Liturgi

O Sapientia, O Adonai, O Radix, O Clavis, O Oriens, O Rex, O Emmanuel.

Å Visdom, Å Adonai, Å Rot, Å Nøkkel, Å Morgen, Å Konge, Å Immanuel.

Dette er sju antifoner som er blitt lest eller sunget som del av katolsk vesper (kirkelig aftensang) i perioden 17.-23. desember- i over 1.400 år.

Versene kalles gjerne «Å-antifonene», fordi de jo alle begynner med «Å». Og det er «Magnificat» (Marias lovsang) som disse kveldene rammes inn av disse antifonene, som uttrykker lengselen etter Jesu Kristi komme på en meget poetisk måte, med stadig større kraft som man nærmer seg jul.

Jesus påkalles med ord for lengselen etter Messias som uttrykt i det gamle testamente.

Jeg skal hver dag framover publisere verset/antifonen som hører til hver dag, samt en kort bibeltekst som viser den gammeltestamentlige lengselen etter Messias. Det er nemlig slik at man i tillegg til vesperbønnen kan man godt bruke Å-antifonene som en syv-dagers andakt.

Jeg arbeider med søndagens prekener – egentlig én preken med tre varianter, siden jeg har tre norske messer denne helgen; lørdag kl 18, søndag kl 11 og 18. Så langt har jeg tenkt å fokusere på tre hovedtemaer:
1 Denne adventssøndagen kalles ‘Gaudéte’ (=gled dere) og er den gladeste av søndagene i advent. Les mer om Gaudete-søndagen her.

2 Denne dagen (17/12) begynner Kirken også på den siste forberedelsen fram mot jul, og det gjør den bl.a. ved å bruke de såkalte Å-antifonene, som ut fra GT-profetier sterkt øker forventningen om hva som skal skje når Messias kommer. Les mer om Å-antifonene her.

3 Tekstene inneholder både jubelen (Første lesning: «Bryt ut i jubel, Sions datter, Israel, rop av fryd! Gled deg, Jerusalems datter, og juble av hele ditt hjerte! Herren har fridd deg fra straffedommen og tatt dine fiender bort.») og oppfordringen om å rense seg som en forberedelse til å ta imot Kristus. (I evangeliet sier Johannes døperen: «Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ingen har, og den som har mat, skal gjøre det samme.» …Det kommer én som er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild. Han står med kasteskuflen i hånden for å rense kornet på treskeplassen og samle hveten i låven. Men agnene skal han brenne opp med ild som aldri slokner.» Dette og mye annet la han folk på sinne når han bar fram sitt budskap.»)

LES SØNDAGENS TEKSTER HER.

Før angelus-bønnen sist søndag sa pave Benedikt flere aktuelle ting om adventstida som vi nå er inne i. Han nevnte hvordan inkarnasjonen brakte Gud nær oss, gjennom Jesu komme til jorden. Dette fellesskapet mellom Gud og oss må også videreutvikles og realiseres mellom oss mennesker. Advent inviterer oss også til å se fram imot det himmelse Jerusalem, som er målet for vår jordiske vandring. Avslutningsvis nevnte han også Johannes Døperen (som jeg selv la mest vekt på i prekenen sist søndag), som oppfordrer oss også i år til å forberede plass for Jesus Kristus i vårt hjerte. Her er litt av det paven sa:

In these days the liturgy reminds us constantly that «God comes» to visit his people, to dwell in the midst of men and to form with them a communion of love and life, that is, a family. John’s Gospel expresses thus the mystery of the Incarnation: «And the Word became flesh and dwelt among us»; literally, «he made his dwelling among us» (John 1:14).

… On this second Sunday of Advent, the Church puts before us the figure of John the Baptist, the voice crying in the wilderness: «Prepare a way for the Lord». During this Advent season, as we wait in joyful hope for the coming of Christ, let us prepare a place for him in our hearts. I invoke God’s abundant blessings upon all of you, and upon your families and loved ones at home.

