so, Mass lost its mysterious and vertical component and started to be a horizontal and “didactic” moment. – Father Z.

For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. Og alle hennes naboer og slektninger tok del i hennes glede, da de fikk høre hvor stor en miskunn Herren hadde vist henne. Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren. Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.» De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete. Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud. Frykt og age grep alle som bodde der omkring, og snart ble disse hendelsene fortalt videre, ut over fjellbygdene i hele Judea. De gikk dypt i hjertet på alle som hørte om dem, og folk undret seg på hva dette barnet vel skulle bli til. Og sant var det at Herren holdt sin hånd over ham. Men gutten vokste opp og ble full av åndskraft. Han holdt til i ødemarken, inntil den tid kom da han skulle stå frem for Israel.

Slik lyder dagens evangelium fra Lukas 1, 57-66.80. HER er alle dagens taketer og HER er dagens bønner og antifoner.

Bildet viser «Den hellige familie på vei til Egypt, med Johannes døperen».
Fra Bartolommeo, Firenze, ca. 1509

Det fins et svært stort antall malerier av Johannes døperen rundt i verdens museer. På denne lenken kan man se mange av dem.

Jeg har flere ganger angra på at jeg ikke tok et helgennavn ved min opptakelse og konfirmasjon i Den katolske kirke; og navnet jeg burde ha valgt var Johannes (eller en av variantene av det navnet) etter Johannes døperen, som vi feirer i kveld og i morgen. (Mange tenker kanskje ikke på at det er Johannes døperen vi feirer i kveld, men det er det altså. Han var Jesu fetter/tremenning og er akkurat seks måneder eldre enn Jesus.)

I denne høytidsmessa hører vi følgende beskrivelse av Johannes i prefasjonen; dvs. starten av den store nattverbønna:

Herre, vi lovpriser din storhet som vi ser i den salige Johannes,
han som ble Kristi forløper og hedret fremfor alle som er født av en kvinne.
I sin mors liv jublet han av fryd over Frelserens komme;
ved sin fødsel bragte han stor glede,
og som den eneste av profetene utpekte han Guds lam, som gir oss forløsning.
I Jordans flod døpte han dåpens opphavsmann,
og således gjorde han dette vann hellig.
Ved sin blodige død fikk han bære det høyeste vitnesbyrd om Kristus.