Liturgi

Konferansen Sacra Liturgia startet i går, og ved åpningen ble det presentert en hilsen fra kardinal Robert Sarah, lederen av Vatikanets liturgikongregasjon. Der sier han bl.a.:

When the Holy Father, Pope Francis, asked me to accept the ministry of Prefect of the Congregation for Divine Worship and Discipline of the Sacraments, I asked: «Your Holiness, how do you want me to exercise this ministry? What do you want me to do as Prefect of this Congregation?» The Holy Father’s reply was clear. «I want you to continue to implement the liturgical reform of the Second Vatican Council,» he said, «and I want you to continue the good work in the liturgy begun by Pope Benedict XVI.»

My friends, I want you to help me in this task. I ask you to continue to work towards achieving the liturgical aims of the Second Vatican Council (cf. Sacrosanctum Concilium, I) and to work to continue the liturgical renewal promoted by Pope Benedict XVI, especially through the Post-Synodal Apostolic Exhortation Sacramentum Caritatis of 22 February 2007 and the Motu Proprio Summorum Pontificum of 7 July 2007. ….

Les om konferansen på denne Facebook-siden – og lese hele kardinal Sarahs hilsen (under).

Jeg holdt i forgårs en innledning til samtale for GRUKK (Gruppe for katolske konvertitter) i Oslo, om temaet «Messen som offer og måltid»

Der nevnte jeg innledningsvis at også i andre religioner bæres offer fram til de gudene man tror på, og offeret avsluttes ofte med at man (prestene eller hele folket) spiser deler av offergavene. I det jødiske tempelet var det også svært viktig å bære fram offer både av dyr og korn o.a. til Gud. Og Hebr 9,12 sier at Kristus har fullført disse gamle pakts offer, «ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning.»

Messen har for katolikker alltid blitt regnet som det viktigste offer presten (og folket sammen med ham) bærer fram for Gud, men de siste ca 50 år har denne forståelsen blitt svekket – derfor ønsket jeg å ta opp temaet. (Jeg sa en hel del mer, men bl.a. også det følgende.)

Den første eukaristiske bønn (som i veldig lang tid var den eneste, og er minst 1500 år gammel, og som jeg foretrekker å bruke) viser veldig tydelig at messen er Kristi offer som bæres fram for Gud.

Allerede fra starten av bønnen nevnes offeret tydelig: «Mildeste Fader, i ydmykhet bønnfaller vi deg ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, at du nådig vil motta og velsigne disse gaver, dette hellige og rene offer, som vi bringer deg fremfor alt for din hellige katolske kirke. Skjenk den din fred, vern, samle og styr den over hele jorden …»

Og rett etter konsekrasjonen er det aller tydeligst:

Derfor minnes vi, Herre, vi, dine tjenere og hele ditt hellige folk, Kristi, din Sønns og vår Herres salige lidelse, hans oppstandelse fra de døde og hans herlige himmelferd, og vi frembærer for din majestet et rent, hellig og fullkomment offer, det evige livs hellige brød og den evige frelses kalk.

Se mildt og nådig ned til dette offer, og motta det, slik du mottok din rettferdige tjener Abels gaver, og vår far Abrahams offer, og det hellige og uplettede offer som din yppersteprest Melkisedek frembar for deg.

Vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La din hellige engel bære dette offer frem til ditt alter i himmelen for din guddommelige majestet, så alle vi som her ved ditt alter mottar din Sønns hellige legeme og blod, må bli fylt med all himmelsk velsignelse og nåde. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

Den siste delen her viser også tydelig til kommunionen, som kommer kort tid deretter. Kommunionsdelen av eukaristien begynner med Fadervår, så flere bønner og til sist, rett før kommunion, holder presten opp hostien og sier: «Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder.» Deretter mottar vi kommunion, som en avslutning på offerhandlingen.

Det fantes tidligere også bønner som presten ba (oftest stille) før, under og etter messen som understreker dette offerperspektivet – og jeg ber fortsatt disse bønnene, privat for meg selv.