Søndag for en uke siden leste jeg en blog der alle leserne ble invitert til å skrive inn om hvordan messen i dere menighet ble gjennomført den søndagen, første søndag i advent. Hva slags liturgisk farge ble brukt (noen steder i USA bruker man blått!), hvordan var musikken, hvordan var prekenen etc.? Svært mange skrev inn og fortalte hva de hadde opplevd i sin egen kirke – LES OM DET HER.

I dag hadde vi i vår menighet barnemesse både i den engelske messen kl 09.30 og i den norske messen kl 11. Barnemesser syns jeg ofte er litt vanskelige å få til, men i dag syns jeg det stort sett gikk godt i den engelske messen jeg selv hadde. Barna kom fram både med kollekten, brød og vin til nattverden og mange pakker til de fattige som ble lagt foran alteret før nattverden (fungerte symbolsk veldig godt), og vi brukte en av de spesielle eukaristiske nattverdbønnene for barn, som fungerte godt (det er første gang jeg har brukt den). Det som mange prester ser ut til å gjøre (men som jeg aldri gjør), er å be alle barna i kirken om å komme fram til alteret under Fadervår. Jeg syns dette forstyrrer nattverden ganske mye, og det heller ikke meningen (ut fra messeboken) at vi skal gjøre det.

Under kirkekaffien kom det en dame bort til meg og spurte hvorfor det ikke var et rosa lys i vår adventskrans. Jeg kunne ikke svare på hvorfor (siden jeg er ny her), men jeg sa at jeg også fra Bergen var vant med rosa lys i kransen tredje søndag i advent, og også rosa messehagel den dagen. Tredje søndag i advent kalles ofte gaudete-søndagen (=gled dere), og er adventssøndagen med det gladeste og mest forventningsfulle temaet – og da sier de liturgiske bøkene at man kan (men man trenger ikke) bruke rosa isteden for fiolett.

Et siste viktig punkt i liturgien er sangen/musikken. Her har vi i vår engelske messe en ganske moderne engelsk/amerikansk stil – både på messens faste ledd og salmene. Dette fungerer for så vidt greit, men jeg skulle ønske at vi kunne variere litt og noen ganger (kanskje en gang i måneden) kunne synge de faste ledd på latin med en av de meste kjente melodiene, sannsynligvis ‘missa dei angelis’.

I dag kom Johannes døperen tydelig fram på scenen i evangeliet, han som hadde en eneste oppgave i livet; å forberede mennesker, gjøre dem klar, gjøre dem i stand til å motta Kristus. I mange år nå har Johannes døperen vært en de mest inspirerende personene i Bibelen for meg. Han er den personen som (i Johannes 1,29) peker på Jesus og sier: «Se der er Guds lam, som tar bort verdens synder» – en setning katolikker sier i hver eneste messe, rett før kommunion.

I dag hører vi at Johannes står fram nede ved Jordan-elva rett før Jesus begynner sitt offentlig virke, og forbereder mennesker på å ta imot Jesus – som han nå hjelper oss å forberede våre hjerter til Jesu komme i julefesten. Slik hørte vi i evangeliet:

Da kom Guds ord til Johannes, Sakarjas sønn, ute i ødemarken. Og han drog rundt i hele landet omkring Jordan og forkynte at folk skulle vende om og bli døpt for å få tilgivelse for sine synder, som det står skrevet i boken med ordene av profeten Jesaja: En røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette! Hver dal skal fylles, hvert fjell og hver haug skal senkes. De krokete veier skal rettes ut, de ujevne stier bli jevne. Og alle mennesker skal se Guds frelse.

LES ALLE DAGENS TEKSTER HER.

Nå er advent startet og vi katolikker oppdager (litt overraskende for noen) at denne første søndagen ikke i det hele tatt omtaler Jesu komme som barn i Betlehem. Tvert imot hører vi om Jesu andre og seierrike komme, da han skal komme igjen i stor herlighet og dømme levende og døde.

Slik leser vi i dagens andre lesning:
Så skal han styrke deres hjerter, og dere skal stå uklanderlige i hellighet for vår Gud og Far når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige. For øvrig, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Dere har mottatt og lært av oss hvordan dere bør leve og være Gud til behag.

Og i evangeliet leser vi:
Menneskesønnen skal komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær. Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund, og be om å få kraft til å komme velberget fra alt dette som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Her er et utdrag av prekenen:
Hva betyr det konkret for oss at Kristus skal være konge i vårt liv? Det er et svært aktuelt spørsmål, siden det er Kristus som er den øverste autoritet for alle oss kristne, fordi vi ofte (eller i alle fall noen ganger) ikke klarer å gi ham denne plassen i praksis, og fordi det kan være uklart for oss hva det helt konkret skal bety at Kristus bestemmer prioriteringene i vårt liv.

Til slutt gir Jesus Kristus og også et tydelig tegn, et klart eksempel, på hvordan vi skal leve som mennesker og som kristne, hva slags holding og innstilling vi skal ha til alle mennesker vi møter. Kristus var ikke en konge som først og fremst hersket over andre; han var tvert imot en lidende konge, en konge som ga seg selv for sine venner. Det perspektivet skal også vi ha på vårt liv; å leve for andre, å tjene heller enn å bli tjent av andre.

LES HELE PREKENEN HER.

Den festen Den katolske kirke feirer denne søndagen heter Kristi Kongefest, og den er en ganske ny fest i Kirken. Den ble innført i 1925 av Pius XI som et motstykke til samtidig sekularisering og som en protest mot statenes allmakt. Det fins flere andre dager i kirkeåret som understreker at Kristus er konge – Epifani og Kristi Himmelfart, og ikke minst påsken selv – men for Pius XI handlet denne festen ikke så om Kristi frelseshistoriske kongedømme, men mer om den sosiale og statspolitiske verdi av Kristi Konge-ideen: Folkene kan ikke finne fred i seg selv og mellom hverandre, hvis de ikke også underordner seg Kristus.

Paul VI flyttet så i 1970 festen til den datoen vi feirer den i dag, til siste søndag i kirkeåret, og flyttet også fokus for dagen litt: Fra at Kirken skulle ha en slags sosial kontroll over menneskenes liv (som er en tanke man har forlatt i vår tid), til å oppfordre mennesker til fritt å underordne seg Kristi kongevelde.

Sødagens evangelium er hentet fra Johannes 18:
«Pilatus kalte Jesus fram for seg og sa: «Er du jødenes konge?» Jesus svarte ham: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt deg det?» «Er vel jeg jøde?» sa Pilatus. «Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?» Jesus svarte: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.» «Så er du da konge?» sa Pilatus. «Du sier det,» sa Jesus. «Jeg er konge. For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»

LES ALLE TEKSTENE HER.

St Svithun menighet feirer hvert år på Kristi kongefest en stor fellesmesse i Stavanger domkirke, der vi (så vidt) kan få plass til hele menigheten samlet. Jeg skal holde prekenen, og den ble skrevet ferdig for et par uker siden siden den skulle oversettes til vietnamesisk og engelsk – og jeg legger den ut her i morgen.

En av de beste katolske bloggene i USA er skrevet av en kvinne som heter Amy Welborn. Hun skrev i går et par poster om (problemene mange opplever med) liturgien i Den katolske kirke, og fikk mange svar på det hun skrev.

Selv om vi ikke på langt nær har så mange moderne (=dårlige) messefeiringer i Norge som i noen andre land (jeg må innrømme at jeg merket meg probleme ganske tydelig også i Italia), så treffer det hun skriver også vår virkelighet:

1) Because the dominant way about thinking about liturgy among liturgy professionals is that what you want is too vertical. I really don’t want to get into stereotypes here, so I will try not to. But for 2 or 3 decades now, the prevailing paradigm of Catholic liturgy has been a) to awaken the attendee to the presence of God within and within his or her brothers and sisters in the community and to do so by b) affirming the goodness and unique giftedness of the gathered community.