Før messen begynte var det bønnen «Ego volo celebráre Missam», som på norsk blir: «Jeg ønsker å feire messen og frembringe vår Herres Jesu Kristi legeme og blod, i henhold til Den hellige romerske kirkes riter, til pris for den allmektige Gud og hele den triumferende Kirke, til nytte for meg selv og for hele den kjempende kirke, for alle dem jeg ber for generelt og spesielt, og til velsignelse for den hellige romerske kirke. Amen.»

Og helt på slutten av messen, når presten kysser alteret, har vi bønnen «Placeat tibi»: «La denne min lydige tjeneste tekkes deg, hellige Treenighet, og gi at dette offer, som jeg, uverdige, har båret fram for din guddommelige majestets åsyn, må bli tatt mot med glede, og at det ved din miskunn må bli til soning for meg og for alle dem jeg har båret det fram for. Ved Kristus, vår Herre. Amen.

I alle disse ukene etter påske har vi i både hverdags- og søndagsmesser lest fra Apostlenes gjerninger og Johannesevangeliet, og i denne siste messen før pinsevigilien og -dagen begynner, leser vi de siste avsnittene i begge disse to bøkene:

Første lesning: Apostlenes gjerninger 28,16–20.30–31

Vel fremme i Roma fikk Paulus tillatelse til å innkvarteres privat sammen med soldaten som skulle holde vakt over ham.

Tre dager senere kalte han sammen de ledende blant jødene i byen. Og da alle var samlet, sa han til dem: «Brødre! Jeg hadde ingenting gjort som kunne skade vårt folk, og heller ikke krenket våre fedres skikker. Allikevel ble jeg arrestert i Jerusalem og overlevert til romerne. De forhørte meg og ville slippe meg fri, siden jeg ikke var skyldig i noe som kunne medføre dødsstraff; men jødene protesterte, slik at jeg ble nødt til å innanke min sak for Caesar, – uten at jeg dermed har tenkt å rette noen anklage mot mitt folk. Og det er for å forklare dette at jeg har bedt om å få treffe dere og tale til dere: Det er for Israels håps skyld at jeg bærer denne lenken!»

Nå tilbragte Paulus to hele år i det huset han hadde leid seg inn i. Han tok imot alle som oppsøkte ham, og forkynte Guds rike og underviste fritt og uhindret om Herren Jesus Kristus.

Evangelium: Johannes 21,20–25

På den tid så Peter seg om og oppdaget at den disippel Jesus holdt så meget av, fulgte etter dem, – han som hadde lent seg opp mot Jesu bryst under måltidet og spurte hvem det var som skulle forråde ham. Og da Peter nå fikk øye på ham, spurte han Jesus: «Og hva med ham, Herre?» Jesus svarer: «Selv om det var min vilje at han skulle bli tilbake inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved? Følg du meg.» Siden har det hett blant brødrene at denne disippel ikke skulle dø. Men Jesus sa jo ikke at han ikke skulle dø, bare: «Selv om det var min vilje at han skulle bli tilbake inntil jeg kommer, hva kommer det deg ved?»

Det er denne disippelen som beretter om dette og som har skrevet det ned: og vi vet at hans vitnesbyrd er fullt å stole på.

Det er også mange andre ting som Jesus har gjort. Så skulle hver enkelt skrives ned, da tror jeg ikke at verden var stor nok til å romme alle de bøker som da måtte skrives.

Alle tekster og bønner i denne messen kan leses her.