3) What that does, by its very nature, is draw attention to ourselves. Our efforts become supreme, our relatedness, our sensibilities, our interpretations become the guide.

Fokus i messen blir rettet mot oss selv, og i mye mindre grad mot Gud, det er hovedpunktet i kritikken. LES HELE INNLEGGET HER – samt svarene fra leserne nederst på siden.

Vi nærmer oss nå slutten av kirkeåret, og som vanlig møter vi tekster der vi hører om avslutningen av dette jordelivet og blir bedt om å vurdere vårt eget liv. I søndagens første lesning hørte vi: ”De som sover i jorden, skal våkne opp, noen til evig liv, andre til skam og evig avsky. Da skal de forstandige skinne som den strålende himmelhvelvingen; og de som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene, evig og alltid.”

Når jeg arbeider med tekstene for denne søndagen, husker jeg et par ord fra min barndoms katekese. Det er ordene ”vi skal frykte og elske Gud, så vi …”, som var innledningen til forklaringen til hvert av de ti bud (i Luthers lille katekisme). Jeg syns de to ordene satt sammen vektlegger på en fin og balansert måte vår holdning til Gud; at vi elsker ham, men at vi også er redde for å gjøre ham i mot. Når vi i dag skal snakke om den evige dom, forstår vi jo godt hvorfor vi ikke skal gjøre mot hans vilje.

I evangeliet i dag hørte vi at ”himmelrommets krefter skal rokkes, og menneskene skal se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet”. Så kommer dommen – for alle mennesker ….

LES ALLE SØNDAGNS TEKSTER HER.

Når jeg sitter og forbereder helgens prekener, der ‘Sareptas krukke’ og ‘enkens skjerv’ er tekster, ser jeg at jeg vil fokusere på tre ting:

1
Hykleriet og hovmodet som problem for flere av oss

Innledningen til fortellingen om den fattige enken og hennes ‘store’ gave, er jo alle de rike som ønsket å sole seg i sin egen glans.

2
Hva er den viktigste gaven vi kan gi Gud og våre medmennesker?

Talende eksempler for oss i dagens tekster er enker og andre fattige, som gir alt de har.

3
Kristus gir sitt liv for oss

Vi har også en tekst fra Hebreerbrevet denne søndagen: «Nå har Kristus åpenbart seg én gang for alle ved tidenes ende for å utslette synden ved sitt offer. Likeså visst som det er menneskenes lodd å dø én gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret én gang for å ta bort manges synder»

Denne teksten passer godt inn i søndagens hovedtema, siden den viser veldig tydelig at Kristus er det aller største eksempelet på en som ikke gjorde noe for å få ros av andre, og som også ga alt han hadde, sitt eget liv, for oss mennesker.

LES ALLE TEKSTENE HER.

Evangelieteksten på denne (felles) høytiden for alle de hellige er som vanlig fra Matteus 5, de såkalte saligprisningene. Her beskriver Jesus hvem disse hellige er, de som skal få komme inn til gleden i himlenes rike.

Men hos oss her i Stavanger skal jeg legge mest vekt på hvor mange de er disse hellige som er gått foran oss. Vi skal be Allehelgenslitaniet i messen, der man sier navnene til mange titalls helgener, og etter hvert navn sier vi: Be for oss. Jeg skal også be den første eukaristiske bønn og nevne de ca 20 helgener som er med der.

Jeg vil her bare ta med litt av søndagens første lesning, som også nevner hvor mange disse hellige er, fra Johannes Åpenbaring kap. 7:
Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål. De stod foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med palmegrener i hendene. Og de ropte med høy røst: Seieren tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet. … En av de eldste tok da ordet og spurte meg: «Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?» «Herre,» svarte jeg, «du vet det.» Da sa han til meg: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod.»

LES DAGENS TEKSTER HER.

I dag feirer kirken den hellige Karl Borromeus, den andre av de to store erkebiskopene i Milano – den første var den hellige Ambrosius. I dagens første tidebønner (Matutin-bønnen) leste jeg biskopens formaning til prestene og råd om hvordan man kan utvikle en sunn og sterk spiritualitet, svært aktuelt også i dag. Noe av dette leser vi også på www.katolsk.no’s sider om Karl Borromeus – 1538-1584.