På NLM-bloggen kan vi lese et interessant innlegg om Skriften og Tradisjonen. Først refereres det til art. 9 i konsilets dokument Dei verbum, som lyder slik på norsk: «Den hellige Tradisjon og den hellige Skrift er altså nært forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål. Den hellige Skrift er nemlig Guds tale, for så vidt som den er blitt skrevet ned under Den Hellige Ånds inspirasjon; og, betrodd til apostlene av Kristus og Den Hellige Ånd, fører den hellige Tradisjon Guds ord i dets helhet videre til apostlenes etterfølgere med det oppdrag at de i lyset av Sannhetens Ånd trofast skal ta vare på det i sin forkynnelse, fremlegge det og utbre det, noe som innebærer at Kirkens skjønn om det åpenbarte ikke henter sin sikkerhet fra den hellige Skrift alene. Derfor skal begge mottas og æres med like stor pietet og ærbødighet.»

Deretter fortsetter artikkelen:

When we speak of Scripture, it’s clear (or clear enough) what we are referring to: the contents of the Bible, the canon of writings established by the Church. But when we speak of Tradition, what exactly are we referring to? Where, to put it more concretely, do we meet up with or run into Tradition? When do we find ourselves in its presence? How do we know we’re dealing with “Sacred Tradition”—which the Council says is part of the very word of God!—and not with mere “traditions of men” that may or may not be from Christ the Lord?

Dom Mark Kirby, Prior of Our Lady of the Cenacle Monastery in Ireland, speaks of “the age-old law that grounds and shapes both Catholic doctrine and the Catholic moral life: Lex orandi, lex credendi, lex vivendi.” …

Dom Mark comments on the first of these components: The lex orandi is the enactment of the sacred liturgy; it is composed not only of texts, but also of the whole complexus of sacred signs, gestures, and rites by which, through the mediating priesthood of Jesus Christ, men are sanctified and God is glorified. The sacred liturgy itself—being the Holy Sacrifice of the Mass, the other sacraments, the Divine Office, and the various rites and sacramentals found in the Church’s official liturgical books—is the Church’s theologia prima. … The Church’s primary theology is not something invented by learned men; it is found in the givenness of the liturgy, the primary organ of the Church’s authentic tradition.

This conclusion is echoed in the eloquent statement of Fr. Louis Bouyer: «It is in the celebration of the liturgy’s mysteries, and in all of the new, mystical, and communal life flowing from it, that the Church maintains in unity the perpetual and perpetually living consciousness of the immutable deposit of faith entrusted to her.»

More succinctly still, Pope Pius XI declares: “The liturgy is the principal organ of the Church’s ordinary Magisterium.” A contemporary anonymous writer draws out the implications of this special status:
The liturgy is the primary font or source of our knowledge of revelation. … [I]t is the ordinary, normal context wherein Christian worshipers encounter the divine realities in such a way as to participate in them contemplatively and prayerfully. Encyclicals and councils serve the primarily didactic purpose of informing the intellect of the individual truths of faith—a necessary thing in the Christian life. But the liturgy does this and more. The liturgy is where this formation of the intellect bears its fruit in the living out of faith. ….

Fra Johannespasjonen (les den her):

Dixit ergo Iesus Petro: «Mitte gladium tuum in vaginam. Calicem, quem didit mihi Pater, non bibam illum?» … «Sitio.» Vas ergo erat positum aceto plenum. Illi autem spongiam plenam aceto, hyssopo circumponentes, obtulerunt ori eius. Cum ergo accepisset Iesus acetum, dixit: «Consummatum est.» Et inclinato capite, tradidit spiritum.

Men Jesus sa til Peter: «Stikk sverdet i skjeden igjen. Skulle jeg la være å drikke det beger min Far har rakt meg?» …. Nå visste Jesus at alt var ført til ende. Og for at Skriften helt ut skulle oppfylles, sa han «Jeg tørster.» Det stod et kar der, fylt med eddik. Noen tok da og mettet en svamp med eddik, festet den til et spyd og førte den til hans munn. Og så snart han hadde fått eddiken, sa han: «Det er fullbragt.» Så bøyde han sitt hode og utåndet.

Fra Rorate Caeli.