Karl hadde en spesiell kjærlighet for liturgien og tok seg alltid god tid med den, samme hvor travelt han hadde det. Han tok også initiativ som førte til bevaring og fornyelse av den ambrosianske liturgien i Milano. I tillegg stiftet han et brorskap for tilbedelse av Det hellige Sakrament. Han var også trofast i å praktisere indre bønn, og en gang fortalte han sitt presteskap at ingenting er mer nødvendig for dem enn å praktisere indre bønn; den skulle komme før, under og etter deres gode gjerninger.

LES MER OM HAM HER.

Kommende søndag er det 30. i det alminnelige kirkeåret – etter katolsk nummerering. Teksten ehandler aller mest om frelsen, utfrielse Gud gir oss. Dette temaet illustreres i føreste lesning og salmen med Israels utfrielse fra eksilet i Babylon. Fra bibelens salme 126 hører vi de kjente versene: Da Herren førte Sions fanger hjem, var vi som drømmende. Vår munn var full av latter; vår tunge sang av fryd.

Da het det blant folkene: «Store ting har Harren gjort for dem.» Ja, Herren har gjort store ting for oss, og vi ble fulle av glede.

I evangeliet hører vi om den blinde som satt utenfor Jeriko, og røpte med høy røst da Jesus kom forbi: «Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg!» Jesus stoppet og helbredet ham, så fulgte han Jesus videre på veien.

Men denne søndagen kommer jeg også til å ta opp i min preken temaet om offer og Kristi prestetjeneste fra 2. lesning, fra Hebreerbrevet 5: En øversteprest blir alltid tatt blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker. Han skal bære fram gaver og offer for synder. … heller ikke Kristus har tiltatt seg den ære å være øversteprest. Han fikk den av Gud som sa til ham: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han på et annet sted: Du skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis.»

LES ALLE TEKSTENE HER.

Jesus kalte disiplene til seg og sa: «Dere vet at de som regnes for å være folkenes fyrster, er herrer over dem, og deres mektige menn hersker over dem med makt. Men slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener, og den som vil være den fremste blant dere, skal være alles trell. For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» Markus 10

Det er 29. søndag i kirkeåret i morgen og tekstene handler ganske tydelig om Jesus som den ydmyke tjener, som gir seg selv for oss. Det er også misjonssøndag i morgen, så vekten legges også på hvordan vi kan bringe dette gode budskapet ut, og hvordan vi selv kan gi våre liv for andre.

Se alle søndagens TEKSTER og BØNNER.

Jeg leste nettopp en liten artikkel om et besøk i The London Oratory, i nærheten av Kensington i London. Jeg var selv til søndagsmesse i denne kirken noen ganger i løpet av mitt år på presteseminaret Allen Hall, i Chelsea. De hadde den mest høytidelige liturgien jeg noen gang har vært med på; alltid messe på latin (bortsett fra lesninger og preken), og også noen få elementer fra den gamle messen, som trinnbønnen i starten av messen. Hele messen ble også sunget at det (flott) kor, men jeg syntes nok at menigheten kunne ha deltatt noe mer; ofte var det bare Credo menigheten kunne synge med på.

I bloggen The New Liurgical Movement» leser vi om besøket i samme kirke:
I had the blessed opportunity to visit the London Oratory for their main Sunday Mass, as well as Solemn Vespers and it was a moving experience to say the least. A gorgeous piece of sacred architecture with more side altars than one can count, and well done liturgics in all regards completed the picture. Wonderful as well to see were the inclusion of the Tridentine liturgy in this parish at various times. Let us hope and pray that this harmonious co-existence becomes more normative in more parishes with the forthcoming liberalization. I cannot but recommend that if you get the opportunity to visit the London Oratory, you simply must. It is a gem within the Church and a beacon to be certain.