Dokumentet Inter Oecumenici ble utgitt av Consilium (komiteen nedsatt for å implementere Vatikankonsilets bestemmelser om liturgien) 26. september 1964, og bestemmelsene i dette dokumentet skulle tre i kraft 1. søndag i fasten kommende år, 7. mars 1965. Det var altså dette dokumentet som fikk pave Paul VI til å feire den første messen (stort sett) på italiensk denne dagen.

Om bruk av morsmålet sier Inter Oecumenici:

57. For Masses, whether sung or recited, celebrated with a congregation, the competent, territorial ecclesiastical authority on approval, that is, confirmation, of its decisions by the Holy See, may introduce the vernacular into:

a. the proclaiming of the lessons, epistle, and gospel; the universal prayer or prayer of the faithful;
b. as befits the circumstances of the place, the chants of the Ordinary of the Mass, namely, the Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus-Benedictus, Agnus Dei, as well as the introit, offertory, and communion antiphons and the chants between the readings;
c. acclamations, greeting, and dialogue formularies, the Ecce Agnus Dei, Domine, non sum dignus, Corpus Christi at the communion of the faithful, and the Lord’s Prayer with its introduction and embolism.

Missals to be used in the liturgy, however, shall contain besides the vernacular version the Latin text as well.

58. The Holy See alone can grant permission for use of the vernacular in those parts of the Mass that the celebrant sings or recites alone.

59. Pastors shall carefully see to it that the Christian faithful, especially members of lay religious institutes, also know how to recite or sing together in Latin, mainly with simple melodies, the parts of the Ordinary of the Mass proper to them.

Og om forandringer i rubrikkene sier Inter Oecumenici bl.a.:

48. Until reform of the entire Ordo Missae, the points that follow are to be observed:

a. The celebrant is not to say privately those parts of the Proper sung or recited by the choir or the congregation.
b. The celebrant may sing or recite the parts of the Ordinary together with the congregation or choir.
c. In the prayers at the foot of the altar at the beginning of Mass Psalm 42 is omitted. All the prayers at the foot of the altar are omitted whenever there is another liturgical rite immediately preceding.
d. In solemn Mass the subdeacon does not hold the paten but leaves it on the altar.
e. In sung Masses the secret prayer or prayer over the gifts is sung and in other Masses recited aloud.
f. The doxology at the end of the canon, from Per ipsum through Per omnia saecula saeculorum. R. Amen, is to be sung or recited aloud. Throughout the whole doxology the celebrant slightly elevates the chalice with the host, omitting the signs of the cross, and genuflects at the end after the Amen response by the people.
g. In recited Masses the congregation may recite the Lord’s Prayer in the vernacular along with the celebrant; in sung Masses the people may sing it in Latin along with the celebrant and, should the territorial ecclesiastical authority have so decreed, also in the vernacular, using melodies approved by the same authority.
h. The embolism after the Lord’s Prayer shall be sung or recited aloud.
i. The formulary for distributing holy communion is to be, Corpus Christi. As he says these words, the celebrant holds the host slightly above the ciborium and shows it to the communicant, who responds: Amen, then receives communion from the celebrant, the sign of the cross with the host being omitted.
j. The last gospel is omitted; the Leonine Prayers are suppressed.
k. It is lawful to celebrate a sung Mass with only a deacon assisting.
l. It is lawful, when necessary, for bishops to celebrate a sung Mass following the form used by priests.

I en del år nå, kanskje så mye som 15-20, har nyordinerte prester oftest vært mer konservative enn eldre prester. Om dette har fortsatt også de aller siste årene er jeg litt usikker på, men jeg tror egentlig det. Liturgibloggen PrayTell skriver ganske interessant om dette i et grundig innlegg med mange kommentarer. De innleder slik:

Pray Tell has heard increasing reports in the last few years about difficulties with some recently ordained priests. There are divisions in some parishes because some younger guys are more traditional or conservative or legalistic than much of their flock. This seems to be an important issue that needs addressing. To get the conversation going, Pray Tell went to some folks we knew in diocesan offices and asked them to reflect on the issue as constructively as possible. …

Et par av innleggene er nokså kritiske til de unge prestene, mens et tredje innlegg er mer balansert og skriver bl.a. at hvis en prest forandrer for mye i liberal (som vel var mest typisk rundt 1970) eller konservativ retning, vil det skape spenning i menigheten:

I would like to begin with an observation: this is an issue at both ends of the theological-political spectrum. While it may be more common now for new priests to be more “rigid” in their application of liturgical norms, we also have a history of those who have been much too “lax” in their approach to applying the same. Both would claim the “desire to do the right thing” as their motivation, and both—regardless of intention—can harm, and have harmed, the Church.

Is it an issue of maturity? On the one hand, there may be an inability to think outside of black-and-white categories, or a desire for security that is, in the end, illusory. If so, assuming that time alone will be corrective may be a dangerous assumption. Those attitudes may, instead, be perpetuated in the seminary environment. Such candidates need to be challenged early in their formation. …..

I går mottok jeg – fra amazon.co.uk – flere bøker (mest om liturgi, som vanlig), bl.a. den helt nye Resurgent in the Midst of Crisis av dr. Peter Kwasniewski. Boka har følgende informasjon og lovprisninger på omslaget:

“I heartily recommend Peter Kwasniewski’s new book for those struggling to come to terms not only with what happened to the liturgy of the Catholic Church, but with why those changes have had such disastrous consequences. As he shows in one aspect after another of the Mass, the changes have taken us further away from that inner transformation of the worshipper which is a secondary purpose of the liturgy, after the worship of God.”
— JOSEPH SHAW, President of the Latin Mass Society of England and Wales

“To come out of the present crisis we need to restore the liturgy in all its sacredness. Resurgent in the Midst of Crisis is a very important work that leads us to meditate in depth on the permanent value, theological centrality, and beauty of the traditional liturgy of the Church.”
— MSGR. IGNACIO BARREIRO, Executive Director of HLI’s Rome Office

“Peter Kwasniewski is one of a handful of 21st-century Catholic authors really in touch with our tradition who can, at the same time, carefully explain what is at stake in both the Catholic intellectual world and the culture as a whole. He is devastating in delivering his points, which he makes without wasting a word.”
— ROGER A. MCCAFFREY, President of Roman Catholic Books

“Combining deeply human insight with supernatural faith, Prof. Kwasniewski presents a compelling case for the continuing necessity of the traditional Latin Mass for the Church’s life and mission. Without questioning the validity of the modern rite, he illuminates in many ways how the older liturgy more clearly expresses the Faith and more richly nourishes the faithful.”
— FR. THOMAS KOCIK, author of Reform of the Reform? A Liturgical Debate: Reform or Return

“The topics of these essays are all of vital importance to our appre­ciation of the Church’s liturgy. With an abundance of wit and learning, Dr. Kwasniewski offers invaluable encouragement towards a greater love and greater understanding of our liturgical tradition.”
— GREGORY DIPIPPO, managing editor of New Liturgical Movement

“The author presents a well-argued, documented case that the present crisis in the Church will not be overcome until there is a return to the traditional Latin liturgy, a revival of the true social teaching of the Church, and a restoration of the study of St. Thomas Aquinas in our seminaries and colleges.”
— FR. KENNETH BAKER, Editor Emeritus, Homiletic & Pastoral Review

About the Author

PETER KWASNIEWSKI has taught and written on a wide variety of subjects, especially the thought of Saint Thomas Aquinas, sacramental and liturgical theology, the history and aesthetics of music, and the social doctrine of the Church. After teaching at the International Theological Institute in Austria, he joined the founding team of Wyoming Catholic College, where he currently serves as Professor of Theology and Choirmaster. For twenty-five years Dr. Kwasniewski has also been a director of choirs and scholas, a cantor, and a composer. He writes regularly for The Latin Mass and several popular Catholic weblogs.